Search

The narrative of this diploma is twofold and will deal with two topics. Firstly, it seeks to explore the spatial possibilities of an obsolete and empty health-care building from 1939 and how this can be transformed into dwellings. Secondly, it will discuss alternative forms of housing in relation to the third housing sector in Oslo, and challenge the ways in which we think about the concept of dwellings and ways to live in the city. The approach of this project is design-based, and hence the thesis is developed as a project consisting of proposed and existing investigations. The process of the project was structured into four phases; (1) the buildings’ history, (2) the building today,(3) the building in change, and lastly (4) the building tomorrow. The presentation, however, will focus on existing and proposed elements and conditions. Initially the project was approached through the building of an archive of physical surveys, photographs and studies of former and existing states as drawn out in archival drawings. As set out in the thesis, the project discuss the possibilities for a third housing sector in Oslo. Housing prices - both rental and owned - are on the rise and the housing market is only accessible through the communal (social) sector and the open market. This is the case many places in the world today. However, several cities in Europe, such as Zürich, has had a third sector for as long as around a hundred years and provide a strong precedent. Here, the sector emphasize social, cultural and political aspects more so than the purely financial. Quite often, the third sector is also more focused on alternative forms of living and different forms of owning and/or renting. Access to the third housing sector in Zurich is given by the state as sites and/or empty buildings at a very reasonable price and with low interest loans. At the present, Oslo kommune has a body of 92 empty buildings at a total of 142 295 square meters. A large percentage of these are old health care facilities, which have also been empty for an extended amount of time. This project sought to find a building representative of the typical empty building. And, although this project is qualitative and explores a detailed transformation approach to one specific building, it is our ambition that this can be of inspiration to other similar projects in the future. The project handles a former infant home from 1939 at Lindern in Oslo. The building is 1270 square meters big divided over five floors and also has a site of 3126 square meters. This building has allowed for the project to tackle typical issues for this type of institutional building; long dark corridors, cell-like rooms, an overly extensive amount of circulation space, as well as large amounts of doors and walls. This building type has often received tight financial funding which in return cause often loss of the initial ambitions and aspirations of the architect(s). The approach has therefore been to reduce the amount of circulation space and give all units access to the south-east facing facade as this gives the steadiest light, which in turn hopefully could give substantial in aesthetical value. The program consists of 16 units (apartments). 15 of which are apartments and one which can be used flexibly to accommodate visiting friends and family. We do not stretch or add to the buildings’’ form externally, but revert to the original aspirations of the architects that got lost in the process of use over many years. The aim of the transformation has been to interpret the existing condition and respect this, and to preserve some of the buildings inherent qualities. Everything that is changed or reverted to its original idea is performed in concrete in the same time tint as the brick. The physical programme seeks to challenge the way in which we dwell; owning less and sharing more. Spacious and rich congregation- and common spaces allow for living units to be smaller in size. We explore the transition from the communal spaces to the very private - seeking to find a gradient where meeting and interacting with others flows easily. Originally, the programme set out to give every individual 15 square meters each, but this proved to create too big differences between the units and thus removing the need or use of common spaces. Every apartment is given a kitchenette, bathroom and sleeping space, as well as a storage in the basement. Everything else is shared. Common spaces encompass a vegetation space in the garden, common eating quarters, a library, a recreational space for movement and a roof terrace of 150 square meters. We re-insulate on the inside to preserve the functionalist expression of the facade. Our project outline was changed in relation to the pre-diploma, from refugee homes to cooperative living spaces.

An investigation on how the existing industrial structures at Vibrandsøy could be prepared, transformed and facilitated in the best sustainable manner to serve the different needs for the increasing need for cultural programs in the region. Nation wide, and too in Haugesund, there is an increase in unoccupied industrial structures. We aim to test two different transformational strategies that could make use of these structures and make them fit for modern standards while at the same time convey the unique historic qualities they inhabit. Our diploma is an investigation of an alternative to the planned demolition of the steel hangar and a proposal of new use of the protected workshop hall, which will operate together as an extension of the innovative and cultural platforms in Haugesund, and thus generate new activity set in a uniquely scenic situation. The concept of keeping traces of former functions and structural properties have been key to our project development. This approach has allowed for the exhibit of historical traces of what were once an activator of the spaces and the island. The considerable spaces available has allowed the project to be more generous with both the organisation and volumetric and thus provides significantly more liberal qualities compared to what would realistically be considered in a new-built project both from an economical and ecological perspective.

This diploma project is about Bikinifabrikken, a wool factory at Figgjo from 1905, that has been abandoned since the production ended in 1981. In the 1920s the factory entered an adventure of being the leading producer of swimsuits in Norway and the Nordic region, and in this project I propose to transform the building into a cultural center with workshops and exhibitions that shed light on the building’s colorful, fun and provocative history. By maintaining a connection to the past, while opening the building up to the public, more people can share my excitement about the history of Bikinifabrikken. Since I started working on the research for the project, I have had a desire to work with a program where the history of the place can be included and passed on to the visitors. Throughout the development of the project, I have focused on how both locals and tourists visit the place. How can the project function both as a meeting place for Figgjo’s population, and as a destination for those who come from afar? The factory building has stood in disrepair for over 40 years, without any particular maintenance being undertaken. Nevertheless, the building stands firm, due to the durable construction in brick and wood. The bare body of the building has stood there on the river bank, with its large, beautiful rooms - unique in its local context, and without a certain future. In this project, I have focused on preserving the existing architectural qualities and working from the building’s own premises. In order to preserve the open, airy spaces, I have chosen to add necessary functions and infrastructure as independent interventions at specific points in the building, which break with the existing structure.

In 1962, two new buildings were built in Drammen a modern hotel and a new courthouse. Today, both buildings have reached the end of their current use leading to one being replaced and one being abandoned. By investigating and documenting these two buildings, From One To Another attempt to test the ways in which buildings created for entirely different uses can be transformed and adapted when newtypologies are introduced. The project aims to look at what is already there and identify existing values rather than removing them. Can we revive outdated buildings without removing their origins? In Drammen, as well as the rest of Norway, there are many examples of buildings that are being torn down to be replaced by new ones. This applies, in particular, to public buildings such as schools, libraries, nursing homes, sports halls, and courthouses. Many of these are from between 1960 and 1970, existing for only fifty to sixty years. They have become worn and outdated, are in poor technical condition due to lack of maintenance, have become too small, or ‘perhaps, the main reason: The value of the newness - We want something new! Sintef and Riksantikvaren’s report from 2020, «Grønn er ikke bare en farge», summarizes that the most climate-friendly square meter is the one that is already built. The project seeks to build upon this notion through addressing these buildings’ values and attempting to find ways to take better care of the materials and buildings that we already have. If the buildings no longer fit the program they were meant for, can they fit another program in the future? Is it possible to change people’s opinions about these buildings? Since the hotel already has already been demolished, I wanted to work with a building that might face the same fate as the hotel and attempt to find an alternative future. To complete the circle, I wanted to work with the idea that the courthouse could replace the hotel we have lost. By documenting both buildings, I have identified structural, spatial and social values that I emphasize and preserve throughout the project. In order to develop a new program, I started by translating rooms and areas from the Park Hotel. Furthermore, I made four models of four rooms that differ in size, program and materiality. These were used to experiment by adding new elements and meanings to the rooms. For example, transforming a basic office into a hotel room. Can a space intended for work be used for relaxation? The project indicates that small changes and interventions can generate different atmospheres, and hopefully, revive the obsolete.

The municipality of Oslo own 119 buildings that are left unused and without future plans. One of these buildings are Trondheimsgata 132 at Carl Berner. Trondheimsgata 132 is chosen as a test lab to explore different ways of shared living; to investigate what shared architecture an existing building can inhabit. Unused Assets is a transformation project, focused on the threshold of the private, the shared and the public. Explored through a cooperative with different apartment typologies, a public first floor and a community centre. The thesis explores the question whether or not the 119 empty municipality owned buildings can be used to aid a non-profit housing sector in Oslo; treating housing as a common good instead of a commodity.

Between forest and city, overlooking the city of Oslo, sits Tryvannstårnet. The 118 meter high broadcasting tower is a well known landmark in the city landscape. As an important part of Norway’s post war infrastructural architectural history, constructional longevity has resulted in Tryvannstårnet outliving its initial program. Since its decommission in 2017 the tower has stood derelict and closed to the public. This raises the question of optimal management of our cultural heritage like Tryvannstårnet. One could ask if different approaches are needed regarding protection of industrial and infrastructural architecture in contrast to more classical examples of our cultural heritage. This diploma explores Tryvannstårnet as a multifaceted monument, and how it again can serve the public.

Stone is seeing a revival in architectural constructions, but despite both the material beauty and the constructive qualities of stone, quarrying is seen as a destructive industry. The enormity and scale of our stone quarries, not only as industrial sites but as irreversible incisions into our nature, requires us to evaluate our treatment of the place they leave behind In this project I investigate the latent potential of a granite quarry to become a place of meaning after production has ceased, and how I, by my role as an architect can contribute to make it so.

The practice of architecture is faced with an unprecedented dilemma: How can we design new buildings, when construction has become a main contributor to the parallel crises of biodiversity loss and climate change? The economy of obsolescence, which dictates that demolition and new construction is the core of architecture, has become increasingly difficult to subscribe to. Through different scales, from the municipality via the neighbourhood to the building, this project aims to challenge antiquarian building preservation, and suggest an architectural praxis underpinned by a pragmatic form of preservation.

Revealing the Anthropocene’ is a suggestion for how to deal with the Anthropocene in landscape architecture in a geological important and industrial site. The purpose is to create a site, that reveals landscape processes and becomes a laboratory for exhibiting and sensing the Anthropocene material. The project proposes a transformation of the quarry, Huken, that deals with the potential of revealing geological and ecological processes over time as an aesthetic value. Focusing on the fact that a landscape will change over time, the project stimulates and emphasizes landscape proccesses like sedimentation, erosion, melting, water flows and succession entangled with actions from visitors on the site. Based on ecosystem services, the site will facilitate a process of cleaning asphalt waste and dirt snow through vegetation. The site will become a laboratory of those processes over time. Speculative drawings forecast how such things might turn out, however it could indeed look very differently in 50 years. The project is seen as a way of interpretate past geological traces together with present material. Using anthropocentric material together with landscape processes this project is an exploration of how search different aesthetic may be come to form. It’s a proposal to reveal the unvalued Anthropocentric traces entangled the change of landscape processes.

De siste årene har interessen for ombruk i byggeprosjekter økt betraktelig. I Norge er 80% av utslippene fra bygg- og anleggssektoren knyttet til byggematerialer og byggearbeider (Asplan Viak, 2019). Ved å satse på sirkulær omstilling vil utslippene reduseres med 50% (Asplan Viak, 2019). Ved ombruk av byggematerialer blir råvare materialer ikke benyttet, og på den måten kan man unngå store mengder klimagassutslipp under produksjon. Materialer som ombrukes har 90-99% mindre utslipp en nyproduserte ressurser (Byggalliansen, u.å.). Hensikten med oppgaven er å avdekke hvordan valgt entrepriseform påvirker ombruk av byggematerialer i byggeprosjekter. Oppgaven studerer også de kontraktuelle mulighetene og utfordringene med ombruk av byggematerialer. I tillegg er det en rekke risikoer som følger med ombruksprosjekter fra både byggherre- og entreprenørsiden, og denne oppgaven forsøker å besvare hvordan disse risikoene håndteres av partene. For å belyse forskningsspørsmålene er det gjennomført en kvalitativ forskning bestående av en litteraturstudie og casestudie. Litteraturstudiet hadde som formål å kartlegge erfaringer og kunnskap som eksisterer i byggenæringen om det valgte temaet og forskningsområdet. Informasjonskildene i casestudien var dokumentstudier og semistrukturerte intervjuer med seks informanter. Casestudien bestod av to offentlige pilotprosjekter som er pågående, Oslo Storbylegevakt i Oslo og Nidarvollprosjektet i Trondheim. Studien belyste at byggherre selv kan påvirke i hvor stor grad de ønsker å ha kontroll over ombruksprosessen ved valg av entrepriseform. Utførelsesentrepriser tillater å avdekke hvilke materialer som er tilgjengelig for ombruk underveis i prosjektet, ettersom det er byggherre som koordinerer prosjektering og utførelse. Med totalentrepriser må ombruksmaterialene være avklart på forhånd, hvis en vil få til en god ombruksprosess. Samspillsentreprise viser seg å være hensiktsmessig i ombruksprosjekter ettersom aktørene kan komme med felles målsetninger til ombruk. OPS er en driver for innovasjon og ombruk ettersom samspillet mellom aktørene skaper merverdi. Mulighetene med ombruk i kontrakten er tydelige krav, samspillskontrakter, tildelingskriterier og økonomiske incitament ordninger. Utfordringene med kontrakten er utydelige og manglende krav, tilgjengelighet i markedet, mellomlagring av materialer, prioriteringsrekkefølgen og entreprenørens påvirkningskraft. I de undersøkte casene er det kun byggherre som påtar seg risikoen med ombruk, mens entreprenør ikke påtar seg risiko utover de de vanlig gjør i andre byggeprosjekter. In recent years, interest in reusing building materials has increased significantly. In Norway, 80% of emissions from the construction sector are related to building materials and construction work (Asplan Viak, 2019). By investing in circular conversion, emissions will be reduced by 50% (Asplan Viak, 2019). When reusing building materials, raw materials are not used. This has a positive effect as large amounts of greenhouse gas emissions can be avoided during production. Materials that are reused have 90-99% fewer emissions than newly produced resources (Byggalliansen, u.å.). The purpose of this thesis is to uncover how the chosen form of contract affects the reuse of building materials in construction projects. Furthermore, the thesis studies the contractual opportunities and challenges that exist in connection with the reuse of building materials. In addition, several risks come with reuse projects from both the client and contractor side, and this task attempts to answer how these risks are handled by the parties. To shed light on the research questions, qualitative research has been carried out consisting of a literature study and a case study. The purpose of the literature study was to map experiences and knowledge that exist in the construction industry about the chosen topic and research area. The sources of information in the case study were document studies and semi-structured interviews with six interview objects. The case study consisted of two ongoing public projects, metropolitan emergency room in Oslo and the Nidarvollproject in Trondheim. The study highlighted that the client themselves can influence the extent to which they want to have control over the reuse process when choosing the form of contract. Execution contracts allow us to uncover which materials are available for reuse during the project, as it is the client who coordinates the design and execution. With turnkey contracts, the reuse materials must be clarified in advance, if a good reuse process is to take place. Interaction contracts prove to be appropriate in re-use projects as the parties can come to common terms for re-use. PPP is a driver for innovation and reuse as the interaction between the players creates added value. The possibilities for reuse in the contract are clear requirements, interaction contracts, award criteria and financial incentive schemes. The challenges with the contract are unclear and missing requirements, availability in the market, intermediate storage of materials, the order of prioritization and the contractor's influence. In the investigated cases, only the client assumes the risk of re-use, while the contractor does not assume risk beyond what they usually do in other construction projects. M-BA

The ruin is a phenomenon that fascinates and awakens a naive curiosity. These structures make your mind wander: Who lived there? Where are they now? Why isn’t anyone taking care of the building? It is intriguing to continue reflecting about both the past and potential future of these buildings. We see the ruin as a dormant resource that can provide a deeper understanding of a place and its history. Such a house is Toralfhuset. The house itself - its structure and architectural DNA - is not exceptional. It is a prefabricated log house in the Swiss style, quite common for the area. It was built in the late 19th century, and is quite a large house, with six bedrooms, a kitchen, a hall, a dining room, two living rooms and a basement with a full floor-height. Throughout the century, it was inhabited by several people, up until the 18th of May 1973, when its last inhabitant - Toralf Mikalsen - passed away. Since then, the house has been without any maintenance, and it has deteriorated to a ruinous state. This is also helped along by locals, who have gathered and reused materials from the house. Toralfhuset is situated at Røst – an island community of 500 inhabitants – around 100km off the coast from the nearest big city. The archipelago has been settled for many centuries, thanks to the abundance of natural resources from the sea. Here, the people, fish and birds live together in symbiosis. How can these buildings become resources for their local communities? And is it possible to save a ruin without ruining it? Our process started with exploring different approaches for how to deal with the house, ranging from letting it deteriorate, to a full transformation. This resulted in seven strategies, along an axis of different levels of visual manipulation. To know which strategy would be the correct one to proceed with, we wanted to pinpoint Toralfhuset’s values. The value assessment is made on the basis of field search, archival research and interviews with locals. We identified seven categories of values, which relate to both the physical and non-physical aspects of the house: cultural, historical, iconic, anecdotal, resource, ecological and age. By combining the different approaches with the identified values, we discovered that sticking to only one of the strategies would not be able to capture the range of values of the house. We discovered that the best solution would be a combination of different approaches in different of the house. We decided to split our interventions into two phases. In this way, we could stop the project after the first phase, and say that our intervention is complete. The main goal of the first phase is to prevent the house from further deterioration. In this phase, we are utilizing the approaches that are on the left end of the axis, with visually more subtle interventions. The interventions include switching out the rotten logs with new, fresh wood, supporting the cantilevering south-west corner with a steel construction, and cladding it with similar panel to the original, to protect the exposed log walls. The second phase is about making the house inhabitable again. Here, we are acting mostly on the right end of the axis, allowing ourselves to become present co-authors of its expression. First, we need to fix the windows, doors, add insulation and bring in infrastructure like water and electricity. Then, we are reintroducing the “missing room” from the south-west corner, and adding it to the opposite, south-east corner. This new, cantilevering space will function as a diningroom in conjunction with the kitchen. This intervention will be hidden from the line of sight from Toralfhuset’s most photographed angle, so the house will keep its iconic expression. The rest of the house is kept quite similar to its original plan. We know that sea-levels are rising, and that Toralfhuset will be in the 200-year storm surge zone by 2090. Knowing that building materials are of great resource value for the locals at Røst, we invite them to help themselves with materials from this point on. To make it easier for them to do so, we imagine a catalogue with an overview of all the materials that are in the building. This way, the house acts as a mate-rial-bank for future use. The steel construction, however, will become a part of the new ruin, as a hint of the house that was once there.

Masterprogram i innovasjon og entrepenørskap. Fakultet for ingeniør- og naturvitskap/ Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling/ Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen. Verden har i dag store utfordringer med utslipp av menneskeskapte klimagasser som hovedsakelig skyldes forbrenning av fossile brensler (Store Norsk Leksikon, 2019). Det er fokus på det grønne skiftet i Norge og resten av verden hvor en prøver å få ned klimagassutslippene. Et av tiltakene som er satt i gang er elektrifisering av fossile kjøretøy, noe som innebærer stort fokus på elektrifisering og det medfører en enorm økning i bruk av batterier i forskjellige applikasjoner. Det kan være ferger, biler eller energilagring som nå har behov for batterier. Regjeringen i Norge har bestemt at fossilt drivstoff i biler skal fases ut, og over på blant annet elektrisitet innen få år, dette har ført og vil føre til et enda større behov for elektriske kjøretøy, og dermed elbilbatterier. For at det skal være bærekraftig å benytte batteri som energikilde må man utnytte batteriene maksimalt. Hvis batteriene i en elektrisk bil ikke lengre egner seg for formålet, som er å levere energi til bilen, hva skjer så med disse batteriene? Denne oppgaven undersøker muligheten for å gjenbruke brukte elbilbatteriene i andre applikajsoner. I dette prosjektet er det altså forsket på hvilke forretningsmodeller som benyttes og hvordan brukte elbilbatteri håndteres når levetiden. Masteroppgaven tar for seg bærekraftige forretningsmodeller ved gjenbruk av elbilbatteri. Oppgaven har hatt et verdikjedeperspektiv over ulike aktører i batteribransjen i Norge. Det har blitt gjennomført kvalitative intervju hvor det blant annet har blitt avdekket hvordan batteri håndteres, og hvilke forretningsmodeller som benyttes og utvikles. Det er forsket på hva som er en forsvarlig end-of-life tankegang rundt batteri, det være seg gjenbruk og gjenvinning. Videre er det funnet ulike muligheter, utfordringer og valg av forretningsmodeller i forbindelse med gjenbruk og gjenvinning av elbilbatteri. Det blir også vurdert og diskutert om alle elbilbatteri bør gjenbrukes. The world has major challenges with emissions of man-made greenhouse gases, which are mainly due to the combustion of fossil fuels (Store Norsk Leksikon, 2019). There is a focus on the green shift in Norway and the rest of the world where efforts are being made to reduce greenhouse gas emissions. One of the measures that has been initiated is the electrification of fossil vehicles, which involves a great focus on electrification and it entails a huge increase in the use of batteries in various applications. Batteries are needed in ferries, cars or energy storages. The Government of Norway has decided that fossil fuels in cars will be phased out, and transferred to, among other things, electricity within a few years. This has led to and will lead to an even greater need for electric vehicles, and thus batteries in electric cars. In order to be sustainable and use batteries as an energy source, the batteries must be utilized to the maximum. If the batteries in an electric car are no longer suitable for the purpose, which is to supply energy to the car, then what happens to these batteries? This thesis investigates the possibility of reusing used electric car batteries in other applications in Norway. In this project, research has thus been carried out on which business models are used and how used electric car batteries are handled during their lifetime. The master's thesis deals with sustainable business models for the reuse of electric car batteries. The thesis has a value chain perspective on various players in the battery industry in Norway. Qualitative interviews have been conducted where, among other things, it has been revealed how the battery is handled, and which business models are used and developed. Research has been done on what is a sustainable end-of-life mindset around batteries.With focus on reuse with second life and recycling of materials. Various opportunities, challenges and choices of business models have been associated with the reuse and recycling of electric car batteries. The master thesis also discusses whether all electric car batteries should be reused. 2 INN599

Dagens samfunn er preget av en lineær økonomi med en tydelig ‘bruk og kast-mentalitet’. I takt med en økende befolknings- og velstandsvekst, overskrider vi jordas kapasitet og utarmer dens ressurser. Dette truer jordas regenerative systemer, og vi er nødt til å endre vanene våre for at kloden skal kunne gjenfinne sin balanse, samt bevare tilgangen til verdifulle ressurser også for framtidige generasjoner. For å unngå materialutvinning, og heller optimalisere utnyttelsen av materialer som allerede er utvunnet, bør utviklingen gå i retning av en sirkulær økonomi. Sirkulær materialbruk er i ferd med å bli et viktig fokusområde i bygg- og anleggsnæringen, som med høyt materialforbruk og store avfallsmengder har stort potensiale for å utnytte verdien i ressursene bedre. I landskapsarkitektur blir sirkulær materialbruk et ekstra aspekt som skal balanseres opp mot andre sosiale, estetiske og miljømessige hensyn, og som dermed kan gjøre designprosessen mer kompleks. Oppgaven undersøker hvordan sirkulærøkonomiske vurderinger, med fokus på materialbruk, kan implementeres i en designprosess på byggeplannivå for landskapsarkitektur. I tillegg legges det vekt på hvordan en slik designprosess kan arte seg annerledes enn en mer konvensjonell designprosess. Dette undersøkes på bakgrunn av litteratur- og dokumentsøk, dybdeintervjuer, samt metoden ‘research through design’, hvor spørsmålene utforskes gjennom aktivt å arbeide i iterative prosesser. Resultatet er et forslag til implementering av sirkulær materialbruk i en designprosess på byggeplannivå, der et parallelt nivå for gjenbrukssøk og gjenbruksdesign blir lagt til. At present, our society is dominated by a linear economy, characterized by a “take-make-waste” mentality. In correlation with a rapid growth in population and human prosperity on a global level, we are now exceeding the earth’s ecological capacity by impoverishing the world’s resources. This trend is threatening the earth’s regenerative systems, and for that reason we must change our way of living in turn for the earth to restore its balance, while at the same time preserving valuable resources for future generations. To avoid further material extraction, and rather optimise the utilisation of already recovered materials, we should aim at developing a circular economy. For the construction industry, circular use of materials is about to become a focal point, as the consumption of materials is high, and large amounts of materials goes to waste. Consequently, there is a great potential for making better use of valuable resources. Implementing circular use of materials in landscape architecture can be a complicated task, as it must be considered in relation to other interests, such as social, aesthetic, and environmental values, which also plays a part in the design process. This master’s thesis investigates how circular economic assessments, based on material use, can be implemented in a design process at a construction level in landscape architecture. Supported by relevant literature, interviews of depth and a ‘research through design’ method, this thesis puts emphasis on how such a design process can transpire, and how it might differ from a more conventional process. The result is a suggestion on how to implement circular use of materials in a design process at construction level, where a new stage of mapping and design for reuse are added. M-LA

Utført på oppdrag av Riksantikvaren.

Enormous amounts of resources and energy go into the making of a building. When that building is taken away, an equally enormous amount is often irrevocably lost, regardless of whether or not those resources are still functional. With environmental limits being pushed or even exceeded, pressure is building to question the material status quo. Can we challenge the take-make- dispose economy by looking at a building slated for demolition not as a source of waste but as a material repository? Reuse in the building industry creates possibilities for reducing demand for virgin resources and minimizing waste. However, there is currently no well-established infrastructure for reused building materials. The proposed building is a reuse hub, a centralized location where architectural salvage is collected, processed, recertified and stored before being sold to the market. In addition, the reuse hub will function as a civic interface through a public workshop, experiential path and shopfloor. In doing so, the proposal aims to be a community engagement effort, increasing awareness around the circular economy and breaking down the cultural barriers facing reuse. As part of Hovinbyen, Oslo’s largest redevelopment project, the reuse hub aims to be both a practical, local measure for dealing with future waste and a commentary on urban renewal practices in general. The building lies it the northeast corner of Hovinbyen in a district called Haraldrud. The Oslo Municipality envisions, as with the rest of Hovinbyen, a dense urban fabric to arise here. It is hard, however, to imagine the Haraldrud of today fulfilling that role. Essentially, the area consists of two parts: a waste handling facility, including a waste-to-energy incinerator, surrounded by large industrial buildings and bulk goods providers. The reuse hub is intended to be a mediator between the waste handling facility and the future urban Haraldrud. The project is designed, where possible, with elements reused from a real-life demolition project. Gladengveien 8, a warehouse in the southwest of Hovinbyen, is analyzed closely, its building components cataloged and mapped. This forms the archive from which the new project will be designed. Arches from Gladengveien 8 form the primary structure, valued for their reusability, long span and carrier of a disappearing industrial identity. They are arranged in the reuse hub to form halls with different functions, sometimes overlapping to create zones of material dialog between the public sphere and areas of controlled access. Mezzanines delineate the halls horizontally, formed from prefabricated concrete elements reclaimed from the original Gladengveien 8. The hub is split down the middle by a path that is an extension of a proposed public thoroughfare running north-south through the site. In this way, along with the civic aspects of the program, the project engages with the public, offering a low-threshold opportunity for citizens to experience the inner workings of a new material economy - the circular economy. Although the building functions as a storage facility, the structure itself should be considered a material archive in its own right. Some elements are necessarily new, but all are designed with flexibility and disassembly in mind, facilitating further reuse at some point in the future.

I wish to promote Trondheim’s understanding and engagement of modern and contemporary art. I’m reusing the spaces of the former submarine bunker dora 2 in Trondheim. Inviting the public to experience a new type of exhibition space, archive and art atelier. Juxtaposing a former war machine with contemporary programs. A strong driving force for my project has been to investigate the architecture potential of this concrete monolith and how to activate the spaces. In my architectural attempt, I was treating it as an almost unsurmountable piece of nature, trying to detect its geology, topography, its weak points, and cracks, that would ensure the new life of structures in the city of Trondheim. The geometry and logic of my intervention is defined by the axial spaces of the bunker. I worked with two volumes “detached” from the existing walls, which define the spatial and structural idea of the pro- ject: The archive is a volume suspended from the roof, the exhibition spaces are freestanding volumes under the roof. The ateliers are on the roof, wrapping around the perimeter of the building and creates a generous garden in the center. Parallel to this, i wish for Dora 2 to just remain an immense monumental fortress and museum of its own, conserving everything that wars bring with, that people would never completely understand.

I propose a design for the local community but also to host arriving visitors consisting of six elements: a path, dryinghouse, bathhouse, boat workshop, a bench, and lastly six mountain ash trees. In these elements I’ve investigated architecture in relation to themes of the ecosystem and intertwine it with the area’s rich history and its natural surroundings. It’s richness is found in wood material drifting to shore from the rivers of Siberia and rocks and stones that have been there since land formed. These materials are locally resourced and become the center of my architectural view in this project. From there my goal is to interpret and serve animals, plants, humans and other organisms in the area with historical themes revived in the use of the inhabitants and visitors. On this path the relation between architecture based on local resourced materials have been explored and interpreted to be used by plants and local and visiting people and animals. My intention was to be influenced by the history of the people and the land and its ecosystems cycle. To find a balance in use of materials and their users. My clear frame in this project has driven me to question architecture in its core. Can architecture be a locally sourced structure and serve all of the living and nonliving organisms in a balance with a history of a place.

Denne oppgaven handler om kildesortering og gjenbruk blant unge. Jeg undersøker hvordan bærekraftige praksiser utføres og oppleves av unge mennesker, og hvilke mekanismer som påvirker disse praksisene. Undersøkelsen baserer seg på kvalitative intervjuer av elleve ungdommer i alderen 16-18 år. Jeg undersøker hvilke indre motivasjonsfaktorer og barrierer de unge har for å gjenbruke og kildesortere, og ser på hvordan disse praksisene blir påvirket av den sosiale og materielle konteksten de foregår i. I arbeidet med å skape bærekraftige samfunn trengs det mer kunnskap om hvordan mennesker utfører og forholder seg til miljøvennlige handlinger. Undersøkelsen er et bidrag til den grønne omstillingen som trengs i møte med de globale miljøproblemene. Problemstillinga handler om hvorfor unge mennesker utfører (eller ikke utfører) miljøvennlige handlinger som gjenbruk og resirkulering av materielle ting de bruker. Det er en miljøsosiologisk analyse. Jeg bruker praksisteori og teorien om det sosio-materielle handlingsfelt for å forstå sortering av søppel og gjenbruk av brukte ting som sosiale praksiser. Ved hjelp av kritisk miljøsosiologi avdekker jeg hvordan samfunnsstrukturene påvirker de unges bærekraftige praksiser. Engasjementet for miljø er en viktig drivkraft for både kildesortering og gjenbruk. Men de unge ser at samfunnet forøvrig fortsetter å skape enda større miljøproblemer, og da opplever de at de små hverdagslige handlingene de gjør for miljøet virker mindre meningsfulle. Men det er ikke bare personlige engasjementer som påvirker praksisene. De sosio-materielle strukturene både muliggjør og begrenser kildesortering og gjenbruk. Dersom vi skal nå målene om å øke graden av gjenvinning og redusere veksten i forbruket, så må samfunnet også legge bedre til rette for bærekraftige praksiser.

Rapporten diskuterer klesanskaffelser og vedlikehold i dagens Norge basert på en spørreundersøkelse om bærekraftig forbruk. Respondentene rapporterte at de hadde anskaffet i gjennomsnitt 23,5 plagg i løpet av det siste året. De yngste mennene 18-19 år og alle kvinner frem til 59 år anskaffer like mye klær. Menn anskaffer færre ettersom de ble eldre og de eldste over 60 år anskaffer minst. Kvinner derimot holder samme nivået, 28-29 plagg uavhengig av alder frem til den eldste aldersgruppen. Kvinnene over 60 år anskaffer noe mindre (totalt 20 plagg). De aller fleste (20,2 av 23,5) plagg kjøpes nye. Dette tilsvarer 86% av klærne. Det nest vanligste måten å skaffe klær er å få de som gaver med 2 plagg per person. I gjennomsnitt er det mindre enn ett plagg per person som er kjøpt brukt (0,6), og tilsvarende mindre enn ett plagg som er arvet (0,7). Totalt utgjør dette 1,3 gjenbrukte plagg per respondent per år. De unge kvinnene mellom 18 og 29 år anskaffet størst andel av gjenbrukte klærne med 12%. Klesvask har stor påvirkning på miljøbelastning og utgjør en vesentlig faktor for klesforbrukets miljøbelastning totalt sett. Ikke overaskende og helt i tråd med tidligere undersøkelser vaskes det kroppsnære plagget trøye, oftere enn gensere, og ullgensere og ulltrøyer sjeldnere enn tilsvarende plagg i bomull. Forbrukere som er opptatt av miljø vasker sitt ulltøy sjeldnere enn andre. En tilsvarende sammenheng finnes ikke for bomull. This report discusses clothing acquisition and maintenance in Norway based on a survey on sustainable consumption. Respondents reported that they had acquired an average of 23.5 garments during the past year. The youngest men (18-29 years) and all women up to age 59 purchase the same amount of clothing. Men acquire fewer as they grow older and the oldest age group over 60 years acquire the least. Women, on the other hand, hold the same level, 28-29 garments regardless of age up to the oldest age group. The women over the age of 60 purchase somewhat less (a total of 20 garments). The vast majority (20.2 out of 23.5) garments are purchased new. This corresponds to 86% of the clothes. The next most common way to get clothes is to receive them as gifts, with 2 garments per person. On average, less than one garment per person is purchased used (0.6), and correspondingly less than one garment that is received as hand-me-down (0.7). In total, this represents 1.3 second-hand garments per respondent per year. The young women between the ages of 18 and 29 acquired the largest share of reused clothing by 12%. Laundry has a major influence on environmental impact and is a significant factor for overall environmental impact of clothing consumption. Not surprisingly and completely in line with previous research, the next-to-skin garments are washed more often than sweaters, and woolen undershirts and sweaters are washed less often than similar cotton garments. Consumers concerned about the environment wash their woolen clothes less frequently than others. A similar connection does not exist for laundering frequency of cotton.

Master i produktdesign Det er viktig for folkehelsa at vi både er ute i naturen og i bevegelse og det er et mål fra Regjeringen og organisasjoner som Den Norske Turistforeningen å få flere ut i naturen på en trygg måte. Vi er en nasjon som er kjent for vår flotte natur og at vi liker å bruke den. Samtidig er vi en nasjon som bruker mye penger, handler mye og forbruker særlig mye tur og friluftsutstyr. Dette er et paradoks fordi man bidrar til å ødelegge naturen med et høyt forbruk samtidig som man som friluftsmenneske er opptatt av å ta vare på den. I lys av denne problematikken ser dette prosjektet på hvordan man bedre kan bruke tur- og friluftsutstyret vi (mennesker) allerede har produsert, dele på det vi allerede har og gjøre det tilgjengelig for de som ikke allerede eier utstyr. Med dette er målet å tilgjengeliggjøre naturen for ennå flere, få flere folk ut i skog og mark, som igjen kan føre til forbedret folkehelse og økt bevissthet og bidrag til mer bærekraftig adferd og vaner. Gjennom behovsanalyse, dybdeintervjuer og 2 workshops for idégenerering med brukere, har behov og mulighetsrom blitt kartlagt og utforsket igjennom flere prosesser. Når Covid-19 inntraff ble det avdekket et nytt behov og dermed en ny målgruppe og det ble gjort endringer for å tilpasse den nye situasjonen. God delekultur kan oppsummeres med tre viktige punkter: - Tillitsbasert - vokser frem naturlig – skapes av engasjement, noe dette konseptet også er avhengig av. Konseptet og løsningsforslaget bygger på idéer utviklet sammen med brukerne og omhandler deling av tur- og friluftsutstyr der man trenger det mest; ved skog og mark grensa. Konseptet kan bidra til å senke terskelen til å komme seg ut for de uten utstyr, bidra til økt fokus rundt deling og gjenbruk og dermed økt bevissthet rundt bærekraft, og det kan bidra til å få folk til å kjøpe mindre nytt og over tid potensielt påvirke adferd og endre vaner. Konseptet vil være avhengig av at organisasjoner tar ansvar for drift og oppfølging og bør utforskes videre. Det har potensiale til å bidra til løsninger i en større sammenheng og samfunnskontekst, men dette er avhengig av mange prosesser og påvirkning av flere systemer. Et slikt konsept kan potensielt være et bra utgangspunkt eller en start på disse prosessene, men det må videre utforskning og «live-testing» til for å konkludere med dette.

Lagring av energi er nødvendig for å bedre utnytte variable fornybare energikilder som sol og vind. Flere batterikjemier baserer seg på materialer med begrenset ressursgrunnlag, med usikkerhet rundt tilgjengeligheten av disse fremover. Elbilbatterier innehar mye av originalkapasiteten etter endt bruk i kjøretøy og kan brukes videre til andre formål før materialene gjenvinnes. Batteriretur AS forvalter produsentansvaret for batterier i Norge og datterselskapet deres tar imot høyenergibatterier fra kjøretøy hos sin operative avdeling i Sandefjord. Her behandles batteriene før de enten blir bygget om til batteriskap eller sendt til material- og energigjenvinning i Europa. Denne oppgaven har, gjennom bruk av livsløpsmetoden, avdekket og analysert miljøbelastninger tilknyttet Batterireturs virksomhet rundt ombruk av elbilbatterier. Dette innebærer transport, energi- og materialbruk ved ombygging, og sluttbehandling av relevante materialer. I tillegg ble scenarier for ulike ladekilder og erstattede energimikser vurdert for å bedømme viktigheten av bruksfasen og bruksområde. Det ble funnet at materialene som blir introdusert til systemet via ombygging står for storparten av belastningen til batteribanken. Spesielt kretskort og de elektroniske komponentene skilte seg ut som særlig belastende. Transporten sto for mindre av totalbelastningen enn antatt. Belastningen og nytteverdien i bruksfasen varierer veldig, avhengig av hvilke strømkilder som er valgt. Det er store forskjeller i karbonintensiteten mellom den norske og den europeiske energimiksen, og belastningen her varierer fra å være relativt uviktig til å stå for hovedandelen av systemets belastning. Samtidig vil bruksfasen kunne stå for en nytteverdi som overskygger alle belastninger, dersom batteriet lades opp med fornybar energi og erstatter fossil energi. Energy storage is necessary to better utilize variable renewable energy resources like solar and wind. Several battery chemistries are based on materials with a limited resource basis, with uncertainties surrounding future availability. An electric vehicle battery keeps most of its original capacity after in-vehicle use and can be used towards other ends before recycling. Batteriretur AS manages the producer responsibility for batteries in Norway and its daughter company handles high energy batteries from vehicles at their operating facility in Sandefjord. Here the batteries are treated before they are either rebuilt into storage cabinets or sent for material and energy recovery in Europe. This thesis has, through use of the life cycle method, revealed and analyzed environmental burdens associated with Batteriretur’s activities regarding reuse of electric vehicle batteries. This entails transport, material and energy demand of rebuilding and end-of-life treatment of relevant materials. In addition, scenarios for various energy sources for charging and replaced energy were assessed to measure the importance of the use phase and area of operation. It was found that a majority of the environmental burdens can be contributed to the materials introduced to the system when rebuilding. The circuit boards and electronic components stand out as particularly burdensome. The transportation contributed less to the total burden than anticipated. The environmental burdens and benefits during the use phase varies immensely, depending on which energy sources are chosen. There are big differences in the carbon intensity between the Norwegian and the European energy mix, and the impacts of this varies between being relatively benign and being responsible for most of the system’s total impacts. Simultaneously, the benefits from the use phase might overshadow all burdens if the battery is charged using renewable energy and is used to replace fossil energy. M-FORNY

Taubanesentralen (the ropeway hub) is a listed monument situated in Longyearbyen, conveying the history of a coal mining community in the Arctic. It was constructed in the late 1950s and used to transport kibbles with coal from the mines in the mountains where it was collected and passed on to the port and out to the world. The industry was in many ways constructed around the ropeway hub. Taubanesentralen is a purely practical installation, most likely shaped without thought for the esthetics. The colossal ropeway dominated the cityscape like a wild and untamed animal, it was the beating heart of the coal mining industry. After the ropeway was replaced with trucks in the late 1970s, the building went from being an instrument for the industry, to a symbol of history. Together with the ropeway, the kibbles and supporting structures in the landscape, the ropeway hub was a clear symbol of the coal mining industry, even after it was operational. But over the years, the ropeway, kibbles and supporting structures slowly fell into ruins, and Taubanesentralen was disconnected from its own past. It became a monument completely disengaged from its original function, and people’s ownership of the building withered. Our vision is that our proposal will make Taubanesentralen accessible again, but also create a building that the inhabitants and tourists want to use, now and for the future. Through interventions we aspire towards affiliation, facilitation for inherent use, curiosity and connection between the building and the inhabitants. Our goal is that Taubanesentralen belongs to the future, while at the same time confronts its fundamental and important past. Taubanesentralen should be something the Svalbardians should be proud of.

I denne oppgaven tar jeg for meg gjenbruk av verneverdig bygningsmasse og forsøker å gi den nytt liv med fokus på spennende form og bruk. Formålet med oppgaven er å vise at man kan bygge spennende arkitektur innenfor verneverdige rammer og at dette må sees som en mulighet snarere enn et hinder. Jeg har lenge vært fascinert av Fehn og Storhamerlåven, og hvordan rampene der fører en gjennom historien. Jeg hadde også lyst til å eksperimentere med rommet og skape noe organisk innen de veldig firkantede rammene. Konseptet er spindelvev i postkasse hvor det organiske fyller det kvadratiske. Rampene strekker seg gjennom det organiske, og fører de besøkende på en fascinerende og lærerik tidsreise gjennom en arkitektonisk eventyrskog.

I have looked into the future of Ullevål Sykehus, once it ceases to be a hospital. In 2030 the hospital will be relocated to Gaustad. I wanted to bring attention to an acute problem in Oslo; the lack of strategy regarding historical buildings and neighbourhoods we leave behind or demolish. Ullevål Sykehus has a history that stretches back to the late 19th century. It is a facility with strong identity, primarily known for its characterful brick buildings and enriching green spaces. A significant proportion of these buildings are at risk of being demolished in the future. Therefore I have focused the project solely on re-imagining the existing buildings with new functions, as well as enhancing the natural surroundings, benifiting the well-being of both humans and other species.

Overforbruk er en utfordring, og særlig da den ekspansive økningen i mengden klær forbrukere eier. Å redusere forbruket er et sentralt utgangspunkt for en mer bærekraftig livsstil. Bekymring for miljøet og interesse for miljøvennlig mote og retro klær har medført et større fokus på gjenbruk og en økende tendens til å kjøpe brukte klær. Det er flere motivasjonsfaktorer for å kjøpe brukte klær, men studier påpeker likevel at det finnes barrierer. Det er få studier som har undersøkt hvordan øke salget av brukte produkter, og derfor var formålet med masteroppgaven å undersøke hvordan forbrukernes atferdsintensjon til brukte klær kan styrkes. For å besvare problemstillingen utførte vi to studier. Formålet med det første studie var å avdekke barrierer og underliggende årsaker som ligger til grunn for kjøp av brukte klær. Basert på dybdeintervju viser funn at det hygieniske aspektet er fremtredende, hvor klærne føles skitne og respondentene føler avsky til brukte klær. Studien påpeker nye funn, og liten troverdighet og mangel på informasjon fremkommer som betydelige barrierer for kjøp av brukte klær. For å forstå hvordan forbrukernes atferdsintensjon kan styrkes, ble informasjonsmengde og troverdighet undersøkt videre i et eksperiment. Til tross for at første studiet belyste det hygieniske aspektet som fremtredende, kan vi ikke med sikkerhet si at en økt informasjonsmengde vil påvirke forbrukernes fravær av avsky og holdning. Vi kan på den andre siden bekrefte at en positiv holdning vil være med på å øke forbrukernes kjøpsintensjon til brukte klær. I tillegg viser det seg at fravær av avsky har en positiv effekt på forbrukernes holdning til brukte klær, og dermed vil det å redusere forbrukernes avsky være en avgjørende og viktig faktor på atferdsintensjon. Vi kan ikke ta høyde for at troverdighet vil moderere effekten av forholdet på informasjonsmengde og fravær av avsky. Resultatene viser derimot at troverdighet har en direkte positiv effekt på forbrukernes fravær av avsky til brukte klær. Masteroppgaven er et teoretisk bidrag som gir større innsikt i tematikken gjenbrukte klær og forståelsen knyttet til atferdsintensjon. De praktiske implikasjonene bidrar som et hjelpemiddel til hvordan bedrifter og privatpersoner som selger gjenbruk kan bruke innsikten til å tiltrekke seg potensielle kunder.

Hovedmålet med GEOreCIRC er å utvikle metoder som danner grunnlag for økt gjen-vinnning av: a) Restprodukter og overskuddsmasse som er lettere forurenset og som i dag blir ansett som et avfall b) Problemfraksjoner som blir ansette som rene, og som har et potensial for gjenvinning. Bygg og anleggsprosjekter genererer ofte store mengder overskuddsmasse. Rene overskuddsmasser kan i dag gjenvinnes etter tillatelse fra Miljødirektoratet for hvert enkelt tilfelle. Tillatelsen gis med bakgrunn i flere kriterier, blant annet at materialet som gjenvinnes skal ha samme egenskaper som de massene de erstatter, samt at det skal utføres en stedspesifikk vurdering av risikoen ved forurensning fra massene som skal gjenvinnes (se NGI, 2019). Det vurderes ikke hvordan gjenvinning av masser kan redusere utslipp av CO2 eller redusere kostnaden for prosjektet. I foreliggende rapport er det kartlagt og beskrevet metoder som kan brukes til å vurdere utslipp til globalt miljø. Det er fokusert på LCA-verktøy, nytte-kost vurderinger og prissetting av miljøgoder og multikriterie beslutningsverktøy. Gjennomgangen av tilgjengelige metoder viser at det er ingen metoder som kan brukes direkte. Det foreslås derfor at CO2-utslipp for prosesser plukkes fra egnede verktøy og summeres i en tabell. Statens vegvesen sin metode for å kvalitativt vurdere konsekvens for ikke-prissatte størrelser som ikke kan vurderes som CO2-utslipp brukes også. Metoden er gjort for et case og resultatene viser at gjenvinning av masser gir betydelig mindre utslipp av CO2 og også lavere kostnader for tiltaket. Norges forskningsråd

The unity barn is a building typology in Norway, which was introduced around 1850.This red production building is still a symbol of the countryside,but its characteristicslies first and foremost in a skeletal construction systemthat radically differsfrom the previous log-based houses.Today there are approximately 100.000 empty unity barns in Norway due to changes in the agricultural production.This projectaims at understanding and exploring theunity barn through an architectural proposal.How toretain and interpret spatialand historical qualitieswhile meeting the demands of an insulatedand light modern buildinghas been a key questionthrough the project.By using Nedre Bleiker gård in Asker as a point of departure, this project suggestscompact housing in relation to different common rooms. As a prerequisite for the design the main construction has been kept unaltered.

My proposal for Galleri Oslo presents the case for its preservation as a new and authentic public interior for the city.Taking as a premise the relocation of its bus terminal presents us with an opportunity to reconsider its function as a public building and its performance in relation to its context.Analyzing its determining features and structural logic, new spatial relationships are explored and proposed for the sake of a public interior catering to the affairs of public life, while recognizing the specific circumstances of its local context.By leveraging Galleri Oslo’s identity as public infrastructure while acknowledging the notions of place and identity as critical objectives, the project proposesa possible strategy to confront and to challenge current practice in urban planning.

I Oslo alene er det forventet en befolkningsvekst på cirka 28 prosent frem mot 2040, og disse skal i hovedsak få plass innenfor den eksisterende bystrukturen. Når nye bygninger øker den samlede bygningsmasse med kun én til to prosent hvert år, vil dette stille krav til at de resterende bygningsmassene regelmessig tilpasses til ny bruk for en stadig økende befolkning. Samtidig er det et stadig større fokus på bærekraftig utvikling, og gjenbruk er ansett for å være et viktig virkemiddel. Oppgaven er strukturert rundt tre eksplorerende problemstillinger, hvor hensikten har vært å utforske hva som motiverer eiendomsutviklere til å bruke eksisterende bebyggelse i utvikling, samt hva som påvirker beslutningen om gjennomføring i tidlig fase. Avslutningsvis vil det presenteres tiltak aktørene mener kan iverksettes, for å gjøre gjenbruk mer attraktivt i bransjen. For å kartlegge tematikken ble det gjennomført en omfattende litteraturstudie, sammenlagt med en casestudie av syv ulike eiendomsutviklingsaktører som var relevante i forhold til problemstillingene. Datamaterialet til casestudiet ble innhentet gjennom en kvalitativ undersøkelse, i form av intervju. Litteraturstudie dannet grunnlaget for å forstå og tolke innsamlet data. Undersøkelsen viser at gjenbruk representerer både utfordringer og muligheter, og det krever en helt annen innsats i tidlig fase. In Oslo alone, the population growth is estimated up 28% by 2040, and these people will mainly have to reside within the existing urban structure. New buildings only increase by one to two percent each year, and this will require that the remaining buildings regularly is adapted to new use for an ever-increasing population. There is also an increased focus on sustainable development, and reuse is considered to be an important tool. The content of the thesis is structured around three exploratory issues aimed at examining developers motivation for reuse, and what is decisive in the decision-making process. The purpose is to bring forward new perspectives on reuse in property development. Finally, we discuss some actions that the developers think should be implemented to make reuse more attractive. The research method is base on a case study design of seven real estate developers. A literature study has been conducted, and this surves as the basis for the further analysis of qualitative interviews. The results in the survey indicates that reuse in real estate development can represent both challenges and possibilites, and it require a different approach in the early stages of planning. M-EUTV

Barns and related structures are the second most common building typology in Norway, and the tradition linked to them are of great cultural historical value. Sadly, research indicate that 25% of them are either empty or not in use, and their future seems uncertain. What is the potential that lies in these abandoned agricultural buildings? By doing research on one existing situation, answers to this question may be found. “Kronmo” is an old empty farm in Tolga that has lost its initial function. Only by finding a new purpose the barn can once again become an important element to the surroundings. Through the process of renewal, interesting situations will occur when old cultural history meets the requirements of a contemporary lifestyle.

Working with Are Vesterlid and Hans Østhaug’s summer restaurant in Elverum, the project is a study of the relationship between the existing and the new. I aim to design functional and beautiful spaces for practice and performance while preserving existing qualities. Highly loved and praised for its playful and open architecture, the building was the scene of many summer dances and festivities throughout the 60’s and 70’s. Today, it has been long out of use due to a changing youth culture and noise restrictions. I want to show how it once again can be used in a way that benefits from the original architecture. By adding some rooms and changing others, I believe the building can offer valuable spaces for education in dance and become an attractive venue for other performances and cultural events.

This diploma seeks to explore the potential to preserve and re-use existing barn structures through minimal architectural interventions. The barns all over the Norwegian countryside reveal a rich agricultural and historical heritage. Sadly, the rate of decay in both used and abandoned barns is increasing, due to costs of maintenance and preservation. The programme is developed through a concept of “minimal luxury”, enabling an exploration of the existing structure and character of the barns without necessitating complete refurbishment and climatic control. I use the term "minimal luxury" to describe a moment when you have a good snack, find a good camping spot, take a quick bath in a lake, or tuck into a warm sleeping bag. My approach focuses on translations from drawing to building: exploring the sense of a real scale, materialism and detailing.

This project explores the possibility of transforming and inhabiting the mountain halls of Lysebotn 1, a power plant facility about to close down due to construction of a new and more efficient plant. The facility has dramatic surroundings, extreme conditions and is constructed 50 meters inside the mountain, with no possibility of natural light. The facility is located in Lysebotn, a remote village with 13 permanent residents, idyllically situated at the beginning of Lysefjorden in south-west Norway surrounded by steep mountains and waterfalls. Because of its dramatic and scenic nature it attracts approximately 100,000 tourists a year, mostly campers, hikers, climbers and base-jumpers.

Denne oppgaven vil undersøke de antikke templenes rolle og funksjon i Romas senantikk og tidlige middelalder i perioden 400 til 800 e.Kr. Gjennom en analyse av templene ønsker jeg å belyse et mer omfattende tema; det kristne Romas syn på sin egne hedenske fortid. Den hedenske romerske statskultus døde ut på 300-tallet e.Kr. Romerrikets første kristne keiser Konstantin likestilte kristendommen med andre religioner i år 313. Senere keisere ga kristendommen økende privilegier på bekostning av de gamle religionene. I 391 innførte keiser Theodosius forbud mot all hedensk religiøs praksis. De romerske templene ble stengt. Det skulle gå mer enn 200 år før bygningene på nytt ble tatt i bruk. Et studium av antikke templer i middelalderens Roma, innebærer også et studium av tidligkristne kirker. Dette fordi templene nærmest utelukkende ble gjenbrukt som kirker. Denne særegne og eksklusive formen for gjenbruk reiser spørsmålet om templene sto i en særstilling i forhold til andre antikke bygninger. En sentral problemstilling er derfor hvorvidt templene stod i en særstilling i forhold til andre antikke bygninger og om dette kan forklare arten av og tidspunktet for gjenbruken av templene. Et annet sentralt spørsmål vil være i hvilken grad litteratur og teorier hentet fra forskningsområdet fortid i fortiden kan bidra til større forståelse av gjenbruken av antikke templer i middelalderens Roma.

Masterstudiet har for meg vært en lang indre reise, både skapende og mentalt. Jeg har brodert med mange små sting på små lapper av gjenbrukstekstiler. Stingene som holder lappene sammen er jevne og sammenbindende noen steder, mens andre ganger er de mer flytende og stoffene henger ikke så helt sammen. Dette kan være en metafor for opppgaven som består av mange deler som henger sammenmed sting og blir en helhet tilslutt når siste sting er festet. Gammel japansk filosofi og lappetradisjon holder det hele litt sammen. Vi må ta vare på det gamle og la en skade være utgangspunkt for noe bedre. Kloden er skadet, men kanskje kan også denne skaden være det som senere kan gjøre kloden bedre. Først og fremst vil jeg takke mine to veiledere, Helene Illeris og Kirstine Riis, for deres støtte og gode innspill hele veien. Takk, for at dere hele tiden hadde tro på meg og for at dere fikk meg til å tørre å gå ukjente veier I det skapende arbeidet, der jeg ikke visste hvor veien skulle ende. Det ga meg selvtillit og hjalp meg på veien mot å finne mitt eget uttrykk! Takk til alle forelesere og lærere på Masterstudiet på Notodden og da spesielt til våre fagansvarlige, Jadviga og Morteza. Hele mastrgruppa må også takkes, for at vi har hatt så godt samhold og vært til støtte og glede for hverandre gjennom hele studiet. Særlig viktig har de mange og gode telefonsamtalene og nettmøter med min medstudent Jade vært. Vi har kommet med innspill til hverandres oppgaver, fortalt hverandre om hva vi holder på med og hatt tett kontakt gjennom hele prosessen med masteroppgaven. Jeg er også takknemlig for at mine to arbeidsgivere har vist velvilje og lagt til rette for at jeg kunne gjennomføre kombinasjonen å arbeide som kunst-­‐ og håndverkslærer samtidig med å gjennomføre dette masterstudiet. Mine gode elever fortjener også en takk. Uten dere, ville jeg ikke fått prøve ut mitt didaktiske opplegg. Takk til alle mine informanter og alle andre, som har vært til hjelp og støtte under arbeidet med masteroppgaven. Ellers vil jeg også takke mor som lærte meg å sy. Og takk, Peter, for all støtte og tålmodighet hele veien. Det samme gjelder andre som står meg nær, som har tålt både min fysiske og mentale fraværenhet, når tankene mine har vært andre steder. Også en stor takk til Kari Näumann for korrekturlesing, og andre, som har hjulpet meg med gjennomlesing, innspill, og kritisk vurdering av teksten.

Forandringene i klimaet, som observeres i dag, er sannsynligvis en konsekvens av menneskers overforbruk av jordens naturressurser. Klimaendringene vises ved forhøyet temperatur, og samtidig skjer en betydelig uttømming av naturens lagerressurser. Med stadig økende befolkning og vedvarende økning i krav til komfort, ser det ut til at denne situasjonen bare vil eskalere dersom det ikke iverksettes drastiske tiltak. Byggenæringen utgjør hele ¼ del av råvareuttaket i verden og er en av årsakene til store irreversible endringer i naturen. Det er dermed naturlig at byggenæringen tar ansvar for sitt eget miljøfotavtrykk. I denne masteroppgaven er det blitt benyttet litteraturstudie, intervjuer og mulighetsstudie som forskningsmetode for å belyse utfordringene og mulighetene ved gjenbruk av bygningsmaterialer som et mulig tiltak for å minske dette fotavtrykket. Resultatene viser at det er store muligheter for gjenbruk i byggebransjen, men det vil kreve en omstilling. Gjenbruk av bygningsmaterialer krever endringer i alle ledd av et byggeprosjekt, fra uttak av råvarer til siste malingsstrøk. Dette vil åpne opp for nye industrivirksomheter, og på den måten skape flere arbeidsplasser. Gjenbruk i byggebransjen har flere miljømessige fordeler. Det vil føre til mindre CO2-utslipp og redusert energiforbruk i forbindelse med produksjonen av nye varer. I tillegg vil gjenbruk av bygningskomponenter og materialer føre til redusert behov for jomfruelige materialer, noe som vil minke råvareuttaket. Byggebransjen er også en stor bidragsyter til genererte avfallsmengder. Ved innføring av krav om gjenbruk vil disse avfallsmengdene minke. Per i dag er det svært vanskelig å omsette, markedsføre og distribuere gjenbruksprodukter da lovverket og myndighetene ikke tilrettelegger for dette. Det bør derfor tilrettelegges for gjenbruk gjennom endring av krav til blant annet CE-merking, annen produktdokumentasjon og tekniske krav til de enkelte gjenbruksprodukter. Det bør i tillegg settes strengere krav for design for gjenbruk, og i tillegg suppleres med krav om å prosjektere med gjenbruk. Utvikling av nyttige standarder og datablader vil kunne øke sjansen for at gjenbruk blir med utbredt. Hele byggebransjen står til ansvar for å gjøre gjenbruk allment utbredt. Dette vil kreve tverrfaglig kompetanse og dyktige fagfolk, som er løsningsorienterte og innovative. Gjenbruk vil kreve at alle ledd i prosessen tenker nytt, og utvikler nye arbeidsmetoder innen sitt felt. The climate changes observed today, particularly increased temperatures, are most likely a consequence of human overuse of natural resources. In addition, the reservoirs of natural resources are being dramatically reduced. With the increase in population, and rising demands for increased comfort, this situation will likely only escalate if drastic measures are not taken. The building industry is responsible for ¼ of the raw material extracted in the world, and is a major contributor to large-scale irreversible natural changes. It’s appropriate therefore that the building industry should take responsibility for its own environmental footprint. Literature study, interviews and a feasibility study are used in this Master’s thesis as research methods to illustrate the challenges and possibilities for material reuse as a means to reduce the environmental footprint of the building industry. The results show that reuse of materials in the building industry has high potential, but this will require restructuring of the entire industry. Reuse of building materials will require changes in all parts of building production, from production of the raw building materials to the last coat of paint. This change will open the opportunity to establish new industries, and thereby create more jobs. The environmental benefits of reuse of materials in the building industry are plentiful. Reuse will result in a lower emission of CO2 and reduced energy consumption required for the production of new materials. In addition, the reuse of building materials will reduce the demand for, and extraction of raw materials. The building industry is a large contributor to the total waste generated, and by introducing demands for reuse, the amount of waste generated would be reduced. As of today, it is very challenging to market, sell and distribute reusable products, as the legislation doesn’t facilitate this. Reuse should therefore be facilitated through changes in requirements for, among other things, CE labelling, product documentation and technical requirements for reusable products. Stronger requirements for design for reuse should be implemented, as well as including requirements of compulsory use of reusable building materials. In this context, it would also be useful to develop standards to increase the demand for widespread reuse of building materials. All parts of the building industry are responsible for increasing the degree of reuse. Reuse of both materials and components will require interdisciplinary expertise and skilled professionals. It will be important too that professionals are both innovative and seize the opportunities. Reuse will require new working methods for all participants in the building process. M-BA

Vi lever i et forbrukersamfunn, hvor salg av varer og tjenester, er grunnleggende for økonomien. Gjenbruk har blitt populært de siste årene, og det kommer stadig nye artikler på internett, om hvordan man finner «vintage-skatter». Men hvorfor har det blitt så populært? I denne oppgaven, har jeg fokusert på gjenbrukens rolle i forbrukersamfunnet. Hvorfor velger folk gjenbruk i et forbrukersamfunn hvor økonomien ikke skulle tilsi at dette er nødvendig? Dette er problemstillingen for denne oppgaven. Videre ser jeg på hvordan holdningene har endret seg, hvor stor rolle økonomien spiller, og ser på hva som skiller gjenbruk fra ordinært forbruk.Teorigrunnlaget har jeg hentet fra Cultural Studies-tradisjonen, og Stuart Hall, Anthony Giddens og Ulrich Beck, er noen av teoretikerne jeg har fokusert på. Videre er teorier som, opplevelsesøkonomi, identitet og smak sentrale. Jeg har sett på miljøaspekter ved det å handle brukt, og hvor viktige de er for forbrukerne. Jeg har også sett nærmere på det økonomiske aspektet, og om dette fremdeles er en viktig grunn for mange mennesker. For å finne ut av problemstillingen, oppsøkte jeg to eiere av brukt -og vintage-butikker, som ga meg deres syn på gjenbruk. Deretter snakket jeg med en trendforsker, som ga meg et utenforstående perspektiv på fenomenet. Til slutt snakket jeg med kundene, for å få deres perspektiver, på hvorfor de handler brukt. Det jeg fant ut, var at det finnes mange ulike grunner, til hvorfor mange velger gjenbruk i dagens samfunn. Det mest sentrale var identitet, at kundene ønsket å finne noe som var unikt, og noe som ikke alle andre har, opplevelsen, at kundene ønsket en personlig opplevelse gjennom selve letingen, og kvalitet og smak, ved at kundene ønsket den kvaliteten som fantes før. Økonomi viste seg også å være viktig, men ble sett på som en bonus for de aller fleste. Det samme var situasjonen for miljøet, mange var opptatt av det, men de fleste så det som noe positivt, som kom i tillegg til den virkelige grunnen. Jeg oppdaget også forskjeller i motivasjoner, basert på sosiale og geografiske skiller, som befinner seg i Oslo.

Master i yrkespedagogikk Fred Rogers said that: Play gives children to practice what they are learning As an art educator and playground artist, I believe all children deserve safe places to place and learn. It might seem like play is free in all places of the world but the state at which children can access play while growing up in developing world with political, ecological and economic factors is alarming. This is due to the shortage of playgrounds to learn and play in and even harder to find playgrounds that are all-inclusive. Children with physical disabilities find it much harder to access play in some African societies due to stigma and poverty. Also, environmental challenges like damping non-biodegradable and waste management are poignant issues in the mushrooming urban areas. Is there a possibility of solution such community problem of lack of play and waste at once to create awareness? This study’s main objective was to build a playground together with Ugandan children with both physical and mental disabilities in order to investigate how inclusion and participation can create sustainable solutions targeting learning outcomes and human dignity within the education system. The creation of a playground inspired by the children’s ideas and their participation led to a design process using recycled materials picked from the environment at the Kampala School of Physically Handicapped schools in Uganda. The main findings of the study show that in general, Children who are the end users of the playgrounds need to be engaged by planners or playground makers to provide new ideas that are child centered and more engaging. Children with disabilities are labeled and stigmatized by the society yet deserve same equal opportunities to play and be children thus this research is part of raising their voice.

Teknologi fremmes ofte som et virkemiddel for effektivisering og økonomisk gevinst, men kan det også brukes til å utjevne forskjellene i samfunnet? I oppgaven ser om teknologi kan brukes for å skape et bedre møte mellom hjelpeapparatet og funksjonshemmede. Hjelpeapparatet preges ofte av mangelfull informasjon, tunge søknadsprosesser og en oppdelt tjenesteyting. Det er et tankekors at hjelpeapparatet, som skal bidra til at funksjonshemmede får et mest mulig likeverdig og normalt liv, ofte oppleves som den største belastningen i hverdagen. Ressursbruken som går med på dette møtet forsterkes i kommunal forvaltning, som gjerne har korte vedtak og dermed gjentatte søknader om fornyelse. Grunnlaget for analysene er en kvalitativ studie av to tjenester i Oslo kommune. Casene er parkeringstillatelse og fritak fra betaling i bomringen for forflytningshemmede, hvor jeg ser om digitalisering kan forenkle søknadsprosessene. Selv om teknologi er virkemiddelet, henger mulighetene vel så mye sammen med organisatoriske og juridiske aspekter. For å undersøke ordningene nærmere, har jeg brukt en fleksibel og tverrfaglig metodetilnærming med innslag fra både juridiske, samfunnsvitenskapelige og informatiske forskningstradisjoner. Det første temaet jeg undersøker, er den nettbaserte informasjonen som gis fra virksomhetene. Jeg sammenligner plikt- og rettighetsinformasjonen i forskriftene med fremstillingen på hjemmesidene. Jeg viser i oppgaven at noen avvik fra forskriften kan ha stor betydning ved at fremstillingen gir en feil angivelse av plikter og rettigheter. Jeg undersøker også hvorvidt informasjonen på hjemmesiden tegner unødvendig tungvinte fornyelsesprosesser. Jeg tar i oppgaven til orde for en større grad av gjenbruk av tidligere innsendt informasjon. Det andre temaet jeg undersøker, er grad av samordning mellom tjenestene. Tjenestene henger sammen ved at parkeringstillatelse også gir rett til fritak i bomringen. Til tross for at tjenestene har en åpenbar tilknytning, viser undersøkelsene at virksomhetene i liten grad kommuniserer. En større grad av samordning innebærer teknisk, organisatorisk og juridisk interoperabilitet. Jeg drøfter utfordringer på de ulike nivåene, og skisserer mulige løsninger for å oppnå bedre interoperabilitet.

Denne masteroppgaven søker å gjøre rede for ulike tilnærminger, fordeler, metoder og holdninger knyttet til gjenbruk av materialer i landskapsarkitekturen. Innledningsvis blir det presentert teoretiske overordnede ideer om hva gjenbruk er, hvilke fordeler det kan gi og ulike aspekter knyttet til prosessen i gjenbruksprosjekter. I tråd med begrepet bærekraft undersøkes de økonomiske, miljømessige og sosiale gevinstene av gjenbruk i landskapsarkitekturen. Her konkluderes det med at de største utfordringene er knyttet til økonomien, men også at dette er i endring i tråd med myndighetenes stadig skjerpede avfallspolitikk. Videre blir det redegjort for hvordan disse idéene kan løses i praksis. De vanligste materialtypenes gjenbrukspotensiale blir beskrevet og det blir presentert en eksempelsamling som illustrerer hvordan de ulike teoretiske tilnærmingene kan løses i detaljeringen. Formålet med samlingen er å formidle informasjon om gode løsninger og på den måten fungere som kilde til inspirasjon for de som eventuelt står ovenfor tilsvarende prosjekter. For å gi et bilde av hvordan holdningene til gjenbruk er blant norske landskapsarkitekter ble det utført en spørreundersøkelse. Her ble det spurt om aktuelle gjenbruksprosjekter de har vært med på, hvilke materialer som ble gjenbrukt, rutiner for kartlegging av potensielle gjenbruksmaterialer og mer generelle holdninger ble kartlagt. Undersøkelsen fikk inn 285 svar fra hele landet og resultatet viste at det var stort engasjement. Her ble det påpekt flere viktige utfordringer basert på respondentenes praktiske erfaringer. Det ble også vist at det er noe ulike holdninger til gjenbruk i privat praksis kontra offentlige ansatte. Mange gav uttrykk for at de var usikre på fordelene ved gjenbruk og at det ikke kunne forsvares estetisk. I den avsluttende diskusjonen påpekes det at mye av disse utfordringene og holdningene er knyttet til lite kunnskap og lite erfaring med gjenbruksprosjekter. For å påvirke bransjen til å tenke mer gjenbruk er de viktigste tiltakene derfor knyttet til videreformidling av kompetanse og gode løsninger. Som svar på dette avslutter oppgaven med forslag til noen konkrete tiltak. Oppgaven har også avdekket en rekke problemstillinger og temaer som ved nærmere utredning kan gi videre nyttig kunnskap relatert til gjenbruk av materialer i landskapsarkitekturen. This thesis seeks to explain different approaches, benefits, methods and opinions related to reuse of materials in landscape architecture. To begin with, the ideas and concepts behind reuse are presented, the benefits it can bring, as well as other aspects of reuse. In accordance with the concept of sustainability, the economic, environmental and social benefits of reuse in landscape architecture is examined. It is concluded that the main challenges are economic, but that this is changing to come into line with the governments increasingly stringent waste policies. Furthermore, it is described how these ideas can be solved in practice. The most common materials and their reuse potential are described and examples illustrate how different theoretical approaches can be utilised in detailing. The purpose of this collection is to disseminate information on good practices and thus act as a source of inspiration for those who may face similar projects. To map opinions and attitudes towards reuse among Norwegian landscape architects, a survey was carried out. The questionnaire asked about their involvment in reuse-projects, what materials were reused, procedures for identifying potential reuse materials and general attitudes towards reusing materials. The survey received 285 responses from across the country and the results showed great commitment. It pointed out several important challenges based on the respondents practical experience. It was also shown that there can be different attitudes towards reuse between the private and public sectors. Many stated that they were uncertain about the benefits of reusing materials and that it could not be justified aesthetically. The concluding discussion states that a lot of these challenges and attitudes are associated with a lack of knowledge and experience with the reuse of materials. In order to influence the industry to focus more on reuse, the key measures are therefore linked to the redistribution of knowledge and solutions, and so this thesis concludes with a list of suggestions for specific actions. This assignment also revealed a number of issues and subjects that, upon further investigation, may provide useful information related to the reuse of materials in landscape architecture. M-LA

Denne oppgaven baseres på symboleffekten ved synlig bruk og gjenbruk av vannflasker, som blir sett ut ifra semiotikk, holdninger og omdømme. Et fenomen vi ønsker å se på er hvorfor folk prefererer å gjenbruke vannflasker til å fylle på nytt vann. Hvorfor er det så få som fyller på brusflaskene med vann? Tall hentet fra drikkeglede.no viser at i 2013 ble det solgt ca. 481 900 liter brus se vedlegg I, mens det ble solgt ca. 91 300 liter vann se vedlegg II (drikkeglede). Hvordan har det seg at mange gjenbruker vannflaskene og ikke brusflasken til å fylle på med springvann? Vi ønsker å se om bruken av vannflasker kan skape en form for identitet gjennom holdningen, symboleffekten og omdømme. Vi skal bruke relevant litteratur for å løse problemstillingen vår på en best mulig måte. Herunder er Kjetil Rolness, William Brochs – Haukedal, Øyvind Ihlen og Peggy Simcic Brønn med flere teoretikere benyttet. Vi har kommet frem til følgende problemstilling i oppgaven vår: “Hvorfor gjenbrukes vannflaskene mer enn brusflaskene, har vannflasken blitt en type “make-up” i dagens moderne samfunn?” Siden vi vil finne ut av hvorfor folk gjør som de gjør så har vi valgt å bruke kvalitativ metode. Vi vil se på individets erfaringer og holdninger rundt gjenbruk av vannflasker og benytter fenomenologisk design. Det er herunder benyttet semi-strukturert dybdeintervju på seks informanter. Som ble delt inn i to hovedgrupper, utdannet og ikke utdannet. Vi ser også på forskjellen i tre forskjellige aldersgrupper innenfor hovedgruppene. Oppgaven er inndelt i overordnede spørsmål, som er ment for å identifisere informasjonen hos våre informanter. Det kommer frem at vannflaske er mer akseptert å benytte enn brusflaske. Alle respondentene oppgir at sunnhet og livsstil er viktig i dagens samfunn og her er vann et viktig symbol. Vannflasker fra flaskevannsprodusentene er lettest å bli identifisert som sunn, siden brusflasker og drikkeflasker viser enten at du har vært usunn eller gjør det vanskelig å symbolisere at det er vann som konsumeres.

Hvordan kan ombruk bli et kostnadseffektivt og praktisk alternativ til nye materialer i markedet? Hvordan kan ombruk bli et kostnadseffektivt og praktisk alternativ til nye materialer i markedet, både internt i oppgraderingsprosjekter og gjennom tredjepartsleverandør? Hvilke produkter representerer de lavest hengende fruktene når det gjelder ombruk? I denne rapporten blir det juridiske rammeverket og kritiske punkter som angår ombruk, med diskusjoner og forslag til løsninger på disse utfordringene gjennomgått. Deretter beskrives åtte ombruksscenarier for aktuelle materialgrupper. Kunnskapen som er presentert, er basert på tidligere arbeid og erfaringer fra de involverte partene.

Mange næringsbygg har et stort moderniseringsbehov. Moderniseringen bør gjøres med miljøriktige og lønnsomme tiltak som både reduserer energibruken, bedrer inneklimaet og produktiviteten og gjør bygget mer attraktivt for brukerne. Et slikt tiltak kan være oppgradering fra tradisjonell konstant luftmengde ventilasjon (CAV) til energioptimal behovsstyrt ventilasjon med gjenbruk av eksisterende ventilasjonskanaler. Slik gjenbruk kan være meget lønnsomt. Denne rapporten viser en trinnvis fremgangsmåte for gjenbruk av kanalnettet som kan benyttes i alle tilfeller hvor slik gjenbruk er aktuelt. Rapporten er utarbeidet innenfor FoU-prosjektet Upgrade Solutions

om du eier an Arne Jacobsen-stol, og det å spikre en pinne til ryggen på den, gjør den mer anvendleig for deg og ditt hverdagsliv, vil dette heve eller senke verdien på stolen? For meg er svaret helt klart ja. Jeg synes man i større grad skal forme sine egne objekter og de objektene vi omgir oss med i hverdagen. Hvorfor skal en designer som du aldri engang har møtt, være bedre skikket enn deg selv til å bestemme hvordan du skal ha det rundt deg?

Med denne oppgaven ønsker vi å vise at det er mulig å oppnå et godt energiresultat ved gjenbruk av eksisterende industribygninger. Dette har vi forsøkt å vise eksemplifisert ved to casebygg. Litteraturstudiet tar for seg gjenbruk av bygningsmasse med hovedfokus på bygninger i tegl og betong. Utvalgte gjenbruksprosjekter er besøkt og undersøkt for å ha et bedre grunnlag for å løse oppgaven. Teori og informasjon fra dette ligger til grunn for valg gjort på casebyggene. Casebyggene er to bygninger fra Borgestad Næringspark i Skien som representer byggeskikk på industribygninger fra henholdsvis siste del av 1800-tallet og 1960-tallet. Eksisterende bygninger og lokasjon er undersøkt for å finne muligheter og begrensninger. Bygningene skal etter ombyggingen fungere som fleksible kontorlokaler. Alt fra eksisterende arkitektur til forslag til ombyggingen er illustrert med egenproduserte fotografier og tegninger. På casebyggene er det utført beregninger av eksisterende bærekonstruksjon, som konkluderer med at det på begge byggene er behov for forsterkning etter dagens krav. Hvert av byggene får presentert to ulike forsterkningsalternativer. Teori om miljøvennlige energikilder, energitiltak i bygninger, og dagens energifokus er presentert. På bakgrunn av dette og inspirasjon fra eksisterende energieffektive kontorbygninger, er de mest gunstige systemer og tiltak valgt for casebyggene. Dette gjøres blant annet ved å etterisolere eksisterende konstruksjoner, utnytte elvas ressurser og ta i bruk moderne tekniske installasjoner. Flere energiberegningsmetoder er brukt for å få pålitelige og sammenlignbare resultater. Resultatene gir noe variasjon, men begge casebyggene havner innenfor energiklasse B uansett beregningsmåte. Dette tilsvarer et energiforbruk på under 126 kWh/m2 årlig, noe som er veldig bra for dagens kontorbygninger. Abstract This thesis attempts to demonstrate that it is possible to transform existing industrial buildings into buildings with new functions, with very good energy performance as a result. We have used two case buildings to demonstrate this. The literature review describes transformation of buildings, mainly buildings consisting of brick and concrete. We have visited and studied buildings that have been transformed to provide us with a better basis for solving this task. The buildings we have chosen are among these. We have performed calculations of the existing support structure of the case buildings. Our conclusion is that both buildings need reinforcement to meet today’s requirements. Each of the buildings is presented with two different reinforcement options. The case buildings are found in Borgestad Næringspark in Skien. They represent traditional industrial architecture from the late 19th century and the 1960s respectively. Both buildings and their location have been studied to determine possibilities and limitations. After being rebuilt, the buildings will function as flexible office buildings. The existing architecture and the proposed suggestions for reconstruction have been illustrated with our own pictures and drawings. We have presented theories regarding environmentally friendly energy sources and energy measures in buildings to meet today’s focus on energy. Based on these theories and with inspiration from existing energy-effective buildings, the most favorable systems and measures for the case buildings have been chosen. A number of calculation methods have been used to obtain reliable energy results. The results show some variations but both buildings qualify for energy class B, regardless of method of calculation. Energy class B corresponds to an energy consumption lower than 126 kWh/m2 annually, which is very satisfactory for office buildings today.