Search

Veganisme er en voksende sosial bevegelse, kjennetegnet av at veganere avstår fra å utnytte dyr som mat og råvare. Veganere spiser ikke animalsk mat, og unngår i stor grad å bruke dyreprodukter som ull og skinn, samt sminke eller andre produkter som er testet i dyreeksperimenter. Denne masteroppgaven utforsker veganisme i lys av sosiologiske teorier om sosiale bevegelser, fellesskap og internalisering, og religionssosiologisk typologi om tilhørighet med preg av sekt eller kirke. Problemstillingen for avhandlingen er: "Hvorfor velger veganere å leve vegansk, og hvordan påvirker dette valget deres sosiale liv?" Gjennom et kvalitativt forskningsdesign og intervjuer med veganere belyser teksten følgende forskningsspørsmål: 1) Hvordan begrunner veganere sitt valg om å leve vegansk? 2) Hvilke kjennetegn definerer veganismen som et livspolitisk fellesskap? 3) Hvordan opplever veganere de sosiale ulemper og omkostningene ved å velge veganisme? Studien viser at veganere begrunner sitt valg om å leve vegansk ved å vise til sentrale livspolitiske tematikker i det refleksive samfunnet. Omsorg for klima og miljø, kropp og helse, samt dyrevelferd fremstår som de primære drivkreftene bak deres veganske livsstil, og de ser på sine valg som en nødvendig moralsk konsekvens av den kunnskapen de har tilegnet seg, ofte gjennom sosiale medier og andre alternative informasjonskanaler. Veganerne i denne undersøkelsen tar individuelle vurderinger, ikke alle har jevnlig kontakt med andre veganere. Kunnskap som deles i miljøet og en felles mistillit til tradisjonelle kostholdseksperter og autoriteter i samfunnet spiller en betydelig rolle i deres valg om å leve vegansk. Studien viser at den veganske livsstilen har konsekvenser for deres sosiale liv, ved å vanskeliggjøre deltakelse i tradisjonsbundne familiesammenkomster og andre sosiale sammenhenger hvor det tradisjonelt spises animalsk mat. Veganisme kan i slike sammenhenger ikke skjules, og informantene opplever at de derved tvinges til å begrunne og argumentere for sine meninger, noe som kan føles utfordrende og føre til at de unngår visse sosiale sammenhenger. Samtidig innebærer disse sosiale spenningene at veganere blir svært bevisste på sine valg og de moralske begrunnelsene for dem. Dette gjør at veganisme skaper sterk identitet, en opplevelse av samhørighet, utenforskap og kompromissløshet som også kjennetegner religiøse fellesskap av sekttype. Antall ord i hovedteksten: 29084 Abstract Veganism is a growing social movement characterized by abstention from use of animals, as nutrients or raw materials. Vegans do not eat any animal products, and largely avoid using animal products such as wool or leather, or products tested in animal experiments. This master’s thesis explores veganism in light of sociologic theories about social movements, community and internalization, and characteristics of religious communities. The research problem for the thesis is: "Why do vegans choose to live vegan, and how does this choice impact their social lives?" Through a qualitative research design and interviews with vegans, the text sheds light on the following research questions: 1) How do vegans justify their choice to live vegan? 2) What characteristics define veganism as a life-political community? 3) How do vegans experience the social disadvantages and costs of choosing veganism? The study reveals that vegans justify their choice by referring to central life-political themes in the reflexive society. Care for climate and environment, body and health, as well as for animal welfare, are primary motivators for a vegan lifestyle, and the informants view their choice as a necessary moral consequence of knowledge gained through social media and other sources of information. The vegans in this study are motivated by individual considerations, and not all of them are in regular contact with other vegans. Knowledge shared in this extended community, and a shared distrust of traditional nutrition experts and social authorities impact on their decision to live vegan. The study demonstrates that the vegan lifestyle has consequences for their social life, by making it difficult to participate in traditional family gatherings and anther social events where animal food is consumed. Veganism is difficult to conceal, which may lead vegans to avoid certain social settings. These tensions also entail that vegans become very conscious of their choices and the moral underpinnings of these. Thus veganism leads to the development of a strong social identity, a sense of community with other vegans, and an experience of communion, outsiderness, and an uncompromising attitude that also characterizes religious communities of the sect type. Masteroppgaven SOS360 MASV-SOS

Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag. NINA rapport 2203. Norsk institutt for naturforskning Det har i de siste årene blitt stadig mer fokus på kongeørn som skadevolder på frittgående husdyr, som sau og tamrein. Sammenliknet med de andre store rovdyrene er kunnskapen om kongeørn mer begrenset. Kongeørn er både en predator og en åtseleter og anses som en føde-generalist. Tidligere studier av dietten til kongeørn er hovedsakelig basert på registrering av byttedyr i reir, eller ved hjelp av viltkamera ved reir. Studiene er derfor begrenset til hekkende individer i hekkeperioden fram til ungene forlater reiret på sommeren. Hoveddelen av dietten til hekkende kongeørn er småvilt, framfor alt rype og hare, men sau og rein forekommer også i dietten i de fleste områder. Byttedyrregistreringer ved hjelp av GPS-sendere og kluster-metodikk har blitt brukt på alle de store landlevende rovdyra i Skandinavia, men har ikke blitt benyttet på kongeørn tidligere. Med denne metodikken kan man samle data på diett også for ikke-hekkende ørner, både territorielle og ikke-territorielle. På denne måten kan man lettere fastslå om byttet er drept av ørn eller ikke. I denne rapporten har vi brukt GPS-data fra tre territorielle og tre ikke-territorielle kongeørner for å se om det var mulig å studere diett og beregne individuell drapstakt på lam og reinkalv hos kongeørn med denne metodikken. Vi har også benyttet DNA-analyser av ørnefjær funnet ved byttedyrrester og fra GPS-merket individer for å identifisere ulike individer som har besøkt de samme byttedyrene. Metodikken fungerte også for kongeørn og basert på antall byttedyr funnet på kluster var en stor andel av dietten hos kongeørn småvilt (70%), der hare og rype var de vanligste byttedyrene. Blant klauvdyr var sau (15%) og reinsdyr (9%) vanligst, men vi fant også at kongeørna hadde spist på elg og rådyr. To tredjedeler av sau- og reinkadavrene som ble funnet på klustrene var sannsynligvis drept av de GPS-merkede ørnene, mens en tredjedel var kadaver som ørnene ikke selv hadde drept. Med et unntak var alle kongeørndrepte sau og rein lam eller kalv, unntaket var en voksen reinsimle. Alle de seks kongeørnene vi gjennomførte klustersøk på drepte en eller flere reinkalver eller ett eller flere lam. Det var stor variasjon mellom individene med hensyn på hvor mange reinkalver eller lam de drepte. Det var også stor variasjon mellom ulike år for de samme individene. Dessverre har vi totalt sett relativt lite data fra få individer og fra et begrenset område, noe som gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner om kongeørnens drapstakt på sau og rein. DNA-analysene av fjær viste at flere av byttedyrene til de territorielle kongeørnene også var besøkt av deres partner, noe som antyder at par kan operere sammen. Dette er en adferd som er av betydning i vurderingen av det samlede preda-sjonspresset fra territorielle kongeørnpar. Dette studiet demonstrerer at bruk av GPS-merkede ørner og klustersøk kan brukes til å estimere både diett og predasjonsrater hos territorielle og ikke-territorielle kongeørn. Metoden kan i teorien brukes året rundt, men i Norge blir bruken foreløpig begrenset av at batteriene til GPS- senderne, som typisk lades av et solcellepanel, har begrenset kapasitet om vinteren. Ved bruk av kluster til å registrere byttedyr vil ikke byttedyr som tas med i sin helhet til reiret eller svelges hele, f.eks. smågnagere, fanges opp i særlig grad, mens slike byttedyr vil fanges opp ved bruk av byttedyrundersøkelser og viltkamera ved reir. Kluster-metodikken vil også dokumentere ka-daver som hekkende ørner spiser av, men som de ikke tar med til reiret. Studier på reir vil risikere å underestimere betydningen av større byttedyr som klauvdyr og bruk av åtsler, mens kluster-metodikken vil risikere å underestimere andelen mindre byttedyr i dietten. Funn av kadaver på kluster vil også oftere gi svar på om byttet er drept av ørn eller ikke, da drepte dyr vil være relativt ferske. Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predation studies of Golden Eagles in Trøndelag, Norway. NINA Report 2203. Norwegian Institute for Nature Research. Depredation on semi-domestic reindeer and free ranging domestic sheep is a main source of human-wildlife conflict in Norway. There has recently been an increasing focus on golden eagle as a predator of livestock, however unlike the other large carnivores there is little knowledge about its role. Golden eagle is a generalist feeder and is both a predator and a scavenger. Earlier diet studies are mostly based on prey collected at nests and/ or registration of food brought to nests by adults and are therefore limited to breeding individuals between spring and late summer during the chick rearing period. These studies indicate that breeding individuals have a diet consisting mostly of small game, mainly ptarmigan and hare. Sheep and semi-domestic reindeer are also found in the majority of studies. Prey registration using the cluster method has been used for all terrestrial large carnivore species in Scandinavia except for golden eagle. The advantage of this method is that it is possible to collect information about the diet of non-breeding individu-als, both territorial and non-territorial individuals, and assess more robustly whether large prey is killed by golden eagle or not. In this report we have used GPS-data from three territorial and three non-territorial golden eagles to seen whether it is possible to use the cluster method to study the diet of golden eagle and to estimate individual golden eagle kill rates for sheep and reindeer. We have also used DNA-analyses of golden eagle feathers collected at prey-remains and from GPS-marked individuals to identify unique individuals that have visited the same prey. The results indicate that the cluster method is applicable for diet studies of golden eagle. Based on the frequency of prey found at clusters a large proportion (70%) of the diet consisted of small game, mostly ptarmigan and hare. Among livestock and wild cervids the most common prey were sheep (15%) and reindeer (9%), however we found that golden eagle also ate moose and roe deer. Two thirds of the sheep and semi-domestic reindeer carcasses found at clusters were most likely killed by the GPS-marked individuals, while a third of carcasses were not killed by these individuals. All but one sheep and reindeer killed by golden eagle were young animals, less than one year old. The exception was an adult female reindeer. For all GPS-marked individuals, we found at least one or more sheep and/ or reindeer carcasses that were killed by golden eagle, however there was a large between- individual variation and a large between-year variation within individuals. Unfortunately, we have too little data to estimate average kill rates on sheep and reindeer. DNA-analyses of eagle feathers indicated that for territorial pairs, both individuals often visited the same prey, suggesting that they share food resources to some ex-tent. This knowledge is relevant to assessing the total predation pressure on prey from territorial golden eagle. In this report, we show that the cluster method can be used to estimate both diet and predation rates of territorial and non-territorial golden eagle. In theory, the method can be used year-round, however in Norway, the time-period is restricted to the summer months due to the limitation of solar powered battery charging for the GPS devices. When using the cluster method, small prey that are swallowed whole are likely to be underestimated. However, while nest studies capture the small prey component more accurately, they will likely underestimate the proportion of large prey. Large prey is too heavy to be carried to the nest and identifying meat from nest observation studies is challenging while prey item collection will not reveal these items as meat will be con-sumed and digested. The cluster method is therefore an appropriate method to document the consumption of large prey and can often indicate whether the prey has been killed by golden eagle.

Jacobsen, K.-O., Nygård, T., Johnsen, T.V., Kleven, O., Stien, A., Systad, G.H. & Halley, D. 2022. Kongeørn i Vest-Finnmark 2001-2021. Oppsummering av resultatene fra et langtidsstudium. NINA Rapport 2107. Norsk institutt for naturforskning. Dette prosjektet startet i 2001 på bakgrunn av de store innrapporterte rovdyrtapene i Finnmark ved årtusenskiftet, og kongeørna ble i denne sammenhengen beskyldt for å være en av artene som gjorde mest skade på reinflokkene. Det var behov for mer kunnskap om artens status i Finnmark, og prosjektet hadde som hovedmål å avklare grunnleggende bestands-, trekk- og næringsforhold. Det opprinnelige prosjektet ble avsluttet i 2005, men studiene har fortsatt siden 2006 i form av et utvidet prosjekt hvor også kystlokaliteter ble inkludert i en periode. Senere ble 15 territorier i studieområdet i Karasjok og Porsanger en del av intensiv overvåking av kongeørn i Norge. Dette langtidsstudiet over 20 år har tilført mye ny kunnskap om kongeørna i Finnmark. Bestandsestimatet for hele fylket er rundt tre ganger høyere enn før vi startet, noe som kan skyldes økt kartlegging og ikke reell bestandsøkning. Videre vet vi mye mer om hva de voksne kongeørnene bringer av byttedyr eller kadaver til reiret, og som ungene blir fóret med. De unge kongeørnene trekker i stor grad sørover i Fennoskandia de første vintrene, men returnerer hver vår. Vi har også avdekket at noen av de voksne ørnene også forlater landsdelen på vinteren, men vi vet ikke omfanget av dette. Vi har fått gode data om hekkesuksessen til kongeørna, og en del om hva som påvirker dette. I tillegg vet vi mer om hekkebiologien til arten i Finnmark. Til slutt har DNA-analysene gitt oss unik kunnskap om årlig voksenoverlevelse, samt noe om forflytninger og nyetableringer av kjente individer. Jacobsen, K.-O., Nygård, T., Johnsen, T.V., Kleven, O., Stien, A., Systad, G.H. & Halley, D. 2022. Golden Eagle in Finnmark 2001-2021. Summary of results from a long-term study. NINA Report 2107. Norwegian Institute for Nature Research. This project started in 2001 on the basis of the large reported predator losses in Finnmark at the turn of the millennium. In this context, the Golden Eagle was accused of being one of the species that did the most damage to the reindeer herds. There was a need for more knowledge about the species' status in Finnmark, and the project had the main focus on population size, migration and diet. The original project was completed in 2005, but the studies have continued since 2006 in the form of an extended project where coastal sites were also included for a period. Later, 15 territories in the study area in Karasjok and Porsanger became part of intensive monitoring of Golden Eagles in Norway. This long-term study over 20 years has added a lot of new knowledge about the Golden Eagle in Finnmark. The population estimate for the entire county is around three times higher than before we started, which is a result of increased mapping and not a real population increase. Furthermore, we know much more about what the adult Golden Eagles bring of prey or carcasses to the nest, and which the young are fed. Most of the young Golden Eagles migrate south in Fennoscandia in the first winters, but return every spring. We have also discovered that some of the adult eagles also leave the region in the winter, but we do not know the extent of this. We have received good data about the breeding success of the Golden Eagle, and something about what affects this. In addition, we know more about the breeding biology of the species in Finnmark. Finally, the DNA analyzes have given us unique knowledge about annual adult survival, as well as something about movements and new establishments of known individuals.

Faglærer i kroppsøving og idrettsfag, Campus Bergen, 2021 KRO350

Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Predasjon på laksunger i Tana. Med hovedvekt på diett hos gjedde og sjøørret. NINA Rapport 1648. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålsettingen med dette prosjektet er å undersøke dietten til gjedde og sjøørret sommers-tid i Tanavassdraget for å øke kunnskapen om eventuell predasjon på tanalaksen. Det ble valgt ut to hovedområder; 1) et ‘øvre’ område med sideelvene Kárášjohka (nedstrøms Šuolggajohnjálbmi/Myrskog) og Iešjohka (nedstrøms Suoššjávri), samt 2) et ‘nedre’ område fra Sirbmá til Masjok. Fangst av gjedde og ørret ble foretatt av innenbygds og tilreisende sportsfiskere samt lokale garnfiskere, og foregikk fra månedsskiftet mai/juni til siste halvdel av august i 2018 og 2019. I løpet av de to årene ble det levert inn prøver fra 637 gjedder og 365 ørret. De fleste gjeddene ble fanget på stang (87 %), med hovedmengden (70 %) i det øvre området. Gjeddene var fra 23 til 100 cm og veide fra 86 g til 5,3 kg, med gjennomsnittsvekt på 1,2 kg. Gjeddenes alder varierte fra 2 til 24 år. De fleste ørretene ble fanget i det nedre området (67 %), og størrelsen varierte fra 22 cm/113 g til 77 cm/5 kg, med snittvekt på 1,15 kg. Yngste og eldste ørret var henholdsvis 5 og 16 år. Laksunger dominerte i magene hos gjedder fanget i Iešjohka-Kárášjohka både i 2018 og i 2019, og utgjorde omtrent halvparten av dietten, dvs. like mye som de andre ni fiskeartene, samt fugl, lemen, bunndyr, insekter etc. til sammen. Spesifikk volumprosent for laksunger var ca. 95 % i begge årene, noe som indikerer en stor grad av individuell spesialisering hos gjeddene. Av laksungene i gjeddemagene utgjorde laksesmolt nærmere 65 %, 2-3 årig parr ca. 30 % og årsyngel og 1-årig parr ca. 5 %, dvs. at smolt alene utgjorde om lag en tredjedel av den totale dietten til gjedda i Iešjohka-Kárášjohka. I nedre del av Tana var innslaget av laksunger i gjeddemagene lavere enn i det øvre området, selv om laksunger var et viktig byttedyr også her. Fra Sirbmá til Masjok (unntatt området bak Mannsholmen), utgjorde laksunger 16 og 35 % i henholdsvis 2018 og 2019, mens ingen av gjeddene som ble fanget bak Mannsholmen hadde spist laksunger. Det store innslaget av lakseparr og -smolt i dietten til gjedde fanget i Iešjohka og Kárášjohka indikerer at predasjon fra gjedde kan utgjøre en betydelig dødelighetsfaktor for store laksunger langs disse elvestrekningene. Vi vet ikke ennå hvor stor denne effekten er, blant annet fordi det ikke er gjennomført tetthetsberegninger av gjeddebestanden. Gytebestanden av laks i Iešjohka er svært lav og har i de siste årene utgjort bare vel en femtedel av gytebestandsmålet, noe som tilsier at årlig smoltproduksjon også er svært lav. Selv om vi anslår at tettheten av predatorgjed-der i Iešjohka (nedstrøms Suossjavre) utgjør i størrelsesorden bare 4-5 kg/ha, kan likevel om lag halvparten av smolten der ha endt opp i magene til gjedda de siste årene. Predasjonsraten (andel konsumerte smolt) vil imidlertid avta med økende smoltmengde (‘Type II respons’) og dersom gjeddenes årlige konsum av smolt i Iešjohka holder seg noenlunde konstant, vil predasjonen trolig utgjøre bare 15-20 % av smoltproduksjonen om gytebestandsmålet for Iešjohka blir oppnådd. Dette betyr at den nåværende antatt sterkt negative predasjonseffekten i Iešjohka vil ha vesentlig mindre betydning dersom en klarer å øke antall gytehunner av laks, og man vil dermed oppnå en høyere smoltproduksjon med relativt liten påvirkning av gjeddas predasjon. Ved lave gytetettheter av laks, slik som situasjonen i Iešjohka er nå, vil derimot gjeddas predasjon av laksesmolt ha stor betydning ved at en stor andel av smolten blir spist. De viktigste predatorgjeddene på laksunger i Tana var i lengdeklassen 40-60 cm, og innenfor denne størrelsesgruppen var det ingen positiv sammenheng mellom predator- og byttefiskstørrelse. Derimot var det en klar positiv sammenheng mellom størrelsen på gjedde og byttefiskene harr, sik, gjedde og lake. Videre var det få smolt i magene hos gjedde over 65 cm, mens andelen av f.eks. store harr økte kraftig. Vi fant imidlertid ingen forskjell i tilbakeberegnet årlig tilvekst mellom de gjeddene som hadde spist laks og de som hadde spist harr, sik, gjedde og lake. Dette kan bety at gjedder i lengdegruppen 40-60 cm til en viss grad spesialiserer seg på lakseunger/-smolt, eller i alle fall spiser mye laksunger/-smolt, mens de etter hvert som de vokser seg større slår mer og mer over på større byttefisk som harr og sik. De aller største laksesmoltene i gjeddemagene var ca. 18 cm, mens de største byttefiskene av harr og sik var opp mot 45 cm, og var blitt spist av gjedder som var 75-90 cm. Det dominerende innslaget av laksunger/-smolt i dietten til gjedda i for eksempel Iešjohka, kan bety at eldre laksunger og laksesmolt er spesielt utsatt i enkelte områder av elva. Det er mulig at overgangene mellom innsjøer (eller luobbaler) og de mer strømrike partiene kan fungere som aggregeringspunkter og effektive beiteområder for gjedda, og representerer flaskehalser for nedvandrende laksesmolt. Akustisk merking av gjedder like etter gyting vil påvise om gjedda samler seg på spesielle områder i forbindelse med smoltutvandringen. Dette ville også være svært nyttig kunnskap i et eventuelt framtidig utfiskingsprosjekt på gjedde, for å kunne konsentrere fangsten til områder og tidsrom med store tettheter av predatorgjedder. Både tradisjonelt sportsfiske og garnfiske etter gjedde er relativt effektivt, og kan bidra til en betydelig fangstdødelighet hos gjeddebestanden i Tana. Gjedda er imidlertid også kannibal, dvs. den spiser mindre individer av egen art, og vi fant gjedder fra 10 til 40 cm som byttefisk i gjedder i lengdeintervallet 50 - 70 cm. Et selektivt fiske på stor gjedde (kannibaler), vil derfor føre til lavere predasjon (kannibalisme) på små gjedder (10-40 cm), og dermed mulighet for økt rekruttering til gjeddebestanden. Selv om gjedder helt ned i 20 cm kan beite på store laksunger og -smolt, ble det funnet svært få gjedder under 30 cm med laksunger i magen. Dette skyldes trolig at de minste gjeddene, med fare for å bli spist av sine større artsfrender, holder seg unna områdene der de større gjeddene samler seg for å beite på laksesmolt. En økt beskatning av større gjedder i Tana kan derfor i tillegg til en generell økt rekruttering til gjeddebestanden også føre til at en større andel små gjedder vil predatere på laksesmolt. Et uttak av store gjedder i Tana kan dermed føre til en motsatt effekt av det man ønsker, ved at predasjonen på laksesmolt faktisk øker ytterligere. Et eventuelt uttak (utfisking) av gjedder må derfor planlegges svært godt, spesielt i de sideelvene der laksebestanden er svak og under oppbygging, for å unngå bifangster av laks. Laksunger utgjorde mer enn 75 % av dietten til ørret fanget i Kárášjohka, mens innslaget i ørret fra Iešjohka var ganske lavt. Andelen økte imidlertid generelt med økende kroppsstørrelse, og hos ørret på 55-60 cm eller lengre utgjorde laksunger/-smolt hele 65 % av dietten. Størrelsen på ørreten langs de ulike elvestrekningene er derfor bestemmende for predasjon på laksesmolt. Det relativt lave innslaget av lakseunger/-smolt i ørret i Iešjohka versus Kárášjohka, skyldes derfor trolig at størstedelen av ørretbestanden i Iešjohka består av yngre og mindre individer enn i Kárášjohka. Innslaget av laksunger var også relativt lavt (15 %) i de nedre områdene (Sirbmá-Masjok), spesielt hos ørretene som ble fanget nær Tanemunningen, der marin fisk (sil) dominerte i ørretdietten. Det kan derfor ikke utelukkes at en stor andel av ørretene som ble fanget i de nedre områdene var sjøørret på vei tilbake etter sjøoppholdet, og at dietten gjenspeiler beitingen i munningsområdet under tilbakevandringen. Tidligere pilotstudier har imidlertid også antydet at ørret i de nedre områdene av Tana har relativt lave innslag av laksunger i dietten. Det foreligger ingen sikre anslag på størrelsen av gytebestanden av sjøørret i Tanaelva, men selv om predasjonen fra sjøørret på laksunger stedvis kan være svært høy, som for eksempel i Kárášjohka, har den trolig mindre negativ betydning på laksebestanden totalt enn predasjonen fra gjedde. De flere tusen laksendene som oppholder seg i Tanamunningen hvert år, beiter i hovedsak på sil samt en del andre marine fiskearter, og har trolig liten/ingen negativ effekt på utvandrende smolt. Dersom biomassen av sil reduseres, og/eller smoltutvandringen inntreffer tidligere, kan det ikke utelukkes at laksesmolt vil kunne utgjøre en større del av dietten til laksendene. Det samme gjelder eventuell predasjon fra steinkobbe i munningsområdet. Minken er på den norske svartelisten, og er jaktbar hele året. Predasjonseffekten fra mink på laksunger/-smolt i Tana er uviss. For å lykkes med å desimere minkbestanden over tid bør det trolig gjennomføres intense uttak på vinter- og vårparten (parringstiden) for å fjerne stasjonære hunner/hanner og dermed hindre oppvekst av unge, ikke-stasjonære individer. Uttak av revir-hevdende hanner på sommeren kan imidlertid føre til økt innvandring av ikke-stasjonære individer og resultere i generelt høyere tetthet i minkbestanden. Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Deanu čázádaga luossaveajehiid predašuvdna (borahallan). Vuosttažettiin hávgga ja guvžžá borrama guorahallan. NINA Raporta 1648. Norsk institutt for naturforskning (Norgga luonddudutkamiid guovddáš) Dán prošeavtta váldoulbmil lea čielggadit maid hávga ja dápmot/guvžá borret geasi áigge Deanu čázádagas vai oahpašeimmet eambbo das ahte borahallet go Deanu luosat ja mainna lágiin. Leat válljejuvvon guokte váldoguovllu čázádagas; 1) “badjin” mas leat mielde oalgejogat Kárášjohka Šuolggajohnjálmmis vulos ja Iešjohka (Šuoššjávrris vulos), ja 2) “vuollin”; Sirpmás Máskejohkii. Hávggaid ja dápmohiid leat sihke báikki olbmot ja olggobeali lustabivdit bivdán, ja báikkálaš sáibmabivdit, ja dat čađahuvvui miessemánu/geassemánu molsašuddamis gitta borgemánu loahpageahčái sihke 2018:s ja 2019:s. Dan guovtti jagis oaččuimet iskkadeapmái oktiibuot 627 hávgga ja 265 dápmoha/guvžžá. Eanas hávggaid godde stákkuin (87 %), ja eanas oasi iskanguovllus “badjin” (70 %). Hávggat ledje 23 – 100 cm guhku ja dedde 86 grámma rájes 5,3 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,2 kg. Hávggaid ahki lei 2 jagis 24 jahkái. Eanas dápmohiid godde “vuollin” (67 %), ja sturrodat lei 22 cm/113 g rájes gitta 77 cm/5 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,15 kg. Nuoramus ja boarráseamos dain lei nappo 5 ja 16 jagi. Luossaveajehat ledje eanas biebmun hávgačovjjiin Iešjoga-Kárášjoga guovllus sihke 2018:s ja 2019:s, ja dahke sullii beali borramušas, nappo seamma olu go dat eará ovcci guollešlája, lottit, goddesáhpánat, bodnedivrrit, divrrit jna. oktiibuot. Luossaveajehiid dihto volumaproseanta lei sullii 95 % goappaš jagiid, mii čájeha ahte muhtin hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid borrat. Luosain mat gávdnojedje hávgačovjjiin dahke luossasmolttat (veajehat mat leat jođus merrii) 65 %, 2-3 jahkásaš veajehat sullii 30 % ja dan jagi unna veajehaččat (luossaálggut) ja 1-jahkásaš veajehat sullii 5 %, nappo dahke luossasmolttat lagabui goalmmádasa buot das maid hávga borrá Iešjogas-Kárášjogas. Vuolit dutkanguovllus Deanus dahke luossaveajehat unnit oasi hávggaid borramušas go bajit dutkanguovllus,vaikko luossaveajehat maid dáppe dahke stuora oasi hávgga borramušas. Sirpmá rájes Máskejohkii (earret Eadjásullo duohken) dahke luossaveajehat nappo 16 % (2018) ja 35 % (2019), muhto ii oktage hávga mii goddui Eadjásullo duohken lean borran luossaveajehiid. Go luossaveajehat dahke nu stuora oasi hávgga čovjjiid sisdoalus Iešjogas ja Kárášjogas čájeha dat ahte hávga lea sivalaš olu stuorábuš luossaveajehiid jápmui dáin osiin čázádagas. Mii eat dieđe vuos man muddui dát čuohcá máddodahkii, earret eará danne go vuos ii leat lohkkojuvvon ja guorahallon man olu hávga doppe lea. Iešjohkii gorgŋot unnán luosat gođđat ja maŋemus jagiid lea dat leamaš dušše viđádas gođđoluossamihttomearis, ja dat mearkkaša ahte maiddái šaddet jahkásaččat unnán luossasmolttat doppe. Jus meroštallat ahte predáhtorhávggat Iešjogas (vuolábealde Šuoššjávrri) leat dušše 4-5 kg/hektáris, de sáhttá liikká sullii bealli Iešjoga luossasmolttain gártan hávggabiebmun. Predašuvdnagorri (man stuora oassi luossasmolttain borahallet) unnu dađi mielde go luossasmolttaid lohku lassána (‘Type II respons’) ja jus hávggat ain borret sullii seamma olu luossasmolttaid jahkásaččat, dahje unnit (vrd. Type II-respons), de dagašii predašuvdna (borahallan) eanemustá 20 % smoltašaddamis jus Iešjoga gođđoluossa-mihttomearri olahuvvo. Dat mearkkaša ahte dálá ja navdojuvvon hui negatiiva predašuvdna-váikkuhus Iešjogas šaddá mearkkašahtti unnit jus nagodivččiimet lasihit gođđoluosaid dohko, ja nu olahit eanet smoltašaddama. Vearrámus hávggat mat borret luossaveajehiid Deanujogas leat 40-60 cm guhku, ja dán sturrodat hávggaid dáfus ii lean makkárge čielga oktavuohta predáhtorhávgga sturrodaga ja bivddáhasguliid hárri, čuovžža, hávgga ja njágá sturrodagaid gaskka. Dasto ledje unnán luossasmolttat badjel 65 cm guhku hávggaid čovjjiin, muhto baicca mearkkašahtti stuorát oassi omd. stuora hárrit. Muhto maŋos guvlui rehkenastimis mii eat gávdnan makkárge erohusa jahkásaš lassáneamis daid hávggain mat ledje borran luosa ja/dahje mat ledje borran hárri, čuovžža, hávggaid ja njágáid. Dát sáhttá mearkkašit ahte 40-60 cm guhku hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid/-smolttaid borrat, dahje goit borret olu dakkáriid, muhto go sturrot de baicca borragohtet stuorát guliid nugo hárri ja čuovžža. Stuorámus luossasmolttat hávggačovjjiin ledje birrasiid 18 cm, ja stuorámus hárrit ja čuovžžat ledje gitta 45 cm, ja daid ledje 75-90 cm guhku hávggat borran. Go luossaveajehat/-smolttat ledje hui olu Iešjoga hávggaid čovjjiin, de sáhttá dat mearkkašit ahte luossaveajehat/-smolttat leat erenoamáš vára vuolde soames báikkiin čázádagas. Sáhttá leat nu ahte hávga bivdá erenoamážit rávnnjiin jávrriid dahje luobbaliid lahkosis ja ahte luossasmolttat leat erenomáš vára vuolde dáid sajiin čázádagas. Hávgga radiomerken dakka maŋŋel gođđama čájehivččii ahte čoaggana go hávga dihto sajiide dalle go luossasmolttat vuodjalit vulos. Dat livččii maid ávkkálaš diehtun boahttevaš váillidanbivddu oktavuođas, vai sáhtášii čavget bivddu dihto guovlluin ja dihto áigái goas leat olu predáhtorhávggat čoahkis. Sihke dábálaš lustabivdu ja hávgabivdu firpmiin/sáimmain lea oalle ávkkálaš, ja sáhttá mearkkašahtti láhkái unnidit hávggaid Deanu čázádagas. Hávga lea maiddái kannibála, mii namalassii borrá eará hávggaid maid. Mii gávnnaimet 10-40 cm guhku hávggaid borahallan 50-70 cm hávggaide. Jus stuora hávggat (kannibálat) bivdojuvvojit, de borahallet unnit meari smávva hávggat (10-40 cm), ja dat dagaha ahte hávggat baicca lassánit. Vaikko vuollel 20 cm smávvahávggat nai sáhttet borrat stuorábuš luossaveajehiid ja -smolttaid, de gávdnojedje hui unnán vuollel 30 cm hávggat Deanus mat ledje borran luossaveajehiid. Dasa lea árvvusge sivvan ahte unnimus hávggat ballet borahallamis stuorát hávggaide ja danne garvet báikkiid gos stuorát hávggat borret luossasmolttaid. Jus Deanus bivdigoahtá stuora hávggaid, lassin dasa go hávga muđui laská doppe, de sáhttá dat dagahit ahte eambbo smávvahávggat borragohtet luossasmolttaid. Jus Deanus goddá eambbo stuora hávggaid, de sáhttá váikkuhus šaddat áibbas nuppe ládje go áigumuš livččii, ja ahte vel eambbo luossasmolttat borahallet. Vejolaš hávgabivddu ferte danne plánet erenoamáš bures, erenoamážit oalgejogain gos luossanálli lea rašši ja easkka lassáneame, vai ii miste bivdde luosa maid. Luossaveajehat dahke badjel 75 % daid dápmohiid borramušas mat goddojedje Kárášjogas, go fas Iešjoga dápmohat ledje unnán borran luossaveajehiid. Muhto dát oassi lassánii mađi stuorát dápmot lei, ja 55-60 dahje stuorát dápmohiid čovjjiin ledje luossaveajehat/-smolttat olles 65 % borramušas. Dápmohiid sturrodat iešguđetge johkaosiin lea dat mii váikkuha luossasmolttaid borahallamii. Go Iešjogas ledje relatiivvalaččat unnán luossaveajehat/-smolttat borahallan Kárášjoga ektui, dáidá boahtit das go Iešjogas leat eanas dápmohat nuorabut ja unnibut go Kárášjogas. Luossaveajehiid oassi lei maid oalle unni (15 %) Deanu vuolit osiin (Sirpmás Máskejohkii), erenoamážit dápmohiin mat goddojedje Deanunjálmmi lahka, doppe gos dápmot lea olahan borrat mearraguoli (sivlla). Danne sáhttá leat nu ahte stuora oassi dápmohiin mat goddojedje vuolit dutkanguovllus ledje guvžžát mat fas ledje máhccame johkii, ja ahte čoavjjis gávnnaimet dan maid ledje borran Deanu njálmmis bajás máhcadettiin. Ovdalaš pilohtaguorahallamat leat gal maid čájehan ahte Deanu vuolit osiin borret dápmohat/guvžžát unnán luossaveajehiid. Eai gávdno sihkkaris dieđut das man olu gođđoguvžžát Deanujogas leat, muhto vaikko guvžá borráge olu luossaveajehiid, omd. Kárášjogas, de dáidá das leat unnit negatiiva váikkuhus luossanállái go hávggas. Dat máŋggat duhát gussagoalssit mat juohke jagi čoahkkanit Deanu njálbmái, borret vuosttažettiin sivlla, ja soames eará mearraguliid, ja dáidet unnán čuohcat vulos johtti luossasmolttaide. Jus sivlla biomássa unnu ja/dahje luossasmolta árabut vuodjagoahtá merrii, de lea vejolaš ahte eanet luossasmolta gártá gussagoalssi biebmun. Seamma guoská njuorjju (vievssi/geađgenjuorjju) predašuvdnii (ahte njuorju borragoahtá eanet luossasmolttaid) joganjálmmis. Miŋka lea Norgga čáhppeslisttus, ja dan oažžu bivdit birra jagi. Ii leat dihtosis man muddui miŋka borrá luossasmolttaid/-veajehiid. Vai miŋkkanáli unnideapmi lihkostuvašii, de berrešii várra čađahuvvot garra bivdu dálvet ja giđđat (gipmanáigge), vai oččošii eret orru ciikkuid ja rávjjáid ja hehttešii ođđa miŋkkaid ásaiduvvamis dohko. Muhto jus orru (iežaset guovllu oamasteaddji) rávjjáid goddá geasset, de gal baicca sáhttet boahtit eambbo ođđa golgomiŋkkat sadjái ja nu lassánit miŋkkat.

Nordlig lysprikkfisk er den mest utbredte lysprikkfiskarten nord for 35°. De er tidligere kjent for å ha en diett bestående av kopepoder, krill og amfipoder, og ansees som opportunistiske predatorer. Datamaterialet for studien er hentet inn fra fire forskjellige havområder i Nordatlanteren, henholdsvis Norskehavet, Islandshavet, Irmingerhavet og Labradorhavet i forbindelse med EURO BASIN-prosjektet, et forskningstokt som fant sted fra 01.05.13-14.06.13. Studiens hovedmål var å dokumentere diettsammensetningen til nordlig lysprikkfisk i disse havområdene, og sammenligne dietten mellom områdene på bakgrunn av fiskens vertikale døgnvandring, tilgjengelighet av byttedyr i vannsøylen, tid på døgnet og fiskens størrelsesforskjeller. Studien baserer seg på zooplanktonprøver fra MOCNESS, hydrografiske og akustiske målinger og prøver av nordlig lysprikkfisk som ble samlet inn med makroplanktontrål og Harstadtrål gjennom hele toktet. Lengde- og vektanalyser av fisk, lever og gonade ble gjort for å undersøke fiskens fysiske fatning. Mageanalyser ble gjort for å identifisere mageinnholdet til nordlig lysprikkfisk og for å kunne sammenligne fødesammensetningen mellom havområder, fiskens lengde og tid på døgnet. Nordlig lysprikkfisk er en visuell predator tilpasset fødesøk ved lave lysstyrker, og unngår høye lysstyrker for å unngå å bli spist. I Labradorhavet og Norskehavet gjennomgikk nordlig lysprikkfisk vertikal døgnvandring, hvor de beveget seg opp i vannsøylen med høyest zooplanktontetthet for å spise om natten, og ned igjen på dypet på dagtid. I Irmingerhavet og Islandshavet unngår nordlig lysprikkfisk de høye lysstyrkene fra 0-200 m hele døgnet, og spiser i dypet mellom hhv ca. 200-700 m og 200-500 m. Nordlig lysprikkfisks diett bestod av mindre byttedyr som appendikularier, Calanus finmarchicus og Metridia spp. til større bytter som Calanus hyperboreus, Paraeuchaeta spp. og amfipoder. Diettsammensetningen varierte med område. De kalde vannmassene i Islandshavet hadde rike mengder C. hyperboreus i dypet, hvor nordlig lysprikkfisk oppholdt seg gjennom hele døgnet. I Labradorhavet ble den høyeste zooplanktontettheten registrert; her hadde nordlig lysprikkfisk positiv seleksjon for Appendikularia og C. finmarchicus, som befant seg med høyest tetthet på 0-50 m dyp, i et kaldt overflatelag, hele døgnet. I Irmingerhavet spiste nordlig lysprikkfisk litt av alt, men ser ut til å velge Amfipoder og større kopepoder som C. hyperboreus og Paraeuchaeta spp. over andre byttedyrsarter. Masteroppgave i biologi MAMN-BIO BIO399

Aim To investigate a possible association between children's current diet and parents’ reported avoidance of appropriate foods in the child's diet at the age of 10 months, due to fears of allergic or hypersensitivity reactions. Design A cross‐sectional study. Methods In 10 randomly selected municipalities willing to participate, 686 children represented by their parents visiting the child health centre were enrolled in the study. From January 2015–January 2017, 440 (64%) parents completed a semi‐quantitative food frequency questionnaire concerning their child. Results Thirty‐four percent of parents reported that they avoided introducing some food items due to fears of allergy or hypersensitivity in their child. A statistically significant relationship emerged between this reporting and parents wanting more information about food for infants and toddlers. However, the reported fear was not associated with dietary restrictions regarding actual feeding of the child.

BACKGROUND: Low cardiorespiratory fitness (CRF) with accompanying metabolic risk factors such as overweight/obesity, reduced blood glucose control, elevated blood pressure, and dyslipidemia, is one of the most important predictors of all-cause mortality. Maximal oxygen uptake (VO2max) is considered the single best indicator of CRF. VO2max gradually decreases with increasing age, partly because of a reduced activity level, with concurrent increase of body weight (BW), reduced ability of fat oxidation (FatOx) and increased prevalence of T2D. High-intensity aerobic interval training (HAIT) has been found to effectively increase VO2max. HAIT may thus have the potential to counteract both age, -and inactivity related declines in VO2max and concomitant metabolic risk factors. Still, previous studies indicate blunted VO2max adaptations among older compared to younger individuals. However, no previous studies have systematically compared the VO2max responses after HAIT in different age groups. T2D most often occurs above the age of 30 and is associated with metabolic disturbances in both glucose- and FatOx. T2D is also associated with elevated blood pressure (BP), overweight and impaired blood lipid profile (BLP). Aerobic exercise has been associated with improvements in all these metabolic risk factors, but few studies have investigated the effects of HAIT compared to work matched moderate-intensity continuous training (MIT) on these variables among T2D. When assessing FatOx adaptations to exercise, it is crucial to have a strict diet control since changes in diet will interfere with the FatOx results. Test – retest reliability should also be considered when interpreting FatOx measurements, since day to day variations in FatOx will occur also during equal diet conditions. OBJECTIVES: To investigate a) the effects of HAIT on metabolic risk factors among individuals diagnosed with T2D (paper I), b) the effects of age on VO2max adaptations (paper II),- and c) to evaluate the impact of diet and testing reliability on FatOx during exercise (paper III). METHODS: Paper I and II are both training interventions, investigating VO2max adaptations using HAIT; 4 x 4 minutes at an intensity between 85-95% of maximum heart rate (HRmax). The main outcome in paper II was to explore if there are differences in VO2max response between six decade-cohorts from 20-70+ years with a training status typical for their age group. In paper I, the main outcome was to explore VO2max- and glycosylated hemoglobin level (HbA1c) adaptations to HAIT. Responses in lactate threshold (LT), FatOx, BP, body composition and (BLP) was also investigated, and the results were compared to adaptations after work matched MIT (70-75% HRmax). 32 and 94 individuals participated in paper I and paper II, respectively, and all exercise sessions were supervised. In paper III, day to day variations in FatOx during equal diet conditions, as well as the influence of either a high-fat diet or high-carbohydrate diet on FatOx during moderate-intensity exercise (60% VO2max) was examined among 9 healthy female adults. Due to the diets influence on FatOx, thorough diet registrations were performed also in paper I. In all papers, an incremental protocol was used to measure VO2max, with the ergo spirometry metabolic test system Sensor Medics Vmax Spectra (Sensor Medics 229, Yorba Linda, Calif., USA). In paper I and III indirect calorimetry based on respiratory exchange ratio was used to estimate FatOx during exercise at 60% VO2max. Three 5-min submaximal work periods with increasing watt or speed, together with the VO2max measurement represents a linear regression which was used to calculate each persons workload at 60% VO2max. RESULTS AND CONCLUSIONS: In paper I, 12 weeks of HAIT led to a 21% (ml·kg-1·min-1) - and 19% (L·min-1) increase in VO2max, while no change in VO2max was found in MIT. Velocity at LT improved in both groups. LT expressed as %VO2max did not change in either of the groups. A significant improvement was found in HbA1c in HAIT compared to MIT, with a 0.58% points reduction in HbA1c, while no change was found in MIT. A significant correlation was found between change in VO2max and change in HbA1c (r= -0.52, p

Halley, D.J. 2017. Stable isotope values of carbon and nitrogen in Norwegian brown bear, wolf, lynx and wolverine tissue and their significance for understanding diets - NINA Report 1341. 41 pp. Analysis of stable isotope values of carbon and nitrogen in body tissues of a consumer allow inferences to be drawn about the dietary sources of the tissues (ie, the foods) from which that body tissue was made. Muscle tissue of the four large mammalian predators found in Norway – brown bear, lynx, wolverine, and wolf – was analysed and compared with the isotope values of plants and animals in the Norwegian terrestrial food chain. This method cannot distinguish between the proportion of food consumed that was taken directly as live prey or indirectly by scavenging. Mean values for each predator species were similar. As a result, they did not allow inferences to be made between species about the relative balance of food sources in their diets. This was because the differences between the four species were well within the known inter-species variation in systematic change in isotope ratios caused by digestive processes (‘dietary fractionation’). The overall values of all species were in the ranges expected for animals consuming a diet dom-inated by the food chain from plants (ie, not lichens), through wild mammal herbivores excluding wild and semi-domestic reindeer. Reindeer have very distinctive isotope profiles, mainly because they eat much lichen, which is isotopically distinct from plant species. Values are not compatible with reindeer tissue being a major source of the assimilated diet of any of the species; though they may have been a significant subsidiary source for some individual wolverines in wild reindeer areas of south Norway, and some individual lynx living in semi-domestic reindeer areas. For wolverine especially this result is at variance with dietary studies using other methods such as scat analysis, and suggest that those methods may overestimate the significance of reindeer in wolverine diets. Further research would be useful to clarify this issue. Sheep isotope values are closely similar to those of the large predators themselves. This appears to be an effect of the high values for carbon and nitrogen in marine protein. Marine protein is an element in the artificial feeds sheep consume in winter in Norway. The result is that the proportion of sheep in the diet in Norway is very difficult to interpret using this method. However, if sheep were a very large proportion of the diet, predator stable isotope values would be expected to be even higher than they were observed to be. In brown bears, no significant differences in isotope values between males and females; or between bears in areas with semi-domestic reindeer and without, were found; indicating that by this method there was no evidence of variation in diet between these groups. In lynx, female lynx in areas without semi-domestic reindeer had stable isotope values that distinguished them from other groups; indicating a significantly different balance of diet from those other groups. The nature of this difference was unclear. In wolverine, carbon isotope values differed significantly between males and females, and between areas with semi-domestic reindeer and other areas; indicating relative dietary differences between males and females; and between areas with domestic reindeer and those without. However, this was within an assimilated diet dominated by wild mammalian herbivores excluding reindeer. In wolves, only one sample was available from areas with semi-domestic reindeer. In areas with no semi-domestic reindeer, there was no significant difference between sexes in stable isotope values. Values were consistent with an assimilated diet dominated by wild mammalian herbivores excluding reindeer; and reindeer could not have been a significant element. The proportion of sheep in the assimilated diet was hard to interpret, but could not have been dominant. Halley, D.J. 2017. Stable isotope values of carbon and nitrogen in Norwegian brown bear, wolf, lynx and wolverine tissue and their significance for understanding diets - NINA Rapport 1341. 41 s. Ved å analysere stabil-isotopverdier av karbon og nitrogen fra kroppsvev hos dyr kan man trekke sluttinninger om hvilke kilder (i form av mat) kroppsvevet har. «I denne studien ble» muskelvev fra Norges fire store rovdyr: brunbjørn, gaupe, jerv, og ulv, analysert og sammenlignet med verdiene hos planter, lav og andre dyr i den norske terrestriske næringskjeden. Metodikken kan ikke skille mellom føde som kommer fra levende byttedyr og fra åtsel. Resultatene viser at rovdyrartene har ganske like gjennomsnittsverdier, så like at de ikke tillater å trekke slutninger om den relative balansen av fødekilden mellom artene. Dette er fordi forskjellene mellom de fire artene er godt innenfor kjent variasjon mellom arter i systematiske endringer i isotopverdier forårsaket av fordøyelsesprosesser (‘fordøyselsesfraksjonering’). Oppsummert plasserer verdiene til artene seg innenfor spekteret som er forventet for dyr som spiser en diett dominert av planteetende pattedyr (unntatt rein) som igjen spiser planter (dvs, ikke lav). Rein har veldige bestemte isotopprofiler som skiller seg fra andre pattedyr. Dette er hovedsakelig på grunn av at de spiser mye lav, som har karbonverdier som er veldig annerledes enn planter. Verdiene som ble funnet hos alle de fire artene stemmer for arten som helhet ikke overens med at reinsvev utgjør en vesentlig andel av den fordøyde dietten. Rein kan ha vært en signifikant bi-ressurs for noen individer av jerv i villreinområder i Sør-Norge, og for noen individer av gaupe som lever i områder med tamrein. For jerv spesielt er resultatene ikke i samsvar med diettundersøkelser som bruker andre meto-der, som f.eks. avforingsanalyse. Det antyder at metodikkene muligens overestimerer andelen av rein i jervens diett. Det er en fordel med videre forskning for å få klarhet i dette. Isotopverdier som måles fra sau ligner veldig på isotopverdiene som måles fra de fire store rovdyrene. Dette synes å være forårsaket av veldig høye verdier av karbon og nitrogen i marint protein, som er en viktig bestanddel i kraftforet som sau fores med om vinteren i Norge. Resultatet er at andelen sau (i rovdyrdietten) er svært vanskelig å tolke ved bruk av metodikken. Likevel, dersom sau utgjorde en veldig stor andel av dietten, ville stabil-isotopverdier hos rovdyrene forventes å være enda høyere enn de som ble funnet. Hos brunbjørn ble det ikke funnet betydelig statistiske forskjeller i isotopverdier mellom hanner og hunner, eller mellom områder med tamrein og uten tamrein. Dette indikerer at det mangler bevis for variasjon i dietten mellom gruppene med bruk av stabil-isotopteknikken. Hos gaupe hadde hunner i områder uten tamrein stabil-isotopverdier som skilte de statistisk fra alle andre gruppene (hunner i områder med tamrein, samt hanner i både tamrein og ikke-tamreinområder). Dette indikerer en statistisk betydelig forskjell i balansen mellom diettkilder i denne gruppen i forhold til de andre gruppene. Årsaken til forskjellen er uklar. I områder med tamrein, men der rådyr er sjelden eller ikke funnet, var verdiene forenelig med en større, men ikke dominerende andel rein i dietten. Hos jerv ble det funnet en statistisk betydelig forskjell i karbon-isotopverdier mellom hanner og hunner, og mellom områder med tamrein og områder uten. Likevel var den assimilerte dietten dominert, bortsett fra noen få individer, av ville planteetende pattedyr unntatt rein. Hos ulv var det en bare en prøve fra tamreinområder tilgjengelig. I områder uten tamrein var det ikke noen statistisk betydelig forskjell mellom kjønnene i stabil-isotopverdier. Verdiene var i overenstemmelse med en assimilert diett dominert av ville planteetende pattedyr, unntatt rein. Resultatene viste at det ikke var mulig at rein utgjorde en betydelig andel av dietten. Andelen sau er vanskelig å tolke, men kan ikke ha vært dominerende.

The diet and prey handling of a breeding pair of the golden eagle (Aquila chrysaetos) in Oppland County, Norway, was analysed with video monitoring of prey deliveries at the nest during the ten weeks that the nestling stayed in the nest. The study was conducted in a year with regional low abundance of microtine rodents and willow grouse (Lagopus lagopus). A total of 71 prey items was recorded delivered at the nest, 43 items of these were identified to species level and 26 to genus. One prey was only identified as a bird, and one prey was not identified at all. The most common prey were birds (68%). In terms of number of prey delivered, thrush (Turdus sp.) (41%), mountain hare (Lepus timidus) (27%), and willow grouse (20%) were the most numerous species. Mountain hare was the most important prey (67%), while thrush and willow grouse made 7% and 20% of total delivered biomass, respectively. Only one microtine rodent was delivered at the nest. No deliveries of sheep (Ovis aries), parts of a sheep, or other livestock was recorded at the nest. The male delivered most prey items (57%), of which the largest proportion was birds (69%). The nestling started to feed unassisted at an age of 41 days, and fed unassisted on birds earlier than on mammalian prey, in contrast to what found in previous studies. Deliveries of mountain hare and willow grouse declined throughout the season, while deliveries of thrushes increased. My study suggests that the golden eagle’s strategy when hunting willow grouse is win-shift, while the strategy on thrushes is win-stay. My study, as other studies based on video monitoring, has revealed a larger proportion of small prey species in the diet of the golden eagle, which is in contrast to studies based exclusively on prey remains and pellets. The high proportion of thrushes recorded indicates their importance in the golden eagles diet, especially in years with low abundance of other prey species. In consistence with other studies on the diet of golden eagle, mountain hare and willow grouse were the most important prey species in terms of biomass delivered. Diett og byttedyrseleksjonen til et par hekkende kongeørn (Aquila chrysaetos) i Oppland, Norge, ble analysert ved videoovervåkning av byttedyrleveringer, gjennom de ti ukene ungen var på reiret. Studien ble gjort i et år med regional lav tetthet av microtine smågnagere og lirype (Lagopus lagopus). Til sammen ble 71 byttedyr filmet levert på reiret, hvorav 43 byttedyr ble identifisert ned til art, og 26 til slekt. Et bytte ble bare bestemt som fugl, mens et byttedyr ikke ble identifisert. Det mest vanlige byttedyret var fugler (68%). I antall byttedyr levert til reiret var trost (Turdus sp.) (41%), hare (Lepus timidus) (27%) og rype (20%) de mest tallrike artene. Hare var det viktigste byttedyret (67%), mens trost og rype utgjorde henholdsvis 7% og 20% av den leverte biomassen. Bare en smågnagere ble levert til reiret. Det ble ikke registrert sau (Ovis aries), spor av sau eller andre husdyr levert på reiret. Hannen overleverte flest byttedyr (57%), hvorav fugler (69%) utgjorde den største andelen. Ungen spiste selvstendig først etter 41 dager, å spiste fugler selvstendig tidligere enn pattedyr, dette i motsetning til hva som er funnet i tidligere studier. Overleveringer av hare og rype avtok utover i sesongen, mens leveringer av trost økte. Min studie foreslår at kongeørn jakter med en win-shift strategi på lirype, og en win-stay strategi på trostefugl. Min studie som andre studier basert på kameraovervåkning, har avslørte en større andel små byttedyr i dietten til kongeørn, noe som er i uoverensstemmelse med studier basert på kun pellets og byttedyrrester. Den høye andelen trost i dietten indikerer også denne artens viktighet som byttedyr for kongeørn, særlig i år med lave tettheter av andre viktige byttedyr. I overenstemmelse med andre studier på kongeørndiett ble hare, og rype de viktigste byttedyrene i form av biomasse levert. M-NF

Det er gjort få studier om matvaner til eldre med hoftebrudd. Dette er en retrospektiv deskriptiv tverrsnittstudie utført juli 2013 til desember 2014. Et spørreskjema ble brukt for å kartlegge hva hjemmeboende eldre spiste 3 måneder før hoftebrudd. Kji-kvadrattest og Fishers eksakte test for små utvalg ble benyttet for å se på sammenhengen mellom kategoriske variabler i krysstabeller. T-test ble benyttet for å sammenlikne gjennomsnittet i to grupper, de som bodde alene og de som bodde sammen med noen.

Master i samfunnsernæring Introduction: Diet during pregnancy is important for both the health of the mother and her offspring. A food intake in accordance with the national recommendations can reduce risk of non-communicable diseases such as type 2 diabetes and cardiovascular disease. Additionally, following the dietary advice can reduce risk of complications from gestational diabetes mellitus. Objectives: The purpose of this study was to increase knowledge on the diet during pregnancy prior to gestational diabetes diagnosis in women in Oslo. Baseline data gathered from the on-going Pregnant+ study are used for analysis. The secondary objectives were to describe the food intake during pregnancy using a qualitative food frequency questionnaire, develop a scoring system to examine diet quality through adherence to dietary recommendations and evaluate diet using the scoring system. Methods: This quantitative, cross-sectional study uses a 41-item food frequency questionnaire to describe diet, and a self-developed scoring system to further compare diet with recommendations. The score is bases on national recommendations for food intake. Participants were recruited at their initial meeting in the diabetes outpatient clinic in five major hospitals in the Oslo area. The women recruited September 2015-April 2016 are included in this thesis. Background variables were added to the statistical program SPSS and score development and analysis were conducted by use of SPSS.Results: 75 women participated in the study, 55% were born in Norway. The intake of vegetables, fruits and berries, wholegrain and low-fat milk were less frequent than recommended in the majority of the sample. The majority met the recommended frequency for intake of fish. The salt intake was most likely exceeding the amount recommended. Conclusion: Dietary intake might not be met by recommendations in the majority of the categories, although it is not possible to conclude, as the amount per frequency could not be estimated accurately.

Master's thesis in Health and social sciences Bakgrunn: Det er et helsepolitisk mål i Norge at det skal tilbys behandling til mennesker med overvekt eller fedme i den offentlige helsetjenesten. Det er i dag et stort antall pasienter som mottar konservativ behandling, bestående av sammensatte livsstilstiltak. Målet med behandlingen er vektreduksjon hos personer med overvekt og fedme. Denne studien har som formål å se på langtidseffekten av denne behandlingen. Metode: Det ble søkt systematisk etter litteratur i tre databaser, og i referanselister til inkluderte publikasjoner til og med mai 2016. Jeg søkte etter litteratur med følgende studiedesign: oversikter over systematiske oversikter, systematiske oversikter og randomiserte kontrollerte studier. Det ble også søkt etter studier der den transteoretiske endringsmodellen ble brukt i behandling av overvekt.

Bjørg Dale, Ulrika SöderhamnCentre for Caring Research – Southern Norway, Faculty of Health and Sport Sciences, University of Agder, Grimstad, NorwayBackground: Older home-living people are an at-risk group for undernutrition, particularly those who are living alone. Lack of knowledge about healthy dietary habits, altered taste sensation, and declined health status are shown to be some of the factors related to undernutrition. The aims of this study were to explore how a small group of older people in Southern Norway perceived their nutritional self-care.Methods: An exploratory qualitative approach, combined with a simple self-report questionnaire, was used. Five persons living in rural areas in Southern Norway, who in a former study were screened and found to be at risk for undernutrition, participated. Qualitative data assessed by means of individual self-care talks in the persons' own homes were analyzed using directed content analysis. A simple self-report questionnaire containing demographic variables, two health-related questions, and the Nutritional Form For the Elderly (NUFFE-NO) instrument was filled out at baseline and 6 months after the self-care talks.Results: The qualitative data showed that the participants had adequate knowledge about healthy and nutritious diets. They were aware of and motivated to adapt their diet to their current state of health and to perform the necessary actions to maintain an optimal nutritional status and nutritional self-care.Conclusion: Older people living at home are a diverse group. However, this study showed that they may have sufficient knowledge, willingness, and ability to perform nutritional self-care, even if they live alone and have several chronic illnesses and impaired health.Keywords: adapting, decision-making, knowledge, self-care talks

Denne oppgaven er en religionshistorisk analyse av supermatfenomenet i Norge. Supermat er utvalgte matplanter som anses å være spesielt næringsrike, og å ha medisinske egenskaper. Å følge en supermatdiett innebærer ofte også å spise raw food, å utelukke en rekke matvarer fra kostholdet, samt å gjennomføre rensekurer (detox) med jevne mellomrom. Supermat har de siste årene blitt populært i Norge. Denne oppgaven undersøker hva som kan være bakgrunnen for at supermatdietten har blitt så utbredt ved å se på ulike samfunnsfaktorer som sekularisering, refortrylling, individualisering, kropps- og helsefokus, og konsumerisme. Videre undersøker oppgaven på hvilke måter supermatdietten kan være meningsskapende for enkeltindivider ved å se på filosofien som ligger til grunn for dietten, og ved å benytte kategorier fra religionshistoriefaget som tabu, ritualisering, selvsakralisering, omvendelse og ubetinget anliggende (ultimate concern). Materialet for oppgaven er kvalitative intervjuer med mennesker som inkluderer supermat i sitt daglige kosthold, observasjoner i miljøer der disse menneskene oppholder seg, blogger som handler om supermat og populære norske bøker om supermat. I oppgaven argumenterer jeg for at supermatfenomenet kan ses som et alternativt meningssystem i en samtid der institusjonalisert religion har en mindre plass enn tidligere. Supermatdietten er basert på ideer inspirert av nyreligiøsiteten, som holisme, ansvar for egen helse , og en forståelse av kroppen som en energikropp. Videre kan dietten skape orden og mening i en ellers kaotisk tilværelse gjennom tabuer og ritualer. Matvarer som utelukkes fra kostholdet anses som tabu, og detox kan karakteriseres som et renselsesritual. Supermatdietten dreier seg i stor grad om selvrealisering og sakralisering av selvet. Det er viktig å bli den man er . I tillegg kan dietten fungere som en identitetsmarkør. Supermatdietten er for noen forbundet med svært sterke følelser. Flere føler at dietten har forandret deres liv og forbedret deres helse drastisk. I noen tilfeller kan overgangen til supermatdietten sammenlignes med en religiøs omvendelse. Å realisere seg selv kan ses som et ubetinget anliggende for mennesker, og supermatdietten kan for noen være en vei for å oppnå dette.

I used video monitoring to study diet and prey delivery rate of six breeding pairs of the Eurasian kestrel (Falco tinnunculus) in Trysil, south eastern Norway, during the breeding season 2011. A total of 284 prey items of 9 species were recorded delivered at the kestrel nests. The abundance of small mammals was estimated in each kestrel territory. Voles were the most abundant prey delivered at the nests. The kestrels showed a functional response to Microtus voles (Field vole (Microtus agrestis) and Root vole (Microtus oeconomus) pooled), but not to bank vole or wood lemming. This suggests that Microtus voles were preferred prey for the kestrels. Wood lemming was an alternative prey to Microtus voles, while bank vole had a negative, but insignificant trend. Birds or common lizard was not alternative prey to Microtus voles. Studies on predation on wood lemming by kestrels are rare, and I suggest that wood lemmings are caught only when the abundance of wood lemming is high and the abundance of Microtus voles is low. Common lizard were more frequently delivered between 9 am and 1 pm, and the probability of a bird being delivered at kestrel nests increased with solar height. The probability that a prey delivered at the nest was a wood lemming increased throughout the day, and was twice as high in the evening than in the morning. This may suggest that the wood lemming is more active in the evening and therefore more vulnerable to hunting kestrels, or may be mistaken for a Microtus vole as the daylight fades away. Direktoratet for naturforvaltning 2016-05-15

Dette studiet undersøker diett og posisjoner i næringsnettet til de seks torskefiskene, torsk (Gadus morhua), hyse (Melanogrammus aeglefinus), hvitting (Merlangius merlangus), kolmule (Micromesistius poutassou), øyepål (Trisopterus esmarkii) og sølvtorsk (Gadiculus argenteus thori) i Ullsfjord. Innsamling av prøver ble gjort med bunntrål ved de fem lokalitetene, Arnøy, Eidstranddjupet, Lattervik, Breivikeidet og Ullsnes, i februar og juni 2010. Totalt ble innholdet av 496 mager analysert. For kolmule og sølvtorsk var det totale antall mager analysert så lite at det ikke var mulig å bruke videre. Byttedyrene ble delt inn i 20 grupper. Torsk, hyse og hvitting hadde et svakt ontogenetisk skifte i dietten, der andelen fisk i dietten økte med økende lengde. Dietten til øyepål var dominert av ulike krepsdyr, som krill, amfipoder og hoppekreps. Hos torsk, hyse og hvitting var mageinnholdet også dominert av relativt få byttedyrgrupper, og krill var svært dominerende. Nisjebredden var med få unntak lav. Nisjeoverlappen mellom artene var jevnt over høy, men konfidensintervallene var store. Hyse hadde i større grad enn de andre torskefiskene spist bentiske evertebrater som slangestjerner, mangebørstemarker og muslinger, men disse byttedyrene utgjorde lite av mageinnholdet. Hovedsaklig beitet torsk på litt større byttedyr, som fisk og reker, enn hyse. Torsk, hyse og hvitting beitet alle på øyepål, men en del øyepål ble sannsynligvis spist i trål. Det var svært lite pelagisk fisk, som lodde og sild, i predatormagene. Dietten varierte mellom lokaliteter. I ytre del av fjorden dominert fisk og reker i magene, i midtre del krill og reker, og i indre del fisk og krill. Det var også variasjoner i dietten mellom måneder. I februar besto dietten hovedsaklig av fisk i ytre del, krill i midtre og fisk og krepsdyr i indre del. I juni var reker dominerende i ytre og midtre del, mens det i indre del fortsatt var fisk og krepsdyr som dominerte, men andelen fisk var noe større denne måneden enn i februar. Byttedyr fra den pelagiske næringskjeden, og spesielt krill, var viktig for alle torskefiskene i Ullsfjord.

Dette prosjektet vart gjennomført i samarbeid med Svein-Håkon Lorentsen, NINA. Monitoring of seabirds is an important task due to large current environmental and ecosystem changes which have affected many species of seabirds severely through affecting their food supplies. Declines in food supplies for seabirds are often closely reflected in their reproductive effort and success. The diet of the European shag Phalacrocorax aristotelis has been extensively studied throughout its range. Sandeels Ammodytidae spp. and herring Clupea harengus comprise the main prey species during the breeding period in most areas. In Norway, however, fish from the Gadoid family are the main prey species together with sandeels. The colony of shags at Sklinna, central Norway, is the second largest colony in Norway. This colony has experienced large inter-annual changes in the size of breeding population (pairs) and other reproductive parameters, and it was hypothesized that this was reflected in the diet of the shags in this colony. Previous studies have suggested that saithe Pollachius virens, and particularly year class 1-saithe, may be of importance to the reproductive success of shags at Sklinna. Regurgitated pellets were collected from the colony during the main breeding period from 2007 to 2010. Any hard parts, such as otoliths and pharyngeal plates from fish, were separated out, and were used to identify prey items to the lowest possible taxonomic level. The length and width of otoliths were measured and used to estimate fish body length and mass. The diet of the shags at Sklinna was varied and was based on a minimum of seventeen different species of fish. Sandeels contributed little to the diet of the shags at Sklinna. Gadoid species including saithe, cod Gadus morhua and Poor cod Trisopterus minutus were the main prey species. Saithe dominated the diet by numerical frequency, biomass and frequency of occurrence in all study years. No apparent relationship was found between breeding parameters of the shags and the total amount of saithe in the diet. The breeding variables of the shags appeared to correlate positively with the abundance of year class 1-saithe in the diet. It was speculated that this year class may represent a more profitable prey size due to catchability, energy content, digestability, or a combination of these. However, a continued effort in surveying of both the breeding success and diet of the shags at Sklinna are vital to understand more about the dynamics between these parameters. Samandrag Overvaking av sjøfugl er ei viktig oppgåve på grunn av store endringar i miljø og økosystem. Desse endringane har påverka mange artar av sjøfugl gjennom å redusere tilgangen på mat. Nedgang i mengda mat tilgjengeleg for sjøfugl er tett knytt til deira innsats og suksess i reproduksjon. Dietten for toppskarv Phalacrocorax aristotelis har vore studert utfyllande i store delar av sitt utbreiingsområde. Sil Ammodytidae spp. og sild Clupea harengus utgjer hovudføda i størstedelen av området. I Noreg derimot, er fisk frå torskefamilien Gadidae spp. hovudføda, saman med sil. Kolonien av skarv på Sklinna i midt-Noreg er den nest største kolonien i Noreg. Denne kolonien har gjennomgått store årlege variasjonar i storleik på hekkebestand (par) og andre reproduktive variablar, noko som kunne forventast å vera reflektert i dietten hos skarven. Tidlegare studiar indikerer at sei Pollachius virens, og spesielt årsklasse 1-sei, kan ha betyding for reproduksjonen til skarv på Sklinna. Oppgulpa pellets frå toppskarven vart samla inn frå denne kolonien i løpet av hovuddelen av hekkesesongen frå 2007 til 2010. Harde bestandsdelar, som øyrebein og svelgplater frå fisk, vart sortert ut og brukt til å identifisere byttedyr til lågast mogleg taksonomisk nivå. Lengde og breidde på øyrebeina vart målt og brukt til å estimere lengde og vekt for fisk i dietten. Toppskarvens diett var variert og bestod av minst sytten ulike artar av fisk. Sil bidrog lite til dietten for skarven på Sklinna. Torskefisk inkludert sei, torsk Gadus morhua og sypike Trisopterus minutus, utgjorde størstedelen av dietten for skarven på Sklinna. Sei dominerte dietten både i antal, biomasse og førekomst i prøvar gjennom heile studieperioden. Det vart ikkje funne nokon tydleg samanheng mellom ulike variablar for reproduksjon for skarv og total mengde sei i dietten. Reproduksjonen verka meir å korrelere positivt med mengda årsklasse 1-sei i dietten. Det vart foreslått at denne årsklassen kan vera av ein meir profitabel størrelse på grunn av fangst rate, energiinnhald, fordøyingsrate, eller ein kombinasjon av desse. Vidare studiar på både skarvens reproduksjon og diett er likevel nødvendige for å sikkert kunne fastslå ein samanhengen mellom reproduksjon og diett. Direktoratet for Naturforvaltning, Viltfondet

Kvikksølvkonsentrasjon, diett (byttedyr), individuelle vekstrater og trofisk posisjon (bestemt med stabile isotoper) ble undersøkt hos abbor (Perca fluviatilis), gjedde (Esox lucius) og gjørs (Stizostedion lucioperca) og deres potensielle byttefisker i Øyeren i 2010, henholdsvis hork (Gymnocephalus cernuus), krøkle (Osmerus eperlanus), laue (Alburnus alburnus), mort (Rutilus rutilus) og sik (Coregonus lavaretus). Det ble funnet signifikant økende kvikksølvkonsentrasjon med økende alder og størrelse hos både abbor, gjedde og gjørs. Abbor inneholdt generelt de høyeste kvikksølvkonsentrasjonene (0,04-1,92 mg Hg/kg våtvekt) etterfulgt av gjedde (0,17-1,03 mg Hg/kg v.v.) og gjørs (0,14-0,51 mg Hg/kg v.v.). Det ble også analysert ei gjedde (122cm) og en gjørs (83cm) fra Glomma som inneholdt henholdsvis 2,48 og 0,65 mg Hg/kg v.v. Ut fra mageinnholdet hadde abbor konsumert hovedsakelig hork. I likhet med abbor hadde også gjørs predatert mye hork, men i tillegg betydelige mengder krøkle, noe som indikerer et pelagisk levevis for gjørs i Øyeren. Kun hos gjørs var det en signifikant, positiv sammenheng mellom byttefiskstørrelse og predatorstørrelse. I Øyeren inneholdt krøkle og hork mer kvikksølv enn laue, sik og mort, og kan derfor i større grad bidra til biomagnifisering av kvikksølv i de artene som utnytter disse byttefiskene. Det ble funnet signifikante forskjeller i isotopsignaturer (δ15N og δ13C) hos de ulike artene i Øyeren, der gjørs hadde den høyeste trofiske posisjonen sammen med asp (Aspius aspius). Abbor og gjedde hadde signifikant lavere trofisk signatur. Den høye δ15N-signaturen kan forklares ved at gjørs spiser krøkle, som er kannibalistisk, og selv har høy δ15N-signatur. Hork har også forholdsvis høy δ15N-verdi, og forklarer derfor abborens høye trofiske posisjon i forhold til gjedde. De trofiske posisjonene til abbor, gjedde og gjørs gjenspeiles imidlertid ikke i kvikksølvkonsentrasjonene. Mye av variasjonen i kvikksølvkonsentrasjonene i de tre artene kan derimot forklares med valg av ulike byttedyr og med forskjeller i individuelle vekstrater (Gjennomsnittlig G ̅-verdi). Gjørs hadde de høyeste vekstratene og abbor de laveste. Gjørsens lave kvikksølvinnhold til tross for høyest trofisk posisjon og konsum av krøkle, er derfor trolig et resultat av biofortynning på grunn av gjørsens høye individuelle vekstrate. På samme måte kan de høye kvikksølvkonsentrasjonene hos abbor skyldes den lave individuelle vekstraten sammenlignet med gjørs. Det kan se ut som gjedde er i en mellomstilling, fordi den vokser bedre enn abbor, men dårligere enn gjørs. Verdens Helseorganisasjon har satt et generelt tolerabelt ukeinntak av fisk (250 g fiskefilét) på 0,5 mg Hg/kg v.v. Undersøkelsen i Øyeren antydet at ved en konsentrasjon på 0,5 mg Hg/kg for alle tre arter, ville grenseverdiene overskrides for abbor ved 25 cm/200g, gjedde ved 75 cm/2500g og gjørs ved om lag 85 cm/2900g.

The last 40 years there has been a marked increase in the number of Great skuas (Catharacta skua) in Norwegian territory, and it seems as if the core distribution area is shifting, from Iceland and Shetland, northwards to the Barents Sea region. As a generalist and top predator in the marine ecosystem the Great skua has a broad range of available prey, and their impact on prey species, particularly other seabirds, is poorly understood. The diet of Great skuas during winter is largely unknown, because they live mostly out in the open ocean. As they come to shore to breed, it is possible to obtain an estimate of the diet during the breeding season through analysis of regurgitated pellets. The pellets were collected from a total of 25 Great skua nests in 2008 and 2009. Each nest was visited every fifth day from hatching, and chicks were weighed and measured at each visit. Almost all pellets contained remains from birds while 38 % contained remains from fish. On average, 62 ± 3.7 % of pellets from a pair contained only seabird remains. In 2008, dietary specialization toward seabirds was found in 33 % of the pairs, compared to 62 % in 2009. The overall diet composition did not differ between years, but the proportion of fish in pellets varied between pairs within years. As the breeding season progressed the probability of fish being found in pellets decreased. Body mass, tarsus length and wing length of chicks were negatively correlated with the proportion of pellets with only fish. Hatching dates varied between years, being delayed in 2009. Breeding success was higher in 2008 than in 2009. There was no relationship between the number of chick survival to age 15 days (D (15) = fledging success) and differences in specialization, but in 2009 there was a positive relationship between the survival of chicks at the end of the field work and a specialist diet. This indicates that dietary specialization among Great skua pairs on Bjørnøya can have positive effects on fledging success, and hence also breeding success.

Seabird and prey interactions are largely influenced by dynamics in marine ecosystems, especially during the breeding season. The availability of prey is affected by oceanographic processes and environmental factors. Black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla) in Kongsfjorden on Svalbard have experienced a change in available prey species during the last three years. Warm saline Atlantic water has dominated Kongsfjorden since 2005. As a result of the after a large inflow of Atlantic water masses to the western part of Svalbard in 2007 capelin (Mallotus villosus) has substituted polar cod (Boreogadus saida) in the diet of breeding kittiwakes. Diet data from the field season of 2009 has been compared with diet data from 1997, 1998 and 2004-2008. The diet samples has been analysed to classify the prey species to the nearest possible taxon. Hatching date, body condition, amount of fish in the diet and sea surface temperature were used as parameters to determine the effect availability of fish had on the birds breeding success (chicks per active nest). A distinct seasonal variation of capelin and polar cod was found during the incubation and chick-rearing period, respectively, in 2008 and 2009. The hatching date which reflects the body condition of kittiwakes in the period before egg laying was significantly correlated with the breeding success. Also, the body condition during the chick-rearing period was correlated with frequency of fish in the diet. Additionally, there was a tendency for a positive relationship between the frequency of capelin in the diet and sea surface temperature. These findings show that for kittiwakes in Kongsfjorden, fish is the most important prey during the breeding period. Especially the fish availability during the period before the egg laying is assumed to be critical for the outcome of reproduction. The increase of capelins in Kongsfjorden did not affect the breeding success, probably because capelins were first available as prey in mid July (i.e. the chick-rearing period). Kittiwakes are excellent indicators of ecosystem changes, and results from the present thesis support other marine studies: that the ecosystem in Kongsfjorden is changing. Sammenhengen mellom sjøfugl og deres byttedyr er i stor grad påvirket av dynamikken i marine økosystemer, spesielt i hekkesesongen. Tilgangen på byttedyr er påvirket av oseaniske prosesser og miljøfaktorer. Krykkjen (Rissa tridactyla) i Kongsfjorden på Svalbard har gjennom de siste tre årene opplevd en endring i tilgjengelige arter av byttedyr. Varmt og saltholdig atlantisk vann har domineret Kongsfjorden siden 2005. Som et resultat av stor innstrømning av atlantisk vann på vest siden av Svalbard i 2007, har lodden (Mallotus villosus) erstattet polartorsk (Boreogadus saida) i diett prøver hos hekkende krykkjer for polartorsk. Diettdata fra feltsesongen i 2009 ble sammenlignet med diettdata fra 1997, 1998 og 2004-2008. Diettprøvene ble analysert og byttedyrene ble klassifisert til nærmeste familie. Hekke dato, kondition og mengden av fisk i dietten i ungeperioden samt havtemperatur ble brukt til å finne ut effekten av tilgjengelig fisk på hekkeksuksessen (unger per aktive reir). Det ble funnnet en markant sesongvariasjon i mengde lodde og polartorsk mellom ruge- og ungeperioden i 2008 og 2009. Klekkedato, som reflekterer kondisjonen til hekkende krykkjer i perioden før egglegging, korrelerte signifikant med hekkesuksessen. Kondisjonen i ungeperioden korrelerte også med mengden fisk i dietten. I tillegg ble en trend mellom havtemperaturen og mengde lodde i dietten funnet. Disse resultatene viser at fisk er det viktigste byttedyr for krykkjer i Kongsfjorden i hekkeperioden. Særlig viktig er tilgjengeligheten av fisk i perioden før egglegging for resultatet av reproduksjonen.. Den økte mengden lodde i Kongsfjorden hadde ikke noen påvirkning på hekkesukssen, sannsynligvis fordi lodden først er tilgjengelig som byttedyr i midten av juli (eksempelvis ungeperioden). Krykkjer er en perfekt indikatorart for endringer i et økosystem og resultatene presentert i denne mastergraden støtter konklusjonene hos andre marine studier om at Kongsfjordens økosystem er i endring. Norsk Polarinstitutt og UMB

Tidligere studier fra Tanavassdraget har vist omfattende vandring av lakseparr (lakseyngel) bort fra gyte- og oppvekstområdene i hovedelva og opp i små sidebekker der det ikke foregår gyting av laks. Det er dokumentert bedre vekst i bekker enn i hovedelva, og undersøkelser av næringsforhold indikerer høyere mattilgang i bekk enn i hovedelv. Det er manglende kunnskap om hvordan lakseyngelens habitatvalg og næringsvalg påvirker fiskens stabile isotoper. Hensikten med denne undersøkelsen er å bedre detaljkunnskapen om forholdet mellom lakseparr som bruker bekk og hovedelv som leveområde, ved å se på hvordan yngelens valg av oppvekstområde påvirker vekst, næringsvalg og stabile isotoper. I juni 2007 ble 110 lakseyngel individmerket med små PIT-merker i bekken Vidgaveadji for å se hvor stasjonær den merkede fisken var. Resultatene fra PIT-merke forsøket viste at 11 merkede fisk vandret ut mellom merketidspunkt og slutten av september 2007, noe som ga sterk indikasjon på at fisk som vandret fra hovedelva til bekken forble stasjonær under overvåkningen. I september 2007, juli, august og september 2008 ble et utvalg av lakseyngel tatt ut av bekk- og hovedelv for analyse av alder, diett og stabile nitrogen- og karbonisotoper. Det ble ikke funnet statistisk signifikant forskjell i lengdevekst mellom bekk- og hovedelv. Imidlertid var kondisjonsfaktoren signifikant bedre i bekk enn i hovedelv. Lakseyngelens diettundersøkelser viste ett bredere næringsgrunnlag og høyere andel av overflateinsekter i bekk sammenlignet med hovedelv. Det var signifikant tyngre karbonisotop verdier i bekken enn i hovedelva samt en sesongmessig forandring i bekken med gradvis tyngre isotopsignatur mot høsten. Dette reflekterer økt tilførsel av alloktont materiale. Det ble ikke funnet statistisk forskjell i nitrogenisotopnivå mellom lokalitetene. Eldre fisk i bekken hadde tyngre nitrogen- og karbonisotopsignatur enn yngre fisk, noe som indikerer at det foregår ett diettskifte. Tilsvarende utvikling ble ikke sett i hovedelva, noe som sannsynligvis avspeiler ett snevrere næringstilbud og at eldre fisk har den samme dietten som den yngre fisken. Isotopundersøkelsene forsterker dermed teorien om at lakseyngelen i bekk har mer bredere næringsforhold.

Torsk er en viktig art i økosystemet langs kysten, både biologisk og økonomisk. Man skiller torsk inn i to hovedgrupper, nordøstarktisk torsk (skrei) og kysttorsk. Kysttorsk er mer stasjonær enn nordøstarktisk torsk og den holder hovedsakelig til i fjorder og kystnære områder. Tidligere undersøkelser i et nordnorsk fjordsystem har vist at det er en variasjon i dietten til torsk mellom indre og ytre områder. Det er også påvist at det er en variasjon i diett mellom ulike områder langs kysten. Målet med denne studien var å undersøke om det er variasjon i dietten til torsk over et større geografisk område i samme tidsperiode (høsten 2005). Det ble tatt prøver av torsk langs kysten fra 64°N og nordover til Varangerfjorden høsten 2005 og det ble gjort undersøkelser på diett og lengde ved alder langs kysten og mellom indre vs. ytre fjord-/kystområder. Diettundersøkelsen viste at fisk dominerer dietten til torsk større enn 30 cm, og rundt 60% av dietten bestod av fisk for torsk i lengdegruppen 50-70 cm. Nord for Vestfjorden var det hyse, sild og sei som dominerte dietten. Lengre sør var det øyepål og reker som dominerte dietten. Fiskegruppene og krabber/trollhummer var hovedsakelig viktigst i de ytre områdene, mens reker og krill var viktigst i de indre områdene. Lengde ved alder varierte noe langs kysten og mellom indre og ytre områder for begge typer torsk. I Finnmark hadde lengde ved alder hos både nordøstarktisk torsk og kysttorsk en tendens til å være noe større i vest enn i øst og var noe større i de ytre områdene enn i de indre. For ett og toåringer av kysttorsk var det en tendens til noe større lengde ved alder enn hos nordøstarktisk torsk i Finnmark.

Målet med dette studiet var å analysere grønlandsselens (Pagophilus groenlandicus) beiting om sommeren i svalbardområdet for 2004, 2005 og 2006. Totalt ble 150 grønlandsseler samt 125 fecesprøver innsamlet i to underområder (øst og vest) i det sørlige svalbardområdet i mai-juni 2004-2006. I 2006 ble det gjennomført ressurskartlegging ved bruk av akustikk og tråling, hvor tråldataene ble benyttet til å estimere tilgjengeligheten av potensielle byttedyr i miljøet. Analyser av tarminnholdet til selene viste at de hadde beitet hovedsakelig på krill og polartorsk. Det ble funnet forskjell i seldietten mellom innsamlingsårene, hvor krill dominerte i 2004, mens polartorsk, torsk og annen fisk dominerte i 2005 og 2006. Artsammensetningen i dietten til selene varierte mellom det østlige og vestlige innsamlingsområdet. I vest bestod tarminnholdet hovedsakelig av krill, mens i øst var det polartorsk og annen fisk som dominerte. Fecesprøvene var også dominert av krill i vest, men innholdet i øst bestod hovedsakelig av krill og fisk, særlig torsk og gapeflyndre. Tidligere studier har vist at byttedyrforekomsten i tarm og feces for samme områder er lik, dette var imidlertid ikke tilfelle for prøvene i 2005 og 2006. Preferanseundersøkelsen i 2006, viste at grønlandsselene hadde sterk preferanse for polartorsk, mens den viste antipreferanse for torsk, gapeflyndre og krill.