Search

Landbruk og landbruksbasert verksemd er viktig for sysselsetting og verdiskaping i mange kommunar i Vestland. I dette prosjektet er verdiskaping og sysselsetting i jordbruk, skogbruk, landbruksbasert tilleggsnæring og landbruksbasert industri berekna. NIBIO har gjennomført prosjektet i samarbeid med Østlandsforskning ved Høgskolen i Innlandet.

I 2007 vart det første gang utført verdiskapingsberekningar for jordbruket i Møre og Romsdal basert på tal for 2005, og i 2012 vart det gjennomført oppdaterte berekningar basert på tal frå 2010. I denne rapporten er resultatet frå oppdaterte berekningar for jordbruket, basert på tal frå 2020, presentert. I tillegg er det berekna verdiskaping frå landbruksbaserte tilleggsnæringar, skogbruk og landbruksbasert industri. Det er også gjort ein analyse av ringverknader av landbruket i Møre og Romsdal. Det var registrert 13 293 landbrukseigedomar i Møre og Romsdal i 2020. Medan talet på landbruks-eigedomar i Møre og Romsdal er redusert med 6,6 prosent frå 2010 til 2020, er talet jordbruksføretak redusert med 21 prosent. 2 390 jordbruksføretak søkte om produksjonstilskot i 2020. Frå 2010 til 2020 gjekk jordbruksareal i alt i fylket ned med 10 prosent, frå 568 981 dekar til 509 409 dekar. Gjennomsnittsarealet per bruk i Møre og Romsdal var 187 dekar i 2010, 201 dekar i 2015 og 213 dekar i 2020. Verdiskaping frå jordbruket i Møre og Romsdal rekna som bruttoprodukt, er berekna til 1 025 mill. kr i 2020. Det er 49 mill. kr mindre enn det som vart berekna for 2010 (målt i 2020 kr.). Av den totale verdiskapinga frå jordbruket i Møre og Romsdal, kjem 36 % frå kommunane Hustadvika, Surnadal, Molde og Volda. Sysselsettinga i jordbruket er berekna til 2 292 årsverk. Det er 706 årsverk mindre enn i 2010. Frå 2010 til 2020 er verdiskapinga auka med kr 85 500 per årsverk i jordbruket i Møre og Romsdal. Av den totale verdiskapinga i 2020, rekna som bruttoprodukt, kjem 67 prosent frå mjølke-produksjon Samanlikna med 2010, utgjer mjølkeproduksjon tre prosentpoeng mindre av verdiskapinga i fylket. Verdiskapinga i sauehaldet har gått ned med knapt to prosentpoeng frå 2010, medan kjøtproduksjon med ammekyr har auka med fire prosentpoeng i same periode. Svinehaldet har gått ned med eitt prosentpoeng, samanlikna med 2010. Om lag to prosent av dei sysselsette i landet som arbeider i skogbruket, hadde arbeidsstad i Møre og Romsdal, og i 2020 var 132 personar sysselsette i skogbruket i fylket. I Møre og Romsdal ble det avverka ca. 271 200 m3 industrivirke i 2020. Det utgjer om lag 2,6 prosent av den samla avverkinga i landet. Berekna omsetnadsverdi av skogprodukta i Møre og Romsdal er samla berekna til 212 mill. kroner i 2020, og verdiskaping rekna som bruttoprodukt for skogbruket er berekna til 186 mill. kr. Surnadal og Rauma er dei to kommunane som har høgast verdiskaping frå skogbruket i 2020, med høvesvis 19,1 og 16,9 millionar kroner. Leigekøyring og utmarksnæring er dei mest vanlege tilleggsnæringane i Møre og Romsdal. Av dei som driv tilleggsnæring, er det 26 prosent som driv leigekøyring, og 21 som driv ei eller anna form for utmarksnæring. Verdiskaping frå tilleggsnæringar, rekna som bruttoprodukt, er berekna til 162 mill. kr for Møre og Romsdal i 2020. Det er leigekøyring og tenesteyting som bidreg med høgast verdiskaping med i overkant av 40 mill. kr kvar. Av kommunane er det Surnadal som har størst verdiskaping frå tilleggsnæring med 15,6 mill. kroner. Sysselsettinga frå dei landbruksbaserte tilleggsnæringane er berekna til 165 årsverk à 1845 timar for 2020. Samla sett har sysselsettinga i næringsmiddelindustrien i Møre og Romsdal auka med 2,3 prosent frå 3 464 i 2015 til 3 545 i 2020. Berekning av verdiskaping innanfor jordbruksbasert verksemd tar utgangspunkt i tal sysselsette ein kan seia er avhengig av lokalt jordbruk. Totalt er dette vurdert til å vere 850 sysselsette i Møre og Romsdal i 2020. For skogbruksbasert industri er det 539 sysselsette i fylket i 2020. Av desse er 35 vurdert å vere avhengig av lokalt skogbruk. Verdiskapinga i landbruksbasert industri som ein kan hevda er avhengig av landbruk i Møre og Romsdal er berekna til å utgjera 1 173 millionar kr., der næringsmiddelindustrien står for 1 151 millionar kr....

© Forfatter/ Høgskolen i Innlandet Lillehammer-regionen er avgrenset av de tre kommunene Gausdal, Lillehammer og Øyer. Det er gjennomført en drøfting av hvordan kommunal og regional policy kan bidra til at fritidsboligutviklingen gir størst mulig lokal verdiskaping (verdiskaping defineres som lønn pluss profitt) og andre fordeler for regionen. Det sentrale spørsmålet handlingsrom for kommunal og regional policy for å fremme den fritidsboligbetingede verdiskapingen og tilhørende muligheter for næringsstrukturen i Lillehammer-regionen. Oppgaven er derfor først og fremst en drøfting av strategier og mekanismer tilgjengelig for kommunal og regional policyutvikling i den sammenheng.

Fiskeflåten er utgangspunktet for all produksjon i den fiskeribaserte verdikjeden. Aktivitet skapes både bakover og framover i verdikjeden som en følge av virksomheten i fangstleddet. Analysene i denne rapporten har tatt for seg betydningen av den havbaserte delen av fiskeflåten. Analysen viser den økonomiske betydningen av aktiviteten i den havbaserte fiskeflåten samt virkningene i øvrig næringsliv. I rapporten måles aktiviteten i verdiskaping (bidrag til BNP), antall sysselsatte (årsverk) og produksjonsverdi. Vi har benyttet lønnsomhetsundersøkelsen for fiskeflåten generert av Fiskeridirektoratet samt annen tilgjengelig bransjestatistikk for å indentifisere den havbaserte andelen av fiskeribasert verdikjede. Hovedresultatene viser at den økonomiske betydningen av den fiskeribaserte verdikjeden i 2021 målt i verdiskaping var på 33 milliarder kroner inkludert ringvirkninger. Denne verdiskapingen sysselsatte omtrent 21 000 årsverk. Når man fordeler resultatene ned på de ulike havgående flåtetypene ser man at torsketrålene og ringnotsnurpere dominerer. Betydningen av den havgående flåten ligger mellom 61 - 66 prosent av hele fiskeribaserte verdikjede. Økonomisk betydning av norsk havgående fiskeflåte - Den havgående fiskeflåtens bidrag til samfunnsøkonomisk verdiskaping

Formålet med denne rapporten er å utrede betingelsene å utvikle en næringsklynge innen netthandel i Vestfold og Telemark-regionen med utspring fra netthandelsbedriftene i Sandefjord. Den er en leveranse innen innovasjons- og forskningsprosjektet Vivant Digital, der Sandefjord Næringsforening og Sandefjord kommune er partnere sammen med USN. Rapporten skal gi et beslutningsgrunnlag for eventuelle videre tiltak rettet mot netthandelsnæringen i regionen og særlig muligheten for å søke om opptak i Arenaprogrammet i Norwegian Innovation Clusters (NIC). Rapporten har tre deler. Del en gir en kunnskapsstatus innen næringsklynger og innovasjonssystemer, del to analyserer registerdata og primærdata om verdiskaping, fortetting og andre nøkkelfaktorer som beskriver netthandelsnæringen, og del tre diskuterer konsekvenser, muligheter og utfordringer for videre klyngeutvikling. Vestfold og Telemark fylke preges av flere ansatte innen netthandel per innbygger enn noe annet fylke og mange av disse ansatte tilhører bedrifter i Sandefjord kommune. Netthandelsbedriftene i området er gjerne noe større målt i antall ansatte og verdiskaping enn i resten av landet og det er tydelig grad av vertikale forbindelser mellom bedrifter i verdikjeden knyttet til netthandel (f.eks. systemleverandører, nettbutikker og logistikk- og lagerfirmaer). Slike opphopninger og forbindelser samt et felles arbeidsmarked og behov for å få tilført netthandelskompetanse til klyngen viser at det kan være grunnlag til å formalisere klyngen mer. Konklusjonene omhandler tre overordnede forhold: a) de strukturelle betingelsene for positive samarbeidseffekter er klart til stede i Sandefjord, b) det eksisterer områder der bedriftene har varige felles interesser, c) likevel preges netthandelsbransjen i Sandefjord av nettverksstruktur, bedriftsinteresser og en næringskultur som reduserer insentivene for å formalisere en næringsklynge rundt de sentrale og etablerte netthandelsaktørene i Sandefjord. Rapporten avsluttes med en gjennomgang av resultatene sett i lys av Klyngeprogrammets kriterier for tildeling av støtte. Vi identifiserer tre mulige klyngedannelser avgrenset til skalaintensiv netthandel (store netthandelsbedrifter), entreprenøriell netthandel (unge nystartede bedrifter) og lokal varehandel (inkludert detaljhandlere med fysiske og nettbutikker) og diskuterer de tre ulike løsningenes forutsetninger for å oppfylle Klyngeprogrammets kriterier. I lys av denne diskusjonen fremkommer også råd om hvordan et videre arbeid mot en formalisering av en netthandelsklynge kan ta form. Bevisste valg mellom de tre målgruppene og avklaring av de ulike kompetansebehovene, innovasjonsaktivitetene og verdiskapningseffektene disse kan ha er blant anbefalingene i rapporten.

Om lag 5 % av landarealet i Norge er bebygd eller opparbeidet areal. De resterende 95 % er utmark. Fotosyntesebasert verdiskaping i utmark skjer i form av skogbruk, utmarksbeite, reindrift og en rekke former for høstingsbruk. Rapporten gir en overordnet beskrivelse av status og muligheter med hensyn til denne verdiskapingen. Rapporten tar også for seg arealbruks- og målkonflikter som kan oppstå når utmarka tas i bruk.

Små bygder settes på prøve av fraflytting og sterke sentraliseringskrefter. Den nye kommunereformen av 2020 har plassert stadig flere i ’periferien’. I dag er samfunnet systematisert i etater, sektorer og akademiske fagretninger. Det er lite sektorovergripende og helhetlig styring, men stadig flere tar til orde for en slik retning. For at små samfunn skal stå seg i en tid med sentralisering, er samhandling og tverrsektoriell planlegging nøkkelord for bærekraftig stedsutvikling. Denne oppgaven hadde som hensikt å se på hvordan natur- og kulturarvinstitusjoner kan bidra til bred verdiskaping i små lokalsamfunn, basert på institusjonenes eget initiativ, ikke ovenfra og ned, men innenfra-og-ut. Oppgaven tar for seg en rekke teorier og perspektiver på landskap, sted og bærekraftig stedsutvikling. Den legger særlig vekt på det landskapsøkonomiske perspektivet som fremmer et gjensidig samspill mellom landskapsutvikling og økonomisk utvikling. To kultur- og naturarvinstitusjoner eksemplifiserer hvordan slike initiativ kan være et ledd i den brede verdiskapingen lokalt. Træna museum og Hardanger Fartøyvernsenter har hver sine svar på en utvidet rolleforståelse ovenfor sitt lokalsamfunn. På Træna driver museumsavdelingen heller event-virksomhet og lokalsamfunnsutvikling, enn å være et tradisjonelt utstillingsmuseum. Gjennom å være medarrangør og samskaper i samfunnet satser Træna museum på å formidle mellom linjene. Fartøyvernsenteret har tatt en aktiv inkluderingsrolle i bygda, og gjennom samarbeid med kommunen, NAV og barnevernet, og gjennom å tilby frivillige stillinger får de formidlet kulturarven og samtidig oppfylt en annen viktig samfunnsoppgave. Gjennom 6 veiledende prinsipper oppsummeres viktige aspekter fra teori-, litteratur-, og eksempelstudiene. Med disse prinsippene er tanken at mulighetene for bred verdiskaping kan øke, og for å prøve overførbarheten til de 6 prinsippene ble de anvendt på et mulighetsstudie i Valsøyfjord på Nordmøre, nå helt sør i Trøndelag. Her befinner det seg et lovende museum av nasjonalt og skandinavisk nedslagsfelt, men det stilles historiske spørsmål om hva urbane mennesker gjorde i ei slik bakevje. Ser en tilbake noen få tiår var Valsøyfjord ingen avsidesliggende plass, men der ’det skjedde’. Slike fortellinger er viktige for de små lokalsamfunna, og kan spilles på for å skape positive ringvirkninger og lede en bygd inn i ”modus aktiv”. Oppgaven bygger videre på verdiskapingsprogrammene for natur- og kulturarven, og konkluderer med at natur- og kulturarvinstitusjoner kan bidra til bærekraftig stedsutvikling gjennom å ta initiativ selv, og at graden av vellykkethet hviler på graden av bred verdiskaping, evne til samhandling og grad av strukturell forankring av planer. M-LA

Rogalands bioøkonomistrategi for 2018-2030 har konkrete målsetninger om å øke biomasseproduksjonen, foredlingen fra jordbruket og grønnsaksproduksjonen i fylket. I denne rapporten kartlegges nåsituasjonen av ulike produksjoner. Det er brukt flere eksisterende, åpent tilgjengelige statistikker for å måle volum og verdi. Oppdragsgiver kan hente oppdaterte data med jevne mellomrom for å måle utviklingen og vurdere måloppnåelse...

En rivende teknologisk utvikling medfører at organisasjoner ser seg nødt til å gjennomføre en digital transformasjon for å opprettholde konkurranseevnen. I tillegg stiller kundene høyere krav, hvor ansattes digitale kompetanse og dynamiske kapabiliteter blir stadig viktigere for å posisjonere sine produkter og tjenester, samt sikre verdiskaping. Masteroppgaven tar for seg hvordan små aktører innen reiselivsnæringen håndterer digital transformasjon. Studien tar utgangspunkt i følgende problemstilling: “Hvordan kan digital transformasjon bidra til økt verdiskaping for små reiselivsbedrifter?”. Tidligere studier etterspør ytterligere forskning på digital transformasjon. Formålet med masteravhandlingen er å øke forståelsen av fenomenet. Gjennom en komparativ studie er det samlet inn data fra seks små reiselivsbedrifter innen tilgjengelighetsbransjen og innholdsbransjen med dekning fra alle deler av Norge: Up Norway, Visit Lillehammer, Nasjonalparkriket, Holmen Husky, Norsk Fjellsenter og Sandviken Camping. Oppgaven baserer seg på åtte kvalitative intervjuer. Fra denne masteroppgaven kan vi lære at digital transformasjon i reiselivsnæringen er nødvendig for fremtidig suksess. Studien foreslår fem suksessfaktorer for å lykkes med digital transformasjon, som gjelder både for tilgjengelighetsbransjen og innholdsbransjen: økonomi, ansatte, digitale verktøy, dynamiske kapabiliteter og ledelse. De identifiserte suksessfaktorene kan øke bedrifters forståelse rundt hva som er viktig for en vellykket digital transformasjon. Videre finner studien at selskapene som har en uttalt digital strategi, har klart å utnytte det digitale landskapet, og dernest modnet deres utnyttelse for å skaffe seg en konkurransemessig fordel. Slik vi tolker det bør bedriftene utforme en digital strategi, hvor en bør fokusere på spesifikke suksessfaktorer som kan bidra til å lykkes digitalt. Studiens funn kan brukes som et utgangspunkt for bedrifter som ønsker eller planlegger å styrke arbeidet med digital strategi. Rapid technological changes are forcing organizations to push a digital transformation to maintain its competitive advantage. In addition, customers are more demanding and have increased expectations, where the employees' digital skills and dynamic capabilities become increasingly important to differentiate the product or service offering as well as to achieve sufficient returns. This master thesis addresses how smaller companies within the tourism industry manage digital transformation. The study will investigate how digital transformation can contribute to increased value creation for small tourism companies, where the purpose of the master thesis is to increase the understanding of the phenomenon. Through a comparative study, data has been collected from six smaller Norwegian tourism companies within information & travel services and content services: Up Norway, Visit Lillehammer, Nasjonalparkriket, Holmen Husky, Norsk Fjellsenter and Sandviken Camping. The thesis is based on eight qualitative interviews. Previous studies call for further research on digital transformation. From this master's thesis we can draw the conclusion that a digital transformation in the tourism sector is necessary for its future success. Further, the study proposes five critical factors to enable a successful digital transformation which applies to both investigated segments within the tourism industry: finance, employees, digital tools, dynamic capabilities and leadership. The identified factors can increase companies' understanding of what is important for a successful digital transformation. Furthermore, the study finds that the companies that have a stated digital strategy have managed to exploit the digital landscape, and secondly, matured their exploitation within it to gain a competitive advantage. In our view, companies should design a clear digital strategy with a maintained focus on the identified success factors in order to succeed digitally. The findings of the study can be used as a starting point for companies that want or plan to strengthen their work on digital strategy.

Rapporten viser utvikling i produksjonsverdier, verdiskaping og sysselsetting i ulike deler av skognæringene i kystfylkene i Norge i perioden 2008-2018. Gjennomgående har utviklingen vært mer positiv i kystfylkene enn landet for øvrig. ISBN: 978-82-14-07649-3

I 2018 var det 1 949 jordbruks-foretak i Nordland som søkte om produksjonstilskudd. I Troms var tilsvarende tall 853 og i Finnmark 286. Fra 2009 er antall foretak redusert med 24, 27 og 21 prosent for henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark. I gjennomsnitt for landet er antall jordbruksforetak redusert med 18 prosent i den samme perioden. Arealet i drift er betydelig mindre redusert enn antall foretak. Dette gjør at antall dekar per foretak har økt. I 2018 hadde et jordbruksforetak i Nordland 284 dekar, i Troms 280 dekar og i Finnmark 320 dekar.

I 2014 utliknet studentene i Oslo rundt 3,5 milliarder kroner i skatt gjennom arbeid (og formue), og av dette gikk anslagsvis 40 prosent, det vil si rundt 1,4 milliarder til Oslo kommune. Beregnet skatt til Oslo kommune via arbeidsplasser som er forbundet med Oslo-studentenes forbruk, er anslått å være rundt 143 millioner kroner i 2014.

For at Norge skal nå klimamålene i 2050 konkluderer dette veikartet med at: Tilgang på fornybar kraft, hydrogen og biodrivstoff er en forutsetning for å kunne avkarbonisere transport- og industrisektoren. Samtidig utgjør det en nøkkel til opprettholdelse av en høy økonomisk aktivitet. Nasjonale bioressurser fra avfall og skog er ikke tilstrekkelig til å kunne avkarbonisere de delene av energisystemet som det er vanskelig å elektrifisere. Det er behov for nye typer utnyttbar biomasse om nasjonalt produsert biodrivstoff skal spille en betydelig rolle i avkarboniseringen av norsk transport. Dette gjelder selv om transportbehovet holdes på 2015-nivå, og ikke økes slik som i Nasjonal transportplan. Hydrogen fremstår som en sentral løsning både for avkarbonisering av samfunnet og for verdiskaping med de alternativene vi kjenner i dag.

Det er tidlegare gjennomført verdiskapingsberekningar for landbruket og landbruksbaserte næringar i Rogaland basert på tal frå 2010 og 2014. I denne rapporten vert oppdaterte berekningar med utgangspunkt i data for 2017 presenterte. Formålet med prosjektet er å gi oppdatert kjennskap til dei verdiane som vert skapte i primærproduksjon og ved foredling av landbruksvarer. I rapporten er bruttoprodukt nytta som mål på verdiskaping. Det var registrert 10 383 landbrukseigedomar i Rogaland i 2017, 4 176 jordbruksføretak, og det vart søkt om tilskot til 991 tusen dekar jordbruksareal, 10 prosent av jordbruksarealet i Noreg. Gjennomsnittsbruket i Rogaland i 2017 hadde 255 dekar jordbruksareal...…. Verdiskaping i landbruk og landbruksbasert verksemd i Rogland Oppdaterte berekningar 2019

Den ledende demografiske trenden i Norge i dag, er urbanisering og sentralisering. Etterhvert som samfunnet har blitt mer industrialisert og effektivisert, er færre knyttet til ressursgrunnlaget i primærnæringen, noe som er med på å utarme lokalsamfunn. Samtidig som vi har fått et postindustrielt, kapitalistisk forbrukersamfunn som oppfordrer til tidseffektivitet og økt vekst, oppleves flere et skifte i meningsinnhold og verdier. Mange har et ønske om en livsstil med mer selvutfoldelse, både gjennom jobb og fritid i attraktive omgivelser. Denne privilegerte formen for bostedsvalg er muliggjort av megatrender innenfor økonomi, mobilitet og teknologi. De samme kreftene som har ført oss bort fra grunnleggende verdier som tid, nærhet og tilhørighet, har paradoksalt nok ført til en ny understrøm tilbake til bygdene. Hvordan livsstilstrender kan påvirke rurale småsamfunn som ellers er truet av fraflytting, er et lite utforsket fenomen innenfor stedsutvikling. I oppgaven foreslås det et program for utvikling av rurale småsamfunn i møte med livsstilstrender, delt inn i generell og stedsspesifikke mål og prinsipper. Programmet er basert på litteratur- og teoristudie knyttet til stedsidentitet, tilknytning og tilhørighet, midlertidighet og flyktighet, trender og livsstilstrender, rural stedsutvikling, samt hvordan man kan forhandle om et felles narrativ på tvers av grupper, og forankre livsstilsflytterne i et lokalsamfunn. Dette oversettes til prinsipper og tiltak i den stedlige konteksten Stadlandet i Selje kommune, på bakgrunn av overordnet landskapsanalyse, stadkjensle- og sosiokulterelle analyser. Målet med programmet er å skape, utløse eller å forsterke synergier, forbindelser og verdier mellom grupper og landskap, og å skape attraktive og inkluderende omgivelser, for både tilflyttere og lokalsamfunn. The leading demographic trend in Norway is urbanization and centralization. As society has become more industrialized and made more efficient, fewer are attached to the resource-foundation of the primary industry, which in turn is leading to the impoverishment of local communities. At the same time as we have experienced a post-industrial, capitalistic, consumer society, that promotes efficiency in time and increased growth, more are experiencing a shift in their convictions and values. Many wishes for a way of life where self-realization, and to have an inventive approach to their surroundings, are essential components. Lifestyle migrants and the resources and values they are often associated with, frequently fall outside of the typical surveys and research that investigate reasons for moving. These surveys are often centred on people moving back to their place of origin. How life style migrants can shape villages which are otherwise threatened by abandonment, is a rarely studied phenomenon. This thesis will therefore investigate how one can create development in rural, small-case communities, in relation to lifestyle trends with the case of Stadlandet in the municipality of Selje. This thesis suggests a programme for developing rural, small communities in their meeting with lifestyle trends, divided into one general part with goals and principles, and one place-specific parts that translates the principles to design in local context, rooted in empirical knowledge. The programme is based on studies of literature and theory connected to place identity; attachment and belonging; fluid modernity and rootlesness, trends and lifestyle trends; lifestyle migrants; rural place development, as well as how one can negotiate a shared narrative across different groups in a local community, and anchor the lifestyle migrant into a the local community. Further, this is translated and suggested as design in alocal context, on the background of a landscape analysis, and in sense of place and sociocultural analyses. The aim with the programme is to create, and to release or strengthen synergies, connections, and values between groups and landscapes in a sustainable perspective, and to create attractive and including surroundings and communities for both newcomers and the respective local communities. M-LA

Oppgåva byggjer på ei analyse av særeigne natur- og kulturkvalitetar i øykommunen Solund i Sogn og Fjordane. Kystarv er det sentrale omgrepet i oppgåva. Kystarv som omgrep vart for første gong nytta i verdiskapingsprogrammet Naturarven som verdiskaper, som HAFS-regionen i perioden 2009-2013 arbeidde med. I programmet vart kystarv definert gjennom tre kategoriar; landskapstypen kystlynghei, landskapstypen naturbeitemark, samt verna sjøfuglområder i ytre delar av HAFS. Bakgrunnen for oppgåva er å definere ei breiare forståing av omgrepet kystarv, gjennom analytiske undersøkingar og vurderingar. Det inkluderer ein landskapsanalyse og ei stadkjensleanalyse. Kystarv vil på den måten verte kopla opp mot menneskelege relasjonar knytt til stadeigne kultur- og naturverdiar i kommunen. Relasjonar vert skapt av minner, opplevingar, kjensler, tradisjonar, historier og alt det som knyter ein til ein stad. Det er menneske sine relasjonar til ein stad, som gjer staden. Dersom relasjonar til ein stad endrar seg, kan det vidare kunne påverke ein stad sin identitet. I dagens samfunn, med globalisering og auka mobilisering, ser ein at stader vert meir like. Ein stad kan gradvis miste sin kulturelle og naturmessige særeigenheit dersom den ikkje vert forvalta, formidla og foredla riktig. Ei slik endring kan påverke menneske si stadtilknyting og identitet. Gjennom ein stadkjensleanalyse har vi vorte kjende med mennesker med ulike roller i Solund kommune. Ein stad sin eigenverdi og relasjonar til denne vert synleggjort, og det vert trekt parallellar mellom verdiane og brei verdiskaping. Gjennom framtidsretta og strategisk forvalting, formidling og forelding, kan verdiar verte aktivert. Det handlar om identitet, relasjonar, og å ta vare på dei historier som har skapt kjerna i eit samfunn. I framtida vil det kunne nyttiggjere seg, då det unike ved ein stad òg er det som skil staden frå andre stader. Samtidig vil det skape grunnlag for innbyggjar sin identitet og tilhøyrsle. Det i seg sjølv er verdiskapande. Oppgåva vil synleggjere viktigheita av å ta vare på den særeigne kystkulturen som er forankra i Solund kommune. Vidare skape ei forståing av korleis verdiar kan aktiverast, og verte nytta som eit verkemiddel for brei verdiskaping. I det ligg ei forståing av at kystarven ikkje skal vere noko tilbakeskodande, men takast med i framtida og fungere nyskapande. Denne prosessen bør vere strategisk, og forankra i realistiske lokale føresetnader. Oppgåva presenterer to strategiar som kan aktivere verdiane: • Læring gjennom formidling til besøkande og lokale • Samarbeid og samhandling I tilknyting til strategiane vert det vidare presentert aktuelle tiltak som kan stimulere til brei verdiskaping i samfunnet. I denne prosessen vil kommunen spele ei viktig rolle. Oppgåva konkluderer med at kystarv primært vert kjenneteikna som det immaterielle. I det ligg historia rundt sjølvbergingskulturen, fiskarbonden, dei sterke kystkvinnene, tradisjonelle havnæringar, kunnskap og kjennskap til korleis havet oppfører seg. Kystarven vert sekundært kjenneteikna gjennom det materielle. Det er hovudsakeleg forstått som byggmiljø, som naust og sjøbuer, men òg det landskapet som er rundt ein. Slik sett vert kystarv kjenneteikna som eit resultat av menneskeleg verke, men som har utarta seg på bakgrunn av dei naturmessige føresetnadar ved kysten. This task is based on an analysis of distinctive nature and cultural qualities in the municipality of Solund in Sogn og Fjordande. The coastal heritage is the central concept of this task. “The coastal heritage” as a concept was first used in the broad value creation program “Naturarven som verdiskaper” which the HAFS-region was working on in the period 2009-2013. In this program, “The coastal heritage” was defined by three categories; the coastal heath, the natural pasture, and protected seabird areas in the outer parts of HAFS. The background for this task is to define a broader understanding of the concept “coastal heritage”, through analytic examinations and evaluations. That includes a landscape analysis and a “sense of place” analysis. That way the coastal heritage will be connected to human relations in connection with cultural and nature values in the municipality. Relations are made by memories, experiences, feelings, traditions, histories and everything else that connects a person to a place. The people’s relations to a place, is what makes the place. If the relations to a place changes, it could interfere with the identity of this place. In todays society, due to globalization and mobility, places become more alike. A place can gradually lose its cultural distinctiveness if it is not correctly managed, communicated and refined. A change like this can interfere with the inhabitant’s connection to the place. By using a sense of place analysis, we have met people that refines the municipality. The informants intrinsic value and relations to their place are highlighted. Further, there is parallels between these values and broad value creation. By using a futuristic management, communicating and refining, values can become active and helpful in the society. It is about identity, relations, and to remain the stories that has created the core of the society. In the future it will be able to benefit, because “the unique” about a place is also what separates it from other places. At the same time, it can create a basis for the inhabitants’ identity and affiliation. This assignment will highlight the importance of taking care of the distinctive coastal culture anchored in the municipality of Solund. Further, it will create an understanding of how values can be activated and made useful as a tool for broad value creation. Connected to this, is an understanding that the coastal heritage is not supposed to be something traditionally, but rather something new for the future. This process should be strategic. This task presents two strategies that can activate the values: • Learning by communicating to the tourists and the locals • Cooperation and collaboration In connection to these strategies, relevant measures are presented to stimulate broad value creation in the society. In this process the municipality will have an important role. The task concludes that coastal heritage primarily is featured as the immaterial. Thus, the history about subsistence culture, the fisher and farmer, the strong coastal women, traditional costal industry, and knowledge to how the sea acts. The coastal heritage is secondary known through the material. It is mainly understood as building environment, but it is also understood by the cultural landscape. Thus, Coastal heritage is featured because of human work, but it has degenerated as a result of the natural conditions at the coast. M-REIS

Norge beveger seg i dag stadig i retning av et mer postindustrielt samfunn, og mange små lokalsamfunn rundt om i landet har opplevd, og opplever fortsatt, tapet av industri som en dramatisk omveltning hvor lokalsamfunnets livsgrunnlag trues. Overgangen fra industri til industriarv er først og fremst krevende for et lite lokalsamfunn, men overgangen kan også åpne for muligheter for verdiskaping på nye områder. Med verdensarvstatus blir neppe potensialet for å utnytte den industrielle kulturarven til verdiskaping mindre, men verdensarvstatus fører også med seg utfordringer. Verdensarvens sterke assosiasjon til turisme legger for eksempel press på lokalsamfunnet til å bevege seg i en retning som ikke nødvendigvis er i lokalsamfunnets beste interesse. Denne oppgaven ser på Notoddens muligheter til å utvikle seg som sted i lys av overgangen fra et tradisjonelt industristed til dagens status som verdensarvsted som en del av Rjukan – Notodden industriarv. Oppgaven gjør først et dypdykk i historien som ledet frem til at Rjukan og Notodden i 2015 ble tildelt en plass på UNESCOs verdensarvliste. Videre presenteres det teori knyttet til utvikling og verdiskaping før det gjøres rede for Notoddens utviklingsmuligheter i lys av dagens situasjon. Mulighetene for samfunnsutvikling avhenger av samspill mellom flere utviklingsområder som blant annet steds- og næringsutvikling, tilflytting og rekrutering, i tillegg til styrking av lokalsamfunnets omdømme, selvbilde og regionalt samarbeid. Som svar på redegjørelsen for utviklingsmuligheter presenteres det en strategi for utvikling med fokus på bred verdiskaping gjennom aktivering av lokalsamfunnet med mål om å få enkeltpersoner til å engasjere seg i lokal utvikling. I et lite lokalsamfunn er personene som lever her en avgjørende ressurs med tanke på å utnytte potensialet i de lokale ressursene som finnes. Strategien gir derfor innspill til hvordan det kan arbeides med både å skape en sterkere kollektiv oppfattelse rundt muligheter og utfordringer i lokalsamfunnet, og hvordan enkeltpersoner kan oppmuntres til å ta en aktiv rolle i lokal utvikling. Til slutt presenteres noen konkrete forslag knyttet til strategien og utviklingsmuligheter knyttet til stedsutvikling med fokus på Hydroparken. Norway is continuously moving in the direction of a more post-industrial society and many local communities around the country have experienced, and are still experiencing, the loss of the industry as a dramatic change where the local community’s livelihood is threatened. The transition from industry to industrial heritage is primarily demanding for a local community, however the transition can also open up for the opportunity for value creation in new areas. The World Heritage status will hardly diminish the potential for value creation, however the status can also present its challenges. For instance, World Heritage’s strong association with tourism puts pressure on the local community to move in a direction that is not necessarily in the local community’s best interest. This thesis will explore Notodden’s opportunities to develop as a local community in light of the transition from a traditional industrial site to today’s World Heritage site as a part of the Rjukan – Notodden industrial heritage. The thesis takes a deep dive into the history that led to Rjukan and Notodden being given an inscription on the World Heritage List in 2015. Furthermore, theory related to development and value creation is presented prior to giving a report on Notodden’s opportunities for development in light of its current state. The local community’s opportunity to develop depend on the interaction of several development areas such as, location and business development, migration and recruitment, in addition to strengthening its reputation, self-image and regional cooperation. In response to the report on development opportunities, the thesis will present a strategy for development that focuses on broad value creation by involving the local community with the purpose of encouraging individuals to take an interest in local development. The inhabitants of a small local community play a decisive role in utilizing the potential of the resources available to them. As such, the strategy suggests how a local community can create a stronger common perception of opportunities and challenges within the local community, and how individuals can be encouraged to get involved in the development of the local community. Finally, several specific suggestions are presented related to the strategy and local development opportunities focusing on Hydroparken. M-LA

This chapter focuses on path development in the forest-based industries of Norway, based on the valorisation of side-streams and residues. Forest-based value creation is one of the main avenues for the emerging bioeconomy in Norway and the neighbouring Nordic countries Sweden and Finland. Historically, the forestry sector has been an important part of the Norwegian economy, both in terms of GDP and employment. The sector contributed 10.4% of Norwegian GDP in 1845 (Grytten, 2004, p. 254). After the discovery of oil and natural gas on the Norwegian shelf, the importance of the forestry sector has diminished. And over the last decade this negative trend has multiplied.

Landbruk og landbruksbasert verksemd er viktig for sysselsetting og verdiskaping i mange kommunar i Hordaland og Sogn og Fjordane. I dette prosjektet er verdiskaping og sysselsetting i jordbruk, skogbruk, landbruksbaserte tilleggsnæringar og landbruksbasert industri berekna. NIBIO har i samarbeid med Østlandsforskning gjennomført prosjektet.

Denne rapporten er skrevet på oppdrag for Telemark fylkeskommune. Rapporten gir en kunnskapsstatus over forekomst og utbredelse av marine naturverdier, deres tilstand og hvilke kjente trusler disse er utsatt for med hensyn til ulike typer menneskelige aktiviteter. Viktige internasjonale og nasjonale avtaler og regelverk som setter føringer for planlegging og bruk av kystsonen beskrives kort. I tillegg drøftes muligheter for næringsutvikling basert på marine ressurser og verdier i kystsonen. Marine nature and resources in Telemark - status, threats and opportunities

Innlandet har store landbaserte bioressurser og en klar ambisjon om å bli Norges bioøkonomiregion. Denne rapporten presenterer resultatene fra en scenarioprosess med deltakelse fra et knippe nøkkelaktører fra bioøkonomien i dagens Innlandet (Hedmark og Oppland). Vi har utviklet fire scenarier som illustrerer hvordan det kan stå til med Innlandets bioøkonomi i 2050: Forstaden tegner et bilde av en region med lav vekst i sysselsetting og verdiskaping innenfor bioøkonominæringene, og en økt utpendling til blant annet hovedstadsregionen. I scenariet Råvareeksportøren er bioøkonomien i Innlandet styrt av det stadig økende globale markedet for bioprodukter, og regionen har fått rollen som råvareeksportør. Etterspørselen er høy, men høyverdiutnyttelsen av bioressursene gjøres utenfor regionen. Bioøkonomien i Motstrøms-Innlandet bæres av nisjeprodukter. Det er ingen nasjonal satsing på bioøkonomi, men spredt i regionen etableres det både nasjonale og globale bioentreprenører. I Bio-Valley har en koordinert innsats fra både myndigheter og næringslivet skapt en boom i bioøkonomien i Innlandet. Boomen har store ringvirkninger på tvers av sektorer og næringer i regionen og nasjonalt

Source at https://niku.no/wp-content/uploads/2018/01/NIKU-Rapport-90.pdf. Norwegian abstract: «Digitalisering av samisk kulturarv. Utfordringer og muligheter» er en presentasjon av problemstillinger og case-studier fra prosjektet «Digitalisering av samisk kulturarv. Formidling og verdiskaping i det moderne samiske kompetansesamfunnet - DIGSAM». Rapporten har seks fagkapitler som hver tar for seg diskuterer ulike aspekter og implikasjoner ved digitalisering. Kapittel 2 og 5 drøfter digitalisering av kulturarv i en overordnet kontekst, og der kapittel 2 drøfter sammenhengene mellom digitalisering, demokratisering, verdisetting, og samisk og norsk kulturarvsmateriale. Kapittel 5 undersøker hva som skjer med samisk kulturarv når denne blir dokumentert og digitalisert i møte med kulturarvsinstitusjonene. Kapittel 3 og 4 tar for seg samisk kulturarvsmateriale som utfordrer vår ide om hva kulturarv er og hvordan den kan behandles og forvaltes. Førstnevnte omhandler samiske helligsteder, som blant annet utfordrer ideen om at kulturarv skal være tilgjengelig for flest mulige. Det andre drøfter, hvordan digitalisering av primært foto gir nye muligheter og utfordringer i arbeidet med å tilbakeføre kulturarv til de samfunn som ble fratatt deler av kulturarven av kolonimakter og andre. Kapittel 6 og 7 omhandler utfordringer to av museene i DIGSAM-prosjektet møter i digitaliseringsarbeidet. Várjjat Sámi Musea/Varanger samiske museum diskuterer sine erfaringer i arbeidet med digitalisering av ulike typer museumsmateriale, bl.a. joik. Saemien Sijte tar for seg digitalisering av fotomateriale og fokuserer på muligheter, begrensinger og utfordringer. Digitalisering av kulturarv generelt er et sammensatt, komplisert og uoversiktlig felt. Det involverer flere departementer, kulturarvsinstitusjoner på ulike nivåer i kulturarvs-forvaltninga, ulike råd og utvalg og ikke minst et stort, sammensatt og uoversiktlig kulturarvsmateriale, både materialet og immaterielt. Samiske institusjoner møter utfordringer når deres materiale skal transformeres og tilpasses databaser og digitale formidlingskanaler. Det er usikkert hvordan digitalisering på sikt vil påvirke kulturarvsfeltet og samisk kulturarv spesielt. Denne rapporten peker på utfordringer og muligheter og er primært et grunnlagsdokument for museer og andre som arbeider med digitalisering av samisk kulturarv. English abstract: «Digitising Sami cultural heritage. Challenges and opportunities» presents perspectives and case studies from the project “Digitising Sami cultural heritage. Dissemination and value creation in modern Sami knowledge society – DIGSAM”. In addition to the introductory chapter and conclution, the report consists of six chapters which discuss different aspects and implications of digitisation. Chapters two and five discuss digitisation of cultural heritage on a general level. Chapter two discusses the nexus of digitisation, democratisation and valuation of Sami and Norwegian cultural heritage. Chapter five examines what happens with Sami cultural heritage in processes of documentation and digitisation in encounters with cultural heritage institutions. Chapters three and four discuss how Sami cultural heritage might challenge existing notions of what cultural heritage is and how best to manage it. The first of these chapters focuses on Sami holy places and how they might challenge an ideal of universal availability and accessibility of cultural heritage. Chapter four discusses how digitalisation of primarily photographs might provide new opportunities and perspectives on the efforts to repatriate cultural heritage to indigenous communities. Chapters six and seven address challenges faced by two of the museums in the DIGSAM project in their efforts to digitise Sami cultural heritage. Várjjat Sámi Musea/Varanger Sami Museum share experiences and discusses challenges faced when digitising a variety of museum materials, among them joik. Saemien Sijte focuses on digitisation of photographic materials and discusses the opportunities, limitations and challenges met in these efforts. Digitisation of cultural heritage is a complex and multi-faceted field. It involves several departments and institutions at different levels of cultural heritage management and administration as well as different councils and committees, and not least an immense and complex body of cultural heritage, tangible as well as intangible. Sami institutions face several challenges when transforming and adjusting cultural heritage materials to fit databases and digital dissemination. It remains to be seen how digitisation will affect the field of cultural heritage, especially Sami cultural heritage. This report points to number of challenges and opportunities and is first and foremost meant to provide a knowledge base and inspiration for museums and others working with digitisation of Sami cultural heritage.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren.

SINTEF Ocean AS og SINTEF Teknologi og samfunn har gjennomført en analyse av teknologi-, service- og forleverandørene til sjømatnæringen. Analysen omfatter: Oversikt over og kategorisering av leverandører Beregning av verdiskaping og sysselsetting, inkludert ringvirkninger Viktige utviklingstrekk for leverandørnæringen, inkludert styrker og utfordringer Vurderinger av eksport fra norske leverandører For å styrke datagrunnlaget er det gjennomført dybdeintervjuer og en spørreundersøkelse. Analysen er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF)

Fiskeflåten er utgangspunktet for all produksjon i den fiskeribaserte verdikjeden. Aktivitet genereres både bakover og framover i verdikjeden som en følge av virksomheten i fangstleddet. Analysene i denne rapporten får fram betydningen av aktiviteten i fiskeflåten i hele verdikjeden i tillegg til virkningene i øvrig næringsliv. I rapporten måles aktiviteten i verdiskaping (bidrag til BNP), antall sysselsatte (årsverk) og produksjonsverdi. Rapporten beskriver også koblingen mellom den fiskeribaserte og den havbruksbaserte verdikjeden via leveranser av råstoff til produksjon av fiskefor. Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond FHF

Mange aktører har behov for oppdatert kunnskap om hva landbruket betyr lokalt, for et fylke eller en kommune. Landbruket er i stadig endring, det er derfor behov for oppdaterte tall for den verdiskapingen som foregår i landbruket. For Telemark ble det i 2013 beregnet verdiskaping fra landbruk og landbruksbasert virksomhet basert på data fra 2011. I denne rapporten presenteres oppdaterte beregninger med utgangspunkt i data fra 2015 for Telemark. Denne gangen er det bare beregningene for jordbruk og gårdsbaserte tilleggsnæringer som er oppdatert. Beregningene er basert på samme metodikk som for 2011. Det var registrert 8 195 landbrukseiendommer i Telemark i 2015, av disse hadde 5 308 bosetting. I alt var 16 512 personer bosatt på en landbrukseiendom i Telemark i 2015. Det betyr at 9,6 prosent av befolkningen i Telemark var bosatt på en landbrukseiendom. I 2010 var det 8 198 landbrukseiendommer, 5 403 med bosetting og 17 867 som var bosatt på en landbrukseiendom.

Postprint versjon av artikkelen, med en del rettelser for hånd. Professor Gjesdal ved NHH er en internasjonalt prominent bidragsyter til regnskapsfaget. I et norsk bidrag fra 1990 går han nærmere inn på det grunnleggende spørsmålet om hva finansregnskapet sier om det økonomiske resultat (verdiskapningen). Bidraget er blitt brukt en god del i undervisningen. Etter Gjesdal (1990) har residualinntektsverdsetting (RIV) fått mye oppmerksomhet. I artikkelen kobles RIV med arbeidet til Gjesdal på en måte som fremmer innsikten i hva finansregnskapet har å bidra med.

Målsetningen med studiet er å bidra til økt forståelse for ideen pedagogisk entreprenørskap til bruk i barneskolen. Målsetningen ble til av den grunn at fenomenet pedagogisk entreprenørskap defineres på mange ulike måter, og vår erfaring viste at dette problematiserer forståelsen lærerne har av begrepet, særlig i barneskolen. Dokumentanalysen av læreplanens generelle del, prinsipp for opplæring, strategiplanen Se mulighetene og gjør noe med dem!, samt handlingsplanen Entreprenørskap i utdanningen, viser at staten vektlegger pedagogisk entreprenørskap. Dette fremkommer eksplisitt gjennom strategiplanen og handlingsplanen. I Kunnskapsløftet finner vi mer implisitte føringer og dokumentanalysen viser at pedagogisk entreprenørskap som rent begrep ikke blir direkte benyttet. Likevel finner vi at samtlige av entreprenørskapets seks pedagogiske aspekter samsvarer med statens uttalte mål og hensikt med skole og utdanning, enten direkte eller gjennom synonymer. Designet for vårt gjennomførte aksjonsforskningsprosjekt kan forklares ved det varierende opplegg og teknisk aksjonsforskning. Formålet med vårt studie er å forbedre pedagogisk entreprenørskap som konsept til bruk i barneskolen, et kjennetegn ved teknisk aksjonsforskning. Vi benyttet oss av ferdige entreprenørielle læringsopplegg hentet fra PedEnt.no. Lærerne og elevene i vårt studie var «forsøkskaniner» for et opplegg vi ønsket å prøve ut for å forbedre konseptet, et moment ved det varierende opplegg. Gjennom analyse av de to aksjonene kommer vi frem til at læringsoppleggene representerer et lite utvalg av metodene barneskolen kan bruke for praktisere pedagogisk entreprenørskap. Læringsoppleggene ivaretok og utviklet etter vår mening elevenes entreprenørielle kompetanse. Vi mener at entreprenørskapets seks pedagogiske aspekter definerer hvordan pedagogisk entreprenørskap bør praktiseres i barneskolen. Aspektene bør vektlegges i ulik grad i undervisningen, alt etter hvilke ferdigheter en ønsker at elevene skal videreutvikle.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Det er en rekke momenter hva angår samspill i den norske byggebransjen. Konjunktursvingninger, økt konkurranse og usikkerhet er noen av utfordringene bransjen står ovenfor. Samspill mellom aktørene i et byggeprosjekter er derimot en av de avgjørende faktorene for å kunne lykkes med prosjektmålet og derav oppnå fortjeneste. Fokus på prosjektmål og felles forståelse blant aktørene involvert i prosjektet vil bidra til felles verdier. Det har siden begynnelsen av 1990-tallet blitt rettet fokus mot et slikt samspill i Norge, men det virker å være noe varierende oppfattelser om hvordan det faktisk fungerer i praksis. Avhandlingens problemstilling er med dette formulert som følger: ”Hvordan fungerer samspill i praksis mellom ulike aktører i den norske byggebransjen?” Et samspill både påvirker og blir påvirket av ulike områder, hvilket var utgangspunktet for innsnevringen av avhandlingens omfang. Det ble i tillegg hevdet at ulike aktører hadde ulike oppfatninger om hva et samspill innebar, samt at aktører per i dag hadde tatt i bruk ulike metodikker og verktøy for å forbedre og utvikle samspillet. Dette var grunnlaget for interessen rundt å undersøke disse faktorene nærmere. Det teoretiske rammeverket vi valgte besto av verdiskapning, samspill, Lean og bygningsinformasjonsmodellering (BIM). Et godt samspill virker å være en bidragsyter til høy verdiskapning, og Lean og BIM inneholder metodikker og verktøy som kan bidra til å effektivisere prosesser, minimere sløsing og oppnå samspill. Det er viktig å merke at alle elementene i det teoretiske rammeverket kan påvirke samspillet mellom aktørene og hele byggeprosjekter, både i positiv og negativ retning. Gjennom den kvalitative metodetilnærmingen og det eksplorerende designet undersøkte vi de ulike områdene relatert til samspill fra ulike aktørers perspektiv. Utvalget av informantene består av 11 informanter og valget var basert på et strategisk utvalg, hvor alle hadde kunnskap om og erfaring med samspill i byggeprosjekter. Empirien i avhandlingen ble innhentet ved å gjennomføre intervjuer på individnivå som la grunnlaget for avhandlingens analyse. Analysen ble så drøftet opp mot utvalgt teori for å undersøke hvor teori og praksis samsvarte eller var motsigende. Avhandlingens resultater viste at informantene hadde relativ lik oppfattelse av hva et samspill innebærer, men at det var mange faktorer som kunne være svekkende. Dette gjorde at samspill i praksis opplevdes som vanskelig å oppnå. Tross dette fremkom det at aktørene mente at samspillet fungerte i dagens byggeprosjekter, men at det måtte forbedres for at aktørene fremdeles skulle kunne lykkes i møte med økt konkurranse og strengere krav. Det var en rekke faktorer som ble lagt til grunn for å lykkes med et samspill, men den viktigste var felles forståelse mellom de ulike aktørene, hvilket samsvarte med hva teorien belyste. Et prosjekts størrelse og kompleksitet, samt krav til dokumentasjon og standarder i byggeprosjekt var av stor betydning for hvor godt samspillet kunne være. For å oppnå et godt samspill ble det lagt vekt på benyttelse av tilstrekkelig med tid i prosjekteringsfasen og styringen av prosjektet fra de øverste nivåene. Et samspill blir påvirket av en rekke andre faktorer, men kommunikasjon og tillit var ansett å være de viktigste. Benyttelsen av metodikker og verktøy innen Lean og BIM i prosjekter ble sett på som svært sentralt for informantene, da dette var med på å tilrettelegge et godt samspill mellom alle de ulike fagene og i tillegg skape effektivitet i byggeprosesser. Det var sterk tiltro til at Lean og BIM var kommet for å bli, og at de kom til å bli enda større bidragsytere for samspillet mellom aktørene i fremtiden. Det var derimot enighet at verken Lean eller BIM var utnyttet til sitt fulle potensial, og det ble ansett som negativt at Lean ikke ble benyttet på tvers av aktørene og at BIM fremdeles var et svært krevende verktøy.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Studien ser på særlig bykommuners muligheter for å komme i en forhandlingssituasjon overfor private aktører, med formål å sikre og videreutvikle de verdier som ligger i byenes kulturarv, over i nye prosjekter. Hvordan kan kommunene legge til rette for og støtte opp under prosesser der verdiskapning knyttet til kulturarv avhenger av private aktører? Her fremstår kommunalt planarbeid som en nødvendig betingelse for verdiskapende prosesser, men ikke en tilstrekkelig. I tillegg må de foreligge utløsende incitamenter. Dette kan være konkrete tiltak fra kommunenes side, gjerne utformet i tett dialog med private aktører.

På oppdrag frå Samarbeidsrådet for landbruket i Hordaland og Sogn og Fjordane har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Østlandsforskning oppdatert verdiskapingsberekningar for jordbruk, skogbruk og tilleggsnæring for Sogn og Fjordane. I tillegg har vi berekna verdiskaping for landbruksbasert industri og gjennomført analyse av ringverknader.

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av fire ulike alternativer for forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i lakse- og ørretoppdrettsnæringen er analysert og vurdert. I tillegg til de tre alternativene som er presentert i Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat datert 7. november 2014, har vi sett pa et alternativ som representerer dagens situasjon. Alternativet i høringsnotatet som inkluderer vekst basert pa handlingsregler er splittet i et positivt og et negativt løp, der begge igjen er vurdert ut fra tre ulike risikonivåer. Framtidig mulig vekst i MTB-kapasitet, slaktevolum og bidrag til BNP er beregnet for de ulike alternativene. Konsekvenser for stat og kommune er drøftet Nærings- og fiskeridepartementet

På oppdrag frå Samarbeidsrådet for landbruket i Hordaland og Sogn og Fjordane har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Østlandsforskning oppdatert verdiskapingsberekningar for jordbruk, skogbruk og tilleggsnæring for Hordaland. I tillegg har vi berekna verdiskaping for landbruksbasert industri og gjennomført analyse av ringverknader.

I 1998 gjennomførte Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) en analyse av kostnader i saueholdet i forbindelse med tap til fredet rovvilt. Sommeren 2014 ble NILF bedt av Miljødirektoratet om å foreta en oppdatering av deler av dette tallgrunnlaget, med hovedvekt på konsekvenser av forbedret avlsarbeid i perioden siden forrige gjennomgang. Resultatene av denne oppdateringen er sammenfattet i dette notatet.

Hensikten med dette notatet har vært å vise hvor stor verdiskaping jordbruket i Troms står for. Tall for produksjonsinntektene og sysselsettingen er også med på å beskrive jordbrukets betydning i fylket. De samlede produksjonsinntektene for de vel 1 000 gårdsbrukene i Troms er for 2013 beregnet til å være på nesten 800 mill. kr. Av dette utgjør tilskudd 380 mill. kr. Begrepet verdiskaping er i dette notatet definert som «nettoprodukt til faktorpris», inkludert alle tilskudd. Dette er lik sum produksjonsinntekter i jordbruket (inkl. tilskudd) minus alle kostnader bortsett fra leid hjelp og jordleie. Det er gjort beregninger med utgangspunkt i data fra produksjonstilskuddsregisteret hos Statens landbruksforvaltning og driftsgranskingene hos NILF. Verdiskapingen av jordbruket i Troms for 2013 er på nesten 320 mill. kr. Jordbrukets betydning for verdiskaping og sysselsetting har blitt redusert over tid. NILF har tidligere beregnet verdiskapingen og sysselsettingen av jordbruket i Troms for 2004 og 2009. Verdiskapingen av jordbruket i Troms var på 338 mill. kr i 2004 hvis vi inflasjonsjusterer beregningene til 2013-verdi. I 2009 var verdiskapingen på 327 mill. kr og i 2013 på 317 mill. kr. Totalt gav jordbruket i Troms en sysselsetting på 1780 årsverk i 2004. Sysselsettingen ble redusert til 1410 årsverk i 2009 og i 2013 gav jordbruket i fylket en sysselsetting på 1 140 årsverk. Det har skjedd en reduksjon i antall husdyr og i antall dekar jordbruksareal som er i drift de siste årene. Dessuten har gjennomsnittsbruket blitt større etter hvert og det brukes stadig mer teknisk utstyr. Dette gjør at det kreves mindre manuell arbeidskraft. Sauehold er den eneste av husdyrproduksjonene som har økt verdiskapingen over tid. I 2004 var verdiskapingen i saueholdet i Troms på 72 mill. kr, i 2009 på 93 mill. og i 2013 på 98 mill. kr. Tallene refererer seg til faste 2013-kroner. Antall sauer i fylket har gått noe ned, men lønnsomheten i produksjonen har blitt betydelig bedre i løpet av de siste 10 årene. Troms er det største geitefylket i landet. Men geiteholdet har hatt en negativ utvikling de siste årene. Antall geiter har blitt redusert en god del. I 2004 ble verdiskapingen av geitemjølkproduksjonen beregnet til å være på 58 mill. kr. Tallet er inflasjonsjustert til 2013-verdi. Tilsvarende tall for 2009 og 2013 var på henholdsvis 52 og 38 mill. kr. Mjølkeproduksjonen er den største og viktigste driftsformen i Troms. Verdiskapingen for denne produksjonen har blitt redusert fra 175 mill. kr i 2004 til 152 mill. kr i 2013. Begge tall er gitt i faste 2013-kroner. Sysselsettingen i mjølkeproduksjonen har gått ned fra 740 årsverk i 2004 til 470 årsverk i 2013. Det er lauvskog på 90 prosent av det produktive skogarealet i Troms. For tiden hugges det svært lite tømmer og massevirke i fylket. Mesteparten av det som hugges av trær i Troms går til vedproduksjon. I tillegg hugges det en del skog som går til brenselflis. Statistisk sentralbyrå har på grunnlag av spørreundersøkelser beregnet vedproduksjonen i Troms til å være på om lag 110 000 m3. Fylkesmannen i Troms har samlet inn opplysninger om vedhogsten fra de ulike kommunene i fylket og kommet til en samlet hogst på 160 000 m3. Avhengig av hvor stor vedproduksjonen er, vil verdiskapingen for skogen i Troms være i størrelsesorden 50 til 80 mill. kr. Sysselsettingen i skogbruket er fra 280 til 400 årsverk.

Naturarven som verdiskaper er et verdiskapingsprogram fra Miljøverndepartementet, MD (nå Klima og miljødepartementet) utviklet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet, KRD (nå Kommunal og moderniseringsdepartementet) for perioden 2009-2013, med det formål å øke verdien av verneområder og andre naturområder med spesielle kvaliteter. Programmet er koordinert av Direktoratet for naturforvaltning (Miljødirektoratet fra juli 2013). Programmet skal legge til rette for at slike områder blir en viktig ressurs for sosial, kulturell, miljømessig og økonomisk utvikling, og at områdene gir grunnlag for sysselsetting og verdiskaping basert på naturarven, samtidig som de forvaltes slik at naturens mangfold blir tatt vare på. Telemarksforsking har gjennomført følgeevaluering av verdiskapingsprogrammet på oppdrag fra Miljødirektoratet. En del av oppdraget har vært å utvikle og gjennomføre et årlig rapporterings-system rettet mot hovedprosjektene i programmet. Denne sluttanalysen er det siste av flere leveranser i forbindelse med følgeevalueringen av programmet Naturarven som verdiskaper (2009-2013) fra Telemarksforsking. Telemarksforsking har hatt ansvaret for følgeevalueringen med Direktoratet for naturforvaltning (Miljødirektoratet etter 1. juli 2013) som oppdragsgiver for evalueringen. Sluttanalysen bygger på flere evalueringskilder: statusrapporter fra 2010, 2011, 2012, 2013, oppstartsanalyse, midtveisanalyse, tematiske dybdestudier, uformelle samtaler og formelle intervjuer med hovedprosjektdeltakerne på nettverkssamlinger og en egen evaluering på programnivå.

Hensikten med dette notatet har vært å vise hvor stor verdiskaping jordbruket i Finnmark står for. Tall for produksjonsinntektene og sysselsettingen er også med på å beskrive jordbrukets betydning i fylket. De samlede produksjonsinntektene for de vel 300 gårdsbrukene i Finnmark er for 2014 beregnet til å være på nesten 290 millioner kroner. Av dette utgjør tilskudd 130 millioner kroner.Alta er den største jordbrukskommunen i Finnmark med en verdiskaping på 40 millioner kroner. Tana og Sør-Varanger er de nest største jordbrukskommunene i fylket med en verdiskaping på henholdsvis nesten 28 og nesten 14 millioner kroner. Sysselsettingen i jordbruket i Finnmark er på omtrent 300 årsverk á 1 845 timer. Jordbruket i Alta kommune gir en sysselsetting på 100 årsverk, mens Tana kommune har omtrent 70 årsverk og Sør-Varanger kommune nesten 30 årsverk i jordbruket. Mjølkeproduksjonen svarer for nesten 80 prosent av verdiskapingen i jordbruket i Finnmark. Verdiskapingen av mjølkeproduksjonen i fylket er vel 90 millioner kroner, og driftsformen gir sysselsetting for 200 årsverk. Produksjonsinntektene for de omtrent 110 mjølkeproduksjonsbrukene er over 220 millioner kroner. Alta er den største mjølkeproduksjonskommunen i Finnmark med en verdiskaping på 36 millioner kroner og deretter kommer Tana med 23 millioner kroner. Det er sau på vel 110 bruk i Finnmark. Saueholdet i fylket har 53 millioner kroner i sum produksjonsinntekter, en verdiskaping på nesten 22 millioner kroner og driftsformen gir sysselsetting til 90 årsverk. Nesseby er den største sauekommunen i Finnmark med en verdiskaping på nesten 4 millioner kroner. Mjølkeproduksjon og sauehold er de viktigste driftsformene i Finnmark. De andre driftsformene i jordbruket i fylket oppnådde til sammen en verdiskaping på knapt 3 millioner kroner i 2014, og de svarer for en sysselsetting på 10 årsverk. Den relative betydningen av jordbruket er ofte større i utkantkommuner med et lite folketall enn i mange av de tettest befolkede kommunene i Finnmark. Tana og Nesseby er de kommunene som har høyest verdiskaping fra jordbruket utregnet per innbygger. Tana er her best med en verdiskaping per innbygger på nesten 10 000 kroner. NILF har tidligere beregnet verdiskapingen og sysselsettingen av jordbruket i Finnmark for 2004 og 2009. Verdiskapingen av jordbruket i Finnmark var på 121 millioner kroner i 2004 hvis vi inflasjonsjusterer beregningene til 2014-verdi. I 2009 var verdiskapingen på 107 millioner kroner og i 2014 på 116 millioner kroner. Totalt gav jordbruket i Finnmark en sysselsetting på 535 årsverk i 2004. Sysselsettingen i jordbruket i Finnmark ble redusert til 367 årsverk i 2009 og deretter redusert til 301 årsverk i 2014. Det har skjedd en reduksjon i antall husdyr og i antall dekar jordbruksareal som er i drift de siste årene. Dessuten har gjennomsnittsbruket blitt større etter hvert, og det brukes stadig mer teknisk utstyr. Dette gjør at det kreves mindre manuell arbeidskraft. Sauehold er den eneste av husdyrproduksjonene som har økt verdiskapingen over tid. I 2004 var verdiskapingen i saueholdet i Finnmark på nesten 14 millioner kroner, i 2009 på 21 millioner og i 2014 på nesten 22 millioner kroner. Tallene refererer seg til faste 2014-kroner. Antall sauer i fylket har gått noe ned, men lønnsomheten i produksjonen har blitt betydelig bedre i løpet av de siste 10 årene. Mjølkeproduksjonen er den klart største og viktigste driftsformen i Finnmark. Verdiskapingen for denne produksjonen har blitt redusert fra 102 millioner kroner i 2004 til 92 millioner kroner i 2014. Begge tall er gitt i faste 2014-kroner. Sysselsettingen i mjølkeproduksjonen har gått ned fra 372 årsverk i 2004 til 203 årsverk i 2014.

Naturarven som verdiskaper er et verdiskapingsprogram fra Miljøverndepartementet utviklet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet for perioden 2009-2013, med det formål å øke verdien av verneområder og andre naturområder med spesielle kvaliteter. Programmet skal legge til rette for at slike områder blir en viktig ressurs for sosial, kulturell, miljømessig og økonomisk utvikling, og at områdene gir grunnlag for sysselsetting og verdiskaping basert på naturarven, samtidig som de forvaltes slik at naturens mangfold blir tatt vare på. Telemarksforsking gjennomfører en følgeevaluering av verdiskapingsprogrammet på oppdrag fra Miljødirektoratet. En del av oppdraget har vært å utvikle og gjennomføre et årlig rapporteringssystem rettet mot hovedprosjektene i programmet. Dette notatet sammenfatter og analyserer resultatene fra fjerde og siste rapportering (2013), men inneholder også en sammenstilling av tidligere årsrapporter (2010-2012). Avslutningsvis er det også utarbeidet noen anbefalinger i forhold til videre arbeid på området.

Rapporten presenterer resultat frå prosjektet Kulturarv som grunnlag for verdiskaping (norsk omsetjing), der forskarane har sett nærare på ulike sider ved verdiskaping knytt opp mot kulturarv i to ulike case – Valdres natur- og kulturpark og Vega verdsarv. Sjølv om det i forskingslitteraturen vert hevda at kulturarven i aukande grad har blitt gjort til gjenstand for «instrumentalisering», er det likevel ikkje einast økonomisk vinning som har lege til grunn for verken Vega verdsarv eller Valdres natur- og kulturpark. Like mykje har det vore trivsel, identitet og det å auke kjensla av å høyre til. Det er urimeleg å forvente at ein verdsarvstatus eller ein natur- og kulturpark skal føre til at alle kvalitetar og verdiar i eit lokalsamfunn eller ein stad skal sikrast i all framtid. Den generelle samfunnsutviklinga verkar også inn på det lokale nivået, det vere seg både nasjonale og globale prosessar. Denne rapporten drøftar ulike element i samfunnsutviklinga sin innverknad på både utveljinga og forvaltinga av kulturarvverdiane som vert løfta fram i Vega verdsarv og Valdres natur- og kulturpark