Search

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Både laksefangster og lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var lavere i 2021 enn noen gang tidligere registrert (basert på dataserie som startet i 1980). Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Johnsen, S.I., Wærvågen, S.B., Eloranta, A., Linløkken, A., Olstad, K. & Dokk, J.G. 2021. Fiskesamfunnet i Savalen, Alvdal og Tynset kommuner - Betydningen av reguleringsinngrep, endrede beskatningsregler og avbøtende tiltak. NINA Rapport 1992. Norsk institutt for naturforskning. Savalen er en av de første innsjøene i Glommas nedbørfelt som ble regulert. Reguleringene i 1924 og særlig i 1970-1976 førte til store endringer i fiskesamfunnet. Før siste regulering var røyebestanden overtallig og småfallen, men etter 1976 har imidlertid fangststørrelsen på røya økt, og antallet i fangstene gått ned. Dette skyldes utvilsomt at mange av røyas tidligere gyteområder ble tørrlagt etter siste regulering. En redusert røyebestand førte til at konkurransen med ørret ble mindre og veksten til ørreten ble bedre. I tillegg hevder lokale fiskere at bestanden av ørret ble noe tynnere etter siste regulering. Reduserte bestandstettheter, har ført til at både ørret- og røyebestandene er av svært god kvalitet og er attraktive for både garn- og sportsfiskere. Sammenlignet med en større undersøkelse i 2010 synes det å være små endringer i artenes habitatbruk. Ørret og ørekyt dominerer i strandsonen, mens røye dominerer i pelagialen og i dypere områder langs bunnen. Selv om bestanden av både ørret og røye er mindre enn før regulering, synes tettheten å ha økt noe de siste ti årene. For ørret skyldes dette trolig praksisen med et forbud mot å sette garn nærmere enn 100 meter fra land. Ørretens strandnære habitatbruk fører til at denne praksisen skåner ørreten for hard beskatning. De gjennomførte habitat- og biotoptiltakene, med utlegging av stor stein i reguleringssonen og utlegging av steingrupper i nedre deler av Lomsjødalsbekken, kan også bidratt positivt for ørretbestanden. Disse tiltakene er relativt nye, og vi forventer en større effekt over tid. Ørreten vokser meget godt i Savalen, og det er rom for en ytterligere økning av bestanden. Økt forekomst av stor ørret er attraktivt for fiskere, men kan være en av årsakene til at røya har blitt presset mer ned i dypet. Dette kan indirekte ha ført til at veksten til røya har avtatt noe siden undersøkelsen i 2010, da røya oppholder seg i mindre profitable habitater (dypet). I tillegg har økningen i minste tillatte maskevidde til 35 mm for garnfiske ført til at røyebestanden har blitt noe tettere. Til tross for noe redusert veksthastighet viser rapportene fra fiskerne at røyefangstene på 35 mm er gode. Ut i fra data på stabile isotoper fra 2010 og 2019 i Savalen, har vi analysert hvordan næringsnettet og forholdet mellom fiskeartene eventuelt har endret seg mellom undersøkelsene. Sammenligningene viste generelt ingen store endringer i næringsnettet, eller i dietten til ørret og røye. Dataene fra stabile isotoper samsvarer godt med mageanalysene fra både juni og august i 2019. Ørret hadde en diett basert på litorale krepsdyr som marflo og linsekreps, bunndyr (særlig vårfluer), og hadde også et relativt betydelig innslag av fisk, da særlig ørekyt. Tilsvarende for røye, ser vi pelagiske arter av zooplankton og fjærmygg var viktigst i dietten. I en utvidet isotopanalyse av zooplankton i 2019 viste artene også markerte forskjeller i sine trofiske nivå, fra den mest karnivore Bythotrephes longimanus med høyest δ15N-verdi og nedover på skalaen til den algespisende Daphnia galeata. Et helhetsbilde av de ulike egenskapene til de nevnte dyreplanktonartene og fiskens ernæring støtter bildet fra fiskeundersøkelsene om at røyebestanden i Savalen er liten til middels stor. Med bakgrunn i føringer fra Miljødirektoratet og at dagens utsettinger i liten grad bidrar til et bedre fiske, foreslåes det å stanse utsettingene. I tillegg er det også vanskelig å følge anbefalte retningslinjer til antall stamfisk uten at det blir en større inngripen i den naturlige rekrutteringen. Biotoptiltakene beskrevet ovenfor synes å ha hatt en positiv effekt og vi forventer at effekten av disse tiltakene fortsatt ikke er fullt ut realisert. Med tanke på at det er et næringsoverskudd for ørret i Savalen ligger alt til rette for å gjennomføre flere tiltak i andre tilløpsbekker og andre steder i strandsonen. Basert på denne undersøkelsen anbefaler vi: • Videreføre maskeviddebestemmelsene med minste tillatte maskevidde på 35 mm • Fortsette fiske med finmaskede garn (< 26 mm) under høstfiske etter røye • Opprettholde 100 meters sonen for garnfiske • Fortsette med fangstregistreringer for garnfiskere • Avslutte ørretutsettingene • Fortsette å fokusere på og gjennomføre nye biotopforbedrende tiltak i elver og i strandsonen Kvalitetselement fisk vurderes til tilstandsklasse moderat. Dette skyldes særlig at bestandstettheten av røye og ørret har gått tilbake etter den siste reguleringen, men også fordi ørekyt, som er en regionalt fremmed art er introdusert i Savalen.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene. En ny kartlegging av tilstanden for alle laksebestandene viste at bare én av fem laksebestander var i god eller svært god tilstand, mens over en tredel av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand. Tilstandene for bestandene i 2015-2019 var ikke forbedret sammenlignet med i 2010-2014, og det var ingen endring i hva som var de største negative påvirkningene.

Svenning, M.-A., Bergane V.Å. & Borgstrøm, R. 2020. Sjørøya i Linnévassdraget. Sluttrapport til Svalbards miljøvernfond. NINA Rapport 1825. Norsk institutt for naturforskning. Røye er den eneste ferskvannsfisk som lever og reproduserer i vassdrag på Svalbard. Her finnes den i to hovedformer; som ferskvannsstasjonær innlandsrøye (”stasjonærrøye”) eller som anadrom røye (”sjørøye”). Det finnes trolig 100-150 innsjøer med stasjonær røye, mens betydelige bestander av sjørøye neppe finnes i mer enn 15-20 innsjøsystemer på øyriket. Sjørøya foretar en næringsvandring ut i havet om sommeren, mens stasjonærrøya lever hele livet i innsjøen. I innsjøer med sjørøye finnes også stasjonær (”resident”) røye, dvs. individer som ikke vandrer ut i havet om sommeren. Sjørøya vandrer ut i havet rundt månedsskiftet juni/juli og vandrer stort sett tilbake til innsjøene igjen i løpet av august. Etter noen ukers opphold i havet har den nærmest doblet vekta og er svært ettertraktet som matfisk. På grunn av sterk beskatning i 1970- og 80-årene, ble det i 1993-2000 innført fiskeforbud i de tre viktigste sjørøyevassdragene på Svalbard (Linnévatnet, Diesetvatna og Vårfluesjøen). Linnévassdraget er det antatt viktigste sjørøyevassdraget i Isfjorden, og det lettest tilgjengelige vassdraget for fastboende og tilreisende i Longyearbyen. I 2005 ble det registrert 775 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, noe som tydet på at bestanden var i bedring. I 2008 ble speilvendingsprinsippet innført på Svalbard, dvs. at det kun ble tillatt å fiske i 24 navngitte vassdrag på øyriket. For å unngå for sterk beskatning ble det innført spesifikke årlige kvoter. Både lokale og tilreisende fiskere kunne bruke stang/handsnøre. I tillegg kunne fastboende på Svalbard fiske med garn i noen av innsjøene. I Linnévatnet ble det satt en årlig kvote på inntil 100 fisk, der lokalbefolkningen også kunne fiske med garn. Samme år (2008) ble det registrert 1800 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, og sjørøyebe-standen ble estimert til om lag 2400 fisk. Dette ble tolket som svært positivt for bestanden, selv om det også ble vist at sjørøya i Linnévatnet hadde svært høy fangbarhet, og at bare ni garnnetters fiske ville kunne ta ut hele kvota på 100 fisk. For å fastslå status for sjørøyebestanden etter ni år med de nye fiskereglene, ble det i 2017 gjen-nomført en ny registrering av oppvandrende sjørøye i Linnéelva. Resultatene fra undersøkelsen skulle danne grunnlag for forslag om eventuelle endringer i forvaltningen av røyebestanden i Linnévassdraget. I tillegg til kontroller av oppvandrende sjørøye, ble det gjennomført et enkelt prøvegarnsfiske i Linnévatnet. I perioden 25. juli til 29. august 2017 ble det registrert 1741 oppvandrende sjørøye i fangstfella, og sjørøyebestanden ble anslått til i underkant av 2000 fisk. I gjennomsnitt vandret det daglig opp 48 sjørøyer, og i fire av dagene vandret det opp mer enn 100 fisk. Røyene var fra 19 til 67 cm og veide fra 73 g til i overkant av 3,5 kg. Det ble derfor antatt at sjørøyebestanden i 2017 bestod av litt færre fisk enn i 2008. Det mest bekymringsfulle var imidlertid at antallet og andelen av stor sjørøye (> 50 cm) var blitt redusert fra 217 (11,3%) til 93 fisk (5,5 %) fra 2008 til 2017. Videre ble det høsten 2008 fanget flere umerka sjørøyer over 50 cm i Linnévatnet, mens ingen umerka fisk over 50 cm ble fanget i 2017. Dette antyder at det i 2008 også vandret opp en god del store sjørøyer (> 50 cm) før fangstfella var satt opp. Vi beregnet at årlig dødelighet hos sjørøye fra 7-årsalderen var på hele 46 %, noe som tyder på beskatningen på bestanden (i Linnévatnet og/eller i Isfjorden) er svært høy. Settes antall sjuåringer til 700, vil det kun være 110 røyer som overlever til de er 10 år, og bare fem vil overleve til de er 15 år. Ved garnfisket i Linnévatnet i september 2017, ble det fanget 291 røyer. Hovedmengden av røyene i denne fangsten var under 15 cm, og av den samla fangsten ble 14 individer karakterisert som sjørøyer. Det betydelig lavere innslaget av stor sjørøye i bestanden i 2017 kan være et tegn på at beskatningen har økt i årene etter 2008, selv om innrapportert fangst i årene 2009 – 2016 kun har variert mellom 16 og 77 fisk med et årlig gjennomsnitt på i underkant av 50 fisk. Lengdefordelingen av innrapportert fisk er ikke kjent, men dersom det i hovedsak er fanget fisk større enn 45-50 cm i Linnévatnet, samt at det også er fanget sjørøye fra Linnévassdraget under beitevandringen i Isfjorden, kan dette muligens forklare den markerte nedgangen av stor fisk. Det kan heller ikke utelukkes at deler av beskatningen i vassdraget ikke er innrapportert. Ut fra nåværende alders- og lengdefordeling av sjørøyebestanden i Linnévassdraget er det ikke grunnlag for å åpne for et mer omfattende fiske. Fangstkvoten på 100 fisk kan opprettholdes, men da under forutsetning av at fisket blir overvåket, både med en sikrere fangstrapportering fra vassdraget og fjorden, samt at det innføres et enda bedre oppsyn. Det bør også gjennomføres regelmessig telling av sjørøyebestanden, og det bør i alle fall foretas én registrering innen 2022. Det ble registrert åtte pukkelaks på oppvandring i 2017 og fire i 2008. Det ble ikke fanget pukkellaks under garnfisket i Linnévatnet, verken i 2017 eller 2008.

Villaksen sliter fortsatt, til tross for mange gode tiltak. Økt dødelighet på grunn av lakselus er en viktig årsak. Det er også lyspunkter for laksen. Noen trusler er sterkt redusert på grunn av effektive tiltak, som sur nedbør og parasitten Gyrodactylus salaris. Disse truslene medførte tap av laks i mange elver, men i de fleste er laksen tilbake og i økning. Overbeskatning foregår i liten grad, på grunn av effektiv regulering av fisket. Til tross for bedring på viktige områder, er antallet norsk laks i havet mer enn halvert siden 1980-tallet. Også i 2019 var antallet gytefisk som kom tilbake fra havet lavt. Særlig har det vært en nedgang på Vestlandet og i Midt-Norge. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak. Generelt lav overlevelse i havet har også bidratt. I takt med at laksebestander har blitt redusert, så har laksefisket blir betydelig redusert eller stengt. Rømt oppdrettslaks og lakselus er de største truslene mot laks. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus har økt. Kraftregulering og andre fysiske inngrep er også trusler mot laks. Det er mulig å gjøre mange flere tiltak for å bedre forholdene for laks i regulerte elver. Pukkellaks er en økende trussel, der tiltak og kunnskap om effekter er mangelfulle. Infeksjoner knyttet til lakseoppdrett er også en stor trussel, med mangelfulle tiltak og lite kunnskap.

Anon. 2020. Bestandsvise råd om beskatning av laks for perioden 2021-2025. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 13, 33 s. Formålet med rapporten er å gi råd om beskatning av laks for 198 bestander for årene 2021-2025. Rådene er gitt ut fra bestandsstatusen til de enkelte laksebestandene, basert på vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2015-2018. Vurderinger av oppnåelse av målene ble presentert i en tidligere rapport, mens beskatningsrådene er gitt her. Rådene er basert på en antagelse om at lakseinnsiget fra havet i perioden rådene er gitt for (2021-2025) blir tilnærmet lik vurderingsperioden (2015-2018). Dette behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle, men det mangler kunnskap til å utarbeide gode prognoser for lakseinnsiget. Vi har imidlertid tatt hensyn til fare for at innsiget blir redusert på grunn av redusert smoltproduksjon på grunn av lav rekruttering (dvs. på grunn av dårlig oppnåelse av gytebestandsmål), og fare for at innsiget blir redusert som en følge av redusert sjøoverlevelse på grunn av økende smittepress fra lakselus. Oppdaterte råd basert på måloppnåelse for perioden 2016-2019 kommer i juni 2020, når måloppnåelsen for 2019 har blitt vurdert. Rådene skal være en del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet når nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2021 skal vedtas. Rådene er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er bare biologiske forhold som er vurdert.

For different reasons the oil companies might apply higher required rates of return than they did some years ago, and this will have consequences for investments and tax revenue in oil provinces. By applying various required rates of return as well as various oil prices, this study derives future Norwegian tax revenue during 2018-2050 by using a partial equilibrium model for the global oil market. The model explicitly accounts for reserves, development and production. Both investment in new reserves and production are profit driven. With rising required rates of return less of the high cost reserves become profitable to develop and investments decline. Because the government in practice carries a large fraction of the investments, less investment in a period increases the tax base and the tax income. The initial effect is offset by a subsequent reduction in production which has a negative effect on future taxes. The result is that increasing required rates of return will lead to small variations in net present value of total tax revenue. With lower oil prices, tax take increases significantly when required rates of return rise.

Anon. 2019. Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 7, 150 s. Tilstanden for 430 norske sjøørretbestander har blitt klassifisert. Bare 20 % av bestandene ble vurdert til å være i god eller svært god tilstand (85 bestander). Nesten halvparten av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand (208 bestander). De øvrige 137 bestandene var i moderattilstand. Den klart største negative påvirkningen på sjøørreten var lakselus, som påvirket svært mange av de vurderte bestandene. Vannkraftregulering og landbruk hadde også en stor negativ effekt på mange bestandene. Deretter kom samferdsel og fangst som viktige påvirkninger.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Høy dødelighet på grunn av lakselus medfører at det kan bli vanskelig å fortsette et bærekraftig fiske, særlig på bestander i indre fjordstrøk på Vestlandet. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep og pukkellaks er også store trusler. Vannkraftregulering og fysiske inngrep reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Vellykkede tiltak mot effekten av sur nedbør og mot parasitten Gyrodactylus salaris har medført økte laksebestander i de deler av landet som er rammet. Regulering av fiske har nesten fjernet overbeskatning.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Nordland til og med Finnmark. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Anon. 2018. Status for norske laksebestander i 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 122 s. Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks er andre store trusler mot villaks, men risiko for ytterligere skade er mindre enn for trusler knyttet til fiskeoppdrett. Vannkraftregulering og andre inngrep har en betydelig negativ påvirkning, men skadeomfanget vil trolig ikke øke. Flere tiltak kan gjøres for å redusere effekten av disse to faktorene. Sur nedbør har på grunn av kalking og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Laksebestandene i Sør-Norge har økt på grunn av den omfattende kalkingen. Parasitten Gyrodactylus salaris er en stadig mindre trussel mot villaks. Antall elver med kjent forekomst av parasitten er redusert fra femti til sju. Etter vellykkede utryddelsesaksjoner har laksebestander blitt gjenoppbygd i tidligere smittede vassdrag. Faren for spredning er redusert. Sjøørret har hatt relativt stabile bestander på Østlandet og Sørlandet, men har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Jordbruksaktivitet, fysiske inngrep i vassdragene og lakselus ser i dag ut til å være de alvorligste menneskeskapte påvirkningene.

Museth, J., Dervo, B., Brabrand, Å., Heggenes, J., Karlsson, S. & Kraabøl, M. 2018. Storørret i Norge. Definisjon, status, påvirkningsfaktorer og kunnskapsbehov. NINA Rapport 1498. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet nedsatte i mars 2017 et arbeidsutvalg for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget om storørretbestandene i Norge. Arbeidsutvalget har gjennomgått 16 innsjøer med forekomst av sikker bestand av storørret for å få oppdatert kunnskap om påvirkningsfaktorer og bestandsutvikling siste 20 år. Forekomst av storørret er primært et resultat av ørretens store fenotypiske plastisitet, og hvor samspillet mellom tilgangen på byttefisk og det fysiske miljøet har vært viktig for utviklingen og eventuell genetisk tilpasning til de ulike stammene. Bærekraftig forvaltning av storørret betinger en helhetlig økosystemtilnærming som ivaretar og/eller restaurerer miljøbetingelsene som skaper storørret, herunder produksjonen av byttefisk. Ut fra dagens kunnskap kan det se ut som storørret inkluderer alt fra genetisk distinkte stammer til at en varierende andel «vanlig» ørret innen en bestand blir fiskespisere og derved storvokste. En viktig fellesnevner for de ulike storørretbestandene er uansett at forekomsten av storvokste individer ofte har gitt opphav til et rettet og attraktivt storørretfiske. Vi har valgt å foreslå en todelt økologisk funksjonell definisjon (A og B) av storørret, men de ulike bestandene vil ha livshistorier som fordeler seg i en gradient fra typiske type A bestander til typiske type B bestander: En storørretbestand er naturlig repro-duserende med regulær forekomst av fiskespisende individer, og hvor overgangen til fiskediett gir A) vekstomslag eller B) utholdende vekst. Arbeidsutvalget mener det er viktig å bevare den naturlige variasjonen i livshistorie innen og mellom ulike bestander av storørret. I type A og B bestander vil storvokste individer hovedsakelig være en funksjon av henholdsvis høy individuell vekstrate og høy alder. Dette bør resultere i ulik forvaltning og fiskeregler. I tillegg til denne økologiske definisjonen vil det være viktig å undersøke om storørret i et system kan defineres genetisk og derved bør forvaltes som egne enheter. Der slik kunnskap om lokal genetisk struktur ikke foreligger anbefaler vi at forvaltningen ut fra et føre-var prinsipp behandler storørret som egne forvaltningsenheter.Vi vurderer at storørretbestanden(e) i kun to av 16 (12 %) innsjøer har økt i løpet av de siste tjue årene. I sju av 16 næringslokaliteter (44 %) vurderes bestandsutviklingen til storørretbestanden(e) å være stabil. Dette betyr i realiteten at mange av disse fortsatt kan være negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996. I sju av 16 næringslokaliteter (44 %) vurderes bestandsutviklingen å ha vært negativ siste 20 år. Vassdragsregulering, enten i næringslokaliteten eller i viktige gyteelver, vurderes å være en viktig negativ påvirkningsfaktor i 11 av 16 (69 %) lokaliteter, mens beskatning vurderes å være en av de to viktigste påvirkningsfaktorene i nesten samtlige lokaliteter. I tillegg er fysiske inngrep i gyteelver i forbindelse med bl.a. masseuttak og flomsikring vurdert som negative påvirkningsfaktorer i mange gyteelver. Eutrofiering vurderes som en viktig negativ påvirkningsfaktor i kun en (6%) av lokalitetene. Etablering av mellomskarv i storørretlokaliteter, bl.a. basert på foreløpige resultater fra et studie av dietten til mellomskarv i Gudbrandsdalslågen, vurderes per i dag ikke som en viktig negativ påvirkningsfaktor. Siden be-standssituasjonen for flere storørretlokaliteter er uavklart, og en stor andel av bestandene er vurdert å ha hatt en negativ bestandsutvikling siden den forrige grundige gjennomgangen i 1996, foreslår vi å prioritere følgende tiltak: 1) Sikre en miljøbasert vannføring i regulerte elver som i størst mulig grad er tilpasset storørretens ulike krav gjennom livet, 2) Gjennomføre habitatforbedrende tiltak i gyteelver som er påvirket av fysiske inngrep, 3) Forbedre vandringsløsninger og gjennomføre avbøtende tiltak ved små og store menneskeskapte vandringshindre og 4) Sørge for en bærekraftig regulering av fiske. Basert på gjennomgangen av de ulike storørretbestandene konkluderes det med at det er behov for økt kunnskap om: 1) Genetisk struktur og forvaltningsenheter i vassdrag med storørret, 2) Konsekvenser av dagens kultiveringsvirksomhet og utredninger av alternative avbøtende tiltak og/eller kultiveringsstrategier, 3) Bestandsstørrel-ser hos storørret og betydningen av fangstdødelighet, 4) Flaskehalser for naturlig rekruttering og framvekst av storørret i ulike systemer, 5) Viktige byttefiskarter og faktorer som påvirker deres livsmiljø.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Østfold til og med Hordaland. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Match quality, the part of housing value to the buyer which is unique for each buyer-house match, is important in several housing market matching models, but measuring it is difficult for an econ-ometrician. I suggest that similarity between buyers and sellers (at the time they bought) may be used to measure match quality. Successive owners of houses should share characteristics if observable characteristics of a buyer are correlated with the buyer's preferences for housing. A buyer could expect to have a high match quality if similar to the seller. I use a simple matching model to show this mechanism. I test this prediction using unique data with information on buyers and sellers (at the time they bought), and show that their similarity can be used as a proxy for match quality. Buy-ers who resemble sellers are paying more, also when a large number of observable housing characteristics are controlled for. Supplementary analyses strengthen my claim that the distance between seller and buyer can be used as a proxy for match quality. Matches with low distance lead to slightly reduced hazard rate of reselling the house, and an increased probability of having children, both of which would be expected in a high quality match.

Lakseinnsiget har vært lavt de siste ti årene. I 2016 var innsiget av laks fra havet til Norge ca. 470 000 laks, noe som er mer enn en halvering siden 1980-tallet. Fordi fisket har blitt redusert er det nok laks i de fleste elvene til å opprettholde gytebestandene. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som er tilgjengelig for fiske har blitt mye mindre, og i noen tilfeller helt borte. Reduserte laksebestander skyldes at laksen har lav overlevelse i sjøen, men menneskeskapte påvirkninger bidrar også vesentlig på lokalt og regionalt nivå. Bestandene i Midt-Norge og Vest- Norge er mest redusert. Vitenskapsrådet vurderer rømt oppdrettslaks som den største trusselen mot norsk laks. Mange bestander er genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige. Villaks med oppdrettsgener kan være dårligere tilpasset livet i naturen. Storskala elveforsøk har vist at innkryssing kan gi redusert produksjon og overlevelse, og dermed færre laks. En ny undersøkelse har også vist at innkryssing av oppdrettslaks endrer alder og størrelse på laksen i norske elver, ved at det blir færre stor laks som har vært mer enn to år i sjøen. Lakselus er også en betydelig bestandstrussel. Vitenskapsrådet har for første gang vist en sannsynlig effekt av lakselus på bestandsnivå i en nasjonal analyse. Beregnet årlig tap av villaks på grunn av lakselus var ca. 50 000 laks per år for årene 2010-2014, det vil si et tap av 10 % av villaksen grunnet lakselus. Andre infeksjoner knyttet til oppdrett er en trussel som også kan ha betydelig negativ påvirkning på villaksen, men kunnskapen her er dårlig. Den innførte parasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør og overbeskatning er trusler som har hatt stor negativ påvirkning på laks, men tiltak har medført at disse faktorene er under kontroll på et nasjonalt nivå. Vannkraftreguleringer og andre fysiske inngrep er også trusler mot villaks der det ikke er stor fare for forverring av situasjonen. Det er imidlertid mulig å gjennomføre flere tiltak for å redusere effekten av disse to faktorene.

Kvingedal, E., Fiske, P. og Bremset, G. 2017. Midtsesongevaluering av laksefisket i regi av lokal forvaltning. Vurdering av ordningen. - NINA Kortrapport 11, 45 s. Miljødirektoratet har bedt Norsk institutt for naturforskning (NINA) om å analysere hvordan ordningen med midtsesongevaluering av elvefisket har fungert. Denne rapporten omhandler de foreløpige erfaringer man har oppnådd med at lokale aktører evaluerer og justerer elvefisket underveis i fiskesesongen. Det synes å være en noe tilfeldig og varierende grad av tilbakemelding fra lokal til regional forvaltning om resultatet av midtsesongevalueringen i de senere årene. I 2009 og 2010 var det kun de nasjonale laksevassdragene som var inkludert i ordningen. En forutsetning fra miljømyndighetene var at det skulle være rapportering fra lokalt til regionalt nivå, og at regionalt nivå skulle rapportere videre til sentralt nivå. Disse rapporteringsrutinene synes ikke å ha fungert etter hensikten. Det er et mål at lokal forvaltning i hovedsak skal kunne gjennomføre midtsesongevaluering og vurdere behovet for endringer i beskatningen uten å involvere miljømyndighetene og NINA. Vår vurdering er imidlertid at det bør etableres en ordning der lokal forvaltning melder tilbake til Fylkesmannen om resultatet av evalueringen og hvilke tiltak som ble gjennomført. Slike tilbakemeldinger behøver ikke nødvendigvis å skje samtidig med at evalueringen gjennomføres, men kan gjøres i etterkant av fiskesesongen. Det vil være viktig for Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som hvert år gjør en beregning av bestandsstørrelser i de enkelte vassdrag, å få en oversikt over hvilke tiltak som er innført som følge av midtsesongevaluering. Denne oversikten er nødvendig for å kunne vurdere hvordan disse tiltakene har påvirket beskatningen i vassdraget, og gi en vurdering av måloppnåelsen på et best mulig grunnlag. Det ser ut til at mange i lokal forvaltning ser på midtsesongevaluering og utfylling av tilsendt regneark som en og samme sak. Regnearkene ble i utgangspunktet utarbeidet av NINA som et evalueringsverktøy til hjelp i den lokale vurderingen av om bestanden så ut til å nå gytebestandsmålet. Tanken var å nyttiggjøre seg opparbeidet fangststatistikk fra tidligere år for den enkelte elva, for å få en beregning av hvor mye hunnlaks det er sannsynlig at det er igjen ved sesongslutt om beskatningen fortsetter på samme måte. Siden tidspunktet for oppgang kan variere mye fra år til år, ble det laget en beregning for tidlig og sein oppgang i tillegg til et typisk tidsforløp på oppgangen. Tanken var at dette skulle ivareta mulighetene for skjønn i forhold til variasjoner mellom år i innsig og lokale miljøforhold. For å få en bedre oversikt over hvordan de lokale aktørene ser på den praktiske gjennomføring av midtsesongevalueringen, ble det utarbeidet en nettbasert undersøkelse bestående av både generelle og mer spesifikke spørsmål. Svarene fra spørreundersøkelsen tyder på at lokal forvaltning i stor grad utarbeider forhåndsavtalte tiltaksplaner (94 %) og at disse også i stor grad blir fulgt opp (90 %). Når vi ser på tilbakemeldingene som VRL får fra lokal og/eller regional forvaltning, er det svært få som oppgir at de endrer fiskereglene etter midtsesongevalueringen, selv om respondentene oppgir at vassdraget kommer i kategori 3 eller 4. Disse kategoriene vil si at gytebestandene ligger an til å bli lavere enn 50 % av gytebestandsmålet, og det skal da iverksettes tiltak som på forhånd er bestemt i en avtale med Fylkesmannen. Det er en mulighet for at noen respondenter har oppgitt kategorien gitt av regnearket før justering for miljøforhold eller andre vurderinger, slik at det ikke er det endelige evalueringsresultatet. Dette er ikke noe som fremgår verken i spørreundersøkelsen eller i VRL sine skjemaer. Noen av respondentene i undersøkelsen som ikke var fornøyd med regnearkene, pekte på at evalueringen skjer til feil tidspunkt og at gjenutsatt fisk også bør inkluderes i beregningene. Til nå har det bare vært vassdrag som har hatt utsetting av all hunnlaks over en bestemt størrelse eller i alle størrelsesklasser som har fått regneark som også inkluderer gjenutsatt fisk. Dette er imidlertid noe som kan innføres i alle elver. Når det gjelder tidspunktet for evaluering, er dette noe som bør justeres til å passe best mulig for hver enkelt elv. Det bør være sent nok til at det er fanget en vesentlig andel av total fangst og samtidig tidlig nok til at det er tid nok igjen av sesongen til at tiltakene får en effekt. På bakgrunn av de lokale aktørenes erfaringer ser vi at det er flere forbedringspunkter for ordningen. Ett forbedringspunkt er at det innføres et obligatorisk system hvor lokal forvaltning rapporterer sine erfaringer til aktuell fylkesmann. Denne rapporteringen må blant annet omfatte resultater fra evalueringen og vurdering av sannsynlig måloppnåelse (med begrunnelse), samt hvilke innførte tiltak som ble innført. Tiltakene bør da stemme overens med det som er avtalt. Det vil trolig være enklest for både lokal forvaltning og fylkesmennene om denne rapporteringen er nettbasert. Et annet forbedringspunkt er at det innføres en ordning med tilbakemelding fra sentralt hold til lokalt og regionalt nivå på hvorvidt beregningene og vurderingen ved midtsesongevalueringen førte til at bestanden kom i feil kategori for sannsynlig måloppnåelse. Et tredje forbedringspunkt er at det bør utarbeides klarere retningslinjer for gjennomføring av evalueringen med bruk av ulike kilder. Det er viktig å bruke data fra tellinger der dette finnes. Et fjerde forbedringspunkt er at tidspunkt for evaluering bør gjennomgås og tilpasses hvert enkelt vassdrag. Fylkesmennene sine erfaringer har ikke blitt inkludert i denne rapporten. En del fiskeforvaltere har meddelt sine synspunkter i eposter, men det vil også være nyttig å få en helhetsvurdering basert på en spørreundersøkelse. I vurderingen av treffsikkerhet har vi bare inkludert to år, 2013 og 2014. For en del vassdrag kan det være interessant å se på hvor stor variasjonen er over flere år. På litt lenger sikt vil det trolig være gunstig å få ett felles nettbasert system for inngåelse av forhåndavtalte tiltak, selve evalueringen inkludert beregninger som nå gjøres i regnearkene, og rapportering av resultater, vurderinger og tiltak. En kan se for seg at hver enkelt bruker har sitt område i nettløsningen der tidligere rapporter og resultater kan hentes inn, sammen med andre informasjonskilder, f.eks. resultater fra VRL sine vurderinger om gytebestandsoppnåelse, beskatningsrater, fangststatistikk osv. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene i 219 vassdrag og sidevassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 191 bestander (pluss ni sidevassdrag). Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

EU-kommissionen har den 14. februar 2013 præsenteret et revideret udkast til direktiv om afgift på finansielle transaktioner (forkortet "AFT"). I artiklen gives et foreløbigt overblik over forslaget fra et dansk synspunkt, og der knyttes en række kritiske kommentarer til forslaget.

Anon. 2016. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9b, 849 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 186 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 186 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2016).

Anon. 2016. Status for norske laksebestander i 2016. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9, 190 s. Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i sjøen og elvene har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Redusert mengde villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske, er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks. Rømt oppdrettslaks framstår generelt som den største trusselen mot norske laksebestander, ved at den utgjør den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Lakselus framstår også som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Vannkraftreguleringer, sur nedbør, fysiske inngrep og den innførte parasitten Gyrodactylus salaris framstår som stabiliserte trusler, med lavere risiko for ytterlige tap. Nye undersøkelser har vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig vedvarer tilførsel av rømt oppdrettslaks til gytebestandene. Også i 2015 var nivået av rømt oppdrettlaks for høyt i mange elver (middels eller høyt innslag i 22 % av undersøkte bestander). I tillegg til at villaksen endres genetisk på grunn av innkrysning av oppdrettslaks, viser mange undersøkelser at produksjon og overlevelse av villaks vil reduseres på grunn av slik innkrysning.

I 2013 ble det i statsråd vedtatt en kvalitetsnorm for villaks under Naturmangfoldloven. Formålet er å bidra til at ville bestander skal ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Nor-men er retningsgivende for myndighetenes forvaltning. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet så må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (ha nådd gytebestandsmålet), og den må ha et normalt høstbart overskudd. I denne rapporten er 104 norske laksebestander vurdert etter kvalitetsnormen. Av disse hadde 23 bestander (22 %) god eller svært god kvalitet, 29 bestander (28 %) moderat kvalitet og halvparten dårlig eller svært dårlig kvalitet. Det vil si at 81 bestander (78 %) ikke nådde kvalitets-normens mål om minst god kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens de i Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms hadde dårligst kvalitet. De aller fleste bestandene nådde gytebestandsmålene, slik at årsaken til at mange bestan-der ikke nådde god kvalitet var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når bestander ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket dem negativt. Vitenskapsrå-det vil i 2016 analysere hvilke faktorer som har påvirket disse bestandene. En tredel av villaksbestandene (33 bestander) var så genetisk påvirket av rømt oppdretts-laks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (35 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (36 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Dette notat er udarbejdet i forbindelse med projektet ”Grøn ”least-cost” energihandlingsplan for Billund Kommune”, som har fået støtte af Energistyrelsen under ”SEP-puljen”. Formålet med notatet er at vurdere landvindmøllernes betydning for den lokale økonomi i Billund kommune ved 1) at give et overblik over organisations- og ejerskabsformer i de nye store vindmøller i Billund kommune; 2) at træffe generelle udsagn om vindmøllernes betydning for den lokale økonomi i Billund kommune ved at estimere de direkte og indirekte økonomiske effekter af vindmølleprojekterne; 3) at sammenfatte gældende skatte- og afskrivningsregler for vindmøller med henblik på at træffe generelle udsagn om kommunale skatteindtægter fra vindmøller og 4) udarbejde overordnede forslag til en bedre lokal udnyttelse af de lokaløkonomiske effekter i vindmølleprojekter i Billund kommune.

Anon. 2015. Råd om beskatning av laks og sjøørret for perioden 2016 til 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 7, 138 s. Formålet med denne rapporten er å gi råd om beskatning av laks for årene 2016-2018 basert på bestandsvise vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2010-2013. Den bestandsvise vurderingene av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål ble gjort i en tidligere rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (Anon. 2014a,b), mens beskatningsrådene er gitt her. I tillegg til at det er gitt bestandsvise beskatningsråd er det også gitt råd om beskatning av laks på fjordnivå og kystnivå. Det er gitt råd om beskatning på sjøørret kun på et overordnet nivå. Rådene skal være del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet, som skal vedta nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2016. Beskatningsrådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. Når det gjelder beskatning så gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kun råd for ulike bestander og regioner, og ikke om fordeling mellom ulike aktører som fisker på de ulike bestandene.

Anon. 2015c. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 8b, 785 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 180 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 186 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2015b).

Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 475 000 laks, og var dermed på et lavt nivå for åttende år på rad. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2014. Det var likevel nok gytefisk i de fleste elvene, og 84 % av de vurderte laksebestandene nådde forvaltningsmålet. Dette skyldes hovedsakelig en betydelig redusert beskatning, både i sjøen og elvene, som har kompensert for tilbakegangen. Det er nå nesten ikke overbeskatning av laksebestandene i Norge, med unntak av Tanavassdraget. Reduserte villaksbestander har medført at det høstbare overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Det reduserte lakseinnsiget skyldes delvis at laksen har redusert overlevelse i sjøen, som også er observert i andre land. Det er imidlertid flere regionale forskjeller som viser at lokale og regionale faktorer i stor grad påvirker villaksbestandene. Siden 1989 har lakseinnsiget til Sør-Norge økt, primært på grunn av kalking. I Vest-Norge og Midt-Norge har det gått tilbake, mens det i Nord-Norge har vært stabilt med unntak av Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning. Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordland har hatt en avvikende negativ trend i lakseinnsiget de senere år. Påvirkninger fra lakseoppdrett er trolig en viktig årsak til spesielt lavt innsig av villaks til mange vassdrag på Vestlandet, selv om flere naturlige og menneskeskapte faktorer har medvirket. Det er rimelig å anta at smittepress fra lakselus bidro vesentlig til reduserte bestander i elvene i Trondheimsfjorden i 2013 og 2014. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks. Problemet med lakselus ser ut til å øke i utbredelse, og det er fare for at smittepress fra lakselus kan redusere lakseinnsiget i flere områder i årene som kommer. Lakselus er også et betydelig problem for sjøørret. Reduserte bestander og stort smittepress fra lakselus har gjort at vitenskapsrådet anbefaler at det ikke lengre bør fiskes etter sjøørret fra bestander i ytre fjordstrøk og langs kysten fra Ryfylke i Rogaland til Vikna i Nord-Trøndelag.

Klassisk værk, som giver et samlet billede af selskabs-, fonds- og foreningsbeskatningen. Forfatteren inddrager både danske og internationale aspekter og kæder skatteretten sammen med civilretten, således at de skattemæssige konsekvenser af de forskellige selskabs- og aftaleretlige dispositioner belyses. Bogen indeholder talrige praktiske eksempler, der giver læseren et operativt indblik i selskabsskatterettens mange muligheder – og faldgruber. Nyt i 16. udgave blandt meget andet: praksis om, hvilke aktiviteter der kan drives i selskabsform, opgøret med S.m.b.a.’erne, praksis og EU-initiativer om ”beneficial owner”, udvikling i praksis om flytning og fusion til og fra udlandet, dansk skattemæssig kvalifikation af udenlandske selskaber og fonde samt udenlandske sambeskatningsordninger.

Evolutionary theory predicts that selective harvest-ing will shift the frequency of genes for heritabletraits towards those that express well-adapted phe-notypes (Law 2007, this Theme Section). Applyingthis logic, commercial fisheries that select on thebasis of size could reasonably be expected to favorthe genotype for maturation at smaller sizes (and/oryounger ages), given that rapidly maturing individu-als will be more likely to reproduce prior to capture.This form of fisheries-induced evolutionary responseis a parsimonious explanation for the observed long-term trend towards earlier maturation that hasbeen observed in several commercially exploited fishstocks (Rijnsdorp 1993, Trippel 1995). Unfortunately,it is not possible to test this hypothesis directly, be-cause the genes associated with maturation have notbeen isolated.Probabilistic maturation reaction norms (PMRNs)(Heino et al. 2002) have been proposed as a statisticaltool for helping to disentangle genetic from plasticeffects on maturation (reviewed by Dieckmann &Heino 2007, this Theme Section). For a given cohort,the PMRN describes the maturation probability of indi-viduals that have survived to reach a given age andsize. A midpoint curve, illustrating the age and size atwhich the maturation probability is 50%, is often usedto summarise the PMRN. A shift in cohort-specificPMRNs over time is interpreted as being consistentwith (although not direct evidence of) a genetic changeat the population level. For example, a shift through*Email: c.t.marshall@abdn.ac.uk

Det mest framtredende utviklingstrekket i 2013 var den kraftige reduksjonen i lakseinnsiget og dermed reduksjon av det høstbare overskuddet i mange elver i Sør-Trøndelag og Nordland, særlig rundt Trondheimsfjorden. I Sør-Trøndelag sank det høstbare overskuddet fra 38 % i 2012 til 12 % i 2013. Det er rimelig å anta at lakselusrelatert dødelighet kan ha bidratt vesentlig til redusert innsig av laks til Trondheimsfjorden i 2013. Det totale innsiget av laks til kysten av Norge har vært på et lavt nivå i de siste sju årene, og var enda lavere i 2013 enn i 2012. Innsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2013. Det er regionale forskjeller i utvikling av lakseinnsiget. Siden 1989 har lakseinnsiget økt til Sør-Norge primært på grunn av kalking, gått tilbake i Vest-Norge og Midt-Norge og vært stabilt i Nord-Norge unntatt Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og det er ingen andre kjente påvirkninger enn overbeskatning. Redusert lakseinnsig har medført en betydelig reduksjon i det høstbare overskuddet i mange bestander. Til tross for redusert innsig nådde markant flere laksebestander gytebestandsmålene i 2010-2013 enn tidligere, og forvaltningsmålene var nådd eller sannsynligvis nådd for 79 % av vurderte bestander. En viktig årsak til at det har vært nok gytefisk i mange elver er betydelig redusert beskatning i sjø og elv. Hvis en bestand er redusert på grunn av andre påvirkninger enn fiske, kan redusert fiske kompensere for en tilbakegang og maskere dårlig bestandsstatus. For første gang er bestandsstatus vurdert med utgangspunkt i at en sunn bestand både skal nå gytebestandsmålet og ha et normalt overskudd av laks som kan fiskes. Bare 36 % av bestandene hadde god eller svært god bestandsstatus etter en slik vurdering (andeler veid med gytebestandsmål). Det var størst andel bestander med god eller svært god bestandsstatus i Rogaland, fulgt av Finnmark (uten Tanavassdraget) og Nord-Trøndelag. Det var størst andel bestander med svært dårlig status i Hordaland, fulgt av Agder og Møre og Romsdal. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk laks. Infeksjonspresset fra lakselus var spesielt høyt i deler av landet i 2011 og 2012.

Rettsøkonomi Bruk av erstatningsrett, pigou-beskatning og regulering vurderes teoretisk i en modell med to typer av potensielle skadevoldere og begrensninger i erstatningsansvaret. Jeg viser at slike virkemidler i mange tilfeller bør vurderes samlet og bruken av slike virkemidler gjerne blir mest vellykket om de balanseres i forhold til hverandre.

Anon. 2014. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 6b, 729 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmåk og gytebestandsmål) for i alt 187 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 203 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2014).

Denne rapporten gir en oppdatert status for fiskebiologiske forhold i Nausta basert på NINAs undersøkelser i vassdraget siden 2003, foreliggende biologisk delplan fra 2003 og andre rele-vante data. Den biologiske delplanen skal være et grunnlag for en oppdatering av driftsplanen for Nausta. Nausta har generelt gode habitatforhold for fiskeproduksjon. Det er relativt store gytearealer som er bra spredt utover strekningen. Oppstrøms Hovefossen gir skjul som hulrom mellom stener kombinert med kantskjul (blant annet i elveforbygninger) og elvemose samlet sett gode oppvekstforhold for eldre fiskeunger. I nedre del er tilgang til skjul for eldre fiskeunger en klar flaskehals for smoltproduksjonen. Årlige yngeltellinger med elfiske fra 2003 tyder på at det årlig gyter laks på hele strekningen tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks har variert fra moderat til høy både ovenfor og nedenfor Hovefossen i denne perioden. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger har i alle år vært vesentlig høyere oppstrøms Hovefossen enn ned-strøms. Tettheten av aureunger har vært gjennomgående lav i alle årene, og i reduksjon i de senere år, men det fanges aureunger langs hele elvestrengen fra Naustdalsfossen til Kallands-fossen. De årlige yngeltellingene sammen med tellinger av oppvandrende laks i Hovefossen har gjort det mulig å lage egne bestand-rekrutteringskurver, både for hele vassdraget samlet og for om-rådene oppstrøms og nedstrøms Hovefossen hver for seg. Gytebestandsmålet for laks er fast-satt til 4 (3 til 5) egg per m2 elvebunn i Nausta. Bestand-rekrutteringskuvene for Nausta viser at dette gytebestandsmålet er rimelig. Ved fastsettelse av andre generasjons gytebestandsmål bør det imidlertid tas hensyn til at arealet nedstrøms Naustdalsfossen sannsynligvis er lite pro-duktivt, og at det er forskjeller i bærekapasitet for smolt oppstrøms og nedstrøms Hovefossen. Det er spesielt viktig å sikre tilstrekkelig gyting oppstrøms Hovefossen fordi 80 % av smolten trolig produseres i dette området. Hvert egg er således mer verdifullt for produksjon av smolt i øvre enn i nedre del. Smoltproduksjonen nedstrøms Hovefossen er sterkt begrenset av skjultil-gangen, og vassdragets totale produksjonskapasitet kan økes ved utlegging av stein som ska-per skjul i dette området. Vi anbefaler at slike tiltak blir utprøvd (i samsvar med utarbeidede planer) og evaluert. I perioden 1993 til 2012 har fangstene av laks (medregnet individ som har blitt gjenutsatt) i Nausta variert fra 540 til 3104 laks, og gjennomsnittlig årlig fangst har vært 1292 laks. Den største fangsten ble tatt i 2000. Fangstene var lave i perioden 2006 - 2010, men har økt de sis-te to årene. Antallet laks som gjenutsettes har økt de siste årene, og i 2012 ble 42 % av laksen gjenutsatt. I perioden 1993 til 2012 har fangstene av sjøaure i Nausta variert fra 124 til 577 individ, og gjennomsnittlig årsfangst har vært 317 individ. Fangstene av sjøaure har stort sett vært lavere enn gjennomsnittet i de siste sju årene, og den laveste rapporterte fangsten var fra 2012. Tellingene i Hovefoss er sammen med opplysninger om fangst og antakelser om fangstandel benyttet til å beregne innsiget av laks til elva. Disse beregningene viser at innsiget av laks til Nausta i perioden 1998 - 2012 har variert fra en topp på om lag 6500 laks i 2000 til en bunn på om lag 800 laks i 2007. Beregningene viser også at innsiget av laks til Nausta var lavt i perio-den 2006 - 2010. Innsiget av laks har økt vesentlig de to siste årene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målsettinga for denne masteroppgava har vært å belyse hvordan klima- og beskatningsforhold kan ha påvirka aurebestandene i Flotatjønne, Langesjøtjønn og Langesjøen på Hardangervidda fra 1930-tallet til i dag. I tillegg til Sømmes undersøkelser på 1930-tallet, har det blitt gjennomført fiskeribiologiske undersøkelser i Langesjøen i 1989 og 2001. Vår undersøkelse ble gjennomført i 2012, med prøvefiske i juli i Flotatjønne og Langesjøtjønn, samt et prøvefiske i september i Langesjøen. Det drives et årlig næringsfiske i alle tre vatna, og fangsten fra Flotatjønne og Langesjøtjønn i september inngår også i vårt datamateriale. Resultatene fra prøvefisket viser store variasjoner i bestandsstrukturen mellom de tre innsjøene. I Langesjøtjønn var mindre fisk (< 28 cm) nesten fraværende. I Flotatjønne var bestandstrukturen jamnere, men også her med forholdsvis lite små fisk. Dette tyder på dårlig rekruttering i begge bestandene, og det må forventes lave fangster i åra som kommer, da særlig i Langesjøtjønn. I Langesjøen derimot lå hovedvekta av fangsten innenfor 18-25 cm, og her var det relativt sett få fisk over 30 cm. Årsaka til at fisk over 30 cm var underrepresentert i materialet fra Langesjøen kan trolig relateres til det betydelige næringsfisket som var gjennomført forut for vårt prøvefiske. Estimert momentan dødsrate var signifikant høyere i 2012 enn på 1930-tallet i Langesjøen, og kan indikere at beskatninga har blitt hardere. Det samme gjelder for Langesjøtjønn, men her var ikke forskjellen signifikant. Vi estimerte utgangsbestanden av fangbar fisk i Flotatjønne og Langesjøtjønn i begynnelsen av september 2012 ved hjelp av utfisking i flere omganger, der nedgang i dagsfangster danna grunnlaget for estimatet. Metoden er den samme som ble benytta av Sømme i de samme vatna på 1920- og 30-tallet. I Flotatjønne ble bestanden i 2012 estimert til 134 fisk, mens den i 1934 ble estimert til 202 fisk. Det høyere estimatet i 1934 skyldes trolig at bestanden hadde stått freda i over tre år før utfiskinga den gang, mens det ble fisket seinest i 2011. I Langesjøtjønn ble bestanden estimert til 71 fisk i 2012. Av de historiske estimatene var det estimatet fra 1935 (165 fisk) som skilte seg fra det i 2012, og en mulig forklaring kan være at én eller flere sterke årsklasser inngikk i fangstene i 1935. Materialet fra næringsfisket i Langesjøtjønn i 2012 antyder at bestanden har blitt yngre enn i 1933. Dette skyldes trolig en endring i beskatning fra å fiske høyst annet hvert år til å fiske hvert år. Den harde beskatninga fører til høyere dødelighet på eldre fisk, og dermed vil alderssammensetninga forskyves mot en yngre bestand. Tilbakeberegna lengder viste at auren i Langesjøtjønn har svært god vekst fram til alder fem vintrer, før vekstraten avtar noe. I Flotatjønne vokser fisken dårligere enn i Langesjøtjønn fram til alder fem vintre, men fra fem vintre er veksten bedre, slik at ved alder sju vintre er lengde ved fangst om lag den samme for auren i de to vatna. Auren i Flotatjønne ser ut til å ha en mer utholdende vekst. I Langesjøen har auren en jamn vekst alle år, og tilveksten ser ut til å være den samme som Sømme fant på 1930-tallet. Dermed har veksten hos auren i Langesjøen bedra seg fra undersøkelsene som ble gjennomført i 1989 og 2001. Den dårlige veksten som ble funnet i 1989 kan trolig forklares med for høg tetthet i bestanden den gang, i tillegg til relativt lave sommertemperaturer på slutten av 1980-tallet. Marflo (Gammarus lacustris) var et viktig næringsdyr for auren i alle vatna i juli. I september kom skjoldkreps (Lepidurus arcticus) inn som det desidert viktigste næringsdyret i Flotatjønne, og den ble i tillegg registrert i Langesjøen. I Langesjøtjønn derimot ble ikke skjoldkreps registrert i mageprøvene til aure. Her dominerte marflo i dietten også i september, men også Bythotrephes longimanus var viktig. Det store innslaget av store krepsdyr i dietten er også et tegn på at bestandene ikke har stor tetthet. Hunnfisken i Flotatjønne kjønnsmodner ved høg alder (>6 år). I Langesjøtjønn ser hunnfisken ut til å kjønnsmodne ved alder fem vintrer eller tidligere, dvs. ved lavere alder enn i 1933. Også i Langesjøen ser det ut til at det har skjedd en endring i alder ved første gangs kjønnsmodning. Den harde beskatninga av fisk i størrelsesgruppa 35-45 cm, over lengre tid, kan ha ført til en seleksjon for tidligere kjønnsmodning. De siste åra har uttaket av fisk i Langesjøen vist en nedadgående trend. Dette skyldes trolig naturlige svingninger i rekruttering. Garnfangstatistikk fra andre deler av Vidda viser også den samme utviklinga: en generell nedgang i fangstene etter de to gode åra i 2003 og 2004, da den sterke årsklassen 1997 kom inn i fangstene. Sommertemperaturen i åra etter 2006 har vært lav, og dermed må grunneierne være forberedt på lave fangster i alle tre vatna de kommende åra, fordi det kan ha gitt relativt lav rekruttering og noe lavere individuell vekst. Vi anbefaler derfor å sette tilbake levende maskebitere (små fisk), for å spare rekruttene. For Langesjøtjønn og Flotatjønne kan et alternativ være å legge om fra garnfiske til sportsfiske, men om dette er økonomisk lønnsomt i forhold til dagens drift er usikkert.

Anon. 2012. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4b, 599 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 220 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s.

Overskuddet fra statlige pengespill er med å finansiere fellesgoder i kultur-, organisasjons- og idrettsektoren i Norge. På bakgrunn av Norsk Tippings omsetningstall finner oppgaven negativ sammenheng mellom medianinntekt og omfanget av pengespill i norske kommuner. Dette indikerer at statlige pengespill er en regressiv form for skattlegging. En multippel regresjon viser negativt parameterestimat for inntekt også etter korrigering for sosioøkonomiske forklaringsvariabler som arbeidsledighet og utdanningsnivå. Forbruksdata fra norske husholdninger bekrefter det regressive elementet ved lotteribeskatningen, samtidig som inntekt og andre sosioøkonomiske variabler viser seg å ha lav forklaringsverdi på husholdningsnivå. Tidligere forskning benytter inntektselastisiteter fra multippel regresjonsanalyse for å bestemme graden av regressivitet for pengespill. Oppgaven diskuterer også hvorvidt dette er en korrekt metode. The profits from the national lotteries are funding public goods supplied by the cultural sector, sports sector and non-governmental organizations in Norway. Using turnover data from Norsk Tipping, the thesis finds negative correlation between median income and the amount spent on lotteries in Norwegian municipalities. This indicates that state-run gambling is a form of regressive taxation. Controlling for socio-economic variables such as unemployment and education, a multivariate regression also gives a negative parameter estimate for income. Analyses of consumption data from Norwegian households confirm the regressive element of lottery taxation. However, income and other socio-economic variables predict gaming expenses to a low degree. Previous research uses a multivariate approach, reporting income elasticities in order to determine the degree of regressivity. This thesis also discusses the validity of this method.

Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangst og innsig av laks I 2011 ble det rapportert fanget 173 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 696 tonn. I tillegg ble 14 300 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Summen av avlivet og gjenutsatt laks er anslått til 758 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge (innsiget) er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). Trendanalyser viser at reduksjonen er signifikant både fra 1983 til 2011 og fra 1989 (etter at drivgarnfisket ble stoppet) til 2011. Fra 1983-1986 til 2008-2011 er innsiget redusert med 56 %. Det er i hovedsak innsiget av smålaks (< 3 kg) som er redusert, mens det ikke har vært noen signifikant endring i innsiget av mellom- og storlaks, landet og perioden sett under ett. I følge beregningene kom ca 500 000 villaks tilbake fra havet i 2011, inkludert de som ble fanget i fiske (ca 45 % av innsiget ble fanget og avlivet i sjø eller elv). De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009 og 2011. I 2011 var det imidlertid en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til Østlandet, Sørlandet og Vestlandet (sør for Hustadvika i Møre og Romsdal). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Samlet antall laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2011. Trendanalyser for perioden fra 1980-tallet og fram til i dag viser at region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane) utmerker seg med en spesielt stor tilbakegang i lakseinnsiget, både etter 1983 og etter 1989 (se figur 6). Imidlertid var det en klar økning i innsiget av mellomlaks til Vestlandet i 2011, og innsiget av laks større enn 3 kg var det største som er registrert siden 1990. En slik økning fra ett år til et annet gir imidlertid ikke store utslag i de langsiktige trendanalysene. Også i region Midt-Norge (Stad-Vesterålen) har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet (med det laveste innsiget for hele perioden i 2011), men ingen endringer for mellomlaks og storlaks. I region Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endringer i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, mens innsiget av mellom- og storlaks har økt. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget av smålaks til Nord-Norge etter 1980-tallet, og ingen økning i innsiget av mellom- og storlaks. Forskjellene i trender for innsiget til Nord-Norge med og uten Tana understreker den særlig negative utviklingen for laks i Tana. I Sør-Norge (Østfold til og med Rogaland) har det ikke vært noen signifikant trend i lakseinnsiget fra 1980-tallet og fram til i dag. I 2011 var imidlertid innsiget av laks større enn 3 kg dobbelt så stort som de senere årene, og trenden etter 1989 viser en nær signifikant økning for laks større enn 3 kg i Sør-Norge. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for smoltårsklassene fra 2009 og 2010, men overlevelsen var fortsatt blant de laveste siden 1980-tallet. En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2010, var svært små. Fra og med 2006-årsklassene av smolt ser det ut til at overlevelsen har vært større for tosjøvinterlaks enn ensjøvinterlaks, noe som tyder på at laksen har utsatt kjønnsmodningen ett år og/eller at større laks har hatt bedre overlevelse enn tidligere år. Rømt oppdrettslaks I 2011 ble det produsert ca 987 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er foreløpig rapportert at 365 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2011, som er en økning for tredje år på rad fra det laveste nivået i tidsseriene i 2008. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2011 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 4 %, noe som er det laveste innslaget i hele tidsserien. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 12 %. I de siste tretten årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens det var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. I 2011 var innslaget av rømt oppdrettslaks generelt lavere i prøver sør for Stad enn tidligere år, mens innslaget var høyere nord for Stad enn tidligere år. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes straks om bestandenes genetiske integritet skal sikres. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 227 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009-2011. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestandene (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). Forvaltningsmålet for en bestand er nådd når det i gjennomsnitt i måleperioden er minst 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd. For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2011. Gjennomsnittlig veid (med gytebestandsmål) måloppnåelse for alle vurderte bestander var 84 % for 2009-2011 og 87 % for 2011 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2011 i forhold til årene før, med økning i antall bestander hvor forvaltningsmålet ble nådd (figur 3). I hovedsak kan bedringen fra perioden 2006-2009 til 2009-2011 tilskrives strengere reguleringer av fisket, men et betydelig høyere innsig av mellomlaks til Sør-Norge og Vest-Norge i 2011 bidro svært mye til bedre måloppnåelse i mange bestander i disse regionene. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for perioden 2009-2011, blir det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning for 59 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 15 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 41 % av bestandene. I 49 bestander var det usikkert om målene ble nådd, mens måloppnåelsen ble vurdert som sannsynligvis eller sikkert for dårlig i 52 bestander, tilsvarende 29 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert betydelig eller svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2011 alene, ble ytebestandsmålene nådd i 64 % av bestandene (figur 3). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009-2011 er gitt i figur 4. Måloppnåelsen var god i alle fylkene som hadde økning i innsiget av mellomlaks i 2011. Oppnåelsen var dårligst i Finnmark inkludert Tana, men dette styres i stor grad av den negative situasjonen i Tana, slik at for Finnmark uten Tana var måloppnåelsen god. Det var en generell bedring i måloppnåelsen i alle fylker (marginalt i Troms og Sør-Trøndelag) fra 2010 til 2011. Totalbeskatningen (i % av innsiget) i 2011 varierte mye, fra gjennomsnittlig 8 % beskatning av bestandene i Hordaland til 57 % i Finnmark. Overbeskatning og høstbart overskudd Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Det ble i 2011 estimert overbeskatning (figur 5) for 48 (25 %) av de vurderte bestandene (totalt 189 bestander). Overbeskatningen ble vurdert som liten (< 10 %) i 15 bestander, moderat (10-30 %) i 20 bestander og stor (> 30 %) i 13 bestander. Overbeskatningen var moderat i Finnmark (inklusive Tana), og liten eller ingen i Finnmark uten Tana og i de andre fylkene. Fra 2010 til 2011 ble overbeskatningen redusert eller borte i deler av landet (Vest- og Sør-Norge) hvor innsiget av mellomlaks økte mye fra 2010 til 2011. Overbeskatning, slik vitenskapsrådet har definert det, betyr ikke nødvendigvis at beskatning i seg selv er en viktig trusselfaktor. I mange tilfeller kan innsiget være redusert av andre årsaker, og overbeskatning kan estimeres også der beskatningen er lav eller svært lav, slik det var i mange av de overbeskattede bestandene i 2011. I 31 av de 48 bestandene med overbeskatning var det i 2011 neppe et høstbart overskudd i det hele tatt (estimert innsig var mindre enn eller svært nær gytebestandsmålet). Når innsiget er så lite er det sannsynlig at bestandene er redusert av andre årsaker. Dermed var det 17 bestander (9 %) som ble klassifisert som overbeskattet og som samtidig i utgangspunktet hadde et høstbart overskudd. Overbestatning generelt, men med unntak for bestandene i Tanavassdraget, vurderes ikke lengre av vitenskapsrådet som en betydelig trussel mot laksebestandene i Norge. Samlet utviklingsbeskrivelse Det mest markante utviklingstrekket i 2011 var en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til regionene Sør-Norge og Vest-Norge. Dette ga god oppnåelse av gytebestandsmålene i nesten alle bestander sør for Hustadvika i Møre og Romsdal, og full oppnåelse i Hordaland. Det store innsiget av mellomlaks (dominert av tosjøvinterlaks), og estimatene som viser at økningen i innsig av slik laks fra 2010 til 2011 var minst like stor i Vest-Norge som i Sør-Norge, tilsier at lakselus og andre påvirkningsfaktorer fra oppdrett ikke synes å ha virket sterkt på sjøoverlevelsen til smolt fra mange av vassdragene i region Vest-Norge i 2009. Det store innsiget av mellomlaks kan primært knyttes til en storskala bedring i overlevelsesvilkår i havet, og ble også registrert i Sverige, Frankrike, England og Wales, Nord-Irland og Skottland. Det kan ikke utelukkes at lakselus medførte dødelighet for utvandrende smolt også i 2009, særlig for smolt fra bestander som har sen utvandring fra vassdragene og lang vandringsveg ut til kysten i de mest oppdrettsintensive områdene. I et lengre tidsperspektiv er trenden fortsatt at utviklingen i innsig av laks er avvikende dårlig i region Vest-Norge (figur 6). Vitenskapsrådets tidligere konklusjon om at trusselfaktorer fra lakseoppdrett er særlig viktige årsaker til den avvikende langsiktige trenden med lavt innsig og dårlig måloppnåelse på deler av Vestlandet, endres ikke av ett enkelt år med bedre innsig av en aldersklasse. Vitenskapsrådets konklusjon er fortsatt at det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av trusselfaktorene fra lakseoppdrett.

Anon. 2011. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3b, 566 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 210 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3.

Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3, 285 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangster og innsig av laks I 2010 ble det rapportert fanget ca 177 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 642 tonn. I tillegg ble ca 15 000 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Fangsten inkludert gjenutsatt laks var 699 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). I følge beregningene kom 480 000 villaks tilbake fra havet i 2010, inkludert de som ble fanget i fiske (37 % av innsiget ble fanget i sjø eller elv). Lakseinnsiget er beregnet for hvert år siden 1983. Innsiget av smålaks har hatt en negativ utvikling i hele perioden, mens det ikke har vært noen reduksjon i innsiget av mellom- og storlaks, landet sett under ett. De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009. Det var en liten økning i 2010, men innsiget av smålaks var fortsatt lavt (sjette dårligste år siden 1983). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Antallet laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2010. Sannsynligvis har det vært for lite gytelaks i elvene til at bestandene har vært fullrekruttert i mange av årene etter 1983. Vest-Norge utmerker seg med en svært stor tilbakegang i lakseinnsiget, spesielt fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag, og med en reduksjon i innsiget av både smålaks, mellomlaks og storlaks. Også i Midt-Norge har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, men ikke av mellomlaks og storlaks. I Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endinger i lakseinnsiget etter 1980-tallet. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget til Nord-Norge etter 1980-tallet, noe som påpeker en spesielt negativ utvikling for laksen i Tana. I Sør-Norge har det ikke vært noen endring i lakseinnsiget fra 1980- tallet og fram til i dag. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for 2009-årgangen (som kom tilbake som ensjøvinterlaks i 2010). En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2009 var svært små. Sammenhengene mellom det fysiske og biologiske miljøet i havet er kompleks, og det er sannsynligvis flere faktorer i tillegg til dårlig mattilgang som har medvirket til redusert vekst og overlevelse. Laksesmoltens sjøoverlevelse kan reduseres av påvirkninger i ferskvann som reduserer smoltkvaliteten (for eksempel forurensing), genetisk integritet (innblanding av rømt oppdrettsfisk), og infeksjon av lakselus eller andre sykdommer. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom betydningen av storskala forhold i havet, og mer lokale forhold. Dårlig mattilgang i havet gjør det enda viktigere å redusere andre negative påvirkninger som laksen opplever under utvandringen i elv og gjennom fjord for å øke laksens sjanse for å vokse og overleve. Laksen i Tanavassdraget Tanavassdraget er grensevassdrag mellom Norge og Finland, og er Norges største og ett av verdens største laksevassdrag. Det består av mange sidevassdrag og har mange ulike laksebestander. Den årlige fangsten er den høyeste i et enkeltstående vassdrag i hele laksens utbredelsesområde, og har i enkelte år utgjort over 20 % av all elvefangst i Europa. Gjennomsnittlig årlig fangst av laks var 130 tonn i 1972-2010, med et maksimum på 250 tonn. De siste årene har fangstene vært lave. Sesongen 2009 var den svakeste, med en totalfangst på 64 tonn (27 tonn i Norge, 37 tonn i Finland). Fangsten økte til 87 tonn i 2010 (40 tonn i Norge, 47 tonn i Finland). Total beskatning for laks hjemhørende i øvre deler kan være så høy som 90 %. Laksen ser ut til å ha gått tapt på 300 km elvestrekninger i øvre deler (24 % av vassdragets opprinnelige lakseførende strekning). Overbeskatning er den eneste kjente negative påvirkningen i vassdraget, og den negative bestandsutviklingen skyldes sannsynligvis ene og alene overbeskatning. Vitenskapsrådet er svært bekymret for utviklingen og anbefaler at beskatningen reduseres svært mye. Sjøørret Fangstutviklingen for sjøørret har siden slutten av 90-tallet vært svært forskjellig i tre hovedområder av landet; i) Skagerakkysten, ii) Vestlandet og Trøndelag og iii) Nord-Norge. På Skagerrakkysten har fangstene vært noenlunde stabile i denne perioden, med unntak av Vest- Agder, som har hatt om lag 35 % nedgang de siste fem årene. På Vestlandet og i Trøndelag har fangstene i samme periode blitt betydelig redusert. I Nord-Norge har fangstene økt de siste årene. Vi kjenner ikke årsakene til tilbakegangen i sjøørretbestandene i flere regioner. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene på Vestlandet og Trøndelag er knyttet til forhold i sjøen, inkludert lakselus, økosystemendringer og fiskesykdommer. Økosystemendringer i sjøen kan delvis skyldes klimaendringer, som igjen påvirker forekomster av dyreplankton og en rekke fiskearter. Aktuelle faktorer kan virke forskjellig i ulike deler av landet, og samme årsak behøver ikke å gjelde for de ulike regionene. Det er et åpenbart et kunnskaps- og tiltaksbehov i forhold til tilbakegangen av sjøørreten i flere regioner. Lakselus regnes som den største, kjente trusselen mot sjøørret, spesielt i områder og regioner med høy oppdrettsvirksomhet. Det er stor sannsynlighet for at lakselus har en bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av kysten fra Rogaland til Nordland. Sjørøye Sjørøye finnes i Nordland, Troms og Finnmark. Utover 2000-tallet har det generelt vært en markert nedgang i fangsten av sjørøye. Sjørøya har hatt en svakere fangstutvikling enn sjøørret og laks i alle de tre fylkene etter årtusenskiftet. De innsjøbaserte bestandene klarer seg noe bedre enn de elvebaserte bestandene. Overvåkingsdata viser at de innsjøbaserte bestandene har lavere beskatningstrykk enn de elvebaserte, og tilgangen til innsjøer som habitat for gyting og ungfisk vil redusere graden av konkurranse med laks og sjøørret. Den ulike utviklingen for sjørøya og sjøørreten kan reflektere at dette er to arter med noe ulike miljøpreferanser. Sjørøya er mer orientert mot kaldt vann og kan i et klimaperspektiv tape noe i konkurranse med sjøørreten, som er en art som kan få en konkurransefordel når vanntemperaturen stiger. Lakselusa kan potensielt være en negativ faktor også for sjørøye, men siden de vanligvis oppholder seg kortere tid i sjøen enn sjøørreten, regnes sjørøya for å være mindre utsatt for lakselusangrep. Totalt sett er situasjonen til sjørøya uavklart. Det mangler tidsserier med gode overvåkingsdata fra indeksvassdrag, og det bør etableres en langsiktig overvåkning av flere og forskjellige typer vassdrag. Den generelle kunnskapen om sjørøye- og sjøørretbestandene er mye dårligere enn for laksebestandene. Trusselfaktorer Vitenskapsrådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre tiltak. Det skilles mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne laksebestander i smittede vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. Rømt oppdrettslaks I 2010 ble det produsert ca 916 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er rapportert at ca 255 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2010, det vil si nesten 1,5 ganger flere laks enn det totale antall villaks fanget i sjø- og elvefisket. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen I 2009 og 2010 ble for få lokaliteter undersøkt til å gi et estimat for innslag av rømt oppdrettslaks i sjøfiske. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2010 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 8 %. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 13 %. I de siste tolv årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens dette innslaget var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. Hvis de siste ti års resultater framskrives, tilsier modellberegninger at vi hundre år fram i tid kan få en situasjon hvor laksebestandenes genetiske sammensetning er betydelig forandret over hele landet. Lakselus Over 350 millioner oppdrettslaks og mange millioner regnbueørret står i merdene langs norskekysten, og disse bærer sannsynligvis mellom 300-500 millioner lakselus, noe som er langt over det som vurderes som et bærekraftig nivå for ville laksefisk. Biomassen av oppdrettsfisk, og dermed tilgjengelige verter for lakselus, er fordoblet siden 2002. Samtidig har det tillatte antallet lus per fisk vært uendret, og det er grunn til å hevde at antall lakselus har økt i takt med produksjonsøkningen av oppdrettsfisk. Utvikling av resistens og multiresistens mot behandlingsmidler hos lus er svært bekymringsfull. Lusesituasjonen i oppdrettsanlegg langs norskekysten per mars 2011 er på omtrent samme nivå som samme tid i 2010, målt i antall lus per oppdrettsfisk. I henhold til Havforskningsinstituttet var det moderat til stor risiko for at lakselus hadde bestandsregulerende effekter på vill laksefisk langs store deler av norskekysten i 2010, med størst risiko for sjøørret. Det har vært konkludert at mye av laksesmolten kan i 2010 kan ha sluppet unna det verste infeksjonspresset i de undersøkte fjordene, men at sent utvandrende laksesmolt spesielt fra Hordaland og Ryfylke, kan ha fått en høyere infeksjon. Vitenskapsrådet påpeker at med den utviklingen som ble observert for smittepress våren 2010, med en rask økning både i lusemengdene på oppdrettsfisk og i infeksjonene på sjøørret i ytre deler av mange fjordsystemer, så bør man i samsvar med føre-var-prinsippet være forsiktig med å konkludere at gjennomførte tiltak for å redusere smittepresset har vært tilstrekkelig både i omfang og varighet i de siste årene. Usikkerhet i tidspunkt for smoltutvandring og postsmoltens vandringshastighet gjennom fjordene tilsier at det er vaskelig å trekke sikre konklusjoner uten en betydelig bedre overvåking. Situasjonen til laksesmolten kan bli like alvorlig som på slutten av 1990-tallet, og som for sjøørreten i 2010, dersom det igjen blir høyere sjøtemperaturer om vinteren og våren, eller hvis lusemidlene fortsetter å miste sin effektivitet. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning påpeker at tiltak som er gjennomført i oppdrettsanlegg neppe er tilstrekkelig til å nå et bærekraftig nivå av lakselus, slik det er definert både av vitenskapsrådet og Havforskningsinstituttet. Målet om at sykdom i oppdrett ikke skal ha en bestandsregulerende effekt på villfisk er langt fra nådd i deler av landet, og spesielt for sjøørret. Det beste tiltaket på lang sikt er smitteatskillelse ved at lakselus og andre smittestoffer ikke kan komme inn i eller ut fra oppdrettsanlegg. Dette vil gi langt bedre kontroll på lakselus og andre sykdommer, og følgelig bedre situasjonen for ville laksefisk. Gyrodactylus salaris Parasitten Gyrodactylus salaris regnes som en av de største truslene mot norske laksebestander. Gjennomsnittlig dødelighet blant laksunger i undersøkte vassdrag er 86 %, med opptil 99 % dødelighet i de verst berørte bestandene. Forekomsten av G.salaris i Norge samsvarer med kjent innførsel av laksefisk og videre spredning av parasitten med flytting av fisk eller naturlig vandring. G. salaris-typer som er dødelige for laks, er påvist i 48 norske vassdrag. I Numedalsvassdraget forekommer i tillegg en ikke-dødelig type på røye. Per mai 2011 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, 3 vassdrag er under friskmelding, mens 24 vassdrag er infisert med G. salaris eller har usikker smittestatus. Etter at utryddelsestiltak er fullført, blir laksunger vanligvis undersøkt i fem år før et vassdrag friskmeldes. Totalt har 23 vassdrag blitt friskmeldt etter bruk av rotenon, som er en gift som dreper all fisk på smittet strekning. Følgelig dør også G. salaris, som ikke kan overleve frittlevende eller på andre dyregrupper. I to tidligere friskmeldte vassdrag kom parasitten tilbake, trolig på grunn av smitte fra nærliggende vassdrag. Regionene som har høyest prioritet for behandling er Vefsn-regionen, Rauma-regionen og Driva-regionen. I Vefsnregionen planlegges utryddelsestiltak i 2011 og 2012, som blir det mest kompliserte og kostnadskrevende utryddelsestiltaket i Norge til nå, fordi det er påvist G. salaris på røye i to innsjøer av en type som er dødelig for laks. For å utvikle et alternativ til rotenonbehandlinger pågår det et FoU-prosjekt i Lærdalselva for å videreutvikle aluminiumssulfat (AlS)-metoden, der målet er å utrydde G. salaris uten å ta livet av lakseungene. Metoden skal benyttes i et utryddelsestiltak i Lærdalselva i 2011 og 2012. Andre sykdommer hos laks Det gjennomføres svært få systematiske undersøkelser med hensyn på infeksjoner og sykdommer hos ville laksefisk, og dermed er grunnlaget for å vurdere helsesituasjonen svært begrenset. I løpet av de siste 10 år har det blitt oppdaget flere nye sykdommer hos norsk villaks. Flere av disse synes å øke i forekomst og har stedvis påviselig negativ effekt på bestandene. Flere endringer i laksens leveområder gir grunn til å hevde at smittepresset mot villaks har økt betydelig for en rekke infektive agens i de siste 20-30 år. Særlig har smittepresset fra infektive organismer som er oppformert hos oppdrettslaks økt. Mange millioner oppdrettslaks i anlegg blir syke hvert år av ulike infeksjonssykdommer, særlig virussykdommer, men også bakterie- og parasittsykdommer. Det er sannsynlig at de mange sykdomsutbruddene har resultert i et økt smittepress mot villaks. Infeksjonene kan medføre dødelighet, eller påvirke veksten hos villaks slik at disse blir mindre og magrere enn normalt. En svekkelse av villaksen kan også føre til at den er mer sårbar for andre påvirkninger. Fysiske og kjemiske endringer i miljøet, som for eksempel økt vanntemperatur ved klimaendringer og visse vassdragsreguleringer, kan også bidra til økt smittepress og sykdomsforekomst. Parasittær nyresyke (PKD) er for eksempel en sykdom som utvikles ved høye vanntemperaturer, og det er grunn til å forvente at sykdommen blir vanligere i årene som kommer og flere steder få negative effekter på laksefiskbestander. Vanntilstand og vannkvalitet Forringet vannkvalitet vil påvirke laks. Høye doser av et kjemikalium kan drepe laks. Ikkedødelige doser kan ha en betydelig bestandseffekt ved å redusere smoltens evne til å overleve i saltvann ved å svekke evnen til å opprettholde saltbalanse i kroppen, og ved å påvirke atferd (fluktrespons, vandringsevne) og immunrespons. Smolt med svekket sjøoverlevelse vil samtidig være mer sårbar ovenfor andre påvirkninger, som for eksempel lakselus. Vanndirektivet (VD) krever at vannkvalitet vurderes for hver vannforekomst og at tiltak gjennomføres for å oppnå minst god økologisk status. Det er en risiko for at god økologisk status ikke vil bli nådd innen 2021 i ca 70 % av elveforekomstene (n = 8616) i Norge (figur 3). De mest relevante truslene for norsk laks er forsuring, tungmetaller, eutrofiering og organiske miljøgifter, herunder pesticider. Forsuring skyldes normalt langtransporterte forurensinger og har en regional effekt, mens andre forurensinger ofte skyldes lokale utslipp. Laksefisk overvåkes i enkelte vannkvalitetsprogram, men inngår normalt ikke i mer tradisjonell vannkvalitetsovervåking. Dette gjør det vanskelig å knytte fiskestatus til vannkjemisk status. Forsuring skyldes utslipp av svovel (SO4) og nitrogen (NOx) til luft. Forringet vannkvalitet som følge av sur nedbør skyldes mobilisering av aluminium (Al), hvor giftighet for fisk knyttes til labile former av Al (LAl). Utslippene må reduseres ytterligere hvis mange laksebestander i Sør-Norge skal overleve uten kjemiske tiltak som kalking. Andre elver i Norge vil i dag kunne ha svak laksebestand som følge av manglende tiltak. Det antas at mer enn 50 vassdrag har et forsuringsproblem. Det er igangsatt kjemiske tiltak i 21 elver. I syv av disse er det behov for en forbedring av tiltakene. Kalking er planlagt igangsatt i ytterligere seks elver. Det foreligger ikke planer om tiltak i de resterende (n > 30) vassdragene. I hvilken grad laks i disse elvene påvirkes av surt vann er ukjent på grunn av manglende overvåking. Norge kan deles i tre regioner med hensyn til forsuring; områdene fra Trøndelag og nordover er upåvirket, områdene i deler av Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland har stor variasjon innenfor regionen, mens Agder-fylkene er forsuret. I dag er det ikke kjent om norsk laks påvirkes av miljøgifter. Vi vet at dette er årsak til svake laksebestander andre steder i Europa, og antar at miljøgifter også kan påvirke norske laksebestander negativt. Tungmetaller kan stamme fra gruver, industri, være langtransportert eller skyldes annen type aktivitet, for eksempel veibygging i områder med sulfidholdig berggrunn. Det er i liten grad avklart om nåværende tilførsler av tungmetaller har påvirker laks fordi dagens vannkjemiske grenseverdier ikke er forankret i relevante biologiske responser. Vassdragsreguleringer Om lag 30 % av de norske lakselvene er regulerte, og mange av de store og kjente elvene er i ulik grad regulert for kraftproduksjon. I 2004 ble det beregnet at fangstene av laks i vassdrag med vassdragsreguleringer som påvirkningsfaktor utgjorde 42 % av all laks fanget i Norge. Et utviklingstrekk i kraftbransjen er den økende graden av effektkjøring av kraftverk, ved at kraftproduksjonen, og dermed vannføringen gjennom kraftverkene, varierer innenfor korte tidsintervall. Dette kan innebære raskere og hyppigere endringer i vannføring nedstrøms kraftverkene, med potensielle negative effekter på laksefisk. Dersom effektkjøring får økt omfang uten at forhold for laksefisk blir tilstrekkelig tatt hensyn til, tilsier dagens kunnskap om potensielle effekter (stranding av fisk, redusert produksjon osv.) at effektkjøring forsterkes som trusselfaktor for laks i regulerte vassdrag. Et annet utviklingstrekk innen kraftbransjen som kan ha betydning for laksefisk er den storstilte utbyggingen av mikro-, mini- og småkraftverk (opp til 10 MW). Det er grunn til bekymring for sum-effektene av små kraftverk som drenerer til vassdrag med viktige bestander av laksefisk. Fordi utbyggingen av små kraftverk (mikro til små) skjer raskt og har et stort omfang, er det etter vitenskapsrådets vurdering viktig å følge denne utviklingen nøye framover. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 210 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009 og 2010. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestanden (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2010. Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Gjennomsnittlig måloppnåelse for alle vurderte bestander var 80 % for 2009-2010 og 86 % for 2010 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2010 i forhold til årene før, og det er nå gitt færre råd om redusert beskatning (figur 4). Bedringen er betydelig fra perioden 2006-2009 til 2010, og er særlig stor fra 2009 til 2010 (figur 4). I hovedsak kan bedringen tilskrives strengere reguleringer av fiske, men et noe høyere innsig av laks i 2010 bidrar også til bedre måloppnåelse i mange bestander. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for 2009 og 2010, ble det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning enn i 2010 for 52 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 24 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 42 % av bestandene. Dette innebærer at beskatningen ble vurdert til å ha vært for høy i 58 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert fra moderat til svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2010 alene, ble forvaltningsmålet ikke nådd i ca 30 % av bestandene (figur 4). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009 og 2010 er gitt i figur 5. Analysert på fylkesbasis var gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålene særlig god i Sør-Trøndelag og Rogaland, dårlig i Finnmark og Agderfylkene og svært dårlig i Hordaland. Totalbeskatningen (i % av innsiget) varierte mye, fra gjennomsnittlig 20 % beskatning på bestandene i Hordaland til 58 % i Finnmark. I 36 av bestandene var det i 2010 sannsynligvis ikke et høstbart overskudd i det hele tatt (figur 6). I tillegg var det usikkert om det var et høstbart overskudd i ytterligere seks bestander. I 23 % av bestandene var altså det estimerte innsiget mindre enn gytebestandsmålet, eller svært nær gytebestandsmålet. I tillegg til det klare regionale mønsteret med bestander uten høstbart overskudd i de stengte vassdragene i Hordaland, ser vi nesten bare bestander uten høstbart overskudd i små vassdrag hvor gytebestanden er dominert av smålaks. Dette kan knyttes til at innsiget av smålaks har vært særlig lavt i de senere årene, og det er et generelt mønster med dårligere måloppnåelse i vassdrag med mye små gytefisk.

Målsettingen for denne masteroppgaven har vært å finne ut hvordan den økte innsatsen i sikfisket i Sølensjøen de to siste tiårene har påvirket bestanden av røye (Salvelinus alpinus) og sik (Coregonus lavaretus). I juni, august og september 2009 ble det foretatt et forsøksfiske der det ble satt garnserier i strandsonen (littoralen), de åpne vannmasser (pelagialen) og på dypt vann (profundalen) i Sølensjøen. Ut fra resultatene fra dette forsøksfisket er dietten, konkurranseforholdet og bestandsstatusen til røye og sik analysert. Siken bruker alle habitatene i Sølensjøen, men i motsetning til tidligere undersøkelser, ser det ut til at det er langt lavere tetthet av sik i littoralen der abbor (Perca fluviatilis) og harr (Thymallus thymallus) nå er helt dominerende. Årsaken til dette skyldes antakelig økt fangstinnsats med pelagiske garn i fisket etter sik, og dermed er det trolig blitt lavere beskatning av abbor og harr i littoralen. Dette har antakelig gitt disse to artene et konkurransefortrinn ovenfor sik. Selv om røya forkommer i større mengder nå enn den gjorde tidlig på 1990-tallet, har det blitt tatt lite røye under det tradisjonelle fisket de to siste årene. Dette er en indikasjon på at røya på ny er inne i en negativ bestandsutvikling. Veksten til røya er lite utholdende, med stagnering etter den femte vekstsesongen, og få individer når lengder på over 29 cm. Siken har vist en positiv respons på den økte beskatning. Den vokser fortere, veksten er mer utholdende og den kjønnsmodnes ved yngre alder nå enn den gjorde på 1980- og 1990-tallet. I løpet av de 24 siste årene har det aldri blitt dokumentert bedre kondisjon på siken i Sølensjøen. Siken utnytter imidlertid en stor andel av de mindre zooplanktonformene, som Bosmina sp., noe som indikerer at beitetrykket er relativt hardt i innsjøen. Forholdet mellom røye og sik i Sølensjøen følger fortsatt det klassiske mønsteret for røye- og siksjøer; røya er fortrengt til de dypere delene av pelagialen og vokser dårlig, mens siken dominerer i de øvre deler av pelagialen. Imidlertid indikerer den positive trenden i sikens vekst, sammenholdt med røyas tilbakekomst i fangstene, at den økte beskatningen av sik hjelper. Når røya nå igjen er på vikende front, viser det at innsatsen i sikfisket kanskje bør økes ytterligere. The aim of this master thesis is to document if there has been any change in the populations of Arctic charr (Salvelinus alpinus) and whitefish (Coregonus lavaretus) due to the increased effort in the whitefish fishery in Lake Sølensjøen during the last two decades. In June, August and September 2009, a gillnet fishery was conducted. The diet, competitive conditions and the stock status of both Arctic charr and whitefish were examined. The whitefish is found in all habitats in the lake. However, recently there has been a shift in the dominance in the littoral zone: as opposed to earlier findings the whitefish is now dominated by grayling (Thymallus thymallus) and perch (Perca fluviatilis). The fishing effort in the lake is directed towards whitefish in the open water and Arctic charr on its spawning grounds. The low fishing mortality the grayling and perch face, have probably given them a competitive advantage towards whitefish. Even though the Arctic charr occur more frequently in catches now than in the 1990’s, the output of the traditional Arctic charr-fishery has been scarce during the last two years. Not only does this suggest that the Arctic charr population again is decreasing, but the growth of individual Arctic charr is poorer and shows lower endurance now than in the 1980’s. The growth stagnates during the fifth growing season, and few individuals reach lengths above 29 cm. The whitefish on the other hand, shows a more positive response to the increased mortality. The individual whitefish grows faster, the growth is more persistent and it reaches sexual maturity at an earlier age than the whitefish in the 1980’s and 1990’s did. During the last 24 years of surveys in the lake the whitefish condition has never been better than observed in 2009. Nevertheless the whitefish now exploit the small zooplankton, like Bosmina sp., to a larger degree and this indicates that the predation pressure on the zooplankton is high. The outcome of the competition between Arctic charr and whitefish in lake Sølensjøen is the classic one; the Arctic charr is expelled to the deeper parts of the pelagic, and display poor individual growth. However the whitefish has responded well to the increased fishing pressure. This, and the return of the Arctic charr in the catches, shows that it is possible to turn negative trends in Arctic charr and whitefish populations. The recent decline in Arctic charr capture indicates that the whitefish exploitation probably has to be increased in order to re-establish the Arctic charr-fishery.

Norsk: Utgangspunktet er at det er en ubalanse mellom privat og offentlig virksomhet i Norge som tilsier en økning av skattenivået. Skattebetalingsvilligheten blant befolkningen (velgerne) er så lav at en betingelse for å kunne få tilslutning ved Stortingsvalg er at de politiske partier må love uendret skattenivå eller skattelettelse. For å få velgerne til å akseptere et økt skattenivå må man finne frem til skatteformer som velgerne forstår og aksepterer, samtidig som de mest upopulære skatter reduseres eller avvikles. Dette tilsier et system der man for viktige utgiftskategorier har formålsbestemte skatter, dvs skatter som skal finansiere bestemte offentlige aktiviteter. Eksempler på slike aktiviteter kan være det offentlige pensjonssystem, offentlige helse- og omsorgsutgifter, samt ikke minst utgifter til veier og samferdsel. Dette betyr en avvikelse fra prinsippet om budsjettets enhet, som i de senere år har vært omtrent enerådende i norsk offentlig forvaltning. Det må da etableres separate budsjetter for de aktiviteter som skal finansieres ved egne skatter. Et slikt system tvinger velgerne til å se sammenhengen mellom skatt og ytelse. Det kan føre til mer edruelighet når det gjelder krav om offentlig betalte tjenester, samtidig som velgerne kan sies å få en bedre kontroll/innsikt i hva skattepengene brukes til. Politikernes/folkevalgtes handlingsrom innskrenkes, men det er overensstemmende med demokratisk teori. English: There is an unbalance between private and public spending which indicates that the general level of taxes should be raised. The willingness to pay taxes among voters are low. To make voters accept higher taxes, unpopular taxes should be avoided and acceptable taxes should be increased. The method could be to a larger degree to apply the utility principle, which does not prevent certain degree og progressiveness. Some major taxes should be earmarked certain purposes, such as taxes for public pension, public health, roads and communication. Hereby the voters are faced by the fact that they get what they pay for. And in addition they will in a way control the politicians use of «their tax payments». This type of reform implies a departure for the principle of a unified budget and there must be separate budgets for those expenditures which have their own taxes.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Jensen, J.L.A., Rikardsen, A.H., Næsje, T.F., Thorstad, E.B., Halttunen, E., Suhr, A.H. & Leinan, I. 2010. Fangstrater, oppvandring og fordeling av laks i Altaelva. – NINA Rapport 595. 58 s. Bakgrunn og formål Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å forvalte den atlantiske laksen i henhold til føre-var tilnærmingen, slik at bestandene ikke reduseres til et nivå hvor rekrutteringen avtar i betydelig grad. For å forvalte laksestammer og vurdere om de har nådd sine gytebestandsmål er det blant annet behov for kunnskap om fangstrater og bestandsstørrelser, noe som er vanskelig å estimere og spesielt i større elver. Siden Altaelva i mange sammenhenger blir brukt som referanseelv, ønsket Direktoratet for naturforvalting (DN) informasjon om fangstrater i elva. Merking og gjenfangst er en metode som kan benyttes til å estimere fangstrater. Dersom man kjenner antallet merket fisk som vandrer opp i elva og relaterer dette til antallet som gjenfanges, kan man estimere fangstraten. Ved å merke fisken med elektroniske radiosendere, i motsetning til standard mekaniske merker, kan man med sikkerhet registrere hvor mange fisk som vandrer opp og oppholder seg i elva til en hver tid, og man unngår underrapportering av gjenfangster. Metoder Til sammen ble 291 mellom- og storlaks (lengde 71-117 cm) merket elektronisk med akustiske- eller radiosendere i Altafjorden somrene 2007-2009. Individene som vandret opp Altaelva ble registrert ved automatiske loggestasjoner nederst i elva, og ble jevnlig peilet fra elvebåt i fiskesesongen og i gytetiden. I tillegg ble informasjon om prosjektet sendt ut til alle som kunne forventes å komme i kontakt med de merkede fiskene, med lovnad om høy dusør for innrapportering. Som sammenligningsgrunnlag, ble fangstrater også beregnet ut fra tellinger av gytegroper og gytefisk relatert til fangststatistikk for årene 1996-2009. Resultater og diskusjon Av de 291 merkede laksene vandret 233 opp i Altaelva for å gyte i de tre årene studiet pågikk; 55 individer i 2007, 100 individer i 2008 og 78 individer i 2009. I tillegg returnerte 17 flergangsgytende laks i 2008 og 2009 som var merket som støing det foregående året. Innrapporterte gjenfangster av merket laks fra elva var 10 fisk i 2007, 19 fisk i 2008 og 9 fisk i 2009. Dette gir en total fangstrate på henholdsvis 18, 19 og 11 %. Tre lakser ble sluppet fri (fang og slipp) etter fangst i 2007, og tilsvarende syv lakser i 2008 og én laks i 2009. Dersom disse tas ut av beregningene, var beskatningsrate (det vil si andel avlivede fisk) av mellom- og storlaks henholdsvis 12, 13 og 10 %. Finnmark fylke, Alta kommune, Altaelva, voksen laks, Salmo salar, fangst, beskatning, sportsfiske, vandring, gyteområde, fang og slipp

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s. Hovedformålene med denne rapporten fra Vitenskapsrådet for lakseforvaltning er 1) å foreta en regionvis vurdering av laksebestander, og 2) på bakgrunn av dette gi føre-var-baserte råd om beskatningsnivå i ulike bestander og regioner med bakgrunn i bestandssituasjonen til de enkelte bestander som inngår i fisket i regionen. Formålene er definert i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). I tillegg inneholder rapporten kapitler om ulike tema for å beskrive status for norske laksebestander i form av utviklingstrekk og trusselfaktorer, som blant annet rømt oppdrettslaks, lakselus, Gyrodactylus salaris, forsuring og vassdragsreguleringer. Rapporten inneholder også et eget kapittel om sjørøye og sjøørret. Vitenskapsrådet har imidlertid hatt som førsteprioritet å gi råd om beskatningsnivå i årets rapport, og andre viktige tema er derfor dekket i varierende grad. Råd, analyser og vurderinger i rapporten er gjort innenfor rammene av NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) sine retningslinjer for føre-var tilnærmingen, ICES (International Council for the Exploration of the Sea) sine tilrådninger, samt vedtatte nasjonale målsettinger for lakseforvaltning i henhold til føringene i St.prp. nr. 32 (Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder). Rådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. I de 180 vassdragene der det er utarbeidet gytebestandsmål, er råd om beskatningsnivå basert på vurdering av måloppnåelse i forhold til gytebestandsmål i perioden 2005-2008, samt for 2008 separat i den grad tiltak har bedret situasjonen. Den offisielle fangststatistikken, sammen med beskatningsrater, er benyttet til å beregne gytebestandenes størrelse og i hvilken grad gytebestandsmålet er nådd i hvert enkelt vassdrag. For å ta hensyn til usikkerheten som finnes både i estimatet for gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål, ble simuleringer benyttet. Gjennom simuleringer ble det estimert en gjennomsnittlig sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål i de siste fire år (og 2008 separat), samt en gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål, for hvert av vassdragene. For noen vassdrag ble det benyttet alternative metoder for å vurdere oppnåelse av gytebestandsmål, som for eksempel vassdrag som er stengt for fiske, eller vassdrag med svært lave eller variable fangster på grunn av variable fiskeforhold. For de om lag 250 vassdragene der det ennå ikke er fastsatt gytebestandsmål, ble bestandsstatus vurdert ut fra miljøforvaltningens kategoriseringssystem for anadrom laksefisk, og det ble vurdert i hvilken grad bestandene beskattes i sjøfisket. Fangstene av laks i disse 250 vassdragene utgjorde mindre enn 5 % av fangsten av laks i vassdrag i Norge i 2008. Informasjon om beskatningsrater finnes bare for et fåtall norske laksebestander. For vassdragene der det foreligger kunnskap om beskatningsrater, ble denne informasjonen brukt i de vassdragsvise simuleringene av gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål. For øvrige bestander ble det utviklet et system for å fastsette beskatningsrater for ulike kategorier vassdrag, ut fra vassdragenes størrelse (små, mellomstore og store vassdrag) og en vurdering av om det var lav, middels, høy eller ukjent beskatning i vassdraget i de aktuelle årene (2005-2008). Beskatningsraten ble satt høyest for smålaks, og lavere for mellomlaks og storlaks. Beskatningsrater for de ulike kategoriene vassdrag og størrelsesgruppene av laks ble satt ut fra en analyse av eksisterende estimater av beskatningsrater i ulike laksevassdrag. Hvert vassdrag ble gitt ett av fire faste formulerte beskatningsråd (råd 1-4), basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmålet. De fire ulike formuleringene av råd varierte fra råd 1 “beskatningen for denne bestanden framstår som bærekraftig og det er ikke nødvendig med ytterligere tiltak for å redusere beskatningen”, til råd 4 “beskatningen for denne bestanden er langt utenfor bærekraftige rammer og beskatningen bør reduseres svært mye for å sikre oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål”. For vassdrag med svært mangelfull fangststatistikk, kan ikke Vitenskapsrådet anbefale fangst i det hele tatt fordi vi mangler essensiell informasjon om bestandene. I tillegg ble det gjort en vurdering av risikoen for tap av levedyktighet i bestandene ved en eventuell overbeskatning ut fra bestandsstørrelse og andre trusselfaktorer (i henhold til forvaltningens kategoriseringssystem). Små bestander og bestander utsatt for andre sterke trussler er særlig sårbare for overbeskatning. Det finnes lite kunnskap om hvor mye de enkelte laksebestandene beskattes i sjøfiske. Det ble derfor vurdert hvor utsatt de ulike bestandene er for redskap som brukes i sjøfisket ut fra størrelsesfordelingen av laks i bestandene. Laks mindre enn 1,5 kg går i høy grad gjennom kilenøter og krokgarn, og beskattes i mindre grad i sjøfisket enn større laks. Vi brukte gjennomsnittstørrelsen blant smålaks (< 3 kg) til å estimere andelen fisk under 1,5 kg i hver bestand. Dette er altså en vurdering av hvor utsatt de ulike bestandene er for sjølaksefiske, og ikke en vurdering av beskatningstrykket i sjøen. Det er utarbeidet en egen vedleggsrapport som beskriver hvert enkelt vassdrag i form av størrelse på gytebestandsmålet, sannsynlighet for oppnåelse og prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålet de siste fire år, hvilke beskatningsrater som ble brukt i simuleringer, samt hvor stor andel av bestanden som er utsatt for sjølaksefiske. Her gis det også konkrete råd om beskatning for hvert enkelt vassdrag. Beskatningsnivå i fjordsystem, fjordregioner og kystregioner ble også vurdert, og det ble gitt konkrete råd om sjøbeskatning for de ulike områdene. Regioninndelingen følger lakseforvaltningens inndeling av Norge i 23 fjord- og kystregioner. I denne rapporten er flere av fjordregionene ytterligere inndelt i ulike fjordsystemer, og det er i disse tilfellene gitt vurderinger av beskatningsnivået både for de enkelte fjordsystemene og for regionen samlet. I vurderingene av beskatningsnivå i fjordsystem og fjordregioner ble i utgangspunktet de samme prinsippene brukt som i vurderinger av enkeltbestander, hvor det ut fra sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål, samt prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål i tilhørende vassdrag, ble vurdert i hvilken grad beskatningen er bærekraftig eller ikke. Som for de enkelte vassdragene, ble det også for fjordsystemene og fjordregionene utarbeidet fire faste formuleringer med vurdering av beskatningen i området, samt tilhørende beskatningsråd. Hvilken vurdering og hvilket råd som ble gitt for hvert område var basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmål. En semi-kvantitativ indeks for sårbarhetsvurdering ble i tillegg utviklet for fjordsystem og fjordregioner, og indeksen er basert på antall tilhørende vassdrag med råd om redusert beskatning, antall stengte vassdrag, antall nasjonale laksevassdrag som er truet, sårbare eller reduserte, innslaget av rømt oppdrettslaks og infeksjonspresset fra lakselus. Sårbarhetsindeksen ble benyttet til å justere beskatningsvurderingen for området, slik at områder som ble vurdert som sårbare ut fra disse kriteriene fikk en mer restriktiv beskatningsvurdering enn ut vurderingen av oppnåelse av gytebestandsmål alene. For fjordregioner som ble inndelt i flere ulike fjordsystem, er det gitt vurderinger av beskatningsnivået både for det enkelte fjordsystem og for regionen samlet, mens råd om beskatning bare er gitt for de enkelte fjordsystemene hver for seg, og ikke for regionen samlet. I kystregionene inngår i stor grad laks fra vassdrag som tilhører flere ulike regioner. For hver enkelt kystregion er det derfor gjort en vurdering av hvilke regioner laksen som inngår i fisket hovedsakelig kommer fra. Deretter er beskatningsvurderingene for disse regionene oppsummert og brukt som grunnlag for en beskatningsvurdering av den aktuelle kystregionen. Tilhørende beskatningsråd ble også gitt. Ut fra føre-var-hensyn ble den svakeste regionen med bestander som inngår i fisket, mest vektlagt. Av de 180 vassdragene med gytebestandsmål har 56 fått råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig), 34 har fått råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat), 34 har fått råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) og 29 har fått råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). 97 av 153, eller 63 % av bestandene har således fått råd om redusert beskatning. Ti av vassdragene med gytebestandsmål var infisert av G. salaris, og det ble derfor ikke gitt noe beskatningsråd til disse, i syv av vassdragene var det for mangelfull informasjon til å kunne gi noe råd og ti av vassdragene var stengt for fiske etter villaks i 2008. Det ble også gitt separate beskatningsråd for fem sidevassdrag i Tanavassdraget, og alle fikk råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). For 37 fjordområder (det vil si fjorder, eller fjordregioner dersom regionen ikke består av flere fjorder) ga vi råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig) for 11 fjordområder, råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat) for åtte, råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fem og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for ni. Det vil altså si at 22 av 33, eller 67 % av fjordområdene har fått råd om redusert beskatning. I tillegg var vi ikke i stand til å gi standardiserte råd for fire av fjordområdene fordi de ikke hadde vassdrag med gytebestandsmål. For de ti kystregionene ga vi råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fire og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for seks regioner.

Anon. 2009. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1b, 357 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de 180 norske laksevassdragene det er satt et gytebestandsmål for. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s.