Search

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak.

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Holthe, E. & Sæter, A.O. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2021. NINA Rapport 2089. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av undersøkelsesperioden, og i 2021 hadde undersøkelsesprogrammet følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos vok-senlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, og 6) Genetiske analyser av familietil-hørighet hos ungfisk fanget i områder av Aura der det har vært rognutlegging. I 2021 ble det i sportsfisket avlivet 239 lakser og 215 sjøaurer i Auravassdraget. I tillegg ble 342 lakser og 180 sjøaurer satt levende ut igjen. Samlet laksefangst var omtrent en halvering sammenlignet med året før, og på et midlere nivå for hele undersøkelsesperioden 2001-2021. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene siden årtusenskiftet har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene fordelte seg i 57 % smålaks, 34 % mellomlaks og 10 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 85 lakser og 193 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 87 % smålaks, 12 % mellomlaks og 1 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 49 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Genetiske analyser av prøver fra 98 lakser som ble fanget i fiskesesongen i Eira, viste at 62 individer hadde opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Dette tilsier et innslag av utsatte individer på drøyt 63 %. Det er verdt å merke seg at det i både 2020 og 2021 var små forskjeller i innslaget av utsatt fisk i fangstene på Siramoen og Engelskhuset. I og med at prøvetakingen fra de ulike områdene av Eira skjedde uavhengig av hverandre, og det i begge undersøkelsesårene er godt samsvar mellom resultatene i de to områdene, synes det ikke å ha vært noen skjevhet i utvalget som følge av systematiske feil. Følgelig er det grunn til å anta at resultatene fra de genetiske analysene av voksenlaks, gir et forholdsvis representativt bilde av hvordan sammensetningen av laksebestanden i Eira var i 2020 og 2021. Det ble analysert skjellprøver fra 82 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2021. Av disse var det 56 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 30 naturlig produserte individer (53 %), 24 utsatte individer (43 %) samt to rømte oppdrettslakser (4 %). De siste 26 skjellprøvene var av lakser med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i Eira har siden 2006 ligget under 10 %, mens det enkelte år tidligere i undersøkelsesperioden har vært et innslag på over 30 %. Det er verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 og 2021 enn i foregående år, samt at 74 av 82 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Høsten 2021 ble det registrert 455 gytelakser og 541 antatt voksne sjøaurer i Eira. Antall regist-rerte gytelaks er blant de høyeste som har vært registrert siden undersøkelsene startet i 2007, men en del lavere enn høstene 2019 og 2020. Laksene fordelte seg i 50 % smålaks, 37 % mellomlaks, og 13 % storlaks. Innslaget av smålaks var noe høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2021. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (44 % av observasjonene). I Aura ble det observert 26 gytelakser og 333 sjøaurer på strekningen mellom skytebanen og Eikesdalsvatnet. Dette er de høyeste registreringene av begge arter siden gytefisktellingene startet. Det rekordhøye antallet observerte sjøaurer tyder på at det har vært en positiv bestandsutvikling i perioden 2019-2021. I løpet av perioden 2007-2021 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2021. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse har vært en høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et lavere nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at lakse-produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006, var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2021 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fra Aura viste at det var 40 laksunger, 41 aureunger og 14 artshybrider mellom laks og aure. Av de 40 laksungene var det tolv individer som har opphav fra til sammen ni familiegrupper i Eresfjordanlegget. Av disse var det fire individer som stammet fra rognutlegging i 2019 (toåringer), fem individer fra rognutlegging i 2020 (ettåringer), og tre individer fra rognutlegging i 2021 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet enn i det midterste utleggingsområdet. Disse resultatene kan i stor grad forklares ut fra hvor det har skjedd rognutlegging i de senere år. I perioden 2013-2021 har det vært en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid ble nivået hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 høsten 2019, før tetthetene høsten 2021 igjen gikk ned til et lignende nivå som høsten 2016. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok høsten 2020 og forble lav i 2021. Basert på oppnådde erfaringer fra årlige undersøkelser i perioden 2001-2021, anbefales det å videreføre et tiltaksrettet undersøkelsesprogram i Eira og Aura. Blant annet bør det fortsatt gjennomføres genetisk sporing av fisk som er utsatt som smolt i Eira eller lagt ut som rogn i Aura. For å vurdere relativ suksess av utsatt fisk kan det gjennomføres komparative analyser av na-turlig produsert og anleggsprodusert laksesmolt. Dette kan gjøres ved å PIT-merke naturlig produsert laksesmolt fanget under elektrisk fiske og i smoltfelle, og registrere merkete fisk på PIT-antenne i nedre deler av Eira. Videre bør det gjennomføres oppfølgende undersøkelser i områder der det har blitt gjort eller er planlagt habitatrestaurering. Resultatene fra habitatstudiene vil være et sentralt element for en framtidig, helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget.

Både laksefangster og lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var lavere i 2021 enn noen gang tidligere registrert (basert på dataserie som startet i 1980). Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Robertsen, G., Ugedal, O., Ulvan E.M., Fiske, P., Karlsson, S., Rognes, T., Krogdahl, R., Spets, M.R., Florø-Larsen, B. & Solem, Ø. 2021. Genetisk kartlegging av kjønn hos laks fra skjellprøver innsamlet ved sportsfiske. NINA Rapport 1955. Norsk institutt for naturforskning. For å sikre at rekrutteringen av ungfisk ligger på et nivå som opprettholder laksebestandene over tid er det formulert et gytebestandsmål (GBM), som inkluderer beregninger av hvor mange kilo hunnfisk som må gyte i hvert vassdrag. Fredning av hunnlaks i hele eller deler av sportsfiske-sesongen er et målrettet tiltak for å øke sannsynligheten for at GBM nås. For at hunnlaksfredning skal virke etter intensjonen må fiskere som får hunnlaks på kroken sette dem ut igjen når reglene tilsier at det skal gjøres, noe som forutsetter at de kan skille mellom kjønnene ut fra ytre morfologiske trekk og respekterer tiltaket. I denne rapporten sammenligner vi kjønn på laks som er rapportert på skjellkonvolutter fra sportsfisket i 2018 med kjønn bestemt ved genetisk testing av skjellene i de samme skjellkonvoluttene. Vi bruker et utvalg skjellprøver fra laks fra sportsfisket i Surna, Orkla og Gaula (som alle hadde ulike grader av hunnlaksfredning i 2018) og Namsen (som ikke hadde hunnfiskfredning) til å undersøke om graden av feilbestemming av kjønn varierer 1) mellom vassdrag med og uten hunnlaksfredning, 2) mellom laks med ulik størrelse og 3) over fiskesesongen. Et viktig resultat er at 21–31 % av laksen i vårt skjellprøveutvalg på ca. 200 individer fra hver elv var innrapportert med feil kjønn. Andelen skjellprøver med riktig rapportert kjønn var 79 % i Namsen, 78 % i Gaula, 76 % i Orkla og 69 % i Surna. I samtlige av de fire elvene var en større andel hunner feilrapportert som hanner enn motsatt. Andelen av individene som var innrapportert som hunner, men var hanner genetisk, lå på ca. 17 % i Namsen, 11 % i Surna, 13 % i Orkla og 10 % i Gaula. Tilsvarende tall for individer som var innrapportert som hanner men som var genetiske hunner var 25 % i Namsen, 45 % i Surna, 32 % i Orkla og 27 % i Gaula. Det var noe høyere grad av riktig innrapportering av kjønn i Namsen enn i de andre elvene, og spesielt for hunner. Videre var grad av riktig innrapportering i vårt skjellprøveutvalg avhengig av størrelsen på laksen: Sannsynligheten for at individer som var innrapportert som hunner var genetiske hunner økte med økende kroppsstørrelse i alle elvene, mens den for individer som var innrapportert som hanner gikk ned med økende størrelse. Fangsttidspunktet påvirket også sann-synligheten for riktig innrapportering. Grad av riktig innrapportering var lavest tidlig i sesongen og økte over sesongen i alle elvene, bortsett fra Gaula hvor den holdt seg på samme nivå. Tidlig hunnlaksfredning (1. juli) synes å kunne føre til at en mindre andel av hunnlaksen blir avlivet sent i sesongen i og med at kumulative andeler av genetiske hunner som ble avlivet etter at hunnlaksfredningen trådte i kraft lå på i hhv. 24 % og 36 % i Orkla og Gaula, mens tilsvarende andeler fra og med 1. juli var 48 % for Surna som hadde hunnlaksfredning fra 15. juli i 2018, og 46 % for Namsen som ikke hadde hunnlaksfredning. I Surna ble 36 % av hunnene i vårt materiale avlivet etter hunnlaksfredningen trådte i kraft der 15. juli. For hanner var fangstene mer jevnt fordelt utover i sesongen med om lag 30 % avlivet i juni i både Namsen og Surna. I Gaula og Orkla ble en noe større andel av hannene fanget i juni (hhv. 40 og 36 %), noe som kan ha sammenheng med at det var strengere sesongkvoter i disse elvene og at en person ikke kunne avlive mer enn 1 laks over 80 cm i løpet av sesongen. Vi minner om at resultatene i denne rapporten er basert på totalt 797 utvalgte skjellprøver av laks fra sportsfisket som var 2 kg og større, og stammer fra kun ett år. Kun avlivet og innrapportert laks er representert i skjellprøveutvalget, og det er dermed ikke mulig å teste genetisk kjønn på gjenutsatte individer. Det er derfor svært sannsynlig at individene som fiskerne var mest sikre på at var hunner ble satt ut igjen etter hunnlaksfredning, og at skjellprøvematerialet vårt dermed har høyere representasjon av laks som fiskerne var usikre på enn det som er tilfelle for hele fangsten. I så fall gir vårt skjellprøvemateriale et skjevt inntrykk av hvor gode fiskerne i elvene som er med i studiet er til å kjønnsbestemme laks. For å kunne trekke mer sikre konklusjoner vil det være verdifullt å inkludere skjellprøver fra år før hunnlaksfredning ble innført, siden en sammenligning av grad av feilbestemmelse i elvene før og etter innføring av hunnlaksfredning vil gi større forklaringskraft.

Foldvik, A., Robertsen, G., Ugedal, O., Kvingedal, E. & Sundt-Hansen, L. 2021. Kvalitetsnorm for villaks: Nedskriving av tilstandsklasse i regulerte vassdrag med fraføring av vann. NINA Rapport 1954. Norsk institutt for naturforskning. Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar) ble vedtatt ved kongelig resolusjon i 2013 med hjemmel i Naturmangfoldloven. Formålet med kvalitetsnormen er å bidra til at ville laksebestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Kvalitetsnormen skal i utgangspunktet henvise til naturtilstanden. I kvalitetsnormen er det derfor vedtatt en delnorm som fastslår at gytebestandsmål og høstingspotensial skal nedskrives i tilfeller der inngrep, som fraføring av vann, har medført redusert produksjonskapasitet. Hvordan fraføring av vann påvirker lakseproduksjonen i en elv er hovedsakelig bestemt av hvor stor reduksjon i vanndekt areal fraføringen medfører. En vurdering av hvordan fraføring av vann påvirker vanndekt areal krever imidlertid kunnskap om forholdet mellom vannføring og vanndekt areal, noe som kun er kjent for et fåtall elver i Norge. Som et første skritt i å utvikle metodikk som gjør det mulig å vurdere hvordan fraføring av vann påvirker lakseproduksjonen i norske elver, analyserer vi i denne rapporten sammenhenger mel-lom vannføring og vanndekt areal for strekninger fra 17 elver. Vannføring og vanndekt areal ble for hver elvestrekning standardisert til prosent av den vannføring og det vanndekte areal som tilsvarer breddfull elv. Disse sammenhengene ble kurvetilpasset en enkel funksjon for sammenheng mellom vannføring og vanndekt areal, og parameterestimater for hver elv ble funnet. Mulighetene for å forutsi formen på sammenhengen basert på egenskaper ved elvene ble undersøkt i og med at slik kunnskap er avgjørende for å kunne overføre metoden fra våre 17 utvalgte elver til elver hvor forholdet mellom vannføring og vanndekt areal er ukjent. Den eneste elveegenskapen som hadde en signifikant forklaringsgrad på forholdet mellom vannføring og vanndekt areal, var hvor stor andel av elvestrekningen som bestod av sideløp. Ved å sammenligne observert sammenheng for hver elv med estimert sammenheng basert på de 16 andre elvene (jackknife-analyse), ble forskjeller i klassifisering i henhold til kvalitetsnormen undersøkt. Klassifisering basert på estimerte sammenhenger mellom vannføring og vanndekt areal var i stor grad lik klassifisering basert på observerte sammenhenger. Estimering av sammen-hengen mellom vannføring og vanndekt areal ut fra sideløpsandel fremstår altså som et tilstrek-kelig robust utgangspunkt for å klassifisere elver i henhold til kvalitetsnormen. For elver uten kjent forhold mellom vannføring og vanndekt areal kan et alternativ til estimering basert på sideløpsandel være å sammenligne flyfoto av disse elvene med flyfoto fra elver hvor det er kjente sammenhenger, og bruke parametere fra den av elvene med kjente forhold som har mest lik elvemorfologi. Vi foreslår å bruke lavvannsindekser sommer og vinter som utgangspunkt for vurdering av nedskrivingsklasse, da dette er de mest biologisk relevante vannføringsmålene med tanke på hydrologiske flaskehalser for lakseproduksjon. Estimater for uregulerte lavvannsindekser er mulig å skaffe for alle elver fra NEVINA, tilsvarende indekser for tilstand etter regulering kan trolig i de fleste tilfeller lages fra vannmålingsdata. Arealkompensasjon i form av laksetrapper kan enklest inkluderes ved å legge den prosentvise økninga i tilgjengelig areal på en gitt vannføring, direkte til prosent vanndekt areal etter fraføring.

Thorstad, E.B. & Rybråten, S. 2021. Forvaltning av laks. NINA Rapport 1968. Norsk institutt for naturforskning. Laks er en viktig naturressurs i Norge, og Norge har ansvar for en stor andel av laksen rundt Nord-Atlanteren. Formålet med denne rapporten er å beskrive forvaltningen av laks, hvem som utfører den og hvordan kunnskap om laks brukes i dagens lakseforvaltning. I rapporten beskrives det hvordan lakseforvaltningen er bygd opp. Det beskrives hvordan laksefisket forvaltes, hvem som har rett til å fiske, hvordan fiskeregler bestemmes, og hvordan fangststatistikken fra sjølaksefisket og elvefisket samles og brukes. Videre beskrives det hvordan laksebestander vurderes i forhold til om de når gytebestandsmål og har et høstbart overskudd. Villaksen har en egen kvalitetsnorm under naturmangfoldloven som bestandene vurderes etter, og denne er også beskrevet. Det øverste ansvaret for lakseforvaltningen er det klima- og miljøministeren og Klima- og miljødepartementet som har. Miljødirektoratet ligger under departementet og har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Samtidig påvirkes laksen av aktiviteter og lover som ligger under andre departement. Lakseoppdrett er en stor næring som i stor grad påvirker villaksen med rømt oppdrettslaks, lakselus og andre sykdomsorganismer. Produksjon av vannkraft, annen bruk av vann fra vassdragene, veibygging, jernbaneutbygging og sikring mot flom er aktiviteter som påvirker laksen og vassdrag og sjøområder der laksen lever. Offentlig forvaltning er knyttet til lover og forskrifter. Viktige lover for forvaltning av laks, og som berører laksens leveområder og miljø, er beskrevet. Noen av disse er lakse- og innlandsfiskloven, naturmangfoldloven, akvakulturloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven. Flere internasjonale avtaler er også viktige for forvaltningen av laks. Av stor betydning er Norges tilslutning til NASCO, Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen. At Norge følger EUs vanndirektiv har også betydning for laksebestandene. Forvaltning av laks foregår dermed på flere nivå, fra internasjonalt til lokalt, og er et mangfoldig system.

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Ulvan, E.M., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Lie, E.F. & Holthe, E. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2020. NINA Rapport 1977. Norsk institutt for naturforskning. I 2020 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Eira og Aura for å overvåke utviklingen hos bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsesprogrammet var noe endret sammenlignet med tidligere år, ved at skjellanalyser av voksenfisk i stor grad ble erstattet med genetiske analyser av familietilhørighet. Undersøkelsesprogrammet i 2020 inneholdt følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos voksenlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, 6) Genetiske analyser av laksunger fanget i områder med rognutlegging i Aura. I 2020 ble det avlivet 568 lakser (2 772 kg) og 1 060 sjøaurer (754 kg) i Auravassdraget. I tillegg ble 244 lakser med en samlet vekt på 1 204 kg, og 103 sjøaurer med en samlet vekt på 151 kg, satt levende ut igjen. Samlet laksefangst (3 976 kg) er den største som er rapport i løpet av undersøkelsesperioden 2001-2020. I denne perioden har det vært betydelige årlige variasjoner i laksefangst, med et rapportert bunnivå i 2002 på bare 325 kg. Antall laks som er fanget i perioden har variert fra 124 til 946 individer. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene har variert rundt samme nivå siden årtusenskiftet. Laksene som ble fanget i Eira i 2020 fordelte seg i 105 smålaks (14 %), 589 mellomlaks (75 %) og 86 storlaks (11 %). I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 32 lakser og 940 sjøaurer. Laksefangsten fordelte seg i 78 % smålaks og 22 % mellomlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet om lag 81 % av samlet sjøaurefangst i Auravassdraget. Det ble analysert skjellprøver fra 131 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2020. Av disse var det 128 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 36 naturlig produsert lakser og 92 utsatte lakser. De tre siste prøvene var av lakser med usikkert opphav. Det ble ikke identifisert én eneste oppdrettslaks i skjellmaterialet fra 2020, noe som er første gang siden skjellanalysene startet i 1987. Innslaget av oppdrettslaks i skjellmaterialet de to siste årene har vært det laveste som er registrert i løpet av hele undersøkelsesperioden 1987-2020. Forøvrig er det verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 enn i foregående år, samt at 130 av 131 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under gytefiskundersøkelsene i Eira høsten 2020 ble det registrert 599 gytelakser og 590 voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser er det nest høyeste som har vært registrert siden under-søkelsene startet i 2007, og de to siste årene har vært de beste i løpet av hele undersøkelsesperioden 2007-2020. Laksene fordelte seg i 26 % smålaks, 65 % mellomlaks, og 9 % storlaks. Innslaget av mellomlaks var vesentlig høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2020. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (37 % av observerte sjøaurer). Sammensetningen av gytebestanden av sjøaure ligner på de fleste tidligere år siden undersøkelsene startet i 2007. Om lag 77 % av all laks og 50 % av all sjøaure ble registrert i de to sonene nedstrøms Skolebrua, og spesielt store forekomster av laks ble observert i området mellom skolebrua og Sirabekken. I løpet av perioden 2007-2020 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2020. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse i deler av perioden er at det har vært en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et mer bærekraftig nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at naturlig produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2020 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fanget i Aura høsten 2020, viste at det var 93 laksunger og to artshybrider mellom laks og aure. Av de 93 laksungene var det 22 individer som har opphav fra stamfisk i Eresfjord-anlegget. Av disse igjen var det ett individ som stammet fra rognutlegging i 2018 (toåring), fem individer fra rognutlegging i 2019 (ettåringer), og 16 individer fra rognutlegging i 2020 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet (27-30 %), enn i det midterste utleggingsområdet (5 %). Sammenlignet med resultatene fra høsten 2019 var det høyere innslag av utsatt fisk i det nederste utleggingsområdet, og betydelig mindre innslag av utsatt fisk i det midterste utleggingsområdet. Elektrisk fiske i perioden 2013-2020 har vist en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid har nivået blitt hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 fra høsten 2019, noe som samsvarer med en generell økning i ungfisktetthet i Eira. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 indi-vider per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok igjen høsten 2020. Tetthetene av eldre aureunger har vært stabilt lave i hele undersøkelsesperioden, og har ikke på noe tidspunkt vært høyere enn tre-fire individer per 100 m2 i de to tiltaksområdene. Det er flere grunner til at habitattiltak bør gjennomføres i langt større skala enn i de to begrensete tiltaksområdene ved Maltsteinen og Kirkehølen. For det første tilsier faglige tilrådinger og gjeldende retningslinjer hos miljømyndighetene, at det i størst mulig grad skal legges til rette for naturlig lakseproduksjon istedenfor settefiskproduksjon. For det andre er det et betydelig potensial for habitattiltak i Eira, som kan øke naturlig smoltproduksjon i vesentlig grad. For det tredje viser resultater fra habitattiltakene ved Maltsteinen og Kirkehølen, samt resultatene fra rognutlegging i Aura, at det finnes alternative fiskeforsterkningstiltak til smoltutsettinger i Auravassdraget. Ut fra en samlet vurdering vil derfor NINA anbefale at det så snart som mulig planlegges og iverksettes tiltak, for å restaurere naturlig lakseproduksjon i deler av Auravassdraget som i dagens situasjon har unaturlig lav produksjonsevne.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene. En ny kartlegging av tilstanden for alle laksebestandene viste at bare én av fem laksebestander var i god eller svært god tilstand, mens over en tredel av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand. Tilstandene for bestandene i 2015-2019 var ikke forbedret sammenlignet med i 2010-2014, og det var ingen endring i hva som var de største negative påvirkningene.

Villaksen sliter fortsatt, til tross for mange gode tiltak. Økt dødelighet på grunn av lakselus er en viktig årsak. Det er også lyspunkter for laksen. Noen trusler er sterkt redusert på grunn av effektive tiltak, som sur nedbør og parasitten Gyrodactylus salaris. Disse truslene medførte tap av laks i mange elver, men i de fleste er laksen tilbake og i økning. Overbeskatning foregår i liten grad, på grunn av effektiv regulering av fisket. Til tross for bedring på viktige områder, er antallet norsk laks i havet mer enn halvert siden 1980-tallet. Også i 2019 var antallet gytefisk som kom tilbake fra havet lavt. Særlig har det vært en nedgang på Vestlandet og i Midt-Norge. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak. Generelt lav overlevelse i havet har også bidratt. I takt med at laksebestander har blitt redusert, så har laksefisket blir betydelig redusert eller stengt. Rømt oppdrettslaks og lakselus er de største truslene mot laks. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus har økt. Kraftregulering og andre fysiske inngrep er også trusler mot laks. Det er mulig å gjøre mange flere tiltak for å bedre forholdene for laks i regulerte elver. Pukkellaks er en økende trussel, der tiltak og kunnskap om effekter er mangelfulle. Infeksjoner knyttet til lakseoppdrett er også en stor trussel, med mangelfulle tiltak og lite kunnskap.

Anon. 2020. Bestandsvise råd om beskatning av laks for perioden 2021-2025. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 13, 33 s. Formålet med rapporten er å gi råd om beskatning av laks for 198 bestander for årene 2021-2025. Rådene er gitt ut fra bestandsstatusen til de enkelte laksebestandene, basert på vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2015-2018. Vurderinger av oppnåelse av målene ble presentert i en tidligere rapport, mens beskatningsrådene er gitt her. Rådene er basert på en antagelse om at lakseinnsiget fra havet i perioden rådene er gitt for (2021-2025) blir tilnærmet lik vurderingsperioden (2015-2018). Dette behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle, men det mangler kunnskap til å utarbeide gode prognoser for lakseinnsiget. Vi har imidlertid tatt hensyn til fare for at innsiget blir redusert på grunn av redusert smoltproduksjon på grunn av lav rekruttering (dvs. på grunn av dårlig oppnåelse av gytebestandsmål), og fare for at innsiget blir redusert som en følge av redusert sjøoverlevelse på grunn av økende smittepress fra lakselus. Oppdaterte råd basert på måloppnåelse for perioden 2016-2019 kommer i juni 2020, når måloppnåelsen for 2019 har blitt vurdert. Rådene skal være en del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet når nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2021 skal vedtas. Rådene er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er bare biologiske forhold som er vurdert.

Bremset, G., Jensås, J.G., Ulvan, E.M. & Holthe, E. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2019. NINA Rapport 1770. Norsk institutt for naturforskning. I 2019 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Eira og Aura for å overvåke utviklingen hos bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene var noe begrenset sammenlignet med tidligere år, ved at det ikke ble gjennomført noen former for smoltundersøkelser. Undersøkelsesprogrammet i 2019 inneholdt følgende hovedelementer: 1) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 2) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 3) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 4) Overvåking av skjulkapasitet og ung-fisktetthet i to tiltaksområder i Eira, 5) Genetiske analyser av laksunger fanget i tre områder med rognutlegging i Aura. I 2019 ble det ifølge offisiell fangstrapportering avlivet 513 lakser (2 123 kg) og 36 sjøaurer (80 kg) i Auravassdraget. I tillegg ble 151 lakser med en samlet vekt på 508 kg, og 38 sjøaurer med en samlet vekt på 72 kg, satt levende ut igjen. I perioden 2001-2019 har det vært betydelige årlige variasjoner i laksefangst, fra et bunnivå på 325 kg i 2002 til et toppnivå på 3 627 kg i 2008. Antall laks som er fanget i perioden 2001-2019 har variert fra 124 til 946 individer. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene har holdt seg på omtrent samme nivå siden årtusenskiftet. Laksene som ble fanget under elvefisket i Eira i 2019 fordelte seg i 338 smålakser (51 %), 215 mellomlakser (32 %) og 111 storlakser (17 %). Når oppdrettslaks og fisk med usikkert opphav holdes utenom tallgrunnlaget, var det 80 % utsatt laks og 20 % naturlig produsert laks i skjellprøvene fra fiskesesongen i 2019. Andelen av utsatt laks var det høyeste som er funnet i løpet av undersøkelsesperioden 1987-2019. Imidlertid har det fra og med 2016 vært påbud om utsetting av hunnlakser med intakte fettfinner. Følgelig er det grunn til å anta at denne formen for rettet fiske har gitt et skjevt utvalg i skjellprøvene, gjennom et uforholdsmessig høyt innslag av kultivert laks blant de avlivete fiskene i Eira. På slutten av 1980-tallet var andelen utsatt laks under 20 %. Siden har innslaget av utsatt fisk steget betraktelig, og har i de fleste årene etter årtusenskiftet vært høyere enn 40 %. Under gytefiskundersøkelsene i Eira i midten av november 2019, ble det registrert 940 gytelakser og 522 antall gytemodne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser er det desidert høyeste som har vært registrert i løpet av perioden 2007-2019. Det ble observert fire gytelakser og 13 antatt gytemodne sjøaurer i utløpet av Eikesdalsvatnet, der det har blitt påvist årlig gyteaktivitet siden gytefiskundersøkelser startet i 2007. I den øverste halvdelen av Eira ble de høyeste tetthetene av laks og sjøaure registrert oppstrøms Øvre Slenes. Om lag 65 % av all laks og 46 % av all sjøaure ble funnet i de to sonene nedstrøms skolebrua. De aller største forekomstene ble i likhet med tidligere år registrert i området ved Kirkehølen og Leirhølen. I løpet av perioden 2007-2019 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, i 2012 og i perioden 2017-2019. Gytebestandsmålet ble muligens også oppnådd i 2011 og 2015. I øvrige år fra og med 2007 ble gytebestandsmålet etter all sannsynlighet ikke oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmålet er uforholdsmessig høy elvebeskatning i de fleste år (50-70 %). Dersom elvebeskatningen hadde vært redusert til et mer bærekraftig nivå (30-50 %), ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i alle år fra og med 2007. Denne vurderingen er basert på at det årlige innsiget av laks synes å være stort nok for å sikre tilstrekkelig stor gyteaktivitet i de nedre delene av Auravassdraget. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2019 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 92 laksunger som ble fanget i nedre deler av Aura, viser at det var 22 individer som har opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Av disse laksungene var det to indivi-der som stammet fra rognutlegging i 2017, tre individer fra rognutlegging i 2018, og 17 individer fra rognutlegging i 2019. Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i ulike utleggings-områder, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i de to øverste utleggingsområdene (27-29 %) enn i det nederste utleggingsområdet (10 %). De utsatte laksungene tilhører til sammen ti familiegrupper, hvorav halvparten av familiegruppene var representert med bare ett individ i fangstene. Tre av familiegruppene ble funnet i mer enn ett utsettingsområde, hvorav den ene familiegruppen var representert med ett individ i alle de tre utsettingsområdene. Elektrisk fiske i perioden 2013-2019 har vist en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to om-råder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016, før nivået igjen er hevet til om lag 100 individer per 100 m2 i 2019. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018, før tettheten igjen økte til om lag 60 individer per 100 m2 i 2019. Tetthetene av eldre aureunger har vært stabilt lave i hele undersøkelsesperioden, og har ikke på noe tidspunkt vært høyere enn tre-fire individer per 100 m2 i de to tiltaksområdene. Det er flere grunner til at habitattiltak bør gjennomføres i langt større skala enn i de to begrensete tiltaksområdene ved Maltsteinen og Kirkehølen. For det første tilsier faglige tilrådinger og gjeldende retningslinjer hos miljømyndighetene, at det i størst mulig grad skal legges til rette for naturlig lakseproduksjon istedenfor settefiskproduksjon. For det andre er det et betydelig potensial for habitattiltak i Eira, som kan øke naturlig smoltproduksjon i vesentlig grad. For det tredje viser resultater fra habitattiltakene ved Maltsteinen og Kirkehølen, samt resultatene fra rognutlegging i Aura, at det finnes alternative fiskeforsterkningstiltak til smoltutsettinger i Auravassdraget. Ut fra en samlet vurdering vil derfor NINA anbefale at det så snart som mulig planlegges og iverksettes tiltak, for å restaurere naturlig lakseproduksjon i deler av Auravassdraget som i dagens situasjon har unaturlig lav produksjonsevne

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Holthe, E., Havn, T.B., Pettersen, O., Sollien, V.P., Nielsen, L.E., Fugger, S. Fugger, K., Nøstum, B.L., Kleven, R. & Bremset, G. 2019. Gytefisktellinger i Børsaelva, Skjenaldelva, Snilldalselva og Vigda. Årsrapport 2018. NINA Rapport 1622. Norsk institutt for naturforskning. Gytefiskundersøkelsene som har vært gjennomført de siste årene er en viktig del av bestandsovervåkingen for Børsaelva, Skjenaldelva, Snilldalselva og Vigda. Det var generelt dårlige forhold for gytefisktellinger i 2018 med mye nedbør, stor vannføring og dårlig sikt. Det gjorde at det ikke var mulig med en fullstendig registrering av gytefisk i elvene. Dermed ble både totalt antall gytefisk og antall kilo hunnlaks underestimert. Under gytefisktellingene i Børsaelva ble det registrert 78 gytelaks, fordelt på 59 smålaks (≤ 3 kg) og 19 mellomlaks (3-7 kg). Det ble ikke registrert storlaks (≥ 7 kg). Kjønnsfordelingen var 58 % hanner blant smålaksen og 73 % hanner blant mellomlaksen. Dette tilsier at det under tellingen i Børsa ble observert 45 kg hunnlaks på 52 % av den lakseførende strekningen. Under tellingene i Skjenaldelva ble det registrert 183 laks på 53 % av den lakseførende strekningen i vassdraget. Av disse var 100 smålaks, 77 mellomlaks og seks storlaks. Kjønnsfordelingen var 59 % hanner blant smålaksen, 40 % hanner blant mellomlaksen og 33 % hanner blant storlaksen. Beregninger tilsier at det ble registret 258 kg hunnfisk i de undersøkte delene av vassdraget i 2018. Det ble registrert 48 laks på 90 % av den lakseførende strekningen i Snilldalselva. Andelen smålaks var mye lavere enn i 2017, noe som kan skyldes at dårlig sikt under tellingen gjorde det vanskeligere å oppdage små enn stor fisk. Basert på det observerte antallet gytelaks i Snilldalselva ble det beregnet minimum 63 kg hunnlaks i vassdraget. I Vigda ble det registrert 318 laks på 91 % av lakseførende strekning. Det tilsier at det minimum var 397 kg gytende hunnlaks i vassdraget. Rapportert fangst i løpet av fiskesesongen 2018 var 26 laks, noe som tilsier en uforholdsmessig lav beskatning dette året. Under gytefisktellingene i Vigda ble det registrert store områder hvor bunnsubstratet var tettpakket, og for lengre strekninger så det ut til å være lite skjul for eldre ungfisk (≥1+). Det ble også observert økt sedimentering i form av finmateriale i store områder i nedre halvdel av vassdraget. Det kan ikke utelukkes at dette kan bidra til lavere produksjon av laks i vassdraget. Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av storvokst gytefisk. Historisk sett har trolig sjøaure vært den dominerende arten i vassdragene. Hovedprioritet for undersøkelsene i 2018 var å dokumentere gytebestanden hos laks, og siden sjøaure gyter tidligere enn laks hadde trolig mesteparten av sjøauren vandret ut av vassdragene når gytefisktellingene ble gjennomført. Derfor er det forbundet en del usikkerhet med tellingene og det er vanskelig å si noe sikkert om størrelse på gytebestandene av sjøaure. Analyser av skjell fra 30 laks fanget under lysfiske i Snilldalselva viste én rømt oppdrettslaks og én laks som kunne ikke bestemmes med sikkerhet grunnet dårlig kvalitet på skjellprøven. Skjellanalysene viste ingen forekomst av oppdrettslaks blant 119 laks fanget under gytefisktellingene i Børsaelva, Vigda og Skjenaldelva, men én av laksene fanget i Børsa kunne ikke bestemmes med sikkerhet på grunn av for dårlig prøvekvalitet. På grunnlag av innsamlete skjellprøver ble gjennomsnittlig smoltalder beregnet til 2,2 år i Børsaelva, 2,7 år i Skjenaldelva, 2,6 år i Snilldalselva og 2,7 år i Vigda. Av de totalt 146 som skjellanalysen bekreftet som villaks hadde 42 gytt tidligere. I tillegg var det 12 individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før eller ikke. Gytefisktellingene var en videreføring av et årlig overvåkingsprosjekt som ble startet i Børsaelva og Vigda i 2014, utvidet med Snilldalselva i 2017 og Skjenaldelva i 2018. For å få et sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om mellomårsvariasjoner, er det viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i alle de fire vassdragene i 2019. I tillegg anbefales det å overvåke situasjonen i Vigda ved å følge opp med nye ungfiskundersøkelser tilsvarende de som ble gjennomført i 2015 og 2017. En god bestandsovervåking vil være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdragene. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor ungfiskundersøkelsene i 2015 og 2017 viste lave til svært lave tettheter av eldre ungfisk, uten at det er avklart hva som er årsaken til dette.

Sollien, V.P., Havn, T.B., Pettersen, O., Nielsen, L.E., Sandodden, R., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2019. Gytefiskundersøkelser i Austerelva og Ferja (Årgårdsvassdraget). Årsrapport 2018. NINA Rapport 1635. Norsk institutt for naturforskning. De tre elvene Austerelva, Ferja og Øyensåa renner sammen til Årgårdselva. Til sammen utgjør disse Årgårdsvassdraget. Årgårdsvassdraget er et regionalt viktig vassdrag for laks og sjøørret. I Øyensåa overvåkes gytebestandene med en fisketeller med kamera i Berrefossen, men i Austerelva og Ferja er det ikke gjort noen tellinger tidligere. Gjennomføring av gytefisktellinger i Austerelva og Ferja høsten 2018 var krevende på grunn av vær og vannføring. Mye nedbør ga høy vannføring og redusert sikt. Gytefisktellingene ble gjennomført på de to dagene i gytetida (15. og 16. oktober) det var best forhold for lysfiske, men likevel var det mulig å observere kun en liten andel av fisken som oppholdt seg der. At tellingene først lot seg gjennomføre da en stor del av gytingen tilsynelatende var unnagjort kan også ha bidratt til at det ble observert lite fisk. Under gytefisktellingene i Austerelva ble det registrert 24 laks (omtrent 50 % av anadrom strekning ble forsøkt undersøkt). Basert på kjønnsfordelingen ble det beregnet at dette tilsvarer omtrent 10 kg hunnlaks. I Ferja ble det registrert 83 laks og 19 sjøørret (omtrent 35 % av anadrom strekning ble forsøkt undersøkt). Dette ble beregnet til å tilsvare omtrent 40 kg hunnlaks. Samlet gytebestandsmål for laks i de to elvene er 2512 kg (1884 kg og 3139 kg som nedre og øvre grense) hunnlaks. På grunn av de dårlige forholdene da tellingene ble gjennomført er resultatene fra denne undersøkelsen mindre egnet til å brukes til vurdering av oppnåelse av gytebestandsmålet i de to elvene. Imidlertid var forholdene for telling gode på enkelte deler av strekningene som ble undersøkt, og det er verdt å merke seg at det også der ble observert svært lite fisk. I begge elvene er det vanskelig å si noe om størrelse på gytebestandene av sjøørret, siden hoveddelen av gytinga mest trolig var over på tidspunktet tellingene ble gjennomført. Skjellanalyser fra laks fanget under gytefisktellingene viste ikke innslag av rømt oppdrettslaks i noen av elvene. I Austerelva gjorde den relativt høye vannføringen at det kun ble tatt skjellprøve av én laks. I Ferja ble det samlet inn skjellprøver av 19 laks, ni hunnlaks og ti hannlaks. To av hunnene og én hann hadde gytt tidligere. Alle flergangsgyterene hadde vært totalt to vintre i sjøen. De fleste laksene hadde vært to eller tre år i elva før de gikk ut som smolt. Gjennomsnittlig sjøalder var 1,3 år. Det anbefales at det blir gjort et nytt forsøk på å registrere gytefisk i Ferja under mer gunstige forhold i 2019. Austerelva anses som mindre egnet for gytefisktellinger, og det anbefales ikke nye tellinger der. Forholdene i Ferja i 2018 var såpass krevende at det var vanskelig å vurdere hvor mye av strekningen som er egnet for lysfiske i et normalår. Men selv om ikke hele elva lar seg undersøke hvert år, vil tellinger på utvalgte strekninger trolig kunne gi informasjon om hvor stor gytebestandene er. Drivtelling vurderes som en mindre egnet metode i Ferja. Det anbefales også at ungfiskundersøkelser ved strandnært el-fiske gjennomføres i tillegg til gytefisktellingene i 2019. Disse undersøkelsene vil øke kunnskapen om bestandsstatus hos laks og sjøørret. Tilslaget av årsyngel i 2019 vil kunne gi et tegn på hvor representative gytefisktellingene i 2018 var.

Bremset, G., Jensås, J.G., Berg, M., Havn, T.B., Bækkelie, K.A.E., Ulvan, E.M. & Jensen, A.J. 2019. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Sluttrapport fra undersøkelsene i perioden 2014-2018. NINA Rapport 1583. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med de pålagte undersøkelsene i perioden 2014-2018 er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøaure i Auravassdraget. Undersøkelsene gir grunnlag for å vurdere avbøtende tiltak mot negative effekter av tre store kraftutbygginger i perioden 1953-1975. Vann er fraført vassdraget slik at middelvannføringen i Eira er 44 % av den opprinnelige, og naturlig produksjon av laks og sjøaure har blitt betydelig redusert. For å kompensere for produksjonsnedgangen er det pålegg om årlige utsettinger av 50 000 laksesmolt og 2 500 auresmolt. Undersøkelsesprogrammet har hatt følgende hovedelementer: 1) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og naturlig produksjon av smolt, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure fra elvefisket, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to områder i Eira der det er utført habitatforbedrende tiltak, og 6) Kartlegging av potensial for habitattiltak for å bedre produksjonsgrunnlaget i Eira. Siden 2001 har det vært montert ei smoltfelle i Eira om lag én kilometer fra utløpet i sjøen, som har vært benyttet for å undersøke utvandringstidspunkt for smolt samt å beregne naturlig smoltproduksjon. Smoltutvandringen foregår fra siste halvdel av april til første halvdel av juni. Tyngdepunktet av smoltutvandringen i perioden 2001-2018 har vært i løpet av de to midtre ukene av mai, da halvparten av den naturlig produserte smolten hadde passert fella på tur ned til sjøen. Produksjonen av laksesmolt har i de fleste år blitt estimert til å være i størrelsesorden 10 000-20 000 individer. Dette tilsvarer gjennomsnittlige smolttettheter på 2-4 individer per 100 m2, som er en del lavere enn hva som er funnet i tilsvarende studier i øvre deler av Orkla. I perioden 1993-2018 har det vært fanget mellom 110 og 3 627 kg laks i Auravassdraget, med en gjennomsnittlig årlig fangst på 1 514 kg. Fangsten av sjøaure har i samme periode variert fra 126 til 1 955 kg, med en gjennomsnittlig årlig fangst på 867 kg. En generell trend i denne perioden er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket. For laks er det en motsatt trend med økende fangst og en langt høyere fangstandel siden 1990-tallet. I samme periode har det i gjennomsnitt blitt fanget 43 % smålaks, 46 % mellomlaks og 11 % storlaks. Det har vekslet mellom at smålaks (14 år) eller mellomlaks (12 år) har vært den dominerende størrelsesgruppen i elvefisket. Innslaget av utsatt fisk i elvefangstene har vært jevnt økende siden slutten av 1980-tallet, da andelen av utsatt laks var under 20 %. Siden årtusenskiftet har innslaget av utsatt fisk steget betydelig, og har i de fleste år vært høyt og ofte i størrelsesorden 40-60 %. De aller høyeste andelene av utsatt fisk er funnet i 2017 og 2018, da innslaget av utsatt laks i det analyserte skjellmaterialet var over 70 %. En medvirkende årsak til dette svært høye nivået er at det i 2016 ble innført nye regler om rettet fiske, som innebærer at fiskerne plikter å sette ut alle ville hunnlakser uten å ta skjellprøver. Følgelig gir ikke skjellanalyser lenger et like representativt bilde av innslaget av utsatt fisk som før fiskereglene i Eira ble endret, og resultatene fra senere år er ikke direkte sammenlignbare med tidligere år. Gytefiskundersøkelsene i Eira i perioden 2007-2018 har vist store årlige variasjoner i antall gytefisk av laks og sjøaure. Hos laks har det vært betydelig mellomårsvariasjon uten noen tydelig trend over tid. De største mengdene gytelaks ble observert høstene 2008, 2015, 2017 og 2018, mens de minste mengdene ble observert høstene 2007, 2009, 2014 og 2016. Hos sjøaure har det vært en avtakende trend siden 2007, med unntak av høsten 2018 da mengden sjøaure var på omtrent samme nivå som på starten av undersøkelsesperioden. Perioden sett under ett har det blitt observert en tallmessig overvekt av smålaks (50 %) i gytebestandene i Eira, tett fulgt av et høyt innslag av mellomlaks (42 %). De viktigste gyteområdene for både laks og sjøaure er i midtre deler av Eira. I år med mye gytefisk tas også områdene helt øverst i elvestrengen i bruk som gyteområder. Gytebestandsmålet for laks i Eira ble trolig oppnådd i 2008, 2012 og 2017, og muligens også i 2011 og 2015. I øvrige år i undersøkelsesperioden 2007-2018 ble gytebestandsmålet trolig ikke oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmålet er uforholdsmessig høy elvebeskatning (inntil 70 %). Dersom beskatningen hadde vært på et mer bærekraftig nivå (30-50 %), ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i alle årene i undersøkelsesperioden 2007-2018. Det årlige innsiget av laks synes å være høyt nok for å sikre tilstrekkelig rekruttering i Eira. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor at miljømyndighetene iverksetter tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at det blir større sannsynlighet for at gytebestandsmålet i framtida oppnås. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i mengde ungfisk mellom undersøkelsesperioder og fra år til år. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2016. I perioden 2007-2018 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). I 2013 ble det uført habitattiltak i to områder i Eira ved at finsubstrat i elvebunnen ble fjernet mekanisk. Dette medførte en umiddelbar økning i skjulkapasitet og tetthet av eldre laksunger. Selv om det i senere år har skjedd en gradvis nedgang i skjul og ungfisktetthet, er det fortsatt betydelig høyere tettheter av eldre laksunger sammenlignet med førsituasjonen. For å kartlegge potensialet for økt naturlig produksjon av laks og sjøaure er det utarbeidet en tiltaksplan for Eira. I tiltaksplanen er det identifisert til sammen 16 områder som er egnet for habitattiltak. Av disse er åtte områder med et samlet areal på om lag 75 000 m2 spesielt godt egnet, mens de åtte områdene med noe mindre forbedringspotensial har et samlet areal på om lag 50 000 m2. Foreløpige og noe usikre beregninger tilsier at potensialet for naturlig smoltproduksjon i Eira kan økes med i størrelsesorden 5 000-10 000 individer gjennom habitatrestaurering.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Høy dødelighet på grunn av lakselus medfører at det kan bli vanskelig å fortsette et bærekraftig fiske, særlig på bestander i indre fjordstrøk på Vestlandet. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep og pukkellaks er også store trusler. Vannkraftregulering og fysiske inngrep reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Vellykkede tiltak mot effekten av sur nedbør og mot parasitten Gyrodactylus salaris har medført økte laksebestander i de deler av landet som er rammet. Regulering av fiske har nesten fjernet overbeskatning.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Nordland til og med Finnmark. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Hindar, K., Diserud, O. H., Fiske, P., Karlsson, S., Bolstad, G. H., Foldvik, A., Wennevik, V., Bremset, G. og Rosten, C. 2018. Evaluering av nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjor-der: Rømt oppdrettslaks, genetisk innkrysning og bestandsstatus. NINA Rapport 1461. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med ordningen med nasjonale laksevassdrag (NLV) og nasjonale laksefjorder (NLF) er å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse mot skadelige inngrep og aktiviteter i vassdragene og mot oppdrettsvirksomhet, forurensning og munningsinngrep i de nærliggende fjord- og kystområdene. De nasjonale laksevassdragene ble plukket ut blant de største laksebestandene i Norge, og de fleste av dem var antatt å være i god tilstand da ordningen ble vedtatt. Dette gjør at det er vanskelig å teste om ordningen har bedret bestandsstatus siden det ikke går å finne liknende bestander å sammenlikne med. Vi har derfor brukt mer indirekte metoder, slik som modellering, for å gjøre vurderingen. I fjorder definert som nasjonale laksefjorder har ordningen ført til at det ikke blir noen økning av oppdrettsbiomasse i den umiddelbare nærheten til vassdragene i fjorden. Vi har derfor sett på sammenhengen mellom innslag av rømt oppdrettslaks og påvirkningen av oppdrettsvirksomheten målt som biomasse, samtidig som vi også tar hensyn til andre faktorer som kan påvirke innslaget av rømt oppdrettslaks. Vi har sammenfattet undersøkelser av bestandsstatus, innslaget av rømt oppdrettslaks og hvordan gener fra rømt oppdrettslaks har kommet inn i laksebestandene i vassdrag som er eller ikke er omfattet av ordningen. Vi ser også på faktorer som påvirker eller samvarierer med innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdraget og genetisk innkrysning av oppdrettslaks i villaksbestandene. Det ble ikke funnet noen forskjell i bestandsstatus målt etter kvalitetsnormen for villaks mellom nasjonale laksvassdrag og andre vassdrag. Imidlertid hadde nasjonale laksevassdrag i alle år større høstbart overskudd og bedre gytebestandsmåloppnåelse enn andre vassdrag. Disse forskjellene har avtatt fra 2010 til 2016. Både andelen rømt oppdrettslaks i bestandene, beregnet antall rømt oppdrettslaks i bestandene og genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i bestandene, samvarierte positivt med oppdrettsintensiteten. Oppdrettsintensiteten ble her målt som antallet oppdrettslaks eller biomassen i anleggene veid med avstanden fra elva til anleggene, slik at antallet/biomassen i anlegg som ligger nær teller mer enn antallet/biomassen i anlegg som ligger langt unna. Analysen vår viser at det å ha liten oppdrettsbiomasse i nærområdet gir lakseelver en viss beskyttelse mot at rømt oppdrettslaks vandrer opp i vassdragene og blander seg med villaks-bestandene. Det er også andre faktorer som påvirker innslaget av rømt oppdrettslaks: elver med stor vannføring ser ut fra analysene ut til å tiltrekke seg oppdrettslaks; det gjør også vassdrag med mange villaks. Likevel virker mange villaks (tallrike bestander) positivt ved at de tynner ut betydningen av rømt oppdrettslaks, slik at andelen rømt oppdrettslaks blir lavere i vassdrag med sterke villaksbestander. Sterke villaksbestander ser også ut ha mindre innkrysning av rømt oppdrettslaks i bestandene. Nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder ser i våre analyser ut til å forsinke en negativ effekt av rømt oppdrettslaks på villaks, men ser ikke ut til å kunne forhindre den.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Holthe, E., Bremset, G., Havn, T.B., Kleven, R., Kvitvang, H.F., Nielsen, L.E., Nøstum, B.L., Pettersen, O. & Sollien, V.P. 2018. Gytefisktellinger i Børsaelva, Snilldalselva og Vigda. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1415. Norsk institutt for naturforskning. Gytefisktellingene som ble gjennomført høsten 2017 var en videreføring av et overvåkingsprosjekt som ble startet i Børsaelva og Vigda i 2014, og prosjektet ble i 2017 utvidet med gytefisk-undersøkelser i Snilldalselva. Basert på gytefisktellingene i Børsaelva var det trolig mer enn 350 kilo hunnlaks i dette vassdraget høsten 2017. Gytebestandsmålet for laks ble derfor ut i fra våre beregninger, i likhet med årene 2014, 2015 og 2016, oppnådd med god margin. Beskatningsraten for vassdraget ble beregnet til ca. 20 %. Gytefisktellingene i perioden 2014-2017 viser at Børsaelva kan ha en svært høy produksjon av laks, og det beregnede innsiget av laks til vassdraget i 2017 var på mer enn 600 individer. Det ble i 2017 registrert 154 laks på en 5,2 kilometer lang strekning i Snilldalselva. Storparten av den registrerte villaksen (75 %) ble bestemt til smålaks, mens 22 % og 3 % ble bestemt til henholdsvis mellomlaks og storlaks. Basert på det observerte antallet gytelaks i Snilldalselva ble det beregnet til å være 134 kg hunnfisk i gytebestanden. På den samme strekningen ble det registrert 50 sjøaure. Av disse var 35 mindre enn 1 kg, 13 var mellom 1 og 3 kg, mens to var over 3 kg. Det er ikke rapportert fangst i Snilldalselva siden 2007, og dermed foreligger det ikke skjellprøver fra sportsfisket som kan brukes til å vurdere bestanden. Beregninger etter gytefisktellingene i Vigda høsten 2017 tilsier at det var over 500 kg hunnfisk i vassdraget. Gytebestandsmålet for laks i Vigda ble derfor trolig oppnådd med svært god margin. Beskatningsraten i fiskesesongen 2017 ble beregnet til 25-30 %, noe som tilsier en forholdsvis lav beskatning. Lakseproduksjonen ble på grunnlag av gytefisktellingene i 2015 betegnet som høy, og beregnet innsig av laks til vassdraget var da på over 1000 individer. Beregnet innsiget i 2017 er ut fra foreliggende data beregnet til ca. 1100 laks. Skanning av PIT-merket laks under gytefisktellingene høsten 2017 tyder imidlertid så langt på en svært høy beskatning i fiskesesongen. Under gytefisktellingene i Vigda ble det, som i 2015 og 2016, spesielt i nedre halvdel av vassdraget, observert store områder hvor bunnsubstratet var tettpakket, og for lengre strekninger så det ut til å være lite skjul for ungfisk eldre enn årsyngel. Det ble også observert økt sedimentering i form av mye finmaterialepå bunnen over store områder i vassdraget. Det kan derfor ikke utelukkes at dette kan bidra til lavere produksjon av laks i vassdraget. Gytefisktellingene i 2017 hadde ikke som formål å undersøke mulige negative effekter på anadrom laksefisk ved bygging av nytt kraftverk i Rakbjørgfossen i Vigda. Til det trengs det mer omfattende undersøkelser. Imidlertid har gyte- og ungfiskundersøkelsene de siste årene vist at områdene i øvre deler av vassdraget er svært viktige både som gyte- og oppvekstområder for laks og sjøaure. Det kan derfor ikke utelukkes at nytt kraftverk i Rakbjørgfossen kan få negative konsekvenser for bestandene av laks og sjøaure i vassdraget. Både Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av storvokst gytefisk. Historisk sett har trolig sjøaure vært den dominerende arten i begge vassdragene. Gytefisktelling av voksen sjøaure er forbundet med en del usikkerhet, da mesteparten av gytinga trolig var over i begge vassdrag da tellingene ble gjennomført. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om størrelse på gytebestandene av sjøaure. Skjellanalyser viste ingen forekomst av oppdrettslaks blant 58 laks fanget under gytefisktellingene i Børsaelva og Vigda. Ti av de undersøkte fiskene hadde gytt tidligere (flergangsgytere). I tillegg var det tre individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før eller ikke. I Snilldalselva ble det tatt skjellprøver av 20 laks. Skjellanalysene viste at 18 var villaks, én var rømt oppdrettslaks og én var utsatt i kultiveringssammenheng. For ett av individene var det usikkerhet knyttet til eventuell tidligere gyting. Beregnet gjennomsnittlig smoltalder på grunnlag av innsamlete skjellprøver var 2,4 år i Børsaelva, 2,6 år i Snilldalselva og 2,5 år i Vigda. For å få et sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om mellomårsvariasjoner, er det viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i alle de tre vassdragene i 2018. I tillegg anbefales det å overvåke situasjonen i Vigda ved å følge opp med nye ungfiskundersøkelser tilsvarende de som ble gjennomført i 2015. Både Børsaelva og Vigda er høyproduktive med stort innsig av laks, og slike undersøkelser vil kunne gi verdifulle data med hensyn til videre forvaltning av bestandene. En god bestandsovervåking vil derfor være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdragene. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor ungfiskundersøkelsene i 2015 viste lave tettheter av eldre ungfisk, uten at det er avklart hva som er årsaken til dette.

Anon. 2018. Status for norske laksebestander i 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 122 s. Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks er andre store trusler mot villaks, men risiko for ytterligere skade er mindre enn for trusler knyttet til fiskeoppdrett. Vannkraftregulering og andre inngrep har en betydelig negativ påvirkning, men skadeomfanget vil trolig ikke øke. Flere tiltak kan gjøres for å redusere effekten av disse to faktorene. Sur nedbør har på grunn av kalking og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Laksebestandene i Sør-Norge har økt på grunn av den omfattende kalkingen. Parasitten Gyrodactylus salaris er en stadig mindre trussel mot villaks. Antall elver med kjent forekomst av parasitten er redusert fra femti til sju. Etter vellykkede utryddelsesaksjoner har laksebestander blitt gjenoppbygd i tidligere smittede vassdrag. Faren for spredning er redusert. Sjøørret har hatt relativt stabile bestander på Østlandet og Sørlandet, men har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Jordbruksaktivitet, fysiske inngrep i vassdragene og lakselus ser i dag ut til å være de alvorligste menneskeskapte påvirkningene.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Østfold til og med Hordaland. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Lakseinnsiget har vært lavt de siste ti årene. I 2016 var innsiget av laks fra havet til Norge ca. 470 000 laks, noe som er mer enn en halvering siden 1980-tallet. Fordi fisket har blitt redusert er det nok laks i de fleste elvene til å opprettholde gytebestandene. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som er tilgjengelig for fiske har blitt mye mindre, og i noen tilfeller helt borte. Reduserte laksebestander skyldes at laksen har lav overlevelse i sjøen, men menneskeskapte påvirkninger bidrar også vesentlig på lokalt og regionalt nivå. Bestandene i Midt-Norge og Vest- Norge er mest redusert. Vitenskapsrådet vurderer rømt oppdrettslaks som den største trusselen mot norsk laks. Mange bestander er genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige. Villaks med oppdrettsgener kan være dårligere tilpasset livet i naturen. Storskala elveforsøk har vist at innkryssing kan gi redusert produksjon og overlevelse, og dermed færre laks. En ny undersøkelse har også vist at innkryssing av oppdrettslaks endrer alder og størrelse på laksen i norske elver, ved at det blir færre stor laks som har vært mer enn to år i sjøen. Lakselus er også en betydelig bestandstrussel. Vitenskapsrådet har for første gang vist en sannsynlig effekt av lakselus på bestandsnivå i en nasjonal analyse. Beregnet årlig tap av villaks på grunn av lakselus var ca. 50 000 laks per år for årene 2010-2014, det vil si et tap av 10 % av villaksen grunnet lakselus. Andre infeksjoner knyttet til oppdrett er en trussel som også kan ha betydelig negativ påvirkning på villaksen, men kunnskapen her er dårlig. Den innførte parasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør og overbeskatning er trusler som har hatt stor negativ påvirkning på laks, men tiltak har medført at disse faktorene er under kontroll på et nasjonalt nivå. Vannkraftreguleringer og andre fysiske inngrep er også trusler mot villaks der det ikke er stor fare for forverring av situasjonen. Det er imidlertid mulig å gjennomføre flere tiltak for å redusere effekten av disse to faktorene.

En kvalitetsnorm for villaks ble vedtatt under Naturmangfoldloven i 2013. Kvalitetsnormen er en standard som alle laksebestander bør nå. Formålet er å bidra til at bestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet, må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (nådd gytebestandsmål) og ha et normalt høstbart overskudd. Til sammen har 148 bestander blitt vurdert etter kvalitetsnormen (hvorav 104 er tidligere vurdert men revidert i denne rapporten, og 44 nye er vurdert i denne rapporten). Bare 29 bestander (20 %) hadde god kvalitet eller svært god kvalitet, som er kravet for å nå standarden etter kvalitetsnormen. Det vil si at 119 bestander (80 %) ikke nådde normens mål om minst god kvalitet. Av disse hadde 42 bestander (28 %) moderat kvalitet og 77 bestander (52 %) dårlig eller svært dårlig kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens bestander i Sør-Trøndelag, Troms og Hordaland hadde dårligst kvalitet. De fleste bestandene nådde gytebestandsmålet. Årsaken til at mange bestander likevel ikke hadde god nok kvalitet etter normen var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når en bestand ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket den negativt. En tredel av laksebestandene (48 bestander) hadde en så stor genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (49 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (51 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Solem, Ø., Holthe, E., Bremset, Havn, T.B., Nielsen, L.E., Nøstum, B.L. & Ulvan, E.M. 2016. Gytefisktellinger i Børsaelva og Vigda. Årsrapport 2016 – NINA Rapport 1295. 22 s. Ut fra gytefisktellingene antar vi at det var mer enn 200 kilo hunnlaks i Børsaelva høsten 2016. Gytebestandsmålet for laks i vassdraget ble derfor i likhet med i 2014 og 2015 oppnådd med god margin. Beskatningsraten for vassdraget ble i 2016 beregnet til 10-15 %. Gytefisktellingene i perioden 2014-2016 viser at Børsaelva kan ha en svært høy produksjon av laks. Det beregnede innsiget av laks til vassdraget i 2016 er på mer enn 350 individer. Beregninger etter gytefisktellingene i Vigda høsten 2016 viste at det var omlag 200 kg hunnfisk i vassdraget. Gytebestandsmålet for laks i Vigda ble derfor på lang nær oppnådd. Beskatningsraten i fiskesesongen 2016 ble beregnet til 30-35 %, noe som tilsier en forholdsvis lav beskatning. Lakseproduksjonen ble på grunnlag av gytefisktellingene i 2015 betegnet som høy, og beregnet innsig av laks til vassdraget var da på over 1000 individer. Innsiget i 2016 er ut fra foreliggende data beregnet til 450-500 laks, noe som er en halvering sammenlignet med året før. Under gytefisktellingene i Vigda ble det, som i 2015, spesielt i nedre halvdel av vassdraget, observert store områder hvor bunnsubstratet var tettpakket, og for lengre strekninger så det ut til å være lite skjul for ungfisk eldre enn årsyngel. Det ble også observert mye finstoff på bunnen over store områder i vassdraget. Det kan derfor ikke utelukkes at dette kan bidra til lavere produksjon av laks i vassdraget. Gytefisktellingene i 2016 hadde ikke som formål å undersøke mulige negative effekter på ana-drom laksefisk ved bygging av nytt kraftverk i Rakbjørgfossen i Vigda. Til det trengs det mer omfattende undersøkelser. Imidlertid har gyte- og ungfiskundersøkelsene de siste årene vist at områdene i øvre deler av vassdraget er svært viktige både som gyte- og oppvekstområder for laks- og sjøaurebestandene i vassdraget. Det kan derfor ikke utelukkes at nytt kraftverk i Rak-bjørgfossen kan få negative konsekvenser for bestandene av laks og sjøaure i vassdraget. Både Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av storvokst gytefisk. Historisk sett har trolig sjøaure vært den dominerende arten i begge vassdragene. Gytefisktelling av voksen sjøaure er forbundet med en del usikkerhet, da mesteparten av gytinga trolig var over i begge vassdrag da tellingene ble gjennomført. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om størrelse på gytebestandene av sjøaure. Skjellanalyser av 30 laks fanget under gytefisktellinger viste ingen forekomst av oppdrettslaks. Ti av de undersøkte fiskene hadde gytt tidligere (flergangsgytere). I tillegg var det tre individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før eller ikke. Beregnet gjennomsnittlig smoltalder av alle prøver samlet inn under gytefisktellingene var 2,5 år i Børsaelva og 2,8 år i Vigda. For å få et sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om blant annet mellomårsvariasjoner, er det viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i vassdragene i 2017. I tillegg anbefales det å overvåke situasjonen i Vigda ved å følge opp med nye ungfiskundersøkelser tilsvarende de som ble gjennomført i 2015. Begge vassdragene er høyproduktive med høyt innsig av laks, og slike undersøkelser vil kunne gi verdifulle data med hensyn til videre forvaltning av bestandene. En god bestandsovervåking vil derfor være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdraget. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor ungfiskundersøkelsene i 2015 viste lave tettheter av eldre ungfisk, uten at det er avklart hva som er årsaken til dette. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene i 219 vassdrag og sidevassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 191 bestander (pluss ni sidevassdrag). Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Solem, Ø., Holthe, E. Bergan, M.A., Berg, M., Bremset, G., Foldvik, A., Nielsen, L.E., Nøstum, B.L., Saksgård, L. & Ulvan, E.M. 2016. Fiskeundersøkelser i Børsaelva og Vigda. Årsrapport 2015. - NINA Rapport 1239. 29 s. Ungfiskundersøkelser i Vigda i 2015 viste høye tettheter av laksyngel (i gjennomsnitt 129 indivi-der per 100 m2). Til tross for lav elvefangst av laks i 2014 (257 kg) ble det observert mye gytelaks høsten 2014. Dette kan skyldes at ugunstige fiskeforhold gav lav samlet beskatning av laks, slik at det ble god produksjon av laksyngel i 2015. På den andre side var tettheten av lakseparr lav, og under halvparten av det laveste nivå i perioden 2002-2007. Det er uklart hva dette skyldes, men både for høy beskatning i 2012 og 2013 og delvis tørrlegging som følge av stopp i kraftver-ket kan være mulige årsaker. Beregninger etter gytefisktellingene i Vigda høsten 2015 viste at det sto rundt 400 kg hunnfisk i vassdraget. Gytebestandsmålet for laks i Vigda ble derfor oppnådd i 2015. Beskatningsraten ble beregnet til 40-45 % for sesongen 2015, noe som indikerer høy beskatning. Produksjonen av laks i vassdraget er høy og beregnet innsig av laks til vassdraget var på minimum 1000 individer i 2015. Under gyte- og ungfiskundersøkelsene i Vigda ble det spesielt i nedre halvdel av vassdraget observert store områder hvor substratet på elvebunnen var veldig tettpakket, og for lengre strek-ninger så det ut til å være lite skjul for ungfisk eldre enn årsyngel. Det ble også observert mye finstoff på bunnen over store områder. Det kan derfor ikke utelukkes at også det er en medvir-kende årsak til de lave tettheten av lakseparr. Gyte og ungfiskundersøkene i 2015 hadde ikke som formål å undersøke mulige negative effekter på anadrom laksefisk ved bygging av nytt kraftverk i Rakbjørgfossen i Vigda. Til det trengs det mer omfattende undersøkelser. Imidlertid viste denne undersøkelse at de øvre områdene av vassdraget er viktige både som oppvekst og gyteområde for anadrom laksefisk. Det kan derfor ikke utelukkes at nytt kraftverk i Rakbjørgfossen kan få negative konsekvenser for bestander av laks- og sjøaure i vassdraget. I forbindelse med vannforskriften er det utarbeidet et system for tilstandsklassifisering for sjø-vandrende laksefisk basert på relativ forekomst av ungfisk. Ut fra en samlet vurdering av ung-fiskundersøkelsene i Vigda settes økologisk tilstandsklassifisering til Svært god. Imidlertid fore-ligger det en del usikkerheter knyttet til unaturlig reduksjon eller bortfall av enkelte årsklasser. Derfor er det en viss risiko for at tilstanden kan reduseres. I Børsaelva ble det ikke gjennomført ungfiskundersøkelser i 2015. Ut fra gytefisktellingene antar vi at det var mer enn 400 kilo hunnlaks i Børsaelva høsten 2015. Gytebestandsmålet for laks i vassdraget ble derfor, som i 2014, oppnådd med god margin. Beskatningsraten for vassdraget ble i 2015 beregnet til 40-45 %. Gytefisktellingene i 2014 og 2015 viser at Børsaelva kan ha en svært høy produksjon av laks. Det beregnede innsiget av laks til vassdraget i 2015 er på mer enn 1000 individer. Både Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av stor-vokste gytefisk. Historisk sett har trolig sjøauren vært den dominerende arten i begge vassdra-gene. Ungfisktetthetene er i dag varierende, men stedvis høye. Gytefisktelling av voksen sjøaure er forbundet med usikkerhet i begge vassdrag, da gytinga trolig stort sett var over da tellingene ble gjennomført. Det er derfor vanskelig å si noen sikkert om størrelse på gytebestander hos sjøaure. Skjellanalyser av 51 laks fanget i sportsfiske og gytefisktellinger viste ingen innslag av oppdretts-laks, samt at 15 av de undersøkte fiskene hadde gytt tidligere (flergangsgytere). I tillegg var det fire individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før. Beregnet gjen-nomsnittlig smoltalder av alle prøver samlet inn under sportsfiske og gytefisktellinger var 2,5 år i Børsaelva og 2,8 år i Vigda. For å få et kontinuerlig, sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om bl.a. mellomårsvariasjoner, anses det som både viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i vassdragene i 2016. Begge vassdragene er høyproduktive med høyt innsig av laks, og slike undersøkelser vil kunne gi verdifulle data i forhold til videre forvaltning av bestan-dene i vassdragene. En god bestandsovervåking vil derfor være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdraget. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor undersøkelsene viste lave tettheter av eldre ungfisk uten at det er avklart hva som er årsaken til dette. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Anon. 2016. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9b, 849 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 186 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 186 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2016).

Anon. 2016. Status for norske laksebestander i 2016. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9, 190 s. Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i sjøen og elvene har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Redusert mengde villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske, er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks. Rømt oppdrettslaks framstår generelt som den største trusselen mot norske laksebestander, ved at den utgjør den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Lakselus framstår også som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Vannkraftreguleringer, sur nedbør, fysiske inngrep og den innførte parasitten Gyrodactylus salaris framstår som stabiliserte trusler, med lavere risiko for ytterlige tap. Nye undersøkelser har vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig vedvarer tilførsel av rømt oppdrettslaks til gytebestandene. Også i 2015 var nivået av rømt oppdrettlaks for høyt i mange elver (middels eller høyt innslag i 22 % av undersøkte bestander). I tillegg til at villaksen endres genetisk på grunn av innkrysning av oppdrettslaks, viser mange undersøkelser at produksjon og overlevelse av villaks vil reduseres på grunn av slik innkrysning.

I 2013 ble det i statsråd vedtatt en kvalitetsnorm for villaks under Naturmangfoldloven. Formålet er å bidra til at ville bestander skal ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Nor-men er retningsgivende for myndighetenes forvaltning. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet så må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (ha nådd gytebestandsmålet), og den må ha et normalt høstbart overskudd. I denne rapporten er 104 norske laksebestander vurdert etter kvalitetsnormen. Av disse hadde 23 bestander (22 %) god eller svært god kvalitet, 29 bestander (28 %) moderat kvalitet og halvparten dårlig eller svært dårlig kvalitet. Det vil si at 81 bestander (78 %) ikke nådde kvalitets-normens mål om minst god kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens de i Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms hadde dårligst kvalitet. De aller fleste bestandene nådde gytebestandsmålene, slik at årsaken til at mange bestan-der ikke nådde god kvalitet var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når bestander ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket dem negativt. Vitenskapsrå-det vil i 2016 analysere hvilke faktorer som har påvirket disse bestandene. En tredel av villaksbestandene (33 bestander) var så genetisk påvirket av rømt oppdretts-laks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (35 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (36 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Anon. 2015. Råd om beskatning av laks og sjøørret for perioden 2016 til 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 7, 138 s. Formålet med denne rapporten er å gi råd om beskatning av laks for årene 2016-2018 basert på bestandsvise vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2010-2013. Den bestandsvise vurderingene av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål ble gjort i en tidligere rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (Anon. 2014a,b), mens beskatningsrådene er gitt her. I tillegg til at det er gitt bestandsvise beskatningsråd er det også gitt råd om beskatning av laks på fjordnivå og kystnivå. Det er gitt råd om beskatning på sjøørret kun på et overordnet nivå. Rådene skal være del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet, som skal vedta nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2016. Beskatningsrådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. Når det gjelder beskatning så gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kun råd for ulike bestander og regioner, og ikke om fordeling mellom ulike aktører som fisker på de ulike bestandene.

Anon. 2015c. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 8b, 785 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 180 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 186 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2015b).

Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 475 000 laks, og var dermed på et lavt nivå for åttende år på rad. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2014. Det var likevel nok gytefisk i de fleste elvene, og 84 % av de vurderte laksebestandene nådde forvaltningsmålet. Dette skyldes hovedsakelig en betydelig redusert beskatning, både i sjøen og elvene, som har kompensert for tilbakegangen. Det er nå nesten ikke overbeskatning av laksebestandene i Norge, med unntak av Tanavassdraget. Reduserte villaksbestander har medført at det høstbare overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Det reduserte lakseinnsiget skyldes delvis at laksen har redusert overlevelse i sjøen, som også er observert i andre land. Det er imidlertid flere regionale forskjeller som viser at lokale og regionale faktorer i stor grad påvirker villaksbestandene. Siden 1989 har lakseinnsiget til Sør-Norge økt, primært på grunn av kalking. I Vest-Norge og Midt-Norge har det gått tilbake, mens det i Nord-Norge har vært stabilt med unntak av Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning. Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordland har hatt en avvikende negativ trend i lakseinnsiget de senere år. Påvirkninger fra lakseoppdrett er trolig en viktig årsak til spesielt lavt innsig av villaks til mange vassdrag på Vestlandet, selv om flere naturlige og menneskeskapte faktorer har medvirket. Det er rimelig å anta at smittepress fra lakselus bidro vesentlig til reduserte bestander i elvene i Trondheimsfjorden i 2013 og 2014. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks. Problemet med lakselus ser ut til å øke i utbredelse, og det er fare for at smittepress fra lakselus kan redusere lakseinnsiget i flere områder i årene som kommer. Lakselus er også et betydelig problem for sjøørret. Reduserte bestander og stort smittepress fra lakselus har gjort at vitenskapsrådet anbefaler at det ikke lengre bør fiskes etter sjøørret fra bestander i ytre fjordstrøk og langs kysten fra Ryfylke i Rogaland til Vikna i Nord-Trøndelag.

Det mest framtredende utviklingstrekket i 2013 var den kraftige reduksjonen i lakseinnsiget og dermed reduksjon av det høstbare overskuddet i mange elver i Sør-Trøndelag og Nordland, særlig rundt Trondheimsfjorden. I Sør-Trøndelag sank det høstbare overskuddet fra 38 % i 2012 til 12 % i 2013. Det er rimelig å anta at lakselusrelatert dødelighet kan ha bidratt vesentlig til redusert innsig av laks til Trondheimsfjorden i 2013. Det totale innsiget av laks til kysten av Norge har vært på et lavt nivå i de siste sju årene, og var enda lavere i 2013 enn i 2012. Innsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2013. Det er regionale forskjeller i utvikling av lakseinnsiget. Siden 1989 har lakseinnsiget økt til Sør-Norge primært på grunn av kalking, gått tilbake i Vest-Norge og Midt-Norge og vært stabilt i Nord-Norge unntatt Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og det er ingen andre kjente påvirkninger enn overbeskatning. Redusert lakseinnsig har medført en betydelig reduksjon i det høstbare overskuddet i mange bestander. Til tross for redusert innsig nådde markant flere laksebestander gytebestandsmålene i 2010-2013 enn tidligere, og forvaltningsmålene var nådd eller sannsynligvis nådd for 79 % av vurderte bestander. En viktig årsak til at det har vært nok gytefisk i mange elver er betydelig redusert beskatning i sjø og elv. Hvis en bestand er redusert på grunn av andre påvirkninger enn fiske, kan redusert fiske kompensere for en tilbakegang og maskere dårlig bestandsstatus. For første gang er bestandsstatus vurdert med utgangspunkt i at en sunn bestand både skal nå gytebestandsmålet og ha et normalt overskudd av laks som kan fiskes. Bare 36 % av bestandene hadde god eller svært god bestandsstatus etter en slik vurdering (andeler veid med gytebestandsmål). Det var størst andel bestander med god eller svært god bestandsstatus i Rogaland, fulgt av Finnmark (uten Tanavassdraget) og Nord-Trøndelag. Det var størst andel bestander med svært dårlig status i Hordaland, fulgt av Agder og Møre og Romsdal. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk laks. Infeksjonspresset fra lakselus var spesielt høyt i deler av landet i 2011 og 2012.

Anon. 2014. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 6b, 729 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmåk og gytebestandsmål) for i alt 187 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 203 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2014).

Denne rapporten gir en oppdatert status for fiskebiologiske forhold i Nausta basert på NINAs undersøkelser i vassdraget siden 2003, foreliggende biologisk delplan fra 2003 og andre rele-vante data. Den biologiske delplanen skal være et grunnlag for en oppdatering av driftsplanen for Nausta. Nausta har generelt gode habitatforhold for fiskeproduksjon. Det er relativt store gytearealer som er bra spredt utover strekningen. Oppstrøms Hovefossen gir skjul som hulrom mellom stener kombinert med kantskjul (blant annet i elveforbygninger) og elvemose samlet sett gode oppvekstforhold for eldre fiskeunger. I nedre del er tilgang til skjul for eldre fiskeunger en klar flaskehals for smoltproduksjonen. Årlige yngeltellinger med elfiske fra 2003 tyder på at det årlig gyter laks på hele strekningen tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks har variert fra moderat til høy både ovenfor og nedenfor Hovefossen i denne perioden. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger har i alle år vært vesentlig høyere oppstrøms Hovefossen enn ned-strøms. Tettheten av aureunger har vært gjennomgående lav i alle årene, og i reduksjon i de senere år, men det fanges aureunger langs hele elvestrengen fra Naustdalsfossen til Kallands-fossen. De årlige yngeltellingene sammen med tellinger av oppvandrende laks i Hovefossen har gjort det mulig å lage egne bestand-rekrutteringskurver, både for hele vassdraget samlet og for om-rådene oppstrøms og nedstrøms Hovefossen hver for seg. Gytebestandsmålet for laks er fast-satt til 4 (3 til 5) egg per m2 elvebunn i Nausta. Bestand-rekrutteringskuvene for Nausta viser at dette gytebestandsmålet er rimelig. Ved fastsettelse av andre generasjons gytebestandsmål bør det imidlertid tas hensyn til at arealet nedstrøms Naustdalsfossen sannsynligvis er lite pro-duktivt, og at det er forskjeller i bærekapasitet for smolt oppstrøms og nedstrøms Hovefossen. Det er spesielt viktig å sikre tilstrekkelig gyting oppstrøms Hovefossen fordi 80 % av smolten trolig produseres i dette området. Hvert egg er således mer verdifullt for produksjon av smolt i øvre enn i nedre del. Smoltproduksjonen nedstrøms Hovefossen er sterkt begrenset av skjultil-gangen, og vassdragets totale produksjonskapasitet kan økes ved utlegging av stein som ska-per skjul i dette området. Vi anbefaler at slike tiltak blir utprøvd (i samsvar med utarbeidede planer) og evaluert. I perioden 1993 til 2012 har fangstene av laks (medregnet individ som har blitt gjenutsatt) i Nausta variert fra 540 til 3104 laks, og gjennomsnittlig årlig fangst har vært 1292 laks. Den største fangsten ble tatt i 2000. Fangstene var lave i perioden 2006 - 2010, men har økt de sis-te to årene. Antallet laks som gjenutsettes har økt de siste årene, og i 2012 ble 42 % av laksen gjenutsatt. I perioden 1993 til 2012 har fangstene av sjøaure i Nausta variert fra 124 til 577 individ, og gjennomsnittlig årsfangst har vært 317 individ. Fangstene av sjøaure har stort sett vært lavere enn gjennomsnittet i de siste sju årene, og den laveste rapporterte fangsten var fra 2012. Tellingene i Hovefoss er sammen med opplysninger om fangst og antakelser om fangstandel benyttet til å beregne innsiget av laks til elva. Disse beregningene viser at innsiget av laks til Nausta i perioden 1998 - 2012 har variert fra en topp på om lag 6500 laks i 2000 til en bunn på om lag 800 laks i 2007. Beregningene viser også at innsiget av laks til Nausta var lavt i perio-den 2006 - 2010. Innsiget av laks har økt vesentlig de to siste årene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I 2008 ble det satt i gang et prosjekt som hadde som mål å kartlegge den totale oppvandringen av laks i Beiarelva og Saltdalselva over en periode på fem år (2008-2012). Dessuten skulle innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene registreres, og eventuell forekomst av rømt oppdrettslaks fra lokale oppdrettsanlegg skulle kartlegges ved genetiske analyser. Oppvandringen av voksen laksefisk skulle registreres ved videoovervåking. Videoovervåking viste seg imidlertid vanskelig å gjennomføre i begge vassdrag, og fra 2009 ble det derfor lagt større vekt på gode gytefiskregistreringer for å få data om total oppvandring av laks. Innsiget av laks til Beiarelva ble beregnet til 2048 individer i 2009, og avtok til 1404 individer i 2010, 940 individer i 2011 og 948 individer i 2012. Beskatningsraten ble beregnet til 54 % i 2009, og økte til 66-74 % de neste tre årene. Gytebestandsmålet ble nådd med god margin i 2009 (186 %), men ble ikke nådd i de tre påfølgende årene (76, 77 og 67 % måloppnåelse i henholdsvis 2010, 2011 og 2012). Beskatningen synes derfor å ha vært for hard på laksen i Beiarelva de siste tre årene. Årlig innsig av laks til Saltdalselva var ganske stabilt i 2009-2012, med henholdsvis 1238, 1171, 1279 og 1104 individer de fire årene. Når en bare regner med avlivet fisk, så var beskatningsraten lav (26-30 %). Det skyldes i stor grad at det er pålegg om at hunnlaks over 65 cm skal settes levende ut igjen, og både i 2010, 2011 og 2012 ble det ifølge offisiell statistikk satt ut flere laks enn de som ble avlivet. Denne forvaltningsstrategien synes å ha fungert svært godt, for gytebestandsmålet ble oppnådd alle de fire årene, med en måloppnåelse på mellom 107 og 120 %. Andelen rømt oppdrettslaks i sportsfiskefangstene var høyere i Beiarelva (3-10 %) enn i Saltdalselva (1-6 %). Infeksjonen av lakselus var også høyere på laksen i Beiarelva enn i Saltdalselva, mens det ikke kunne påvises forskjell i lakselusinfeksjon på sjøørreten i de to vassdragene. Både andelen rømt oppdrettslaks og infeksjonsgraden av lakselus indikerer at laksebestanden i Beiarelva i større grad enn i Saltdalselva var påvirket av lakseoppdrett. De genetiske analysene viste at villaks fra Beiarelva og Saltdalselva var genetisk forskjellig og at denne forskjellen er stabil over tid. Saltdalselva og Beiarelva representerer derfor to reproduktivt isolerte populasjoner med begrenset utveksling av genetisk materiale. Oppdrettslaksen fra Salten Aqua AS sine anlegg i Skjerstadfjorden og stikkprøvene av rømt oppdrettslaks fra elvene var genetisk forskjellige, og begge gruppene var genetisk forskjellig fra de ville populasjonene. I rapporten har vi forsøkt å svare på hvorvidt oppdrettslaks fra Salten Aqua kunne ekskluderes som opphav til enkeltindivider av rømt oppdrettslaks fra elvene. Med de metodene som er benyttet går det ikke an å bevise at enkeltfisk stammer fra anlegget, men ved hjelp av sannsynlighetsregning kan en ekskludere individer som ikke kan stamme fra anlegget. Totalt ble 144 individer av rømt oppdrettslaks analysert (114 fra Beiarelva og 30 fra Saltdalselva) og 83 av disse hadde en genetisk sammensetning som var så forskjellig fra oppdrettslaksen i anlegget at det var usannsynlig at disse hadde rømt fra dette anlegget. I tillegg ble 14 andre individer ekskludert ved å kombinere informasjon om genetikk med sjøalder og tidspunktene for rømming og fangst. Totalt kunne Salten Aqua ekskluderes som kilde til 73 av 114 oppdrettslaks fra Beiarelva (64 %) og 24 av 30 oppdrettslaks fra Saltdalselva (80 %).

Anon. 2012. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4b, 599 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 220 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s.

Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangst og innsig av laks I 2011 ble det rapportert fanget 173 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 696 tonn. I tillegg ble 14 300 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Summen av avlivet og gjenutsatt laks er anslått til 758 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge (innsiget) er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). Trendanalyser viser at reduksjonen er signifikant både fra 1983 til 2011 og fra 1989 (etter at drivgarnfisket ble stoppet) til 2011. Fra 1983-1986 til 2008-2011 er innsiget redusert med 56 %. Det er i hovedsak innsiget av smålaks (< 3 kg) som er redusert, mens det ikke har vært noen signifikant endring i innsiget av mellom- og storlaks, landet og perioden sett under ett. I følge beregningene kom ca 500 000 villaks tilbake fra havet i 2011, inkludert de som ble fanget i fiske (ca 45 % av innsiget ble fanget og avlivet i sjø eller elv). De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009 og 2011. I 2011 var det imidlertid en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til Østlandet, Sørlandet og Vestlandet (sør for Hustadvika i Møre og Romsdal). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Samlet antall laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2011. Trendanalyser for perioden fra 1980-tallet og fram til i dag viser at region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane) utmerker seg med en spesielt stor tilbakegang i lakseinnsiget, både etter 1983 og etter 1989 (se figur 6). Imidlertid var det en klar økning i innsiget av mellomlaks til Vestlandet i 2011, og innsiget av laks større enn 3 kg var det største som er registrert siden 1990. En slik økning fra ett år til et annet gir imidlertid ikke store utslag i de langsiktige trendanalysene. Også i region Midt-Norge (Stad-Vesterålen) har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet (med det laveste innsiget for hele perioden i 2011), men ingen endringer for mellomlaks og storlaks. I region Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endringer i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, mens innsiget av mellom- og storlaks har økt. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget av smålaks til Nord-Norge etter 1980-tallet, og ingen økning i innsiget av mellom- og storlaks. Forskjellene i trender for innsiget til Nord-Norge med og uten Tana understreker den særlig negative utviklingen for laks i Tana. I Sør-Norge (Østfold til og med Rogaland) har det ikke vært noen signifikant trend i lakseinnsiget fra 1980-tallet og fram til i dag. I 2011 var imidlertid innsiget av laks større enn 3 kg dobbelt så stort som de senere årene, og trenden etter 1989 viser en nær signifikant økning for laks større enn 3 kg i Sør-Norge. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for smoltårsklassene fra 2009 og 2010, men overlevelsen var fortsatt blant de laveste siden 1980-tallet. En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2010, var svært små. Fra og med 2006-årsklassene av smolt ser det ut til at overlevelsen har vært større for tosjøvinterlaks enn ensjøvinterlaks, noe som tyder på at laksen har utsatt kjønnsmodningen ett år og/eller at større laks har hatt bedre overlevelse enn tidligere år. Rømt oppdrettslaks I 2011 ble det produsert ca 987 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er foreløpig rapportert at 365 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2011, som er en økning for tredje år på rad fra det laveste nivået i tidsseriene i 2008. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2011 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 4 %, noe som er det laveste innslaget i hele tidsserien. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 12 %. I de siste tretten årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens det var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. I 2011 var innslaget av rømt oppdrettslaks generelt lavere i prøver sør for Stad enn tidligere år, mens innslaget var høyere nord for Stad enn tidligere år. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes straks om bestandenes genetiske integritet skal sikres. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 227 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009-2011. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestandene (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). Forvaltningsmålet for en bestand er nådd når det i gjennomsnitt i måleperioden er minst 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd. For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2011. Gjennomsnittlig veid (med gytebestandsmål) måloppnåelse for alle vurderte bestander var 84 % for 2009-2011 og 87 % for 2011 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2011 i forhold til årene før, med økning i antall bestander hvor forvaltningsmålet ble nådd (figur 3). I hovedsak kan bedringen fra perioden 2006-2009 til 2009-2011 tilskrives strengere reguleringer av fisket, men et betydelig høyere innsig av mellomlaks til Sør-Norge og Vest-Norge i 2011 bidro svært mye til bedre måloppnåelse i mange bestander i disse regionene. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for perioden 2009-2011, blir det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning for 59 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 15 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 41 % av bestandene. I 49 bestander var det usikkert om målene ble nådd, mens måloppnåelsen ble vurdert som sannsynligvis eller sikkert for dårlig i 52 bestander, tilsvarende 29 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert betydelig eller svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2011 alene, ble ytebestandsmålene nådd i 64 % av bestandene (figur 3). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009-2011 er gitt i figur 4. Måloppnåelsen var god i alle fylkene som hadde økning i innsiget av mellomlaks i 2011. Oppnåelsen var dårligst i Finnmark inkludert Tana, men dette styres i stor grad av den negative situasjonen i Tana, slik at for Finnmark uten Tana var måloppnåelsen god. Det var en generell bedring i måloppnåelsen i alle fylker (marginalt i Troms og Sør-Trøndelag) fra 2010 til 2011. Totalbeskatningen (i % av innsiget) i 2011 varierte mye, fra gjennomsnittlig 8 % beskatning av bestandene i Hordaland til 57 % i Finnmark. Overbeskatning og høstbart overskudd Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Det ble i 2011 estimert overbeskatning (figur 5) for 48 (25 %) av de vurderte bestandene (totalt 189 bestander). Overbeskatningen ble vurdert som liten (< 10 %) i 15 bestander, moderat (10-30 %) i 20 bestander og stor (> 30 %) i 13 bestander. Overbeskatningen var moderat i Finnmark (inklusive Tana), og liten eller ingen i Finnmark uten Tana og i de andre fylkene. Fra 2010 til 2011 ble overbeskatningen redusert eller borte i deler av landet (Vest- og Sør-Norge) hvor innsiget av mellomlaks økte mye fra 2010 til 2011. Overbeskatning, slik vitenskapsrådet har definert det, betyr ikke nødvendigvis at beskatning i seg selv er en viktig trusselfaktor. I mange tilfeller kan innsiget være redusert av andre årsaker, og overbeskatning kan estimeres også der beskatningen er lav eller svært lav, slik det var i mange av de overbeskattede bestandene i 2011. I 31 av de 48 bestandene med overbeskatning var det i 2011 neppe et høstbart overskudd i det hele tatt (estimert innsig var mindre enn eller svært nær gytebestandsmålet). Når innsiget er så lite er det sannsynlig at bestandene er redusert av andre årsaker. Dermed var det 17 bestander (9 %) som ble klassifisert som overbeskattet og som samtidig i utgangspunktet hadde et høstbart overskudd. Overbestatning generelt, men med unntak for bestandene i Tanavassdraget, vurderes ikke lengre av vitenskapsrådet som en betydelig trussel mot laksebestandene i Norge. Samlet utviklingsbeskrivelse Det mest markante utviklingstrekket i 2011 var en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til regionene Sør-Norge og Vest-Norge. Dette ga god oppnåelse av gytebestandsmålene i nesten alle bestander sør for Hustadvika i Møre og Romsdal, og full oppnåelse i Hordaland. Det store innsiget av mellomlaks (dominert av tosjøvinterlaks), og estimatene som viser at økningen i innsig av slik laks fra 2010 til 2011 var minst like stor i Vest-Norge som i Sør-Norge, tilsier at lakselus og andre påvirkningsfaktorer fra oppdrett ikke synes å ha virket sterkt på sjøoverlevelsen til smolt fra mange av vassdragene i region Vest-Norge i 2009. Det store innsiget av mellomlaks kan primært knyttes til en storskala bedring i overlevelsesvilkår i havet, og ble også registrert i Sverige, Frankrike, England og Wales, Nord-Irland og Skottland. Det kan ikke utelukkes at lakselus medførte dødelighet for utvandrende smolt også i 2009, særlig for smolt fra bestander som har sen utvandring fra vassdragene og lang vandringsveg ut til kysten i de mest oppdrettsintensive områdene. I et lengre tidsperspektiv er trenden fortsatt at utviklingen i innsig av laks er avvikende dårlig i region Vest-Norge (figur 6). Vitenskapsrådets tidligere konklusjon om at trusselfaktorer fra lakseoppdrett er særlig viktige årsaker til den avvikende langsiktige trenden med lavt innsig og dårlig måloppnåelse på deler av Vestlandet, endres ikke av ett enkelt år med bedre innsig av en aldersklasse. Vitenskapsrådets konklusjon er fortsatt at det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av trusselfaktorene fra lakseoppdrett.

Anon. 2011. Kvalitetsnormer for laks – anbefalinger til system for klassifisering av villaksbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 105 s. Bakgrunn Vitenskapelig råd for lakseforvaltning fikk i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) å utrede det faglige grunnlaget for kvalitetsnormer for laks. Vitenskapsrådet ble bedt om å foreta en naturfaglig vurdering til gytebestandsmål og bestandenes genetiske integritet som kvalitetsnormer for villaks, samt til valg av måleparametre og grenseverdier for menneskeskapte påvirkninger. Vurderingene skal ta utgangspunkt i målsettingene i St.prp. nr. 32, samt til Lakse- og innlandsfiskloven, som henviser til Naturmangfoldloven. På grunn av kort tidsfrist og faglig kompleksitet ble påvirkningsfaktorene vurdert enkeltvis i denne omgang, selv om mange av faktorene samvirker. Kvalitetsnormene St.prp. nr. 32 og Lakse- og innlandsfiskloven henviser til bevaring, utnyttelse av produksjonskapasitet og forvaltning for økt produksjon og nytte for samfunn, rettighetshavere og allmennhet. Kvalitetsnormene må således både ta bevaringsbiologiske hensyn og ta hensyn til bærekraftig bruk. I forslag til kvalitetsnormer er derfor langsiktige bevaringsbiologiske hensyn lagt i bunn, og vurderinger knyttet til bærekraftig bruk og økt avkastning er benyttet etter at bevaringsaspektet er tatt hensyn til. Vitenskapsrådet mener at en femdelt skala med gruppene Svært god, God, Moderat, Dårlig og Svært dårlig er nyansert og håndterbart i forhold til plassering av de enkelte bestandene i henhold til de to kvalitetsnormene gytebestandsmål og genetisk integritet. Når en bestand for én av de to kvalitetsnormene er klassifisert som Moderat, Dårlig eller Svært dårlig er det fare for at normen ikke er nådd. Grensen for om kvalitetsnormen for laks ikke er nådd eller ikke går således mellom God og Moderat. Avvik fra oppnåelse av gytebestandsmål (GBM) er i utgangspunktet en godt egnet parameter for beskrivelse av status i laksebestander. En fordel er at den ikke tar utgangspunkt i endring i bestandsstørrelse over tid, men til avvik fra bærekapasiteten til vassdraget. Endringer i oppnåelse av gytebestandsmål vil gjenspeile endringer i laksebestandene som skjer både i ferskvann, fjord eller havmiljø. Av bevaringsbiologiske årsaker foreslås det at bestandene deles inn i forhold til bestandsstørrelse, med ulike grenseverdier for store, små og svært små bestander. Vitenskapsrådets forslag til grenseverdier for de fem klassene for gjennomsnittlig oppnåelse av GBM målt over gjennomsnittlige generasjonstider (minimum fem år) for henholdsvis store, små og svært små bestander er som følger: GBM > 250 hunner: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse < 50 50-69 70-79 80-90 > 90 GBM 25-250 Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse < 60 60-69 70-89 90-95 > 95 GBM < 25 hunner: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse - - 90 Vitenskapsrådet foreslår videre at oppnåelse av gytebestandsmål og klassifisering av beskatningsnivå i forhold til definert normalbeskatning kombineres i et todimensjonalt system for endelig fastsettelse av kvalitetsnorm gytebestandsmål (vist her for store bestander): Beskatningsnivå i % av normalt (korrigert for ikke utnyttet potensial) Oppnåelse av gytebestandsmål i % (trunkert på 100 %) Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god < 50 50-69 70-79 80-90 > 90 Normalt > 90 Redusert 80-89 Lavt 60-79 Svært lavt < 60 Vitenskapsrådet anbefaler å bruke generasjonstiden i bestandene som utgangspunkt for måleperioden som gytebestandsmåloppnåelse skal måles over. Generasjonstiden i norske laksebestander varierer i hovedsak mellom tre og åtte år. En tre års måleperiode framstår som for kort i forhold til svingninger i naturlige produksjonsforhold. Det anbefales derfor at gjennomsnittlig generasjonstid brukes som måleperiode, men at fem år settes som minimum. Kvalitetsnorm for genetisk integritet vurderes på flere ulike måter og med ulike måleparametre, hvorav det er gitt kvantitative grenseverdier for rømt oppdrettslaks, mens de andre foreløpig bare er gitt kvalitative grenser, dels basert på mer skjønnsmessige vurderinger: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Artshybridisering (med aure) Artshybrider blant gytefisk Funn av diploid avkom av artshybrider Funn av triploid avkom av artshybrider Registrert flere ganger Registrert men sjelden Ikke registrert Innblanding av rømt oppdrettslaks (innenartshybridisering) % oppdrett 1989-dd > 20 9,1-20 3,1-9 1-3 < 1 Endret seleksjon Selektiv fangst Betydelige dokumenterte endringer i livshistorie/ Bestandsstruktur Endring i livshistorie/ bestandsstruktur dokumentert Endring sannsynlig ut fra fangstregime Ikke dokumentert/ lite sannsynlig Ikke dokumentert/ ikke sannsynlig Endret seleksjon grunnet miljøendringer Betydelige dokumenterte endringer i livshistorie/ bestandsstruktur Endring i livshistorie/ bestandsstruktur dokumentert Endring sannsynlig ut fra miljøendring Ikke observert/lite sannsynlig Ikke observert/ikke sannsynlig Samlet kvalitetsnorm for genetisk integritet er basert på at dårligste klassifisering er styrende. Innslag av rømt oppdrettsfisk i bestandene foreslås beregnet ut fra et gjennomsnitt, fra 1989 til dags dato, av andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket om sommeren og i en høstprøve før gyting. En genetisk markør som kan avsløre at tilsynelatende villfisk har oppdrettsbakgrunn er under utarbeidelse, og kan gi et betydelig mer presist anslag for faktiske genetiske endringer og mulige effekter enn vurderinger av prosent rømt oppdrettslaks i gytebestanden. I framtida bør derfor kvalitetsnorm for genetisk itegritet baseres på en slik markør. Fiskeutsettinger, redusert bestandsstørrelse og variasjoner i bestandsstørrelse kan også påvirke genetisk integritet og mangfold, og disse faktorene er inkludert som tilleggskriterium i kvalitetsnorm GBM (se ovenfor). Vitenskapsrådet anbefaler at de to kvalitetsnormene gytebestandsmål og genetisk integritet kombineres i en samlet kvalitetsnorm. Vi foreslår at dette gjøres ved å anse de to kvalitetsnormene som to dimensjoner av klassifisering (akser). Når disse kombineres bør den dårligste av de to vurderingene være styrende for den samlede kvalitetsnormen, slik at for eksempel der en av de to kvalitetsnormene er klassifisert som svært dårlig så blir bestanden samlet klassifisert som svært dårlig, uavhengig av klassifiseringen langs den andre aksen. Samlet kvalitetsnorm for laks blir således: GBM og beskatning Genetisk integritet Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Menneskeskapte påvirkningsfaktorer Det faglige grunnlaget for og forslag til måleparametre og grenseverdier for påvirkningsfaktorene Gyrodactylus salaris, ulike vannkvalitetsparametre, rømt oppdrettslaks, fremmede fiskearter (regnbueørret og pukkellaks), lakselus, vassdragsinngrep og overbeskatning diskuteres og presenteres i rapporten. Infeksjonssykdommer, klima, andre fremmede fiskearter, menneskepåvirket predasjonstrykk og miljøforhold i havet er påvirkningsfaktorer som beskrives og diskuteres, men som av ulike grunner ikke er gitt grenseverdier. Påvirkningefaktorene deles inn i de fire klassene Stor påvirkning, Moderat påvirkning, Liten påvirkning og Ingen påvirkning. Som for kvalitetsnormene forslås det at grensen for påvirkning er overskredet når påvirkningen er Moderat eller Stor. Grenseverdier for de fleste av de menneskeskapte påvirkningsfaktorene er indirekte eller direkte knyttet til kvalitetsnormene. Klassifisering av påvirkningsfaktorene bør derfor i utgangspunktet basere seg på samme måleperiode som kvalitetsnormene.

Anon. 2011. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3b, 566 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 210 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3.

Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3, 285 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangster og innsig av laks I 2010 ble det rapportert fanget ca 177 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 642 tonn. I tillegg ble ca 15 000 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Fangsten inkludert gjenutsatt laks var 699 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). I følge beregningene kom 480 000 villaks tilbake fra havet i 2010, inkludert de som ble fanget i fiske (37 % av innsiget ble fanget i sjø eller elv). Lakseinnsiget er beregnet for hvert år siden 1983. Innsiget av smålaks har hatt en negativ utvikling i hele perioden, mens det ikke har vært noen reduksjon i innsiget av mellom- og storlaks, landet sett under ett. De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009. Det var en liten økning i 2010, men innsiget av smålaks var fortsatt lavt (sjette dårligste år siden 1983). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Antallet laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2010. Sannsynligvis har det vært for lite gytelaks i elvene til at bestandene har vært fullrekruttert i mange av årene etter 1983. Vest-Norge utmerker seg med en svært stor tilbakegang i lakseinnsiget, spesielt fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag, og med en reduksjon i innsiget av både smålaks, mellomlaks og storlaks. Også i Midt-Norge har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, men ikke av mellomlaks og storlaks. I Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endinger i lakseinnsiget etter 1980-tallet. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget til Nord-Norge etter 1980-tallet, noe som påpeker en spesielt negativ utvikling for laksen i Tana. I Sør-Norge har det ikke vært noen endring i lakseinnsiget fra 1980- tallet og fram til i dag. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for 2009-årgangen (som kom tilbake som ensjøvinterlaks i 2010). En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2009 var svært små. Sammenhengene mellom det fysiske og biologiske miljøet i havet er kompleks, og det er sannsynligvis flere faktorer i tillegg til dårlig mattilgang som har medvirket til redusert vekst og overlevelse. Laksesmoltens sjøoverlevelse kan reduseres av påvirkninger i ferskvann som reduserer smoltkvaliteten (for eksempel forurensing), genetisk integritet (innblanding av rømt oppdrettsfisk), og infeksjon av lakselus eller andre sykdommer. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom betydningen av storskala forhold i havet, og mer lokale forhold. Dårlig mattilgang i havet gjør det enda viktigere å redusere andre negative påvirkninger som laksen opplever under utvandringen i elv og gjennom fjord for å øke laksens sjanse for å vokse og overleve. Laksen i Tanavassdraget Tanavassdraget er grensevassdrag mellom Norge og Finland, og er Norges største og ett av verdens største laksevassdrag. Det består av mange sidevassdrag og har mange ulike laksebestander. Den årlige fangsten er den høyeste i et enkeltstående vassdrag i hele laksens utbredelsesområde, og har i enkelte år utgjort over 20 % av all elvefangst i Europa. Gjennomsnittlig årlig fangst av laks var 130 tonn i 1972-2010, med et maksimum på 250 tonn. De siste årene har fangstene vært lave. Sesongen 2009 var den svakeste, med en totalfangst på 64 tonn (27 tonn i Norge, 37 tonn i Finland). Fangsten økte til 87 tonn i 2010 (40 tonn i Norge, 47 tonn i Finland). Total beskatning for laks hjemhørende i øvre deler kan være så høy som 90 %. Laksen ser ut til å ha gått tapt på 300 km elvestrekninger i øvre deler (24 % av vassdragets opprinnelige lakseførende strekning). Overbeskatning er den eneste kjente negative påvirkningen i vassdraget, og den negative bestandsutviklingen skyldes sannsynligvis ene og alene overbeskatning. Vitenskapsrådet er svært bekymret for utviklingen og anbefaler at beskatningen reduseres svært mye. Sjøørret Fangstutviklingen for sjøørret har siden slutten av 90-tallet vært svært forskjellig i tre hovedområder av landet; i) Skagerakkysten, ii) Vestlandet og Trøndelag og iii) Nord-Norge. På Skagerrakkysten har fangstene vært noenlunde stabile i denne perioden, med unntak av Vest- Agder, som har hatt om lag 35 % nedgang de siste fem årene. På Vestlandet og i Trøndelag har fangstene i samme periode blitt betydelig redusert. I Nord-Norge har fangstene økt de siste årene. Vi kjenner ikke årsakene til tilbakegangen i sjøørretbestandene i flere regioner. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene på Vestlandet og Trøndelag er knyttet til forhold i sjøen, inkludert lakselus, økosystemendringer og fiskesykdommer. Økosystemendringer i sjøen kan delvis skyldes klimaendringer, som igjen påvirker forekomster av dyreplankton og en rekke fiskearter. Aktuelle faktorer kan virke forskjellig i ulike deler av landet, og samme årsak behøver ikke å gjelde for de ulike regionene. Det er et åpenbart et kunnskaps- og tiltaksbehov i forhold til tilbakegangen av sjøørreten i flere regioner. Lakselus regnes som den største, kjente trusselen mot sjøørret, spesielt i områder og regioner med høy oppdrettsvirksomhet. Det er stor sannsynlighet for at lakselus har en bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av kysten fra Rogaland til Nordland. Sjørøye Sjørøye finnes i Nordland, Troms og Finnmark. Utover 2000-tallet har det generelt vært en markert nedgang i fangsten av sjørøye. Sjørøya har hatt en svakere fangstutvikling enn sjøørret og laks i alle de tre fylkene etter årtusenskiftet. De innsjøbaserte bestandene klarer seg noe bedre enn de elvebaserte bestandene. Overvåkingsdata viser at de innsjøbaserte bestandene har lavere beskatningstrykk enn de elvebaserte, og tilgangen til innsjøer som habitat for gyting og ungfisk vil redusere graden av konkurranse med laks og sjøørret. Den ulike utviklingen for sjørøya og sjøørreten kan reflektere at dette er to arter med noe ulike miljøpreferanser. Sjørøya er mer orientert mot kaldt vann og kan i et klimaperspektiv tape noe i konkurranse med sjøørreten, som er en art som kan få en konkurransefordel når vanntemperaturen stiger. Lakselusa kan potensielt være en negativ faktor også for sjørøye, men siden de vanligvis oppholder seg kortere tid i sjøen enn sjøørreten, regnes sjørøya for å være mindre utsatt for lakselusangrep. Totalt sett er situasjonen til sjørøya uavklart. Det mangler tidsserier med gode overvåkingsdata fra indeksvassdrag, og det bør etableres en langsiktig overvåkning av flere og forskjellige typer vassdrag. Den generelle kunnskapen om sjørøye- og sjøørretbestandene er mye dårligere enn for laksebestandene. Trusselfaktorer Vitenskapsrådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre tiltak. Det skilles mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne laksebestander i smittede vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. Rømt oppdrettslaks I 2010 ble det produsert ca 916 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er rapportert at ca 255 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2010, det vil si nesten 1,5 ganger flere laks enn det totale antall villaks fanget i sjø- og elvefisket. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen I 2009 og 2010 ble for få lokaliteter undersøkt til å gi et estimat for innslag av rømt oppdrettslaks i sjøfiske. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2010 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 8 %. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 13 %. I de siste tolv årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens dette innslaget var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. Hvis de siste ti års resultater framskrives, tilsier modellberegninger at vi hundre år fram i tid kan få en situasjon hvor laksebestandenes genetiske sammensetning er betydelig forandret over hele landet. Lakselus Over 350 millioner oppdrettslaks og mange millioner regnbueørret står i merdene langs norskekysten, og disse bærer sannsynligvis mellom 300-500 millioner lakselus, noe som er langt over det som vurderes som et bærekraftig nivå for ville laksefisk. Biomassen av oppdrettsfisk, og dermed tilgjengelige verter for lakselus, er fordoblet siden 2002. Samtidig har det tillatte antallet lus per fisk vært uendret, og det er grunn til å hevde at antall lakselus har økt i takt med produksjonsøkningen av oppdrettsfisk. Utvikling av resistens og multiresistens mot behandlingsmidler hos lus er svært bekymringsfull. Lusesituasjonen i oppdrettsanlegg langs norskekysten per mars 2011 er på omtrent samme nivå som samme tid i 2010, målt i antall lus per oppdrettsfisk. I henhold til Havforskningsinstituttet var det moderat til stor risiko for at lakselus hadde bestandsregulerende effekter på vill laksefisk langs store deler av norskekysten i 2010, med størst risiko for sjøørret. Det har vært konkludert at mye av laksesmolten kan i 2010 kan ha sluppet unna det verste infeksjonspresset i de undersøkte fjordene, men at sent utvandrende laksesmolt spesielt fra Hordaland og Ryfylke, kan ha fått en høyere infeksjon. Vitenskapsrådet påpeker at med den utviklingen som ble observert for smittepress våren 2010, med en rask økning både i lusemengdene på oppdrettsfisk og i infeksjonene på sjøørret i ytre deler av mange fjordsystemer, så bør man i samsvar med føre-var-prinsippet være forsiktig med å konkludere at gjennomførte tiltak for å redusere smittepresset har vært tilstrekkelig både i omfang og varighet i de siste årene. Usikkerhet i tidspunkt for smoltutvandring og postsmoltens vandringshastighet gjennom fjordene tilsier at det er vaskelig å trekke sikre konklusjoner uten en betydelig bedre overvåking. Situasjonen til laksesmolten kan bli like alvorlig som på slutten av 1990-tallet, og som for sjøørreten i 2010, dersom det igjen blir høyere sjøtemperaturer om vinteren og våren, eller hvis lusemidlene fortsetter å miste sin effektivitet. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning påpeker at tiltak som er gjennomført i oppdrettsanlegg neppe er tilstrekkelig til å nå et bærekraftig nivå av lakselus, slik det er definert både av vitenskapsrådet og Havforskningsinstituttet. Målet om at sykdom i oppdrett ikke skal ha en bestandsregulerende effekt på villfisk er langt fra nådd i deler av landet, og spesielt for sjøørret. Det beste tiltaket på lang sikt er smitteatskillelse ved at lakselus og andre smittestoffer ikke kan komme inn i eller ut fra oppdrettsanlegg. Dette vil gi langt bedre kontroll på lakselus og andre sykdommer, og følgelig bedre situasjonen for ville laksefisk. Gyrodactylus salaris Parasitten Gyrodactylus salaris regnes som en av de største truslene mot norske laksebestander. Gjennomsnittlig dødelighet blant laksunger i undersøkte vassdrag er 86 %, med opptil 99 % dødelighet i de verst berørte bestandene. Forekomsten av G.salaris i Norge samsvarer med kjent innførsel av laksefisk og videre spredning av parasitten med flytting av fisk eller naturlig vandring. G. salaris-typer som er dødelige for laks, er påvist i 48 norske vassdrag. I Numedalsvassdraget forekommer i tillegg en ikke-dødelig type på røye. Per mai 2011 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, 3 vassdrag er under friskmelding, mens 24 vassdrag er infisert med G. salaris eller har usikker smittestatus. Etter at utryddelsestiltak er fullført, blir laksunger vanligvis undersøkt i fem år før et vassdrag friskmeldes. Totalt har 23 vassdrag blitt friskmeldt etter bruk av rotenon, som er en gift som dreper all fisk på smittet strekning. Følgelig dør også G. salaris, som ikke kan overleve frittlevende eller på andre dyregrupper. I to tidligere friskmeldte vassdrag kom parasitten tilbake, trolig på grunn av smitte fra nærliggende vassdrag. Regionene som har høyest prioritet for behandling er Vefsn-regionen, Rauma-regionen og Driva-regionen. I Vefsnregionen planlegges utryddelsestiltak i 2011 og 2012, som blir det mest kompliserte og kostnadskrevende utryddelsestiltaket i Norge til nå, fordi det er påvist G. salaris på røye i to innsjøer av en type som er dødelig for laks. For å utvikle et alternativ til rotenonbehandlinger pågår det et FoU-prosjekt i Lærdalselva for å videreutvikle aluminiumssulfat (AlS)-metoden, der målet er å utrydde G. salaris uten å ta livet av lakseungene. Metoden skal benyttes i et utryddelsestiltak i Lærdalselva i 2011 og 2012. Andre sykdommer hos laks Det gjennomføres svært få systematiske undersøkelser med hensyn på infeksjoner og sykdommer hos ville laksefisk, og dermed er grunnlaget for å vurdere helsesituasjonen svært begrenset. I løpet av de siste 10 år har det blitt oppdaget flere nye sykdommer hos norsk villaks. Flere av disse synes å øke i forekomst og har stedvis påviselig negativ effekt på bestandene. Flere endringer i laksens leveområder gir grunn til å hevde at smittepresset mot villaks har økt betydelig for en rekke infektive agens i de siste 20-30 år. Særlig har smittepresset fra infektive organismer som er oppformert hos oppdrettslaks økt. Mange millioner oppdrettslaks i anlegg blir syke hvert år av ulike infeksjonssykdommer, særlig virussykdommer, men også bakterie- og parasittsykdommer. Det er sannsynlig at de mange sykdomsutbruddene har resultert i et økt smittepress mot villaks. Infeksjonene kan medføre dødelighet, eller påvirke veksten hos villaks slik at disse blir mindre og magrere enn normalt. En svekkelse av villaksen kan også føre til at den er mer sårbar for andre påvirkninger. Fysiske og kjemiske endringer i miljøet, som for eksempel økt vanntemperatur ved klimaendringer og visse vassdragsreguleringer, kan også bidra til økt smittepress og sykdomsforekomst. Parasittær nyresyke (PKD) er for eksempel en sykdom som utvikles ved høye vanntemperaturer, og det er grunn til å forvente at sykdommen blir vanligere i årene som kommer og flere steder få negative effekter på laksefiskbestander. Vanntilstand og vannkvalitet Forringet vannkvalitet vil påvirke laks. Høye doser av et kjemikalium kan drepe laks. Ikkedødelige doser kan ha en betydelig bestandseffekt ved å redusere smoltens evne til å overleve i saltvann ved å svekke evnen til å opprettholde saltbalanse i kroppen, og ved å påvirke atferd (fluktrespons, vandringsevne) og immunrespons. Smolt med svekket sjøoverlevelse vil samtidig være mer sårbar ovenfor andre påvirkninger, som for eksempel lakselus. Vanndirektivet (VD) krever at vannkvalitet vurderes for hver vannforekomst og at tiltak gjennomføres for å oppnå minst god økologisk status. Det er en risiko for at god økologisk status ikke vil bli nådd innen 2021 i ca 70 % av elveforekomstene (n = 8616) i Norge (figur 3). De mest relevante truslene for norsk laks er forsuring, tungmetaller, eutrofiering og organiske miljøgifter, herunder pesticider. Forsuring skyldes normalt langtransporterte forurensinger og har en regional effekt, mens andre forurensinger ofte skyldes lokale utslipp. Laksefisk overvåkes i enkelte vannkvalitetsprogram, men inngår normalt ikke i mer tradisjonell vannkvalitetsovervåking. Dette gjør det vanskelig å knytte fiskestatus til vannkjemisk status. Forsuring skyldes utslipp av svovel (SO4) og nitrogen (NOx) til luft. Forringet vannkvalitet som følge av sur nedbør skyldes mobilisering av aluminium (Al), hvor giftighet for fisk knyttes til labile former av Al (LAl). Utslippene må reduseres ytterligere hvis mange laksebestander i Sør-Norge skal overleve uten kjemiske tiltak som kalking. Andre elver i Norge vil i dag kunne ha svak laksebestand som følge av manglende tiltak. Det antas at mer enn 50 vassdrag har et forsuringsproblem. Det er igangsatt kjemiske tiltak i 21 elver. I syv av disse er det behov for en forbedring av tiltakene. Kalking er planlagt igangsatt i ytterligere seks elver. Det foreligger ikke planer om tiltak i de resterende (n > 30) vassdragene. I hvilken grad laks i disse elvene påvirkes av surt vann er ukjent på grunn av manglende overvåking. Norge kan deles i tre regioner med hensyn til forsuring; områdene fra Trøndelag og nordover er upåvirket, områdene i deler av Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland har stor variasjon innenfor regionen, mens Agder-fylkene er forsuret. I dag er det ikke kjent om norsk laks påvirkes av miljøgifter. Vi vet at dette er årsak til svake laksebestander andre steder i Europa, og antar at miljøgifter også kan påvirke norske laksebestander negativt. Tungmetaller kan stamme fra gruver, industri, være langtransportert eller skyldes annen type aktivitet, for eksempel veibygging i områder med sulfidholdig berggrunn. Det er i liten grad avklart om nåværende tilførsler av tungmetaller har påvirker laks fordi dagens vannkjemiske grenseverdier ikke er forankret i relevante biologiske responser. Vassdragsreguleringer Om lag 30 % av de norske lakselvene er regulerte, og mange av de store og kjente elvene er i ulik grad regulert for kraftproduksjon. I 2004 ble det beregnet at fangstene av laks i vassdrag med vassdragsreguleringer som påvirkningsfaktor utgjorde 42 % av all laks fanget i Norge. Et utviklingstrekk i kraftbransjen er den økende graden av effektkjøring av kraftverk, ved at kraftproduksjonen, og dermed vannføringen gjennom kraftverkene, varierer innenfor korte tidsintervall. Dette kan innebære raskere og hyppigere endringer i vannføring nedstrøms kraftverkene, med potensielle negative effekter på laksefisk. Dersom effektkjøring får økt omfang uten at forhold for laksefisk blir tilstrekkelig tatt hensyn til, tilsier dagens kunnskap om potensielle effekter (stranding av fisk, redusert produksjon osv.) at effektkjøring forsterkes som trusselfaktor for laks i regulerte vassdrag. Et annet utviklingstrekk innen kraftbransjen som kan ha betydning for laksefisk er den storstilte utbyggingen av mikro-, mini- og småkraftverk (opp til 10 MW). Det er grunn til bekymring for sum-effektene av små kraftverk som drenerer til vassdrag med viktige bestander av laksefisk. Fordi utbyggingen av små kraftverk (mikro til små) skjer raskt og har et stort omfang, er det etter vitenskapsrådets vurdering viktig å følge denne utviklingen nøye framover. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 210 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009 og 2010. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestanden (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2010. Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Gjennomsnittlig måloppnåelse for alle vurderte bestander var 80 % for 2009-2010 og 86 % for 2010 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2010 i forhold til årene før, og det er nå gitt færre råd om redusert beskatning (figur 4). Bedringen er betydelig fra perioden 2006-2009 til 2010, og er særlig stor fra 2009 til 2010 (figur 4). I hovedsak kan bedringen tilskrives strengere reguleringer av fiske, men et noe høyere innsig av laks i 2010 bidrar også til bedre måloppnåelse i mange bestander. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for 2009 og 2010, ble det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning enn i 2010 for 52 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 24 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 42 % av bestandene. Dette innebærer at beskatningen ble vurdert til å ha vært for høy i 58 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert fra moderat til svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2010 alene, ble forvaltningsmålet ikke nådd i ca 30 % av bestandene (figur 4). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009 og 2010 er gitt i figur 5. Analysert på fylkesbasis var gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålene særlig god i Sør-Trøndelag og Rogaland, dårlig i Finnmark og Agderfylkene og svært dårlig i Hordaland. Totalbeskatningen (i % av innsiget) varierte mye, fra gjennomsnittlig 20 % beskatning på bestandene i Hordaland til 58 % i Finnmark. I 36 av bestandene var det i 2010 sannsynligvis ikke et høstbart overskudd i det hele tatt (figur 6). I tillegg var det usikkert om det var et høstbart overskudd i ytterligere seks bestander. I 23 % av bestandene var altså det estimerte innsiget mindre enn gytebestandsmålet, eller svært nær gytebestandsmålet. I tillegg til det klare regionale mønsteret med bestander uten høstbart overskudd i de stengte vassdragene i Hordaland, ser vi nesten bare bestander uten høstbart overskudd i små vassdrag hvor gytebestanden er dominert av smålaks. Dette kan knyttes til at innsiget av smålaks har vært særlig lavt i de senere årene, og det er et generelt mønster med dårligere måloppnåelse i vassdrag med mye små gytefisk.

Innsiget av laks til Norge var historisk lavt i 2010, selv om det var en liten økning fra 2009. Den mest markante endringen i status for laksebestandene fra 2009 til 2010 er at fangsten er redusert så mye gjennom reguleringer, at gytebestandsmålene (som skal sikre fullrekruttering av laks i elvene) er nådd i de fleste bestandene. Overbeskatning på norsk laks har etter de siste reguleringene blitt liten. Et unntak er Tanavassdraget, der en spesielt negativ bestandsutvikling trolig bare kan knyttes til overbeskatning. Lakselus og rømt oppdrettslaks framstår per 2010 som ikke-stabiliserte og eksistensielle trusler mot norsk laks. Disse trusselfaktorene er trolig viktige årsaker til spesielt lavt innsig av laks og dårlig måloppnåelse i mange bestander på deler av Vestlandet. Beskatningen på bestandene i denne regionen er svært lav, og mange av vassdragene og fjordene er stengt for fiske. Det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av lakselus og rømt oppdrettslaks om bestandene på deler av Vestlandet ikke skal gå tapt.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Anon. 2009. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1b, 357 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de 180 norske laksevassdragene det er satt et gytebestandsmål for. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s.

Bremset, G. 2009. Gytefisktelling i Toåa hausten 2009 – NINA Rapport 530, 21 sider. I oktober 2009 vart det gjennomført drivtelling av gytemoden laks og sjøaure i Toåa, i ei om lag 7 kilometer lang strekning frå absolutt vandringshinder til flopåverka område. Det vart registrert til saman 51 laksar og 180 sjøaurar. I tillegg vart det observert ein del umoden sjøaure som ikkje er inkludert i vidare analysar. Av dei observerte laksane vart 47 individ klassifisert som villfisk mens fire individ vart klassifisert som rømt oppdrettsfisk. Med atterhald om at registreringane gav eit representativt bilde av stoda, var innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden hausten 2009 om lag 8 %. Dette er i så fall eit vesentleg mindre innslag enn det som tidlegare er funne i samband med stamfiske etter laks. Den største førekomsten av laks (55 % av registreringane i elva) vart observert i området mellom Bjøråa og Laksesteinen. Elveavsnittet ved Ramsøya er vurdert å vera det viktigaste gyteområdet for laks i Toåa. Gytemoden sjøaure hadde ei noko jamnare fordeling i vassdraget enn laks, men begge artar var i stor grad fråverande frå området mellom Laksesteinen og Skulebrua. Dei største førekomstane av gytemoden sjøaure vart registrert i området mellom Bjøråa og Laksesteinen og i området mellom Skulebrua og flomålet. Begge desse områda synest å vera viktige gyteområde for sjøaure i Toåa. Eit aktuelt gytebestandsmål for laks i Toåa er ein årleg deponering av 600 000 lakserogn. Ulike estimat på rogndeponering tilseier at det hausten 2009 vart deponert i storleiksorden 80 000 - 240 000 lakserogn. Dette gir sterke indikasjonar på at laksegytinga i Toåa hausten 2009 langt frå var tilstrekkelig til å oppfylla eit slikt gytebestandsmål. Estimert rogndeponering hos sjøaure hausten 2009 er i storleiksorden 140 000 - 590 000 aurerogn. Dette tyder på at sjøauregytinga var tilstrekkeleg for å fullrekruttera Toåa med årsyngel i 2010. Vidare kan ein forventa ein talmessig dominans av aure hos årsyngel i 2010. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.