Search

Chatboter er en teknologi som stadig blir mer tatt i bruk innen digital forvaltning. Vellykket innføring av chatboter som del av digital forvaltning, fordrer forståelse av hva som påvirker hvorvidt innbyggere ønsker å ta denne typen teknologi i bruk. Vellykkede teknologitjenester kan være spesielt viktig for offentlig sektor – med tanke på betydningen av omdømme, legitimitet og ansvar for innbyggere som gjelder for slike tjenester. Derfor er det viktig med kunnskap om hva som gjør at innbyggere ønsker å ta i bruk chatboter som del av offentlig sektor. Samtidig er det begrenset forskning innen dette temaet. Motivert av dette kunnskapsgapet, har denne studien som mål å undersøke hva som påvirker innbyggeres intensjon for å ta i bruk chatboter innen digital forvaltning. Studien er utformet som en eksplorerende kvalitativ undersøkelse med teoretisk utgangspunkt i teori om teknologiakseptanse, nærmere bestemt UTAUT 2. Data ble innsamlet gjennom kvalitative intervju med innbyggere fra tre ulike kommuner. Totalt femten innbyggere deltok i studien. Intervjudata ble analysert gjennom tematisk analyse. Oppgaven er gjennomført i samarbeid med forskningsprosjektet kalt «Human Chatbot-Interaction Design», ledet av SINTEF. Funn fra studien viser at forventet nytteverdi, forventet innsats og tillit er tre nøkkelfaktorer for innbyggeres bruksintensjon. Forventet nytteverdi viste seg å være knyttet til at chatboten kan svare på enkle henvendelser, og fungere som en navigasjonshjelp. Sentrale momenter for forventet innsats var chatbotens 24/7 tilgjengelighet, et enkelt brukergrensesnitt og chatbotens evne til å svare raskt på brukeres spørsmål. Det ble også funnet at forventet nytteverdi- og innsats har et påvirkningsforhold på brukeres tillit og hedonisk motivasjon. Det at chatboten oppleves som nyttig og enkel å bruke, økte brukeres tillit, samt engasjement ovenfor chatboten. Hedonisk motivasjon og sosial påvirkning ble funnet å ha mindre betydning for bruksintensjon, men noen aspekter av disse faktorene viste seg likevel viktige. Gjeldende fasiliterende betingelser, var det viktig for innbyggerne at chatboten har en effektiv infrastruktur og etter hvert utvikles. Til slutt var utvikling av vane knyttet til blant annet kvalitet og effektivitet ved chatboten, og hvorvidt innbyggere er i en livssituasjon med informasjonsbehov fra kommunen.

Fra januar 2017 er alle norske sosialhjelpsmottakere under 30 år forpliktet til å delta i arbeidsrelatert aktivitet – det vil si at de har aktivitetsplikt. Resiprositet er en politisk begrunnelse for aktivitetsplikten, som er formulert i sosialtjenesteloven § 20a. Lovbestemmelsen sier at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad til personer under 30 år. Men hva betyr dette for målgruppen? Basert på kvalitative intervjuer med unge sosialhjelpsmottakere undersøker artikkelen deres erfaringer med aktivitetsplikt. To dimensjonerer tydelige: aktivitetsplikt som en sosial praksis og aktivitetsplikt som en sanksjonerende praksis. Disse dimensjonene analyserer vi som henholdsvis aktivitetspliktens innside og utside, det vil si en byttemoral med et kontinuum av ulike resiprositetsformer. Funnene viser at aktivitetsplikten kan gi stønadsmottakerne mulighet til å komme seg ut av en vanskelig situasjon og nærmere arbeidslivet. Men Navs tette oppfølging kombinert med sanksjoner er også tvetydig og kan legge begrensninger på de unge voksnes bestrebelser med å klare seg selv. From January 2017, all Norwegian social assistance benefit recipientsunder the age of 30 are required to participate in work-related activities. Reciprocity is presented as a political justification for this requirement. But what does this mean for the target group? Drawing on qualitative interviews with young benefit recipients in Norway, this article investigates how they experience mandatory activation. Two dimensionsare particularly visiblein ourdata: (1) mandatory activation as a social practice, and (2) mandatory activation as a sanctioning practice that relates to the benefit amount and the reduction of it in case of no-show. We explore these dimensions as the inside and the outside of mandatory activation, respectively. We argue that mandatory activation can be understood as a morality of exchange, that is a valuation system consisting of a continuum of different forms of reciprocity. On the one hand, the activity requirementcan provide opportunities for young benefit recipients to overcome a difficult situation and get closer to work life. On the other hand, the close follow-up developed by the NAV offices (the inside) combined with benefit sanctions (the outside) represents ambiguity that can restrict the young adults’ efforts to be responsible and self-sufficient.

Master i sosialfag MST-CAN er en evidensbasert, intensiv, helhetlig og hjemmebasert behandlingsmetode for alvorlige og komplekse barnevernssaker der foreldrene utøver vold og omsorgssvikt. Denne studien presenterer foreldreperspektiver på MST-CAN; en viktig kilde til kunnskap, da det kan belyse andre sider av behandlingen enn de sidene som inkluderes når en behandling evalueres innenfor rammen av behandlingsmål og symptomreduksjon. Det har hittil ikke blitt gjennomført forskning som belyser brukerperspektivet i MST-CAN, og derfor er denne studien den første av sitt slag. Det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer med 4 aleneforeldre og ett foreldrepar etter avsluttet behandling i MST-CAN. Materialet ble analysert med tematisk analyse. Funnene er diskutert i lys av teoriene terapeutisk allianse og salutogenese, samt forskning på MST-CAN og empirinær teori om selve behandlingsmodellen. Hovedfunn er at samtlige foreldre var positive og tilfredse med MST-CAN, hvor dette synes å være nært knyttet til en sterk terapeutisk allianse mellom foreldrene og terapeuten, faglig dyktige terapeuter, skreddersydd behandling med virksomme og effektive intervensjoner, samt høy tilgjengelighet og mye ressurser. Foreldrene opplevde at relasjonen til terapeuten skapte tillit og trygghet, hvor dette var avgjørende for å sette i gang og stå i endringsprosessen. Behandlingen i MST-CAN hjalp foreldrene til å mestre foreldrerollen og egen psykisk helse, hvor dette også hadde vedvart etter avslutning av behandling da informantene opplever at behandlingsmålene i dag er helt eller delvis oppnådd.

Bakgrunn: I Norge er det polikliniske helsetjenestetilbudet i psykisk helsevern aldersinndelt, som vil si at vi har ett for barn og unge (0–18 år), kalt Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og ett for voksne, kalt Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det betyr at ungdommer som går i behandling, og fortsatt har behov for hjelp etter at de har fylt 18 år, må bli overført til DPS og fortsette behandlingen der. I denne perioden er de unge samtidig på vei inn i voksenlivet og må håndtere utfordringer knyttet til det å bli voksen. Eksisterende forskning tyder på at overgangen kan være utfordrende, men vi vet fortsatt lite om hvordan de unge selv opplever og forstår overgangen fra BUP til DPS. Formål: Denne undersøkelsen har som formål å undersøke hvordan unge subjektivt erfarer og forstår overgangen fra BUP til DPS. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt der forfatterne har stått for samtlige steg i arbeidet: idé, design, datainnsamling, transkribering, analyser og ferdigstilling av det skriftlige arbeidet. Datamaterialet består av ti semistrukturerte dybdeintervjuer med ti unge voksne som har vært igjennom overgangen fra BUP til DPS. Deltakerne er rekruttert gjennom den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken. Vi bruker tematisk analyse som metode, med en kunnskapsfilosofisk forankring i hermeneutisk fenomenologi. Resultater: Resultatene kan oppsummeres i ett overordnet tema: Jeg trenger et eget sted sammen med en trygg voksen, og fire hovedtemaer: 1) Jeg strever med tillit, 2) Jeg trenger avstand fra foreldrene mine, 3) Jeg trenger å jobbe med det som betyr noe for meg, og 4) Jeg lurer på om jeg er voksen nå. Diskusjon: I diskusjonen anlegger vi et utviklingsperspektiv som betoner autonomi og løsrivelse som sentrale utviklingsoppgaver i ungdomstiden. I tillegg diskuterer vi resultatene i lys av behandlingsfilosofiske perspektiver som vektlegger betydningen av terapeuten og den terapeutiske relasjonen i psykologisk behandling. Konklusjon: Funnene våre understøtter tidligere psykoterapiforskning som peker på viktigheten av at terapeuten etablerer en relasjon som er preget av både trygghet, autonomi og medvirkning. Dette kan bidra til å forhindre eller redusere frafall (drop-out) i overgangen fra BUP til DPS. Ikke minst kan en slik terapeutisk relasjon bidra til å gi unge som mottar behandling i psykisk helsevern en opplevelse av å bli møtt som et subjekt framfor et objekt, samt bidra til å fremme deres utviklingsprosesser på vei inn i voksenlivet.

Bakgrunn: I Norge er det polikliniske helsetjenestetilbudet i psykisk helsevern aldersinndelt, som vil si at vi har ett for barn og unge (0–18 år), kalt Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og ett for voksne, kalt Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det betyr at ungdommer som går i behandling, og fortsatt har behov for hjelp etter at de har fylt 18 år, må bli overført til DPS og fortsette behandlingen der. I denne perioden er de unge samtidig på vei inn i voksenlivet og må håndtere utfordringer knyttet til det å bli voksen. Eksisterende forskning tyder på at overgangen kan være utfordrende, men vi vet fortsatt lite om hvordan de unge selv opplever og forstår overgangen fra BUP til DPS. Formål: Denne undersøkelsen har som formål å undersøke hvordan unge subjektivt erfarer og forstår overgangen fra BUP til DPS. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt der forfatterne har stått for samtlige steg i arbeidet: idé, design, datainnsamling, transkribering, analyser og ferdigstilling av det skriftlige arbeidet. Datamaterialet består av ti semistrukturerte dybdeintervjuer med ti unge voksne som har vært igjennom overgangen fra BUP til DPS. Deltakerne er rekruttert gjennom den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken. Vi bruker tematisk analyse som metode, med en kunnskapsfilosofisk forankring i hermeneutisk fenomenologi. Resultater: Resultatene kan oppsummeres i ett overordnet tema: Jeg trenger et eget sted sammen med en trygg voksen, og fire hovedtemaer: 1) Jeg strever med tillit, 2) Jeg trenger avstand fra foreldrene mine, 3) Jeg trenger å jobbe med det som betyr noe for meg, og 4) Jeg lurer på om jeg er voksen nå. Diskusjon: I diskusjonen anlegger vi et utviklingsperspektiv som betoner autonomi og løsrivelse som sentrale utviklingsoppgaver i ungdomstiden. I tillegg diskuterer vi resultatene i lys av behandlingsfilosofiske perspektiver som vektlegger betydningen av terapeuten og den terapeutiske relasjonen i psykologisk behandling. Konklusjon: Funnene våre understøtter tidligere psykoterapiforskning som peker på viktigheten av at terapeuten etablerer en relasjon som er preget av både trygghet, autonomi og medvirkning. Dette kan bidra til å forhindre eller redusere frafall (drop-out) i overgangen fra BUP til DPS. Ikke minst kan en slik terapeutisk relasjon bidra til å gi unge som mottar behandling i psykisk helsevern en opplevelse av å bli møtt som et subjekt framfor et objekt, samt bidra til å fremme deres utviklingsprosesser på vei inn i voksenlivet.

Norges musikkhøgskole. Masteroppgave. Musikkterapi Sammendrag - Denne masteroppgaven utforsker hvordan brukere som bor i bofellesskap innen psykisk helse, opplever musikkterapi som oppsøkende tilbud. Brukerne er sju voksne mennesker i alderen 35- 65 år med ulike psykiske lidelser. Musikkterapien er et eksisterende tilbud bestående av enetimer, og for tre av brukerne også deltakelse i gruppe. Brukerne hadde fått musikkterapi i alt fra to måneder til to år på det tidspunktet de ble intervjuet. Studien har et kvalitativt design med bruk av semistrukturerte intervju som metode. Datamateriale fra intervjuene ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering (STC) og resulterte i fire kategorier: Mestring, Relasjon, Vitalitet og Sosiale nettverk. Resultatene fra analysen blir drøftet i lys av et relasjonelt, ressursorientert og samfunnsorientert perspektiv på musikkterapi, med hovedvekt på det relasjonelle perspektivet. I tillegg er recovery, med hovedvekt på relasjonell recovery, en del av studiens referanseramme. Emneord: musikkterapi, oppsøkende, bofellesskap, psykisk helse, kommune, recovery, relasjonell tilnærming, brukerperspektiv Abstract - This master thesis explores how mental health service users living in sheltered houses, experience home- based music therapy. The users are seven adults aged 35- 65 years with various mental disorders. The music therapy consisted of individual music therapy, and for three of the participants also group music therapy. The users had received music therapy ranging from two months to two years at the time they were interviewed. The study has a qualitative design with the use of semi- structured interview as a method. Data from the interviews was examined using systematic text condensation (STC) and resulted in four categories: Mastery, Relationship, Vitality and Social networks. The results of the analysis are discussed considering a relational, resource-oriented, and community-oriented perspective on music therapy, with an emphasis on the relational perspective. In addition, recovery, with an emphasis on relational recovery, is part of the study's frame of reference. Keywords: music therapy, home- based, sheltered houses, mental health, municipal, recovery, relational approach, participants perspective

Master's thesis in Substance Use and Mental Health Work Håp betraktes som en viktig komponent i den personlige recoveryprosessen hos personer med rusproblematikk og psykiske helseutfordringer. Hensikten med denne studien var å få kunnskap om hvordan personer i recoveryprosesser opplever håp, og hvordan recoveryorientert praksis kan fremme håp. Studien hadde et kvalitativt design og en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Datainnsamlingen er basert på individuelle intervjuer av tidligere deltagere på det recoveryorienterte kurset Fra offer til kriger. Analysen resulterte i fire temaer: «å bli sett som en person, ikke som en bruker», «å føle tilhørighet», «å få den hjelpen man trenger når man trenger den», og «å leve her og nå». Vi diskuterer hvorvidt tilbud bygget på recoveryfilosofien bidrar til å fremme håp.

Flere studier støtter mentaliseringsbasert terapi (MBT) som en virkningsfull behandling for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne behandlingsformen tilbys som kombinasjonsterapi med individualterapi, psykoedukasjon og gruppeterapi ved flere distriktspsykiatriske sentre (DPS) i landet. Kvantitative effektstudier kan være utilstrekkelig i forskning på hvordan ulike former for psykoterapi virker i praksis. Få studier har undersøkt hvilken rolle de ulike komponentene i MBT-kombinasjonsbehandlingen kan ha for utfall og hvordan de oppleves av brukerne. Denne studien undersøker hvilket bidrag gruppeterapien har fra brukernes perspektiv. Fem deltakere har blitt intervjuet om positive og negative erfaringer og hvordan de knytter dette til eventuelle endringer eller bedring. Intervjuene ble transkribert og kodet ut fra en stegvis induktiv-deduktiv metode, og kodene ble utforsket og satt sammen til relaterte kodegrupper og tema. Resultatene tyder på at flere deltakere opplever positive endringer fra gruppeterapien i tråd med økt mentaliseringsevne, som er hovedmålet med denne terapiformen. Noen forteller derimot om negative erfaringer som har ført til ingen bedring eller forverring av plagene deres. Deltakerne forteller om en utfordrende terapiform som innebærer å måtte eksponere seg emosjonelt og øke sine relasjonelle erfaringer. Resultatene tyder også på at disse opplevelsene takles ulikt ut fra den enkeltes evne til å åpne seg, tillit til de andre deltakerne, trygghet i gruppesituasjonen, utholdenhet og mentaliseringsevne. Det pekes mot et behov for et større fokus på styrker og fallgruver ved gruppeterapi. De gruppespesifikke elementene bør utnyttes og bevisstgjøres for terapeuter og pasienter, slik at dette kan være et kvalitativt framfor et kvantitativt bidrag til mentaliseringsbasert terapi.

The main objective of this study was to gain insight into young people’s experiences with positive emotional relationships with staff in residential care. Because positive relationships have been shown to be of great importance for the outcomes of treatment, this study’s main objective was to obtain insight into what the young people found important in such relationships with staff members, and also how close they felt that these relations were. Eight young people living in a social pedagogy-based Norwegian treatment collective were interviewed regarding their emotional relationships with the treatment staff. Our findings reveal three dimensions of importance for the youths: emotional involvement from staff; an ability to put the youth in centre of attention: and finally an experience of subject-subject relations between staff and youths in an environment without use of physical restraint. These dimensions were in many ways connected to the fact that core staff live-in with the youth, and the resulting continuity and trust this engenders. The youths all reported that they had experienced emotional relations they characterised as containing love.

"Forstår du meg egentlig? En mixed method-studie om forståelse og observasjoner vi gjør med personer med demens i musikkterapi, og om disse stemmer overens med brukerperspektivet" utforsker hva ansatte ved et dagsenter for personer med demens og musikkterapeuten observerer i musikkterapien, og sammenligner dette med personen med demens sin egne opplevelse. Problemstillingen for denne studien er: "I hvilken grad vi har en forståelse av personer med demens opplevelse av å delta i en musikkterapigruppe?". Forskningsspørsmålet i studien er: "I hvilken grad er det sammenheng mellom musikkterapeut/ansatt sine observasjoner og deltakerens opplevelse av musikkterapien?" Og "hvilke forskjeller kommer til uttrykk i materialet?". En mixed methods metode ble brukt med et triangulerings design. Dataene ble generert ved hjelp av både "Music in Dementia Assessment Scale (Midas)", som ble fylt ut av de ansatte og musikkterapeut, og semistrukturerte intervju med tre deltakere. Denne kombinasjonen ble utført to ganger. De innsamlede dataene blir presentert som en single case series og er triangulert hver for seg, før det gjennomføres en overordnet triangulering. Selv om dette er et lite studie viser resultatene at det er noe grad av likhet forståelsen for hvordan mennesker med demens opplever å delta i musikkterapigruppene. Resultatene viser også at ved å sammenligne ansatte og musikkterapeut sine besvarelser kommer man ofte nærmere det riktige svaret enn ved bare enten ansatt eller musikkterapeut sin egen observasjon. Det å lytte til personer med demens og gjennomføre intervjuer med dem er ikke bare mulig, men gir også dyp innsikt som denne forskningen har vist. Tverrfaglig samarbeid har vist seg å øke nivået av forståelse av personer med demens. Denne forskningen understreker behovet for mer oppmerksomhet og forskning på personer med demens, musikkterapi og tverrfaglige perspektiver for å videreutvikle og forbedre behandlingen for personer med demens. "Do you really understand me? A mixed method study of the understanding and observations we do with people with dementia in music therapy, and whether it corresponds with the user perspective" explores the observation of employees in a day care centre for people with dementia and the music therapist, and the experience of people with dementia in music therapy. The research question of this study is, "To what extent do we have an understanding of people with dementia's experiences of participating in a music therapy group?". The sub questions of the study are, "To what extent is there correspondence between the music therapist and employees observations, and the participant's experience of music therapy?" and "What differences are reflected in the material?". A mixed methods method was used with a triangulation design. The data was generated using both the "Music in Dementia Assessment Scale (MiDAS)" which was filled in by the employees and the music therapist, and semi-structured interviews with the three participants. This combination was carried out twice. The collected data is presented as a single case series and are triangulated separately, before there is an overarching triangulation. Though this is a small study, the results show that there are some correspondences in the degree of understanding how people with dementia experience participation in a music therapy group. Also the results show that by comparing their results, the non-music therapy staff and the music therapist often get closer to the correct answer than they do with only their own observations. Listening to people with dementia, and conducting interviews with them is not only possible, but also provides deep insight, as this research has shown. Interdisciplinary collaboration has proven to increase the level of understanding people with dementia. This research highlights the need for more attention and research in people with dementia, music therapy and compliance perspectives to further develop and improve care for people with dementia. Master i Musikkterapi MAHF-INMUT MUTP350

BAKGRUNN OG INNHOLD Hjemmetjenesten har fått en stadig mer sentral rolle i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og er større enn institusjonstjenestene både når det gjelder ressursinnsats og antall brukere. De siste årene har den fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse behov. Det er gjort mange studier og analyser av hjemmetjenestenes utvikling og innhold i Norge, men vi har manglet store kvantitative studier som viser hvordan «folk flest» oppfatter disse tjenestene, og hvordan brukerne erfarer dem. Første del av rapporten retter seg mot hjemmetjenestene i et generelt befolkningsperspektiv. Vi undersøker her hjemmetjenestenes omdømme i befolkningen. Vi stiller også spørsmålet om hva som karakteriserer de eldre brukerne i forhold til de eldre ikke­brukerne av hjemmetjenester. Hvilke forhold avgjør bruk og ikke-bruk av hjemmetjenester? Del to retter seg kun mot de reelle brukerne av hjemmetjenestene og vi stiller spørsmålet om hvordan de erfarer hjemmetjenestene. METODE Datainnsamling og utvalg: Det anvendes data fra innbyggerdelen og brukerdelen av inn byggerundersøkelsene fra 2010, 2013 og 2015. Innbyggerdelen ble sendt til et representativt utvalg av den norske befolkningen, tilsammen 30 000 personer over 18 år, for hvert av årene. I brukerdelen svarte kun de som hadde hatt direkte erfaring med tjenestene, til sammen 1831 og 1387 personer for henholdsvis hjemmesykepleie og hjemmehjelp for de tre årene til sammen. Svarprosenten på innbyggerdelen var 42 prosent. For brukerdelen var den 46 og 45 % for henholdsvis hjemmesykepleie og hjemmehjelp. HJEMMETJENESTENE I NORGE I ET BEFOLKNINGS- OG BRUKERPERSPEKTIV Instrument: Innbyggerdelen bestod av et spørreskjema med 73 spørsmål, herunder tre spørsmål som omhandlet hjemmesykepleie og hjemmehjelp spesifikt. Brukerdelen bestod av et spørreskjema med 60 spesifikke spørsmål knyttet til hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Analyser: Det er gjort deskriptive uni- og bivariate analyser, samt en multippel logistisk flernivå-regresjonsanalyse. Vi viser resultatene for 2010, 2013 og 2015-undersøkelsen samlet fordi det er små forskjeller mellom måletidspunktene og for å få et større og sikrere utvalg som grunnlag for analysene. RESULTATER Bruk og ikke­bruk av hjemmetjenester: 21 % av innbyggerne hadde hatt kontakt med hjemmetjenestene, enten gjennom personlig erfaring som tjenestemottaker, som pårørende eller som ansatt. Erfaring som pårørende var vanligst. Den samlede regresjonsanalysen viser at for de over 67 år er det er større sannsynlighet for å ha personlig erfaring med hjemmehjelp når man har høy alder, lav utdanning, er ugift/ikke samboende, bor i leilighet og i kommuner med høye frie inntekter. Det er større sannsynlighet for å ha personlig erfaring med hjemmesykepleie når man har høy alder, er kvinne, er ugift/ikke samboende og bor i leilighet og i små kommuner. Omdømme: henholdsvis 67 og 69 % av befolkningen oppfattet tilgangen til hjemmehjelpstjenesten og hjemmesykepleien som god, og henholdsvis 62 og 68 % oppfatter kvaliteten som god. De med personlig erfaring og de med ansatt erfaring har mer positive inntrykk av tilgang og kvalitet enn de med pårørendeerfaring og de uten noen erfaring. Eldre personer, personer med lavere utdanning og personer som bor i små kommuner har bedre inntrykk av hjemmetjenestene enn personer som er yngre, har høyere utdanning og bor i store kommuner. Brukererfaringer: de fleste brukerne er meget tilfredse med de ansattes service og holdninger, men mindre tilfredse med tjenestenes tilgjengelighet og informasjonen. Tilfredshetsnivået er generelt på nivå med det vi finner for brukerne av legevakt, sykehjem og omsorgsboliger, men lavere enn for fastlege, helsestasjon og sykehus. De med personlig brukererfaring er betydelig mer fornøyde enn de med pårørendeerfaring. Eldre er mer fornøyde enn yngre. En av ti har klaget på hjemmetjenesten. Av dem som har klaget har de fleste gjort dette muntlig, få skriftlig. DISKUSJON Om lag en million mennesker kommer årlig i kontakt med hjemmetjenestene. Disse tjenestene utgjør dermed en vesentlig samfunnsinstitusjon i det norske samfunnet. Eldre personers bruk og ikke-bruk av hjemmetjenester er et resultat et komplekst samspill mellom ulike variabler. Det er sannsynlig at følgende forklaringsfaktorer er særlig vesentlige: 1. Individvariabler: alder, kjønn, personens fysiske og kognitive funksjon og holdninger knyttet til det å ta imot hjelp. 2. Sosiale relasjonelle variabler: aleneboenhet eller om man bor sammen med andre og om man får hjelp fra ektefelle, barn eller andre. 3. Omgivelsesvariabler: tilgang på (velferds)teknologiske hjelpemidler, hustype, bomiljø og andre kjennetegn ved de lokale omgivelsene. 4. Kommunevariabler: kommunens størrelse, frie inntekter, egenandeler for brukerne og andre trekk ved tjenestetilbudet. HJEMMETJENESTENE I NORGE I ET BEFOLKNINGS- OG BRUKERPERSPEKTIV Forklaringsvariablene blir nærmere redegjort for i rapporten. Hjemmetjenestene omdømme i befolkningen er noe under gjennomsnittet sammenlignet med andre offentlige tjenester. Omdømmet er bedre enn for sykehjem og omsorgsboliger, men betraktelig dårligere enn for fastlege og for helsestasjon. At de med personlig erfaring har bedre inntrykk enn pårørende kan grunne seg i at de er eldre (alder- og generasjonsforskjeller), men også i at de har førstehåndserfaringer og dermed mer personlige relasjoner til de ansatte. At hjemmetjenestene har best omdømme i små kommuner kan grunne seg i at det kan være lettere å få oversikt og å oppleve nærhet og kontinuitet i mindre enheter. At brukerne er mer fornøyde enn pårørende kan tyde på at nære egenerfaringer gir mer positive resultater enn erfaringer mer på avstand. Andre forklaringer kan også være mulige, for eksempel at pårørende er mindre fornøyde fordi de kan ha oppgaver overfor sine som de egentlig mener at de profesjonelle burde ha overtatt. At eldre er mer fornøyde enn yngre er et vanlig funn i brukerundersøkelser. Yngre brukergrupper kan ha høyere forventninger til tjenestene fordi de gjerne sammenligner seg med standarder og velferdsnivå som er vanlig i egen aldersgruppe. En mulig forklaring på at nivået av klager i hjemmetjenestene var høyere enn for andre helsetjenester kan være at det er lettere å finne forhold å klage på i en tjeneste som gis hyppig sammenlignet med tjenester som vanligvis gis sjeldnere. Hjemmetjenestene gis ofte daglig og for noen flere ganger i døgnet. KONKLUSJON Hjemmetjenestene er en vesentlig samfunnsinstitusjon i det norske samfunnet. Bruk og ikke-bruk av tjenestene er sannsynligvis et resultat individuelle forhold (som alder, fysisk og kognitiv funksjon og holdninger til å ta imot hjelp), sosiale relasjoner og mulighet for hjelp fra andre, fysiske omgivelser i hus og nærmiljø og trekk ved kommunene og deres tjenestetilbud. Hjemmetjenestenes omdømme er noe under gjennomsnittet sammenlignet med andre offentlige og kommunale tjenester. Brukerne uttrykker stor tilfredshet med de ansattes service og holdninger, men noe mindre med tjenestenes tilgjengelighet og informasjon. Brukerne er betydelig mer fornøyde enn pårørende. Det er mer klager i hjemmetjenestene enn i andre deler av helsevesenet. Funnene i rapporten bør inngå i en bredere diskusjon om styrker og fallgruver ved slike omdømme- og brukerundersøkelser. Det er det offentlige forvaltningsapparatet som selv bestemmer hva som skal måles, hvordan det skal måles (metoder) og de kan velge å tolke resultatene ganske fritt. Undersøkelsene er således uttrykk for grunnleggende asymmetri mellom forvaltningen og brukerne som bør tas med når resultatene tolkes. På den annen side mener vi at slike undersøkelser, til tross for fallgruvene, kan være inntak for læring og videreutvikling.

Psykisk helsearbeid som begrep og fagfelt er relativt nytt, og er bl.a. karakterisert av at psykiske helseproblemer betraktes prosessuelt og flerperspektivisk. Høgskolen i Hedmark har hatt videreutdanning innen psykisk helsearbeid siden 1998. I 2006 startet en masterutdanning, som bygger på videreutdanningen, hvor tverrfaglighet, nær kobling mellom forskning og praksis og et tydelig brukerperspektiv er fremtredende. Utdanningens hensikt er først og fremst å bidra til en mer kvalifisert praksis. I denne evalueringsrapporten, som bygger på en nettbasert spørreundersøkelse, gir 67 tidligere studenter (svarprosent 86 %) som har fullført masterutdanningen 2006–2012 sitt syn på dens betydning, styrke, svakheter og forbedringspotensial. Resultater og vurderinger utgår fra studentenes bedømmelser i relasjon til individuelle og offisielle mål. Resultatet viser at det er en godt voksen gruppe med lang yrkeserfaring som har gjennomført utdanningen, og hvor majoriteten er psykiatriske sykepleiere. Mange arbeidet delvis under studiet og mottok økonomisk støtte i ulik grad. Motiver for å ta studiet var knyttet til ønske om bedre innsikt, få en teoretiske ramme for ens praktiske erfaringer og lære mer om vitenskapelig metode. De teoretiske emnene ble relativt godt vurdert. Arbeid og opplegg for gjennomføring av masteroppgaven var særlig høyt vurdert. Utdanningen vurderes som betydningsfull, særlig når det gjelder personlig vekst og forståelse for tverrfaglig samarbeid. Flertallet av studentene har fått høyre lønn, halvparten har arbeidsoppgaver som innebefatter FoU og mange ønsker fortsatt utdanning på ulike områder. Måloppnåelsen vurderes generelt som god, men med forbedringspotensial på enkelte punkter.

Master i sosialt arbeid Relativt få personer med Asperger syndrom er i inntektsgivende arbeid, og det antas at langt flere kan være i stand til å delta i arbeidslivet. Flere søker NAV for å få bistand til å komme i arbeid. Hensikten med denne studien er å undersøke brukerperspektivet til personer med Asperger syndrom, med fokus på deres opplevelser av samarbeidet med NAV for å komme ut i arbeid. Problemstillingen for oppgaven er: Hvordan beskriver personer med Asperger syndrom den bistand og oppfølging de får av ansatte i NAV for å komme seg i arbeid, og hva opplever de fører til eventuelle endringer i attføringsprosessen? Det empiriske materialet består av kvalitative semi-strukturerte intervjuer med tre kvinner og seks menn med Asperger syndrom i alderen 18 til 46 år, fra åtte ulike fylker, som alle er, eller har vært i kontakt med NAV for å få hjelp til å komme seg i arbeid, eller i arbeidsliknende forhold. Analysearbeidet er tuftet på en grounded theory tilnærming, med et statisk empirisk materiale, og utgangspunkt for analysen har vært hva informantene opplever som mest problematisk, og hvordan de håndterer dette. Resultatene bygger således på informantenes subjektive erfaringer. Studiens resultater viser at for de fleste av informantene har avstanden til arbeidslivet i liten grad blitt redusert, for noen heller økt. Mer enn halvparten har søkt, eller er innvilget hel eller delvis uførepensjon, og resten har arbeidsavklaringspenger (AAP). Det er kun én som ser ut til å nærme seg et inntektsgivende arbeid. Det er store variasjoner mellom de ulike informantenes opplevelser og erfaringer, både kvalitativ og kvantitativt i deres kontakt med ansatte i NAV. Flere av informantene opplever i stor grad en manglende tilstedeværelse av anerkjennelse av den enkelte, kunnskap og forståelse av deres situasjon, brukermedvirkning og oppfølging i samarbeidet med ansatte i NAV, og gir uttrykk for at dette vanskeliggjør deres attføringsprosess. Noen få har for det meste positive erfaringer. Alle informantene etterlyser kunnskap om og kompetanse på Asperger syndrom. Studien kommenterer avslutningsvis om organiseringen rundt bistand og oppfølging av denne gruppen bør revurderes, da de har et langt større behov for individualisert oppfølging enn det som kan gis av ansatte i NAV som følger opp personer på AAP og med uførepensjon på generelt basis. Relatively few people with Asperger syndrome are in paid work, and there are reasons to believe that they are capable of entering the workforce in far greater numbers. People often contact The Norwegian Labour and Welfare Service (NAV) for support in finding work. The aim of this study is to gather the perspectives of individuals with Asperger syndrome, focusing on their experiences of collaboration with NAV in finding suitable work opportunities. The topic of this research is: How do people with Asperger syndrome describe the assistance and support they receive from employees in NAV with regards to getting work, and what experiences lead to changes (if any) in the rehabilitation process? The empirical data is based on qualitative semi-structured interviews with three women and six men with Asperger syndrome, between 18 and 46 years of age, living in eight different counties (fylker). They all are, or have been, in contact with their local NAV office in order to get support for in finding a job or work-related placement. The analysis is based on a grounded theory approach. The analysis took place after (rather than parallel to) data collection and focused on topics that research participants described as most significant and problematic for them, and the practical and emotional implications of this. The results are based on the participants' subjective experiences. In the case of the majority of the research participants, the distance to the labour market seems to have increased, rather than decreased. The research participants' experiences of unemployment services vary widely, both qualitatively and quantitatively, in terms of their contact with NAV- caseworkers. Most participants report various shortcomings displayed by NAV-caseworkers: lack of recognition of the client as an individual, lack of knowledge and understanding of their special needs and circumstances, limited client involvement, and limited follow-up. They state that this complicates their vocational rehabilitation. A few have mostly positive experiences. All participants call for increased knowledge of and competence in Asperger syndrome. The study raises the need for a reorganization NAV-services rendered to people with Asperger syndrome, as they have a greater need for individualized support compared to unemployed individuals in the general population.

Brukerkunnskap skal spille en likeverdig rolle i utforming av tjenester og praksis i psykisk helsevesen, men til tross for innføring av lovpålagte brukerrettigheter opplever brukere liten reell brukermedvirkning på individnivå. Det er nødvendig at brukerkunnskapen bearbeides gjennom forskning slik at den får en likeverdig stilling som grunnlag for kunnskapsbasert praksis. Undersøkelsen søker å bidra til å gyldiggjøre brukerkunnskap for å bidra til å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig for tverrfaglig arbeid i psykisk helsefeltet. Denne studien er en undersøkelse av en gruppe erfaringskonsulenters perspektiv på psykisk lidelse. Hensikten med studien var å få en forståelse av hvilken forståelse og mening gruppen har av psykiske problemer, bedring, behandling og psykisk helsearbeid, og hvilke problemstillinger som er sentrale i psykisk helsearbeid for erfaringskonsulenter. Metode: dataene ble samlet inn ved individuelle semi-strukturerte intervjuer med erfaringskonsulenter fra hele Norge (n=8) i perioden april til juni 2012. Data ble behandlet med systematisk tekstkondensering, som beskrevet av Malterud, og analysert ved hjelp av kvalitativ datastyrt innholdsanalyse (Malteud, 2011). Funn: funnene ble organisert i tre kategorier (hver bestod av flere kodegrupper og subgrupper). Kategorien ”Utenfra perspektiver” beskriver kodegruppene ”En kritikk av sykdoms perspektivet” og ”Bakvendtland – Diagnoser, ikke diagnoseforeskrevet behandling”. Kategorien ”Innenfra perspektiv” består av kodegruppen ”Behov for hjelp” som beskriver meningsfull hjelp og behandling, og kodegruppen ”Recovery” som beskriver gruppens recoveryorienterte perspektiv. Kategorien ”Empowerment” består av kodegruppene ”Ny kunnskap” og ”Påvirkningskraft og selvbestemmelse” og beskriver aspekter ved brukermedvirkning. Konklusjon: konklusjonen viser at informantene deler et sammensatt perspektiv, der et recoveryorientert perspektiv står i motsetning til en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Implikasjoner for feltet: brukermedvirkning må styrkes. Behandlere bør utvise varsomhet i farmakologisk behandling, en traumeforståelse bør vektlegges og nye recoveryorienterte behandlingstilbud bør utforskes.

Master's thesis in Health and social sciences Foreldre til barn med funksjonsvansker har beskrevet samarbeidet med helsetjenester og habiliteringstilbud som utfordrende. Petӧ-metoden er et av mange tilbud innenfor habiliteringssystemet i Norge i dag. Det finnes lite forskning på metoden. Denne studien fokuserer på foreldres erfaring av samarbeid i en privat institusjon med et tilbud i Petӧ-metoden. Institusjonen har fire sentre som tilbyr metoden, hvor hovedsenteret hovedsakelig tilbyr intensive treningsperioder der barna bor på senteret i 1-3 uker med foreldre, mens de lokale sentrene hovedsakelig har et poliklinisk tilbud. Samarbeidet måles gjennom skalaene informasjonsutveksling, relasjon til personalet og oppfølging i etterkant av treningsopphold. Data ble innhentet med et modifisert spørreskjema fra kunnskapssenterets rapport «Utvikling av metode for måling av pasienters erfaringer med private rehabiliteringsinstitusjoner». Hele populasjonen (103) ble inkludert, med en responsrate på 67%. Faktoranalyse, deskriptiv analyse, korrelasjonsanalyse og t-tester ble gjennomført i SPSS, versjon 19 for Windows, for å undersøke om foreldres erfaring av samarbeid hadde sammenheng med a) helseregion de tilhørte, b) om de hadde kontakt med lokalt senter eller hovedsenteret, samt barnets c) alder, d) diagnose og e) funksjonsnivå. Foreldre til barn som hadde hatt kontakt med lokale sentre hadde signifikant høyere skår på skalaene relasjon til personalet og oppfølging i etterkant av treningsoppholdet, enn foreldre til barn som hadde trent på hovedsenteret. Av de som hadde deltatt på lokale sentre erfarte foreldre til yngre barn (0-9) en bedre relasjon til personalet i institusjonen enn foreldre til eldre barn (10-18). 2015-06-01

Hovedformålet med avhandlingen var å kaste lys over hva brukermedvirkning innebærer og om det har noen effekt i det daglige kliniske arbeidet. Det ble gjennomført fire studier i totalt tre distriktspsykiatriske sentre (DPS) i Midt-Norge. Totalt 635 brukere og helsepersonell deltok i studiene. De fire studiene inkluderte to kvalitative studier som undersøkte hvordan brukere og profesjonelle definerte brukermedvirkning, både generelt og i psykisk helsevern spesielt. Den tredje studien undersøkte, gjennom et ikke-randomisert kontrollert design, om innføringen av en strategi for brukermedvirkning i en hel organisasjon påvirket de ansattes kunnskaper, praksis og holdninger. Den fjerde studien brukte et randomisert kontrollert design for å undersøke effekten av å bruke tilbakemeldinger fra pasienter i terapisamtaler på terapeutisk allianse og pasienttilfredshet. Resultatene i avhandlingen viste at gjensidig respekt, dialog og beslutninger tatt i fellesskap var grunnleggende elementer i brukermedvirkning. Respekt ble løftet fram, spesielt av brukerne, som en fundamental og undervurdert del av brukermedvirkning i klinikken. Resultatene viste også at målet om at beslutninger skal tas i fellesskap ble forhandlet om og omdefinert i dårlige sykdomsfaser. Beslutningstaking framsto som en avgjørende, men utfordrende prosess hvor respekt og dialog var like viktig som hvem som tar den endelige beslutningen. Det var så godt som ingen effekt av å innføre en strategi for brukermedvirkning i en hel organisasjon på ansattes kunnskap, praksis og holdninger. Det var heller ingen korttidseffekt på pasienttilfredshet og opplevelse av terapeutisk allianse av å bruke tilbakemelding fra pasienter i terapisamtaler, men det var en korttidseffekt på motivasjon. To problemområder knyttet til effektstudier ble særlig belyst; implementeringsprosesser har vist seg å være komplekse og utfordrende, og effektmål har blitt beskrevet som ufullstendige og lite brukbare. Videre arbeid på disse områdene må inkludere de som deltar i medvirkningsprosessene, altså brukere og helsepersonell.

Master's thesis in Health and social sciences Pasienten i sentrum for helsetjenestene er et fokus som er godt forankret i norsk helsepolitikk, og brukerperspektivet er en viktig del av omsorgen for gravide og fødende kvinner. Pasientens stemme har i så måte fått økt volum, og i dag er det vanlig at pasienter er med på å vurdere kvaliteten på tjenestetilbudet. Sammenliknet med andre land kommer Norge dårlig ut når pasienter vurderer i hvilken grad de har mulighet til å medvirke i beslutningsprosesser. Pasienterfaringer som del av kvalitetsarbeid er til dels uutforsket både nasjonalt og internasjonalt, og det er lite kunnskap om hva som er beste praksis i forhold til innhenting av pasienterfaringer. Til tross for dette er det et økende fokus hos ledere i helsesystemet. Denne mastergradsstudien har undersøkt hvordan et sykehus organiserer virksomheten sin for å ivareta brukerperspektivet i kvalitetsarbeid. Nærmere bestemt har fokuset vært å se på hvordan sykehuset organiserer kvalitetsarbeidet med tanke på pasienterfaringer, både på systemnivå og i forhold til en fødeenhet. Problemstillingen som har dannet grunnlag for studien er: Hvordan brukes pasienterfaringer i kvalitetsarbeidet ved et sykehus? Følgende forskningsspørsmål har dannet utgangspunkt for å besvare problemstillingen: • Hvordan beskriver sykehusets strategi-­‐ og tiltaksplaner og ledere pasienterfaringer som integrert i kvalitetsarbeidet? • Hvordan forholder helsepersonell seg til pasienterfaringer som del av kvalitetsarbeid på avdelingsnivå? • Hvordan beskriver brukerrepresentanter bruken av pasienterfaringer i sykehusets kvalitetsarbeid? Studien har et eksplorerende design, og ved å anvende kvalitativ metode i form av individuelle intervjuer, fokusgruppeintervju og dokumentanalyse i datainnsamlingen er problemstillingen belyst. Informanter har vært ledere på ulike organisatoriske nivåer på sykehuset, samt jordmødre og leger på en fødeenhet. Videre inngikk brukerrepresentant i brukerutvalget på sykehuset og pasient-­‐ og brukerombudet i fylket i utvalget. Studien avdekker at pasienterfaringer er et aspekt som ikke naturlig inngår i begrepsapparatet til informantene i forhold til kvalitet. Informantene på ulike organisatoriske nivåer beskriver kvalitet først og fremst i form av klinisk effektivitet og pasientsikkerhet. Pasientperspektivet blir delvis trukket inn i disse aspektene, men funnene viser at ledere, jordmødre og leger ikke anser pasienterfaringer som en valid kunnskapskilde i forhold til kvalitetsforbedring. Gjennom dokumentanalyse av sentrale styringsdokumenter for sykehuset fremkommer det tydelige krav til innhenting av pasienterfaringer på en systematisk måte, mens ledere og helsepersonell i liten grad dokumenterer at disse kravene blir imøtekommet på fødeenheten. Brukerrepresentanter bekrefter til en viss grad dette bildet. For å årsaksforklare funnene kan fokuset rettes blant annet mot kunnskapsgrunnlaget for utøvelsen av fødselsomsorgen. Både hos legene og jordmødrene kom det fram at det først og fremst er evidensbasert kunnskap og erfaringsbasert kunnskap som ligger til grunn for fødselshjelpen. Pasienterfaringer ble ikke trukket med som en kilde til kunnskap. En annen årsak er at lederne på sykehuset ikke følger opp målene for bruk av pasienterfaringer, slik de blir definert i overordnede styringsdokumenter.

Master's thesis in Health and social sciences The TIPS III-project at Stavanger University Hospital aims to investigate the occurrence of drug-induced psychosis and the extent to which these conditions develop into more serious psychotic disorders. The working hypothesis is that patients with drug-induced psychosis develop schizophrenia spectrum diagnosis in approximately 25% of the cases. This article describes the drug abuse of some of these patients. It also reflects the drug treatment these patients have received for their substance abuse problems, and what kind of help they want when in contact with treatment services. The article is based on a study using EuropASI, a standardized, structured assessment instrument that consistently focuses on the patients' own assessments of problems and assistance needs. This contributes to reflection concerning the position of the patient and puts the users perspective in focus.

Denne masterstudien tar utgangspunkt i temaet arbeid og psykisk helse. Mange mennesker med psykiske funksjonshindringer står i dag utenfor arbeidslivet. Tidligere forskning viser at flertallet av disse ønsker å jobbe. Hensikten med studien er å finne ut mer om hvilke virksomme faktorer som er tilstede når mennesker med psykiske funksjonshindringer lykkes med å komme i jobb. En slik kunnskap vil kunne ha betydning i arbeid med å integrere mennesker med psykiske funksjonshindringer i arbeidslivet. Et helsefremmende perspektiv med et fokus på suksesskriterierer er valgt for å belyse emnet. Den teoretiske forankringen for studien er Aaron Antonovskys teori om Sense of Coherence (SOC), samt Kjell Kristoffersens teori om helserytmer. I tillegg er Einar Thorsruds psykologiske jobbkrav, samt John Steinbergs bok om humanistisk lederskap brukt som relevant teori for å belyse funnene i studien. Et brukerperspektiv er valgt for å belyse problemstillingen. I studien anvendes kvalitativ metode, og fem brukeransatte fra to kommunale virksomheter innen psykisk helsevern i to ulike kommuner er intervjuet ved hjelp av semistrukturert intervjuform. Transkripsjonene fra lydopptak av intervjuene ble analysert etter metoden Systematisk Tekst Kondensering (STC). Resultatene av studien viser at informantene i stor grad knytter virksomme faktorer for å komme i jobb til forhold ved selve arbeidsplassen. Å få et jobbtilbud er den viktigste enkeltstående virksomme faktoren. De andre virksomme faktorene er å få anerkjennelse av leder i form av å få tillit, ansvar og innflytelse. Dette innebærer meningsfylte arbeidsoppgaver og opplevelsen av å bety noe for andre i et fellesskap. Å kunne jobbe etter egen rytme innebærer at arbeidstaker og arbeidsgiver sammen finner fram til arbeidstid, -mengde og -intervaller som virker helsefremmende for arbeidstaker. En virksom faktor for å bli i jobb, er at det tilrettelegges for at et lengre fravær ikke får negative konsekvenser for arbeidet eller arbeidstaker. Studien konkluderer med 1) Brukeransettelser er i seg selv en virksom faktor for å integrere mennesker med psykiske funksjonshindringer i arbeidslivet. 2) Helsefremmende arbeidsplasser preget av en humanistisk organisasjonsprofil, bidrar til at mennesker med psykiske funksjonshindringer lykkes med å komme i jobb. Engelsk sammendrag (abstract): What are the key factors when people with psychiatric disabilities manage to succeed in the job market? Many people with psychiatric disabilities have great difficulties succeeding in the job market. The purpose of this master thesis is to explore what consumer-employees’ experiences are concerning successful factors when it comes to getting a job. Antonovskys theory on Sense of Coherence (SOC) and Kjell Kristoffersen’s theory on health rhythms constitute the theoretical framework for the thesis, which is based on health promotion theory. The thesis is a qualitative analysis and the method Systematic Text Condensation (STC) is applied in the analysis process. Data is collected and interpreted form five semistructured interviews with five consumer-employees in mental health services. The employees were recruited to their jobs because of relevant competence and their user experience from mental health care. The result of the thesis implicates that factors within the workplace play an important part. These factors are: Recognition from the employer, approval from colleagues and the experience of playing a significant part for other service users in the fellowship at the workplace. Meaningful work tasks involving responsibility and impact on developing the services are other key factors. Also the consumer-employees emphasize the importance of being able to adjust working hours, the amount of work and the work intervals in a way that influences their mental health in a positive way. Organizing the services in a way that allows the consumer-employees to have periods of sick-leave without the fear of negative consequences, enables the employees to decrease the amount of sick-leave. Simply getting a job offer that allows participation in the job market is also a key factor for people with psychiatric disabilities who have succeeded in getting a job. Employers’ prejudice against people with mental disabilities is viewed as a bottleneck in their struggle to enter the job market. The conclusion of the thesis is that the efficient factors within the workplace is related to humanistic values which are rooted in the leadership at the workplace. Humanistic values are viewed as the foundation for health promoting workplaces that enables people with psychiatric disabilities to participate in the job market on their own terms. Key words: vocational rehabilitation, salutogenesis, psychiatric disabilities, consumer-employees, user perspective, workplace health promotion, humanistic leadership.

Artikkelen presenterer en studie hvor man har testet et instrument for måling av brukermedvirkning i psykisk helse, fra helsepersonell perspektiv.

The original publication is available at: http://dx.doi.org/10.1016/j.ijlp.2009.09.008 Protecting human beings' dignity is a fundamental value underlying the UN's Universal Declaration of Human Rights as well as several recommendations and conventions derived from this, among them the European Convention of Human Rights (ECHR), a declaration that also takes precedence over Norwegian legislation. Still, clients' stories inform us that their dignity is not always protected in the mental health service systems. The aim of the study has been to investigate violations of dignity considered from the clients' points of view, and to suggest actions that may ensure that practice is brought in line with human rights values. The method used has been a qualitative content analysis of 335 client narratives. The conclusion is that mental health clients experience infringements that cannot be explained without reference to their status as clients in a system which, based on judgments from medical experts, has a legitimate right to ignore clients' voices as well as their fundamental human rights. The main focus of this discussion is the role of the ECHR and the European Court of Human Rights as instruments for protecting mental health clients' human rights. To bring about changes, recommendations and practices should be harmonized with the new UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities (2006). Under this convention, the European Court of Human Rights has support for the application of the ECHR without exemptions for special groups of people.

This dissertation examines the impact that the materiality of institutions has on patients and staff. Fieldwork has been carried out at five district psychiatric centres (Distriktspsykiatriske sentra, DPS) that were originally built as tuberculosis institutions. The patients’ and employees’ experiences of being present in the physical and social space of these institutions has been examined, interpreted and reflected upon. The paper provides knowledge about the significance institutions’ materiality and inner life has on the informants, and how the informants influence the materiality. Background Mental health care has moved away from institutions and towards the local community. The treatment district psychiatric centres offer is limited to short term stays. Norwegian health policy stresses the user’s perspective and the coping perspective as necessary preconditions for undergoing change. At the same time the need for specialist training is emphasized. On the one hand there is a wish for a transformation that requires change in the understanding, recognition and treatment of persons with mental health problems. On the other hand the wish for further specialization and closer commitment to existing medical standards is highlighted. This implies an ambiguity that is both distancing itself from the belief that specialists know the patients’ needs best, parallel with maintaining the role and importance of the expert. The role of today’s institutions for the mentally ill within this ambiguous picture is thus an underlying issue in my discussion. The primary aim of the dissertation is to contribute to building knowledge of the reciprocity and interaction between materiality and people within mental health care. At the same time the research will show that an institution does not exist independently of its history, including the health policies and knowledge that prevailed when the institutions were formed. Theory The theoretical starting point of the dissertation is the work of the Norwegian architect Christian Norberg-Schulz, and that of the French historian, philosopher and epistemologist Michel Foucault. The former represents a phenomenological approach to the link between the importance of public places and people’s self-awareness. Foucault looks at different institutions’ material, mental and social space as representational of the power- and knowledge relationship. This relationship makes patients and employees both disciplined by others and self-disciplined. Methodology The dissertation is grounded in a reflective research tradition referred to as ‘multisited fieldwork’. Data has been gathered through participant observation in five DPS. The observations led to different approaches and sources like interviews, photography and documentary analysis. These sources provided information about today’s practice within mental health care, in addition to insights into the practices of tuberculosis treatment in the first half of the 20th century. The analysis of the data involves repetitive text analysis. This resulted in identification of the following key themes addressing the relation between people and materiality, here entitled: 1) “To get away to recover,” 2) “To feel at home on the way home,” 3) “History in novelty,” and 4) “The obvious medication.” The interpretation has moved from looking closely at phenomena to abstraction. This demonstrates that DPS’ are parts of an extended context relating to history and politics. Findings The research confirms that institutions affect people’s lived experiences to a considerable extent. In relation to the patients, institutions become places attracting them when they are ill. Location and materiality shield and protect them from the outside world. This research demonstrates that patients think rest is an important part of their recovery process. Small rooms and homelike atmospheres contribute to relaxation and recovering. Conditions relating to consideration and caring comprise what encourages health. In relation to the employees, institutions become places where they can adjust to a new and active treatment ideology. ‘New’ is interpreted as a further specialization within the medical perspective. The employees use the rooms as a way of distinguishing themselves from the patients. They work towards disposing of the traditions from the era of tuberculosis. The research shows that employees’ understanding of ‘active treatment’ is in conflict with the patients’ need for rest in homelike atmospheres. Other key findings show that the institutions represent an authoritarian understanding of mental problems as illnesses. This understanding of illness is related to the view of contagious illnesses in the early 20th century. This view seems to be ingrained in today’s institutions. Remote locations, guardrooms, and medicine dosage systems are important elements that support this view. This shows that the understanding, recognition and treatment of tuberculosis can be regarded as a general medical way of thinking that is still present in today’s practice. The findings demonstrate that medicine as a discipline has great influence on patients, employees and the local community. The discipline protests against trends toward decentralisation, user perspectives and the coping perspective. Discussion The theoretical basis of the dissertation is merged with a discussion of the empirical findings. The findings are examined using Norberg-Schulz’ reflections on the meaning of places, and Foucault’s power-knowledge perspective. I show how institutions become places where patients can live when illness alienates them from their homes and local communities. To dwell in an institution becomes an important way to promote health. However, I also question whether patients are bond to the institutions because of their illness, and whether the institutions’ role in a powerknowledge network traps them into an understanding of illness that prevents recovery. Furthermore I examine the significance of tradition. I look at how practices relating to tuberculosis can provide places, hence people, with a more distinctive identity that can result in patients more readily finding their own place in society. In this respect I show how a lack of tradition on the other hand can cause poor health. Through a power-knowledge perspective I discuss how the history of tuberculosis can construct understandings of mental problems involving disciplined and self-disciplined strategies and techniques. In addition I question whether the history of tuberculosis is ingrained in the walls of the institutions and may prevent new ways of understanding mental health. Avhandlingen gir kunnskap om den betydning institusjonens materialitet og indre liv har for informantene og hvordan de påvirker det bygde sted. Ved å gjøre feltarbeid i fem distriktspsykiatriske sentra (DPS), som opprinnelig var bygget som tuberkulosehjem, har pasienters og ansattes erfaringer med å være til stede i institusjonenes fysiske og sosiale rom blitt utforsket, tolket og reflektert over. Bakgrunn Psykisk helsevern har beveget seg bort fra institusjonene og ut i lokalsamfunnet. Døgnbehandling i DPS’ene er begrenset til korttidsopphold. Norsk helsepolitikk fremmer mestringsperspektivet og brukerperspektivet som vesentlige elementer i de endringer som finner sted og på samme tid understrekes behovet for spesialiserte tjenester. På den ene side ønskes en kulturell snuoperasjon som innebærer et skifte i hvordan forstå, beskrive og behandle mennesker med psykiske lidelser, på den andre siden understrekes ønsket om en ytterligere spesialisering og tettere tilknytning til det eksisterende medisinske fagområdet. Dette innebærer en tvetydighet som både tar avstand fra en tenkning hvor fagfolk vet best hva pasientene trenger, men som samtidig opprettholder ekspertens rolle. Den plass dagens institusjoner for psykisk lidende har i dette tvetydige bildet er derfor et underliggende poeng. Studiens hovedhensikt er å bidra til kunnskapsutvikling om gjensidigheten mellom materialitet og mennesker i psykisk helsevern, og på samme tid vise at den enkelte institusjon ikke eksisterer uavhengig av historien og den helsepolitikk og kunnskap som førte til at bygningene ble reist. Teori Studiens teoretiske utgangspunkt er utvalgte tekster av den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz og den franske idéhistoriker og epistemolog Michel Foucault. Førstnevntes arbeider representerer en fenomenologisk tenkning om steders allmennmenneskelige betydning for menneskers selvforståelse. I Foucaults arbeider er det spesielt maktforhold i institusjoner og hvordan mennesker disiplineres og selvdisiplineres som er omdreiningspunktet. Metode Avhandlingen tar utgangspunkt i en reflekterende forskningstradisjon hvor data er samlet inn gjennom deltakende observasjonsstudier i fem DPS’er – såkalt ”multisited fieldwork”. Observasjonsstudiene ledet til flere metoder og kilder som intervju, fotografering, og dokumentanalyse. Kildene gir informasjon om dagens praksis innen psykisk helsevern og tuberkulosepraksisen i første halvdel av 1900-tallet. Bearbeiding av datamaterialet har handlet om gjentatte tekstlesninger som resulterte i følgende hovedtemaer knyttet til forholdet mellom mennesker og materialitet: 1) Å komme bort for å få det bedre, 2) Å føle seg hjemme på vei hjem, 3) Historien i det nye og 4) De selvfølgelige medikamentene. Tolkningen har beveget seg fra det fenomennære til en samfunnskontekst, og tydeliggjør at DPS’ene inngår i en utvidet sammenheng knyttet til historie og politikk. Funn Arbeidet dokumenterer at institusjonene preger personenes liv på en gjennomgripende måte selv om pasientene kun er der på korttidsopphold (maksimum tre måneder). For pasientene innebærer det at de tiltrekkes av stedene når de føler seg syke, og at stedenes beliggenhet og materialitet verner og beskytter dem fra omverdenen. Det dokumenteres at pasientene mener at hvile er et viktig ledd i behandlingsprosessen, og at små rom og en hjemlig atmosfære bidrar til at de slapper av og kommer seg. Forhold som kan knyttes til nestekjærlighetstanken inngår i det som fremmer helse. For de ansatte får institusjonen betydning som et sted hvor de skal tilpasse seg en ny og aktiv behandlingsideologi. Det nye tolkes som ytterligere spesialisering innen det medisinske perspektivet og de ansatte bruker rommene på en måte som opprettholder skillene mellom dem og pasientene. Arbeidet viser at ansattes forståelse av ”aktiv behandling” er på kollisjonskurs med pasientenes behov for hvile i en hjemlig atmosfære. Derfor arbeider de ansatte også med å kvitte seg med tradisjoner fra tuberkulosens tid. Sentrale funn viser at institusjonene representerer en overordnet forståelse av psykiske lidelser som sykdommer. Sykdomsforståelsen har sitt slektskap med hvordan man forsto smittsomme sykdommer tidlig på 1900-tallet og synes å sitte i veggene i dagens institusjoner. Beliggenheten utenfor allfarvei, vaktrommene og medisindosetten får betydning som understøttende faktorer i denne tenkningen. På den måten representerer forståelse, beskrivelse og behandling av tuberkuløse en generell, medisinsk tenkning som er gjenkjennelig i dagens praksis. Funnene viser at den medisinske fagdisiplin har stor makt over pasienter, ansatte og nabolag og vanskeliggjør gjennomføringen av det politiske idégrunnlaget som handler om desentralisering, brukermedvirkning og mestring. Diskusjon Avhandlingens teoretiske utgangspunkt bringes inn i en diskusjon med empirien. Funnene drøftes med Norberg-Schulz’ tenkning om steders allmennmenneskelige betydning og med Foucaults kunnskaps- og maktperspektiv. Her viser jeg hvordan disse korttidsinstitusjonene blir steder hvor pasientene kan bo når de ved sykdom føler seg fremmede i sine egne hjem og nabolag. Å bo i institusjoner blir betydningsfullt og vil fremme helse. Men jeg stiller også spørsmål om pasienter knytter seg til institusjoner nettopp fordi de er syke, og om institusjonene inngår i et kunnskaps- og maktnettverk som holder pasientene fast i en sykdomsforståelse og dermed hindrer dem i å komme seg. Videre diskuterer jeg tradisjoners allmennmenneskelige betydning. Jeg drøfter hvordan praksisen i tuberkulosetiden kan gi stedene, og dermed menneskene, en tydeligere identitet som gjør at pasientene finner fotfeste. På den måten viser jeg derved at tradisjonsløshet i motsatt fall kan gi dårlig helse. I et kunnskaps- og maktperspektiv diskuterer jeg hvordan tuberkulosehistorien kan konstruere forståelser av psykisk lidende på bakgrunn av disiplinerende og selvdisiplinerende strategier og teknikker. Jeg stiller også spørsmål ved om tuberkulosehistorien kan sitte i veggene og protestere mot nye måter å forstå psykiske lidelser på.

Master's thesis in Health and social sciences Artikkelen er en presentasjon av en studie som har som mål å få kunnskap om hvordan brukermedvirkning inngår i møtene mellom personer med rusmiddelproblemer og utøvere i sosialtjenesten. Studiens datamaterial består av 8 kvalitative intervju med personer med rusmiddelproblemer som mottar hjelpetiltak fra sosialtjenesten. Analyse av intervjuene avdekker at brukermedvirkning ikke er en del av brukernes erfaringer. I stedet har de erfart å bli utsatt for objektivering. Objektiveringen uttrykkes gjennom at deltakerne føler seg stigmatisert, overstyrt og betydningsløse i møter med sosialtjenesten. Deres behov for hjelp er ikke ivaretatt. Konklusjonen av studien er at brukermedvirkning ikke inngår i møter mellom personer med rusmiddelproblemer og utøvere av sosiale tjenester, slik studiens deltakere har erfart det.

Norsk: Rapportens tema er brukerperspektivet i psykisk helsearbeid. Bevisstheten om dette perspektivet - og nødvendigheten av aktiv brukermedvirkning på alle nivåer i samfunnet - har vært i jevn utvikling de senere år. Men fortsatt er det et godt stykke igjen før reell medvirkning er realisert. Bakgrunnen for dreiningen bort fra en ensidig profesjonsstyrt tjenesteutvikling til en utvikling preget av større vekt på brukerperspektivet, har både ideologiske, helsepolitiske, pragmatiske, økonomiske og faglige begrunnelser. En del av disse motivene blir belyst i denne rapporten. Den overordnede hensikten med rapporten er å løfte frem brukeres erfaringer og synspunkter relatert til psykisk lidelse, erfaringer med tjenestetilbud og brukermedvirkning. Brukermedvirkning i forskningssamarbeid i høgskolesektoren blir videre belyst som en nødvendig strategi for utvikling av kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsearbeid. I tillegg undersøkes hva verdifullt psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet vil innebære. The theme of this report is the user perspective in mental health care. The awareness of this perspective – and the necessity of active user participation at all levels in society – has steadily been increasing over the last years. But there is still a long way to go before genuine participation is realized. The reasons for this turning away from the one-sided professional run service development towards an orientation characterized by greater emphasis on the user perspective, have ideological, healthpolitical, pragmatic, economic and professional arguments. Some of these motivations are being outlined in this report. The overall purpose of the report is to focus on the users’ experiences and views in relation to mental suffering, treatment and services and user participation. User participation in academic research is also highlighted and underscored as a necessary strategy for developing the body of knowledge in mental health care. In addition, the characteristics of the «valuable» mental health care in the local community are described.

Avhandlingen konkluderer med at stadig flere trenger hjelp fra distriktspsykiatrien. Studien etterlyser mer arbeid som kan finne frem til hvilke samfunnsmessige betingelser i folks hverdagsliv det er som gjør at stadig flere føler at de trenger profesjonell hjelp. Forfatteren spør også om dette bidrar til en økt medikalisering av alminnelige livsproblemer og livskriser som folk går igjennom.