Search

We decompose the textual data in a daily Norwegian business newspaper into news topics and investigate their predictive and causal role for asset prices. Our findings suggest that news published through the mass media has significant, persistent, and potentially economically profitable predictive power for returns. Moreover, during an exogenous media strike returns for firms particularly exposed to our news measure experience a substantial fall relative to the control group. Together these findings lend support for a view where the media act as “information intermediaries” between agents and the state of the world, and disseminate fundamental information to investors.

Driving under the influence of alcohol is a major cause of fatalities worldwide. There have been a range of legislative and policy interventions aiming to address this. Bar closing hours is one policy with clear implications for drink driving. Existing evidence, largely drawn from one-off policy changes in urban settings, reports mixed evidence that is difficult to generalize. We return to this issue using a setting, Norway, that is advantageous due to large temporal and regional variation in closing times, frequent changes, and a lack of confounding policy changes. We demonstrate an average zero effect of closing hours on traffic accidents that masks large variations in effects: in terms of population density; accident severity; and direction of change in closing hours. Extensions in closing hours in populous municipalities decrease accidents, whereas the opposite is true for rural municipalities. Our findings suggest that estimates from single policy changes may be difficult to generalize, while demonstrating that closing hours can generate large effects on traffic accidents.

International audience; Due to an EU directive making integrated pest management (IPM) mandatory, European farmers are expected to reduce their use of chemical pesticides, which may potentially increase production costs and risk of harvest loss. Less pesticide use is appreciated by many consumers and may generate a higher willingness to pay (WTP). However, IPM is a wide concept and it is difficult for consumers to distinguish between products with high and low risk of pesticide residues. As a result, consumers might use other characteristics, such as country of origin, for the identification of safer products. In this study, we investigate if a higher WTP for Norwegian strawberries is associated with a belief that they contain less pesticide residues than imported berries. We use regression analysis to estimate to what extent the difference in WTP for Norwegian and imported strawberries is correlated with various perceptions about strawberries. The analyses reveal that the stronger the belief that Norwegian strawberries have less pesticide risk than imported ones, the higher the WTP for Norwegian strawberries. This means that if consumers believe domestic farmers use little pesticides, domestic products might be able to sell at considerably higher prices than imports. Hence, it may be economically beneficial for farmers to keep pesticide use at a minimum. Furthermore, we find that consumers have a higher WTP for strawberries produced with less use of pesticides, although not pesticide-free, indicating that IPM is appreciated.

Pengespill er for de fleste en adspredende underholdning. Et mindretall opplever imidlertid å miste kontrollen over spillingen. Problemspilling er en tilstand knyttet til en rekke negative konsekvenser for spilleren, spillerens nærstående og det øvrige samfunnet. Omtrent 1.4% (55 000 personer) av den voksne befolkningen (16-74 år) i Norge har alvorlige pengespillproblemer. I denne rapporten anvendes en sykdomskostnadsanalyse for å estimere de samfunnsøkonomiske konsekvensene av problemspilling i Norge basert på tall/statistikk fra 2019. I en sykdomskostnadsanalyse deles kostnadene inn i tre kategorier. Innen direkte kostnader estimeres kostnader knyttet til behandling, ideelle organisasjoner, gjeldsrådgivning og -håndtering, rettsvesenet, forebygging, forskning og regulering av spillmarkedet, samt rekruttering av nye ansatte i bedrifter pga. avgang av problemspillere. Vedrørende indirekte kostnader estimeres kostnader grunnet produksjonsbortfall i samfunnet som skyldes sykenærvær, arbeidsfravær, arbeidsledighet, uførhet og for tidlig død som er knyttet til problemspilling. Når det gjelder Immaterielle kostnader estimeres disse i form av nedsatt livskvalitet i befolkningen gjennom emosjonell, psykisk eller fysisk belastning som rammer spilleren og/eller spillerens nærstående grunnet problemspilling. Samlet sett estimeres de samfunnsøkonomiske kostnadene av problemspilling i Norge 2019 til 5.14 milliarder kroner, som tilsvarer kr 93 458,- per problemspiller. Den største kostnadskategorien er indirekte kostnader (47%) etterfulgt av immaterielle kostnader (37%) og direkte kostnader (16%). Det er generelt et behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom pengespillproblemer og helse-, økonomiske- og samfunnsmessige konsekvenser. Det understrekes at det foreligger usikkerhet i flere av kostnadsestimatene og ikke alle aktuelle kostnader kunne estimeres grunnet manglende data. De samfunnsøkonomiske konsekvensene av problemspilling estimert i denne rapporten viser at problemstilling utgjør en betydelig kostnad for det norske samfunnet og understreker behovet for økt satsning på forskning og forebygging av pengespillproblemer.

This paper provides quasi-experimental evidence from Norway on the relationship between local government school spending and the age composition of the electorate. We exploit a reduction in the minimum voting age from 18 to 16 years in selected local governments in the 2011 local election and a difference in differences strategy to estimate causal effects on compulsory school spending. The results do not support the hypothesis that newly enfranchised young voters prefer higher compulsory school spending. Instead, the numerical estimates on school spending point toward negative impacts. Since the newly enfranchised voters had just finished compulsory school and will not receive any direct benefit from compulsory school spending, the absence of positive effects is broadly consistent with the hypothesis that the new young voters behave selfishly. Further research with other types of data is needed to confirm this interpretation., School spending and extension of the youth voting franchise: Quasi-experimental evidence from Norway

To understand deviations from covered interest parity (CIP), it is crucial to account for heterogeneity in funding costs across both banks and currency areas. For most market participants, the no-arbitrage relation holds fairly well when implemented using marginal funding costs and risk-free investment instruments. However, a few high-rated banks do enjoy CIP-arbitrage opportunities. Dealers avert inventory imbalances stemming from lower-rated banks’ usage of FX swaps to obtain dollar funding by inducing opposite (arbitrage) flows from high-rated banks. Arbitrage trades are difficult to scale, however, because funding costs increase as soon as arbitrageurs increase positions. Authors have furnished an Internet Appendix, which is available on the Oxford University Press Web site next to the link to the final published paper online.

Why some countries are more successful than others at securing European research and innovation grants is a question that has recently received significant attention in the research and policy communities. This article helps answer this question by investigating the role of firms in securing financial returns from EU Framework Programmes. More specifically, it explores how three firm characteristics – size, industrial sector, and country – can lead to increased participation in and larger grants from EU projects. The analysis is carried out using logistic and linear regressions on a combined data set consisting of data on Framework Programmes participation and firm characteristics. The analysis presents results for firms from four Nordic countries – Denmark, Finland, Norway, and Sweden – and their involvement in Horizon 2020.

• While market access quotas have generated high levels of rents for traders and exporters in Namibia, Botswana, Norway, and offshore entities in the UK, their developmental benefits are diffuse, unclear, and difficult to unpack; • The consolidation of trade between small supply (Namibia, Botswana) and demand markets (Norway) provides some unique advantages for trading parties, given the former’s efficiency and scale disadvantages in international trade, and the latter’s desire to actively manage its food imports; • However, such a strategy is not necessarily replicable or scalable, as it entails both high entry costs for access and high risks from the over-reliance on a limited number of markets and the specter of animal disease incursions.

This paper reports on an experiment that investigates how inequality in advantage affects individual preferences for honesty and generosity. In a two-stage experiment, subjects first earn money according to self-reported production, which can include honest and dishonest reports. Subjects then play the dictator game and decide how much, if any, of their earnings to share with an anonymous recipient. Treatments investigate how equal and unequal advantages in production affect the extent of cheating in stage one and the subsequent offers in stage two. When advantage randomly benefits only some of the group, the relatively disadvantaged are significantly more dishonest and exhibit significantly less other-regarding behavior. Considering the interplay between cheating and giving, we find that greater cheating was followed with greater giving. And comparing this relationship across treatments suggests self-justification for dishonest behavior makes subjects feel more entitled to their ill-gotten gains.

This paper presents new data on services trade regulation for 46 countries in 22 services sectors over 6 years (2014–2019). The data consist of qualitative information which is scored and weighted to produce composite indices. They cover market access and national treatment restrictions with respect to all GATS modes of supply, but also behind the border domestic regulation such as licensing, non‐transparent regulatory procedures and competition policy. The database is updated annually. The trade restrictiveness indices (STRIs) are significantly correlated with services trade flows, but also with the performance of the sectors subject to the restrictions including logistics performance indicators, interest spreads, density of ATMs and secure servers, broadband penetration and outcomes such as legal rights and the time to resolve insolvency.

The increasingly rapid uptake of digital technologies is launching the global economy into the ‘Fourth Industrial Revolution’ and the next transformative wave of globalisation. Trade in merchandise is in long-run relative decline; trade in services, especially e services, is on a long-term relative upward trend - and associated cross-border data flows are growing exponentially. These structural shifts, and their impacts on competitiveness, are set to intensify. The G20 must assert a leadership role by signalling best practice policy and regulatory settings, including sustained openness to international trade, investment and data flows, so every nation can reap the productivity gains of the digital age. This Working Paper has been prepared as background for a short Policy Brief for the 2020 THINK20 Taskforce 1: Trade and Investment.

I examine the role of the U.S. shale oil boom in driving global oil prices. Using a structural vector autoregressive (SVAR) model that identifies separate oil supply shocks for the U.S. and OPEC, I find that U.S. supply shocks can account for up to 13% of the oil price variation over the 2003-2015 period. This is considerably more than what has been found in other studies. Moreover, while U.S. oil production has increased substantially since 2010, U.S. oil supply shocks first started to contribute negatively to oil prices beginning in late 2013. This mismatch implies a temporary friction in the transmission of U.S. supply shocks to the rest of the world likely caused by logistical and technological challenges observed in the downstream supply chain.

Recent research shows that the effect of food standards can beheterogeneous across sectors or countries: theysometimes act as barriers to trade, but in other cases may lead to increased trade. I present empirical evidence on Norwegian seafood export showing that foreign food standards, measured by SPS notificationsto the WTO, generallyhave a negative impact on total exports, the number of exporters and their average exports. However, for fresh seafood,there is a positive counteracting effect. I present a theoretical explanation for this, suggesting that food standards reduce consumer uncertainty about quality and safety and therefore increase demand. Trade barriers or trade facilitators? The heterogeneous impact of food standards in international trade

In 2012, Norway and Sweden implemented a common market for tradable green certificates to achieve each country's renewable-energy target. This is the first example of a cooperation mechanism that the EU has suggested to improve the cost efficiency of its renewable-energy policies. We asked investors in 446 planned hydropower projects in Norway what type of barriers may prevent their project from being realized under this scheme, and how likely it is that their project will be realized. Based on a regression analysis we find that the responses to these questions vary systematically with investor, project and process characteristics. We find that investors are concerned with capacity barriers imposed on the market because of the short duration and abrupt termination of the subsidy scheme at the end of 2020. Consequently, the cost efficiency of this and similar schemes can be improved by choosing a better design. Moreover, experienced investors and local landowners without previous experience in the energy sector responded differently to these questions. Local landowners were more optimistic, less concerned with capacity barriers and more concerned with economic barriers than experienced investors were. These observations are interesting given the recent emergence of new investors in the renewable energy sector. Elektrisitet sertifikater: Empirisk studie av investeringsbarrierer

Recent studies suggest that firms can reduce fixed trade costs by hiring intermediaries like trading companies. I argue that customs brokers – a type of intermediary rarely studied in economics before – can play a similar role. Using panel data of Norwegian trade transactions, I show that such brokers are commonly used to clear goods through customs. I find indications of lower sunk costs as well as fixed trade costs for firms that hire such services. However, engaging brokers can be risky, and traders in high-risk products like food are more likely to self-declare. Results are similar for importing and exporting, indicating that customs brokers facilitate both modes of trade.

The accepted and peer reviewed manuscript to the article Firms may face sunk costs when entering an export market. Previous studies have focused on global or country-specific sunk export costs. This study analyses the importance of market-specific sunk export costs (defining ‘market’ as a product–country combination). We also study how market-specific export costs can be affected by various kinds of learning and spillover effects. We use firm-level panel data for Norwegian seafood exports distributed on products and countries. The results lend support to the hypothesis of market-specific sunk costs. We also find evidence of learning and spillover effects, particularly within the same product group. 1, Forfatterversjon

Do small countries have higher proportions of firms that export in manufacturing industries than large ones? As small countries are well known to be more open than large ones, it may appear uncontroversial to claim that the answer is yes. Nevertheless, this contradicts predictions from many standard trade models positing a home-market effect in the number of manufacturing firms and exporters. In this article, I present a theoretical model where a home-market effect in the number of firms coexists with a reverse home-market effect in the number of exporters: as in standard models, the number of firms in a small country relative to that in a large one is lower than relative income, but, in contrast to standard models, the relative number of exporters is larger. As a consequence, small countries will have higher proportions firms that export in manufacturing industries – a claim I support empirically.

Virkemidlene som er rettet mot jordbruket, består i hovedsak av investeringsstøtte, ofte i form av kontantbidrag og av rentestøtte til et lån som dekker resten av investeringen. Tilleggsnæringer kan også få tilskudd til blant annet markedsundersøkelser og bedriftsutvikling. Virkemidlene som faller inn under Bygdeutviklingsordningen (BUordningen) er evaluert tidligere (Pettersen m.fl. 2009). Konklusjonen var at BUordningen først og fremst er et virkemiddel for å stimulere til investeringer i jordbruket. Det er vanskelig å påvise effekter av virkemidlene på det økonomiske resultatet. Investeringsstøtte virker som en kompensasjon for lav lønnsomhet i jordbruket. Andre analyser av investeringer på gårdsbruk (Haukås og Solberg 2012) viser at effekten på lønnsomhet kan være liten sammenlignet med gårdsbruk som ikke investerer. I beste fall tar det tid før investeringer får positiv effekt på lønnsomhet. Siden jordbruksforetaket selv må velge å søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, har mottakere gjennomgått en seleksjonsprosess og kan ikke uten videre sammenlignes med ikke-mottakere. Denne metodiske utfordringen er løst gjennom «propensity score matching», der et nytt utvalg blir laget utfra sannsynligheten for at foretaket mottar støtte fra Innovasjon Norge. Denne metoden eliminerer noe av skeivheten som kan oppstå ved seleksjon, og gjør det mulig å bruke standard paneldataanalyse på det nye utvalget. For tradisjonelt jordbruk ble det lagd fire indikatorer; inntekt, lønnsomhet, totalkapitalrentabilitet og arbeidsproduktivitet. Tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge var en av flere forklaringsvariabler i regresjonsanalysen. Effekten på indikatorene er også beregnet for tilleggsnæringer og for gårdsbruk med melk- og storfeproduksjon, som utgjør en stor andel av mottakerne. Effekten på indikatorene er generelt sett negativ, med varierende statistisk signifikans. Tre år etter tilsagn endres fortegnet på effekten til positivt for noen indikatorer, men med liten eller ingen statistisk signifikans. Endringen fra negativ til positiv kan altså skyldes tilfeldigheter. Vi kan dermed ikke si noe om effekten på sikt. Resultatene er det samme for både tradisjonelt jordbruk, melk- og storfeprodusenter og tilleggsnæringer. Analysen av tilleggsnæringer har i tillegg noen metodiske utfordringer. Definisjonen av tilleggsnæring i driftsgranskingene gjør at selv med et utvalg laget med «propensity score matching», vil noen foretak i oppstartsfasen bli sammenlignet med godt etablerte foretak med stabil inntekt. Våre resultater er i tråd med tidligere evaluering av BU-midler og analyse av investeringer i jordbruket (Pettersen m.fl. 2009). Mange investeringer er ikke forventet å ha noen effekt på økonomiske indikatorer på kort sikt. Eventuelle positive effekter vil først dukke opp flere år etter selve investeringen. Det koster å investere. I tillegg til de direkte investeringskostnadene, vil mange gårdbrukere øke egen arbeidsinnsats både under og etter selve investeringen. Dette gjør at arbeidsproduktivitet reduseres. I tillegg kan inntekt bli redusert når investeringen krever at produksjon reduseres ved for eksempel ombygging av fjøs. Likevel har jordbruket en høy produktivitetsvekst og investeringer er helt nødvendig for denne utviklingen. Selv om effekten er vanskelig å påvise, betyr mangelen på positiv sammenheng mellom investeringer og økonomiske resultater ikke at investeringer ikke fremmer produktivitetsvekst. Det må imidlertid utvikles bedre verktøy og metoder for å vise hvordan enkeltinvesteringer leder til produktivitetsvekst.

Hensikten med dette notatet har vært å vise hvor stor verdiskaping jordbruket i Troms står for. Tall for produksjonsinntektene og sysselsettingen er også med på å beskrive jordbrukets betydning i fylket. De samlede produksjonsinntektene for de vel 1 000 gårdsbrukene i Troms er for 2013 beregnet til å være på nesten 800 mill. kr. Av dette utgjør tilskudd 380 mill. kr. Begrepet verdiskaping er i dette notatet definert som «nettoprodukt til faktorpris», inkludert alle tilskudd. Dette er lik sum produksjonsinntekter i jordbruket (inkl. tilskudd) minus alle kostnader bortsett fra leid hjelp og jordleie. Det er gjort beregninger med utgangspunkt i data fra produksjonstilskuddsregisteret hos Statens landbruksforvaltning og driftsgranskingene hos NILF. Verdiskapingen av jordbruket i Troms for 2013 er på nesten 320 mill. kr. Jordbrukets betydning for verdiskaping og sysselsetting har blitt redusert over tid. NILF har tidligere beregnet verdiskapingen og sysselsettingen av jordbruket i Troms for 2004 og 2009. Verdiskapingen av jordbruket i Troms var på 338 mill. kr i 2004 hvis vi inflasjonsjusterer beregningene til 2013-verdi. I 2009 var verdiskapingen på 327 mill. kr og i 2013 på 317 mill. kr. Totalt gav jordbruket i Troms en sysselsetting på 1780 årsverk i 2004. Sysselsettingen ble redusert til 1410 årsverk i 2009 og i 2013 gav jordbruket i fylket en sysselsetting på 1 140 årsverk. Det har skjedd en reduksjon i antall husdyr og i antall dekar jordbruksareal som er i drift de siste årene. Dessuten har gjennomsnittsbruket blitt større etter hvert og det brukes stadig mer teknisk utstyr. Dette gjør at det kreves mindre manuell arbeidskraft. Sauehold er den eneste av husdyrproduksjonene som har økt verdiskapingen over tid. I 2004 var verdiskapingen i saueholdet i Troms på 72 mill. kr, i 2009 på 93 mill. og i 2013 på 98 mill. kr. Tallene refererer seg til faste 2013-kroner. Antall sauer i fylket har gått noe ned, men lønnsomheten i produksjonen har blitt betydelig bedre i løpet av de siste 10 årene. Troms er det største geitefylket i landet. Men geiteholdet har hatt en negativ utvikling de siste årene. Antall geiter har blitt redusert en god del. I 2004 ble verdiskapingen av geitemjølkproduksjonen beregnet til å være på 58 mill. kr. Tallet er inflasjonsjustert til 2013-verdi. Tilsvarende tall for 2009 og 2013 var på henholdsvis 52 og 38 mill. kr. Mjølkeproduksjonen er den største og viktigste driftsformen i Troms. Verdiskapingen for denne produksjonen har blitt redusert fra 175 mill. kr i 2004 til 152 mill. kr i 2013. Begge tall er gitt i faste 2013-kroner. Sysselsettingen i mjølkeproduksjonen har gått ned fra 740 årsverk i 2004 til 470 årsverk i 2013. Det er lauvskog på 90 prosent av det produktive skogarealet i Troms. For tiden hugges det svært lite tømmer og massevirke i fylket. Mesteparten av det som hugges av trær i Troms går til vedproduksjon. I tillegg hugges det en del skog som går til brenselflis. Statistisk sentralbyrå har på grunnlag av spørreundersøkelser beregnet vedproduksjonen i Troms til å være på om lag 110 000 m3. Fylkesmannen i Troms har samlet inn opplysninger om vedhogsten fra de ulike kommunene i fylket og kommet til en samlet hogst på 160 000 m3. Avhengig av hvor stor vedproduksjonen er, vil verdiskapingen for skogen i Troms være i størrelsesorden 50 til 80 mill. kr. Sysselsettingen i skogbruket er fra 280 til 400 årsverk.

BU-midlene inngår som ressurser for de såkalte regionale næringsprogrammene (RNP), og er LMDs viktigste økonomiske virkemiddel for å nå målet om næringsutvikling i og i tilknytning til landbruket. Fylkesmannen, Innovasjon Norge (IN), fylkeskommunene og kommunene har hver for seg og i samarbeid, viktige roller. Fylkene har betydelig frihet i forvaltningen av midlene så lenge satsningsområdene er forenelig med målene for landbrukspolitikken. Kriteriene for fordeling av BU-midlene mellom fylkene er derfor også et virkemiddel for å nå landbrukspolitiske målsettinger. Fordelingen bør gjenspeile både landbrukspolitiske prioriteringer og fylkenes muligheter for landbruksbasert næringsutvikling. Notatet tar utgangspunkt i fire kriterier som ble utredet i Kjesbu og Pettersen (2005) (1) landbruksaktivitet, jord- og skogbruk, (2) distriktenes egenskaper i en regionalpolitisk sammenheng, (3) aktivitet knyttet til BU-virkemidlene og (4) resultater i form av lønnsomhetseffekter for gårdsbrukene. Bak kriteriene ligger flere datasett som beskriver egenskapene ved det enkelte fylke. Valget av vekter for de enkelte kriteriene gir muligheter for å målrette ordningen ut fra ulike prioriteringer av de landbrukspolitiske målene. Vektingen gir for eksempel rom for å rette virkemidlet primært mot investeringer i tradisjonelt jordbruk eller mot distriktshensyn og fylker med en stor andel jordbruksavhengige kommuner. Notatet presenterer fem alternativer til fordelingen i 2013 og forslaget 2005: 1. Balansert fordeling: I denne fordelingen gis flere indikatorer betydelig vekt. Fordelingen er altså ikke spesielt innrettet mot å ta hensyn først og fremst til distriktsutvikling eller tradisjonelt landbruk, men representerer en balansert vekting av ulike hensyn.. 2. Landbruk – et alternativ med relativt stor vekt på landbruksaktiviteten i fylket. 3. Jordbruk – tilsvarer landbruksproduksjon, men med redusert vekt på skog. 4. Distrikt – egenskaper ved fylkene som dreier seg om landbrukets betydning for bosetting, tillegges relativt stor vekt. 5. Aktivitet – det legges i dette alternativet særlig vekt på fylkenes prioritering av nye næringer, men først og fremst i de fylkene hvor behovet for næringsutvikling er størst.

Haldenvassdraget renner igjennom fire kommuner i Akershus og Østfold før det renner ut i Iddefjorden. Som oppfølging til kravene i EUs vanndirektiv er det blitt iverksatt og vurdert en rekke tiltak og virkemidler i jordbruket for å bedre vannkvaliteten i Haldenvassdraget. Dette notatet gjengir resultatene fra et prosjekt hvor NILF har beregnet økonomiske konsekvenser av redusert jordarbeiding for kornarealene ved vassdraget. Reduksjon av fosfortap og konsekvenser for matkornproduksjonen er også diskutert. Tidligere studier har dokumentert at rensebehovet er størst i øvre del av vassdraget; det vil si i Aurskog-Høland i Akershus, og beregningene er derfor delt mellom Akershus og Østfold. Redusert jordarbeiding betyr å bruke andre jordarbeidingsmetoder enn pløying, og spesielt er høstpløying og høstharving en kilde til fosfortap fra jordbruksarealer. Et eventuelt forbud mot jordarbeiding om høsten endrer gårdbrukernes forutsetninger for kornproduksjonen, og spesielt for høsthvetedyrking. Avlingsendringer fra høstpløying er beregnet ut ifra to ulike kilder; spørreundersøkelse blant gårdbrukerne i Haldenvassdraget fra 2010 utført av NILF og resultater fra storskalaforsøk fra Norsk Landbruksrådgivning. Resultatene fra spørreundersøkelsen viser jevnt over større avlingsnedgang ved redusert jordarbeiding enn storskalaforsøk. Begge metoder har sine fordeler og ulemper, og i beregninger av økonomiske konsekvenser har vi derfor anvendt et gjennomsnitt av avlingsendringene fra spørreundersøkelsen og storskalaforsøk. Vi har videre anvendt avlingsnivåer ved høstpløying fra spørreundersøkelsen som utgangpunkt, som indikerer at gårdbrukerne fra Østfold oppnår høyere avlinger enn gårdbrukerne i Akershus. I våre økonomiske kalkyler har vi beregnet «resultat etter maskiner og arbeid» som inntekt (avling) minus variable innsatsfaktorer/kostnader (såkorn, gjødsel, kalk, plantevernmidler og korntransport) og minus kostnader til jordarbeiding (maskiner og arbeid). Dette er beregnet per dekar. Ved bruk av seks ulike scenarioer for jordarbeiding i Haldenvassdraget, viser resultatene at tiltak som reduserer jordarbeiding om høsten medfører en økonomisk kostnad for gårdbrukeren. Scenarioene tar utgangspunkt i faktisk drift i 2012, noe som medfører at en rekke tiltak allerede er iverksatt av gårdbrukerne. Om vi studerer kun ett år om gangen, kan høsthvete erstattes med vårharvet vårhvete uten større økonomiske kostnader; reduserte avlinger kompenseres da av reduserte maskin- og arbeidskostnader. Men med dette risikerer gårdbrukeren større kostnader til plantevernmidler på lengre sikt. Mulighet for jordarbeiding om høsten, for eksempel hvert tredje år, foreslås for å redusere noe av denne usikkerheten. Scenarioene viser et betydelig potensial for reduksjon i fosfortilførselen til vassdraget, samtidig som omfattende tiltak allerede er blitt iverksatt. Effekten av redusert fosfortap fra jordbruket i vassdraget blir viktig for å følge opp for å iverksette legitime virkemidler. Videre vil en reduksjon i mulighet for høstjordarbeiding mest sannsynlig medføre en reduksjon i matkornproduksjonen. En endelig konklusjon er her vanskelig å gi, da det er mangelfull statistikk over matkornandelen til henholdsvis høsthvete og vårhvete. Spørsmålet om økonomisk kompensasjon til gårdbrukeren for reduserte forutsetninger for sin kornproduksjon er først og fremst et spørsmål hvor ulike hensyn må avveies. For implementering er treffsikkerhet i tiltakene nødvendig for at gårdbrukeren selv skal gjøre endringer. Til dette kreves det at kun godt begrunnede tiltak iverksettes og kommuniseres på en god måte til den enkelte gårdbruker.

Driftsgranskingane er ei årleg rekneskapsgransking som omfattar om lag 870 bruk over heile landet. Grunnlagsmaterialet for denne granskinga er omfattande, og mange data vert det ikkje plass til i den landsdekkande publikasjonen. Dette notatet inneheld lokale data frå Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Notatet er basert på driftsgranskingsdata frå dei tre fylka. I alt omfattar granskinga 91 bruk frå Rogaland og 53 bruk frå Agder-fylka. Bruka vert delt inn i to regionar, «Jæren» og «Agder og Rogaland andre bygder».

Formålet med dette notatet er å gi en kortfattet oversikt over EUs nyeste reform av sin felles jordbrukspolitikk (CAP – Common Agricultural Policy) i 2013. I tillegg til en beskrivelse av selve reformen og bakenforliggende drivkrefter, drøftes i notatet spesielt hvordan reformen vil kunne påvirke norsk matindustri. Notatet begynner med en beskrivelse av naturgitte, strukturelle, politiske og økonomiske rammebetingelser for jordbrukssektoren og matindustrien i EU. Dernest følger en oversikt over CAP-reformen og en utdyping av enkelte aktuelle aspekter som de pågående forhandlingene mellom EU og USA om en transatlantisk frihandelsavtale (TTIP - Transatlantic Trade and Investment Partnership), bortfall av melkekvoter og bortfall av sukkerkvoter. Avslutningsvis diskuteres funnene som oppsummeres som følger: • CAP-reformen 2013 er ikke en radikal omlegging av EUs jordbrukspolitikk, men en opprydding i eksisterende virkemiddelbruk. • Bedre legitimering, starten på en utjevning av tilskudd innen land og mellom land samt økt nasjonal fleksibilitet (men ikke juridisk myndighetsoverføring tilbake til medlemsland) er viktige kjennetegn ved reformen. • CAP-reformen fører ikke jordbruket i EU i mer proteksjonistisk retning. Budsjett-støtten reduseres i faste priser; utfasing av melkekvoter fra 2015 og sukkerkvoter fra 2017 ligger fast. • I lys av EUs økonomiske og finansielle krise fremstår reduksjonen i jordbruksstøtten i EUs langtidsbudsjett som nokså begrenset. Samtidig øker budsjettstøttens relative betydning for jordbruket siden prisene har blitt redusert over tid. • EU-parlamentets medbestemmelse og deltakelse i den politiske beslutningsprosessen har ikke ført til en betydelig omlegging av CAP. Samordning av CAP-reformen og EUs langtidsbudsjett kan imidlertid ha ført til lavere ambisjoner på jordbruk. • Prisene for viktige jordbruksprodukter i EU har blitt redusert ned mot nivået på verdensmarkedet i løpet av de siste 20 årene. Prisene vil derfor i større grad bevege seg i takt med de internasjonale prisene. • EU har gjennom reduserte råvarepriser i løpet av de siste 20 årene styrket sin internasjonale konkurranseevne, og EU har relativt sett styrket sitt importvern siden tollsatsene er uendret. • Avstanden mellom råvarepriser i Norge og EU vil i stor grad være bestemt av utviklingen på verdensmarkedet og norsk jordbrukspolitikk. • Norsk matindustri, og særlig den delen som er basert på bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-industrien), må regne med økt ustabilitet siden råvareprisene i EU i større grad enn tidligere vil samvariere med de internasjonale prisene.

Formålet med en ny arbeidstidsundersøkelse var å fornye datagrunnlaget for beregningen av antall årsverk i reindriften. Den gamle beregningen er basert på en utvalgsundersøkelse som ble gjort i 1987 og 1988. Siden den tid har flere forhold i reindriften endret seg og man ønsket i tillegg en kartlegging av kvinners arbeidstidsforbruk. Den nye undersøkelsen for driftsåret 1. april 2011 til 31. mars 2012, ble gjennomført med et spørreskjema som ble sendt ut sommeren 2012 og avsluttet vinteren 2013. Alle siidaandelsinnehavere mottok spørreskjemaet der de blant annet ble bedt om å anslå hvor mange timer de og andre i siidaandelen hadde brukt på reindrift i forrige driftsår. Dette kan være en krevende oppgave og svarprosenten ble lav, kun 88 svar (16,5 %) var fullstendige nok til å brukes i en ny beregning. Det lille utvalget ga begrensninger for analysen og den nye beregningen er gjort litt annerledes enn den gamle. Ved hjelp av regresjon er siidaandelens totale arbeidstidsforbruk beregnet ved hjelp av variablene reinbeiteområde, hvem som er innehaver og hvor mange reineiere det er i siidaandelen i tillegg til innehaver. Den nye beregningen ga et litt lavere antall årsverk enn den gamle beregningen fra slutten av 1980-tallet. Dette kan blant annet komme av at mekanisering har redusert behovet for arbeidstid siden slutten av 1980-tallet. Andre forhold kan ha påvirket i andre retning, men likevel hatt et mindre utslag. Antall andeler (enheter) er redusert, men det er flere personer i reindriften nå og dermed flere personer i hver andel. Den nye undersøkelsen viste at antall personer med rein i andelen øker det totale arbeidstidsforbruket i andelen. Det er også knyttet noe usikkerhet til kvaliteten på besvarelsene i undersøkelsen. Blant annet var det noen innehavere som rapporterte et anslått arbeidstidsforbruk på seg selv på over 4000 timer. Dette er meget høyt og noe urealistisk for å være arbeidstid, selv om mange nok anser reindrift som en livsstil mer enn en jobb. Det kan også være at noen av besvarelsene underrapporterer tall, rett og slett fordi det er vanskelig å anslå timetall for et helt år og det er lett å glemme småting som gjøres inniblant. Likevel er det to forhold som gjør at den nye undersøkelsen gir et bedre grunnlag for beregning av arbeidstid i reindriften. For det første utgjør utvalget i den nye undersøkelsen en større andel av utøverne i reindriften enn den gamle undersøkelsen. For det andre kan utviklingen i reindriften de siste årene ha gjort at arbeidstid er noe annet nå enn det var på slutten av 1980–tallet. I spørreundersøkelsen ble det spurt om kjønn på innehaver(e) og ektefelle/samboer. Dette ga grunnlaget for å beregne kvinners arbeidsinnsats i reindriften. Svarprosenten var meget lav blant kvinnelige innehavere, kun 8 av 64 andeler (12,3 %). Gjennomsnittlig arbeidstid for 3 forskjellige grupper ble derfor brukt som beregningsgrunnlag. De kvinnene som bidrar med mest arbeidstid er kvinnelige innehavere som er alene eller med ektefelle/samboer uten rein i siidaandelen. I utvalget var det 3 kvinnelige innehavere med ektefelle/samboer med rein i siidaandelen. Dette var for få til å bruke gjennomsnittet, så de ble innlemmet i gruppen med felles andeler. Vi antar da at andeler med kvinnelig innehaver og hvor ektefelle/samboer med rein i andelen i praksis fungerer på sammen måte som om de skulle ledet andelen sammen. Kvinnelige ektefeller/samboere i andeler med mannlig innehaver bidrar med lavest antall arbeidstimer. Innehaver og eventuell ektefelle/samboer bidrar i gjennomsnitt med 80 prosent av arbeidstiden i andelen. Av dette utgjør kvinners arbeidstid i gjennomsnitt 21 prosent. Det er mulig å anta at kjønnsfordelingen er omtrent den samme blant de andre som bidrar med arbeidstimer, og i så fall bidrar kvinner totalt med omtrent 208 årsverk i 2011.

Norsk matindustri er Norges nest største fastlandsindustri og har stor sysselsetting i distriktene med matindustribedrifter spredt ut over hele landet. Matindustrien er en stor avtaker av produkter fra norsk primærnæring, og med unntak av fiskebransjen, selger matindustrien produktene sine først og fremst i det norske markedet. Den største andelen av mat- og drikkevarer kjøpes i dagligvarebutikker og konsumeres i husholdningene. Den samlede forbruksutgiften til mat- og drikkevarer i norske husholdninger utgjorde om lag 234,0 mrd. kroner i 2013. Tall for 2012, og beregninger gjort for 2013, viser at sammenlignet med øvrig industri er utviklingen for matindustrien positiv. Det er en økning i flere sentrale konjunkturindikatorer, som antall sysselsatte, bedrifter, produksjonsverdi og verdiskaping. Verdiskapingen i matindustrien har vært sterkere enn i øvrig industri for perioden 1996–2013, særlig etter finanskrisen i 2008. Dette kan forklares med at matindustrien er mindre sårbar ovenfor konjunktursvingninger. Den faktoren i 2012 og i 2013 der industrien skiller seg merkbart bedre ut enn matindustrien, er økningen i bruttoinvesteringer. Her viser gjennomsnittet i industrien en økning, mens matindustrien har hatt en nedgang.

Norge har i dag høy sikkerhet på forsyning av matkorn. Norsk forsyningssikkerhet er basert på velfungerende verdensmarkeder for korn. Det må imidlertid regnes med økende prisrisiko i globale markeder, og det kan tenkes at markedene i korte perioder kan ha nedsatt funksjonsevne. De norske verdikjedene for matkorn, mel- og bakervarer kan håndtere slik risiko. Statlig regulert lagring av matkorn kan vanskelig styrke den norske forsyningssikkerheten merkbart, men kan i stedet svekke markedsaktørenes motiv for egen risikohåndtering. Om tilpasningsevnen i det norske markedet skal bedres, er det grunn til å vurdere tiltak som styrker den nasjonale tilpasningsevne til varierende internasjonale markedsforhold.

Hensikten med dette notatet har vært å vise hvor stor verdiskaping jordbruket i Finnmark står for. Tall for produksjonsinntektene og sysselsettingen er også med på å beskrive jordbrukets betydning i fylket. De samlede produksjonsinntektene for de vel 300 gårdsbrukene i Finnmark er for 2014 beregnet til å være på nesten 290 millioner kroner. Av dette utgjør tilskudd 130 millioner kroner.Alta er den største jordbrukskommunen i Finnmark med en verdiskaping på 40 millioner kroner. Tana og Sør-Varanger er de nest største jordbrukskommunene i fylket med en verdiskaping på henholdsvis nesten 28 og nesten 14 millioner kroner. Sysselsettingen i jordbruket i Finnmark er på omtrent 300 årsverk á 1 845 timer. Jordbruket i Alta kommune gir en sysselsetting på 100 årsverk, mens Tana kommune har omtrent 70 årsverk og Sør-Varanger kommune nesten 30 årsverk i jordbruket. Mjølkeproduksjonen svarer for nesten 80 prosent av verdiskapingen i jordbruket i Finnmark. Verdiskapingen av mjølkeproduksjonen i fylket er vel 90 millioner kroner, og driftsformen gir sysselsetting for 200 årsverk. Produksjonsinntektene for de omtrent 110 mjølkeproduksjonsbrukene er over 220 millioner kroner. Alta er den største mjølkeproduksjonskommunen i Finnmark med en verdiskaping på 36 millioner kroner og deretter kommer Tana med 23 millioner kroner. Det er sau på vel 110 bruk i Finnmark. Saueholdet i fylket har 53 millioner kroner i sum produksjonsinntekter, en verdiskaping på nesten 22 millioner kroner og driftsformen gir sysselsetting til 90 årsverk. Nesseby er den største sauekommunen i Finnmark med en verdiskaping på nesten 4 millioner kroner. Mjølkeproduksjon og sauehold er de viktigste driftsformene i Finnmark. De andre driftsformene i jordbruket i fylket oppnådde til sammen en verdiskaping på knapt 3 millioner kroner i 2014, og de svarer for en sysselsetting på 10 årsverk. Den relative betydningen av jordbruket er ofte større i utkantkommuner med et lite folketall enn i mange av de tettest befolkede kommunene i Finnmark. Tana og Nesseby er de kommunene som har høyest verdiskaping fra jordbruket utregnet per innbygger. Tana er her best med en verdiskaping per innbygger på nesten 10 000 kroner. NILF har tidligere beregnet verdiskapingen og sysselsettingen av jordbruket i Finnmark for 2004 og 2009. Verdiskapingen av jordbruket i Finnmark var på 121 millioner kroner i 2004 hvis vi inflasjonsjusterer beregningene til 2014-verdi. I 2009 var verdiskapingen på 107 millioner kroner og i 2014 på 116 millioner kroner. Totalt gav jordbruket i Finnmark en sysselsetting på 535 årsverk i 2004. Sysselsettingen i jordbruket i Finnmark ble redusert til 367 årsverk i 2009 og deretter redusert til 301 årsverk i 2014. Det har skjedd en reduksjon i antall husdyr og i antall dekar jordbruksareal som er i drift de siste årene. Dessuten har gjennomsnittsbruket blitt større etter hvert, og det brukes stadig mer teknisk utstyr. Dette gjør at det kreves mindre manuell arbeidskraft. Sauehold er den eneste av husdyrproduksjonene som har økt verdiskapingen over tid. I 2004 var verdiskapingen i saueholdet i Finnmark på nesten 14 millioner kroner, i 2009 på 21 millioner og i 2014 på nesten 22 millioner kroner. Tallene refererer seg til faste 2014-kroner. Antall sauer i fylket har gått noe ned, men lønnsomheten i produksjonen har blitt betydelig bedre i løpet av de siste 10 årene. Mjølkeproduksjonen er den klart største og viktigste driftsformen i Finnmark. Verdiskapingen for denne produksjonen har blitt redusert fra 102 millioner kroner i 2004 til 92 millioner kroner i 2014. Begge tall er gitt i faste 2014-kroner. Sysselsettingen i mjølkeproduksjonen har gått ned fra 372 årsverk i 2004 til 203 årsverk i 2014.

Trønderske bønder økte sine produksjonsinntekter i 2012. Årets resultat er det beste på fem år når det gjelder familiens arbeidsfortjeneste per årsverk i de fleste driftsformer. Størst inntektsøkning hadde brukene med ensidig kornproduksjon og brukene med kombinert korn-/griseproduksjon. Alle driftsformer hadde betydelig økning fra året før. Større kornavlinger, større mengde omsatt melk, bedre melkepris, bedre priser på kjøtt og høyere tilskudd bidro til økningen i produksjonsinntektene. Høyere kraftfôrkostnader, gjødselkostnader, maskinleie og drivstoffkostnader bidro mest til kostnadsøkningen. Gjelda økte med 7,7 prosent i forhold til året før til et snitt på 2,2 mill. kr per bruk, mens egenkapitalandelen var stabil på 54 prosent. Nettoinvesteringen var positiv, men noe lavere enn året før. Melkebrukene hadde høyest nettoinvestering i 2012, og mye av dette var investering i driftsbygninger. Brukerfamiliens samlede arbeidsinnsats var på ca. 2,1 årsverk (1 årsverk = 1845 arbeidstimer) og ga en samlet nettoinntekt, inkludert lønnsinntekt, fratrukket rente- og kårutgifter, på 859 100 kr i 2012, opp fra 717 500 kr i 2011. Det økonomiske resultatet på trøndelagsbrukene i 2012 er over landsgjennomsnittet, og bruk på flatbygdene i Trøndelag ligger rett under Jæren i vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk.

Det er gjennomført to undersøkelser for å kartlegge kompetansebehovet i matindustrien. En spørreundersøkelse rettet mot medlemsbedrifter i NHO Mat og Drikke og NHO Mat og Landbruk, og en kvalitativ undersøkelse rettet mot utvalgte intervjuobjekter i kjøttbransjen. Hovedfunnene oppsummeres som følgende: Økt teknologisering øker behovet for fagarbeidere fra lærefag innen teknikk og industriell produksjon. Likevel er behovet for fagarbeidere med matfaglig kompetanse økende. Til tross for en stor andel ufaglærte er det behov for flere faglærte. Lærefaget industriell matproduksjon er etterspurt i alle bransjer. Fagarbeidere avler fagarbeidere. Det er en positiv statistisk sammenheng mellom antallet fagarbeidere og antall lærlinger i en bedrift. Tilvarende sammenheng får vi ikke verifisert for eksempel på bedriftens størrelse. Halvparten av bedriftene er lærebedrifter. Dette tyder på at det går et skille i matindustrien mellom bedrifter som vektlegger et fagmiljø og kompetansebygging gjennom lærlingeordningen, og de som har andre rekrutteringsstrategier. Norske fagarbeidere er sentrale for gode læremiljøer i bedriftene. Vi kan med en viss sikkerhet si at en høy andel fagarbeidere blant de ansatte reduserer bedriftens omfang av arbeidskraft fra utlandet. I den kvalitative undersøkelsen gis utenlandske arbeidstakere gode skussmål. Likevel pekes det på at bedriftskultur må bygges rundt norske fagarbeidere. Det utrykkes videre en bekymring for at fremtidens fagarbeidere innen kjøttfagene må rekrutteres fra utlandet, og at dette vil gå på bekostning av norske matkultur- og håndverkstradisjoner. Oppslutningen om fagarbeideren og lærlingeordningene virker for lav i forhold til behovet. Satsingen på å være konkurransedyktig i arbeidsmarkedet, aktiv rekruttering og opplæring er for variert og opp til den enkelte bedrift. Konsekvensen er at matindustriens samlede evne til å konkurrere i arbeidsmarkedet kan svekkes og løses gjennom økende andeler av importert arbeidskraft. Matindustrien har et kommunikasjonsproblem som er negativt for rekruttering. For lav tilgang på fagarbeidere og gode lærlinger er indikasjoner på at matindustrien ikke har høy status. Dette til tross for at industrien har høye standarder, ryddige arbeidsforhold, ivaretar håndverkstradisjoner og i mange tilfeller er høyteknologiske virksomheter. Sosiokulturelle forhold som matkultur og håndverkstradisjoner og matindustriens potensiale som en fremtidsrettet og høyteknologisk næring basert på bioressurser, er perspektiver som matindustrien ikke får godt nok frem i rekrutteringsøyemed. Samarbeidet med skolene har et betydelig forbedringspotensial. Den kvalitative undersøkelsen gir inntrykk av at rekruttering i skolene i høy grad er avhengig av engasjerte fagpersoner, men at den følger lite systematikk og er vilkårlig. I kjøttbransjen er det ønskelig å styrke råvarekunnskapen i utdanningen, mens tilgangen på råvare er begrenset i undervisningen. Skolene kan ikke holde tritt med den teknologiske utviklingen, så opplæring i bedrift er nødvendig.

Næringsanalysen har bakgrunn i etableringen av Regionalpark Haldenkanalen. Formålet med Regionalpark-initiativet er å styrke bosettingen gjennom å tilrettelegge for utnyttelse av lokale - primært natur- og kulturbaserte - ressurser til næringsvirksomhet og til fremme av livskvalitet og lokal identitet. Dette fokus har bidratt til at næringsanalysen også omfatter utfordringer og muligheter i tilknytning til bostedsutvikling. I næringsanalysen har vi kartlagt kunnskap, behov og ideer blant aktører i regionalparken på ulike måter. I kartleggingen har vi tatt utgangspunkt i eksisterende styrker og svakheter, samt fremtidige muligheter og trusler for næringsliv og for bostedsutvikling. Kartleggingen har resultert i noen forslag til tiltak og strategier for ulike områder. Endelig er det gitt forslag til hvordan en plattform for kommunikasjon og samarbeid på lang sikt kan bygges opp. Vi har benyttet SWOT-analyse for å se hvilke styrker og svakheter, muligheter og utfordringer regionen har. Her kan for eksempel nevnes det unike kulturlandskapet med det kanaliserte vassdraget og slusene Brekke og Strømsfoss som ikke kan «kopieres» av andre. Dette er styrker som regionen kan utnytte til «Smart spesialisering». For eksempel ved å kapitalisere på «produktet» kulturlandskap og vassdraget ved å øke antall timer turistene oppholder seg i regionen og tilby et større antall produkter/tjenester som turistene kan bruke og/eller kjøpe. Her kan bl.a. Fredriksten festning være «et fyrtårn» som utnyttes som en kanal for å «sluse» turister til flere steder i regionen, og i løpet av hele året. Beliggenheten i grenseland med både en unik historie (aktive historielag) og med nærhet til Sverige med mange gjennomreisende er en styrke som kan utnyttes ved for eksempel å inngå samarbeid med svenske kommuner og næringsliv og ved å få på plass «stoppeffekter» på E18 i form av rasteplasser og avkjørsler som «sluser» reisende inn i regionen. Her kan de så tilbys kulturelle opplevelser med historisk vri, lokale matopplevelser og «villmarks-safari» i skogsområder. Årlig besøker 300 000 mennesker attraksjoner i Halden og på Fredriksten festning. Halvparten av all landbasert trafikk inn i Norge går over Svinesund. Det dreier seg om 20 000 personer i døgnet i juli og 16–17 000 personer ellers i året. Ved at regionalparken inngår samarbeid med reiselivsaktørene i Halden og tilbyr opplevelses-pakker hvor f. eks. besøk på konserter eller andre arrangementer sys sammen med tur til nedre deler av Haldenkanalen, er mulighetene gode for å øke antall besøkende inn i Regionalparken. SWOT-analysen og datamaterialet for øvrig har resultert i at vi foreslår strategier og tiltak innen følgende områder:  Reiseliv og opplevelsesnæringer  Primærnæringer/landbruk  Næringslivet for øvrig  Kunnskapsmiljøer  Bostedskvalitet og-utvikling  Infrastruktur  Identitetsbygging  Utfordringer for kommunal og offentlig organisering og tilrettelegging  Potensialet til Fredriksten festning  Utviklingen av en plattform til samarbeid i regionen Strategiene må leses og analyseres i sammenheng da mange av områdene overlapper hverandre.

Markedsregulering har satt sitt preg på markedet for norske jordbruksvarer de siste 80 årene. Det samme gjelder for flere andre industriland. En hovedforutsetning er at bøndene har anledning til å koordinere tilbud og pris. Unntaket fra Konkurranselovens regler om horisontalt prissamarbeid – primærnæringsunntaket – gir anledningen. Næringen bruker unntaket først og fremst gjennom Hovedavtalen med staten og årlige jordbruksforhandlinger. Avtaleverket legger ambisjoner for prisnivå, mens ansvaret for å nå prisene – selve markedsreguleringen – ligger hos næringen selv. Med ansvaret for å forvalte markedsreguleringen, følger det et sett med plikter og rettigheter som kan sees som viktige for både matvaresikkerhet og forsvarlig utnyttelse av norske matressurser over hele landet.

Prosjektets formål har vært å øke kunnskapen om hvordan landbruk gir grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i landbruksvirksomhet og øvrig virksomhet i Telemark. Dette er blant annet gjort gjennom kartlegging av verdiskaping og sysselsetting for jordbruk, skogbruk, tilleggsnæringer og landbruksbasert industri på kommunenivå. I tillegg er de økonomiske ringvirkningene kartlagt på fylkesnivå. Det var registrert 8 198 landbrukseiendommer i Telemark i 2010, av disse hadde 6 812 bosetting. I alt var 17 867 personer bosatt på en landbrukseiendom i Telemark i 2010. Det betyr at 10,6 % av befolkningen i Telemark er bosatt på en landbrukseiendom. I dette notatet er verdiskaping beregnet som bruttoprodukt. Bruttoproduktet er definert som verdien av produserte varer og tjenester inkl. tilskudd, minus innsats av varer og tjenester. Definisjonen skiller seg fra definisjonen for eksempel i nasjonalregnskapet, ved at en tar med tilskudd som ikke er avhengig av produsert mengde.

Driftsgranskingane er ei årleg rekneskapsgransking som omfattar om lag 860 bruk over heile landet. Dette notatet inneheld lokale data frå Vestlandet. I tillegg har vi valt å ta med resultat frå samdrifter i mjølkeproduksjonen. På grunn av at materialet for Vestlandet er lite til eigen analyse, presenterer vi resultat på landsbasis. Notatet er basert på driftsgranskingsdata frå dei tre vestlandsfylka Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Av dei 857 bruka i driftsgranskingane i 2011, kom 170 bruk frå Vestlandet, 60 frå Hordaland, 58 frå Sogn og Fjordane og 52 frå Møre og Romsdal. Dette notatet tar for seg økonomien i landbruket på Vestlandet i 2011 og viser økonomiske utvikling dei siste 10 åra. Kapittel to inneheld den årlege pressemeldinga for Vestlandet som omhandlar driftsresultatet i jordbruket for året 2011. Kapittel tre viser utviklinga i økonomien i jordbruket, soliditeten og totaløkonomien til brukarfamilien dei siste ti åra. Trendane i denne perioden er presenterte i figurar, og alle bakgrunnsdata er deflaterte etter konsumprisindeksen. I kapittel fire viser vi resultat frå samdrifter i mjølkeproduksjonen. Det er samdrifter med to eller fleire aktive medlemmer. Kapittel fem er sjølve tabellsamlinga som inneheld tal frå driftsgranskingane for Vestlandet for dei siste fem åra. Tabellane er delte inn slik at ein kan finne tal for landsdelen, fylka, ulike storleiksgrupper og ulike produksjonar. Utvalet av bruk i driftsgranskingane skal ikkje vere representativt for jordbruket i kvart fylke, men for regionen. Alle dei økonomiske data i kapittel fem (tabellane) er nominelle tal for åra, og dermed ikkje inflasjonsjusterte.

Driftsgranskingane er ei årleg rekneskapsgransking som omfattar om lag 860 bruk over heile landet. Dette notatet inneheld lokale data frå Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Notatet er basert på driftsgranskingsdata frå dei tre fylka. Det var 51 bruk frå Agder-fylka og 83 bruk frå Rogaland som var med i driftsgranskingane i 2009. Dei 134 bruka er fordelte på to regionar, Jæren med 50 bruk og Agder og Rogaland andre bygder med 84 bruk. Kapittel to inneheld den årlege pressemeldinga for Agder og Rogaland som omhandlar driftsresultatet i jordbruket for året 2011. Kapittel tre viser utviklinga i økonomien i jordbruket, soliditeten og totaløkonomien til brukarfamilien dei siste ti åra. Trendane i denne perioden er presenterte i figurar, og alle bakgrunnsdata er deflaterte etter konsumprisindeksen. Kapittel fire inneheld eit samandrag frå eit verdiskapingsprosjekt for landbruket i Rogaland2 som er gjennomført ved distriktskontoret i Bergen. Kapittel fem er sjølve tabellsamlinga som inneheld tal frå driftsgranskingane for Agder og Rogaland for dei siste fem åra. Tabellane er delte inn slik at ein kan finne tal for Jæren og Agder og Rogaland andre bygder, fylka, ulike storleiksgrupper og ulike produksjonar. Utvalet av bruk i driftsgranskingane skal ikkje vere representativt for jordbruket i kvart fylke, men for regionene. Alle dei økonomiske data i kapittel fem (tabellane) er nominelle tal for åra, og dermed ikkje inflasjonsjusterte.

Dette notatet presenterer beregninger av verdiskaping og sysselsetting for ulike produksjoner innen jordbruket i Trøndelag på kommunenivå. Omsetning er også beregnet, men kun på fylkesnivå, og fordelt på ulike driftsformer. Omsetningen i jordbruket i Sør-Trøndelag er beregnet til å være knapt 2,4 mrd. kr i 2010, inkludert produksjonstilskudd. Av dette er 67 prosent markedsinntekter og 33 prosent offentlige tilskudd. I Nord-Trøndelag er omsetningen beregnet til 3,7 mrd. kr. Her hentes 76 prosent av inntekten fra markedet, og 24 prosent er offentlige tilskudd. Årsaken til at det er en større andel markedsinntekter i Nord-Trøndelag er at her er det betydelig mer veksthus-, fjørfekjøtt- og grønnsaksproduksjon, og disse produksjonene får lite offentlige tilskudd. Verdiskapingen (nettoprodukt) i Sør-Trøndelag er beregnet til 793 mill. kr i 2010, og dette er en reduksjon fra 916 mill. kr i 2007, og 912 mill. kr i 2004. I Nord-Trøndelag er verdiskapingen beregnet til 1 182 mill. kr i 2010, en reduksjon fra 1 307 mill. kr i 2007, og 1 235 mill. kr i 2004. Verdiskapingen målt som bruttoprodukt er hhv 1 009 mill. kr og 1 510 mill. kr i Sør- og Nord-Trøndelag i 2010. Alle de nevnte tallene inkluderer offentlige tilskudd. I Sør-Trøndelag ble sysselsettingen i jordbruket beregnet til 4 434 årsverk a 1845 timer i 2004, det ble redusert til 3 667 årsverk i 2007, og er fra 2007 redusert med ca. 11 prosent til 3 267 årsverk i 2010. I Nord-Trøndelag var sysselsettingen i jordbruket 5 234 årsverk i 2004, det ble redusert til 4 674 årsverk i 2007, og er fra 2007 redusert med ca. 7 prosent til 4 326 årsverk i 2010. Sysselsettingen i jordbruket består av brukerfamiliens arbeid pluss innleid arbeid. Statistisk sentralbyrå har beregnet arbeidsinnsatsen i jordbruk (inkl. jakt og viltstell) til å være noe høyere enn det NILF har beregnet, spesielt i Sør-Trøndelag. Det er grunn til å tro at SSBs tall ligger nærmere virkeligheten enn anslaget som vi har kommet til. Hovedårsakene til dette er nærmere beskrevet i 5.1, men dreier seg i korte trekk om metodiske forskjeller og forskjeller knyttet til utvalg. Grunnlaget for jordbruksdrift er forskjellig i de enkelte kommunene. I Sør-Trøndelag har Oppdal kommune et jordbruksareal på 72 100 dekar, mens Osen har et jordbruksareal på 7 400 dekar i 2010. Midtre Gauldal er den kommunen i Sør-Trøndelag som oppnår høyest verdiskaping i jordbruket totalt sett med ca. 80 mill. kr i 2010. Midtre Gauldal har også størst sysselsetting i jordbruket med 327 årsverk i 2010. I Nord-Trøndelag har Steinkjer kommune det største jordbruksarealet med 158 900 dekar. Røyrvik har det minste jordbruksarealet med 4 200 dekar. Steinkjer er også den kommunen i Nord-Trøndelag som oppnår høyest verdiskaping i jordbruket totalt sett med ca. 204 mill. kr i 2010. Steinkjer har også størst sysselsetting i jordbruket med 752 årsverk i 2010. Melkeproduksjon på storfe er den dominerende driftsformen i trøndelagsfylkene, både målt ut fra verdiskaping og sysselsetting. I Sør-Trøndelag står melkeproduksjonen for 545 mill. kr i verdiskaping og en sysselsetting på 2 077 årsverk i 2010. Melkeproduksjonen står for ca. 69 prosent av total verdiskaping i fylket i 2010, mot 74 prosent i 2004. Saueholdet er nest største verdiskaperen i jordbruket i fylket. Beregningene viser 102 mill. i verdiskaping og en sysselsetting på 624 årsverk i saueholdet i 2010. I Nord-Trøndelag står melkeproduksjonen for 621 mill. kr i verdiskaping og en sysselsetting på 2 292 årsverk i 2010. Melkeproduksjonen står for ca. 53 prosent av total verdiskaping i fylket i 2010, mot 60 prosent i 2004. Driftsformen korn/svin er nest største verdiskaperen i jordbruket i fylket. Beregningene viser 169 mill. i verdiskaping og en sysselsetting på 494 årsverk i denne driftsformen i 2010.

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Gjennom Inn på tunet utfyller gårdsbruk tjenester fra spesialiserte velferdsinstitusjoner, legger grunnlag for større variasjon tjenestetilbudet og bedre individtilpasning. Brukerkommunene anser tjenestene i hovedsak som både kostnads- og kvalitetsmessig gunstige. Mange kommuner har allerede startet opp flere forskjellige tilbud og en del er i oppstartsfasen. Etterspørselssiden er positiv, men først og fremst avventende og mange opplever store transaksjonskostnader under oppstart. De toneangivende aktørene i utviklingen av Inn på tunet-tjenester er nesten utelukkende på tilbudssiden – dvs. knyttet til landbruksnæringen. Sentrale myndighetsorganer utenfor landbruks- og kommunalområdet, er viktige samtalepartnere for de ledende departementene, men vil ikke gi kommunene føringer for hva slags tjenester de skal utvikle. Dette tyder på at etterspørselssiden ikke er helt klar for å utnytte konseptet. Viktige endringer i utviklingen av velferdstjenestene i Norge, f.eks. innenfor helse, omsorg, forebygging, oppvekst og opplæring, peker imidlertid i retning av større ansvar lokalt, økt rom for nye ressurser og nye løsninger basert på nærhet og høy faglighet. Over tid må vi forvente en mer aktiv, lokal etterspørselsside. Vår undersøkelse tyder derfor på at de aktørene som i dag er toneangivende for utvikling av landbruksbaserte tjenestetilbud kan bidra til realiseringen av nye modeller i velferdssektoren. Det tilsier at landbrukssiden opprettholder innsatsen for å utprøve og dokumentere effekten av landbrukets ressurser i produksjon av kvalitetssikrede velferdstjenester.

Produktiviteten i norsk jordbruk aukar, slik produktiviteten gjer i mange lands jordbruk. Produktivitetsvekst fører til at kostnadene vert mindre per produsert eining, og at produsentane vil produsere meir til ein gitt pris. Gjennom marknadskreftene kan fordelen av produktivitetsframgang bli fordelt mellom grupper i samfunnet. Hovudspørsmålet for denne analysen er: Kven får nytten av produktivitetsframgang i jordbruket? Svaret er at det kjem an på korleis prisdanning og marknadsforholda er. Under rimelege føresetnader er det likevel god grunn til å meine at ein stor del til slutt hamnar hos forbrukarane eller som redusert realverdi på tilskot til jordbruket.

• Det har vært en betydelig økning i grensehandel siden midten på 1990-tallet. Fra 2008 til 2011 økte det totale grensehandelbeløpet med 29 % til 11,5 milliarder, mens antallet turer økte med 21 % til 7 millioner (SSB 2012). • Undersøkelser viser at nordmenn er det folk i Europa som grensehandler mest. 1 av 2 nordmenn er på grensehandel i løpet av et år, mot et gjennomsnitt på 1 av 10 EUborgere. • Det har også vært en økning i beslag hos tollvesenet i perioden 2008–2011, særlig for øl (67,5 %), vin (40 %) og brennevin (68 %). • Økt grensehandel får konsekvenser på flere områder. Beregningene i denne rapporten viser at:  grensehandelen i 2011 førte til 7700 færre norske arbeidsplasser  grensehandel og tax-free handel reduserte statens inntekter fra avgifter med 2,4 milliarder kroner  bilkjøring i forbindelse med grensehandel medførte utslipp av 93 000 tonn CO2, dvs. mer enn det all biltrafikk i Finnmark forårsaker. • Hverken kronekurs eller konjunkturendringer kan sies å ha hatt avgjørende betydning for denne utviklingen. • Fra 2004 til 2011 har forskjellen mellom norske og svenske priser på alle varegrupper økt fra 48,5 prosentpoeng til 60,5 prosentpoeng. • Kommunikasjonsårene mellom Norge og Sverige er bedret og reisetiden er kortet inn. Dette har ført til økt tilgjengelighet for kjøpesentrene i Sverige. • Siden 2004 har 169 000 kvm handelsareal blitt utbygget i Sverige. Det planlegges eller er igangsatt utbygging av ytterligere 79 500 kvm, og vedtatte reguleringsplaner finnes for 125 000 kvm.

Det var 7 676 landbrukseigedomar med busetting i Rogaland i 2010. I alt var 32 455 personar busette på ein landbrukseigedom. Frå 2001 til 2010 gjekk talet på jordbruksbedrifter ned frå 5 977 til 4 753. Av desse søkte 4 657 om produksjonstilskot i 2010. Rogaland har 10 prosent av jordbruksarealet i Noreg, medan ein finn 18 av kyrne, 28 prosent av slaktegrisane og 19 prosent av slaktekyllingane i fylket. Fylket har også ein stor del av veksthusproduksjonen, av norskproduserte tomater og agurkar er høvesvis 85 prosent og 32 prosent produsert i Rogaland. For jordbruket er data om storleik på produksjonen henta frå produksjonstilskotdatabasen til SLF. Det er tal dyr og areal som det er søkt produksjonsstilskot for i 2010 i kvar kommune som er utgangspunkt for berekningane. Økonomiske data er i hovudsak henta frå driftsgranskingane i jord- og skogbruk for rekneskapsåret 2010. Medan jordbruket i Rogaland i stor grad er prega av jordbruksføretak med fleire driftsgreiner på same føretaket, er produksjonen i modellen forenkla til i hovudsak å nytte tal frå einsidig produksjon. [...]

Denne utredningen, som er utført på oppdrag av Fylkesmannen i Hedmark og Hedmark fylkeskommune, har som formål å bidra til å øke kunnskapen om verdiskapingen og sysselsettingen i landbruk og landbruksbasert virksomhet i Hedmark. Generelt defineres i denne utredningen verdiskaping som forskjellen mellom det som kommer ut av produksjonsprosessen i form av ferdige varer og tjenester og det som anvendes i produksjonen av varer og tjenester. I rapporten brukes to mål på verdiskaping, bruttoprodukt og nettoprodukt, hvor sistnevnte er bruttoproduktet fratrukket kapitalslit (reduksjon i verdien av fast realkapital på grunn av normal slitasje, skade og foreldelse). For å beregne verdiskapingen i jordbruket har vi i hovedsak benyttet to datakilder. Statens Landbruksforvaltning (SLF) sitt register over utbetalte produksjonstilskudd er benyttet på kommunenivå for de enkelte driftsformer og størrelsesgrupper til å finne antall dyr og areal for ulike vekster. Data fra driftsgranskingene i jord- og skogbruk er nyttet for å bestemme (estimere) tall for inntekter og kostnader for de forskjellige driftsformene og størrelsesgruppene. For enkelte driftsformer har vi benyttet kalkyler, da det ikke foreligger nok detaljerte tall i Driftsgranskingene. Verdiskapingen (bruttoprodukt) i jordbruket i Hedmark er beregnet til 1,3 mrd. kr i 2010, og sysselsettingen til i overkant av 3 800 årsverk. Dette er en økning på 144 mill. kr i verdiskaping fra 2005, og en reduksjon på 638 årsverk. Verdiskapingen målt som nettoprodukt var i 2010 totalt 1,0 mrd. kr. Hamarregionen er den regionen som har størst verdiskaping, og målt med nettoprodukt står denne regionen for over 40 prosent av fylkets verdiskaping i jordbruket. [...]

Both the OECD and the WTO have accumulated systematic data on the magnitude of support going to farmers as a result of farm policies. The datasets are collected for different purposes but both give a detailed picture of the evolution of these policies. This paper extends recent work on the compatibility or otherwise of these two attempts at policy monitoring by considering the categorization of individual policy instruments in Norway, Switzerland, the US and the EU. The results show how the OECD data set, particularly with respect to the link between direct payments and production requirements, complements that of the WTO. Many payments classified as in the WTO Green Box require production, raising the possibility that they may not be trade‐neutral. Though the issue of correct notifications to the WTO is the province of lawyers the implications for modeling and policy analysis is more interesting to economists. And the broader question of improving the consistency of the two datasets is of importance in the quest for transparency.

Dette notatet presenterer beregninger av verdiskaping og sysselsetting for ulike produksjoner innen jordbruket i Møre og Romsdal på kommunenivå. Omsetning er også beregnet, men kun på fylkesnivå, og fordelt på ulike driftsformer. Omsetning omfatter både markedsinntekter og produksjonstilskudd. Når ikke annet er sagt, er verdiskaping i dette arbeidet beregnet som nettoprodukt, det vil si den resten som er igjen til betaling for innsatt arbeidskraft og rentekrav på all kapital. Dette tilsvarer vederlag til arbeid og kapital. I nasjonalregnskapet benyttes også bruttoprodukt som verdiskapingsmål. I bruttoproduktet er verdien av kapitalslitet med som en del av verdiskapingen, i tillegg til vederlaget til arbeid og kapital. I beregningene er antall bruk (jordbruksbedrifter) med forskjellige driftsformer hentet fra SLFs tilskuddsstatistikk, mens omsetning, verdiskaping og sysselsetting per bruk er beregnet ut fra NILFs driftsgranskinger. Modellen og beregningene inkluderer tall fra produksjon av tradisjonelle jord- og hagebruksråvarer som melk, kjøtt, ull, egg, korn, oljefrø, erter, frukt, bær, poteter, grønnsaker og blomster. Tilsvarende beregninger ble også gjort for regnskapsåret 2005, og alle 2005-tall som er omtalt i dette notatet er deflatert til 2010-kroner for å få et mer korrekt sammenligningsgrunnlag. Omsetningen i jordbruket i Møre og Romsdal er beregnet til å være knapt 2,1 mrd. kr i 2010, inkludert produksjonstilskudd. [...]

Dette essayet omhandler fiskeriforvaltning med utgangspunkt i problemet med fiskejuks. Jeg beskriver det jeg mener er de viktigste årsakene til at ulovligheter kan skje og drøfter noen av de påvirkningsmulighetene som finnes. Med bakgrunn i dette kommer jeg med kritikk ovenfor de økonomer som i dag fremdeles behandler problemstillinger om fiskejuks ved hjelp av standard økonomisk analyse. Ifølge økonomisk, rasjonell teori vil kriminell virksomhet kunne forekomme i til dels høy grad fordi det ofte er vanskelig å avsløre. Den samme teorien kommer derfor til kort når den skal beskrive de empiriske resultater som viser en mye mindre grad av ulovligheter. Årsakene til at omfanget av juks er begrenset har mye å gjøre med sosiale og kulturelle kontrollmekanismer. I modeller brukt i forskningen om fiskejuks bør derfor teorier om menneskelig samhandling være sentral.

Det har de siste årene vært rettet mye oppmerksomhet mot ulike økosystemtjenester og verdien disse representerer. Dette notatet er en gjennomgang av virkemidler under Landbruks- og matdepartementets virkeområde som kan ha betydning for økosystemtjenester Selve begrepet økosystemtjenester har ingen konkret definisjonsavgrensning, men vi har i dette prosjektet valgt å definere det ut fra dets funksjon, som forsynende, regulerende, kulturell og støttende tjeneste.1 De fleste økosystemtjenester har ikke noen markedspris eller prislapp, og representerer det som gjerne omtales som fellesgoder. Konsekvensene av at en ikke tar hensyn til de samfunnsøkonomiske verdiene knyttet til disse tjenestene, er ofte naturødeleggelser lenge etter den individuelle beslutningen ble fattet. Gjennom å fremskaffe en generell oversikt over de virkemidlene som gjelder for jord – og skogbruket, med antatt størst effekt på økosystemtjenester, ønsker vi å bidra til utredningsarbeidet som gjøres på dette området. Landbruket produserer både private (mat og fiber) og ulike kollektive goder og onder. Eksempler på kollektive goder og onder er (1) miljøeffekter (landskap (biologisk mangfold, rekreasjon, estetiske verdier), kulturell arv, forurensning (endringer i stoffsyklus osv.)), (2) matvareberedskap (tilgang på mat under ulike betingelser) (3) matvaresikkerhet (kvalitet/phytosanitær status) samt (4) distriktshensyn (bosetning, distriktsøkonomisk aktivitet). Denne rapporten fokuserer på miljøeffekter og delvis på matvarebredskap. Vi har valgt å dele inn de ulike virkemidlene for skog- og jordbruket i to hovedkategorier: juridiske, økonomiske. I tillegg kommer øvrige virkemidler som FOU etc. Det er viktig å være oppmerksom på at ikke alle virkemidler trekker i samme retning når det gjelder de økosystemtjenester de stimulerer. I visse tilfeller er de heller i konflikt med hverandre, e.g. økt skogplanting bidrar til økt binding av karbon, men kan virke negativt på bevaring av biologisk mangfold. Det avsettes i dag store summer øremerket miljømål, fordelt over jordbruksavtalen og statsbudsjettet – og innsatsen på dette området forventes å øke de kommende årene.

Notatet redegjør for et anslag for offentlig støtte til økologisk produksjon i norsk jordbruk på 402 mill. kr i 2009 og 396 mill. kr i 2010. Støtten fordeler seg på en rekke ulike kilder og støtteformer som midler over jordbruksavtalen, andre forskningsmidler, anslåtte kostnader i forvaltningen osv. Anslaget bygger på en rekke antagelser og en skjønnsmessig, usikker avgrensning av hva som kan betraktes som støtte. I de følgende avsnittene forklarer vi kort oppdraget, tilnærming og oppsummerer hovedresultater.

Denne utredningen, som er utført på oppdrag av Fylkesmannen i Oppland og Oppland fylkeskommune, har som formål å bidra til å øke kunnskapen om verdiskapingen og sysselsettingen i landbruk og landbruksbasert virksomhet i Oppland. Generelt defineres i denne utredningen verdiskaping som forskjellen mellom det som kommer ut av produksjonsprosessen i form av ferdige varer og tjenester og det som anvendes i produksjonen av varer og tjenester. I rapporten brukes to mål på verdiskaping, bruttoprodukt og nettoprodukt, hvor sistnevnte er bruttoproduktet fratrukket kapitalslit (reduksjon i verdien av fast realkapital på grunn av normal slitasje, skade og foreldelse). For å beregne verdiskapingen i jordbruket har vi i hovedsak benyttet to datakilder. Statens Landbruksforvaltning (SLF) sitt register over utbetalte produksjonstilskudd er benyttet på kommunenivå for de enkelte driftsformer og størrelsesgrupper til å finne antall dyr og areal for ulike vekster. Data fra driftsgranskingene i jord- og skogbruk er nyttet for å bestemme (estimere) tall for inntekter og kostnader for de forskjellige driftsformene og størrelsesgruppene. For enkelte driftsformer har vi benyttet kalkyler, da det ikke foreligger nok detaljerte tall i Driftsgranskingene. Verdiskapingen (bruttoprodukt) i jordbruket i Oppland er beregnet til ca. 1,5 mrd. kr. i 2010, og sysselsettingen til i overkant av 5 000 årsverk. Dette er en økning på 74 mill. kr i verdiskaping fra 2005, og en reduksjon på 922 årsverk i perioden. Verdiskapingen målt som nettoprodukt var i 2010 ca. 1,1 mrd. kr. Gjøvikregionen er den regionen som har størst verdiskaping, og målt med nettoprodukt står denne regionen for ca. 25 prosent av fylkets verdiskaping i jordbruket. […]

The Norwegian Direct Payment Register (PTR) is a database covering all units that claim direct payments on the basis of eligible animals and acreage. As almost all farms apply for payments and as almost all animal and crop production activities are eligible for various kinds of direct payments, the database represents an unique tool to analyse farm structural change. This paper contains a detailed description of the database and presents some possible venues to conduct such research.

I forbindelse med ny reindriftsavtale for perioden 01.07.2012–30.06.2013 bestemte avtalepartene at det skulle gjennomføres en gjennomgang av de kostnadssenkende og direkte tilskuddene over reindriftsavtalen. Det første hovedformålet med denne rapporten var å besvare følgende spørsmål: I. Hvordan endringer i kostnadssenkende og direkte tilskudd har påvirket verdiskapning og markedsrettet produksjon? II. Hvordan tilskuddene har påvirket likestilling i reindriften? III. Hvordan har tilskuddene lagt til rette for de som har reindrift som hovednæring? IV. Hvordan har tilskuddene virket i forhold til inntektsfordeling mellom områdene? Det andre hovedformålet med denne rapporten var å besvare følgende spørsmål: I. Hvilke endringer kan være hensiktsmessig for å bedre reindriftens verdiskapning, samt legger til rette for økt markedsrettet produksjon? II. Hvordan kan muligheten til å ha reindrift som hovednæring styrkes? III. Hvordan kan kvinners posisjon i reindriften bedres? IV. Hvordan kan distriktstilskuddet endres for bedre å legge til rette for distriktenes arbeid med arealsaker? Rapporten har kommet med en rekke forslag til endringer av virkemidler og drøftinger av disse endringene. Summen av disse forslagene kan være større enn rammen for reindriftsavtalen. Hvilke endringer som eventuelt bør bli gjennomført, er selvsagt et politisk spørsmål og et forhandlingsspørsmål.

Sentrale spørsmål i denne rapporten er: Hvordan har handelsrestriksjoner på norsk sjømat kommet til uttrykk i noen utvalgte case? Hvilke faktorer har spilt inn i forbindelse med problemene mellom ulike lands reguleringssystemer, og hvordan har man arbeidet for å komme fram til løsninger i disse sakene? Våre utvalgte case er knyttet til problemer med handelen på markedene i den Europeiske Union (EU), Sør-Korea og Russland. […]