Search

Additional file 1. Interview guide - Reasoning about contacting peer support in 2019, interviews carried out 1 year later, in 2020.

Forskningsprosjektet Aniwel, som er grunnlaget for denne boka, har handlet om hvordan offentlig forvaltning kan realisere formålet i dyrevelferdsloven: å «fremme god dyrevelferd og respekt for dyr» (Dyrevelferdsloven, 2009, § 1). I introduksjonen til denne boka presenterte vi derfor tre spørsmål som vi har forsøkt å besvare: Hvordan forholder matprodusenter seg til offentlige virkemidler? Hvordan kan offentlige myndigheter iverksette og praktisere lovverket på en slik måte at næringen handler i tråd med lovens formål? Hvordan påvirker den organisatoriske utformingen av tilsynssystemet mulighetene for effektiv iverksetting? Prosjektets formål har vært å produsere anvendbar kunnskap. Derfor fremhever vi i dette avslutningskapitlet lærdommer av praktisk betydning for tilsynsarbeidet. Vi beskriver tiltak som i hovedsak kan gjennomføres innenfor gjeldende lovgivning. Det er samtidig viktig å understreke at Aniwel primært er et samfunnsvitenskapelig – og ikke et rettsdogmatisk – prosjekt: Formålet er å beskrive hvordan lovens formål fremmes, ikke å utrede hva som er mest korrekt forvaltningsrettslig sett. Vi utelukker derfor ikke tiltak som – dersom de gjennomføres fullt ut – vil kunne kreve lovendring. Eventuelle lovendringsbehov må i så fall vurderes av andre.

Hvilke oppfatninger og holdninger har husdyrprodusenter til dyrevelferd, lovverk og tilsyn? Vi besvarer spørsmålet ved hjelp av data fra kvalitative intervjuer og en omfattende spørreundersøkelse blant norske husdyrprodusenter. Dataene viser at styringssystemet og dyrevelferdslovens formål har gjennomgående støtte i næringen. Å følge lovverket anses i stor grad som en moralsk plikt blant produsentene. Produsentene aksepterer tilsyn og mener Mattilsynet fyller en nødvendig oppgave. De opplever at inspektører flest opptrer på en akseptabel måte. De fleste produsentene har betydelig grad av tillit til Mattilsynet som etat. Samtidig finnes varierende oppfatninger av hva god dyrevelferd er, og negative opplevelser av tilsynet er ikke uvanlige. Tilsynets maktbruk oppleves i en del tilfeller som uforholdsmessig og lite enhetlig. God mellommenneskelig samhandling ved stedlig tilsyn fremstår som en nøkkel til en god relasjon mellom næring og tilsyn. Dataene understøtter argumentet om at veiledning kan spille en viktig rolle i effektiv iverksetting av lovverket.

Formålet med denne boka er å gi kunnskap om den offentlige forvaltningen av dyrevelferd, og om forvaltningens forutsetninger for å lykkes. Samtidig har boka et allment formål: å gi generell kunnskap om hvordan lovverk kan iverksettes. Dyrevelferden forvaltes gjennom en egen lov som har til formål «å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr» (Dyrevelferdsloven, 2009). Boka handler om hvordan offentlige myndigheter kan iverksette loven på en formålstjenlig måte. Myndighetene skal sørge for at loven følges opp av de som eier, holder og transporterer dyr. Mattilsynet har hovedansvaret for å besørge dette, og ivaretakelse av ansvaret er bokas hovedanliggende. Tre spørsmål ligger dermed til grunn for boka: Hvordan kan offentlige myndigheter iverksette og praktisere lovverket på en slik måte at næringen handler i tråd med lovens formål? Hvordan påvirker den organisatoriske utformingen av tilsynssystemet mulighetene for effektiv iverksetting? Hvordan forholder matprodusenter seg til offentlige virkemidler?

Denne rapporten presenterer resultatene fra prosjektet «Valuation of the Norwegian plant health regime from an environmental, economic and social perspective (PlantValue)», som ble finansiert av Forskningsrådet gjennom en utlysning i samarbeid med Mattilsynet om midler til forvaltningsforskning på dyre- og plantehelse. Formålet med prosjektet var å få økt kunnskap om de miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvensene av reguleringen av plantehelse i Norge og ulike metoder for å måle og utforske disse. Vi valgte å fokusere på et utvalg ulike former for reguleringer, og gjennom utvalgte casestudier har vi sett på betydningen av reguleringene for mattrygghet, helse, miljø, produsentøkonomi og forbrukervelferd.....

I kapittelet redegjør vi for hvordan veterinær grensekontroll er regulert gjennom EØS-avtalen, og hvilke konsekvenser dette har for den norske sjømateksporten. I kapittelet analyseres de videre konsekvensene av måter å regulere veterinær grensekontroll på gjennom alternative tilknytningsformer til EU: 1) Ingen avtale med EU, der EUs tredjelandsbestemmelser gjelder; 2) frihandelsavtale med EU (jf. Færøyene, Chile, Canada); og 3) sektoravtaler med EU innenfor en bred handelspolitisk ramme (jf. Sveits).

Klima- og miljødepartementet (KLD) arbeider med et forslag for utfasing av bruk av torv. Utfasingen gjelder både privat og landbruksindustriell bruk. Det legges opp til utfasing av torv innen 2030. Hvis det viser seg vanskelig å fase ut torv innen 2030 skal det legges plan for et mulig utviklingsløp av forskning og utvikling mtp. alternativ utfasingsdato. Landbruks- og matdepartementet (LMD) har på denne bakgrunn bedt NIBIO vurdere virkninger torvutfasing vil kunne få for landbruksnæringen samt se på klimaeffekter av torvbruk og muligheter for å ha bærekraftige driftssystemer for torv....

Artikkelen handler om hvordan EU over tid har fått økt kompetanse og myndighet i helsepolitikken, og hvordan denne utviklingen kan påvirke helsesystemer i Europa, inkludert det norske helsesystemet. For enkelthets skyld brukes konsekvent betegnelsen EU, selv om dette var en betegnelse som formelt sett først kom i bruk 1. november 1993, da Maastricht-traktaten trådte i kraft. Helsepolitikk var opprinnelig ikke del av EU-samarbeidet, men gjennom regelverket for det indre marked, og domstolenes tolkning av dette, har EU blitt involvert på en rekke helsepolitiske områder, som regulering av mattrygghet, medisiner, medisinsk utstyr, yrkeskvalifikasjoner og pasientrettigheter, og uforpliktende samarbeid og koordinering av folkehelsespørsmål. Artikkelen analyser EUs styrkede rolle i helsepolitikken, samt hvordan nasjonale EU-tilpasninger er blitt gjennomført som følge av dette. Artikkelen belyser slik en utvikling som medlemslandene verken har forutsett eller ønsket. Europeisering av helsepolitikk har skjedd som en uforutsett og indirekte konsekvens av EUs traktatfestede markedsregulering. EUs traktatverk har samtidig utgjort et sett av begrensninger som har hindret en reversering av europeiseringen.