Search

Habitattiltak er vassdragsspesifikke, og hvilke type tiltak som er best egnet må baseres på identifiserte flaskehalser i det enkelte vassdrag. Dette arbeidet er en oppfølging av tidligere utført habitattiltak. I Teigdalselva forelå det god dokumentasjon på at det på store arealer i den øvre delen var dårlige oppvekstforhold for fisk, spesielt ved Fasteland og Langeland. Der var derfor aktuelt å gjennomføre habitattiltak for å øke fiskeproduksjonen i den øvre delen av Teigdalselva. BKK Produksjon AS

Myrvold, K.M. & Dervo, B.K. 2019. NiN-kartlegging av funksjonsområder for storørret med fokus på gytesubstrat. NINA Rapport 1682. Norsk institutt for naturforskning. Naturkart kategoriserer naturen inn i enheter basert på visse fellesnevnere, og danner et viktig beslutningsgrunnlag for forvaltningen. Hvilke fellesnevnere vi skal bruke, og hvilke kriterier som må oppfylles for å ytterligere dele inn natur i ulike klasser og kategorier er imidlertid et omfattende spørsmål. Ulike fagdisipliner har utarbeidet egne metoder tilpasset sitt felt, men dette har gjort en sammenstilling av all informasjon om naturvariasjonen vanskelig. Natur i Norge (NiN) er et forsøk på å lage en felles metodikk for naturkartlegging i Norge, der naturvariasjonen beskrives gjennom artsutskifting målt langs standardiserte miljøvariabler som blant annet kalkinnhold i vann og erosjonsmotstanden til bunnsubstratet. Basert på artsutskiftningen gjennom empiriske undersøkelser i utviklingen av systemet ble hver miljøvariabel delt opp i trinn som indikerer hvor det skjer en utskiftning av arter. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra kartlegging av gyteområder for storørret ved bruk av NiN, og fokuserer særlig på om trinninndelingen av substrat og minstearealene for kartleggingsenheter er hensiktsmessige. Laksefisk som gyter i elver har bestemte preferanser for størrelsen på bunnsubstratet, vannhastigheten og vanndybden der de skal grave gytegroper. Substratstørrelse, vannhastighet og dybde samvarierer i stor grad, og i kartlegging av potensielle gyteområder for laksefisk ser man ofte etter substrat av en viss størrelse. Arealene med substrat av passelig størrelse varierer både innad i og mellom elver. Minstearealet for registrering av et område med en type substrat har derfor stor betydning for om potensielt viktige gyteområder blir registrert når man følger denne metodikken. Rapporten består av to deler. Del 1 drøfter utfordringer ved kartlegging av kontinuerlige og flerdimensjonale habitattyper som gyteområder, og hvordan og i hvilken grad NiN-metodikken kan brukes i dette arbeidet. Vi legger særlig vekt på praktiske forhold rundt kategorisering av heterogene områder inn i avgrensede grupper, og hvilke konsekvenser dette har for habitat-kartet. Del 2 presenterer resultatene fra den første runden av kartlegging av gyteområder i tilløpselver til 16 næringslokaliteter for storørret. For hver elv presenterer vi et faktaark med den viktigste informasjonen om elva og nedbørsfeltet som funksjonsområde for storørret. I hovedtrekk er NiN et nyttig rammeverk for kartlegging av funksjonsområder for storørret fordi det er kompatibelt med andre registreringer i vann og på land. Nyttigheten kan imidlertid økes ved å ha en finere trinninndeling i substratklasser (som er kompatibel med den eksisterende trinninndelingen) og muligheten for å registrere mindre arealer på grunntypenivå enn det som er typisk i arealdekkende kartlegging. Spesielt bør det være mulig, for eksempel gjennom beskrivelsessystemet, å beskrive substratet i finere fraksjoner i området 10 mm-128 mm for å bedre reflektere artens gyteadferd. I utkastet til veileder for NiN-kartlegging av ferskvann (under utvikling) anbefales kartlegging i målestokk 1:500 som tillater et slikt detaljnivå. Dersom kartleggingen kan settes i kombinasjon med en definisjon av elvetyper basert på hydromorfologi og et beskrivelsessystem som dekker ferskvann, ville vi kommet et langt stykke i retning av en fullstendig beskrivelse av akvatisk naturvariasjon.

NORCE LFI har på oppdrag fra Sogn og Fjordane fylkeskommune utført fysisk og biologisk kartlegging, og gitt forslag til tiltak i 24 vassdrag i Sogn og Fjordane. NORCE LFI har gjennomført feltarbeid i form av kartlegging av habitat og fysiske inngrep, ungfiskundersøkelser og gytefisktelling. Eksisterende informasjon om vassdragene ble også hentet inn i forkant av feltarbeidet. Resultatene av arbeidet har gitt grunnlag for å kunne vurdere økologisk tilstand og påvirkningsgrad av fysiske inngrep på økologisk tilstand. Sogn og Fjordane Fylkeskommune

Norce LFI fikk på forsommeren i 2018 oppdrag av Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI) å kartlegge Sautso. Hovedformålet med kartleggingen var å gjøre en vurdering av oppvekst- og gyteforhold for anadrom fisk. Fysiske egenskaper som substratstørrelser, hulromkapasitet (skjul), mesohabitat og potensielle gyteområder var en del av denne kartleggingen på en strekning på ca. 7 km i Sautso. Alta Laksefiskeri Interessantskap (ALI)

Norce LFI fikk på forsommeren i 2018 oppdrag av Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI) å kartlegge Sautso. Hovedformålet med kartleggingen var å gjøre en vurdering av oppvekst- og gyteforhold for anadrom fisk. Fysiske egenskaper som substratstørrelser, hulromkapasitet (skjul), mesohabitat og potensielle gyteområder var en del av denne kartleggingen på en strekning på ca. 7 km i Sautso.

Habitattiltak er vassdragsspesifikke, og hvilke type tiltak som er best egnet må baseres på identifiserte flaskehalser i det enkelte vassdrag. Dette arbeidet er en oppfølging av tidligere utført habitattiltak. I Teigdalselva forelå det god dokumentasjon på at det på store arealer i den øvre delen var dårlige oppvekstforhold for fisk, spesielt ved Fasteland og Langeland. Der var derfor aktuelt å gjennomføre habitattiltak for å øke fiskeproduksjonen i den øvre delen av Teigdalselva.

NORCE LFI har på oppdrag fra Sogn og Fjordane fylkeskommune utført fysisk og biologisk kartlegging, og gitt forslag til tiltak i 24 vassdrag i Sogn og Fjordane. NORCE LFI har gjennomført feltarbeid i form av kartlegging av habitat og fysiske inngrep, ungfiskundersøkelser og gytefisktelling. Eksisterende informasjon om vassdragene ble også hentet inn i forkant av feltarbeidet. Resultatene av arbeidet har gitt grunnlag for å kunne vurdere økologisk tilstand og påvirkningsgrad av fysiske inngrep på økologisk tilstand.

Bakgrunn: Opplandskraft DA sendte i februar 2010 meldinga om Kåja kraftverk ut på høring (Opplandskraft 2010). Prosjektet omfatter ingen nye reguleringer, men vil føre til hydrologiske endringer over en strekning på 4.8 km av Lågen, gjennom oppdemming oppstrøms dam (3.5 km) og kanalisering og fjerning av fossenakke nedstrøms dam (1.3 km). Metode: Konsekvensutredningen (KU) av tiltaket har fokusert på å dokumentere de økologiske funksjonene til områdene som vil bli direkte berørt av utbygging, og hvorvidt disse områdene har lokal og/eller regional betydning for opprettholdelse av fiskeproduksjon, bunndyrproduksjon og livshistorievariasjon hos fisk i influensområdet. Vi har av har valgt to alternative definisjoner av influensområdet: Alternativ A: Influensområde i Lågen fra Harpefoss – Kvam: 17 km elvestrekning (dette tilsvarer delområde 5 i konsekvensutredningen av Nedre Otta og Rosten kraftverk) Alternativ B: Influensområde i Lågen fra Harpefoss til Rosten (55 km) og i Ottaelva opp til Eidefoss (15 km): 70 km elvestrekning. Dagens situasjon og verdi: Influensområdet har i dag livskraftige bestander av både harr og ørret. Ørret er dominerende på strekningen som vil bli direkte påvirket av eventuell utbygging av Kåja kraftverk. Her er strømhastigheten forholdsvis høy. Innslaget av harr øker på mer stilleflytende områder som bakevjer og flomløp. Samlet sett vurderes elvestrekningen som vil bli direkte berørt av Kåja kraftverk som svært produktiv mht. fiske- og bunndyrproduksjon. Bunndyrfaunaen på det undersøkte området karakteriseres som relativt artsrik og med høy tetthet. Det ble påvist en rødlisteart i materialet; vannbillen Brychius elevatus (oppført som nær truet, NT) Konsekvensvurdering: Bygging av Kåja kraftverk i Lågen ved Vinstra vil føre til betydelige endringer på en i dag variert elvestrekning av Lågen: Kanalisering og økt vannhastighet nedstrøms dam og oppdemming og redusert vannhastighet oppstrøms dam. Konsekvensene av tiltaket for fisk og bunndyr vil være knyttet til endrede fysiske forhold på en snaut 4.8 km elvestrekning og etablering av en dam som vil påvirke vandrende harr og ørret negativt. De samlede negative konsekvensene av tiltaket vurderes til stor negativ for Lågen mellom Harpefoss og Kvam (alt. A) og middels negativ for Lågen mellom Harpefoss og Ottaelva opp til Eidefoss (alt. B). Avbøtende tiltak: Det viktigste avbøtende tiltaket vil være å sikre toveis fiskepassasje forbi dam. I ny teknisk beskrivelse av tiltaket (Multiconsult, september 2012) er det gjort en rekke forbedringer for å ivareta fiskevandringer. Hvis disse tiltakene får tilstrekkelig oppmerksomhet før, under og etter anleggsperioden vurderes det som sannsynlig at fiskevandringene forbi damsted opprettholdes og at man unngår betydelig dødelighet som følge av turbinpassasje. Når det gjelder gyteområder i inntaksmagasin er det sannsynlig at ingen avbøtende tiltak vil ivareta disse. Ny teknisk beskrivelse av tiltaket er forbedret betraktelig i forhold til melding og det konkluderes med at de samlede negative konsekvensene av tiltaket kan reduseres til middels negativ (--) for Lågen mellom Harpefoss og Kvam (alt. A) og til liten negativ (-) for Lågen mellom Harpefoss og Ottaelva opp til Eidefoss (alt. B). Den viktigste årsaken til dette er at de negative virkningene for ørret reduseres fra stor negativ (---) til middels negativ (--) gjennom foreslåtte avbøtende tiltak. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I forbindelse med Nasjonale Turistvegers arbeid med Ikonpunkt Gjende, samt reguleringspla-nen for Reinsvangen-Gjendeosen er det planer om å etablere ei gangbru over Gjendeosen. For å få et bedre grunnlag til å vurdere de biologiske konsekvensene av en eventuell bru over Gjendeosen ble NINA bedt om å utrede de viktigste biologiske forholdene i det øverste partiet av osområdet. Det er særlig lagt vekt på gyte- og oppvekstområder for ørret og forekomst av Gjendefluelarver/pupper. Basert på den biologiske kartleggingen av Gjendeosen kan det konkluderes med: • Gjendeosen er svært viktig for forekomsten av Gjendeflue. • Forekomstene av Gjendeflue er viktig for opprettholdelse av næringsvandringer for større ørret og som næring for ungfisk født i Gjendeosen. • De kartlagte gyte- og oppvekstområdene for ørret i Gjendeosen er svært viktig for ør-retbestanden i Gjende. • Gyteområdets utstrekning kan variere mellom år. • Nærings- og gytevandringer er årsaken til den store forekomsten av ørret og det gode fisket i Gjendeosen. • Basert på gyteregistreringene og forekomsten av Gjendeflue ansees området rett ut for de nedre delene av parkeringsplassen ved Gjendesheim for å være det det biologisk mest verdifulle og sårbare området i Gjendeosen. Fysiske inngrep som kan endre strømningsforhold og substratsammensetning i dette området og oppstrøms kan gi svært negative konsekvenser for de biologiske verdiene i Gjendeosen. • Eventuell gjennomføring av brubygging bør tilpasses de biologiske forholdene når det gjelder tidspunkt, anleggsarbeid inkludert tilbakeføring av masse, og utforming. • Personer med biologisk kompetanse bør være med i prosessen. I følge Naturmangfoldloven (§9. Føre-var-prinsippet) skal det når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, tas sik-te på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak. Vår anbefaling er å flytte brua minimum 20 meter nedstrøms for å redusere muligheten for negativ påvirkning på de biologisk mest verdi-fulle og sårbare områdene i Gjendeosen. Med et midtspenn på 20 meter vil brupillarene ikke komme i konflikt med midtålen og gyteområdet, som i 2012 var i underkant av 20 meter bredt. Pillarene bør utformes med en avlang form i strømretningen. Anleggsarbeidet bør gjennomfø-res på lav vannføring så tidlig om våren som praktisk mulig før eventuell klekking av ørretrogn og vårflom. Med denne endringen i plassering kombinert med kravet til utforming vil ikke brua ha merkbar negativ effekt på Gjendeflua og gyte- og oppvekstområdet for ørret. I regulerings-planen for Gjende står det blant annet at «bygging av bru skal gjennomførast under tilsyn av kompetent faginstans når det gjeld det biologiske mangfaldet» og «om naudsynt kan det gjer-ast justering av bruplassering for å unngå skadelege inngrep i viktige gyteplassar og andre fag-leg vurderte negative konsekvenser ved ei bru for det biologiske mangfaldet». Vi anser at dette vil være viktig for å gjennomføre inngrepet slik at skadevirkningene blir minimalisert både i an-leggsperioden og etterpå. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunn: Alle elvekraftverk har et definert inntaksområde for vann som ledes nedstrøms gjennom trykksjakter og turbiner for kraftproduksjon. Foran disse vanninntakene er det installert varegrinder som beskytter turbinene mot større objekter som kommer flytende med vannet. I mange tilfeller er turbinpassasje den eneste tilgjengelige vannveien for nedstrøms vandrende fisk. Valg av lysåpning i varegrinder foran turbininntakene har hittil først og fremst blitt gjort som følge av driftsmessige forhold av kraftverkseieren, og det har vært lite fokus på varegrinder som bevarings- og fiskeforsterkningstiltak i norske regulerte vassdrag med elvekraftverk. Dette til tross for at det har vært et tema i internasjonale fagjournaler i årtier. Varegrindene ved Hunderfossen kraftverk ble skiftet ut i løpet av vintrene 2009/10 og 2010/11. De gamle varegrindene hadde en lysåpning på 6 cm, mens de nye grindene har en lysåpning på 10 cm mellom de vertikalstilte elementene. Nedvandrende smolt kan passere med lysåpning 6 cm og med en åpning på 10 cm er det mulig for de fleste gytevandrende Hunderørretene å passere gjennom varegrindene under returvandringen mot Mjøsa. Fra et fiskebiologisk ståsted er det ikke ønskelig at hverken smolt eller støing passerer gjennom turbinen. Dette kan føre både til akutt dødelighet og skader med langtidsvirkning. For smolt som skal vandre videre gjennom Lågendeltaet med mye rovfisk (gjedde, abbor og lake) kan turbinpassasje føre til at de blir mer utsatt for predasjon. Hensikten med studiet var å undersøke om skifting til varegrind med større lysåpning (10 cm) gir økt risiko for at utgytt ørret (støing) og smolt passerer gjennom turbinene. Gytefiskundersøkelsen ble gjennomført høst og vår. Smoltundersøkelsen ble gjennomført om våren uten slipp av vann gjennom flom- og isluker, og resultatene er sammenlignet med tilsvarende telemetristudier i 1998. Videre er det undersøkt gytevandringer og gytested for radiomerket gytefisk oppstrøms dam og returvandring mot dam etter gyting. For utgytt ørret er det undersøkt terskelverdier for vannslipp over isluka i forhold til nedvandring forbi dammen og videre nedvandring gjennom minstevannføringsstrekningen til Fåberg. Materiale og metode; Til sammen ble det radiomerket 49 voksne Hunderørret fanget i fisketrappa ved Hunderfossen og 50 stk to-årig smolt fra settefiskanlegget ved Hunderfossen som alle ble satt ut ovenfor dammen. De radiomerkede ørretene ble peilet både manuelt og ved to automatiske dataloggingsstasjoner nedenfor Hunderfossen dam. Det ble gjennomført to forsøk med ulike vannslipp over isluka for å avdekke laveste funksjonelle terskelverdi og effekten av et kontinuerlig vannslipp på 5 m3/s over isluka i tre døgn. Resultater voksen ørret: Oppstrøms vandringer og gyteområder ble registrert for 40 gytevandrende Hunderørret. Gyting ble registrert på følgende syv lokaliteter; Strømshugguet ved Rybakken (3 stk), Øyer ved Tingberg (17 stk), Sæterfossen ved Skarsmoen (6 stk), Hovdefossen (1 stk), Tretten fra Lybekkstrømmen og ned til Hovdefossen (7 stk), Tretten ved Bådstø (5 stk) og Frya (1 stk). Dette er hovedsakelig de samme gyteplassene som er registrert tidligere. De mest intense periodene for returvandring foregikk i to puljer på henholdsvis høsten og våren; 10. – 31. oktober 2011 og 24. – 25. mai 2012. Det første forsøket med vannslipp over isluka avdekket en minste terskelverdi for på 3 m3/s for passasje av utgytt ørret. Dette tilsvarer et vannsøyle på 28 cm over lukekanten. Det andre lukeforsøket med 5 m3/s i tre døgn viste at 41,7 % av utgytt ørret foran turbininntaket passerte isluka i løpet av første døgnet, og 83,3 % hadde passert etter tre døgn. Background: All run-of-river hydro power plants have a turbine forebay area in which production water is drawn into the turbine shafts. In front of the intake shafts there are trash racks to avoid entrainment of coarse woody debris. In many cases the turbine waterway is the only available passage route for downstream migrating fish. The choice of spacing between the trash rack beams is generally based on operational considerations by the power plant owner, and only rarely considered in a conservational context by the authorities despite the fact that this has been an international research topic for decades. The old trash racks spaced 6 cm at Hunderfossen power plant was replaced with new and 10 cm spaced racks in 2009/10 and 2010/11. A 10 cm spacing provide very limited physical hindrance for migrating fish to pass the trash racks and enter the turbines. From a fisheries management point of view it is not desirable to allow neither smolts nor kelts of any species to pass through turbines due to the risks of instant mortality and long term damages. The lower reaches of River Gudbrandsdalslågen contain abundant populations of predator species like pike, perch and burbot which have the capacity to inflict delayed mortality through predation on damaged and perplexed smolts. The purpose of this study was to examine whether the effect of increased spacing between the steel elements of the trash rack (from 6 to 10 cm) inflicted increased risk of turbine entrainment of trout kelts and smolts. The kelt surveys were conducted in autumn and spring, and smolt surveys were done in early spring without release of spillwater through the spillways. The effect from increased spacing is evaluated by comparing findings from previous telemetry studies in 1998. In addition the study revealed spawning locations above the Hunderfossen dam, and further explored the lower threshold values for downstream passage of kelts through the iceand trash spillway. Material and methods: In total 49 adult trout were captured and tagged during their upstream migration in the fishway, and 50 hatchery-reared 2-year-old smolts were radio-tagged and released above the dam. Tracking was performed manually and by two automatic data logging stations. Two trials involving different water discharges through the ice- and spillway were conducted in order to reveal the lowest functional discharge required for downstream passage of kelts, and the effect of 3-days release of 5 m3/s during the migration period. Results adult trout: The spawning sites for 40 trout were recorded between Rybakken in Øyer and Frya in Sør-Fron. The most intense return migration periods for kelts occurred in autumn (10-31 October) and spring (24-25 May). The lowest water discharge required for passing kelts through the ice- and trash spillway was 3 m3/s, which correspond to a 28 cm water column over the spillway crest. Release of 5 m3/s during a 3 days period (day and night) resulted in a passage efficiency of 41.7 % after the first day, and 83.3 % after three days. However, only two (20 %) out of 10 trout that successfully passed the spillway continued further downstream migration towards Lake Mjøsa during the lowest regulated water flow, one trout migrated downstream during an artificial freshet, and the remaining 7 trout over-wintered in the pools below the dam. Results smolt: In total, 50 radio tagged smolts were released at Granrudmoen Øyer on May 16, and unlike the results from smolt studies in 1998, many of them migrated directly towards the turbine intake. First records of smolt passage on the ADS station at Fåberg was on May 17 0739 am. In total 27 smolts were logged at this ADS station, and no records were detected on the ADS station on the regulated river section. The smolt passages at Fåberg occurred between 17 and 28 May, and 67 % had passed Fåberg within 4 days after release at Granrundmoen. Smolt migration took place during nighttime. The remaining 23 smolts were either killed in the turbines or passed the ADS station without being recorded. It is concluded that probably all smolts passed the power plant by descending through the turbines. The data does not provide sufficient power to estimate mortality from turbine passage. Conclusions and recommendations for kelts: The return migration of kelts from the spawning grounds occurs in two heats; during, and shortly after, spawning in October and in the early phase of the spring flood in May. Release of 5 m3/s over three days resulted in 83.3 % passage efficiency of kelts, but 70 % of the passing kelts over-wintered in the pool below the dam, and only 30 % migrated to Lake Mjøsa. Aborted downstream migration may be a result of the 3-4 m free fall down to the concrete channel and friction damages to the skin, mucus and eyes during the descent. It is also recommended that the ice- and trash spillway is actively maneuvered to provide sufficient passage opportunities for kelts. The lower threshold value for kelt passage over the spillway crest was 3 m3s-1, which corresponds to a 28 cm water column. It is recommended that the ice- and trash spillway should release 5 m3s-1 from 5 October to 5 November each year. The height of the free fall from the spillway crest to the concrete channel floor should also be reduced to avoid injuries affecting the motivation to migrate. The concrete channel and the rock formations in the lower parts should be smoothed. Conclusions and recommendations for smolts: Compared to previous investigations when the old trash rack was present, hatchery-reared smolts quickly migrated towards the turbine forebay and descended without hesitation. This behaviour is interpreted as an effect of the new and coarser trash rack spacing. Whether these findings are representative for wild smolts is not clear, and similar investigations for wild smolts should be conducted. It is also recommended all hatchery-reared smolts are released below Hunderfossen dam to avoid losses from turbine mortality. Further, if wild smolts perform similarly, it is necessary to establish measures to prevent or reduce turbine entrainment of wild smolt. These include reduced rack spacing either as a permanent arrangement, or a temporary and removable rack to be installed during migration season. Selected measures and arrangements should be evaluated through further migration studies on wild and hatchery-reared smolts. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Opplandskraft DA sendte i januar 2010 melding om Tolga kraftverk ut på høring, og følgende alternativer inngår i den endelige konsekvensutredning: Skjema ulike utbyggingsalternativene for Tolga kraftverk vurdert til å omfatte Glomma mellom Høyegga sør for Alvdal og Røstefossen i Os. Dette er en elvestrekning på ca 85 km. Verdien av de enkelte områdene som vil bli direkte berørt av de ulike utbyggingsalternativene er vurdert ut i fra den relative betydningen disse har for opprettholdelse av fiske- /bunndyrproduksjon og bevaring av livshistorievariasjon i influensområdet som helhet. Disse vurderingene er gjort ut ifra områdets størrelse og forekomst av nøkkelhabitater (f.eks. gyteområder, overvintringsområder, oppvekstområder) i de berørte områdene. Vurdering av virkning av de ulike utbyggingsalternativene er gjort uavhengig av verdivurderingen. Influensområdet har i dag livskraftige bestander av både harr og ørret. Disse to artene er i tillegg til steinsmett og til dels ørekyt dominerende på strekninger med høy vannhastighet, mens innslaget av arter som sik, abbor, lake, gjedde og bekkeniøye øker på de mer stilleflytende partiene. Harrbestanden i området vurderes som svært stor sammenlignet med andre elver på Østlandet. Telemetri- og genetikkundersøkelsene viste at det er betydelige fiskevandringer i influensområdet og på strekningen som vil bli direkte berørt av de ulike utbyggingsalternativene. En samlet vurdering av konsekvensene for harr, ørret, øvrige fiskearter og bunndyr vurderes til middels negativ (--) for alternativ 3A, middels / liten negativ (-(-) for alternativ 3B og 2A og liten negativ (-) for alternativ 2B. Denne vurderingen forutsetter at toveis fiskevandringer forbi dam og oppstrøms vandringer forbi tunnelutløp opprettholdes på et høyt nivå ved at problemstillingen gis høy prioritet ved planlegging, bygging og ved tiltaksorienterte etterundersøkelser. Vurderingen forutsetter også at tiltak for å redusere omfang og konsekvenser av utfall av kraftverket gjennomføres. Hvis toveis fiskevandringer forbi dam og oppstrøms vandringer forbi tunnelutløp blir betydelig redusert ved at det bygges en konvensjonell dam med fiskepassasje for kun oppvandrende fisk og tunnelutløp uten spesielt fokus på å opprettholde fiskevandringer, vurderes konsekvensene av tiltaket for harr, ørret og øvrige fiskearter til svært stor negativ (----) ved valg av alternativ 3A og 3B og til stor negativ (---) ved valg av alternativ 2A og 2B. Denne vurderingen er gjort til tross for at det forekommer gyteområder for begge arter både opp- og nedstrøms strekningene som vil bli direkte berørt, men virkningene av ytterligere fragmentering av Glomma vurderes strengt ut i fra et bevaringsbiologisk perspektiv. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I forbindelse med en kartlegging av fysiske forhold med spesielt fokus på gyteområder i Kvina sommeren 2011, ble det avdekket en mulighet til å gjenskape et stort gyteområde ved justering av en terskel ved Storekvina. Basert på skjønnsmessige vurderinger av bunnforholdene i dette terskelbassenget, var det store arealer med gytegrus tilgjengelig for gyting. Imidle1tid var gytegrusen uegnet til gyting grunnet de lave vannhastighetene i terskelbassenget ved undersøkelsestidspunktet. En senkning av terskelen ble vurde1t som et mulig tiltak for å øke vannhastigheten. Per Øyvind Grimsby, ved SiraKvina kraftselskap, ble informert om disse forholdene. I forbindelse med andre planlagte tiltak i Kvina for å øke produksjonen av smolt, ble det initiert et prosjekt for å se på mulighetene for å senke terskelen. LFI Uni Miljø og BOKU fikk i oppdrag å måle opp hele terskelbassenget og å komme med forslag til hvor mye terskelen må senkes for å realisere terskelbassenget til smoltproduksjon av laks. Dette skulle gjøres ved å få etable1t deler av terskelbassenget egnet til gyting og til oppvekst av ungfisk.

I forbindelse med en kartlegging av fysiske forhold med spesielt fokus på gyteområder i Kvina sommeren 2011, ble det avdekket en mulighet til å gjenskape et stort gyteområde ved justering av en terskel ved Storekvina. Basert på skjønnsmessige vurderinger av bunnforholdene i dette terskelbassenget, var det store arealer med gytegrus tilgjengelig for gyting. Imidle1tid var gytegrusen uegnet til gyting grunnet de lave vannhastighetene i terskelbassenget ved undersøkelsestidspunktet. En senkning av terskelen ble vurde1t som et mulig tiltak for å øke vannhastigheten. Per Øyvind Grimsby, ved SiraKvina kraftselskap, ble informert om disse forholdene. I forbindelse med andre planlagte tiltak i Kvina for å øke produksjonen av smolt, ble det initiert et prosjekt for å se på mulighetene for å senke terskelen. LFI Uni Miljø og BOKU fikk i oppdrag å måle opp hele terskelbassenget og å komme med forslag til hvor mye terskelen må senkes for å realisere terskelbassenget til smoltproduksjon av laks. Dette skulle gjøres ved å få etable1t deler av terskelbassenget egnet til gyting og til oppvekst av ungfisk. SiraKvina Kraftselskap

Den anadron1e strekningen i Jostedøla ble utvidet med omlag 7 kilometer, fra 14 til 21 km, ved utbedringer av vandringshindrene i Langøygjelet og Haukåsgjelet. Disse tiltakene var ferdige vinteren 2002. Gytefisktellinger viser at det årlig har vandret sjøaure opp til den nye strekningen og det har blitt registrert gytegroper som dokumenterer at sjøaure har tatt i bruk denne strekningen til gyting. De nye vandringsveiene og tiltak i fon11 av rognplantingen i både hovedløpet og i utvalgte sidebekker, gjør at det produseres betydelig flere aurer på den nye strekningen enn tilfellet var før tiltakene ble gjennomført. På sikt forventes det at sjøaure som er oppvokst på strekningen vil søke tilbake for å gyte. En slik naturlig tilbakevandring forventes å gi en større gytebestand, økt naturlig gyting og at det over tid etableres en selvreproduserende sjøaurebestand på strekningen. Om denne utviklingen går som forventet vil de iverksatte tiltakene gi en betydelig styrking av rekrutteringen til sjøaurebestanden i Jostedøla. Statkraft Energi AS

Den anadron1e strekningen i Jostedøla ble utvidet med omlag 7 kilometer, fra 14 til 21 km, ved utbedringer av vandringshindrene i Langøygjelet og Haukåsgjelet. Disse tiltakene var ferdige vinteren 2002. Gytefisktellinger viser at det årlig har vandret sjøaure opp til den nye strekningen og det har blitt registrert gytegroper som dokumenterer at sjøaure har tatt i bruk denne strekningen til gyting. De nye vandringsveiene og tiltak i fon11 av rognplantingen i både hovedløpet og i utvalgte sidebekker, gjør at det produseres betydelig flere aurer på den nye strekningen enn tilfellet var før tiltakene ble gjennomført. På sikt forventes det at sjøaure som er oppvokst på strekningen vil søke tilbake for å gyte. En slik naturlig tilbakevandring forventes å gi en større gytebestand, økt naturlig gyting og at det over tid etableres en selvreproduserende sjøaurebestand på strekningen. Om denne utviklingen går som forventet vil de iverksatte tiltakene gi en betydelig styrking av rekrutteringen til sjøaurebestanden i Jostedøla.

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å kartlegge Osenvassdraget med vekt på gyteområder og å etablere et nytt gyteområde på utløpet av Svardalsvatnet (Osvatnet). Videre var formålet å finne eventuelt andre egna lokaliteter for tilsvarende tiltak. Et annet formål var å vurdere muligheten for å plante ut lakserogn. Andelen av rennende vann (420 000 m2) på den lakseførende strekningen i Osenvassdraget utgjør bare ca. 3 % av totalarealet, mens 97 % av vassdraget på den lakseførende strekningen består av innsjøer. Gyteområdene utgjør 9,4 % av arealet med rennende vann og er fordelt opp igjennom hele vassdraget. Laksefisk kan finne egna gyteområder fra utløpet ved sjø og helt opp til vandringshindrene. En joker i Osenvassdraget er hvorvidt fisketrappen i Gygrefossen fungerer etter hensikten. Det ble lagt ut totalt ca. 50 m3 med gytegrus på utløpet av Svardalsvatnet (Osvatnet) i oktober 2009. Denne gytegrusen dekker et område på ca. 400 m2. Gytegrusen ligger stabilt og det ble gytt i grusen samme høst. Foreslåtte tiltak: Legge ut gytegrus på utløpet av Krokeidvatnet og/eller plante rogn på strekningen oppstrøms Gygrefossen. Osen Gard

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å kartlegge Osenvassdraget med vekt på gyteområder og å etablere et nytt gyteområde på utløpet av Svardalsvatnet (Osvatnet). Videre var formålet å finne eventuelt andre egna lokaliteter for tilsvarende tiltak. Et annet formål var å vurdere muligheten for å plante ut lakserogn. Andelen av rennende vann (420 000 m2) på den lakseførende strekningen i Osenvassdraget utgjør bare ca. 3 % av totalarealet, mens 97 % av vassdraget på den lakseførende strekningen består av innsjøer. Gyteområdene utgjør 9,4 % av arealet med rennende vann og er fordelt opp igjennom hele vassdraget. Laksefisk kan finne egna gyteområder fra utløpet ved sjø og helt opp til vandringshindrene. En joker i Osenvassdraget er hvorvidt fisketrappen i Gygrefossen fungerer etter hensikten. Det ble lagt ut totalt ca. 50 m3 med gytegrus på utløpet av Svardalsvatnet (Osvatnet) i oktober 2009. Denne gytegrusen dekker et område på ca. 400 m2. Gytegrusen ligger stabilt og det ble gytt i grusen samme høst. Foreslåtte tiltak: Legge ut gytegrus på utløpet av Krokeidvatnet og/eller plante rogn på strekningen oppstrøms Gygrefossen.

Med de gjennomførte tiltakene i Langøygjelet og Haukåsgjelet er den sjøaureførende strekningen i Jostedøla økt fra ca. 14 til ca. 21 km f.o.m. høsten 2002. Etter at tiltakene ble gjennomført i 2002 viser tellingen av gytefisk at det årlig har vandret opp sjøaure til områdene oppstrøms Langøygjelet. Samtidig viser resultatene en betydelig økt rekruttering av ungfisk på strekningen fra og med 2003. Årsaken til økningen er trolig både planting av rogn og naturlig gyting av sjøaure. Variasjon i vanntemperatur, vannføring og masseforflytning har trolig bidratt til den observerte mellomårsvariasjonen i antall fisk som har vandret opp gjelene. I tillegg vil størrelsen på gytebestanden som søker seg opp gjelene variere mellom år. Når fisk som er oppvokst på strekningen søker seg tilbake som gytefisk, kan en forvente en økning av gytebestanden på strekningen. Dette vil skje fra og med om lag 2008 da fisk som både stammer fra rognplanting og naturlig rekruttering på strekningen vil begynne å vandre tilbake som gytefisk. Samlet viser resultatene så langt i prosjektet at tiltakene har fungert etter hensikten, og at de vil medføre en betydelig styrking av sjøaurebestanden i Jostedøla.

Museth, J., Kraabøl, M., Arnekleiv, J.V., Johnsen, S.I. & Teigen, J. 2009. Planlagt kraftverk i Rosten i Gudbrandsdalslågen. Utredning av konsekvenser for harr, ørret og bunndyr i influensområdet. NINA Rapport 427. 60 s. + vedlegg. Bakgrunn: Oppland Energi AS sendte i juni 2007 melding om Rosten Kraftverk med forslag til utredningsprogram ut på høring. Eventuell utbygging av Rosten Kraftverk anslås å gi en årlig kraftproduksjon på om lag 200 GWh. Det planlagte kraftverket i Rosten vil medføre bygging av demning med største høyde på 18 m, minstevannføringsstrekning på ca 6 km og tunnelutløp (driftsvann fra kraftverk) ut i det naturlige elveleiet. I forhold til fisk vil derfor inngrepet kunne få konsekvenser for fiskevandringer, både i form av problemer med vandringer forbi tunnelutløp og kraftverksdemning og tilgang til gyte- og oppvekstarealer. Tiltaket vil også påvirke produksjonsforholdene på minstevannføringsstrekningen gjennom redusert vanndekt areal. Hovedmålene med dette prosjekt har vært: I. Avdekke og vurdere gyteplasser for harr og ørret på planlagt minstevannføringsstrekning II. Avdekke Rostens relative betydning som gyte- og oppvekstområde for harr og ørret i denne delen av Gudbrandsdalslågen. III. Avdekke omfang av fiskevandringer i tilknytning til Rosten IV. Registrere bunndyrsamfunnet i ulike elveavsnitt som blir berørt, med vekt på utbredelse av eventuelle rødlistede arter V. Basert på punktene I-IV, foreta en grundig utredning av konsekvensene av utbygging på fiskebestandene i influensområdet i henhold til utredningsprogram fastsatt av NVE (10. juli 2008). Metoder: Det ble gjennomført fem ulike delprosjekter i 2008: 1) Vandringsstudier til harr og ørret (telemetri), 2) Gyte- og ungfiskregistreringer (elektrofiske, dykking, observasjonsstudier fra land), 3) Fangstregistreringer (sportsfiske) og beskrivelse av fiskens vekstforhold i influensområdet, 4) Genetiske studier (for å vurdere omfanget av fiskevandringer gjennom Rostenfallene) og 5) Bunndyrundersøkelser (tettheter og biologisk mangfold i elvestrengen). Delprosjektene dannet grunnlaget for konsekvensvurderingene. Influensområdet ble inndelt i følgende 7 delområder (D) regnet nordfra og sørover: D1 Lågen fra damområde til Dombfoss (Dovre), D2 Lågen gjennom Rosten fra damområde til antatt vandringshinder (øvre minstevannføringsstrekning), D3 Lågen fra vandringshinder til tunnelutløp (nedre minstevannføringsstrekning), D4 Lågen fra tunnelutløp til samløp med Otta, D5 Lågen fra samløp Otta til Vinstra, D6 Otta fra samløp med Lågen til Eidefoss og D7 Høvringsåas nederste parti. Verdivurderingene er gjort ut ifra en samlet vurdering av delområdenes relative størrelse, forekomst av nøkkelhabitater, tilgjengelighet for vandrende deler av fiskebestandene og bevaringsbiologiske forhold. Virkningene av tiltaket er vurdert uavhengig av den fastsatte verdien, men alle vurderingene av virkninger er gjort ut ifra de enkelte delområdenes antatte betydning og funksjonalitet for produksjon og mangfold av arter og livshistorier i hvert influensområde (henholdsvis ovenfor (D1 og D2) og nedenfor (D3-6) vandringshinderet i Rosten). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Med de gjennomførte tiltakene i Langøygjelet og Haukåsgjelet er den sjøaureførende strekningen i Jostedøla økt fra ca. 14 til ca. 21 km f.o.m. høsten 2002. Etter at tiltakene ble gjennomført i 2002 viser tellingen av gytefisk at det årlig har vandret opp sjøaure til områdene oppstrøms Langøygjelet. Samtidig viser resultatene en betydelig økt rekruttering av ungfisk på strekningen fra og med 2003. Årsaken til økningen er trolig både planting av rogn og naturlig gyting av sjøaure. Variasjon i vanntemperatur, vannføring og masseforflytning har trolig bidratt til den observerte mellomårsvariasjonen i antall fisk som har vandret opp gjelene. I tillegg vil størrelsen på gytebestanden som søker seg opp gjelene variere mellom år. Når fisk som er oppvokst på strekningen søker seg tilbake som gytefisk, kan en forvente en økning av gytebestanden på strekningen. Dette vil skje fra og med om lag 2008 da fisk som både stammer fra rognplanting og naturlig rekruttering på strekningen vil begynne å vandre tilbake som gytefisk. Samlet viser resultatene så langt i prosjektet at tiltakene har fungert etter hensikten, og at de vil medføre en betydelig styrking av sjøaurebestanden i Jostedøla. Statkraft Energi AS

I 1959 ble Bjomesfjorden midlertidig senket for å skaffe vann til kraftvekene i Numedal. Da ble flere gyteområder i innsjøen helt eller delvis ødelagt. I perioden 1999–2007 har det vært utført fiskebiologiske undersøkelser i Bjornesfjorden for å gi en status for aurebestanden, og å gjennomføre og evaluere restaurering av de skadde gyteområdene ved utløpsosen av Lågaros, i Meinsbusundet og i Nøresundet. For å avbøte disse skadevirkningene har det vært gitt et pålegg om å sette ut 10.000 ensomrig settefisk eller 4.000 tosomrig settefisk. Et av målene for prosjektet har vært å vurdere behovet for å opprettholde dette pålegget sett i lys av effektene av å restaurere gyteområdene. Resultatene fra prøvefiske viser at aurebestanden i Bjornesfjorden kan karakteriseres som en middels tett bestand med gode vekstforhold. Fangstene fra prøvefiske og næringsfiske viser at andelen settefisk normalt utgjør i størrelsesorden l0–30 % av bestanden. De viktigste gyteplassene ligger trolig på elvepartiene tilknyttet hovedløpet opp- og nedstrøms fjorden, men i tillegg benyttes også en del av de mindre innløpene. Relativt stor mellomårsvariasjon i den naturlige rekrutteringen forekommer trolig som følge av variasjon i gyte- og oppvekstforhold. Det er påvist spesielt sterke årsklasser i 1992 og 1997, i tillegg synes årsklassene fra 2002 til 2004 å være relativ sterke. Restaureringen av gyteområdene ble utført ved å legge ut gytegrus i april 2002 etterfulgt av en supplerende grusutlegging i 2006. Både på utløpsosen ved Lågaros og i Meinsbusundet er det årlig registrert gyting i tiltaksgrusen (utlagt gytegrus) og restaureringen har her fungert etter hensikten. I Meinsbusundet ble det funnet en markert høyere eggoverlevelse i tiltaksgrusen sammenliknet med egg gytt i den opprinnelige grusen som har et høyt innslag av sand og derfor dårligere forhold for eggoverlevelse. I Nøresundet ble det derimot funnet lite gyting. Dette skyldes trolig at dette sundet i mindre grad var opprettholdt som gyteplass etter senkingen i 1959. Samlet viser resultatene at restaureringstiltakene har økt det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Disse positive effektene av tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden før senkingen. Over tid forventes det at tiltakene vil bidra betydelig til den naturlige rekrutteringen til bestanden. På bakgrunn av disse resultatene er det derfor naturlig å revurdere pålegget om å sette ut fisk i Bjomesfjorden. Basert på en forventing om at effekten av tiltakene vil være varige mener vi det er naturlig at utsettingspålegget oppheves. Statkraft

I 1959 ble Bjomesfjorden midlertidig senket for å skaffe vann til kraftvekene i Numedal. Da ble flere gyteområder i innsjøen helt eller delvis ødelagt. I perioden 1999–2007 har det vært utført fiskebiologiske undersøkelser i Bjornesfjorden for å gi en status for aurebestanden, og å gjennomføre og evaluere restaurering av de skadde gyteområdene ved utløpsosen av Lågaros, i Meinsbusundet og i Nøresundet. For å avbøte disse skadevirkningene har det vært gitt et pålegg om å sette ut 10.000 ensomrig settefisk eller 4.000 tosomrig settefisk. Et av målene for prosjektet har vært å vurdere behovet for å opprettholde dette pålegget sett i lys av effektene av å restaurere gyteområdene. Resultatene fra prøvefiske viser at aurebestanden i Bjornesfjorden kan karakteriseres som en middels tett bestand med gode vekstforhold. Fangstene fra prøvefiske og næringsfiske viser at andelen settefisk normalt utgjør i størrelsesorden l0–30 % av bestanden. De viktigste gyteplassene ligger trolig på elvepartiene tilknyttet hovedløpet opp- og nedstrøms fjorden, men i tillegg benyttes også en del av de mindre innløpene. Relativt stor mellomårsvariasjon i den naturlige rekrutteringen forekommer trolig som følge av variasjon i gyte- og oppvekstforhold. Det er påvist spesielt sterke årsklasser i 1992 og 1997, i tillegg synes årsklassene fra 2002 til 2004 å være relativ sterke. Restaureringen av gyteområdene ble utført ved å legge ut gytegrus i april 2002 etterfulgt av en supplerende grusutlegging i 2006. Både på utløpsosen ved Lågaros og i Meinsbusundet er det årlig registrert gyting i tiltaksgrusen (utlagt gytegrus) og restaureringen har her fungert etter hensikten. I Meinsbusundet ble det funnet en markert høyere eggoverlevelse i tiltaksgrusen sammenliknet med egg gytt i den opprinnelige grusen som har et høyt innslag av sand og derfor dårligere forhold for eggoverlevelse. I Nøresundet ble det derimot funnet lite gyting. Dette skyldes trolig at dette sundet i mindre grad var opprettholdt som gyteplass etter senkingen i 1959. Samlet viser resultatene at restaureringstiltakene har økt det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Disse positive effektene av tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden før senkingen. Over tid forventes det at tiltakene vil bidra betydelig til den naturlige rekrutteringen til bestanden. På bakgrunn av disse resultatene er det derfor naturlig å revurdere pålegget om å sette ut fisk i Bjomesfjorden. Basert på en forventing om at effekten av tiltakene vil være varige mener vi det er naturlig at utsettingspålegget oppheves.

Lund, R.A., Johnsen, B.O. og Fiske, P. 2006. Status for laks- og sjøørretbestanden i Surna relatert til reguleringen av vassdraget: undersøkelser i årene 2002-2005. - NINA Rapport 164. 102 s. I årene 2002-2005 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøørret. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i ca 2/3-deler av den anadrome strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av avløpsvannet fra kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. Selv om reguleringen av Surna har resultert i et redusert laksefiske, har laksefangstene vært betydelige også etter reguleringen. Fangstutbyttet i 2003 og 2004 var imidlertid spesielt lavt (2,0 og 2,8 tonn villaks). 2005 kan karakteriseres som et middels lakseår (5,3 tonn), men den estimerte fangsten av villaks var fortsatt lav (3,3 tonn). Gjennomsnittsvekten i de rapporterte laksefangstene er signifikant redusert i løpet av de siste 27 år. Denne utviklingen skyldes ikke en økende andel smålaks i fangstene eller redusert gjennomsnittsvekt hos slik fisk, men at gjennomsnittsvekten av laks større enn 3 kg (dvs. mellom og storlaks) er blitt signifikant mindre. I skjellprøvematerialer av laks innsamlet i sportsfiskesesongen i seks ulike år siden 1989 har andelen villaks variert mellom 54 og 80 %. De resterende andelene har vært gjenfangster av utsatt smolt eller parr og rømt oppdrettslaks. Bestanden av villaks er sammensatt av 1-, 2- og 3- sjøvinter fisk. Smålaks utgjør vanligvis 50-70 % av sportsfiskefangstene. Eldre laks enn 3-sjøvinter er sjeldne (0-3 %). Slik fisk er vanligvis andre gangs gytere. Fangstene av sjøørret har økt og utgjør en stadig økende andel av totalfangsten siden begynnelsen av 1990-årene. Dette er sannsynligvis en følge av økt interesse for sjøørretfiske samt en forbedring av fangstrapporteringen. Laks- og sjøørretfangstene ble i årene 2002-2005 i all hovedsak tatt nedenfor Trollheim kraftverk (96-99 % for laks, 98-100% for sjøørret). Da hovedtyngden av lakseproduksjonen i Surna foregår i områdene ovenfor kraftverksutløpet og en betydelig andel kan forventes å vandre tilbake til oppvekstområdene som voksen fisk, tyder de små fangstene i dette området på at reguleringen medfører forsinkelser i fiskeoppvandringen til områdene ovenfor kraftverksutløpet. Det er grunn til å anta at laksens vandringsvillighet til områdene ovenfor kraftverket øker etter at fiskesesongen er over og gytetiden nærmer seg. Dette kan belyses ved at det i 2005 ble observert et langt større antall gytegroper (379 stk.) enn det ble fanget fisk (33 laks og tre sjøørret) i fiskesesongen på strekningen. Antallet gytegroper utgjorde 56 % av det samlede antallet på 674 groper for hele vassdraget. Vi kan imidlertid ikke helt utelukke at fisk kan gå opp i dette området også i løpet av sportsfiskesesongen, men at den i så måte kan være ekstremt lite fangbar. I laksefangstene for perioden 1989-2005 var det 10-27 % laks som stammet fra utsatt smolt. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Med de gjennomførte tiltakene i Langøygjelet og Haukåsgjelet er den anadrome strekning i Jostedøla økt fra ca. 14 til ca. 21 km f.o.m. høsten 2002. Etter at tiltakene ble gjennomført i 2002 viser tellingen av gytefisk at det årlig har vandret opp sjøaure, og at antallet har økt de to siste årene (2004–2005). Samtidig viser resultatene en betydelig økt rekruttering av ungfisk på strekningen fra og med 2002. Årsaken til økningen er trolig både planting av rogn og naturlig gyting av sjøaure. Variasjon i vanntemperatur, vannføring og masseforflytning har trolig bidratt til den observerte mellomårsvariasjonen i antall fisk som har vandret opp gjelene. I tillegg vil størrelsen på gytebestanden som søker seg opp gjelene variere mellom år. Når fisk som er oppvokst på strekningen søker seg tilbake som gytefisk, kan en forvente en økning av gytebestanden på strekningen. Dette vil skje fra og med om lag 2008 da fisk som både stammer fra rognplanting og naturlig rekruttering på strekningen vil begynne å vandre tilbake som gytefisk. Samlet viser resultatene så langt i prosjektet at tiltakene har fungert etter hensikten, og at de vil medføre en betydelig styrking av sjøaurebestanden i Jostedøla. Statkraft Energi AS

Med de gjennomførte tiltakene i Langøygjelet og Haukåsgjelet er den anadrome strekning i Jostedøla økt fra ca. 14 til ca. 21 km f.o.m. høsten 2002. Etter at tiltakene ble gjennomført i 2002 viser tellingen av gytefisk at det årlig har vandret opp sjøaure, og at antallet har økt de to siste årene (2004–2005). Samtidig viser resultatene en betydelig økt rekruttering av ungfisk på strekningen fra og med 2002. Årsaken til økningen er trolig både planting av rogn og naturlig gyting av sjøaure. Variasjon i vanntemperatur, vannføring og masseforflytning har trolig bidratt til den observerte mellomårsvariasjonen i antall fisk som har vandret opp gjelene. I tillegg vil størrelsen på gytebestanden som søker seg opp gjelene variere mellom år. Når fisk som er oppvokst på strekningen søker seg tilbake som gytefisk, kan en forvente en økning av gytebestanden på strekningen. Dette vil skje fra og med om lag 2008 da fisk som både stammer fra rognplanting og naturlig rekruttering på strekningen vil begynne å vandre tilbake som gytefisk. Samlet viser resultatene så langt i prosjektet at tiltakene har fungert etter hensikten, og at de vil medføre en betydelig styrking av sjøaurebestanden i Jostedøla.

Lund, R.A., Johnsen, B.O. og Fiske, P. 2005. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna 2002-2004. - NINA Rapport 54. 86 s. I årene 2002-2004 er det utført undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om be-standsstatus av laks og sjøørret. Kunnskapen skal brukes i framtidige vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utset-tingspålegg av laksunger. Reguleringen ble utført i 1968 og berører vannføringen i ca 2/3-deler av den anadrome strek-ningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er betydelig redusert, mens elva nedenfor utløpet av kraftverket er påvirket av avløpsvannet fra kraftverket. Surna ovenfor samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. Selv om reguleringen av Surna har resultert i et redusert laksefiske, har laksefangstene vært betydelige også etter reguleringen. Fangsten av laks var imidlertid lav i 2003 og 2004, og spe-sielt var fangsten av villaks svært lav. Andelen smålaks i de rapporterte fangstene er imidlertid blitt større. Tendensen kan være et uttrykk for bedre rapporteringsrutiner spesielt for den minste laksen. På den annen side er dette en trend i mange laksebestander og ellers en framtredende tendens i regulerte vassdrag med redusert vannføring. Laks- og sjøørretfangstene ble i årene 2002-2004 i all hovedsak tatt nedenfor Trollheim kraftverk. Da hovedtyngden av lakseproduksjonen i Surna foregår i områdene ovenfor kraftverksutløpet og en betydelig andel kan forventes å vandre tilbake til oppvekstområdene som voksen fisk, viser de små fangstene i dette området at reguleringen ofte medfører forsinkelser i fiskeoppvandringen til områdene ovenfor kraftverkutløpet. Fangstene av sjøørret har økt og utgjør en stadig økende andel av totalfangsten siden begyn-nelsen av 1990-årene. Dette er sannsynligvis en følge av økt interesse for sjøørretfiske samt en forbedring av fangstrapporteringen. I skjellprøvematerialer fra sportsfiskesesongen i fem ulike år siden 1989 har andelen villaks variert fra 54-80 %. De resterende andelene har vært gjenfangster av utsatt smolt eller parr og rømt opp-drettslaks. Bestanden av villaks er sammensatt av 1-, 2- og 3-sjøvinter fisk. Smålaks utgjør vanligvis 50-70 % av sportsfiskefangstene. Eldre laks enn 3-sjøvinter er sjelden (0-3 %). Slik fisk er vanligvis andre gangs gytere. Andelen rømt oppdrettslaks i laksefangstene i fire ulike år i perioden 1996-2004 har variert fra 4-13 %. Andelen oppdrettslaks i gytebestanden er sannsynligvis høyere enn dette fordi hoved-tyngden av oppdrettslaksen vanligvis går opp i elvene om høsten. I laksefangstene i perioden 1989-2004 var 10-27% laks som stammet fra utsatt smolt. I 2003 og 2004 var i tillegg henholdsvis 8 % og 7 % av fangsten gjenfangster av ensomrige laksunger utsatt på ikke-lakseførende strekninger.

Etter oppdrag fra Statkraft ble det i årene 2000, 2001 og 2002 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Jostedøla. Målsettingen med undersøkelsene var: 1) å gi en status over fiskebestandene i Jostedøla før utbedring av vandringshindere, 2) å danne et referansegrunnlag for senere undersøkelser for å måle effekten av tiltakene, og 3) å vurdere utlegging av aurerogn i sidebekker og hovedløp oppstrøms tidligere vandringshindere som et alternativt kultiveringstiltak. Hovedmålet med rognplantingen er å fremme etableringen av sjøaure på strekningen oppstrøms de tidligere vandringshinderne.

På oppdrag fra Agder Energi Produksjon AS utarbeidet LFI i samarbeid med NIVA i juli 2002 et prosjekt for prøvefiske i reguleringsmagasinene Reinevatn (2,5 km2), Skargjesvatn (0,8 km2), Store Urevatn (15,5 km2) og Hovatn (6,9 km2). Målsettingen for prosjektet var å gi en status for de eksisterende fiskebestandene i de aktuelle magasinene og å revidere eksisterende pålegg om utsetting av fisk. Agder Energi Produksjon AS

Etter oppdrag fra Statkraft ble det i årene 2000, 2001 og 2002 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Jostedøla. Målsettingen med undersøkelsene var: 1) å gi en status over fiskebestandene i Jostedøla før utbedring av vandringshindere, 2) å danne et referansegrunnlag for senere undersøkelser for å måle effekten av tiltakene, og 3) å vurdere utlegging av aurerogn i sidebekker og hovedløp oppstrøms tidligere vandringshindere som et alternativt kultiveringstiltak. Hovedmålet med rognplantingen er å fremme etableringen av sjøaure på strekningen oppstrøms de tidligere vandringshinderne. Statkraft

I henhold til oppdrag fra Statkraft ble det høsten 2001 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Jostedøla. Hensiktene med undersøkelsene var 1) å gi en oppdatert status over fiskebestandene i Jostedøla før planlagte kultiveringstiltak i vandringshindere, 2) å danne et referansegrunnlag for senere undersøkelser for å måle effekten av iverksatte tiltak, og 3) å vurdere utlegging av aurerogn i sidebekker til Jostedøla. Undersøkelsene ble basert på elektrisk fiske for bestemmelse av fisketetthet og tilvekst, dykking med snorkel for å lokalisere mulige gyteområder og utlegging av sjøaurerogn i sidebekker. Den nedre del av lakseførende strekning ble i perioden 1979 til 1989 påvirket av reguleringen ved at avløpsvannet fra Leirdøla kraftverk ble ført direkte ut i Jostedøla. Denne effekten opphørte i 1989 da avløpsvannet ble ført direkte ut i Gaupnefjorden. Fra og med 1990, da Jostedalsreguleringen trådde i kraft, er om lag 35% av det opprinnelige nedslagsfeltet på 863 km2 fraført i forbindelse med reguleringene. Dette har medført en reduksjon i middelvannføring fra 60 m3/s til 35,2m3/s ved utløpet. Undersøkelser på 1990-tallet har vist at reguleringene medfører at vannføringen stiger senere på våren, at temperaturen i perioden juli til september er om lag 1oC lavere enn før reguleringen og at høstflommene er blitt betydelig redusert. Statkraft

Foreliggende rapport er utført på oppdrag fra Flerbruksplanen for Audnavassdraget. Arbeidet har hatt to hovedmålsettinger; I) vurdere hvordan senking og kanalisering på strekningen Gislefoss–Seland påvirker fiskebiologiske forhold, med forslag til aktuelle avbøtende tiltak og 2) registrere gyteområder for laks og sjøaure på anadrom strekning. Gjennomføringen av prosjektet har vært basert på materiale LFI har opparbeidet gjennom årlige fiskebiologiske undersøkelser utført i regi av Direktoratet for naturforvaltning siden 1991. Flerbruksplanen for Audnavassdraget

Foreliggende rapport er utført på oppdrag fra Flerbruksplanen for Audnavassdraget. Arbeidet har hatt to hovedmålsettinger; I) vurdere hvordan senking og kanalisering på strekningen Gislefoss–Seland påvirker fiskebiologiske forhold, med forslag til aktuelle avbøtende tiltak og 2) registrere gyteområder for laks og sjøaure på anadrom strekning. Gjennomføringen av prosjektet har vært basert på materiale LFI har opparbeidet gjennom årlige fiskebiologiske undersøkelser utført i regi av Direktoratet for naturforvaltning siden 1991.

Som følge av reguleringen av Matrevassdraget er det i løpet av 1996–98 foreslått ulike tiltak for å bedre forholdene for fisken. Tiltakene innebærer et mål om å opprettholde en vannføring på minst 300 l/s nederst i Matreelva samt biotopforbedringer. Målet om opprettholdelse av en minstevannsføring har vært gjeldende fra 25.06.97. Av biotopforbedrende tiltakene er det foreslått bygging av to terskler på strekningen oppstrøms Matrevatnet og restaurering av gyteområdet på utløpet av Matrevatnet. Foreliggende rapport omhandler fiskebiologiske undersøkelser av ungfiskbestanden høsten 1998 og lokalisering av gyteområder og kontroll av eggoverelvelse våren 1999. Hensikten med undersøkelsene var å styrke vurderingsgrunnlaget for de foreslåtte biotopjusteringene.

Torvedalstjørni ble prøvefisket med nordisk garnserie i september 1999. I tillegg ble tilløpsbekkene undersøkt med elektrisk fiske samt bonitert til samme tidspunkt. Undersøkelsene omfattet en gransking av fiskebestanden, vurdering av gyteområder, vurdere behovet for fiskeutsettinger og kvantifisering av en eventuell skade på fiskebestanden som følge av vannkraftutbyggingen i området. De viktigste inngrepene i Torvedalstjørni er: • oppdemning og heving av vannet med ca. 2 meter • Uttak av vann til BKK sin vannkraft

Torvedalstjørni ble prøvefisket med nordisk garnserie i september 1999. I tillegg ble tilløpsbekkene undersøkt med elektrisk fiske samt bonitert til samme tidspunkt. Undersøkelsene omfattet en gransking av fiskebestanden, vurdering av gyteområder, vurdere behovet for fiskeutsettinger og kvantifisering av en eventuell skade på fiskebestanden som følge av vannkraftutbyggingen i området. De viktigste inngrepene i Torvedalstjørni er: • oppdemning og heving av vannet med ca. 2 meter • Uttak av vann til BKK sin vannkraft BKK

Som følge av reguleringen av Matrevassdraget er det i løpet av 1996–98 foreslått ulike tiltak for å bedre forholdene for fisken. Tiltakene innebærer et mål om å opprettholde en vannføring på minst 300 l/s nederst i Matreelva samt biotopforbedringer. Målet om opprettholdelse av en minstevannsføring har vært gjeldende fra 25.06.97. Av biotopforbedrende tiltakene er det foreslått bygging av to terskler på strekningen oppstrøms Matrevatnet og restaurering av gyteområdet på utløpet av Matrevatnet. Foreliggende rapport omhandler fiskebiologiske undersøkelser av ungfiskbestanden høsten 1998 og lokalisering av gyteområder og kontroll av eggoverelvelse våren 1999. Hensikten med undersøkelsene var å styrke vurderingsgrunnlaget for de foreslåtte biotopjusteringene.