Search

Denne kunnskapsoppsummeringen sammenstiller kunnskap om bruk av ulike velferdsteknologiske løsninger for personer med demens. Den besvarer følgende spørsmål: • Hva er de faglige, juridiske og politiske føringene for bruk av velferdsteknologi for pasienter med demenssykdom i den kommunale helse- og omsorgstjenesten? • Hva sier forskningen om bruk av velferdsteknologi til personer med demenssykdom? • Hva slags erfaringer er gjort med utprøving av slik teknologi i den norske kommunehelsetjenesten, og hvilke utfordringer har blitt identifisert? Demens er en samlebetegnelse på en rekke syndromer forårsaket av sykdom og skade i hjernen som påvirker kognitive evner i hverdagen. Anslagsvis lever i overkant av 100 000 mennesker med demens i Norge, herunder aldersrelatert, mild kognitiv svikt (mild cognitive impairment, MCI). Mange av disse er avhengige av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For å imøtekomme de store samfunnsutfordringene med en aldrende befolkning hvor flere lever med demenssykdom, ser både staten og kommunene på hvordan storstilt bruk av teknologi kan understøtte tjenestene. Det siste tiåret har derfor kommunene tatt i bruk en rekke løsninger som hverdagsstøtte for personer som lever med demens. Det pågår også et omfattende utviklingsarbeid rundt nye digitale løsninger. Konklusjonen på kunnskapsoppsummeringen, som bygger på 58 vitenskapelige artikler, er at velferdsteknologi kan under visse betingelser være et verdifullt supplement i hverdagen til personer med demens og kognitiv svikt. Samtidig er velferdsteknologiske løsninger komplekse intervensjoner. Nasjonal og internasjonal forskning og erfaringer fra utviklingsarbeid i den norske kommunehelsetjenesten viser at en rekke forutsetninger må være på plass for at man skal lykkes med å bruke teknologi for å støtte denne målgruppen. Disse forutsetningene har til dels med egenskapene til de enkelte teknologiene å gjøre, herunder bruksmulighetene teknologien tilbyr brukeren, og hvordan teknologien virker sammen med andre teknologier. I tillegg er organisasjonsmessige forhold der teknologien skal tas i bruk, avgjørende. Et vellykket samspill mellom folk og velferdsteknologi er avhengig av faglige vurderinger av brukskonteksten som teknologien inngår i, herunder brukerens kognitive, kroppslige og sosiale ressurser. Særlig viktig er det at formelle og uformelle omsorgspersoner samarbeider om å sette brukeren, og retten til medvirkning, i sentrum. Dagens helse- og omsorgspersonell, brukere og deres pårørende har imidlertid tilgang på mer kunnskap og flere ressurser om velferdsteknologi for personer med demens enn det som var tilfellet for bare få år siden. Denne kunnskapsoppsummeringen identifiserer kjente hemmere, fremmere og virkemidler som i dag er tilgjengelig når man jobber praktisk med velferdsteknologi for brukergruppen.

Background The use of telecare technologies is regarded as an important measure in meeting future healthcare challenges, and is a major focus area both in Norway and internationally. With the help of telecare, older individuals with chronic illnesses and impaired functioning shall better master their illness and everyday life and be able to live at home for as long as possible. Home-dwelling older adults are an important target - and user group. An important intention for the implementation and use of telecare technologies is to contribute to increased patient safety and feeling of safety. However, there is a lack of research concerning patient safety and feeling of safety when telecare is used among older adults in a municipal context. Aim The overarching aim of this thesis was to contribute to more insight and knowledge regarding patient safety and feeling of safety when telecare is used among home-dwelling older adults, by exploring the perceptions and experiences of homecare professionals, managers, and older telecare users. Methodology This qualitative study has an exploratory, inductive design. A total of 29 participants from a total of ten Norwegian municipalities participated in the study. The participants had practical and/or administrative experience within a total of 12 different telecare devices. Data were collected using focus groups and individual interviews. All data were analyzed using qualitative content analysis. The collected data formed the basis for three research papers (Paper I, II, and III). Findings Paper I presents the findings from focus group interviews with in total 10 homecare professionals (nine registered nurses and one occupational therapist). The research question was: How do homecare professionals perceive safety in relation to older adults’ use of telecare? The analysis identified two themes that illustrate the participants’ perceptions. The first theme, A protection against injury and insecurity, was based on the two categories Preventing harm and Feeling safe. The second theme, Involves challenges that could lead to harm, was based on the two categories Technological limitation and Difficulties managing and understanding the technology. The findings show that the participants perceived that the use of telecare protects older adults against injury and insecurity by preventing harm and giving them a feeling of safety. However, they also perceived that the use of telecare involves challenges that could lead to harm, related to technological limitations and difficulties managing and understanding the technology. Paper II presents the findings from focus group interviews with in total 20 participants, including ten homecare professionals (nine registered nurses and one occupational therapist), and ten managers (eight health and care managers and two telecare project group managers). The research question was: What do managers and homecare professionals perceive as important for safe and secure use of telecare for older adults in community homecare services? The analysis identified three categories that refer to the participants’ perceptions: Sufficient knowledge, Close follow-up, and Meet the needs of the users. The findings show that the participants considered it important that both healthcare personnel and service users receive essential information and training about the telecare technologies in use. Furthermore, it was deemed vital that both the technology and its use are closely followed up and that the solutions offered complies with the service users’ individual desires, needs, and resources. The participants also referred to the significance of increased attention to early initiatives and the use of telecare in a preventative perspective. Paper III present the findings from individual interviews with nine older telecare users (seven service users and two spouses). The research question was: How do older adults experience safety when using a telecare at home? The analysis identified one theme that illustrates the participants’ experiences: Feeling free and protected from danger. The theme was based on the three categories Being protected against harm, Trusting and managing the device, and Becoming more independent. The findings show that the participants experienced an increased feeling of safety by using their mobile safety alarm with GPS or electronic medicine dispenser. This was linked to a sense of being protected from physical harm, and finding their device reliable and easy to use and understand. Moreover, the findings reveal that the increased feeling of safety was significant in that the participants could maintain their daily activities and live more independently at home. Conclusions This thesis has demonstrated how both technological, individual, and organizational conditions have importance for patient safety and feeling of safety in telecare use. The thesis has revealed how patient safety and feelings of safety are promoted by functionalities related to the telecare devices. The enhanced feeling of safety from using telecare devices has significance to that home-dwelling older adults can maintain their activities and live more independently at home. Thus, this thesis provides insight and knowledge on what feeling of safety from using telecare devices mean for older adults who use the technologies in their everyday lives. The findings of this thesis suggests that telecare can be a significant tool to prevent injury among home-dwelling older adults, and allow them to feel safer and live more independently at home. However, this thesis has revealed how patient safety and feelings of safety are challenged by technological inadequacies and limitations, and difficulties for some older users to understand and manage telecare functionalities. Thus, this thesis provides important insight and knowledge regarding technological vulnerabilities. This thesis has further revealed how patient safety and feelings of safety are promoted by organizational conditions in terms of telecare routines, drills, and targeted training. Furthermore, the thesis has emphasized the importance of ensuring that telecare solutions fit the users’ individual needs and prerequisites. Moreover, the thesis has highlighted homecare professional’s crucial role and function by facilitating patient safety and feelings of safety when telecare is used among home-dwelling older adults. NORSK SAMMENDRAG: Bruk av velferdsteknologi (VT) anses som et viktig tiltak i møtet med framtidige utfordringer innen helsetjenesten, og er et stort satsingsområde både i Norge og internasjonalt. Ved hjelp av velferdsteknologi skal eldre personer med kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne bli bedre i stand til å kunne mestre sin sykdom og hverdag, og kunne bo hjemme så lenge som mulig. Hjemmeboende eldre er en viktig mål - og brukergruppe. En viktig intensjon for implementering og bruk av velferdsteknologiske løsninger er å øke pasientsikkerheten og følelsen av trygghet. Det er imidlertid mangel på forskning vedrørende pasientsikkerhet og følelse av trygghet når velferdsteknologi benyttes blant hjemmeboende eldre i en kommunal kontekst. Mål Det overordnede målet med denne avhandlingen var å bidra til mer innsikt og kunnskap vedrørende pasientsikkerhet og følelse av trygghet når velferdsteknologi benyttes blant hjemmeboende eldre, ved å utforske opplevelsene og erfaringene til helsepersonell, ledere og eldre VTbrukere. Metode Denne kvalitative studien har et eksplorativt, induktivt design. Totalt 29 deltagere fra til sammen ti norske kommuner deltok i studien. Alle deltagerne hadde praktisk og/eller administrativ erfaring med til sammen 12 ulike velferdsteknologiske løsninger. Data ble samlet inn ved bruk av fokusgrupper og individuelle intervju. Alle data ble analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. De innsamlede dataene dannet grunnlag for tre forskningsartikler (Artikkel I, II & III).

Bakgrunn: Eldre er spesielt sårbare for alvorlig sykdom og død ved covid-19 og har blitt oppfordret til selvisolering under koronapandemien. Skjermbaserte medier og telefon har blitt fremhevet som viktige hjelpemidler for å unngå ensomhet, opprettholde kontakten med venner og familie samt sikre oppfølging av nødvendig helsehjelp. Det har imidlertid manglet kunnskap om hvordan eldre har brukt skjermbaserte medier under pandemien. Hensikt: Formålet med studien var å undersøke hvordan eldre over 70 år har benyttet skjermbaserte medier til underholdning, informasjon og kontakt med venner, sosialt nettverk og helsepersonell. Videre ønsket vi å se på hvordan kjønn og alder påvirket bruken. Metode: I januar 2021 sendte vi et spørreskjema i posten til 12 772 personer som var 70 år eller eldre da de deltok i den fjerde runden av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 4) i perioden 2017–19. Deltakerne ble bedt om å angi hvor mye tid per dag de hadde brukt på henholdsvis underholdning, kontakt med venner eller nettverk og innhenting av kunnskap eller informasjon på skjermbaserte medier. Resultat: Totalt 9391 personer (73,5 prosent) (72–106 år) svarte på spørreundersøkelsen. Av disse brukte 83,9 prosent skjermbaserte medier til å holde kontakten med venner og sosialt nettverk. Åtte prosent svarte at de hadde hatt kontakt med helsepersonell på skjermbaserte medier. Flere kvinner enn menn og ere under 80 år enn over holdt kontakten med andre via skjerm. Konklusjon: En stor andel eldre har brukt skjermbaserte medier under pandemien. Studien avdekket at det har vært lite kontakt mellom eldre og helsepersonell via telefon eller skjerm. Slik kontakt bør styrkes, samtidig som det må settes søkelys på de i den eldste delen av befolkningen som ikke benytter seg av kommunikasjonsteknologi. Bruk av skjermbaserte medier blant eldre under covid-19-pandemien : en HUNT studie Bakgrunn: Eldre er spesielt sårbare for alvorlig sykdom og død ved covid-19 og har blitt oppfordret til selvisolering under koronapandemien. Skjermbaserte medier og telefon har blitt fremhevet som viktige hjelpemidler for å unngå ensomhet, opprettholde kontakten med venner og familie samt sikre oppfølging av nødvendig helsehjelp. Det har imidlertid manglet kunnskap om hvordan eldre har brukt skjermbaserte medier under pandemien. Hensikt: Formålet med studien var å undersøke hvordan eldre over 70 år har benyttet skjermbaserte medier til underholdning, informasjon og kontakt med venner, sosialt nettverk og helsepersonell. Videre ønsket vi å se på hvordan kjønn og alder påvirket bruken. Metode: I januar 2021 sendte vi et spørreskjema i posten til 12 772 personer som var 70 år eller eldre da de deltok i den fjerde runden av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 4) i perioden 2017–19. Deltakerne ble bedt om å angi hvor mye tid per dag de hadde brukt på henholdsvis underholdning, kontakt med venner eller nettverk og innhenting av kunnskap eller informasjon på skjermbaserte medier. Resultat: Totalt 9391 personer (73,5 prosent) (72–106 år) svarte på spørreundersøkelsen. Av disse brukte 83,9 prosent skjermbaserte medier til å holde kontakten med venner og sosialt nettverk. Åtte prosent svarte at de hadde hatt kontakt med helsepersonell på skjermbaserte medier. Flere kvinner enn menn og flere under 80 år enn over holdt kontakten med andre via skjerm. Konklusjon: En stor andel eldre har brukt skjermbaserte medier under pandemien. Studien avdekket at det har vært lite kontakt mellom eldre og helsepersonell via telefon eller skjerm. Slik kontakt bør styrkes, samtidig som det må settes søkelys på de i den eldste delen av befolkningen som ikke benytter seg av kommunikasjonsteknologi.

Prosjektet har undersøkt på hvilke måter velferdsteknologi kan bidra til at personer med sammensatte og langvarige rus- og psykiske helseutfordringer kan få tilgang til og beholde egnet bolig over tid. Veilederen skal: • Utvikle kunnskap om hvordan velferdsteknologi kan bidra til måloppnåelse i sosiale botjenester for beboere i kommunale botiltak. • Bidra til at beboere i kommunale botiltak, som ordinære innbyggere i Bergen kommune med behov for oppfølging i egen bolig, får styrket sine muligheter til å utforme selvstendige hverdagsliv, oppleve økt trygghet i egen bolig samt forbedret kommunikasjonsmuligheter med venner, familie, ansatte eller andre. Veilederen skal bidra med svar på: • Hvilke konkrete utfordringer har beboere i kommunale botiltak som kan avhjelpes med velferdsteknologi? • Hvilke implisitte kunnskaps- og ferdighetskrav stiller velferdsteknologi til beboere, bolig og ansatte i botjenestene? • Hva er det som hemmer og fremmer implementering av velferdsteknologi i kommunale botiltak og sosiale botjenester? Målsetting med veilederen er at den skal bidra til kunnskapsdeling om bruk av velferdsteknologi i sosiale botjenester

Helse- og omsorgstjenestene vil i årene som kommer møte en fremskrevet utfordring med å rekruttere nok helsepersonell, i tillegg til demografiske endringer som innebærer en høyere andel eldre i befolkningen, ofte med sammensatte og komplekse hjelpebehov. Som følge av dette har kommunene, gjennom nasjonale føringer, blitt bedt om være innovative, og se etter nye måter å levere helse- og omsorgstjenester. Et av alternativene som har blitt lansert, er bruk av velferdsteknologi. Denne studien tar utgangspunkt i den kommunale satsingen på velferdsteknologi og de forventede utfordringene kommunene vil få med å rekruttere kvalifisert helsepersonell. Gjennom å se på hvilke erfaringer sykepleiere har med bruk av medisindispensere som et alternativ til ordinær medisinutdeling, er målet å synliggjøre om det er sider ved implementeringsprosessen som vil være viktig å ta hensyn. Kommuner som planlegger innføring av velferdsteknologi kan dra nytte og lærdom av denne studien, både for å sikre en god innføring, men også for å se om ressursene blir benyttet på en effektiv måte. Tidligere forskning viser til ulike drivere og barrierer som må hensyntas ved innføring av velferdsteknologi. Dette omhandler blant annet viktigheten med forankring og bred involvering, i tillegg til informasjon, opplæring og kunnskapsutvikling. Det er også viktig med en organisasjonsstruktur som er tilpasset endringene, i tillegg til at teknologien er tilpasset behovene til tjenestemottakerne. Dette er en kvalitativ studie hvor jeg intervjuet sju sykepleiere fordelt på tre kommuner. Jeg har benyttet tematisk analyse i tolkning og bearbeiding av innsamlet datamateriale. Teori om kunnskapsarbeid, innovasjon og læring i organisasjoner er anvendt i drøftingen av funnene i studien. Denne studien viser at sykepleierne i stor grad gir uttrykk for å være fornøyd med innføring av medisindispenser som et hjelpemiddel i medisinadministreringen. Det var viktig at tjenestene hadde en organisering som var tilpasset bruk av teknologi. I tillegg at det var gjort et godt forankringsarbeid i tjenesten, og at behov for informasjon og opplæring ble ivaretatt. Sykepleierne var opptatt av tjenestemottakerens mestring og selvstendighet, og erfarte at tilpasset teknologi var avgjørende også med tanke på bedre ressursutnyttelse. Skepsis og motstand, både blant tjenestemottakere og tjenesteytere, for å ta i bruk medisindispenser er i endring, fordi velferdsteknologi i større grad har blitt en del av hverdagen i kommunale helsetjenester.

En eldrebølge i Norge har lenge vært spådd. Andelen eldre øker og kapasiteten av yngre mennesker som kan ta vare på dem er vurdert å bli for lav. Dermed står samfunnet overfor en stor utfordring; hvordan tilby en bærekraftig helsetjeneste som kan ta vare på våre eldste? I frontlinjen av denne utfordringen står sykehjem i en særlig sårbar situasjon. Det er en stor mangel på sykepleiere generelt, og sykehjem spesielt opplever store utfordringer med rekruttering av kvalifiserte ansatte. Som en av flere løsninger på problemet presenteres velferdsteknologi. Velferdsteknologi er tekniske produkter eller hjelpemidler som kan bidra til en bedre og/eller mer effektiv pasientbehandling. Ved introduksjon av velferdsteknologi på sykehjem åpenbarer en ny utfordring seg, nemlig å forstå helsepersonells opplevelse av en endret arbeidshverdag og endrede rutiner, noe som er essensielt for en god implementering av ny teknologi. Denne oppgaven har som siktemål å undersøke følgende problemstillinger: Hvilke barrierer finnes når velferdsteknologi implementeres på sykehjem? Hvordan motiveres helsearbeidere på sykehjem i en endringsprosess når velferdsteknologi implementeres? Som teoretisk rammeverk for å diskutere problemstillingen er to endringsteorier brukt; John Kotters åtte stegs endringsprosess og William Bridges sin endringsteori. Data er samlet inn ved kvalitativ metode, der åtte helsearbeidere ansatt på fire forskjellige sykehjem har deltatt i semi-strukurerte intervjuer. Informasjonen er analysert gjennom tematisk analyse, og hovedfunnene peker blant annet på utfordringer knyttet til holdninger, aldersbarrierer, opplæring og brukervennlighet. Funnene fra denne studien peker på at en klar motivasjonsfaktor er at velferdsteknologien som innføres skal ha en positiv innvirkning på pasientenes pleie. I andre rekke skal det helst også føre til avlastning av de ansattes arbeidshverdag. Videre tyder resultatene på at det er et skille mellom de forskjellige sykehjemmene. Ett av sykehjemmene hadde en tydelig leder for velferdsteknologi. Det fremstod som at dette sykehjemmet mestret endringsprosessen bedre enn sykehjem som ikke hadde dette. Det kan være flere grunner til at en slik ansatt ikke er på plass. Funnene i denne studien antyder at mangel på ressurser en mulig grunn, noe som viser mot et paradoks: sykehjem skal ta i bruk velferdsteknologi for å håndtere bemanningsutfordringer blant annet på grunn av stadig flere og komplekse pasientsaker, men har ikke nødvendigvis riktige ressurser nok til å gjennomføre endringsprosessen som oppstår ved implementering av velferdsteknologi.

I perioden fra mars til mai 2020 bidro COVID-19 pandemien til en drastisk endring i hvordan helsetjenester ble organisert. Et behov for en alternativ løsning på ansikt-til-ansikt samtaler dukket opp for å sikre og imøtekomme tjenestebrukere uten smittefare. Bruken av videotjenester i ulike deler av helsevesenet økte som et resultat av dette. Min problemstilling ble derfor som følgende: Hvordan opplever terapeuter som jobber systemisk bruken av ulike videotjenester som «Zoom, Teams og Skype» i deres kliniske praksis. Mine forskningsspørsmål søker blant annet svar på: • Hvordan påvirker bruken av videosamtaler terapeuten? • Hvilke utfordringer møter terapeuten ved å bruke benytte seg av videosamtaler • Fordeler og ulemper ved bruk av ulike videotjenester Dette er en kvalitativ studie av terapeuters opplevelser av bruken av ulike videotjenester i deres kliniske praksis. Oppgaven tar i utgangspunkt hermeneutisk, fenomenologisk og sosialkonstruksjonistisk perspektiv. Teorier som kommunikasjon, digitale tjenester, terapeutisk allianse, relasjoner og kontekst setter det teoretiske fundamentet på plass. Deltakerne i forskningsprosjektet hadde ulike bakgrunner og hadde erfaring fra andre jobber. Det alle hadde tilfelles og som var mest fremtredende var arbeidssituasjonen som ble snudd på hodet på grunn av pandemien. Jeg tok kontakt med aktuelle deltakere gjennom epost hvor jeg også sendte et introduksjonsbrev til de utvalgte plassene som var villig til å delta og som var positiv innstilte til prosjektet. Ved å utføre to fokusgruppeintervjuer, et dybdeintervju og analysert gjennom Braun og Clark´s tematiske analyse, belyser forskningsprosjektet 3 hovedtemaer og 8 deltemaer. Hovedtemaene var; 1) Fysiske og digitale møter gir ulike opplevelser om den andre 2) Digitale møter skaper muligheter og begrensinger 3) Fysiske og digitale møter komplementerer hverandre. Studien viser at kommunikasjon spiller en viktig rolle for hvordan terapeutene kan fange opp tegn og signaler hos mennesker som kommer til råd, veiledning eller behandling. Denne årvåkenheten kan være fraværende eller vanskelig å fange opp i en digital plattform. Bruken av digital plattform som et godt alternativ kan opprettholde tilliten og relasjonen som har blitt til i fysiske møter, men det kan koste terapeutene energi og krefter da mengden med klienter øker som er resultat av tilgjengelighet og økt omsorgsbehov. Terapeutene synses å være bekymret, men optimistisk til fremtiden med videotjenester. Informantene sitter igjen med et spørsmål om de kan være der for sine klienter selv om de er på video. Funnene utforsker veier og retninger innenfor bruken av videotjenester som kan komplementære den tradisjonelle ansikt til ansikt samtaler.

Temaet for masteroppgaven er innføring av velferdsteknologi i kommunale helsetjenester. I denne studien har jeg ønsket å få vite mer om hvilke erfaringer helsepersonell i Nord-Norge har hatt med innføring av elektronisk medisineringsstøtte. Da særlig på hvilke faktorer som har vært fremmende, og hvilke faktorer har vært hemmende i innføringen av slik støtte i eksisterende helsetjeneste. Informantene beskrev først og fremst at valg av organisering påvirket ansattes engasjement, eierskapsfølelse og drivkraft under deltagelse i innovasjonsprosjektet. Ved en samarbeidsdreven innovasjonsprosess, ses de ulike aktørene som likeverdige parter, og de har samme forståelse og mål for prosjektet tross ulik fagbakgrunn. En toppstyrt innovasjonsprosess bidro til det motsatte ifølge informantene, og skapte usikkerhet, skepsis og motstand hos ansatte som skulle ta i bruk innovasjonen. Superbruker ble opplevd som en nøkkelfunksjon for opplæring og igangsetting av drift. Det som ifølge informantene bidro mye til suksess var kompetanseheving gjennom praksisnær opplæring. En forutsetning for å lykkes med teknologi var ifølge deres erfaringer at det tekniske fungerte, og at man hadde systemer som fanget opp uforutsette hendelser. Informantene mente også at for pasienter kunne innføringen av teknologi bidra til økt egenmestring og selvstendighet, mens for ansatte ble antall hjemmebesøk redusert. Informantene gav uttrykk for at når det gjaldt økonomiske gevinster var disse avhengige av antall dispensere i drift. Demografiske forhold spilte også en rolle mente de, i den forstand at innovasjonsprosessen hadde gitt mer økonomisk gevinst i tettbefolkede områder med større pasienttilgang. Ensomhet ble også trukket frem som en risikofaktor når antallet besøk ble redusert, en risiko som nødvendiggjorde en pågående etisk vurdering av konsekvensene av slikt innovasjonsarbeid.

Å få psykiske vansker eller lidelser er noe flere av oss kommer til å oppleve i løpet av livet. Samtidig vil kun en fjerdedel av oss få den hjelpen vi trenger når de psykiske plagene rammer oss. Regjeringen ser på velferdsteknologi som noe som kan skape bedre og mer effektive behandlingstilbud i helsevesenet. Koronapandemien har økt forekomsten av psykiske plager og ført til at flere psykologer og pasienter har måttet ta i bruk digitale verktøy i psykisk behandling. Både pandemien og det politiske ønsket om en økning av teknologiske artefakter i helsevesenet er med på å øke bruken av teknologi i psykisk helsehjelp. Samtidig mangler det kunnskap om bruken av slik teknologi. Denne avhandlingen vil derfor utforske hvordan psykisk behandling endres når det blir digitalisert. Avhandlingen ser på hvordan bruken av teknologien Braive endrer psykisk behandling ved Lovisenberg DPS. Mens andre aktører studerer og vurderer teknologi i psykisk helsehjelp med en teori av forbedring, vil denne avhandlingen vise hvordan behandlingens form, og hvordan roller, ansvar og oppgaver i den kliniske settingen endres og distribueres på nye måter, gjennom en teori av distribusjon. Ved bruk av litteratur fra omsorgsstudier, brukerstudier og aktør-nettverksteori (ANT), utforsker oppgaven hvordan teknologien er skriptet, utviklet, iverksatt, gjort og brukt i en kontekst av psykisk helsehjelp. Gjennom litteratur fra vitenskaps- og teknologistudier (STS) viser også avhandlingen hvordan omsorg er muliggjort også gjennom skjermen, men på nye og uventede måter. Gjennom kvalitative dybdeintervju med pasienter, behandlere og utviklere viser avhandlingen at en forutsetning for en vellykket velferdsteknologi er gjennom et åpent samarbeid mellom bruker og utvikler hvor det er tilrettelagt for hyppige forhandlinger. Studien viser også at en anerkjennelse av brukeres handlingskraft er essensiell for at teknologien skal være tilpasset bruk i den kliniske praksisen. Teknologiens skript viser seg å bli formet gjennom relasjoner og forhandlinger mellom brukere, utviklere, politikere og forskning. Ved bruk av Braive ved Lovisenberg DPS endrer behandlingen form ved at terapien blir skriftlig og visuell, og det skapes rammer for behandling som både er åpne og lukkede. Pasientene får en mer aktiv rolle i å styre og gjennomføre behandlingen. Dette fører til at behandlerne blir satt mer til side og får en mer veiledende og motiverende rolle. Tryggheten pasienten får gjennom å ha behandleren i den andre enden av teknologien viser seg likevel å være like viktig for pasientene som det å være en selvstendig pasient. Dette er funn som oppdages ved å følge aktørene i omsorgskollektivet med en teori av distribusjon.

IntroductionThe world’s population is ageing. As older persons live longer and increase in number, society faces a greater disease burden and, in public welfare, a corresponding resource deficit. New technology is one solution to this deficit but there is scarce knowledge about ethical aspects of such innovations in care practices. In CARING FUTURES, we address this scarcity by interrogating how new technology in care can become ethically sound and, correspondingly, how ethics of care can become more technology aware. Our concern is to protect quality care for the future.Methods and analysisCARING FUTURES advances transdisciplinarity through knowledge exchange around technology-mediated care and ethics of care, involving key stakeholders. We rely on established and innovative methods to generate experience-near and practice-near knowledge. Through this empirical research, we seek to expand understanding of technology-mediated care and to enrich ethics of care theory.Ethics and disseminationEmpirical studies have been approved or await approval by national ethics committees. CARING FUTURES is designed to create societal impact throughKnowledge Transfer Eventstargeting stakeholders in health, care and welfare, andEducational Packagesfor students of care—providing knowledge-exchange forums for future academics and practitioners of care. The project’s societal impact is also ensured in that participating researchers are also practitioners and/or educators of care personnel for the future. Project findings will be disseminated through scientific publications and conference presentations. Through communication in both traditional and digital media platforms, we engage in dialogues between researchers, user groups, policy makers and the wider public.

This article is licensed under a Creative Commons Attribution 4.0 International License, which permits use, sharing, adaptation, distribution and reproduction in any medium or format, as long as you give appropriate credit to the original author(s) and the source, provide a link to the Creative Commons licence, and indicate if changes were made. The images or other third party material in this article are included in the article’s Creative Commons licence, unless indicated otherwise in a credit line to the material. If material is not included in the article’s Creative Commons licence and your intended use is not permitted by statutory regulation or exceeds the permitted use, you will need to obtain permission directly from the copyright holder. To view a copy of this licence, visit http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/. The Creative Commons Public Domain Dedication waiver (http://creativeco mmons.org/publicdomain/zero/1.0/) applies to the data made available in this article, unless otherwise stated in a credit line to the data Background: Introducing welfare technology in home-based palliative care has been suggested to be benefcial for improving access to health care at home and enhancing patients’ feelings of security and safety. However, little is known about the experiences of municipal health-care professionals using welfare technology in palliative home care. The aim of this study was to explore municipal health-care professionals’ experiences regarding the signifcant challenges, facilitators, and assessments associated with implementing a technological solution named “remote home care” in palliative home care for patients with cancer. Methods: A qualitative, descriptive, exploratory design was used. Data were collected through focus-group interviews and individual semi-structured interviews with interdisciplinary health-care professionals who had experience using remote home care in clinical encounters with cancer patients who were in the palliative phase and living at home. Data were analyzed using qualitative content analysis. Results: Three themes were identifed: 1) shifting from objective measures to assessing priorities for patients, 2) lack of experience and personal distress regarding cancer inhibits professional care, and 3) prominent organizational challenges undermine the premise of remote home care. Conclusion: The results showed that shifting from a disease-focused to a person-centered approach enables healthcare professionals to assess patients’ personal priorities. However, health-care professionals’ uncertainty and lack of knowledge and experience, along with organizational issues concerning information-sharing, represent great challenges that have the potential to inhibit professional care. The availability of networks through which difcult issues can be discussed was highlighted as being a fundamental resource for facilitating the provision of care.

Hensikten med studien er å undersøke problemstillingen "Hvordan erfarer personer med demens, pårørende og helsepersonell bruken av velferdsteknologi i demensomsorg? Litteraturstudien inkluderer fem kvalitative forskningsartikler. Hovedfunnene viser at velferdsteknologi oppleves som trygghetsskapende og bidrar til økt selvstendighet, demensrelaterte utfordringer, etiske dilemmaer og at teknologien må virke i henhold til foreventningene.

Background: People who are homeless experience poorer health outcomes and challenges accessing healthcare contribute to the experienced health inequality. There has been an expansion in using technology to promote health and wellbeing and technology has the potential to enable people who are socially excluded, including those who are homeless, to be able to access health services. However, little research has been undertaken to explore how technology is used to promote health and wellbeing for those who are homeless. This review aims to address the questions: ‘what mobile health (mHealth) related technology is used by homeless populations’ and ‘what is the health impact of mobile technology for homeless populations’? Methods: An integrative review methodology was employed. A systematic search of electronic databases was carried out between 4 January 2021 and 30 April 2021, searching for papers published between 2015 and 2021, which yielded 2113 hits, relevant papers were selected using specified inclusion and exclusion criteria reported using the Preferred Reporting Items for Systematic reviews and Meta-Analysis. The quality assessment of each paper included in the review was undertaken using the Mixed Methods Appraisal Tool. Results: Seventeen papers were selected for review and thematic analysis identified four themes: technology ownership, barriers to use, connectivity and health benefits. Conclusion: It is evident that technology has the potential to support the health and wellbeing of individuals who are homeless; however, there are challenges regarding connectivity to the internet, as well as issues of trust in who has access to personal data and how they are used. Further research is needed to explore the use of health technology with people who are homeless to address these challenges.

Med støtte fra Helsedirektoratet prøver seks lokale prosjekter i kommunal regi ut digital hjemmeoppfølging av personer med kronisk sykdom. Utprøvingen gjennomføres i perioden 2018-2021 som en del av Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Formålet med utprøvingen er å få tilstrekkelig kunnskap om digital hjemmeoppfølging til å gi nasjonale anbefalinger om implementering av tiltaket. Utprøvingen evalueres av forskere fra Universitetet i Oslo, Oslo Economics og Nasjonal senter for distriksmedisin. I denne delrapporten beskriver vi erfaringer med og effekter av digital hjemmeoppfølging til og med høsten 2020.

SK152

We survey organizational practices in a drive to implement assisted living technologies in the form of multidose dispensers in a mid-sized progressive municipality and contrast actual organizational practices with an established framework for the implementation of innovations. Where the encompassing framework presupposes a rational planning and forecasting process as well as an encompassing and cumulative data collection, practices resemble a muddling through with incremental trial-and-error processes, multiple disjoints in the lifetime of the project, and a garbage can decisionmaking style, heavily influenced by legitimacy concerns. While neglected by the implementation framework, findings are well explained by extant organizational theory. We suggest that established implementation frameworks may be out of touch with organizational realities faced by municipalities facing resource scarcity which – ironically – is the main driver for innovation efforts, and end by discussing scrum methods as a more relevant template for implementation and project management frameworks in such cases.

Oppgaven handler om anskaffelse og bruk av velferdsteknologi som benytter sensorer i Bærum kommunes pleie- og omsorgstjeneste. For å undersøke temaet har jeg sett på to forskningsspørsmål. Det første forskningsspørsmålet handler om hvordan kommunen velger ny velferdsteknologi og anskaffelsesprosessen rundt dette. Det andre forskningsspørsmålet handler om hvilke hindringer kommunen ser for anvendelse og bruk av velferdsteknologien. For å komme frem til svar på disse spørsmålene har jeg først beskrevet hva både velferds-teknologi og sensorer er, så gitt en overordnet beskrivelse av relevante rettsregler pleie- og omsorgstjenesten må forholde seg til for å kunne benytte velferdsteknologien. Selve forskningsspørsmålene er besvart ved hjelp av dokumentstudier og intervjuer med forskjellige aktører i og utenfor Bærum kommune som kunne gi innsikt i begge problemstillingene. Det jeg har erfart gjennom disse undersøkelsene er at velferdsteknologi er både komplisert og komplekst, og bringer frem problemstillinger fra forskjellige fagfelt. Det kreves en lengre prosess for å gjøre gode valg av velferdsteknologier og det krever mye ressurser for å sørge for at de nye løsningene implementeres på en måte som gjør at de faktisk får positive gevinster.

Denne bacheloroppgåva er ein litterær studie som undersøkjer korleis utviklinga av digitaliseringa kan føre til sosial isolasjon i eldreomsorga. For å skape kunnskap kring problemstillinga er det nytta teori kring einsemd, sosial isolasjon, menneskeleg kontakt, fysisk kontakt, humor og metoden erindring. For å sette temaet i eit nytt lys i samband med teori er tidlegare forsking og forskingsartiklar nytta kring desse felta og kring digitalisering. Diskusjonen viser kva ein gjennom forsking og teori veit om sosial isolasjon hjå eldre. Kva som skjer med dei menneskelege behova: menneskeleg kontakt, fysisk kontakt og fenomenet humor når mange tenester vert digitalisert og korleis tap av desse kan føre til sosial isolasjon. Hovudfunna i dette prosjektet viser at sosial isolasjon kan gjere ein einsam og trist, risikoen for depresjon, sjølvmord og for tidleg død aukar. Behova menneskeleg og fysisk kontakt er individuelt i kva grad ein treng dei, men behova er der og har ikkje forandra seg. Tap av desse behova kan føre til sosial isolasjon og einsemd. Fenomenet humor er viktig i førebygging av sjukdom og livskvalitet hjå eldre. Digitaliseringa kan føre til tap av menneskeleg kontakt, fysisk kontakt og humor for den enkelte, også mellom tenesteytar og brukar i eldreomsorga. Dette kan bidra til ekskludering av tenestene og sosial isolasjon, men sidan alle menneske er forskjellege og vert meir forskjellege dess eldre ein blir, kan det også føre til inkludering. Digitalisering og digitale hjelpemiddel burde derfor verte individuelt tilpassa kvar einskild brukar. Grundig og gjentakande opplæring må til både for brukarane og tenesteytarane for at ein skal kunne bruke digitale hjelpemiddel på ein trygg og verdig måte. Emneord: digitalisering, velferdsteknologi, sosial isolasjon, eldreomsorg, menneskeleg kontakt, fysisk kontakt, humor Abstract This bachelor assignment is a literary study to examine how the development of digitisation can lead to social isolation in elderly care. To create knowledge and understanding around these issues consisting of loneliness, social isolation, human contact, physical contact, humour and the method of reminiscence is used. In order to put the issue in a new light and in connection with theory, former research and articles on digitalisation have been used. The discussion will show what we know about social isolation with elderly through research and theory, what happens to human needs, such as human contact, physical contact and phenomenon humor when many services become digitalised and how the loss of these factors can lead to social isolation. The main findings of this project show that social isolation can lead to someone being lonely and sad, leading to a risk of depression, suicide and possible increase in the risk of early death. The need for human and physical contact varies form individuals as to what extent it is needed but the need is there and has not changed. The loss of these needs can lead to social isolation. The phenomenon of humour is important in the prevention of illness and enhances the quality of life in the elderly. Digitalisation can lead to loss of human contact, physical contact and humour for the individual also between care providers and users in elderly care. This can lead to exclusion of services and social isolation, however since all people are different and can show change when they grow older it can lead to inclusion. Digitalisation and digital aids should therefore be adapted to each individual user. Thorough and repetition training is needed for both users and care providers in order to be able to use the digital aids in a safe and dignified manner. Keywords: digitalisation, welfare technology, social isolation, elderly care, human contact, physical contact, humour

SK152

Master's Theses in Citizenship and Co-Operation. VID Specialized University, School of Mission and Theology. May 2020. Denne studien omhandler erfaringer med elektroniske medisindispensere. Målet og ønsket med oppgaven er å belyse og utforske helsepersonellets erfaringer knyttet til bruk av elektroniske medisindispensere i hjemmetjenesten. Problemstillingen for min studie er: «Hvilke erfaringer har helsepersonell ved bruk av elektronisk medisindispensere i hjemmetjenesten?» For å få svar på problemstillingen er det benyttet kvalitativ undersøkelse i form av fokusgruppeintervju. Det er gjennomført to fokusgruppeintervju med til sammen fem helsepersonell fra samme kommune. Systematisk tekstkondensering er benyttet i analysen og tolkning av innsamlet datamateriale. Fire hovedtema ble identifisert: tidlig innsats, nødvendig kunnskap, tett oppfølging og effektivisering. Resultater i studien knyttes til både positive og negative erfaringer ved den elektroniske medisindispenseren i jemmetjenesten. Helsepersonellets erfaringer dannet et bilde som skisserer hva som kan være viktig å huske på ved implementering av velferdsteknologiske løsninger. Studien belyser blant annet viktigheten av å kartlegge brukernes behov, ha faste rutiner og god opplæring av helsepersonell for at de elektroniske medisindispenserne skal fungere i tjenesten. Studien belyser også hvordan dispenserne kan føre til effektivisering, samtidig som at tekniske utfordringer kan oppstå.

Sammendrag Implementering av velferdsteknologi står høyt på agendaen i de nordiske landene for å imøtekomme utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Hva som faller innenfor begrepet velferdsteknologi, er imidlertid ofte uklart. Til tross for at mange kommuner har utviklet særegne organisatoriske løsninger og metoder for implementering av velferdsteknologi, er det lite systematisert kunnskap om hva det er ved disse teknologiene som fordrer slike særlige hensyn. I denne artikkelen spør vi: Hva er det med velferdsteknologi som utfordrer kommunene i implementeringsprosessene? Datagrunnlaget for artikkelen er innhentet gjennom ulike prosjekter som omhandler implementering av ulike velferdsteknologiske løsninger i norske kommuner. Gjennom en komparativ analyse har vi identifisert fellestrekk i hvordan egenskaper ved disse teknologiske løsningene utfordrer kommunene i implementeringsprosessene. Basert på denne tilnærmingen argumenterer vi for at velferdsteknologibegrepet kan forstås ut fra tre aggregerte kjennetegn: tverrfaglig, sammenkoblet og allestedsnærværende. I artikkelen redegjøres det for hvordan disse kjennetegnene på ulike måter utfordrer implementeringsprosessen. Å anerkjenne disse kjennetegnene, og utfordringene de medfører, fremstår som avgjørende for at teknologiene skal kunne tas i bruk på en god måte.

Norwegian authorities emphasize use of welfare technology in order to meet the increasing demand for healthcare services to the population of older persons. Implementation of welfare technology is considered beneficial to increase the quality of municipal care services, support the independence of persons receiving care services and improve the care providers’ workflow. However, welfare technologies challenge established workflows and competence, as well as perceptions of good care. Furthermore, recommended implementation strategies such as co-creation of services and outcome measurements such as benefit - and value realization represent novelties in the care services. Digital transformation of the care services thus calls for innovative approaches, as well as research. This thesis had a longitudinal mixed-methods design, and explored and evaluated implementation of digital monitoring services based on welfare technologies that promoted safety in municipal residential care facilities. The thesis belonged to a person-centred healthcare PhD program, and theories on innovation, implementation, co-creation, resistance and networks guided the research. Three sub-studies were included, presented by four research papers. In the first sub-study, paper 1 aimed to identify and describe forms of resistance that emerged during the first year (2013-2014) of the digital monitoring implementation in five residential care facilities. Paper 2 aimed to identify the facilitators and barriers during the full four-year (2013-2017) implementation of digital monitoring in eight residential care facilities, and to explore co-creation as implementation strategy and practice. Both were longitudinal qualitative case studies where we observed and elicited the experiences of care providers, healthcare managers and vendors. Paper 2 also included managers and staff in information technology (IT) support services. Data analyses in paper 2 started with a deductive analysis based on a determinants of innovation framework, and both papers included inductive content analysis of interviews, process- and observation data. Four main categories of resistance could be identified in paper 1: Organizational, cultural, technological and ethical. Each included several subcategories, which emerged as the participants perceived threats to stability and predictability in their workflow; to their role and group identity; and to their basic healthcare values. The resistance was primarily subtle, and changed over time. IT infrastructure and –support was identified as the most prominent resisting factor. Importantly, resistance contributed as a productive force during co-creation processes. Paper 2 identified five categories of facilitators and barriers: Pre-implementation preparations, implementation strategy, technology stability and usability, building competence and organisational learning, and service transformation and quality management. Each category encompassed several subcategories that affected the early-, mid and late phases of the implementation to varying degrees. The implementation resulted in a sustained digital monitoring service in all the residential care facilities, indicating success. The co-creation methodology was in itself identified as the most prominent facilitator. The reluctance of the IT support service to contribute in the co-creation activities, in combination with persistent IT infrastructure instability, was the principle barrier. In the second sub-study, paper 3 aimed to describe how a measurement instrument for determinants of innovation could be contextually adapted to evaluate welfare technology implementation in municipal care services. We performed an iterative evaluation of our adaptations of the instrument (questionnaire) during 2013-2019 and identified the chronological order of the most relevant informants and settings to adapt and verify the instrument. We described the operationalization of items detailing the 29 instrument determinants and linked the determinants to a sequence of welfare technology implementation strategies used in municipal care services. In the third sub-study, paper 4 aimed to evaluate facilitators for and barriers to implementation of wireless nurse call systems as measured by the adapted determinant instrument. Paper 4 had a quantitative cross-sectional descriptive design and we collected questionnaire data from care providers (n=98) during the first year of wireless nurse call system implementations in five residential care facilities (2017-2019). The greatest facilitators were the normative belief of unit managers and the care providers’ perceptions of the nurse call systems contributing to prompter call responses and increased safety for residents and families. The care providers’ lack of prior knowledge, and how they initially found the systems difficult to learn, constituted the most prominent barriers, rapidly solved through training and skill acquisition. The major finding of the thesis is that digital transformation in the form of successful implementation of digital monitoring is a complex, resource intensive and time-consuming process in municipal residential care facilities, and more so when it represents radical innovation with respect to technology novelty, disruption of care relationships and workflows, moral values, and the need for competency. All the implementations studied were successful in establishing new services that are still sustained, even though the implementations represented a high degree of complexity. Alignment of actors and agencies’ self-efficacy, their trust in the technology, and in other actors’ competence and support represented a tipping-point in the implementation processes, where the resistance decreased and safe, person-centred practices were established. Co-creation had a strong facilitating effect on resource-integration between actors, as well as on the development of competency and new workflows. However, both the implementations and co-creation represented novelty and depended on facilitation. The findings point to the importance of how the implementation of digital monitoring was conceptualized; as a straightforward “just do it” process, or as a complex and innovative endeavor. The thesis contributed with substantial empirical evidence for digital monitoring implementations, including resistance, co-creation, facilitators and barriers, implementation strategies, complexity, conceptualization of digital monitoring implementation, and development of competency, capacity and capability for digital monitoring in residential care facilities. Further, it contributed methodologically with detailed descriptions of co-creation practices for dual implementation and research projects, as well as an adapted version of a measurement instrument for determinants of innovation for welfare technology implementation. Clinical implications are in line with the major findings: Digital monitoring implementation will be safer if conceptualized as digital transformation, rather than incremental change. The implementations benefit from good planning and persistent management focus. The prior level of digital competency among care managers and care providers needs to be addressed appropriately. Practical training and co-creation processes facilitate implementation efforts and contribute to competence building and an implementation climate characterized by benevolence. The measurement instrument offers valuable means to evaluate welfare technology implementation. Moreover, digital transformation of care services challenges the current silo organization of municipal IT support services. This is ultimately a threat to patient safety and will need to change over time. More research is needed into patients’ perspectives, safety aspects and organizational capacity building as more welfare technologies are introduced into the care services, either as new entities or as new parts and functionalities expanding such innovative digital systems as described in this thesis. A compilation of welfare technology implementation strategies has been suggested, and more research is needed into the differentiation and cause effect relationship between barriers, facilitators, implementation strategies, intermediate implementation outcomes and long term service- and patient outcomes, in order to realize benefits and a sustainable digital care service. Keywords: co-creation, digital transformation, welfare technology, digital monitoring, innovation, implementation, facilitators, barriers, service design, residential care, patient safety, competency building, resource integration, ethical resistance, complexity

I denne masteroppgaven har jeg tatt for meg temaene digitalisering og sosial ulikhet innenfor helse. Problemstillingen som har blitt besvart er: Hvilken betydning kan økt digitalisering ha for sosial ulikhet innenfor helse? Problemstillingen er snevret inn med å bruke medisinsk avstandsoppfølging som case. For å svare på problemstillingen er dokumentanalyse benyttet som metode. Utvalget av dokumenter består både av avisartikler, stortingsmeldinger og sluttrapporter. De teoretiske analyseverktøyene benyttet er Foucaults diskursanalyse, Bourdieus teori om sosiale rom samt hans begreper om habitus og kapital og teorien om den grunnleggende årsak (fundamental cause theory). Under analysen er det blitt identifisert fenomener og mønstre som har ligget til grunn for dannelsen av de seks kategoriene: Den «rette» pasienten, den krevende forbrukerpasienten, den sosiale pasienten, den rurale og urbane pasienten, den språklige minoritetspasienten og de sårbare pasientene. Hovedfunnet som er gjort er at pasienten må oppfylle visse kriterier for å bli inkludert, og at det oppstår et skille mellom de pasientene som blir inkludert i utprøvingen og de som ikke blir det. Dette skillet baserer seg i hovedsak på kriteriene, men hvis kriteriene blir fjernet kan skillet opprettholdes av geografiske avstander, språklige barrierer og utdanningsforskjeller. Det er også blitt identifisert tre sentrale diskurser i dokumentene, som er medias, forskernes og politikkens diskurs. Hovedfunnet er at det i hovedsak var enighet mellom de forskjellige diskursene, samt en gjensidig påvirkning mellom dem. I den grad det er identifisert en kritisk tilnærming til gjennomføringen av medisinsk avstandsoppfølging er det hos medias diskurs.

SK152

This article is about Care+ (Omsorg+), which is a new care-home concept for the elderly, in which technologies, such as tablets, telecare and smarthome solutions, are integrated. The technologies are expected to support the residents’ safety and self-management. Many resources are invested in technologies as a part of Norwegian policy on elderly care. In this article we discuss the role of technologies in Care+, and the prerequisites for the technologies to function as intended. In particular, the focus is on a tablet solution for information and communication and on smart-home technologies that regulate heat, water-spillage and light. The article builds on data from fieldwork and interviews in one Care+ home and on theoretical resources from the multidisciplinary field «Science, Technology and Society». The findings show that the majority of these technologies were not in use, or caused frustration, as they did not meet the residents’ needs. Hence, the technologies played a much smaller role in supporting the residents than expected. Our argument is that if technologies are to take on a more prominent role in elderly care, it is necessary to focus on flexible solutions that can be adapted. This, however, requires resources and competence which are currently not in place. Key words: elderly care, welfare technology, smart home, technology role, care-homes, safety, self-management https://www.ergoterapeuten.no/Admin/Public/DWSDownload.aspx?File=Files%2FFiles%2FErgoterapeuten%2FErgo-02-2020.pdf

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Andelen eldre vil mot år 2050 øke og nesten fordobles, i tillegg til at vi vil oppleve en økende mangel på sykepleiere i årene som kommer. Vi har gjennom praksis i hjemmesykepleien sett at implementering av velferdsteknologi er i fokus, særlig i forbindelse med regjeringens stortingsmelding "Morgendagens Omsorg". Vi har flere ganger reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vår omsorgsytelse som kommende sykepleiere, og vi synes derfor at velferdsteknologi i form teleomsorg kunne være et interessant tema for oppgaven. Problemstilling: "Hvilken påvirkning kan økt bruk av teleomsorg ha for omsorgsytelsen fra sykepleier til eldre pasienter i hjemmesykepleien?" Metode: Oppgaven er en litteraturstudie, hvor det er blitt benyttet eksisterende fagkunnskap, forskning og teori, samt egne erfaringer, for å besvare problemstillingen. Resultater: De ulike inkluderte forskningsartiklene hadde flere perspektiver rundt teleomsorg. Blant annet tok flere artikler opp dens påvirkning av psykososiale behov, som selvstendighet, livskvalitet, mestring og trygghet. I tillegg ble teleomsorgens nytteverdi, både hos sykepleier og pasient, påpekt i flere av artiklene. Selv om flere av disse funnene var positive til teleomsorgen, viste det seg i noen artikler at teleomsorgen også førte med seg utilsiktede utfall, som feilalarmer og unøyaktighet. Gjennom artiklenes funn kom det også frem at rollen til helsepersonellet ble påvirket av teleomsorgen, blant annet ved at den førte med seg nye oppgaver, mål og normer. Konklusjon: Teleomsorgens påvirkning på omsorgsytelsen varierer i ulike retninger. Den kan gi en upersonlig form for omsorg, men samtidig gi sykepleier mer informasjon og mulighet for tettere oppfølging. Teleomsorgen kan også hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv og gir pasienten mulighet til å bli mer selvstendig.

BSV5-300

Bakgrunn: Temaet for denne studien er konkret kartlegging av brukerbehov ved en innovativ anskaffelse av velferdsteknologi. Formål: Formål med studien har vært å belyse hvordan en anskaffelse av velferdsteknologi i kommunal regi er forankret i brukernes behov, gjennom å belyse sammenhenger mellom konkrete brukerbehov og valg av teknologisk løsning. Metode: Metoden som er brukt for å samle inn data er kvalitative semistrukturerte intervju med 3 brukere og 4 ansatte i en kommune. Hovedfunn: Basert på brukernes krav og ønsker for utforming av velferdsteknologien gjennom konkret behovskartlegging fremkommer fokus på konkrete teknologibehov for trygghet og mestring, teknologifunksjonalitet og tilpasset brukergrensesnitt, informasjon og opplæring og konkret oppfølging som viktige fokusområder. Ved å vise til konkrete brukerbehov gjennom utarbeidede «personas»/ brukerhistorier og ved at brukerbehovene også overføres til funksjonelle krav til teknologien som skal anskaffes, er det tydeliggjort en sammenheng mellom brukerbehov og ønsker for de velferdsteknologiske løsningene som skal anskaffes. Background: The theme of the study is specific mapping of user needs in the event of an innovative acquisition of welfare technology. Objective: The objective of this study is to elucidate how an acquisition of welfare technology in municipal government is rooted in the needs of users, by elucidating connections between specific user needs and the choice of technological solution. Method: The method used for collecting data is qualitative interviews with 3 users and 4 employees in homecare services in a municipality. Main findings: Based on users' requirements and wishes for the design of welfare technology through concrete needs mapping, a focus is on specific technology needs for safety and management, technology functionality and customized user interfaces, information and training and concrete follow-up as important focus areas. By referring to specific user needs through developed "personas"/ user stories and by transferring user needs to functional requirements for the technology to be acquired, a relationship between user needs and requests for the welfare technological solutions to be acquired has been established. M-FOL

Bakgrunn: Vi bruker teknologi hver dag. Mye av denne teknologien blir brukt i eldreomsorgen. Det er alt fra GPS og alarmsystemer til automatiske toaletter. Problemstilling: Hvordan kan velferdsteknologi brukes for å styrke brukerens selvstendighet hos eldre hjemmeboende? Metode: Min oppgave er en litteraturstudie. Jeg har basert kildene mine på fem forskningsartikler sammen med faglitteratur. Jeg har også brukt egne erfaringer fra praksis for å drøfte problemstillingen. Forskningen jeg har funnet er rettet mot eldre hjemmeboende og hvordan velferdsteknologi påvirker dem. Funn: Eldre hjemmeboende er ikke en homogen gruppe, det er heller ikke deres oppfatning av det å være selvstendig. Noen eldre ønsker mye hjelp til daglige gjøremål og føler seg fortsatt selvstendig så lenge de klarer å holde på med det som er viktig for dem. Andre ser på selvstendighet som det å klare seg helt selv. For begge grupper kan velferdsteknologi brukes, men gjerne forskjellige former for velferdsteknologi. Konklusjon: Velferdsteknologi kan brukes for å styrke brukere selvstendighet i hjemmene deres, men den klarer ikke dette alene. Omsorg og helsefaglig intervensjon er like viktig, om ikke viktigere for brukerne selv. Ett godt samspill mellom teknologi og menneskelig hjelp virker som den beste måten man fremmer brukerens selvstendighet. SK152

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Mange med demens forteller om en økende opplevelse av å føle seg utenfor. De opplever at de på grunn av sin sykdom gradvis mister tilhørigheten til mennesker rundt seg og til samfunnet. Vi har selv erfart at bruken av GPS har en positiv innvirkning på hverdagen hos personer med demens, og at det kan løse noen av utfordringene demenssykdommen fører med seg. Problemstilling: Hvordan bidrar kunnskap hos sykepleiere til at hjemmeboende personer med demens, og deres pårørende, blir trygg i bruken av det velferdsteknologiske hjelpemiddelet GPS? Hensikt: Hensikten med oppgaven er å belyse hvordan sykepleiernes kunnskap om velferdsteknologi og GPS kan bidra til at brukere og deres pårørende blir trygge i bruken av teknologien. Metode: Denne oppgaven er en litteraturstudie. Relevante forskningsartikler, fag- og pensumlitteratur, offentlige dokumenter og nettsider har blitt benyttet for å besvare problemstillingen. Funn: GPS gir brukere økt trygghet, frihet, selvstendighet og økt mestring av hverdagen. Pårørende får også en tryggere og lettere hverdag ved at brukeren anvender GPS. Det er sentralt at sykepleiere har kunnskap om demens og evner å kartlegge behov. Sykepleier må vite hva som er nødvendig for en vellykket implementering, samt ha kunnskap om helseveiledning og ulike velferdsteknologiske løsninger. Konklusjon: Sykepleier må være klar over viktigheten av at personer med demens får informasjon om og praktisk erfaring i bruk av GPS tidlig i sykdomsforløpet. Det kreves kunnskap og kompetanse hos sykepleieren for at GPS skal bli implementert på en trygg og sikker måte, og sykepleieren må videreformidle sin kunnskap til brukere og deres pårørende.

Omsorgsboliger og sykehjem er hjem for de aller svakeste og sårbare i samfunnet vårt. Dette er en svært sammensatt gruppe mennesker. Omsorgsbehovene for de enkelte beboerne varierer mye, samtidig som de har overlappende behov for oppfølging, pleie og trygghet. Investeringstilskuddene fra Husbanken har bidratt til at kvaliteten og lokaliteten av sykehjemsplassene endres. Denne rapporten dokumenterer en kartlegging og vurdering av sikkerhetsteknologi til bruk i omsorgsboliger og sykehjem med den spesifikke hensikten å forebygge, avverge og begrense vold og trusselsituasjoner. SINTEF vurderer det slik at kunnskapsgrunnlaget for effekter av denne type teknologi, isolert sett på volds- og trusselsituasjoner, er veldig tynt. Kommunene vi har snakket med peker på at kun et lite antall av leverandører klarer å levere gode og helhetlige løsninger. Rapporten inneholder seks anbefalinger til Husbankens angående sikkerhetsteknologi, som i hovedtrekk peker i retning av veiledning og formidling heller enn spesifikke teknologikrav.

Master's thesis in Energy, Environment and Society Digitalized and automated welfare systems are not neutral; a reality which is already causing added patterns of global inequality and generating unsustainable outcomes. The study of welfare technologies and digital welfare systems provides a real societal sample in which AI and automated eligibility systems are governing the lives of specific groups, reflecting the potential social reality global automated governance may generate for our species in the future. Aiming to improve the understanding of such potential future reality and contribute to the risk-related literature on digital social work and social sustainability, this study maps and analyses dominant welfare technology and welfare system digitalization narratives using a novel combination of phronetic social science methods and Posthumanism, i.e. applied posthumanist ethics. Research questions used: (1) What are the dominant discourses at play in the implementation of welfare technology in Norway, and which tensions can be detected in Norwegian media coverage and debates on contemporary welfare system digitalization trends? (2) To what extent can these situated perceptions tell us something about the country's future socio-developmental pathway and its alignment with social sustainability ethical frameworks? Dominant discourses are shown to be strongly influenced by technocentric and capitalist values, this instead of sustainability concerns. It is revealed that “questions of belonging and who/what gets to count”, with the economic sustainability of the welfare state and increasing welfare digital exclusion as opposing standpoints, are the most pressing ethical tensions deriving from welfare system digitalization in Norway. Rationalized by time and economic efficiency-focused values, technocentric development has taken over the welfare sector. Consequently, the exclusive and power-based developmental pathway Norway is engaging in is neglecting a potential sustainable future reached through shared social wellbeing, thus failing to align with national and global social sustainability ethical frameworks. Additionally, it is discovered that non-democratic high-tech multinationals may be intentionally using the socially friendly Scandinavian countries to boost the global acceptance needed to start introducing bio-tech enhancements on the global private markets. The results highlight the critical need for posthuman perspectives within the Digital Social Work and digital welfare landscapes, confirming the necessity for independent practice-based research. A list of suggested interventions is generated in which Posthumanism and Phronetic Social Sciences are recommended as positive tools to help rethink social welfare practices and generate true sustainable forms of community bonding through affirmative practices.

Økt satsing på implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgssektoren er essensielt for å takle Norges fremtidige utfordringer. Sektoren står overfor utfordringer knyttet til en økende eldrebølge og nye brukergrupper, samtidig som antallet yrkesaktive personer synker (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2016, s. 4). Økt satsing på velferdsteknologi skal skape trygghet, mestring og selvstendighet for bruker, og bidra til at samfunnet sparer store kostnader ved å f.eks. redusere antall arbeidstimer. Teknologien ble først introdusert til fem bydeler i Oslo i 2014 gjennom prosjektet "velferdsteknologi i sentrum" (VIS). Erfaringene og teknologien fra VIS-prosjektet ble deretter spredd videre til flere bydeler via "spredningsprosjektet". Nye teknologiske løsninger byr på en rekke utfordringer knyttet til organisering av hjemmetjenesten. Det er tilsynelatende gjort lite forskning på hvilke utfordringer mellomledere i hjemmetjenesten opplever og derfor vil dette undersøkes nærmere. Tema for studien er utfordringer som oppstår under implementering og bruk av velferdsteknologi i Oslo kommune. Herunder er oppgaven avgrenset til elektroniske medisindispensere som er en del av trygghet- og mestringsskapende teknologier. Forskningsspørsmålet som stilles er: Hvilke utfordringer opplever mellomledere ved implementering og bruk av medisindispensere i hjemmetjenesten? Studien tar utgangspunkt i forskning innenfor organisasjonsendring og innovasjon. Teoriene som benyttes er i hovedsak Kotters åttetrinnsmodell (2012a), Sundbos (2008) innovasjonsprosess og Kommunesektorens organisasjon (KS) (2018) “veikart for tjenesteinnovasjon”. Teoriene knyttes sammen for å undersøke hvor i endringsprosessen det har oppstått utfordringer og hva som er kilden til dette. Det er gjennomført en kvalitativ studie med semistrukturerte dybdeintervjuer, hvor datamaterialet fra intervjuene ble analysert tematisk. Respondentutvalget bestod av 12 mellomledere fra seks ulike bydeler i hjemmetjenesten. Mangelfull opplæring, liten tid og motstand fra personalet er tre essensielle utfordringer som mellomledere opplever under implementeringen. Videre viser studien tre utfordringer som hindrer optimal bruk av medisindispenserne; de samkjørte ikke med medisinene, var ikke egnet for alle brukere og dispenseren avga mange feilmeldinger. Fem organisatoriske faktorer som også påvirker mellomledernes opplevelse av utfordringene er; mellomledernes forståelse av formål og betydning med velferdsteknologi, mellomlederens rolle, kommunikasjon og involvering i prosessen, synliggjøring av gevinster og kultur for innovasjon i bydelen. Norway is faced with vast challenges in the Health Care sector, and the implementation of welfare technology in this sector is considered to be part of the solution. These challenges are related to a growing population of elderly people and new patient groups, and at the coinciding decrease in share of working-age population (Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, 2016, p. 4). Increased focus on welfare technology would create safety, empowerment and independence for patients, and save the society of substantial costs. Welfare technology was first introduced in 2014 in five municipalities in Oslo, through the project "velferdsteknologi i sentrum" (VIS) (Welfare Technology in the Center – authors’ translation). The experiences and technologies from the VIS-project were further introduced to other municipalities through “spredningsprosjektet” (The Distribution Project – authors’ translation). Several challenges, related to organizational structure, arise when new technological solutions are implemented in the home care sector. Little research has been found concerning what challenges middle managers in the home care service experience. This thesis therefore aims to explore this further. The theme of this study is challenges that arise during the implementation and use of welfare technology in five of Oslo’s municipalities. Hereunder, this task is limited to electronic medicine dispensers that are part of patient care technologies. The research question posed is: What challenges do middle managers experience when implementing and using medicine dispensers in the home care service? The study is based on research within the organizational change and innovation field. The theories used in this thesis are mainly Kotter’s 8-step Change Model (2012a), Sundbo’s (2008) Innovation Process and kommunesektorens organisasjon (KS) (2018) Roadmap for Service Innovation. The theories are linked to examine wherein the change process challenges have arisen and the source of these challenges. This is a qualitative study with semi-structured in-depth interviews. Participants included 12 middle managers from six different municipalities in the home care sector. Data from the interviews were analyzed thematically. Insufficient training, little time and resistance from staff are three essential challenges that middle managers experience during implementation. Furthermore, three other challenges prevented optimal use of medicine dispensers; the medicine dispenser was not suitable for all types of medicines, the medicine dispenser did not suit all types of patients and many errors on the dispenser were reported. Five other organizational factors also influenced the middle managers’ experience of the challenges. These were related to the middle manager’s opinion and purpose of welfare technology, middle managers position, communication and involvement, make gains visible and the services innovation culture. M-ØA

Bakgrunn: Det er stort fokus på velferdsteknologi i dagens samfunn, spesielt med tanke på de demografiske utfordringene samfunnet står ovenfor de neste tiårene. Det er derimot lite forskning på brukererfaringen ved innføring av velferdsteknologiske løsninger. Hensikt og problemstilling: Hensikten med studien er å få kunnskaper brukererfaringer og velferdsteknologi. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer tjenestemottagere har ved bruk av elektroniske medisindipsensere? Metode: Studien har et kvalitativ design. I studien ble det gjennomført seks semistrukturerte intervjuer med tjenestemottagere som har en elektronisk medisindispenser. Det varierte hvor lenge tjenestemottagerne hadde hatt den elektroniske medisindispenseren, fra et par måneder til et par år. Dataene ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering. Resultater: Tjenestemottagerne erfarte både positive og negative sider ved den elektronsike medisindispenseren. Positive sider var; økt trygghet, sikkerhet, bedre medisinhåndtering, og redusert ventetid. Negative sider var; tekniske utfordringer og estetikk. Konklusjon: Det erfares både positive og negative sider ved daglig bruk av en elektronisk medisindispenser for tjenestemottageren. Resultatene fra denne studien kan bidra til økt fokus på brukererfaringen når det skal prøves ut velferdsteknologier.

Dette er en studie som ved en praksisnær tilnærming utforsker verdier i og verdien av sosialfaglig praksis i introduksjon av kompenserende teknologi. Denne praksisstudien plasserer seg faglig innenfor fagområdet arbeidsrettet rehabilitering og hjelpemiddelteknologi. Studien benytter teorier, perspektiver og tilnærming fra praksisforskningen. I analysen benyttes begreper og ressurser fra teknologisosiologi, 4 det tverrfaglige feltet for studier av vitenskap, teknologi og samfunn (Science, Technology and Society, STS). Hensikten med studien er å beskrive hvordan verdier former utvalgte praksiser der teknologi introduseres, og hva som er verdien av å introdusere kompenserende teknologi for brukere og faget sosialt arbeid. Problemstillingen i denne studien er å utforske verdier i og verdien av sosialfaglig praksis i introduksjon av kompenserende teknologi i arbeidsrettet rehabilitering. Hensikten er å utvikle kunnskap om hva som fremmer eller hemmer at teknologier introduseres og tas i bruk som virkemiddel i inklusjon av arbeidssøkere med kognitive utfordringer. Følgende forskningsspørsmål belyses: 1) Hvordan introduseres kompenserende teknologi i arbeidsrettet rehabilitering med mennesker med kognitive funksjonshemminger? 2) Hvilke verdier får gjennomslag i forhandlingene om introduksjonen av teknologi i arbeidsrettet rehabilitering? 3) Hvilken verdi har introduksjonen av kompensatorisk teknologi for sosialfaglig arbeid og for de funksjonshemmede selv? Paper I: Michelsen, G., Slettebø, T. & Moser, I.B. (2017) Introduction of Cognitive Support Technologies (CST) for job seekers. Journal on Technology & Persons with Disabilities, 5, 94–106. Paper II: Michelsen, G., Slettebø, T. & Moser, I.B. (2019) Inclusive physical and digital spaces in vocational rehabilitation. Nordic Journal of Science and Technology Studies, 7 (1): DOI: https://doi.org/10.5324/njsts.v7i1.2796. Paper III: Michelsen, G., Slettebø, T. og Moser, I.B. (2019) Introduksjon av kompenserende teknologi i arbeidsrettet rehabilitering: verdier som former praksis. Tidsskrift for velferdsforskning, 22(2): DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2019-02-05 Paper IV: Michelsen, G., Slettebø, T. & Moser, I.B. (2019) The empowering value of introducing CST in vocational rehabilitation. Disability and Rehabilitation: Assistive Technology, https://doi.org/10.1080/17483107.2018.1545263

Denne rapporten formidler resultater fra en tverrfaglig evaluering av bo- og tjenestetilbudet Kampen Omsorg+ i Oslo. Tilbudet er ett av flere bo- og aktivitetstilbud som er godkjent som Omsorg+ i Oslo kommune. Modellen Omsorg+ er tenkt som en boform mellom egen bolig og institusjon, og der mestring, sosial deltagelse, aktivitet og livskvalitet står i sentrum. Omsorg+ skal være et tilbud for eldre som har behov for hjelp i hverdagen, men som kan bo i egen bolig. Modellen kombinerer nye boligløsninger, samordnede tjenester og digital teknologi. Kampen Omsorg+ er drevet av Kirkes Bymisjon etter avtale med Oslo kommune. Den tverrfaglige evalueringen er gjennomført av et forskerteam fra SINTEF Byggforsk, SINTEF Helse og VID vitenskapelige høyskole (tidligere Diakonhjemmet høyskole). Forskerteamet har spiss-kompetanse innen omsorgstjenester, bygg og teknologi, og samspillet mellom disse elementene. Erfaringene er innhentet via befaringer, observasjoner og intervjuer med ansatte i Kirkens Bymisjon (leder og husverter), ansatte i Oslo kommune (hjemmetjenesten og forvaltningskontor), beboere og pårørende. Funn Kampen Omsorg+ er et fleksibelt bo- og tjenestetilbud med attraktive leiligheter, mange muligheter for sosial deltagelse og aktivitets- og treningstilbud. Evalueringen viser at ansatte, beboere og besøkende trives. Trygghet for beboerne, lett tilgjengelig hjelp ved behov og mulighet for deltakelse i sosiale og kulturelle aktiviteter er grunnleggende elementer i tilbudet. Kulturtilbudet og det sosiale livet i fellesarealene rundt kafeen i første etasje trekkes fram som spesielt positivt av alle informantene. Disse arenaene brukes også av beboere som ikke har overskudd til å delta aktivt, men som likevel vil være passivt tilstede. Vi har sett at folk møtes og at det etableres nye vennskap. Alle beboerne har et sted å gå til og noen å snakke med hvis de ønsker det. Byggets utforming med mange fellesarealer og egne leiligheter innbyr til at beboerne selv kan velge i hvor stor grad de ønsker sosial kontakt og felleskap. Behovet for sosial kontakt varierer mye fra beboer til beboer. Smarthusteknologi og velferdsteknologiske løsninger er integrert i boligene. Da tilbudet ble planlagt, var ambisjonene for den digitale teknologien store. Forventingen var at teknologien skulle spille en sentral rolle i å bidra til trygghet og sikkerhet samt til mer selvstendighet for beboerne. Erfaringene viser at teknologien har en betydelig mindre rolle enn tiltenkt. Unntaket er de digitale trygghetsalarmene, som er svært viktig for beboerne, og som definerer mye av innholdet i husvertrollen. Tjenestetilbudet på Kampen Omsorg+ er delt mellom Kirkens Bymisjon og Oslo kommune. Ansatte «på huset» består av husverter, en kulturmedarbeider og leder, som alle er ansatte av Kirkens Bymisjon. Oslo kommune leverer hjemmebaserte tjenester til beboere som har individuelt vedtak. Sammensetningen av tjenestene og samarbeidet mellom de ansatte har stor betydning for helheten i tilbudet. Beboere, besøkende og pårørende opplever de ansatte på huset som tilgjengelige og imøtekommende. Det er lett å spørre hvis man trenger hjelp. Godt samarbeid mellom ansatte på huset og ansatte i den kommunale hjemmetjenesten er essensielt. Samarbeidet får gode skussmål fra begge parter. De to tjenestene er organisert på ulike måter og har hver sine ansvarsområder. Husvertene er til stede hele døgnet alle dager i uka, men skal ikke gå inn i personnære helsefaglige oppgaver. Ansatte i hjemmetjenesten har helse- og omsorgsfaglige oppgaver knyttet til individuelle vedtak. Denne delingen av ansvarsområder skaper av og til utfordringer. Det er ikke alltid hjemmetjenesten er tilgjengelig på kort varsel. Beboerne henvender seg da til husvertene. For husvertene er det krevende å avslå å hjelpe en beboer, selv om behovet ligger utenfor husvertenes faglige ansvarsområde. Ofte er det også uklart om henvendelsen faller inn under husvertenes eller hjemmetjenestens ansvarsområde. I slike situasjoner skjer det forhandlinger om ansvar og oppgavefordeling mellom husvertene og hjemmetjenestene. Husvertrollen er utfordrende, og vi beskriver den som «grenseløs». Til tross for dette ser vi at husvertrollen er en av kjernekvalitetene ved botilbudet. Husvertene blir av flere karakterisert som «limet» som holder det hele sammen. Det er flere frivillige som bidrar inn som støtte og hjelp for husvertene. Både byggets utforming og plassering spiller en betydelig rolle for at Kampen Omsorg+ skal bli det botilbudet, møtestedet og kulturtilbudet som det var tenkt å være. Bygget er plassert i et etablert lokalmiljø og er fysisk utformet slik at det signaliserer åpenhet og «ønsker velkommen inn», også for naboer og andre som ikke bor der. Tilgjengeligheten for besøkende er en positiv kvalitet også for beboerne som bor der. Evalueringen viser at viktige forutsetninger for at det sosiale miljøet skal fungere godt, er at beboerne har overskudd til å delta i det sosiale livet og i kultur- og aktivitetstilbudene. Det er også viktig med en viss kontinuitet i botid. Særlig to elementer er avgjørende for Omsorg+modellens framtidige relevans: at beboerne opplever trygghet og sosial deltagelse, og at besøkende synes det er attraktivt å være der. Begge disse elementene er godt ivaretatt på Kampen Omsorg+. Det siste elementet bør vektlegges enda sterkere i framtiden, og må være førende for både plassering og utforming av framtidens Omsorg+boliger. En av grunntankene i Omsorg+ er at beboere, naboer og frivillige til sammen skal bidra for å skape det sosiale miljøet. Evalueringen viser at dette forutsetter at andelen beboere med store helseproblemer og behov for mye hjelp ikke kan være den dominerende gruppen. Heller ikke beboere med kort botid kan utgjøre en for stor andel. Det er vanskelig å fastsette hva som er tålegrensen for andelen beboere med store hjelpebehov før dette vil hemme det samlede bomiljøet. Det vil dessuten avhenge av hvor mange utenfra som oppsøker og benytter tilbudet. Fleksibiliteten ved modellen Omsorg+ krever at alle involverte aktører tar et felles ansvar for at botilbudet skal fungere etter intensjonen, også de som tildeler boliger.

Master i ergoterapi Bakgrunn: Det økende antallet eldre i befolkningen er beskrevet som en stor utfordring på verdensbasis. Velferdsteknologi tar sikte på å møte denne utfordringen ved å gjøre det mulig for eldre å kunne bo selvstendig i egen bolig, og samtidig redusere kostnader til helsetjenestene. Eldre kan av ulike grunner bli ekskludert fra å bruke teknologi i hverdagen, og kan medføre aktivitetsmessig urettferdighet. Det er behov for mer kunnskap om hvordan eldre bruker nettbrett i hverdagen. Hensikt: Å undersøke hvordan fire beboere (65+) i en Omsorg+ bolig i Norge erfarer bruk av nettbrett i hverdagslivet og hvordan brukergrensesnittet kan hemme eller fremme bruken av nettbrettet. Metode: Deltakende observasjon med «tenke høyt-tilnærming» ble anvendt for å undersøke deltakernes tanker, følelser og valg mens de utførte selvvalgte aktiviteter på eget nettbrett i eget hjem. Det ble gjort videoopptak av deltakernes hender mot nettbrettet. Opptakene fanget også det deltakerne fortalte. Analyse: Det auditive- og visuelle datamaterialet ble transkribert og analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering og videografi. Konsepter fra aktivitetsvitenskap, som «doing», «being», «belonging», «becoming» og «retten til aktivitet og deltakelse» ble anvendt for å forstå og fortolke resultatene. Resultat: Deltakerne erfarte glede og nytte ved å bruke nettbrettet til å gjøre kjente aktiviteter på nye måter. De opprettholdt tilhørighet til familie og venner, og ønsket å lære mer. Til tross for enkelte hemmere, erfarte deltakerne nettbrettet som enkelt å bruke. De hadde også funnet ulike strategier for bruken av det. Konklusjon: Gjennom å ha funnet ulike strategier bidro deltakerne til inkludering av seg selv i en digital kontekst. Ergoterapeuter er sentrale aktører for å fremme aktivitet og deltakelse i den digitale konteksten, ved å muliggjøre at eldre tar i bruk nettbrett i hverdagen. Fokus på hverdagslige hemmere, som lange negler, kan være avgjørende for eldres bruk av nettbrett.

Denne masteroppgaven beskriver en case studie om plan- og prosedyreverktøyet e-Plan til bruk for å strukturere hverdagen til mennesker som har diagnosen psykisk utviklingshemming. Gjennom intervjuer og observasjoner med tjenestepersonell og beboere i omsorgsboliger avdekker vi hvordan et komplekst samspill mellom ulike elementer i kontekst påvirker tilgjengeligheten til slik velferdsteknologi. Hensikten med oppgaven er å identifisere implikasjoner for å informere design, som inspirasjon til videre forskning om tilgjengeliggjøring av velferdsteknologi. Ved å bruke begreper fra fagfeltet CSCW identifiserer vi omsorgsarbeid som et samarbeid, både mellom tjenesteytere og sammen med beboere. Dette stiller krav til både koordinering, “awareness” og informasjonsformidling på tvers av aktører, hvor vi har sett at teknologien opptrer som et verktøy for både beboere og tjenestepersonell. Tilgjengeliggjøring av teknologi for beboere mener vi skjer gjennom tjenestepersonell, som en følge av beboernes avhengighet til bistand for å strukturere egen hverdag. Dette medfører spenning i forholdet mellom standardisering av tjenestepersonell sitt bistandsarbeid og fleksibilitet i teknologien for å imøtekomme heterogeniteten blant mennesker som har psykisk utviklingshemming. Ved bruk av ulike begreper for å forstå relasjonen mellom menneske og teknologi, avdekker vi varierende grad av faglig kompetanse blant tjenestepersonell. Dette medfører utfordringer da e-Plan er utformet som et ekspertverktøy med krav om faglig kompetanse, men presenteres som en hybrid mellom dette og en hyllevare-teknologi. Vi ser at tjenestepersonell sin kunnskap ofte er situasjonsbasert, noe som medfører et krav til teknologi som bistår tjenestepersonell i å utnytte slik kunnskap gjennom teknologiens “affordance”. For å imøtekomme utfordringene ved tilgjengelighet av velferdsteknologi presenterer vi behovene for å skille funksjonalitet til beboer og tjenestepersonell, fremme samarbeid mellom tjenestepersonell gjennom semi-synkron kommunikasjon, utforme teknologi som bevisstgjør og støtter opp under nødvendig fagkompetanse, samt tilrettelegge for innføring av teknologi i eksisterende arbeidspraksis gjennom pre-fasilitering.

Bakgrunn: Framskrivinger viser at vi blir flere eldre. Samtidig vil antallet yrkesaktive per person over 67 år reduseres, noe som vil gi utfordringer for de kommunale helsetjenestene. Bruk av teknologi i det kommunale tjenestetilbudet er til nå lite kartlagt. Intensjonen med bruk av velferdsteknologi, som den mobile trygghetsalarmen, er at de eldre skal kunne bo trygt og selvstendig i eget hjem så lenge som mulig. Hjemmet blir fra politisk hold sett på som det mest foretrukne og kostnadseffektive stedet å yte omsorgstjenester. Hensikt: Studiens hensikt er å få kunnskap om hvilke erfaringer hjemmeboende eldre (uten andre helse- og omsorgstjenester) har med bruk av den mobile trygghetsalarmen. Slik kunnskap vil være nyttig for å utvikle trygghetsalarmtjenestene videre. Metode: Studien har et deskriptiv design med kvalitative forskningsintervju for innsamling av data. Inklusjonskriteriene var hjemmeboende eldre i alderen 65 til 89 år som hadde tatt i bruk den mobile trygghetsalarmen. Ingen av dem mottok andre helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Intervjuene ble gjennomført hjemme hos deltakerne i en bydel øst i Oslo. Lydopptak fra intervjuene ble transkribert. Intervjuene ble analysert med systematisk tekstkondensering basert på Malteruds analysemetode. Funn: Det er tre hovedfunn i denne studien: 1) de eldre er usikre på den mobile trygghetsalarmens funksjon relatert til mangel på opplæring, svikt i teknologien og til deres egen alder og skrøpelighet, 2) de erfarer at alarmen gir økt trygghet og trygghetsfølelse når de oppholder seg alene, at pårørende blir tryggere, og økt trygghet i samtale med alarmsentralen og er positive til muligheten for å bli lokalisert 3) at noen eldre ikke ser behov for alarmen enten fordi de har tilgang til alternative trygghetsfaktorer og/eller fordi de ikke føler seg utrygge. 6 Konklusjon: Studien viser at deltakernes erfaringer med bruk av den mobile trygghetsalarmen er varierte og til dels motstridende. Funnene reiser spørsmål om hvorvidt den mobile trygghetsalarmen understøtter muligheten til å eldes i eget hjem slik implementeringen pr. i dag praktiseres.