Search

Denne rapporten handler om kommunale botiltak. Dagens barnevernlov gir ikke regler om godkjenning, kvalitet og tilsyn med kommunale botiltak for barn og unge, slik det gis for fosterhjem og institusjon. Dette gjør at det er mindre mulighet til innsyn i og kontroll med tiltaket. De vanligste botiltakene for barn og unge er hybel med oppfølging og bofellesskap. Tallet på barn som er plassert i et botiltak, er voksende, både i absolutte tall og som andel av barn plassert utenfor hjemmet. Vi deler gruppen som benytter kommunale botiltak, i tre. Den ene er barn under 18 år med botiltak som frivillig hjelpetiltak under barnevernloven. Den andre gruppen er unge flyktninger som er kommet til landet som enslige mindreårige, og som bosettes i en kommune. Den siste er unge mellom 18 og 23 år som tidligere har hatt tiltak etter barnevernloven, og som har botiltak som del av sitt ettervern. Rapportens hovedkonklusjoner handler for det første om likebehandling. Mangel på minstekrav skaper store forskjeller i botiltak mellom kommunene. Vi finner også vesentlige forskjeller mellom unge flyktninger og andre ungdommer. Videre finner vi at bemanning er den helt sentrale kvalitetsfaktoren. Det må være et uomtvistelig krav om at det er nok ressurser til at hver beboer har minst én voksenperson som denne kan utvikle et fortrolig og tillitsfylt forhold til, og som denne opplever vil ham eller henne det beste. Et tredje sentralt tema er medvirkning. Vi finner at den medvirkningen som finner sted i den løpende kontakten mellom ungdom og ansatte, er avgjørende, men like viktig for å sikre innflytelse over eget liv er formelle kanaler og arenaer for medvirkning. Avslutningsvis anbefaler vi at det innføres en tilsynsordning for kommunale botiltak.

Tema for denne artikkelen er barnevernets møte med foreldrekonfliktsaker. Barn som har ikke-samboende foreldre med høyt konfliktnivå kan være i en sårbar livssituasjon. Å bistå disse familiene kan være en utfordring for profesjonelle hjelpere i barnevernet. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 26 ansatte i den kommunale barneverntjenesten belyser artikkelen hvordan saksbehandlere forstår og definerer foreldrekonfliktsaker, sitt handlingsrom, og hva de opplever som vanskelig i disse sakene. Begrepet grensearbeid (boundary work) brukes som analytisk verktøy for å utforske saksbehandlernes kategorisering og meningsskaping i et faglig og juridisk grenseland. Artikkelen viser hvordan foreldrekonfliktsaker kan utfordre og endre saksbehandleres faglige forståelser, prioriteringer og etablerte praksiser.

Barns rett til deltakelse oppfattes som regel som en rett til å bli hørt og ha innflytelse i sin egen sak. I forskningsprosjektet ”Snakk med oss”. Profesjonsutøvelse og barns deltakelse, ser vi barns rett til deltakelse også som barns rett til profesjonell støtte i meningsarbeid, det vil si prosesser som bidrar til at barn skaper mening i det som skjer og i de utfordringene de står overfor. De situasjonene barn i barnevernet skal uttale seg om har oftest stor betydning i deres liv; det er situasjoner og sammenhenger som det er krevende å forstå. Med eksempler hentet fra prosjektet viser vi hvordan profesjonsutøvere i barnevernet kan delta i barnets meningsdannende prosesser. Formålet er å identifisere, konseptualisere og dermed aktualisere meningsarbeid som ett aspekt ved profesjonelle praksiser som involverer barn.

The purpose of this master’s thesis is to explore what housing means for parenthood. Questions raised are such as; how and why does our home affect us? How relevant is the material context for the family relationships? What do we find if housing and relational health are put in context? These questions are posed in order to better understand how parents think and perceive housing as a vital resource for their parenthood. In particular, this thesis investigates how parents have experienced the opportunities and challenges rented or owned housing have implied for their parenthood. Not being able to own your home is linked to relevant theory and research, which contributes to illustrate the study`s approach to the thesis question. The empirical data consists of six qualitative interviews with parents about what kind of implications housing have for their parenthood. Everyone had received a start-up loan and moved into a new home. Consequently, the study addresses two analytical topics; the housing journey and changes in parenthood. Theory and research have shown that in Norway, the emergence of the welfare state has contributed to providing us with universal economic and social arrangements. It is pointed out that this has given many an opportunity for social mobility and consequently contributed to an increased middle class. In the wake of this, it seems that the view of being poor has changed. Being poor has moved from being understandable due to social structures, to being explained in quality of individuals. Further it turns out that most Norwegian families own their own home. This contributes to a decrease in knowledge and understanding of those who do not. It may seem as if the cultural norm of the middle class shadows the consequences of poverty. For those parents who experience not being able to offer stable housing for their children both external and internal stress can be experienced. In the interviews living conditions, stress and stigma became central topics. And this thesis brings in relational factors and how these should be viewed in context. The result of the thesis show start-up loans has contributed to improving the informant`s parenthood. This thesis highlights how this can affect family relationships. Furthermore it is argued that the quality of the house must be made relevant as a theme in systemic practice with families. This knowledge is important for family therapists and other professional psychosocial practices, as it brings out the necessary conditions on which there is not always much focus. Focusing on these conditions can bring forward topics that highlight where a chain reaction possibly may have started to illuminate the differences of parenthood. Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hva bolig betyr for foreldreskapet. Hvordan og hvorfor påvirker boligen oss? Hvor relevant er den materielle konteksten for relasjonene i familier? Hva finner vi hvis bolig og relasjonell helse blir satt i en sammenheng? Dette er noen av spørsmålene denne oppgaven stiller. Formålet er å løfte opp og frem hvordan foreldre erfarer og opplever å leie, kontra å eie bolig påvirker deres foreldreskap. Det å ikke kunne eie egen bolig sees i lys av relevant teori og forskning på feltet, og dette bidrar til å belyse oppgavens problemstilling. Empirien består av seks kvalitative intervjuer med foreldre om hva deres bolig har betydd for deres foreldreskap. Alle hadde mottatt startlån og flyttet i ny bolig. Studien tar for seg to analytiske temaer: boligreisen og endringer i foreldreskapet ved skifte til bedre bolig. Teori og forskning har vist at i Norge har fremveksten av velferdsstaten bidratt til å gi oss universelle økonomiske og sosiale ordninger. Det påpekes at dette har gitt mange en mulighet for sosial mobilitet og dermed bidratt til en større middelklasse. Samtidig viser det seg, at i kjølvannet av dette, ser ut til at synet på det å være fattig har endret seg. Det hevdes at det å være fattig har beveget seg fra å være forståelig på grunn av samfunnsstrukturer, til å årsaksforklares i enkeltpersoners egenskaper. Videre viser det seg at flesteparten i det norske samfunnet eier egen bolig. Dette bidrar til at kunnskapen om og forståelsen for de som ikke gjør det kan ha minket. Det kan virke som om middelklassens kulturelle norm skygger for fattigdommens konsekvenser. Foreldre som har erfaring med å ikke kunne tilby stabil bolig for barna sine, kan oppleve både ytre og indre stress. I intervjuene ble levekårstress og stigmatisering sentrale tema, og oppgaven tar for seg relasjonelle faktorer og hvordan disse bør sees på i en sammenheng. Resultatene i oppgaven synliggjør at startlån har bidratt til å bedre foreldreskapet til informantene. Oppgaven belyser hvordan dette kan påvirke relasjonene i familien. Videre argumenteres det for at boligens kvalitet må gjøres relevant som tema i systemisk arbeid med familier. Kunnskapen om boligens påvirkning er viktig for familieterapeuter og annen profesjonell psykososial praksis, da den bringer frem nødvendige betingelser som ikke alltid vektlegges.

Master i familiebehandling Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hva det betyr for parforholdet å være fosterforeldre. Empirien består av seks kvalitative intervjuer med fosterforeldre om deres parforhold. Hvilke mønster ser ut til å utvikle seg etter fosterbarnet flytter inn? Hvordan er det å ivareta parrelasjonen i kombinasjon med å være fosterforeldre? Er parforhold tema i samtaler med barneverntjenesten? Hvilke forståelsesformer har barneverntjenesten? Dette er noen av spørsmålene studien reiser, og intensjonen er å løfte frem fosterforeldrenes erfaringer. Fosterforeldreskapet og de interpersonlige relasjonene ses i en samfunnsmessig kontekst, og modernitetsteoretiske perspektiver på familien danner oppgavens teoretiske rammeverk. Studien tar for seg tre analytiske temaer: fosterforelderskapet som felles prosjekt og mestringsstrategier i fosterforeldreskapet. Videre barnevernets praksis og forståelsesformer, og hvilken betydning disse kan ha for balansen i fosterforeldreskapet, og dermed for fosterbarnets omsorgsbetingelser. I utgangspunktet har fosterforeldrene et mål om å ha fosterforeldreskapet som et felles prosjekt. Studien viser at frikjøp fra annet arbeid som i hovedsak gjelder for kvinner, påvirker parforholdets dynamikk, og at måten fosterforeldrene fordeler arbeidsoppgaver fra starten av setter presedens for videre praksis. I parene som har komplementære roller utvikler det seg en ubalanse mellom kjønnene, med særlig merbelastning for kvinnene. Det viser seg å bli vanskelig å realisere målet om å være fosterforeldre som et felles prosjekt, og opplevelse av ensomhet blir trukket frem av kvinner i frikjøp. Studien viser også at slitenhet i fosterforeldreskapet påvirker parforholdet på ulike måter. En kontrast i empirien er et fåtall som i utgangspunktet praktiserer mer likestilt arbeidsdeling i paret. Her ser det ut til at det i større grad er mulig å realisere planen om å være fosterforeldre som et felles prosjekt, noe som også ser ut til å virke styrkende for og fosterforeldreskapet og for parforholdet. Videre ser vi hvordan fosterforeldre drar nytte av hverandre for opplevelse av mestring, og hvordan noen holdninger ser ut til å virke opprettholdende for parforholdet. Det ser ut til at barneverntjenesten har et barnesentrert fokus i fosterhjemsarbeidet og lite oppmerksomhet på parforholdet, og at fostermors rolle idealiseres i relasjonene til fosterbarnet. Denne praksisen ser ut til å begrense fosterforeldrenes mulighet til å være fosterforeldre som et felles prosjekt.

Denne avhandlinga vil utvikle kunnskap om foreldre i eksil sine kvardagspraksisar og meiningsskaping om desse. Flyktningforeldre utgjer ein minoritet som er utsette for majoriteten si meining om deira praksisar, og studien rettar difor merksemda mot deira eigen meiningsskaping i kontekst. Foreldreskap er ofte tema i flyktningforeldre sine møte med velferdstenestene. Kunnskapen som studien produserer, er såleis relevant for dei profesjonelle i desse tenestene. Med utgangspunkt i eit sosiokulturelt perspektiv blir fylgjande overordna problemstilling undersøkt: Korleis blir foreldrepraksisar og forandring/utvikling av foreldrepraksisar i vertslandet snakka fram i flyktningforeldre sine forteljingar, og kva meining vert dei gjeve? Studien er basert på 27 forteljande intervju med 12 fedrar og 13 mødrer i 16 familiar som i intervjuperioden hadde budd i Noreg i om lag 10 år, og som hadde kome til landet som asylsøkarar, overføringsflyktningar eller familieforeina med desse. Familiane kom frå Afghanistan, Somalia og Irak, og var busette på nordvestlandet. I dei fleste familiane er foreldra intervjua saman. Intervjua var dels tilbakeskodande på tida som foreldre i Noreg, og dels livsformsintervju med dagen i går som utgangspunkt. Avhandlinga legg til grunn eit sosiokulturelt perspektiv på foreldreskap, og resultata av analysane blir presenterte i tre artiklar som reflekterer ei utvikling av teoretisk perspektiv gjennom arbeidet med prosjektet. Analysane som ligg til grunn for artikkel I er inspirererte av posisjoneringsteori, utvikla av mellom andre Davies & Harrè (1991). Analysane som blir presenterte i artikkel II og III legg til grunn ei sosiokulturell tilnærming til meiningsskaping, og er inspirerte av Bakhtin sin dialogisme. Artikkel I tek utgangspunkt i barna i familiane som har tapt skulegang gjennom krig, flukt og midlertidige eksil, og korleis foreldra posisjonerer sin eigen innsats for barna sin skulegang når dei skal ta igjen det tapte i vertslandet. Analysane viser at foreldra posisjonerer seg sjølve som initiativtakarar og pådrivarar av kontakten med skulen, noko som skil seg frå det meste av tidlegare forsking om flyktningforeldre si involvering i barna sin skulegang, der dei ofte blir sett som passive og vanskelege å få tak i. Denne skilnaden blir forstått som eit resultat av metodologiske val som i tidlegare studiar kan ha gjort deler av foreldra sin innsats usynleg. Undervegs i prosjektet har omgrepsmessige tilbod frå studien blitt meir sentrale. Konteksten for foreldreskap i eksil blir forstått som kulturelt komplekse kontaktsoner der både mangfaldige lokale og transnasjonale impulsar blir tekne i bruk som inspirasjon til foreldrepraksisar. Dei kulturelt komplekse kontaktsonene blir avspegla i foreldra sin tale, som i artikkel II og III er analysert som fleirstemmig. Trådar frå fortid og notid, frå den mangfaldige diasporaen og heimlandet, frå lokale og digitale kontaktflater vev seg inn i den meining foreldrepraksisar får i foreldra si tale. I tråd med Bakhtin (2003) si forståing av det fleirstemmige, er både stemmer som støttar kvarandre og stemmer som motseier kvarandre analysert fram i den enkelte av foreldra sin tale. I artikkel II er desse analysane eksemplifisert ved eit mangfald av ulike mors- og fars- stemmer analysert fram i dialogane med eit foreldrepar. Artikkel III ser på forandring og utvikling av foreldrepraksisar som blir fortalt fram i intervjua. Akkulturasjon er eit vanleg omgrep for å skildre forandring etter migrasjon, forstått som tilpassing til det nye landet. Analysane av forandringsforteljingane i denne studien ber meir preg av at foreldra tilpassar seg globale, kulturelt komplekse kontaktsoner. Kjelder for endring og utvikling av praksisar er henta både lokalt og transnasjonalt. Dikotomiske forståingar av motsetningar mellom oppsedingsverdiar i vesten og «resten» blir overskridne i analysane. På bakgrunn av dette blir endring og utvikling analysert som verdiformingsprosessar (Bachtin 2003) framfor som akkulturasjon. Framande praksisar og forståingar blir testa ut, kjempa imot, selektivt tileigna og fletta saman med forståingar ein allereie har, i ein prosess som ikkje tek slutt, og som undervegs produserer forandring analysert som innovasjon av foreldrepraksisar. I denne prosessen inngår foreldra sine observasjonar av andre foreldre og profesjonelle sine praksisar med barn som ei sentral kjelde for forandringane. At foreldra er busette i små lokalsamfunn med nær kontakt til majoritetsfamiliar, blir forstått som forsterkande på dette fenomenet. Avhandlinga sitt kunnskapstilbod til sosialt arbeid og sosialpolitikk omfattar både tilstandsbilete og forståingsmåtar. Dei bakhtinske omgrepa som er nytta, er lite kjende i sosialt arbeid og migrasjonsforsking, og kan såleis vere nye forståingstilbod til begge felta. This dissertation develops knowledge about parents-in-exile’s everyday practices and their meaning-making of those. Refugee parents are a minority who are often exposed to the majority’s opinions on their practices, and, therefore, this study calls for attention to their own meaning-making in context. Parenting is often an issue in refugee parents’ encounters with welfare services. Consequently, knowledge production from this study is relevant to welfare service providers. Based on a sociocultural perspective, the following overriding research question is explored: How are parental practices and the evolvement of parental practices in the host country narrated in refugee parents’ narratives, and which meanings are they given? The study’s material includes 27 narrative based interviews of 12 fathers and 13 mothers from 16 families, who, at the time of the interview, had been living in Norway for approximately 10 years. They all arrived in Norway as asylum seekers, quota refugees, or as family reunified spouses. The families came from Afghanistan, Somalia and Iraq, and were settled by immigration authorities in the north of Western Norway. Life mode interviews focusing on everyday occurrences were conducted. The interviews also explored events from the time of their arrival in Norway up until the day of the interview. The dissertation assumes a sociocultural perspective on parenting, and the results of the analyses are presented in three articles that reflect an evolvement in theoretical perspective during the process of the study. Article I is based on analyses inspired by positioning theory, developed by Davies & Harre (1991). The analyses presented in articles II and III are based on a sociocultural approach to meaning making, and are inspired by Bakhtin’s dialogicallity. Article I focuses on children who missed out on education during wars, flight and temporary exiles, and how the parents position their own contributions to their children’s schooling when they need to catch up after resettlement. The analyses show that the parents position themselves as initiators and drivers of collaboration with the school. This differs from a majority of earlier researches on refugee parents’ involvement in their children’s schooling, where the parents are often seen as passive and difficult to get hold of. This contrast is understood to be a result of methodological choices in former studies that might have made parts of the parents’ contribution invisible. In the course of the process, conceptual aspects of the study have become more central. The context of parenting in exile is understood as cultural complex contact zones where both divertive local and transnational impulses are used as inspiration for parental practices. The cultural complex contact zones are mirrored in the parents’ speech, which, in articles II and III, are analysed as multivoiced. Threads from the past and present, from the divertive diaspora and the home country, and from local and digital contact arenas weave into the parents’ speech. In line with Bakhtin’s (1981) understanding of multivoicedness, the analyses made visible both contradicting and supporting voices in each single parent’s speech. In article II, the dialogues with one particular couple exemplify these analyses. A diversity of mother voices and father voices is made visible in their speech. Article III looks at change and evolvement in parental practices narrated in the interviews. Acculturation is a common concept of change after migration, understood as adapting to the new country. Analyses of the narratives of change in this study hold, instead, a character of adapting to global cultural complex contact zones. Inspiration for change and evolvement of practices are derived from both local and transnational sources. Dichotomic understanding of contradictions between child raising values in the West and “the rest” are transcended in the analyses. Based on this, change and evolvement are analysed as ideological becoming (Bakhtin, 1981) rather than as acculturation. Alien practices and understandings are tested out, selectively assimilated and intertwined with familiar understandings in a never ending process, which produces evolvement seen as innovation of parental practices. As a part of this process, observations of other parents’ and professionals’ practices with children are central sources for inspiration to change. The fact that all the informants live in small local societies with access to contact with majority families, is seen as a strengthening factor of this phenomenon. The dissertation provides both empirical and conceptual knowledge to social work and social policy. The Bakhtinian concepts employed are seldom used in social work and migration research; thus, they can serve as conceptual contributions to both fields and in exploring other phenomena.

Master i sosialfag Dette forskingsprosjektet søker en forståelse av hvordan barn i fosterhjem formidler egne erfaringer og hvordan det de forteller kan forstås. Jeg ønsker å gi et bidrag til den nyere barneforskningstradisjonen. Jeg undersøker hvordan barn i fosterhjem forteller om sitt hverdagsliv, sine deltakelsesmuligheter og sin tilhørighet. Jeg vil vise hvordan profesjonelle samtaler med barn kan være, samt hvilke muligheter eller utfordringer som kan oppstå i samtaler med barn i fosterhjem. Jeg anvender et sosiokulturelt perspektiv, der jeg benytter meg av begreper som blant annet sosial deltakelse, tilhørighet og forhandling som teoretiske tilnærminger. Ved hjelp av dette viser jeg hvordan vi kan forstå barns fortellinger, samt hvordan forstå deres relasjoner til fosterfamilien, opprinnelsesfamilien og jevnaldrende. Jeg har snakket med fem barn som bor i fosterhjem, i alderen 7 -11 år. Jeg benyttet livsformsintervju som forskningstilnærming og samtalene har blitt transkribert, samt fremstilt så ordrett som mulig. De analytiske temaene er interaksjonen mellom meg og barna, hvordan barna forteller om sine relasjoner og hvordan disse kan forstås. Samt hvordan barna tematiserer sin deltakelse og samarbeid med barneverntjenesten. Analysen viser at barn på ulik måte forteller om sine relasjoner og at flere av barna mangler språk for å snakke om vonde erfaringer i oppveksten. De har ulike erfaringer knyttet til kontakten med sin opprinnelsesfamilie, men jeg har likevel funnet at de fleste barna forteller positivt om samvær og kontakt med dem. Barna forteller på ulik måte om sine erfaringer knyttet til deltakelse og samarbeid med barneverntjenesten. Noen erfarer at de blir hørt, mens andre ikke vet hvem de skal snakke med. Jeg har gjennom prosjektet vist til noen samtaleutfordringer og reflektert hvordan dette kan ses i barnevernfaglig praksis. Det bør bestrebes å utarbeide gode måter å samtale med barn på, slik at barna erfarer deltakelse og samarbeid om eget liv.

Master i familiebehandling Jeg har gjort en utforskende undersøkelse og intervjuet ni barn i alderen ni til tolv år om deres erfaring med oppvekst i to hjem. Å lytte til barnas fortellinger synes viktig for å få kjennskap til deres perspektiv for å skape økt kunnskap, forståelse og gode familiepraksiser framover. I et kapittel presenterer jeg nyere forskning om ”barns og unges opplevelse av samlivsbrudd”. I litteraturgjennomgang vises at det er gjort få nyere norske studier som snakker med barn mens de fortsatt er barn. Jeg har valgt et hverdagslivsteoretisk utgangspunkt og intervjuet barn med livsformsintervju. Barnas fortellinger gav et rikt materiale. Hvordan barna snakker om de ”nye” som kommer inn i familiene og innovative familiepraksiser, har vært temaer for analyse. Andre temaer har vært hvordan familiene ”gjør” overgangene mellom hjemmene, barnas innflytelse på sine familiers hverdagsliv og deres blikk på relasjonen mellom foreldre. Stort sett er det barnas erfaring med barn-voksen relasjonen som løftes fram, men vennearenaer omtales også i et kapittel. Jeg har analysert barnas posisjonering som deltager og aktør og utforsket hvilke fortellinger som gir opplevelse av selvagens, innovasjon og utvikling av foretrukne samhandlingsmønstre. Mer kjennskap til barnas meningskonstruksjon i en historisk og kulturell kontekst har vært en intensjon. For å belyse fenomenet teoretisk har jeg brukt Bronfenbrenners økologiske systemteori samt perspektiver og begreper fra narrativ teori. Barnas fortellinger kan fungere som et korrektiv til mer statiske forståelser av barns erfaringer etter skilsmissen.

Master i sosialfag Oppgaven studerer sakkyndigrapporter i barnevernssaker ut fra et retorisk og sosialkonstruktivistisk perspektiv. Det gjøres en argumentasjonsanalyse av vurderingsdelen i rapportene med utgangspunkt i Stephen Toulmins argumentasjonsmodell. Ved å studere hva som danner premisser i vurderingene, undersøker jeg hva som forstås som «god nok» omsorgsutøvelse hos foreldre i rapportene. Jeg ser også på hvilke retoriske virkemidler som sakkyndige benytter for å gjøre sine vurderinger overbevisende. Oppgavens datamateriale består 24 sakkyndigrapporter fra saker som omhandler omsorgsovertakelse jf. bvl. § 4-12. Samtlige rapporter danner et bakteppe for analysen, men jeg gjør en detaljert argumentasjonsanalyse av fire rapporter hvor det fremgår at familiene har minoritetsbakgrunn. Analysen illustrerer hvordan visse psykologiske forståelser danner topos, det vil si felles steder for enighet i rapportene, som fungerer som bakenforliggende autorisasjon for andre resonnementer. Jeg problematiserer de psykologiske forståelsenes forankring i vestlig forskning og tankegang. Ved å vise til krysskulturell forskning og litteratur, illustrerer jeg at det er nødvendig å tilføre ytterligere kunnskap til det psykologiske kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for sakkyndigvurderinger i saker hvor familien har minoritetsbakgrunn. Argumentasjonsanalysen gjør det tydelig at det ikke er tilstrekkelig å forankre premissene i psykologisk fagkunnskap, men at man også bør ha kunnskap om de særegne forholdene som gjør seg gjeldende i disse sakene. Dette gjelder særlig ulike kulturelle oppfatninger av omsorg og oppdragelse og hvordan det å ha levd på flukt påvirker en forelders omsorgskompetanse. Analysen viser også hvordan det i visse tilfeller er mer verdibaserte og politiske oppfatninger, av for eksempel integrering og av familiens kultur som danner premisser i argumentasjonen. Jeg trekker frem forskning og rettspraksis på området som tydeliggjør at det å heve sakkyndiges kompetanse til å utrede og vurdere omsorgen i minoritetsfamilier, er grunnleggende for å ivareta både barnet og foreldrenes rettssikkerhet. This master thesis is a study of expert reports in Norwegian child welfare cases from a social constructivist and rhetorical perspective. I analyze the assessments of these reports based on Stephen Toulmin’s argumentation model. By studying what constitutes the premises in the assessments, I investigate what is understood as sufficient care in the reports. I also investigate the linguistic tools used by experts to make their assessments convincing. The data consists of 24 reports from child protection cases concerning children taken into care jf. bvl. § 4-12. All of these reports form a backdrop for the analysis, but I focus in particular four reports where the families in question have minority background. The analysis illustrates how certain psychological understandings form a rhetorical topos, that is, a form of consensus, which serves as an underlying authorization for the expert’s further reasoning. I problematize the understanding of these psychological concepts and contextualize them within Western research and thinking. By referring to cross-cultural research and literature, I demonstrate that it is necessary to add to the psychological knowledge on which expert’s assessments are based upon. By using Toulmin's concept “backing”, I argue that one must broaden the knowledge base underpinning our expert assessments. The expert should not only have knowledge about cultural variation in understandings of care, nurturing and upbringing, but also recognize how having a refugee background may affect parent’s caregiving competences. The analysis also shows how in certain cases, more value-based and political perceptions of integration and the significance that cultural background plays in the practice of care, constitutes premises in the assessments. I point out research and jurisprudence which makes it clear that scrutinizing experts' expertise in the investigation and assessment of minority families is fundamental to safeguarding these families security under law.

Master i sosialfag Denne masteroppgaven undersøker hvordan enslige mindreårige flyktninger opplever og forstår omsorg i fosterhjem, ut fra deres egne beretninger om hverdagslivet i fosterhjemmet. Derfor er denne studien basert på enslige mindreårige flyktningers egne perspektiver på sin livssituasjon. I analysen brukes Pierre Bourdieus teoretiske nøkkelbegreper: habitus, sosiale felt og former for kapital, samt postkolonial teori om dekolonialisering for å besvare masteroppgavens problemstilling. Det har den siste tiden vært en økning i antallet nyankomne enslige mindreårige flyktninger i Norge som er under barnevernets omsorg. Selv om denne gruppen barn og unge har rett til gode oppvekstvilkår, med god og stabil voksenkontakt, blir ikke dette ivaretatt godt nok i Norge ettersom enslige mindreårige flyktninger over 15 år ikke er underlagt barnevernets omsorg. Blant de enslig mindreårige flyktningene under 15 år er det vanligere at de bosettes i et omsorgssenter fremfor i et fosterhjem sammenlignet med andre barn med barnevernstiltak i Norge. Basert på kvalitative livsformsintervjuer med tre enslige mindreårige flyktninger som bor i fosterhjem, har denne masteroppgaven fire hovedfunn: For det første viste det seg at fosterhjemmet bidro til at de unge kunne opparbeide seg sosial kapital og utvide sitt sosiale nettverk. For det andre hadde de unge i fosterhjemmet mulighet til å forhandle frem sin identitet slik de selv ønsket, som et resultat av en dekolonialiserende omsorgsutøvelse. For det tredje viste det seg at fosterhjemmet bidro til at det kunne oppstå varige relasjoner mellom de unge og fosterfamilien. Informantene promoterte deres familiemedlemsskap ved å beskrive opplevelser av identitet og tilhørighet til fosterhjemmene sine, samt å omtale sine fosterfamilier ved bruk av slektsterminologi. For det fjerde bisto fosterforeldrene med støtte i overgangen til voksenlivet ved å hjelpe de unge med sine skoleprestasjoner, til å få jobb og jobberfaring, og ved å tilby fosterbarna et sted å bo frem til de hadde tatt en utdanning. På denne måten ble ikke fosterhjemmet kun en omsorgssituasjon frem til de enslige mindreårige flyktningene ble myndige, men et hjem som tilrettela for at de unge kunne stå på egne ben og finne sin plass i samfunnet. Denne studien hadde et begrenset utvalg, og det er derfor nødvendig med videre forskning for å bekrefte disse funnene. This dissertation investigates how unaccompanied refugee children experience and understand care in foster homes, based on their personal accounts of everyday life in the foster home. Thus, this study is based on unaccompanied refugee children’s own perspectives on their life situation. In the analysis Pierre Bourdieu’s theoretical key concepts: habitus, social fields and forms of capital, as well as postcolonial theory of decolonialization in order to answer this dissertation’s research question. Recently, there has been an increase in the number of newly arrived unaccompanied refugee children to Norway who are under the care of the child welfare services. Although this group of children and adolescents have the right to suitable upbringing and welfare with adult contact, this right is not adequately met in Norway, since unaccompanied refugee children over the age of 15 are not subject to child welfare services’ care. Among unaccompanied refugee children under the age of 15 it is more common to place them in residential care institutions, rather than foster homes compared to other children within the child welfare services in Norway. Based on qualitative life-form interviews with three unaccompanied refugee children living in foster care, this dissertation has four main findings: First, it appeared that foster homes helped the adolescents to develop social capital and expand their social network. Secondly, the adolescents had the opportunity to participate in negotiating their own identity the way they desired, as the result of a decolonializing care practice. Third, it appeared that the foster home helped to create lasting relationships between the adolescents and their foster families. The informants promoted their family membership by expressing experiences of identity and belonging to their foster family, as well as using family terminology when addressing their foster family. Fourth, the foster parents assisted in the transition to adulthood by helping the foster children with their school achievements, acquire a job and job experience, and by offering the foster children a place to live until they had acquired an education. In this way, the foster family was not only a care situation until the unaccompanied refugee children became 18, but a home that facilitated the young people to stand on their own feet and find their place in society. This study had a limited number of informants, and further research is therefore required to confirm these findings.

Master i sosialfag Denne studien er en analyse av tekstutdrag fra 32 enkeltvedtak om økonomisk sosialhjelp, fra tre ulike NAV-kontorer på Østlandet. Det teoretiske rammeverket er basert på diskursteori og sosialkonstruktivisme for å belyse hvilke posisjoner klienten tildeles i vedtakstekster om økonomisk sosialhjelp. Studien retter blikket mot klientkonstruksjoner og analysen identifiserer diskurser og subjektposisjoner i tekstene gjennom blant annet bruk av lingvistiske verktøy. Analysen viser hvordan tekstene er i dialog med konteksten og hvordan de gjennomgående fokuserer på visse forhold i klientens liv og utelukker andre. Studien tyder på at vi kan snakke om en diskurs i tekstene som er saklig, rasjonell, instrumentell og usentimental. I tillegg identifiseres en individfokusert diskurs. Analysen peker mot en rådet, opplyst og rasjonell klient som kan nyttiggjøre seg NAVs veiledning. Klientene i tekstene har liten grad av autonomi, da veiledningen retter seg mot hvordan klientene forespeiles å handle på bestemte måter. Når tekstene først og fremst er i dialog med andre institusjonelle aktører, snarere enn med klienten, blir klienten tildelt en posisjon som en ”sak” det tales om og ikke en klient det tales med. Analysen tyder på at klienten blir posisjonert som aktiv og ansvarlig og at tekstene utelukker en hjelpetrengende klient med behov for omfattende tjenester. I diskusjonen argumenteres det for at dette kan henge sammen med nye liberalistiske strømninger i utformingen av tjenestene, som New Public Management. Når NAV i tillegg får definere klientens situasjon er det fare for at klienten må tilpasse seg NAVs tilbud og ikke at tilbudet tilpasses klientens situasjon og behov. Det argumenteres for en mulig fare for krenkelse, når klienten ikke finner sammenheng mellom vedtaksteksten og fortellingen om eget liv. Dette kan rokke ved selvidentiteten til klienten da NAV er en arena hvor klienten arbeider med sin egen identitet gjennom interaksjonen med mennesker, omgivelser og tekster. This study is an analysis of excerpts from 32 official responses to requests for economic social assistance from three NAV (Norwegian Labour and Welfare Administration) branches in Eastern Norway. The theoretical framework uses Discourse Theory and Social Constructivism to highlight the role given to the client in the text of official responses to requests for economic social assistance. The study investigates the construction of the client in the texts, and the analysis identifies discourses and Subject Positions in the texts through the use of linguistic tools. The analysis shows how the texts are in dialogue with the context and how they consistently focus on certain conditions in the client's life while excluding others. The study identifies a discourse in the texts that can be characterized as factual, rational, instrumental and unsentimental. Additionally, it identifies a discourse focused on the individual. The analysis indicates an advised, enlightened and rational client, able to make use of NAV’s guidance. The clients in the texts have a small degree of autonomy, when the guidance is aimed at a pre-determined set of behaviors. When texts are principally in dialogue with other institutional actors, the client is assigned the role of “a case”, spoken of but not spoken to. The analysis suggests that the client is positioned as an active and responsible individual, the texts rule out a distressed client with a need for comprehensive services. In the discussion it is argued that this is linked to new liberal currents in the development of services, for instance New Public Management. When NAV defines the client’s situation, there is a danger that clients must adapt themselves to NAV’s services as opposed to NAV’s services adapting to client needs. It is further argued that there is a possibility of infringement when there is a mismatch in how clients see their own lives versus how they find their lives reflected in the official responses. This perceived variance has potential to alter client self-identity, as NAV is an arena where the client works on their own identity through interaction with people, environments and texts.

Master i familiebehandling Familieterapi har utviklet seg i ulike retninger, eller skoler, hvor fokuset ligger på ulike intervensjoner eller teknikker, samt på ulike perspektiver på hvordan det definerte problemet oppstår, opprettholdes og løses. Videre har evidensbevegelsen ført til interesse for å studere effekten av ulike behandlingsmodeller. Forskning i psykoterapi og familieterapi viser imidlertid at det er lite forskjell i effekt når ulike behandlingsmetoder sammenlignes. Dette har ført til interesse for å studere de faktorene som bidrar til terapeutisk endring som ikke kan forklares av behandlingsmetoden. Dette er faktorer som ulike metoder og retninger har til felles, og omtales som fellesfaktorer. Fellesfaktorer er generelle forhold ved terapi og terapeutiske endringsmekanismer som ulike behandlingsmodeller har til felles, og som er knyttet til vellykkede resultater i terapien. I psykoterapi har det blitt forsket mye på fellesfaktorer i terapi. Dette er blant annet klientfaktorer, terapeutfaktorer og terapeutisk allianse. I familieterapi har det vært lite forskning på fellesfaktorer i terapi. Tidlig fellesfaktorforskning i familieterapi er kritisert for kun å liste opp en rekke faktorer, uten å gjøre det anvendelig i praksis. Hensikten med denne oppgaven er å få en utvidet forståelse av hva som er fellesfaktorer i familieterapi, og hvordan disse aspektene ved terapi bidrar til terapeutisk endring. Problemstillingen i denne oppgaven er: Hva kan kvalitativ forskning i familieterapi fortelle oss om hva som bidrar til terapeutisk endring, sett fra et fellesfaktorperspektiv? Det er brukt litteraturstudie som metode, og grunnlaget for analysen er seks empiriske artikler fra fem studier med kvalitativt forskningsdesign. Resultatene i studiene viser at generelle forhold ved terapi spiller en viktig rolle for terapeutisk endring. I studiene blir det særlig lagt vekt på håp og motivasjon hos klienten og den terapeutiske relasjonen mellom klienten og terapeuten. Videre er terapeuten sentral for hvorvidt terapi er vellykket eller ikke, og studiene peker på ulike karakteristikker og ferdigheter hos terapeuten som er med på å bidra til at terapien blir vellykket. I tillegg til disse generelle forholdene ved terapi, peker alle studiene på viktigheten av intervensjoner og teknikker. Ulike terapeutiske modeller i familieterapi har enkelte teknikker og intervensjoner som har samme endringsmekanisme, selv om selve teknikkene og intervensjonene formuleres forskjellig. Dette er for eksempel å se problemer i en relasjonell kontekst eller å endre dysfunksjonelle relasjonelle mønstre. I oppgaven drøftes det hvilken betydning en fellesfaktortilnærming får for forskning, praksis og utdanning/veiledning, og konkluderes med at et fokus på disse forholdene ved terapi, fortjener større oppmerksomhet, på lik linje med kunnskapen om ulike modeller og retninger i familieterapi. Family therapy has evolved through different treatment models, or schools within therapy, with emphasis on different techniques and interventions, and how the defined problem should be understood and solved. Moreover the evidence based movement has led to an interest in studying the effects of different treatment models. Research in psychotherapy and family therapy, however, shows that there is little difference in outcome when different treatment models are compared. This has led to an interest in studying other factors responsible for therapeutic change that are not related to the treatment model. Common factors are general aspects of therapy and therapeutic change mechanisms that transcend various models and are related to successful outcomes. In psychotherapy a great deal of research has studied common factors. These include client factors, therapist factors and therapeutic alliance. In family therapy research, there has been less interest in studying common factors. Early family therapy research on common factors, is criticized for only making a list of factors, without giving guidance for clinical practice. The purpose of this thesis is to get a deeper understanding of common factors in family therapy, and how these aspects of therapy leads to therapeutic change. The research question in this thesis is: What can qualitative research in family therapy from a common factor perspective, tell us about what contributes to therapeutic change? The method used is literature review and the basis for the analysis is six empirical articles based on five studies with qualitative research design. The results of the studies show that the general aspects of therapy play an important role in therapeutic change. Hope and motivation of the client, and the therapeutic relationship between client and therapist is emphasized. Furthermore, the qualities of the therapist are central to whether therapy is successful or not, and the studies points at different characteristics and skills of the therapist that plays a part in making therapy successful. In addition to these general conditions of therapy, all five studies points at the importance of interventions and techniques. Different therapeutic models in family therapy have certain techniques and interventions that have the same change mechanism, even though the actual techniques and interventions are formulated differently. This is for example to conseptualize problems in a relational context or changing dysfunctional relational patterns. In this thesis I discuss the implication of a common factor approach for research, practice and training/supervision, and conclude that a focus on these issues in therapy deserves a greater attention, alongside the knowledge of different treatment models and schools of family therapy.

Master i sosialt arbeid Norsk lov er tydelig på at dersom barnehagepersonell har grunn til å tro at barn de jobber med lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling skal de melde bekymring til den kommunale barneverntjenesten. Forskning og statistikk viser at barnehager i liten grad melder bekymring sett i forhold til deres mengde av kontakt med og mulighet for innsikt i barns og familiers hverdag. Selv om antall bekymringsmeldinger barneverntjenesten mottar fra barnehager stiger raskere enn antall barn som får barnehageplass, mistenker mange fortsatt at det foreligger vesentlig underrapportering. Forskning rettet mot barnehager har skapt innsikt i hva en underrapportering kan skyldes. Spørsmål rettet særlig mot styrere blir besvart med bl.a. mangel på kompetanse, frykt for å skade samarbeidet med familien, liten tiltro til barneverntjenestens arbeid, mangelfullt tverretatlig samarbeid og mange andre forhold. Men hva med de pedagogiske lederne som ofte er de som er opphavet til bekymringen? Hva med deres personlige og profesjonelle utfordringer i bekymringsprosessen fra følelser av uro oppstår og til det blir besluttet om et samarbeid med barneverntjenesten skal etableres eller ikke? Hva med deres relasjoner som blir belastet, deres holdninger som blir testet og deres kompetanse som blir satt på prøve, alt fordi de gjør den jobben det står lov- og forskriftsmessig beskrevet at de skal gjøre? Hvilken plass har disse faktorene i forsøket på å kartlegge grunnen til underrapportering? Som konsulent i en kommunal barneverntjeneste har fenomenet med underrapportering hos barnehager alltid trigget min nysgjerrighet. I dette prosjektet forsøker jeg å belyse den pedagogiske lederens prosess med medfølgende utfordringer med tanken om at dette i vesentlig grad påvirker utfallet for på hvilken måte barnehagen vurderer at bekymringen skal behandles. Styreren er ofte den som melder bekymring på vegne av barnehagen, men en bekymringsmelding trenger et innhold og dette innholdet defineres av hva barnehagen er bekymret for. Den pedagogiske lederen er ofte den med den mest fruktbare kombinasjonen av profesjonell kompetanse og daglig kontakt med barnet til å kunne definere bekymringen. Studiens datamateriale består av intervjuer med 11 informanter. Jeg har brukt ett av disse intervjuene til å grovt skissere en bekymringsprosess som er gjeldende for alle mine informanters erfaringer. Prosessen består av ulike faser som den pedagogiske lederen går igjennom når følelser av uro oppstår og fram til beslutningen for det videre arbeidet blir tatt. Den samme informanten har beskrevet utfordringer hun opplevde i sin prosess som jeg analyserer og kobler opp imot prosessen. Deretter ser jeg på hvilke utfordringer de resterende ti informantene fortalte om i sine prosesser, samt hva som ble opplevd som utfordrende for noen og ikke for andre. Resultatene viser at den pedagogiske lederen utsettes for mange utfordringer i løpet av en bekymringsprosess og at disse utfordringene påvirker prosessen i ulik grad. Å ha innsikt i at prosessen kan være utfordrende er viktig for pedagogiske ledere som opplever det samme. Det er også viktig at kollegaer, styrer og ikke minst barneverntjenesten er klar over at dette er et vanskelig tema for den som er bekymret og at det ikke nødvendigvis er så enkelt som at: «Er du bekymret så sender du en bekymringsmelding, verre er det ikke». Norwegian law states that should kindergarten staff have reason to believe that children they work with are living under conditions that may cause harm to their physical or psychological development, they have a duty to alert the municipal Child Welfare Services (CWS). Research has indicated that the amount of concern expressed by kindergarten staff to the CWS with regards to childrens’ wellbeing is fairly low considering the amount of contact they have with the childrens’ families as well as their insight into the childrens’ everyday life. Although the amount of written concerns the CWS receives from kindergartens is increasing more rapidly than the amount of children who attend kindergartens, many still suspect that a lot of cases of possible abuse or neglect never are reported. Research regarding kindergartens has given insight into why this may be the case. With regards to kindergarten managers some factors influencing the underreporting has shown to be lack of competence, fear of damaging the relationship with the parents, lack of faith in the CWS, poor interdepartmental cooperation as well as a number of other factors. But what about the head kindergarten teachers who often are the ones who have originally expressed concern? What about their personal and professional challenges with regards to this process? What about how this process affects their relationships? What about how their points of view is being challenged and their competence is being tested, all because they are doing their job as defined by official rules and regulations? Where do these factors fit in when the causes for lack of reporting of CWS-cases are being identified? As a consultant for a municipal CWS the phenomenon of kindergarten’s underreporting of possible abuse or neglect has always triggered my curiosity. This thesis explores this issue and attempts to shed light on the processes and challenges head kindergarten teachers have to go through as an important factor that affects the outcome on how kindergartens are to work with these children. The kindergarten manager often is the one who reports concern, however a message of concern needs a clear description of the concerns in question. As the one with the most fruitful combination of professional competence and consistent contact with the child the head kindergarten teacher is often the one who will define these concerns. The data used consists of interviews with 11 informants. I have used one of these interviews to roughly sketch a process of concern that applies to the experiences of all the interviewees. This process is built up by the different phases that the head kindergarten teacher will go through from the original worry to taking the decision to proceed with establishing contact with CWS. The same informant described challenges she faced during the process which I will analyse and connect to the different phases. After that I will highlight the challenges described by the other ten informants as a result of their processes and also look at what some of the informants found challenging while others did not. The project concludes that the head kindergarten teacher is exposed to several challenges during a process of concern regarding a child and that these challenges affect the process in different ways. Having insight into the challenges of this process is important for head kindergarten teachers. It is also important that colleagues, kindergarten managers and the CWS are aware that this can be difficult for the person who has ownership of these concerns and that it might be more complicated than saying: «If you’re concerned, you report it. It’s as easy as that.»

Master i familiebehandling Bakgrunn for oppgava er et ønske om å få frem mer kunnskap om hvilke erfaringer foreldre har med det profesjonelle møtet og å lære noe av disse foreldrene som kan forbedre det profesjonelle møtet. Konteksten som jeg valgte er 2 årskontrollen, som velferdsstaten tilbyr foreldre via helsestasjonen. Problemstillingen i oppgaven er «Hvordan erfarer foreldre 2 årskontrollen på helsestasjon?» Oppgaven bygger på en kvalitativ undersøkelse med intervju av foreldre som har vært på 2 års kontrollen. Fokus har vært på de fortellingene foreldrene selv forteller om sitt møte med de profesjonelle. Materialet viste en variasjonsbredde av opplevelser fra en av informantene var gjennomgående misfornøyd til en var særdeles fornøyd med tilbudet. Resultatene viser at informantene viser i stor grad til at personlige egenskaper hos de profesjonelle hjelperne har betydning for foreldrenes opplevelse og erfaring med 2 årskontrollen og henviser til det relasjonelle aspektet. De var opptatt av hensikten, hva som ligger som premiss for samtalen og at den profesjonelle tar ledelsen i samtalen. Jeg har sett i materialet mitt at informantene er opptatt av tillit. De ønsker at det spørres direkte om det vanskelige, generelle spørsmål oppfattes ikke. Alle informantene forteller om at det somatiske og utviklingsmessige fikk stor plass i samtalen og at temaer som ble lite berørt/var fraværende handlet om helhet, psykisk helse, foreldreveiledning og samspill. Dette kritiserer foreldrene. Sluttdiskusjon handler om at på den ene siden fungerer helsestasjon som normdannende ut ifra det som offentlige myndigheter anser som ønsket foreldrepraksis, hvor helsestasjon skal fungere som en sjekk og en samfunnsmessig kvalitetskontroll av barndommen. På den annen side har vi sett at foreldrene viser at det er variasjonsbredde i kunnskapstilfang hvor de henter inspirasjon og referanser for sitt foreldreskap. Det er blitt svært vanlig at nybakte foreldre søker på nett for å finne ut hvordan de skal gjøre det "riktig" fra start. Hvordan den normerende helsestasjon fungerer når helsestasjon ikke er alene om å sette normene. Er det et paradox når velferdsstaten er førende for hva som er godt foreldreskap samtidig som fokuset er på at foreldre selv skal være den kompetente omsorgsyter? The background of the thesis is a desire to get more knowledge about the experiences parents have with the professional meeting, and learning something from these parents that can improve the professional meeting. The context that I chose is the 2-years meeting at the Well Child Clinic, a meeting the welfare state offers parents in Norway. The issue in the thesis is "How are parents experiencing this 2-years meeting at the clinic?" The study is based on a qualitative study involving interviews with parents who have attended the meeting. The focus has been on the stories parents themselves tell about their meeting with the professionals. The material shows a variation of experiences, from extreme dissatisfaction to great satisfaction with the offer at the health clinic. The results show that the informants consider that the personal characteristics of the professional helpers are important for their experiences. All parents show to the relational aspect. I've seen in my material that the informants are concerned about confidence issues. They want it to be requested directly on the difficulties, general questions are not perceived. All informants tell that the somatic and developmental topics took large space in the conversation and the topics that were hardly affected or completely absent, dealt with whole, mental health, parental guidance and family interaction. Parents are critical to this. Finally discussion is about how health clinic on the one hand acts as a norm-setting institution, representing the government’s view of what is good parenting. On the other hand, parents tell about large variation in knowledge acquisition, where they collect information, inspiration and references for their parenthood. It has become very common for new parents searching online to find out how to do it "right" from the start. Now, the norm-setting health clinics are not alone in putting standards. Is there a paradox when the welfare state governs what is good parenthood, while at the same time, the focus is on the parents themselves should be the competent caregivers?

Master i familiebehandling ”Jeg bar ham i magen og hun bar ham i hjertet”. En studie av reproduksjons- og foreldreskapsforhandlinger når to kvinner ønsker barn sammen er en kvalitativ studie der følgende problemstilling belyses: hvordan kan beslutningsprosesser fortone seg for to kvinner som ønsker barn sammen, sett i et forhandlingsperspektiv? Datamaterialet er basert på semi-strukturerte intervjuer med seks par, alle bestående av to kvinner, der samtlige hadde blitt gravide ved hjelp av assistert befruktning. Fortellingene om beslutningsprosesser ble således delt i retrospekt og analysert som forhandlinger, gjennom en narrativ tilnærming. Heteronormativitet ble brukt som analyseverktøy i en tematisk analyse. Studien finner at kvinnene navigerer i et landskap der kjernefamilien representerer den hegemoniske modellen for familie, og der kvinnene forhandler og posisjonerer seg i forhold til denne modellen. En måte å definere seg innenfor kjernefamiliebegrepet på, er å avkjønne modellen for så å inkludere sine familier. Kvinnenes beslutningsprosesser og foreldreskapsforhandlinger foregår i en kontekst der de balanserer mellom å være normbrytende og å være normbekreftende. De bryter tilsynelatende med heteronormativiteten, men forfekter dennes toforeldreaspekt. Mange spesifikke forhandlingstemaer gjør seg gjeldende i parenes beslutningsprosesser. Det forhandles om temaer som familiestruktur, hvem som skal bære fram barnet, donor, relasjonskategorier, kjærlighet, biologi og lovverk. Studien finner videre at parenes beslutningsprosesser ofte har tatt tid, og at summen av forhandlingstemaene bidrar til svært planlagte og ønskede barn. Kvinnene snakker betydningen av kjærlighet, foreldrepraksis og jevnbyrdighet opp, mens biologi snakkes ned som tilknytningsfaktor. Studien finner at det i etterkant av at en felles ekteskapslov trådde i kraft i 2009 kan se ut til å ha utviklet seg en preferanse blant kvinner som ønsker barn sammen for å bli gravide gjennom det norske systemet. Videre har det nye lovverket ført med seg noen nye normativiteter. Der parene før i større grad måtte forsvare sitt ønske om å bli foreldre, kan de nå oppleve, på samme måte som kvinner som lever heterofilt, at andre automatisk forventer at de ønsker seg barn. "I carried him in my womb and she carried him in her heart." Negotiations of reproduction and parenthood when two women want to have children together is a qualitative study illuminating the following research question: how can decision making manifest for two women who want children together, as seen through a negotiation perspective? The data is based on semi-structured interviews with six couples; all consisting of two women, who achieved pregnancy through assisted reproduction. The stories about decision-making were thus divided retrospectively and analyzed as negotiations, through a narrative approach. Heteronormativity was used as an analytical tool in a thematic analysis. The study finds that women are navigating a landscape where the nuclear family represents the hegemonic family structure, and where women mediate and position themselves in relation to this model. One way to identify within the definition of the nuclear family structure is to make the model itself gender neutral, in this way including their families. The women’s decision-making and parenthood negotiations took place in a context of balancing between being norm-breaking and being norm affirmative. Many specific negotiation issues are evident in the pairs’ decision making. Negotiations are made on topics such as family structure, who will become pregnant, donor, relational categories, love, biology, and law. The study also finds that the pair’s decision-making has often taken time, and that the sum of negotiation topics contributes to highly planned and desired children. The women highlighted the meaning of love, parenting practices, and equality, while biology was understated as an attachment factor. The study finds that in the wake of the gay marriage reform that came into force in 2009, it appears a preference has evolved among women who have children together to create families with children through the Norwegian system. The two-parent norm stands strong among informants.

Master i sosialt arbeid Denne studien tar for seg et relativt nytt og lite utforsket tema, nemlig fremstillinger av barn i mammablogger. Mammablogger kan forstås og utforskes som en slags personlig dagbok på Internett, hvor bloggeren deler fortellinger fra seg og sine barns hverdagsliv. Jeg har, gjennom et sosialkonstruksjonistisk perspektiv og inspirert av diskursteori, rettet fokus mot hvordan et utvalg av norske mammabloggere fremstiller sine barn. De ulike fremstillingene jeg har funnet er så analysert som uttrykk for dagsaktuelle diskurser og moderne konstruksjoner av barn og barndommens betydning i Norge i dag. Gjennom en empirinær tilnærming ble tre temaer valgt for en nærmere analyse: Fremstillinger av utviklingsbarnet, kjønnede fremstillinger av barn, og kommersielle fremstillinger av barn. Analysen av det første temaet viste hvordan barna i bloggene forstås på bakgrunn av det jeg beskriver som en autonomidiskurs, som en gjeldende barndomsdiskurs i dagens samfunn, hvor barna fremstilles som autonome subjekter med en medbestemmende og forhandlende rolle i eget liv. I de kjønnede fremstillingene av barna fant jeg uttrykk for hvordan en kjønnsstereotyp diskurs er til stede i samfunnet og får konsekvenser for hvordan vi forstår og posisjonerer oss selv og våre barn som «riktige» gutter og jenter. Under analysen av det siste temaet argumenterer jeg for hvordan fortellingene om barna, innenfor en kommersiell bloggdiskurs, kan forstås som en posisjonering av dem som forbrukere og markedsførere. Avslutningsvis diskuterer jeg noen mulige implikasjoner av mine resultater i en større samfunnsmessig sammenheng. Her peker jeg på hvordan det er en todeling i synet på barn, dels som autonome aktører som skal få medvirke i eget liv og anerkjennes på en mer likeverdig måte i samfunnet, dels som sårbare og umodne individer. De som samhandler med barn, må derfor ta en skjønnsmessig vurdering av barns rett til deltakelse versus deres behov for beskyttelse, noe jeg også fant uttrykt i bloggene. En anerkjennelse av barn som autonome aktører kan også forstås som at skillene mellom barn og voksne er i stadig «forhandling og reforhandling» i samfunnet. En forståelse av barn som forbrukere kan også sies å vise til denne forhandling samt hvordan barn innlemmes i de «voksnes verden». Den kjønnsstereotype diskurs blir så sett i forhold til en likestillingsdiskurs med konsekvenser for barns kjønnsskapende muligheter. This research project focuses on a relatively new and unexplored topic, namely representations of children in mommyblogs. Mommyblogs can be read and explored as a sort of personal diary on the web, where bloggers share stories of themselves and their children's everyday life. I have, through a socialconstructionist perspective and inspired by discourse theory, analyzed how a variety of Norwegian mommy bloggers portray their children. The various representations I have found were analyzed as expressions of current discourses and contemporary constructions of a childhood ideology seen in Norway today. Through an empirical approach I chose three topics for further analysis; Representations of the developing child, gender representations of children, and commercial representations of children. The analysis of the first theme showed how children in blogs are understood on the basis of what I describe as an autonomy discourse, as a current childhood discourse in today's society, where children are primarily perceived as autonomous individuals with a participative and negotiating role in their own lives. In the gendered representations of the children, I found expressions of how a gender stereotyped discourse is present in society and has an impact on how we understand and are positioning ourselves and our children as «correct» boys and girls. During the analysis of the last topic I argue that stories about children within a commercial blog discourse can be seen as positioning them as consumers and marketers. Finally, I discuss some possible implications of my results in a larger social context. Here I point to a dichotomy in viewing children partly as autonomous actors who shall participate in their own lives and be recognized on a more equal basis in society, and partly as vulnerable and immature beings in need of care and protection. Those who interact with children must therefore take a stand on the balance between children's right to participation versus their need for protection. This I also found expressed in the blogs. Recognition of children as autonomous actors follows from a tendency in today’s society where the divisions between children and adults are constantly being negotiated and renegotiated. An understanding of children as consumers may also be said to refer to this negotiation and how children are early becoming a part of the «adult world». The gender stereotyped discourse is then compared to a gender equality discourse both of which have consequences for the child’s potential for establishing its gender identity.

Master i sosialt arbeid I denne oppgaven analyserer jeg hvordan det biologiske prinsipp konstrueres i 25 vedtak fra fylkesnemnda. Fylkesnemnda er den første instansen en barnevernssak kan avgjøres i, og avgjør saker om tvangstiltak. Et av de fire prinsippene i barnevernloven er det biologiske prinsipp, som teoretisk dreier seg om at barn skal vokse opp med biologiske foreldre, og om det ikke kan det, skal det ha samvær med dem. I 2012 forelå en NOU som hadde utredet det biologiske prinsipp, og foreslo et nytt og overordnet prinsipp om utviklingsstøttende tilknytning (NOU2015:5, 86). Forslaget ble ikke videreført i proposisjonen som fulgte, fordi individuelle vurderinger ble vurdert ivaretatt av prinsippet om barnets beste (prop.106L, 82). Dette prinsippet går ut på at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet. Imidlertid har flere studier vist at meningsinnholdet i det biologiske prinsipp, og vektleggingen av det, er skiftende (Saur Siklestad 2007; Hagen og Rønbeck 2011). Det er derfor viktig å utforske hvordan det biologiske prinsipp konstrueres, samt implikasjoner av konstruksjonene. Vedtakene analyseres både som språklige konstruksjoner, og som handlende tekster som får konsekvenser for praksis. Derfor utforskes også mulige implikasjoner av konstruksjonene for barn og familier. Formålene med oppgaven er å bidra til større innsikt om hvordan det biologiske prinsipp konstrueres, og hvilke implikasjoner konstruksjonene kan ha, samt gi et bidrag til videre diskusjoner om det biologiske prinsipp. Vedtakene som analyseres omhandler spørsmål om omsorgsovertakelse, samvær, tilbakeføring og adopsjon. Materialet analyseres med inspirasjon fra Faircloughs kritiske diskursanalyse, og tar utgangspunkt i at språk konstruerer verden, og ikke nøytralt avspeiler den. Oppgaven bygger på elementer fra sosialkonstruktivisme, poststrukturalisme, kritisk teori, og kritisk realisme. Jeg analyserer frem to konstruksjoner av det biologiske prinsipp. I den ene konstruksjonen fremstår prinsippet som konstruert ut fra en underliggende biologidiskurs, der biologisk slektskap gis uomtvistelig verdi. Biologidiskursen kan videre ha sammenheng med en overordnet ideologi om biologisk slektskap. I den andre konstruksjonen fremstår prinsippet som konstruert ut fra en underliggende vern-av-barndiskurs, der biologisk slektskap er underordnet andre av barnets behov og rettigheter, og der barnets behov for beskyttelse fra omsorgssvikt er sentralt. Konstruksjonene gir videre føringer for hva som konstrueres som barnets beste. En av implikasjonene av dette er at konstruksjonen av barnets beste dermed avhenger av den underliggende diskursen det biologiske prinsipp konstrueres ut fra, og ikke av en konkret vurdering av det enkelte barns livssituasjon. In this master thesis I analyse how the biological principle is constructed in 25 decisions from the County Social Welfare Board (fylkesnemda). The County Social Welfare Board´s primary task is to make decisions in accordance with the Children`s Welfare Act. One of four central principles in the Children`s Welfare Act is ”the biological principle”. In its theoretical meaning this principle states that a child`s best interest is to grow up with its biological parents, and if that is not possible, to have contact with them. In 2012 the biological principle was evaluated, and a new principle for evaluations in the Child Welfare Services was suggested (NOU2015:5, 86). The new principle was to be of paramount importance to the biological principle. This suggestion was discontinued in the proposition that followed, because it was argued that the principle of the child`s best would secure individual evaluation of the child`s life (prop.106L, 82). However, several studies have pointed out that both the meaning and the implementation of the biological principle is variable (Saur Stiklestad 2007; Hagen and Rønbeck 2011). It is therefore important to explore how the biological principle is constructed, and what implications the constructions may have. The decisions is analysed both as linguistic constructions, and as texts which influence on children`s and families life. The goals of this thesis is to give a better insight into how the biological principle is constructed, what implications the constructions may have, and to give a contribution to further discussions about the biological principle. The decisions are dealing with matters concerning the care of children, contact between a child and its parents, whether a child should be returned to its parents, and adoption. The material is analysed with inspiration from Norman Fairclough`s Critical Discourse Analysis, where an important presumption is that language does not reflect the world as it is, but contributes to the construction of it. The thesis is built upon elements from social constructivism, post-structuralism, critical realism, and critical theory. In the analysis I derived two constructions of the biological principle. One of them was constructed from a biological discourse, where biological kinship was given absolute value. In the other construct, the biological principle was constructed from a protection-of-thechild- discourse, where biological kinship was subordinate to the child`s other needs and rights, and where protection of the child from harmful care was central. Both constructs of the biological principle affect the perception of the child`s best. One of the implications is that perception of what constitutes a child`s best is dependent upon the discourse underlying the biological principle.

Master i sosialt arbeid Denne masteroppgaven handler om enslige mindreårige flyktninger og deres hverdagsliv i det norske samfunn. En personlig interesse og engasjement for en gruppe mennesker man sjelden høres stemmene til i den offentlige debatt er bakgrunnen for at oppgaven ble til. Å tydeliggjøre enslige mindreåriges perspektiver rundt sin egen situasjon har vært et av målene med denne studien. Hensikten med oppgaven er å se på forholdet mellom individ og samfunn, og hvordan samfunnets strukturer påvirker unge flyktningers opplevelse av sitt hverdagsliv. Problemstillingen er ment å favne dette; Hvordan opplever og beskriver enslige mindreårige flyktninger sitt hverdagsliv i det norske samfunn? Det empiriske materialet består av livsformsintervju med fire enslige mindreårige gutter som er bosatt i en norsk bygdekommune. De teoretiske perspektivene og begrepene som er brukt er med på å belyse hvordan samfunnet er strukturert og hvilke muligheter som er tilgjengelig for disse ungdommene. Det er teori om kulturforståelse, andregjøring, marginalisering og kategorisering samt ulike identitetsformer. Utdrag fra Bourdieus felt- kapital teori er også brukt. For å få frem de personlige meningskonstruksjonene har jeg benyttet meg av aspekter fra narrativ teori, interessefeltet er hvordan informantenes fortellinger viser til deres forståelse av seg selv og sine muligheter. Analysen består av tre deler som først tar for seg informantenes beskrivelse av den daglige organiseringen av hverdagslivet. Den neste delen ser på hvordan informantene beskriver å bo i et lite lokalsamfunn. I den siste delen bruker jeg narrativ teori samt begrepene kategorisering, andregjøring og hybridisering for å belyse informantenes selvoppfattelse og meningskonstruksjoner. Det kommer frem at informantene deltar i samfunnet i ulik grad. Flere forteller om få nære relasjoner, og utfordringer ved å bli kjent med nordmenn. Samtidig uttrykker alle en viss tilknytning til bygda de bor i. De oppgir også at de har mennesker rundt seg som hjelper dem hvis de har behov for det. Flere av informantene gir uttrykk for at de opplever seg selv som både tilhørende sin egen kultur fra hjemlandet og samtidig føler en viss tilhørighet til den norske kulturen og det norske samfunn. Dette forstås som betydningsfullt for hvordan de opplever seg selv i det norske samfunn. This thesis is about unaccompanied child refugees and their daily life in the Norwegian society. The background of the paper is arising of a personal interest and commitment to a group of people that are rarely heard voices in the public debate. To clarify knowledge of unaccompanied minors' perspectives about their own situation has been one of the goals of this study. The aim of the study is to illuminate the relationship between individual and society, and how society structures affecting young refugees experience of their everyday lives. The research question intended to capture this is: How do unaccompanied minor refugees experience and describe their everyday life in the Norwegian society? The empirical material consists of life interview with four unaccompanied minor boys living in a Norwegian rural community. The theoretical perspectives and concepts that are used helps to illuminate how society is structured and what opportunities that are available for these young people It is theory of cultural understanding, othering, marginalization, categorization and different identity forms. Excerpt from Bourdieu's field - capital theory is also used. To illuminate the personal meaning structures I have used aspects of narrative theory. The field of interest is to see how the informants' narratives appear to their understanding of themselves and their opportunities. The analysis consists of three parts which first examines the informant's description of the daily organization of their everyday life. The next section looks at how the informants` perceive and experience living in a small community. The last part uses narrative theory and concepts of categorization and othering to illuminate the informants' self-perception and meaning structures. It appears that the informants is participating in society in varying degrees. Several are telling about few close relationships and challenges around getting to know Norwegians. At the same time they all expresses some connection to the village they live in. They also state that they have people around them who help them when needed. Several of the interviewees express that they perceive themselves as belonging to their own culture from their homecountries and at the same time feel a certain affinity for the Norwegian culture and Norwegian society. This is understood as significant to how they perceive themselves in the Norwegian society

Master i familiebehandling Denne oppgaven handler om papirløse migranter som er foreldre, og lever med barn i Norge. Empirien i oppgaven er kvalitative intervjuer med papirløse foreldre, de ble gjennomført våren 2013. De teoretiske og analytiske redskapene i denne oppgaven er interseksjonalitet og familieterapi som fag, med hovedvekt på narrativ praksis. Hovedfokuset er hvordan papirløse foreldre erfarer sin egen situasjon. De sentrale spørsmålene er hvordan papirløsheten får betydning for foreldreskapet, og hvordan det at de er foreldre får betydning for situasjonen som papirløs. I faget familiebehandling er det viktig å kunne se familiene i den konteksten de lever i. Hvordan samfunnet påvirker familier og enkeltpersoner er en tråd i denne oppgaven. I denne oppgaven kommer det fram at informantene opplever det som vanskelig å leve i Norge som papirløse migranter. De opplever vanskeligheter med bolig, økonomi og generelt med å få hverdagslivet til å gå rundt. Samtidig forteller de at det å ha barn i en sånn situasjon, gir dem styrke og glede. Informantene forteller om en virkelighet hvor de ikke er en del av samfunnet her, men hvor de heller ikke har tilgang på kunnskap og nettverk fra sine opprinnelsesland. De lever i det jeg i oppgaven kaller Ingenstedsland, en migrasjonsprosess som er forlenget, i en liminalfase som de ikke vet hvor lenge skal vare. This paper presents a study of undocumented migrant parents living with children in Norway. The empirical data consist of qualitative interviews with undocumented migrant parents collected in the spring of 2013. The theoretical and analytical tools used in this study are intersectionality and family therapy, with emphasis on narrative therapy. The main focus of this study is to discuss how undocumented migrants experience their own situation. The central discussions are how being undocumented migrants affects parenthood, and how being parents affects their situation as undocumented migrants. In family therapy it is essential to view the families in the context in which they are living. Thus, how society affects the family and each individual runs like a connecting thread throughout this study. The infomants in this study find it difficult to live in Norway as undocumented migrants. They experience difficulties with housing, economy and everyday life in general. Nevertheless, they also express that having children in this situation gives them strength and joy. The informants talk about a reality in which they do not belong to Norwegian society, yet do not have access to knowledge or a network from their countries of origin. They live in what I have, in this paper, called “Nowhere land”, in a migration process that is prolonged, in a liminal phase of which they do not know the duration

Master i familiebehandling Hvert år plasseres ca 800 barn i fosterhjem i Norge, og i 2012 bodde i underkant av 10000 barn i fosterhjem i Norge (Backe-Hansen, Havik og Grønningsæter 2013, 48). Majoriteten av fosterbarn er i alderen 13 – 17 år. Etter tusenårsskiftet har det blitt et økt fokus på brukermedvirkning og forskning med formål om å høre og forstå den enkeltes opplevelser, også innen barnevernet. Min studie er et bidrag i den forskningen. Jeg har intervjuet fem ungdommer som tidligere har bodd i fosterhjem, for å høre deres fortellinger. Fokuset er på narrativene og analyseres som fortellinger om relasjoner. Studiet er retrospektivt og narrativene skapes i ettertid og samskapes i intervju med meg. Teoretisk er studien basert på narrativ teori, om mennesket som meningssøkende og meningsskapende individ. Men studien foretas i et felt hvor andre teorier står sterkt, noe som vil bli berørt i analysen. Studiets design er inspirert av ulike metodiske retninger. Jeg har valgt å analysere empirien ut frå to hovedkapitler; fortellinger om å skape seg selv innenfor en familiediskurs og fortellinger om selvforståelse. Første hovedkapittel er delt opp i ulike fortellinger; om å gjenskape seg som datter, om familie som utviklingsarena, om å konstituere seg som fosterbarn og om kjærlighet. Fosterhjem har familie som språklig modell, og i narrativene er det familietermen som informantene snakker innenfor. Fortellingene er om de hverdagslige hendelsene. Every year, about 800 children are placed in foster care in Norway and in 2012, almost 10000 children lived within some sort of fostercare in Norway (Backe-Hansen, Havik og Grønningsæter 2013, 48). The majority of children living in fostercare, are within the age-range of 13-17 years old. Since millenium, there has been an increased focus on user-participation and research-interest to reveal and understand individual experiences within child-care. My reserach is one contribution in this research. My study is based on interview with five adolescents, with a previous stay in fostercare, and how they speak about living in foster-care. The interview is retrospective and the narratives are spoken retrospecively and co-created in an interview-situation. The stydy is based on Narrative theory, where individuals are regarded as single persons who are both seeking and establishing meaning about themselves and others. However, the study is within a field where other theories are fundamental which will be affected within the analysizes. The study is inspired by different analythical methods. The Data is analyzed through two main Chapters; Narratives about creating a Self within a Family-discourse and Narratives about Self-understanding. Within the first main Chapter, there are different Narratives; about re-creating a Self as Daugther, about Family as Developmental-support, about constituting a Self as Foster-Child and Narratives about Love. Norwegian foster-care, uses the term family, as a lingvistic modell, and it is within the family-terms the narratives are told. The stories are concerned with everyday-events.

Master i sosialt arbeid Jeg ønsker med denne oppgaven å rette fokus på utvalgte tekster i den barnevernfaglige boken «Barn i risiko/Skadelige omsorgssituasjoner». Jeg vil se på hva tekstene gjør, det vil si at jeg vil se etter hva slags forståelser av barnevernsarbeidet og dets involverte som boken kan være et uttrykk for. Jeg vil derfor se etter hvilke diskurser boken forstås å trekke på, og hvilke den fremmer. Oppgaven er en kvalitativ tekstanalyse. Som teoretisk rammeverk baserer jeg meg på sosialkonstruktivisme med hovedvekt på Peter L. Berger og Thomas Luckmanns redegjørelse. Som metodologisk tilgang til analysen tar jeg i bruk diskurspsykologi. Mitt analysemateriale består av bokens forord/leseveiledning og tre innledende tekster til tre ulike kapitler. Jeg har dessuten valgt ut syv av bokens i alt 22 eksempler/kasusfortellinger. Jeg stilte flere analytiske spørsmål til tekstene som innebar å se etter hva forfatteren forventer av sine lesere, og hvordan forfatteren posisjonerer seg. Jeg lurte også på hvordan barnevernsarbeideren konstrueres i lys av andre aktørgrupper. Jeg var i tillegg interessert i å finne ut hvordan teori ble skrevet frem, og til sist hva som forstås som godt barnevernsarbeid. Analysen viser at godt barnevernsarbeid handler om å se etter mønstre hos brukerne. Jeg fant at brukerne ofte tildeles stereotypiske identiteter, og at dette gir grunnlag for barnevernsarbeidet som handler om å se etter mønstre. Godt barnevernsarbeid er også et handlende barnevern, og handlingene er ofte rettet mot omsorgsovertakelse av barnet. Analysen viser en hierarkisk rangering av barnevernsarbeideren og andre yrkesgrupper, hvor barnevernsarbeideren løftes opp i hierarkiet gjennom å være den eneste med barnets perspektiv. Analysen viser at boken tilbyr konkrete verktøy til barnevernsarbeidet, og på denne måten kan boken forstås å heve prestisjen i barnevernsarbeidet. Dermed trenger ikke barnevernsarbeideren å sette jobben ut til andre, eksterne yrkesgrupper. In this thesis I will concentrate on a book that is used in the education and practice field of child welfare. It’s a Norwegian book and the translated title will be «Children in risk/Harmful caring situations». I will look for how working with child welfare is understood in the book, and what understandings it might produce. This thesis is a qualitative textual analysis. As theoretical foundation, I will use the theory of social construction based on Peter L. Berger and Thomas Luckmann. I will also use theory of discourse psychology as a methodological tool in my analysis. My textmaterial for this analysis is the books preface and three short introductions for three different chapters. I have also chosen 7 of the books 22 case narrative. The analytic questions I had in the beginning, was to try to find what the writer expects of his readers, and how he creates his position. I also wanted to see how the “child welfare worker” was constructed in light of other welfare workers. I also wanted to look in which way the book presents theory. I wanted to understand what is presented as good work when it comes to child welfare. My analysis shows that good work related to child welfare, is to look for patterns in the people that are involved. The ones who are involved (children and parents), are often described with stereotypic identities. The stereotypic identities creates the ground for patterns. The good working of child welfare also seemed to focus on moving the children from the parents. The analysis shows a hierarchy rang of the “child welfare worker” and other social welfare workers. The “child welfare worker” seemed to be the only one that can take the perspective of the child, which contribute to lift the “child welfare worker” above the others. The analysis shows that the book gives the” child welfare worker” a concrete tool in their job, which higher the prestige in that way that they don’t need to put over their job to other welfare workers.

Master i sosialt arbeid Denne studien tar for seg fastlegers meldepraksis til barnevernet. Hvordan går legene frem for å identifisere barnevernsproblematikk og hvilke barrierer er det for å melde fra om bekymring til barnevernet? For at barnevernet skal kunne ivareta sine oppgaver, må de få opplysninger frå arbeidsplasser og profesjonsgrupper som har forutsetninger for å kunne avdekke forhold hvor det kan være behov for tiltak. Fastleger har en sentral rolle i primærhelsetjenesten og kan derfor være en viktig samarbeidspartner for barnevernet. Empirien i studien består av kvalitative intervjuer med syv fastleger. Fokus har vært å finne hvilke forståelsesmåter informantene har i forhold til barnevernsproblematikk og barneverntjenesten. Det har jeg forsøkt å finne ved å analysere hvordan for eksempel forholdet til barneverntjenesten snakkes om og forklares, og jeg har gjort bruk av begrepet diskurs. I analysen av prosessen informantene går gjennom for å identifisere bekymring, har jeg sett på hva informantene ser som tegn som skaper bekymring og hvordan de tolker disse tegnene. Analysen viser at det i hovedsak er tegn ved foreldrene og forekomsten av fenomener som impliserer problemer i forhold til foreldreskap og foreldrefunksjonen, for eksempel rus og psykisk sykdom. I analysen av hvilke barrierer er det for å melde har jeg, ved å se på hvordan informantene begrunner sine posisjoner og handlingsvalg, identifisert fire diskurser som har betydning for informantenes meldepraksis. To er knyttet til informantenes syn på barnevernet, to er knyttet til legerollen. Jeg har valgt å benevne diskursene knyttet til barnevernet diskursen om det skadelige barnevernet og diskursen om det passive, inkompetente barnevernet. Innen diskursen om det skadelige barnevernet vil legen innta posisjonen som pasientens (her foreldrenes) forsvarer og advokat, og det å ikke melde en bekymring vil fremstå som det beste og kanskje eneste handlingsalternativ. Innen diskursen om det passive, inkompetente barnevernet hvor en melding ikke fører til noe, vil et handlingsalternativ som innebærer å hjelpe familien selv eller trekke inn andre instanser fremstå som et bedre alternativ enn å melde. Diskursene knyttet til legerollen har jeg benevnt diskursen om legen som homo economicus og legen som homo sociologicus. Innen diskursen om legen som homo economicus sees legen som en rasjonell aktør hvis handlinger er motivert ut fra egeninteresser. Diskursen om legen som homo sociologicus er basert på at legens handlinger er normativt orientert, hvor felles verdier og standarder for legeprofesjonen er sentrale. Når informantene peker på sider ved fastlegerollen og de strukturelle rammene for fastlegeordningen som kan fungere som barrierer i forhold til meldepraksiser, viser analysen at det erkjennes at det kan ligge egeninteresser til grunn for noen av valgene, men at dette sees som illegitime hensyn og at subjektposisjonen som diskursen om legen som homo economicus tilbyr avvises. This study addresses General Practitioners (GP’s) referrals to the Child Protective Services (CPS). How do GPs go about recognizing cases of neglect and what represents barriers to reporting them. The CPS is dependant upon other professionals working close to children to refer their concerns to them in order to get the information they need to act. The GPs are corner stones in the Primary Health Care System and could therefore be of importance to the CPS in this respect. The data for this study is collected through qualitative interviews with seven GPs. The aim of the study has been to identify the informants meaning-making of phenomens like child neglect and the CPS by analysing the way this is expressed in laguage. In this I have made use of the term discourse. In the analyses of the processes the informants engage in relating to identifying concern, I have focused on what they see as signs of concern and how they interpret these signs. The analysis shows that this is mainly signs with the parents and the representation of phenonomens implicating problems related to parenthood, such as substance abuse or mental problems. In the analyses of barriers to referring I have, by analysing how the informants justify and explain their positions and practices, identified four discourses that are of importance. Two are related to the informants view on the CPS and the other two on views on the role of the GP. I have named the discourses realted to the CPS The Discourse of the Harmful CPS and The Discourse of the Passive, Incompetente CPS. Within The Discourse of the Harmful CPS, the GP will position himself as a defender and attorney for the pasient (here the parents) and a practice of not referring will appear the best and maybe only possible practice. Within The Discourse of the Passive, Incompetent CPS, where referring is regarded an useless action having no visible effect on the CPS, a practice finding other ways of helping the child and the family appears a better choice of action. The two discourses related to views on the role of the GP I have named The Discourse of the GP as Homo Economicus and The Discourse of the GP as Homo Sociologius. The Discourse of the GP as Homo Economicus sees the GP as a rational operator who’s actions are motivated by self-gain. The Discourse of the GP as Homo Sociologicus is based on the assumption that the GP’s actions are motivated by norms and ethics valued and shared within the Medical Profession. When the informants points to barriers within the role of the GP or the way the Primary Health Care System is organised, the analyses shows that there is a recognition among the informers that self-gain and a strive to avoid discomfort may be the motivation of some practices, but that these motives are regarded illegitimate and rejected.

Master i sosialt arbeid Denne oppgaven handler om papirløse migranters hverdagsliv, og springer ut av en personlig interesse for de papirløses situasjon samt en yrkesetisk motivasjon for å synliggjøre kunnskap fra utsatte grupper. Hensikten med studien har vært å kunne si noe om dialektikken mellom det papirløse hverdagslivet og det norske samfunn. Problemstillingen er ment å favne det; Hvordan beskriver og forstår papirløse migranter sitt hverdagsliv i det norske samfunn? Det empiriske materialet består av livsformsintervju med tre menn og to kvinner som lever som papirløse i Oslo. Alle er rekruttert fra Helsesenteret for papirløse migranter. Det teoretiske perspektivet er ment å belyse forholdet mellom individ og samfunn. Utdrag fra Beckers avviksteori, Goffmans perspektiv på identitet og stigma, elementer fra symbolsk interaksjonisme og Bourdieus tanker om kroppsliggjøring er brukt. Det er også teori om andregjøring og marginalisering, samt om postkolonialisme og nasjonens grenser. Papirløse migranter blir ofte betegnet negativt som «ulovlig og kriminell». Aspekter fra Paulo Freires frigjørende pedagogikk benyttes for å få frem hvordan informantene forholder seg til dette. Analysen er delt inn i fire tema; 1) Innblikk i et skjult hverdagsliv, 2) De papirløse og det norske samfunn, 3) Muligheter for å få hjelp og støtte, og 4) Perspektiver på Norge som asylland. Det kommer frem at informantene i ulik grad oppfatter seg som «utenfor» samfunnet de lever i. Utenfor er mulighetene få, og man må finne andre måter å få dekket sine behov på enn gjennom velferdsstaten. Hjelpen er i liten grad rettighetsbasert, og er således svært varierende. Det er store forskjeller mellom informantene som kan representere en akse fra total avhengighet til relativ selvstendighet. Lovlig arbeid trer frem som den viktigste enkeltfaktoren for å best mulig kunne mestre tilværelsen, og virker som en døråpner til andre fordeler og muligheter. Fortellingene er preget av avmakt, og særlig når det gjelder asylsaken. Avslaget oppleves som vilkårlig og urettferdig, og de stiller seg gjennomgående uforstående til på hvilket grunnlag asylinstitusjonen gir opphold. Papirløse migranters fremtid i Norge er uviss. Det preger også deres hverdagsliv, eller som informanten Gebriel så beskrivende sa; «Jeg er her nå, morgendagen vet jeg ikke, jeg håper». This paper is about everyday life as an undocumented migrant. Its background is both a personal interest in undocumented migrant’s situation, as well as a professional ethical motivation to visualize knowledge from vulnerable groups. The aim of the study is to illuminate the dialectic between undocumented migrant’s everyday life and Norwegian society. The thesis is intended to capture this; How do undocumented migrants describe and understand their everyday life in Norwegian society? The empirical data consists of life interviews with three men and two women living in Oslo as undocumented migrants. All recruited from The Health center for undocumented migrants. The theoretical perspective is intended to illuminate the relation between the individual and society. Excerpts from Becker’s theory of deviation, Goffman’s perspective on identity and stigma, Bourdieu’s thoughts about embodiment and elements from symbolic interactionism are used. So is theory about otherness and marginalization, postcolonialism and the nation’s boundaries. Undocumented migrants tend to get negatively labeled as «illegal and criminal». Aspects from Paulo Freire’s pedagogy of the oppressed are used to show how the informants address this. The analysis consists of four themes; 1) Insight into a hidden everyday life, 2) Undocumented migrants and the Norwegian society, 3) Opportunities to get help and support and 4) Perspectives on Norway as an asylum country. The informants, in varying degree, consider themselves «outside» the society they live in. Outside the possibilities are few, and you have to find other ways to meet your needs than the welfare state. The help they receive is to a small extent based on rights, and is highly variable. There are major differences between the informants, which may represent an axis from total dependence to relative independence. Legitimate work emerges as the single most important factor for best handling the situation, and acts as a gateway to other benefits and opportunities. Their stories are characterized by powerlessness, especially regarding their asylum case. The rejection is perceived as arbitrary and unfair, and they find it hard to understand on what grounds the asylum institution grants residence. Undocumented migrant’s futures in Norway are uncertain. This also reflects their daily lives, or as Gebriel said; «I am here now, tomorrow I don’t know, I hope».

Master i sosialt arbeid Å samtale med barns som utsettes for omsorgssvikt byr på mange utfordringer og etiske dilemmaer. Kunnskap om hvorfor og hvordan man samtaler er viktig når man som barnevernsarbeider skal snakke med barn om det som i utgangspunkt er vanskelig å fortelle. Oppgavens overordnete mål er å undersøke hvordan barn forteller om sine vanskelige livssituasjoner i møte med en barnevernsarbeider, og hvordan barnevernsarbeideren gjennom sin interaksjon med barnet bidrar til å skape mening i barnas fortellinger. Til grunn for analysen ligger et sosialkonstruksjonistisk og et interaksjonistisk perspektiv. Ved hjelp av utvalgte analytiske begrep som diskurs, posisjoneringer, forhandlinger og definisjon av situasjonen har jeg vist hvordan barnevernsarbeiderens samhandling med barnet på ulike måter bidrar til å skape mening og sammenheng i barnas fortellinger. Materialet består av 65 transkriberte samtaler utført av barnevernsarbeidere i Oslo kommune. Samtalene foregår i all hovedsak mellom en barnevernsarbeider og et barn. Analysen konsentrerer seg om et utvalg på 12 samtaler med i alt 12 barn i alderen 4-11 år. Bakgrunn for utvalg av samtalene er alvorlig bekymring for barnas omsorgssituasjon på bakgrunn av foreldres voldsbruk mot barna eller mot barnets andre forelder, foreldres rusmisbruk, psykiske helse eller generelt manglende oppfølging av barna. Alle barna er hjemmeboende på det tidspunkt hvor samtalen avholdes, og barneverntjenesten har iverksatt undersøkelse eller har oppfølging av hjelpetiltak. Analysen viser at diskurser både muliggjør og begrenser barns fortellinger om omsorgssvikt. Å skape felles forståelse i samtalesituasjonen og å la barna innta posisjonen som forteller i historien er viktige bidrag for å skape mening og sammenheng i barns fortellinger. Når barn ikke vil, eller ikke kan fortelle, må barnevernsarbeideren legge sin egen agenda til side, lytte ut og sett ord på barnets motstand. Å lytte bak ordene kan gi et vendepunkt i samtalen.Viktige spørsmål å avklare før en samtale med et barn er: Hvilke dilemmaer står dette barnet i når det kommer til samtale, og hvilke muligheter har det til å fortelle? Funnet i denne studien viser også at det er viktig å være seg bevisst sitt mandat. Barnevernet er ikke etterforskere, men først og fremst utforskere av barns opplevelser - et sted midt i mellom politi og terapi. To talk with children who are exposed to neglect offers many challenges and ethical dilemmas. The knowledge about why and how conversations are important when the child welfare worker is talking with children about experiences that are difficult to communicate. The primary objective of the thesis is to describe and discuss how children talk about their difficult life situations interacting with a child care worker, and how child welfare workers through its interaction with the child helps to create meaning in their children's stories. The analysis is based on a social constructionist and interactional perspective. With the help of selected analytical concepts such as discourse, positioning, negotiations and definition of the situation, I have shown how the child welfare worker's interaction with the child in different ways helps to create meaning and coherence in children's stories. The thesis is a qualitative study, and its methodology is based on the analysis of 65 transcribed conversations conducted by child welfare workers in Oslo. The talks take place mainly between a child welfare worker and a child. The analysis concentrates on a sample of 12 conversations with a total of 12 children aged 4-11 years. The background for the selection of these talks is a serious concern for children's care situation, based on parental violence against children or against the child's other parent, parental substance abuse, mental health or general lack of support of the children. All the children are living at home at the time the conversation is held, and child welfare service has implemented investigation or follow-up assistance. The analysis shows that discourses both enable and restrict children's stories of neglect. To create a common understanding in an interview situation and to let the children take the position as storyteller are important in order to create meaning and coherence in children's stories. When children do not want or can not tell, the child welfare worker has to add its own agenda aside, listen and put words in the child's resistance. Listening behind the words can provide a turning point in the conversation. Important questions to ask before a conversation with a child is: What dilemmas have this child when it comes to meet you for the conversation, and what about the opportunities it has to tell? The findings in this study also shows that it is important for the child welfare workers to be aware of its mandate. Child welfare workers are not investigators, but first and foremost explorers of children's experiences - somewhere between the police and therapy.

Master i sosialt arbeid Studien er knyttet til og inspirert av Høgskolen i Oslos forskningsprosjekt ”Snakk med oss. Profesjonsutøvelse og barns deltakelse”, som dreier seg om hvordan profesjonell praksis med barn kan formes slik at den styrker barnets muligheter til å være en aktiv sosial deltaker i sitt hverdagsliv. Med en samtale som empirisk materiale, har jeg gjort en inngående singelcasestudie av et fosterbarns fortellingsvirksomhet sammen med en barnevernsarbeider. Mer spesifisert har det vært samskapingen av barnets fortelling slik dette har blitt mulig å lese i samtalen som tekst, som har stått i fokus. Jeg har gjort en narrativ lesning, inspirert av teoretikere som Jerome Bruner og Kenneth Gergen. En konstruksjonistisk metateori der språkets skapende kraft står sentralt, har gitt et perspektiv der barnevernsarbeidere blir sett som medkonstruktører av mening og mulige selvforståelser. Med de analytiske begrepene storylines, posisjonering og selvfortelling, har jeg sett på hvilke fortellinger som har blitt mulige, og ikke mulige, i samtalen. Resultatene viser at de samskapte fortellingene skriver seg inn i velkjente storylines som omhandler de eksistensielle temaene kjærlighet og tilhørighet. "It’s love and friendship and a little grief too ..." A reading of a foster child's narratives in a conversation with a child welfare worker The study is linked to and inspired by Oslo University College’s research project "Talk with us. Professional Practice and Children's Participation", which focuses on how professional practice with children can be shaped so that it strengthens the child's opportunities to be an active social participant in his or hers everyday life. With a conversation as empirical material, I have done a single-case study of a foster child's storytelling-activity together with a child welfare worker. More specific, it has been the co-construction of the child's story as this has been possible to read in the conversation as text, that has been in focus. I've done a narrative reading, inspired by Jerome Bruner and Kenneth Gergen. With a constructionist meta-theory in which language is understood as a central creating force, it has been possible to study child welfare workers as co-constructors of meaning and possible selfunderstandings. With the analytical concepts of story lines, positioning and self-narrative, I have explored what kind of narratives that have become possible and not possible in the conversation. The results show that the co-constructed stories write themselves into familiar storylines that deal with the existential themes of love and belonging.

Master i sosialt arbeid Denne masteroppgaven handler om barnevernets profesjonsutøvelse i situasjoner der relasjonen mellom klient og barnevernsarbeider er preget av konflikt eller protest. Undersøkelsen bygger på en eksplorerende design i form av minnearbeid som metode. Minnearbeid åpner opp for å lete etter rådende diskursive praksisformer som tas ”for gitt” eller sees på som ”naturlige”. På grunnlag av empiri, har jeg konstruert tre overordnede diskurser som barnevernsarbeiderne snakker innenfor. De benevnes som brukermedvirkningsdiskurs, sosialfaglig behandlingsdiskurs og myndighetsutøverdiskurs. Gjennom analysen har jeg vist at disse diskursene tildeler klienten og barnevernsarbeideren forskjellige subjektposisjoner og handlemuligheter. Funnene i analysen viser at de nevnte diskursene åpner for et klientfokusert handlingsrom, der barnevernsarbeideren bestreber seg på å få klienten i tale og uttrykke sine meninger. Klientens ”meninger” fremstår, i noen sammenhenger, som statisk og entydig og som noe som finnes ”der inne” i klienten. Det fokuseres i mindre grad på hvordan klientens synspunkter og meninger blir til i interaksjon med barnevernsarbeideren. Videre har jeg innenfor de tilgjengelige diskursene sett at er det lite rom for å tale om utilstrekkelighet som profesjonell barnevernsarbeider. Fokuset rettes også her mot klienten og hennes problemer. Som en følge av dette introduserer jeg en sosiokulturell utviklingspsykologisk tenkemåte, som muliggjør en forståelse der barnevernsarbeideren både ser seg selv som en som påvirker, og som lar seg påvirke av klienten og det som skjer i samspillet mellom dem. Mening skapes i interaksjonen mellom aktørene. Dette ser jeg på som et supplement til de eksiterende diskursene, ved at det gir barnevernsarbeideren og klienten et mulig utvidet handlingsrom. Videre argumenterer jeg for å benytte Foucaults tenkning om makt som et verktøy for å reflektere over hvordan makt kan forstås og analyseres frem i sosialfaglig arbeid. This study focuses on professional discresion in the child protective services in situations where the relation between the client and the professional is complicated by conflict or client protest. The study is based on an exploring design using the method of memory work. Memory work provides a way of exploring leading discoursive practices “taken for granted” or regarded as “natural”. Based on findings, I have construed three main discourses that the professionals express themselves within. They are recognized as the client empowerment discourse, therapeutically founded treatment discourse, and the discourse of the professional as excerting power. The analysis shows how these discourses offer the professional and the client various subject positions and possibilities of action. The findings show that these discourses create a clientfocused basis for action, where the professional is expected to create opportunities for the client to express her opinions. The client’s opinions appear, at times, as static and unambiguous, and as residing within the client. Subsequently, little attention is paid to how the client’s opinions and viewpoints are resulting from the interaction with the professional. I have also shown how the available discourses leave little opportunity for discussing the shortcomings of the individual professional. Also in this context, the focal point is the client and her difficulties. As a consequence of these findings, I introduce a sociocultural discoursive practice, making available an understanding of the client relation where the professional sees herself as both influencing and influenced by the client and their interaction. Opinions and viewpoints are seen as created within the interaction. I suggest this as supplementing existing discourses in order to enhance the interaction basis of the professional and the client. I finally suggest using Foucaults understanding of power as a means of reflecting on how power can be understood and analyzed in social work practice.