Search

Formålet med litteraturgjennomgangen var å undersøke effekten av mindfulness-baserte tilnærminger på reduksjon av utbrenthet. Litteratursøket ble gjennomført 30. juni 2022, i databasene APA Psycinfo, Embase, Medline og Web of Science. Vi inkluderte RCT-studier publisert i fagfellevurderte tidsskrift mellom år 2002 og 2022, med norsk, engelsk eller andre skandinaviske skriftspråk. Deltakere var over 18 år og innledende mål på utbrenthet og intervensjon med mindfulness-basert tilnærming viktig for inkludering. Studier med deltakere med andre underliggende sykdommer eller annet som kan gi fatigue (kreft, ME, fibromyalgi, treningsutmattelse) ble ekskludert. Det ble ikke gjort kvalitetsvurdering eller analyser av sensitivitet og robusthet i litteratursøket. Litteratursøket og eksklusjon resulterte i 17 studier, publisert mellom 2013 og 2022, som beskrev effekten av ulike mindfulness-baserte intervensjoner. Resultatene indikerte at mindfulness har effekt på utbrenthet, spesielt på emosjonell utmattelse og total utbrenthet. Denne litteraturgjennomgangen viste at mindfulness-baserte intervensjoner gir effekt på tilstander av utbrenthet. Overføringsverdien av resultatene kan problematiseres, bl.a. grunnet varierende kvalitet på studiene. The purpose of the literature review was to examine the effect of mindfulness-based approaches on reducing burnout. The literature search was carried out June 30th, 2022, in the following databases: APA Psycinfo, Embase, Medline and Web of Science. We included RCT studies published in peer-reviewed journals between the years 2002 and 2022, with Norwegian, English, or other Scandinavian written languages. Participants were over 18 years of age, and initial measures of burnout and intervention with a mindfulness-based approach was important for inclusion. Studies with participants with other underlying diseases or causes of fatigue (cancer, ME, fibromyalgia, exercise fatigue) were excluded. No quality assessment or analyzes of sensitivity and robustness were carried out in this review. The literature search and exclusion resulted in 17 studies, published between 2013 and 2022, which described the effect of various mindfulness-based interventions. The results indicated that mindfulness influenced burnout, especially on emotional exhaustion and total burnout. What this literature review showed is that mindfulness-based interventions influenced states of burnout. The transfer value of the results can be problematic, i.a. due to the varying quality of the studies. Hovedoppgave psykologprogrammet PROPSY317 PRPSYK

Forfattere: Synne Solhaug Gulliksen og Ingvill Maria Daatland Hekne. Oppgavetittel: «Når jeg føler meg trygg, prøver jeg å si litt om det jeg har vært utsatt for» - en kvalitativ studie om betydningen av tillit i terapi med traumatiserte flyktninger. Veiledere: Marit Råbu (hovedveileder) og Marianne Opaas (biveileder). Problemstilling: Hva kan vi lære om betydningen av tillit, basert på hva traumatiserte flyktninger i behandling forteller om seg selv, sine relasjoner til andre og om terapien? Bakgrunn og formål: Flyktninger har ofte vært utsatt for ekstrem traumatisering som kan føre til negative endringer i selvoppfattelse, vansker med å regulere affekt og relasjonelle vansker som mistillit. Mistillit representerer en utfordring for behandlingsrelasjonen og for endringsprosesser i terapi. Mye av forskningen på behandling av traumatiserte flyktninger har fokusert på PTSD-diagnosen og effekt av behandling målt ved symptomreduksjon. Flyktningers subjektive erfaringer av behandling er lite representert i forskningslitteraturen. De få kvalitative studiene som har undersøkt flyktningpasienters opplevelse av terapi har vist at en god allianse blir trukket fram som særlig viktig. Denne studien undersøker traumatiserte flyktningers opplevelser av seg selv, sine relasjoner og terapien. Formålet med denne studien er å få en større forståelse av hvordan flyktninger kan hjelpes i terapi, og mer spesifikt forstå hvordan tillit kan (gjen)etableres. Metode: Studien er basert på intervjuer fra forskningsprosjektet Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). Vårt materiale består av 31 semistrukturerte forskningsintervjuer med åtte traumatiserte flyktningpasienter. Vi brukte fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som tre hovedkategorier (jeg strever med å ha tillit til meg selv; jeg ønsker og frykter nærhet; jeg har ikke blitt så mye bedre, men terapien er viktig for meg). Resultatene viser at deltagerne hadde liten tiltro til seg selv og strevde med å stole på andre, men at terapeutene i stor grad ble unntatt denne mistilliten. Terapeutenes rolle som fagpersoner muliggjorde troverdighetsbasert tillit ved behandlingsstart. Mentaliseringsarbeid så ut til å fremme epistemisk tillit i terapien. Forankring i et felles prosjekt og tid gjorde at deltagerne gradvis ble trygge nok til å dele sårbare erfaringer. Symptomreduksjon, samtalene og praktisk hjelp opplevdes som viktig for deltagerne. Terapiforløpene var preget av ambivalens og svingninger i motivasjon og håp. Deltagerne oppnådde positive livsendringer og økt funksjonsnivå, men ikke stor symptomlette. Konklusjon: Vansker knyttet til selvopplevelse og relasjoner er sentrale i etterkant av alvorlig traumatisering. Tillit er et relevant begrep for å forstå traumatiserte flyktningers utgangspunkt for terapi. Relasjonsbyggingen og tillitsutvikling er en vesentlig del av bedringsprosessen. Stor symptomreduksjon kan være vanskelig å oppnå i behandling av traumatiserte flyktninger. Et overdrevent fokus på symptommål kan kamuflere annen viktig endring, som økt evne til å delta i arbeidsliv og i relasjoner.

Forfattere: Synne Solhaug Gulliksen og Ingvill Maria Daatland Hekne. Oppgavetittel: «Når jeg føler meg trygg, prøver jeg å si litt om det jeg har vært utsatt for» - en kvalitativ studie om betydningen av tillit i terapi med traumatiserte flyktninger. Veiledere: Marit Råbu (hovedveileder) og Marianne Opaas (biveileder). Problemstilling: Hva kan vi lære om betydningen av tillit, basert på hva traumatiserte flyktninger i behandling forteller om seg selv, sine relasjoner til andre og om terapien? Bakgrunn og formål: Flyktninger har ofte vært utsatt for ekstrem traumatisering som kan føre til negative endringer i selvoppfattelse, vansker med å regulere affekt og relasjonelle vansker som mistillit. Mistillit representerer en utfordring for behandlingsrelasjonen og for endringsprosesser i terapi. Mye av forskningen på behandling av traumatiserte flyktninger har fokusert på PTSD-diagnosen og effekt av behandling målt ved symptomreduksjon. Flyktningers subjektive erfaringer av behandling er lite representert i forskningslitteraturen. De få kvalitative studiene som har undersøkt flyktningpasienters opplevelse av terapi har vist at en god allianse blir trukket fram som særlig viktig. Denne studien undersøker traumatiserte flyktningers opplevelser av seg selv, sine relasjoner og terapien. Formålet med denne studien er å få en større forståelse av hvordan flyktninger kan hjelpes i terapi, og mer spesifikt forstå hvordan tillit kan (gjen)etableres. Metode: Studien er basert på intervjuer fra forskningsprosjektet Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). Vårt materiale består av 31 semistrukturerte forskningsintervjuer med åtte traumatiserte flyktningpasienter. Vi brukte fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som tre hovedkategorier (jeg strever med å ha tillit til meg selv; jeg ønsker og frykter nærhet; jeg har ikke blitt så mye bedre, men terapien er viktig for meg). Resultatene viser at deltagerne hadde liten tiltro til seg selv og strevde med å stole på andre, men at terapeutene i stor grad ble unntatt denne mistilliten. Terapeutenes rolle som fagpersoner muliggjorde troverdighetsbasert tillit ved behandlingsstart. Mentaliseringsarbeid så ut til å fremme epistemisk tillit i terapien. Forankring i et felles prosjekt og tid gjorde at deltagerne gradvis ble trygge nok til å dele sårbare erfaringer. Symptomreduksjon, samtalene og praktisk hjelp opplevdes som viktig for deltagerne. Terapiforløpene var preget av ambivalens og svingninger i motivasjon og håp. Deltagerne oppnådde positive livsendringer og økt funksjonsnivå, men ikke stor symptomlette. Konklusjon: Vansker knyttet til selvopplevelse og relasjoner er sentrale i etterkant av alvorlig traumatisering. Tillit er et relevant begrep for å forstå traumatiserte flyktningers utgangspunkt for terapi. Relasjonsbyggingen og tillitsutvikling er en vesentlig del av bedringsprosessen. Stor symptomreduksjon kan være vanskelig å oppnå i behandling av traumatiserte flyktninger. Et overdrevent fokus på symptommål kan kamuflere annen viktig endring, som økt evne til å delta i arbeidsliv og i relasjoner.

Master i psykisk helsearbeid Tittel: Generaliserte muskelsmerter i lys av psykomotoriske fysioterapeuters tanker og erfaringer. Bakgrunn: Generaliserte muskelsmerter er et hyppig forekommende og sosialt kostbart helseproblem i Norge. På tross av ulike konklusjoner opp gjennom årene, hevdes det i dag blant anerkjente forskere at det ikke har fremkommet et klart, allmenngyldig svar på verken årsaksforhold eller effektiv behandling. Som en godt kjent pasientgruppe blant psykomotoriske fysioterapeuter, er det dermed grunn til å anta at behandlingen og måten pasientene blir møtt på i stor grad bygger på den enkelte terapeuts erfaringer og forståelse. Formål: Utvikle ny kunnskap om generaliserte muskelsmerter, med et mål om å utvide forståelsen for fenomenet gjennom et perspektiv det har vært lite fokus på tidligere. Problemstilling: «Hvilke tanker og erfaringer har psykomotoriske fysioterapeuter med generaliserte muskelsmerter og behandling av pasienter med slike plager?» Metode: Kvalitative forskningsintervjuer med henholdsvis 5 psykomotoriske fysioterapeuter. Datamaterialet er bearbeidet ved bruk av systematisk tekstkondensering. Resultater: 3 hovedkategorier ble identifisert og representerer studiens funn: «Kroppen som speilbilde av livet», «Bedringens vei» og «Terapeutisk tilnærming». Konklusjon: Resultatene indikerer at de psykomotoriske fysioterapeutene i studien møter mange utfordringer i behandling av pasienter med generaliserte muskelsmerter. Deres biopsykososiale forståelse av fenomenet gjenspeiles i aktuell forskning, samtidig som at diagnostisering i stor grad synes å være symptombasert. Fibromyalgi trer frem som den diagnosen informantene opplever som mest begrensende. Den psykomotoriske undersøkelsen ble erfart som et nyttig verktøy. Gjennom berøring og fokus på andre parametere enn de for eksempel leger benytter i sine undersøkelser, synes den ofte å bidra til at pasienter for første gang får bekreftelse på sine plager, som igjen også ser ut til å virke styrkende i et allianseperspektiv. Den terapeutiske tilnærmingen fremstår mindre smertefokusert, og mer utforskende og ressursorientert. Psykomotoriske prinsipper og vid tidsbruk står sentralt. Title: Widespread muscle pain in light of psychomotor physiotherapists' thoughts and experiences. Background: Widespread muscle pain is a frequent and socially expensive health problem in Norway. Despite various conclusions over the years, it is currently debated among reputable researchers that there has been no clear, comprehensive conclusion to either etiology or effective treatment. As a well-known patient group among psychomotor physiotherapists, there is therefore reasons to assume that treatment and the way the patients are met must largely be based on the experience and understanding of the individual therapist. Intention: Develop new knowledge about widespread muscle pain, with a goal of expanding the understanding of the phenomenon through a perspective with limited prior focus. Research question: «What thoughts and experiences do psychomotor physiotherapists have with widespread muscle pain and treatment of patients with such health problems?» Method: Qualitative research interviews with 5 psychomotor physiotherapists. The data was processed using systematic text condensation. Results: Three main categories were identified and represent the findings of the study: «The body as a reflection of life», «The road of recovery» and «Therapeutic approach». Conclusion: The results indicate that the psychomotor physiotherapists in the study face many challenges in the treatment of patients with widespread muscle pain. Their biopsychosocial understanding of the phenomenon is reflected in recent studies, while diagnoses seem to be largely symptomatic. Fibromyalgia appears to be the most restrictive diagnosis due to the experiencing of the informants. Containing elements of contact and focus on other parameters than used in other medical examinations, the psychomotor examination was perceived as useful tool, often appearing to help patients for the first time to get confirmation of their health problems. That also seems to be strengthening in an alliance perspective. The therapeutic approach appears less pain-focused, and more exploratory and resource-oriented. Psychomotor principles and generous use of time are essentials in the treatment. Key phrases: Psychomotor physiotherapy, widespread muscle pain, fibromyalgia, experiences, challenges, recovery, diagnosis.

Norges musikkhøgskole. Masteroppgave. Musikkterapi ENGLISH ABSTRACT --- This master thesis explores the use of voluntary group music therapy at a non-profit and nongovernmental substance abuse treatment facility in Norway. The thesis is the written result of a fieldwork-based research project at the mentioned facility. Following the completion of the therapy sessions, four of the participants were interviewed regarding the project through semistructured interviews. The thesis focuses both on conveying the participants’ experiences of the project, and to connect their experiences to established theory on substance abuse treatment, recovery and music therapy. The research design being applied is qualitative method with hermeneutic and phenomenological approach, and interpretative phenomenological analysis was used for the interviews. Findings from the interview analysis have been divided into four main categories: community, well-being, challenge and mastery. Results show that the music therapy has provided its participants with valuable experiences, where their acquired experiences were strongly influenced by the community in which the therapy was conducted. Whether the participants’ experiences can be linked to recovery in substance abuse treatment, is the central theme of discussion in this study. SAMMENDRAG --- Denne masteroppgaven utforsker gruppemusikkterapi som frivillig tilbud ved et rusbehandlingssenter i regi av en ideell stiftelse i Norge. Oppgaven er det skriftlige resultatet av et forskningsprosjekt med røtter i feltarbeid gjennomført ved nevnte behandlingssenter. Etter endt terapiforløp har fire deltakere blitt intervjuet om prosjektet gjennom semistrukturerte intervju. Fokuset for oppgaven er både å formidle deltakernes opplevelser av prosjektet og å knytte disse til eksisterende teori om rusbehandling, recovery og musikkterapi. Som forskningsdesign benyttes kvalitativ metode med hermeneutisk og fenomenologisk tilnærming, og interpretativ fenomenologisk analyse har vært brukt som intervjuanalyse. Funn fra intervjuanalysen er delt inn i fire hovedkategorier: fellesskap, trivsel, utfordring og mestring. Resultater viser at musikkterapien har gitt deltakerne verdifulle opplevelser, og at musikkterapigruppen i stor grad har medvirket til disse. Hvorvidt deltakernes opplevelser kan knyttes til bedring i rusbehandling er oppgavens sentrale diskusjonstema.

Forfattere: Siri Tormodsdatter Hylland og Kolbjørn Finckenhagen Campbell Irgens. Oppgavetittel: Jeg måtte innse at jeg ikke var ødelagt, jeg trengte bare litt oppussing – en kvalitativ studie av bedringsforståelse hos pasienter med bulimi. Veiledere: Margrethe Seeger Halvorsen (hovedveileder), Marit Råbu (biveileder) og Kjersti Solhaug Gulliksen (ekstern veileder). Forskningsspørsmål: Hva er bedring fra bulimi, og hvordan oppleves denne bedringen? Bakgrunn og formål: Kunnskap om bedring fra bulimi har i stor grad opphav i kvantitative studier, og overvekten av det offentlige behandlingstilbudet fokuserer på symptomlette (CBT-E). Avdelingen informantene er, eller har vært, i behandling ved tilbyr langvarig psykodynamisk gruppe- og individualterapi, samt kunstterapi. Konteksten for studien utgjør dermed et alternativ til den vanligste behandlingen for bulimi. Denne studien søker å belyse hva pasienter med bulimi selv opplever som viktig i deres bedringsprosess. Formålet med studien er å forstå hva som fremstår som viktig og endringsfremmende i og utenfor terapi. Ved å integrere informantenes opplevelser av bedring i en helhetlig fremstilling håper vi å utvide kunnskap om hva som virker bedringsfremmende og på hvilke måter. Metode: Syv kvinner (25-35 år) i behandling, eller tidligere behandlet, for bulimi ved en poliklinikk spesialisert på spiseforstyrrelser, ble intervjuet om deres opplevelse av bedring. Intervjuene ble analysert med bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som et kjernetema (bedringsforståelse) og fire hovedtemaer (vil jeg komme meg opp fra bulimien?; bedringen min har tatt tid; jeg sørger over tapt tid; hva vil det si å være frisk?), som omhandler ulike prosesser i bedring. Resultatene gir et bilde av bedring som en ikke-lineær selvutviklingsprosess, og omfatter utfordringer som å skape en identitet uten bulimi, bli glad i seg selv og stole på andre mennesker. Ved å overkomme utfordringene drives selvutviklingen videre. Tid oppleves som viktig for informantene, med særlig vekt på å oppleve at de var verdt behandlernes tid. Resultatene er samlet i en modell som illustrer hvordan prosessene i bedringen kan henge sammen og interagere. Konklusjon: Bedring fra bulimi er en kompleks prosess som kan være tidkrevende. Å gi slipp på en identitet som er knyttet til spiseforstyrrelsen, og skape en ny, er vanskelig fordi bulimien gjennomsyrer store deler av personens liv. Viktige prosesser som sorg og aksept kan bidra til å fremme bedring, men samtidig opprettholde ambivalens til å gi slipp på bulimien. Indre motivasjon er nødvendig for endring, men må ikke nødvendigvis ligge til grunn for den. Funnene peker mot å inkludere psykologiske prosesser i definisjoner av bedring og som et av flere fokus i behandling av bulimi.

Forskningsspørsmål: Hvordan opplever pasienter som er innlagt med anoreksi måltidsituasjonen på avdelingen? Bakgrunn og formål: Anorexia nervosa (anoreksi) er en alvorlig psykisk lidelse med omfattende konsekvenser for pasienten. Lidelsen karakteriseres av redusert matinntak og unnvikelse av visse mattyper, og pasientene styres ofte av omfattende regler knyttet til mat. Etter hvert som sykdommen forverres intensiveres også begrensingene og restriksjonene. En måte å forstå anoreksi på er at pasientene i mangel av andre hensiktsmessige strategier forsøker å regulere seg selv, tankene og følelsene sine gjennom å kontrollere maten (Buhl, 1990). Mat blir dermed en sentral del av behandling av anoreksi. Denne studien er et selvstendig prosjekt der formålet har vært å få økt kunnskap om hvordan pasienter som er innlagt for behandling av anoreksi opplever måltidsituasjonen på avdelingen. Innsikt i pasientperspektivet er et viktig bidrag i utformingen av fremtidige behandlingsintervensjoner, og økt forståelse av pasientenes opplevelse kan bidra i videre teoriutvikling. Metode: Seks pasienter som er innlagt for behandling av anoreksi ved en spesialisert døgnbehandlingsenhet ble intervjuet om hvordan de opplever måltidsituasjonen på avdelingen. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse (IPA). Resultater: Resultatene kan samles i tre fokusområder. Det første omhandler hvordan måltidene oppleves som en indre kamp mot spiseforstyrrelsen, der det å gå i mot sykdommen innebærer sterkt ubehag for deltakerne. Det andre fokusområdet beskriver hvordan det er som om deltakerne befinner seg mellom gamle og nye strategier nå som de er i behandling. De kan ikke lenger følge spiseforstyrrelsens krav, og er derfor på leting etter nye og mer hensiktsmessige verktøy. Det siste fokusområdet handler om hvordan bedring fra anoreksi innebærer mer enn mat. Deltakerne trekker frem muligheten til å få mestre, støtte fra personalet og fokus på normalitet som viktige i bedringsprosessen. Konklusjon: Måltidsituasjonen vekker betydelig ubehag hos pasienter med anoreksi i det at de der må møte de tankene og følelsene de ellers har forsøkt å kontrollere gjennom mat. De kan ikke lenger unngå maten slik de har gjort tidligere, og må derfor forsøke å finne nye og mer hensiktsmessige strategier. Fordi ubehaget de opplever når de spiser er så sterkt, blir dette en utfordrende prosess. Funnene fra denne studien peker på hvordan pasientenes mentale unnvikelse i måltidet kan komme i veien for endringsarbeidet. Resultatene belyser også et viktig behandlingsmessig dilemma mellom ansvar og kontroll, samt betydningen av å tilpasse intervensjoner etter hvor i bedringsprosessen pasientene befinner seg.

Forfattere: Siri Tormodsdatter Hylland og Kolbjørn Finckenhagen Campbell Irgens. Oppgavetittel: Jeg måtte innse at jeg ikke var ødelagt, jeg trengte bare litt oppussing – en kvalitativ studie av bedringsforståelse hos pasienter med bulimi. Veiledere: Margrethe Seeger Halvorsen (hovedveileder), Marit Råbu (biveileder) og Kjersti Solhaug Gulliksen (ekstern veileder). Forskningsspørsmål: Hva er bedring fra bulimi, og hvordan oppleves denne bedringen? Bakgrunn og formål: Kunnskap om bedring fra bulimi har i stor grad opphav i kvantitative studier, og overvekten av det offentlige behandlingstilbudet fokuserer på symptomlette (CBT-E). Avdelingen informantene er, eller har vært, i behandling ved tilbyr langvarig psykodynamisk gruppe- og individualterapi, samt kunstterapi. Konteksten for studien utgjør dermed et alternativ til den vanligste behandlingen for bulimi. Denne studien søker å belyse hva pasienter med bulimi selv opplever som viktig i deres bedringsprosess. Formålet med studien er å forstå hva som fremstår som viktig og endringsfremmende i og utenfor terapi. Ved å integrere informantenes opplevelser av bedring i en helhetlig fremstilling håper vi å utvide kunnskap om hva som virker bedringsfremmende og på hvilke måter. Metode: Syv kvinner (25-35 år) i behandling, eller tidligere behandlet, for bulimi ved en poliklinikk spesialisert på spiseforstyrrelser, ble intervjuet om deres opplevelse av bedring. Intervjuene ble analysert med bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som et kjernetema (bedringsforståelse) og fire hovedtemaer (vil jeg komme meg opp fra bulimien?; bedringen min har tatt tid; jeg sørger over tapt tid; hva vil det si å være frisk?), som omhandler ulike prosesser i bedring. Resultatene gir et bilde av bedring som en ikke-lineær selvutviklingsprosess, og omfatter utfordringer som å skape en identitet uten bulimi, bli glad i seg selv og stole på andre mennesker. Ved å overkomme utfordringene drives selvutviklingen videre. Tid oppleves som viktig for informantene, med særlig vekt på å oppleve at de var verdt behandlernes tid. Resultatene er samlet i en modell som illustrer hvordan prosessene i bedringen kan henge sammen og interagere. Konklusjon: Bedring fra bulimi er en kompleks prosess som kan være tidkrevende. Å gi slipp på en identitet som er knyttet til spiseforstyrrelsen, og skape en ny, er vanskelig fordi bulimien gjennomsyrer store deler av personens liv. Viktige prosesser som sorg og aksept kan bidra til å fremme bedring, men samtidig opprettholde ambivalens til å gi slipp på bulimien. Indre motivasjon er nødvendig for endring, men må ikke nødvendigvis ligge til grunn for den. Funnene peker mot å inkludere psykologiske prosesser i definisjoner av bedring og som et av flere fokus i behandling av bulimi.

Bokkapittelet beskriver arbeidets betydning i bedringsprosesser for personer med moderat til alvorlig psykisk lidelse. Hensikten er å løfte frem disse personenes erfaringer og opplevelser med å arbeide og hvilken betydning tilknytning til arbeidsfellesskapet hadde i en bedringsprosess.

Masteroppgave, psykisk helsearbeid 2013 Norsk sammendrag. Hensikt: Hensikten med denne studien har vært å søke dybdekunnskap om fenomenet håp og undersøke håpets drivkraft i bedringsprosesser innen psykisk helsearbeid. Håp er et komplekst fenomen. Det er derfor viktig å forstå hvilke prosesser som kan nære håpet. Metode: Studiens teoretiske rammeverk er litteratur knyttet til forståelsen av håp, bedring og bedringsorientert psykisk helsearbeid. Videre er det gjort en kvalitativ undersøkelse, hvor fokusgruppemetoden er benyttet. Metoden karakteriseres av et dialogisk og granskende preg, med et ”bottom-up-perspektiv”. Tilnærmingen til analyseprosessen er hermeneutiskfenomenologisk. Funn: Studiens funn er sammenfallende, og bekrefter håpets kompleksitet. Håp kan forstås som en drivkraft til å gå fremtiden i møte, til tross for krevende omstendigheter. Ulike individuelle og situasjonsbetingede faktorer spiller inn i opplevelse av håp. Håp kan næres i relasjonen mellom hjelper og den hjelpesøkende personen. Dette fordrer opplevelse av fellesskap i relasjonen. Hjelpere kan være ”bærere” av håpet når motløshet og fortvilelse dominerer hos den hjelpesøkende. Dette innebærer for fagpersonen å ha en genuin tro på at den hjelpesøkende vil komme ut av sin fastlåste situasjon. Målet er blant annet å bidra til at den hjelpesøkende finner nye handlingsmønstre som underbygger endring. Endringen sees som en prosess som må opprettholdes og vedlikeholdes. Konklusjon: Håp er en positiv drivkraft, som i møte med kriser er motivasjonsgivende. Håp kan assosieres med en underliggende bærebjelke i livet. Ofte innebærer håp å redefinere livsmening. Håp kan næres i relasjonen mellom hjelper og den hjelpesøkende personen, og er et av flere forhold som stimulerer til bedring. English abstract. Purpose: The purpose of this study was to search depth knowledge of the phenomenon of hope and examine the power of hope in recovery processes in mental health care. Hope is a complex phenomenon. It is therefore important to understand the processes that can nurture the hope. Method: The theoretical framework is the literature related to the understanding of hope, recovery and recovery - oriented mental health care. Moreover, it has been made a qualitative study, where the focus group method is used. The method is characterized by dialogue and inquiry, with a “bottom - up perspective”. The approach of the analysis process is hermeneutic - phenomenological. Findings: The study's findings are consistent confirming the complexity of hope. Hope can be understood as a force to face the future, despite difficult circumstances. Various individual and situational factors influence the experience of hope. Hope can be nurtured in the relationship between the helper and the help - seeking person. This requires a feeling of togetherness between the persons involved. Helpers can be “carriers” of hope when discouragement and despair predominate in the help – seeking. This means for the helper to have a genuine belief that the help - seeking will come out of the challenging situation. The aim is among others to ensure that the help - seeking find new patterns that support change. The change is seen as a process that must be maintained. Conclusion: Hope is a positive force, which is a motivating factor when people meet crisis. Hope can be associated with an underlying cornerstone of life. Often hope involves redefining the meaning of life. Hope can be nurtured in the relationship between the helper and the help - seeking person and is one of several factors that stimulate recovery.

Masteroppgave, psykisk helsearbeid, 2013 Norsk sammendrag; Hensikten med denne studien er å bidra til å utvikle kunnskap om hverdagsrehabilitering innen psykisk helsearbeid, samt kunnskap om ergoterapeutens faktiske og potensielle rolle og bidrag innenfor hverdagsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser. Det er benyttet kvalitativ metode i studien, og en eksplorativ og deskriptiv tilnærming. Eksplorativ fordi det finnes lite litteratur om hverdagsrehabilitering knyttet til psykisk helsearbeid, og deskriptiv fordi det gir mulighet for åpne og nyanserte beskrivelser fra informantene. Videre er det benyttet en fenomenologisk-hermeneutisk forståelse. Det fenomenologiske perspektivet brukes for å kunne gi presise beskrivelser av informantenes opplevelser og erfaringer knyttet til hverdagsrehabilitering, psykisk helsearbeid og ergoterapeutens bidrag. Mens hermeneutikken har gitt mulighet for en dypere forståelse for informantenes bidrag gjennom fortolkning av datamaterialet. Det er foretatt et strategisk utvalg av ti informanter hvor alle er ergoterapeuter. De arbeider eller har erfaring fra arbeid innen psykisk helsearbeid og/eller har kunnskap om hverdagsrehabilitering. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av semistrukturerte kvalitative intervju. Studiens data er empiriske og Malteruds modell for kvalitativ innholdsanalyse er benyttet. Funnene i studien er samlet i fire hovedkategorier; hverdagsrehabilitering, sentrale momenter ved hverdagsrehabilitering, aktivitet versus passivitet og ergoterapeuter ser vitenskapelig på hverdagsaktiviteter. Det beskrives at det allerede finnes et rehabiliteringsfokus innen psykisk helsearbeid i kommunene, men at det har kommet i skyggen av et stort fokus på pleie og omsorg. Derfor ønskes en større tyngde på hverdagsrehabilitering med fokus på forebyggende og helsefremmende arbeid i fremtiden. Målgruppen anses å være alle med psykiske lidelser, men i denne studien henviser informantene hovedsakelig til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Hovedmålet for hverdagsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser vil være å forebygge psykoser og innleggelser. Det legges stor vekt på at alt arbeidet skal gjøres i samarbeid med bruker, og med respekt for den enkelte og menneskeverdet. Noe av det mest betydningsfulle helsepersonell kan bidra med i denne sammenheng er å formidle et håp om at forandring er mulig. Hjelp til selvhjelp i form av empowerment anses som viktig for å kunne hjelpe mennesker til å mestre hverdagen og oppleve kontroll over eget liv. Videre er fokus på at betydningen av det selvfølgelige hverdagslivet og de ordinære hverdagsaktivitetene må ha et sentralt aspekt i dette arbeidet. Mange med psykiske lidelser er ensomme og isolerer seg, så det å ha et sosialt nettverk og forsøke å finne sosiale arenaer er noe av det mest elementære. Her kan pårørende i mange tilfeller være en viktig og ubenyttet ressurs. Mange av momentene som knyttes til hverdagsrehabilitering i studien, kan relateres til recovery/bedringsprosesser. Ergoterapeuter anses å ha en helt sentral rolle i arbeidet med hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring. Deres kunnskap om, forståelse for og bruk av aktivitet viser seg å være en god tilnærming til mennesker med psykiske lidelser. I denne sammenheng vises det til betydningen av aktivitetsanalyser for å kunne oppnå denne kunnskapen. Videre trekkes spesielt ergoterapeuters helhetlige tankegang med samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser frem, samt deres systematiske kartlegging, vurderinger og intervensjoner. English abstract: The purpose of this study is to contribute to developement of knowledge about everyday rehabilitation in mental health, as well as knowledge about occupational therapist actual and potential role and contribution within everyday rehabilitation for people with mental illness. The method of the study is qualitative and the approach is exploratory and descriptive. Exploratory because there is little literature on everyday rehabilitation related to mental health, and descriptive because it allows open and nuanced descriptions from the informants. Further on it uses a phenomenological-hermeneutic understanding. The phenomenological perspective is used to provide precise descriptions of the informants' experiences related to daily rehabilitation, mental health and occupational therapists contributions. While hermeneutics has provided the opportunity for a deeper understanding of the informants' contributions through the interpretation of the data. A strategic sample of ten informants have been made, all of which are occupational therapists. They work or have experience of working in mental health and/or have knowledge of everyday rehabilitation. The data collection was conducted using semi-structured qualitative interviews. The study data are empirical and Malteruds model for qualitative content analysis was used. The findings of the study are contained in four main categories: everyday rehabilitation, significant aspects of daily rehabilitation, activity versus passivity and occupational therapists scientific look at everyday activities. It is described that there is already a rehabilitation focus in community mental health services, but it has been overshadowed by a major focus of care. Therefore a greater emphasis on everyday rehabilitation, with a focus on prevention and health promotion in the future, is desired. The target group is considered to be all mental disorders, but in this study informants refer mainly to people with severe psychiatric disability. The main objective of everyday rehabilitation for people with mental illness will be to prevent psychosis and hospitalizations. It is emphasized that all the work will be done in cooperation with the user and with respect for the individual and human dignity. One of the most significant things health care professionals can contribute is to convey a hope that change is possible. Self-help in the form of empowerment is considered important to help people cope with everyday life and experience control over their own lives. Furthermore, focusing on the importance of the obvious everyday life and the ordinary everyday activities must be a central aspect of this work. Many people with mental illness are lonely and isolated, so having a social network and attempting to find social venues are some of the most elementary. Next of kins can in many cases be an important and untapped resource. Many of the factors associated with daily rehabilitation in the study, may be related to recovery. Occupational therapists are considered to have a central role in everyday rehabilitation and everyday coping. Their knowledge, understanding and use of activity turns out to be a good approach to people with mental disorders. In this context, reference is made to the importance of activity analysis in order to obtain this knowledge. Furthermore are particularly occupational therapists holistic thinking with the interaction between person, task and environment highlighted, as well as their systematic mapping, assessments and interventions.

Norsk: I dette notatet ser vi på politiske intensjoner bak satsingen på ulike tiltak og tjenester som faller inn under Grønn omsorg. Vi gir et historisk tilbakeblikk på BU-satsingen (bygdeutvikling) fra 1990 og utover, opprettelsen av Vilje Viser Vei og videreføringen av dette i NAVs nasjonale strategiplan for arbeid og psykisk helse. Flere departementer har vært involvert i satsingen på Grønn omsorg, men med varierende engasjement. Vi har gått gjennom noen policydokumenter fra de ulike departementer og direktorater, inkludert NAV, for å få en nærmere forståelse av hvordan partene ser på Grønn omsorg og hvem som i sterkest grad målbærer intensjonen om å gjøre Grønn omsorg til et alternativ og supplement til eksisterende tjenester. Vårt fokus er psykisk helse og rus og i mindre grad andre områder som barnevern, eldreomsorg eller pedagogiske tilbud. Vi håper notatet kan kaste lys over de ulike og til dels tvetydige, politiske signalene og hvordan disse er med på å forme feltet. English: In this brief research report we look at the political intentions behind the various activities and services comprising Green Care. We provide a historical sketch of the rural development initiative (BU) from 1990 onwards, the establishment of the ’Will Shows the Way’ program and the continuation of this in NAV’s (Labour and Welfare Administration) national strategic plan for work and mental health. Several ministries have been involved in developing Green Care, but with varying commitment. We have gone through a selection of policy documents from the various ministries and agencies, including NAV, to gain a deeper understanding of how these actors view Green Care and to discern to what extent they promote the intention of making Green Care an alternative or supplement to existing services. Our focus is mental health and substance abuse and to a lesser degree other areas such as child welfare, elderly care or educational services. We hope that this brief report may shed light on the diverse, and at times ambiguous, political signals and how these are shaping the field.

Masteroppgave psykisk helsearbeid, 2012 Bakgrunn: Angstlidelser er blant de vanligste folkesykdommene. Folkehelseinstituttet rapporterer at ca. en fjerdedel av befolkningen vil utvikle en angstlidelse i løpet av livet, og en av syv i løpet av ett år. Hensikt: Studien fokuserer på deltakererfaringer fra angstmestringskurset. Hensikten er å få en dypere forståelse for og kunnskap om hvilke faktorer deltakerne opplever som viktige i kurset, og om kurset medvirker til bedring av angst og økt mestring i hverdagslivet. I tillegg ønsker en å belyse hvilke forhold som kan være med å forbedre angstmestringskurset. Metode: Studien har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming med et deskriptivt design. Kvalitative forskningsintervju er anvendt som grunnlag for datainnsamlingen, i den hensikt å få tilgang til deltakernes subjektive opplevelse ved deltakelse på angstmestringskurs. Til sammen deltok 7 informanter i studien, og systematisk tekstkondensering ble benyttet som analysemetode. Resultater: Funnene viser at likemannseffekten gir håp og styrke, ved at en møter andre i samme situasjon, deler erfaringer og opplever sosial støtte. Funnene beskriver ulike bedringsprosesser, ulike mestringsteknikker og vedvarende utfordringer informantene står ovenfor. De fleste deltakerne har et ønske om utvidelse av kurset. Konklusjon: Angstmestringskurset bidrar til bedringsprosesser, der likemannseffekten er et viktig element. Å bli aktør i eget liv anses som en forutsetning for å oppnå bedre mestring av angst.

Et økt fokus på psykisk helse, utdanning og arbeid førte til et initiativ fra Erfaringskompetansesenteret, som ba AFI gjøre undersøkelser i forhold til temaet. Hvilke faktorer opplever personer med psykiske lidelser selv som viktige for deltakelse i utdanning og arbeidsliv? 31 informanter har blitt intervjuet, og dette notatet beskriver synspunkter og erfaringer fra disse. Avslutningsvis diskuteres implikasjoner for sysselsettingsstrategier og tiltak i tiden fremover.

Psykiatriske diagnoser er i stor grad basert på standardiserte skjemaer som diagnostisk verktøy. Skjemabruken forenkler bildet av en kompleks virkelighet og fører til overdiagnostisering, hevder forfatteren.

Funn i rapporten peker på følgende: • Psykisk helsearbeid er blitt en del av kommunale tjenester. Noen steder er imidlertid samarbeidet med fastlegene utfordrende. • Bedre samarbeid med spesialisthelsetjenesten. • Lite samhandling mellom (daværende) A-etat og psykisk helsearbeid. • Ulik involvering av brukere i prosesser. Manglende oppfølging i venteperioder kan være et problem. • Forbedring av dialogen mellom spesialisthelsetjenesten og psykisk helsearbeid i kommunene. Utvikle samhandlingsmønstre. • Kommunene og frivillige organisasjoner (kultur og idrett) som kan etablere fritidstiltak for mennesker med psykiske lidelser: Dette er i liten grad utbredt. Større satsning er nødvendig. • Arbeid og arbeidslignende aktiviteter tillegges stor betydning. Brukerne benytter seg i liten grad av deltakelse i frivillige organisasjoner. • Mennesker med psykiske lidelser opplever å bli stigmatisert i lokalmiljøet. • Opptrappingsplanen for psykisk helse har bidratt til å synliggjøre psykisk helsearbeid på lokalt plan, styrke og sikre at psykiatrimidler blir brukt til psykisk helsearbeid.