Search

While populations of other migratory salmonids suffer in the Anthropocene, pink salmon (Oncorhynchus gorbusca Salmonidae) are thriving, and their distribution is expanding both within their natural range and in the Atlantic and Arctic following introduction of the species to the White Sea in the 1950s. Pink salmon are now rapidly spreading in Europe and even across the ocean to North America. Large numbers of pink salmon breed in Norwegian rivers and small numbers of individuals have been captured throughout the North Atlantic since 2017. Although little is known about the biology and ecology of the pink salmon in its novel distribution, the impacts of the species' introduction are potentially highly significant for native species and watershed productivity. Contrasts between pink salmon in the native and extended ranges will be key to navigating management strategies for Atlantic nations where the pink salmon is entrenching itself among the fish fauna, posing potential threats to native fish communities. One key conclusion of this paper is that the species' heritable traits are rapidly selected and drive local adaptation and evolution. Within the Atlantic region, this may facilitate further establishment and spread. The invasion of pink salmon in the Atlantic basin is ultimately a massive ecological experiment and one of the first examples of a major faunal change in the North Atlantic Ocean that is already undergoing rapid changes due to other anthropogenic stressors. New research is urgently needed to understand the role and potential future impacts of pink salmon in Atlantic ecosystems. Atlantification, biological invasions, climate adaptation, Pacific Ocean, regime shift

Decription comming

Bremset, G., Ugedal, O., Diserud, O., Hedger, R., Saksgård, R., Myrvold, K.M. & Sandlund, O.T. 2022. Elektrisk fiske som undersøkelsesmetode i elv. En gjennomgang av metodens muligheter og begrensninger. NINA Rapport 2056. Norsk institutt for naturforskning. Strandnært elektrisk fiske er en vanlig metode for å skaffe kvalitativ og kvantitativ informasjon om fiskebestander i elver. Resultater fra felteksperimenter viser at faktorer som ledningsevne, vanntemperatur, art og størrelse har vesentlig betydning for fangbarhet hos ungfisk av laks og aure. I tillegg vil vannføring og tidspunkt for elektrisk fiske kunne bidra til forskjeller i estimerte tettheter. Variasjoner i fysiske habitatforhold, som substratsammensetning, mengde hulrom, vanndybde og vannhastighet, er også viktige for å forklare variasjoner i tetthet innenfor og mellom elver. Betydningen av miljøforhold for fangbarhet til ungfisk, som i neste omgang gir grunnlag for beregninger av estimert tetthet, er vanskelig å undersøke under kontrollerte forhold uten svært omfattende og kostbare feltopplegg. Det foreligger imidlertid flere større datasett som kan benyttes for å få mer kunnskap om betydningen av slike forhold for tetthetsestimater. Ved ulike analyser av eksisterende datasett er det mulig å belyse sentrale problemstillinger knyttet til muligheter og begrensninger med elektrisk fiske. Statistiske analyser av større datasett vil sammen med resultater fra eksperimentelle studier, være viktige premisser for utvikling av en framtidig mønsterpraksis for strandnært elektrisk fiske. Det er grunn til økt bevissthet rundt valg av stasjoner som skal inngå i et stasjonsnett. Analyser av et større datasett i Nausta viser at metoder for stasjonsvalg har betydning for representativiteten av data. Av tre undersøkte utvalgsmetoder var det et fullstendig tilfeldig utvalg som ga best presisjon i de fleste årene i løpet av en undersøkelsesperiode på 15 år. I utvelgelsen av stasjoner bør man i størst mulig grad gjenspeile habitatvariasjonen i vassdraget. I forbindelse med etablering av nye stasjonsnett i elver, anbefales det å gjøre en forhåndskartlegging før man bestemmer omfang og innretning av stasjonsnettet. En mulig tilnærming er å kartlegge mesohabitat, og innrette stasjonsnettet slik at det gjenspeiler relativ forekomst av ulike mesohabitat innenfor vassdraget. Når det gjelder antall stasjoner bør dette stå i et rimelig forhold til elvestørrelsen. I retningslinjer for ferskvannsbiologiske undersøkelser er det anbefalt at det bør fiskes på minst tre lokaliteter i hver elv, samt på én lokalitet per kilometer elvestrekning. I store elver kan tettheter av lokaliteter reduseres, men utvalget av lokaliteter skal uansett være representativt for elvestrekningen som undersøkes. Den generelle antakelsen om konstant fangbarhet i alle omganger ved gjentatt overfiske har i felteksperimenter vist seg ikke å være gyldig. Fangbarheten i eksperimentene avtok til å begynne med fra én fangstomgang til den neste, men syntes å stabilisere seg etter seks til åtte fangstomganger. Avtakende fangbarhet de første fiskeomgangene gjør at estimater av fangbarhet basert på tre gangers overfiske av en stasjon ofte vil føre til en for høy beregnet fangbarhet. Dette betyr også at beregnet antall og tetthet av fisk på en prøveflate basert på tre gangers overfiske vil bli for lavt. Elektrisk fiske i åpne elveavsnitt medfører et betydelig rømmingspotensial, ved at fisk flykter ut av undersøkelsesområdet og ikke returnerer i løpet av undersøkelsesperioden. Rømming av et visst omfang innebærer at utfangstmetoden underestimerer bestandsstørrelsen. I noen feltforsøk ble det registrert at en betydelig del av kjent bestand ble fanget i sperrenøter (inntil 60 % av årsyngel, men mindre enn 30 % av større ungfisk), noe som indikerer hvor mye fisk som prøvde å komme seg ut av området. Ved kvantitativt elektrisk fiske anbefales det å innrette fisket slik at rømmingspotensialet minimaliseres. I den grad det er mulig anbefales det å ha store stasjoner som strekker seg ut fra elvebredden, og som, om mulig, omfatter hele elvetverrsnittet i små elver. Fangbarhet ved elektrisk fiske er avhengig av både art, kroppsstørrelse og fiskens atferd. Kroppsstørrelse har størst betydning for fangbarhet, med avtakende fangbarhet med avtakende kroppsstørrelse. I tillegg vil ulike fysiske forhold som ledningsevne, vanntemperatur, vannføring og bunnsubstrat samvirke med biologiske forhold og påvirke fangbarheten under praktisk elektrisk fiske. I felteksperimentene var det en direkte, positiv sammenheng mellom fangbarhet og ledningsevne hos årsyngel av laks. Det var ingen tilsvarende klar tendens til lavere fangbarhet med lavere ledningsevne hos eldre ungfisk av laks og aure. Kvantitativt elektrisk fiske etter små årsyngel (< 40 mm) gir svært usikre bestandsestimater, og usikkerheten i estimatene er spesielt stor ved lav vanntemperatur og lav ledningsevne. I elver med svært lav ledningsevne (< 15 mS/cm) anbefales det å benytte nyere modeller av elektriske fiskeapparat som gir optimal spen-ning i forhold til vannets ledningsevne gjennom automatiske eller manuelle innstillingsmuligheter. For eldre laksunger viste estimert fangbarhet jevnt over mindre variasjoner med temperatur og fiskeomgang i feltforsøkene. Ved kaldtvannsfiske var det en noe økende trend i estimert fangbarhet, mens det var en noe avtakende trend i fangbarhet ved middels høy vanntemperatur, og et tilnærmet stabilt nivå under varmtvannsfisket. Både ved lav, middels og høy vanntemperatur var estimert fangbarhet for eldre laksunger mellom 0,35 og 0,45. Dette indikerer at det ikke er noen klar temperatureffekt på fangbarheten av eldre laksunger under elektrisk fiske. Erfaringer fra praktisk elektrisk fiske tilsier imidlertid at også eldre ungfisk kan ha lavere fangbarhet ved lav vanntemperatur, spesielt på lokaliteter med mye skjul. Under varmtvannsfiske ved om lag 18 °C, ble det registrert betydelig dødelighet hos ungfisk av laks og aure. Av alle ungfisk som ble fanget ble det registrert 36 % dødelighet hos laksunger og 31 % dødelighet hos aureunger. Dødeligheten under varmtvannsfisket var vesentlig høyere enn registrert dødelighet ved lave og middels høye vanntemperaturer. Det er viktig å redusere belastningen på fisken under elektrisk fiske, både av hensyn til dyrevelferd og bestandstilstand. Erfaringene fra både kontrollerte forsøk og praktisk fiske tilsier at elektrisk fiske helst bør foregå innenfor et gitt temperaturområde, forslagsvis ved vanntemperaturer mellom 5 og 15 °C som foreslått i relevante standarder for elektrisk fiske og ferskvannsbiologiske undersøkelser. Det finnes to vanlig brukte metoder for estimering av fangbarhet og antall/tetthet av ungfisk ved bruk av utfangstmetoden. Carle-Strub-metoden er mer robust med hensyn til brudd på antagelser og ikke så sårbar for små fangster som Moran-Zippins metode. Carle-Strub-metoden benytter priorfordeling for fangbarheten, det vil si en forhåndsbegrensning på hvilke verdier det er sannsynlig at fangbarhetsestimatet kan få. Basert på et større datasett fra en rekke norske vassdrag er det utviklet en modell for sammenhengen mellom estimert fangbarhet og størrelse på laks og aure. Denne modellen kan for eksempel brukes til å gi estimater for fangbarhet for art og størrelsesgrupper dersom fangstene er så små at et eget fangbarhetsestimat blir for usikkert. Modellen kan også brukes til å sette opp priorfordelinger for Carle-Strub-metoden for forskjellige arter og størrelsesgrupper av ungfisk. Dette vil gi bedre estimater for fangbarhet og antall/tetthet, spesielt for lokaliteter med relativt få fisk (små utvalg). Dette er også nyttig dersom det er ønskelig å analysere resultater for ulike alderskategorier, og datagrunnlaget fra det aktuelle vassdraget ikke gir tilstrekkelig store utvalg til å estimere fangbarhet for ulike aldersgrupper.

Utviklingen innenfor genetiske verktøy gir nye muligheter innen miljøovervåkning. Formålet med undersøkelsene i denne rapporten er å vurdere hvordan ulike faktorer kan påvirke estimater av effektiv be-standsstørrelse. Effektiv bestandsstørrelse er et standardisert mål på hvor mange individer som fører sine gener videre til neste generasjon. Effektiv bestandsstørrelse kan direkte relateres til forventet tap av genetisk variasjon fra genetisk drift (tilfeldig endring i genetisk sammensetning) og er dermed meget relevant i overvåkning av bestander. Effektiv bestandsstørrelse er imidlertid i mange tilfeller vanskelig å beregne. Dette er særlig tilfelle i bestander med overlappende generasjoner og som utveksler genetisk materiale med andre bestander. Et alternativt og beslektet bestandsmål som er enklere å kvantifisere er effektivt antall foreldre. Dette er et standardisert mål på hvor mange foreldre som får avkom i enkelte år og er standardisert ut fra variasjon i antall avkom og kjønnsfordeling. En overvåkning av effektivt antall reproduserende individer vil kunne være kostnadseffektivt og gi verdifull kunnskap om bestandsutvikling og status. I vilkårsrevisjoner og for pålagte tiltak (som miljødesign) i regulerte vassdrag, er kunnskap om status og bestandsutvikling av stor betydning. Beregning av effektivt antall reproduserende individer for-utsetter en tilfeldig stikkprøve fra én årsklasse. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken, og ubeslektede individer i stikkprøven kan effektivt antall foreldre estimeres; jo større andel ubeslektede individer det er i stikkprøven desto flere foreldre har bidratt med avkom til den spesifikke årsklassen. Metoden er avhengig av et tilstrekkelig antall genetiske markører for å identifisere helsøsken, halvsøsken og ubeslektede individer. Metoden forutsetter i tillegg at stikkprøven er representativ for slektskapsforholdene i elva. Vi undersøkte muligheter og utfordringer ved bruk av ungfisk til estimering av effektivt antall gytefisk hos laks. Vi har benyttet prøver fra fem elver og flere gyteår, samt simulerte data. Resultatene viser at: • Antall genetiske markører og prøver må være tilpasset størrelsen på bestanden for å unngå underestimering av effektivt antall gytefisk. Antall prøver bør være minst like høyt som effektivt antall gytefisk. • Halv- og helsøsken var ikke tilfeldig fordelt i elva, men ble i stor grad funnet innenfor innsamlingsstasjoner. Slektskap ble dermed i mange tilfeller kraftig overestimert og effektivt antall gytefisk underestimert. • Undersøkelsen viser metoder for å vurdere om antall genetiske markører, antall prøver og romlig fordeling av prøvene var egnet for estimering av effektivt antall gytefisk fra ungfisk.

Denne rapporten belyser om utvandrende smolt av laks fra sårbare og viktige bestander har en avvikende høyere gjennomsnittlig lakselusindusert dødelighet enn gjennomsnittet for produksjonsområdet. Rapporten er utarbeidet av medlemmer av Ekspertgruppen for Trafikklyssystemet på oppdrag for styringsgruppen og Nærings- og fiskeridepartementet. Til sammenlikning vurderer hovedrapporten til ekspertgruppen hvert produksjonsområde som helhet (Vollset mfl. 2021). Å utføre slike heterogenitetsanalyser var blant anbefalingene til en ekspertgruppe som hadde til oppdrag å vurdere og gi råd om faglig vurdering av naturfaglige kriterier som kan brukes til å vekte laksebestander i Trafikklyssystemet (Thorstad mfl. 2021). Vurderingen gjøres for fire grupper av sårbare og viktige bestander: (1) bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i Kvalitetsnormen for villaks, (2) bestander som er knyttet til nasjonale laksevassdrag, (3) bestander definert som små og/eller sårbare og (4) bestander under reetablering etter behandling mot sur nedbør eller parasitten Gyrodactylus salaris. Utvandrende smolt fra sårbare og viktige bestander er vurdert å ha en høyere kategori av lakselusindusert dødelighet enn produksjonsområdet som helhet i følgende tilfeller: - Bestander under reetablering i produksjonsområde 8 i 2020 og i produksjonsområde 11 i 2021 - Bestander i dårlig eller svært dårlig tilstand for gytebestandsmål og høstingspotensial i produksjonsområde 10 i 2020 og i produksjonsområder 9 og 10 i 2021 - Små og/eller sårbare bestander i produksjonsområder 8 og 10 i 2021 For hvert av disse syv tilfellene er usikkerheten i kategoriseringen stor. Gjennomsnittlig lakselusindusert dødelighet for hver av de andre gruppene av sårbare og viktige bestander er vurdert å være i samme kategori eller i en lavere kategori enn produksjonsområdet som helhet. Vi har også vurdert om usikkerheten til konklusjonene for sårbare og viktige bestander avviker fra usikkerheten til konklusjonen for produksjonsområdet som helhet. Dersom usikkerheten er mindre for sårbare og viktige bestander enn for produksjonsområdet som helhet, vil dette samlet sett kunne styrke tilliten til hovedkonklusjonen. Et slikt avvik i usikkerhet kan blant annet inntreffe hvis sårbare og viktige bestander er bedre dekket av observasjonsdata eller har lengre utvandringsruter enn flertallet av bestandene i produksjonsområdet. Usikkerheten for enkeltgrupper av sårbare og viktige bestander er vurdert til å være mindre enn for produksjonsområdet som helhet i åtte tilfeller. Dette gjelder blant annet for konklusjonen om høy lakselusindusert dødelighet i produksjonsområde 4 i 2021, der usikkerheten er liten til middels for tre grupper av sårbare og viktige bestander, mens usikkerheten er stor for produksjonsområdet som helhet. Usikkerheten for enkeltgrupper av sårbare og viktige bestander er vurdert til å være større enn for produksjonsområdet som helhet i 11 tilfeller. I flere produksjonsområder tydet dataene på betydelige geografiske forskjeller i lakselusindusert dødelighet samtidig som ingen av gruppene av sårbare og viktige bestander ble vurdert til å ha høyere gjennomsnittlig dødelighet enn produksjonsområdet som helhet. Årsaken er at de fleste gruppene av sårbare og viktige bestander er spredt over ulike deler av produksjonsområdet. Det kan være betydelig heterogenitet innen en gruppe av sårbare og viktige bestander samtidig som gjennomsnittet er på nivå med produksjonsområdet som helhet. Et eksempel er produksjonsområde 5 i 2020, der ingen av gruppene av sårbare og viktige bestander ble vurdert til å ha høyere lakselusindusert dødelighet enn produksjonsområdet som helhet (lav dødelighet med middels usikkerhet). Imidlertid vurderer vi det som sannsynlig at lakselusindusert dødelighet var i moderat kategori for smolt fra bestander i indre fjordstrøk på Sunnmøre, i den sørligste delen av produksjonsområdet. Dette inkluderer trolig også et nasjonalt laksevassdrag og flere bestander i dårlig eller svært dårlig tilstand for gytebestandsmål og høstingspotensial. Dette eksempelet tyder på en heterogenitet i produksjonsområdet som ikke blir plukket opp av heterogenitetsanalysen som de blir gjort i denne rapporten. Produksjonsområde 5 var ett av tre produksjonsområder der lakselusindusert dødelighet var vurdert til forskjellig kategori i 2020 og 2021. De andre var produksjonsområder 2 og 4. Det er spesielt interessant å få informasjon om det var sårbare og viktige bestander som skilte seg ut med høyere dødelighet i året med lavest dødelighet i toårsperioden (dvs. produksjonsområde 2 i 2021, produksjonsområde 4 i 2020 og produksjonsområde 5 i 2020). Eksempelet fra produksjonsområde 5 i 2020 viser at det trolig var geografiske områder med sårbare og viktige bestander som hadde høyere dødelighetskategori enn produksjonsområdet som helhet, selv om dette ikke ble fanget opp i hovedanalysene. Vi fant ikke et slikt mønster for produksjonsområde 2 i 2021 og produksjonsområde 4 i 2020. Til slutt brukes erfaringene fra analysene i denne rapporten til å skissere hvordan heterogeniteten i lakselusindusert dødelighet kan synliggjøres bedre i framtidig trafikklysarbeid.

I produksjonsområdeforskriften fra 2017 (Anon. 2017a) er kysten delt inn i 13 produksjonsområder (POer), hvor bærekraftsindikatorer skal bestemme hvor stor produksjon man skal tillate i oppdrettsanlegg. I forskriften står følgende: «Produksjonskapasiteten i produksjonsområder for akvakultur reguleres i samsvar med områdets miljømessige bærekraft. Påvirkningen fra akvakultur på miljøet overvåkes etter de til enhver tid gjeldende miljøindikatorene […]». I første omgang er effekten lakselus produsert i oppdrett har på vill laksefisk den eneste miljøindikator. Nærings og Fiskeridepartementet (NFD) har derfor oppnevnt en styringsgruppe som igjen har oppnevnt en ekspertgruppe bestående av 10 forskere som skal evaluere lusepåvirkning fra oppdrett på villfisk. Mandatet til ekspertgruppen er: «Ekspertgruppen skal hvert år gjøre en grundig naturfaglig vurdering av hvordan vill laksefisk påvirkes av lakselus i hvert enkelt produksjonsområde.» Årets rapport har flere vesentlige endringer som en konsekvens av anbefalinger fra den internasjonale evalueringskomiteens rapport (Eliassen mfl. 2021). De 4 viktigste endringene i årets rapport er: 1. Beskrivelse av hvordan ny kunnskap blir inkludert 2. Illustrering av sammenheng mellom modeller og observasjoner 3. Hvordan Ekspertgruppen estimerer og kommuniserer usikkerhet 4. Hvordan Ekspertgruppen kommer til en felles vurdering basert på resultatene Av disse fire er det det siste punktet som får størst påvirkning på hvordan resultatene blir kommunisert. Endringen fører til at man istedenfor å konkludere hvilken kategori av lakselusindusert villfiskdødelighet Ekspertgruppen mener er riktig kategori, rapporteres en sannsynlighetsfordeling av dødelighet basert på SHELF metoden (se kapittel 5 for detaljer). Oppsummert er kategoriene for lakselusindusert dødelighet for vill laksepostsmolt for 2022 som følger: (1) Høy i PO3 og PO4 (2) Moderat i PO2, PO5, PO6, PO7 og PO8 (3) Lav i PO1, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13 Vurderingene av usikkerhet er som følger: I PO3 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var over 30 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var under 10 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har høy lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha middels usikkerhet. I PO4 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var over 30 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var under 10 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har høy lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO2, PO5, PO7 og PO8 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var mellom 10 og 30 %, usannsynlig at den var under 10 % og usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POene har moderat lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO6 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var mellom 10 og 30 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var under 10 % og usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har moderat lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO9, PO10 og PO11 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POene har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO12 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til ha liten usikkerhet. I PO1 var det veldig sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, veldig usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha liten usikkerhet I PO13 var det svært sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, svært usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til ha liten usikkerhet. Fra og med 2020 er det i hvert PO også blitt inkludert en vurdering av hvordan smittepresset, altså antall produserte luselarver per time i hele produksjonsområdet, har variert gjennom årene og sesongen. Denne er presentert for å belyse hvordan smittepresset endrer seg i perioden etter overvåkning av laksesmolt avsluttes, når man forventer at sjøørret og sjørøye fremdeles oppholder seg i sjøen. Det er viktig å påpeke at det ikke er gjennomført en vurdering av lakselusindusert dødelighet for sjøørret eller sjørøye, ettersom det fremdeles er uklart hvilke kriterier man skal legge til grunn i slike vurderinger. Generelt øker smittepresset utover sommeren etter perioden smolten vandrer ut, med unntak av de nordligste POene (PO11-PO13). Det påpekes også at økningen i smittepress er spesielt høy i PO6 utover sensommeren. I mandatet påpekes det at «[r]apporten skal legge vekt på tilstanden knyttet til årets overvåkning, og samtidig se sammenhengen med foregående år og vurdere eventuelle trender.». I rapporten fra 2020 skrev vi et eget kapittel om vurderinger av trend. Dette kapittelet var i hovedsak en vurdering av hvordan mengden oppdrettsfisk eller totalt antall lus per areal har endret seg over tid. I 2022-rapporten repeterer vi ikke vurderingene, men har oppdatert figurene fra rapporten fra 2020. Vi konkluderer med at det ikke er store endringer i det generelle mønsteret vi så i 2020-rapporten, og at konklusjonen fra denne rapporten fremdeles er gjeldende. Det vil si at områder med høyt utslipp av lakselus fra oppdrett med jevne mellomrom vil ha høy kategori, men også at vurderingen av lakselusindusert villfiskdødelighet kan variere fra lav til høy avhengig av biologiske, fysiske og geografiske forhold. Ekspertgruppen påpeker også i år at det er økende smittepress i de nordlige områdene samtidig som det er flere produksjonsområder (PO8, PO9 og PO11) som har svært lite observasjonsdata av luseforekomster på villfisk. Ekspertgruppen er samstemt i sine konklusjoner.

Robertsen, G., Ugedal, O., Ulvan E.M., Fiske, P., Karlsson, S., Rognes, T., Krogdahl, R., Spets, M.R., Florø-Larsen, B. & Solem, Ø. 2021. Genetisk kartlegging av kjønn hos laks fra skjellprøver innsamlet ved sportsfiske. NINA Rapport 1955. Norsk institutt for naturforskning. For å sikre at rekrutteringen av ungfisk ligger på et nivå som opprettholder laksebestandene over tid er det formulert et gytebestandsmål (GBM), som inkluderer beregninger av hvor mange kilo hunnfisk som må gyte i hvert vassdrag. Fredning av hunnlaks i hele eller deler av sportsfiske-sesongen er et målrettet tiltak for å øke sannsynligheten for at GBM nås. For at hunnlaksfredning skal virke etter intensjonen må fiskere som får hunnlaks på kroken sette dem ut igjen når reglene tilsier at det skal gjøres, noe som forutsetter at de kan skille mellom kjønnene ut fra ytre morfologiske trekk og respekterer tiltaket. I denne rapporten sammenligner vi kjønn på laks som er rapportert på skjellkonvolutter fra sportsfisket i 2018 med kjønn bestemt ved genetisk testing av skjellene i de samme skjellkonvoluttene. Vi bruker et utvalg skjellprøver fra laks fra sportsfisket i Surna, Orkla og Gaula (som alle hadde ulike grader av hunnlaksfredning i 2018) og Namsen (som ikke hadde hunnfiskfredning) til å undersøke om graden av feilbestemming av kjønn varierer 1) mellom vassdrag med og uten hunnlaksfredning, 2) mellom laks med ulik størrelse og 3) over fiskesesongen. Et viktig resultat er at 21–31 % av laksen i vårt skjellprøveutvalg på ca. 200 individer fra hver elv var innrapportert med feil kjønn. Andelen skjellprøver med riktig rapportert kjønn var 79 % i Namsen, 78 % i Gaula, 76 % i Orkla og 69 % i Surna. I samtlige av de fire elvene var en større andel hunner feilrapportert som hanner enn motsatt. Andelen av individene som var innrapportert som hunner, men var hanner genetisk, lå på ca. 17 % i Namsen, 11 % i Surna, 13 % i Orkla og 10 % i Gaula. Tilsvarende tall for individer som var innrapportert som hanner men som var genetiske hunner var 25 % i Namsen, 45 % i Surna, 32 % i Orkla og 27 % i Gaula. Det var noe høyere grad av riktig innrapportering av kjønn i Namsen enn i de andre elvene, og spesielt for hunner. Videre var grad av riktig innrapportering i vårt skjellprøveutvalg avhengig av størrelsen på laksen: Sannsynligheten for at individer som var innrapportert som hunner var genetiske hunner økte med økende kroppsstørrelse i alle elvene, mens den for individer som var innrapportert som hanner gikk ned med økende størrelse. Fangsttidspunktet påvirket også sann-synligheten for riktig innrapportering. Grad av riktig innrapportering var lavest tidlig i sesongen og økte over sesongen i alle elvene, bortsett fra Gaula hvor den holdt seg på samme nivå. Tidlig hunnlaksfredning (1. juli) synes å kunne føre til at en mindre andel av hunnlaksen blir avlivet sent i sesongen i og med at kumulative andeler av genetiske hunner som ble avlivet etter at hunnlaksfredningen trådte i kraft lå på i hhv. 24 % og 36 % i Orkla og Gaula, mens tilsvarende andeler fra og med 1. juli var 48 % for Surna som hadde hunnlaksfredning fra 15. juli i 2018, og 46 % for Namsen som ikke hadde hunnlaksfredning. I Surna ble 36 % av hunnene i vårt materiale avlivet etter hunnlaksfredningen trådte i kraft der 15. juli. For hanner var fangstene mer jevnt fordelt utover i sesongen med om lag 30 % avlivet i juni i både Namsen og Surna. I Gaula og Orkla ble en noe større andel av hannene fanget i juni (hhv. 40 og 36 %), noe som kan ha sammenheng med at det var strengere sesongkvoter i disse elvene og at en person ikke kunne avlive mer enn 1 laks over 80 cm i løpet av sesongen. Vi minner om at resultatene i denne rapporten er basert på totalt 797 utvalgte skjellprøver av laks fra sportsfisket som var 2 kg og større, og stammer fra kun ett år. Kun avlivet og innrapportert laks er representert i skjellprøveutvalget, og det er dermed ikke mulig å teste genetisk kjønn på gjenutsatte individer. Det er derfor svært sannsynlig at individene som fiskerne var mest sikre på at var hunner ble satt ut igjen etter hunnlaksfredning, og at skjellprøvematerialet vårt dermed har høyere representasjon av laks som fiskerne var usikre på enn det som er tilfelle for hele fangsten. I så fall gir vårt skjellprøvemateriale et skjevt inntrykk av hvor gode fiskerne i elvene som er med i studiet er til å kjønnsbestemme laks. For å kunne trekke mer sikre konklusjoner vil det være verdifullt å inkludere skjellprøver fra år før hunnlaksfredning ble innført, siden en sammenligning av grad av feilbestemmelse i elvene før og etter innføring av hunnlaksfredning vil gi større forklaringskraft.

Ugedal, O., Næsje, T.F., Saksgård, L.M., Saksgård, R. & Thorstad, E.B. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020. NINA Rapport 2018. Norsk institutt for naturforskning. Alta kraftverk ble bygget over flere år og satt i drift i 1987. I den forbindelse er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva siden 1981. Formålet har vært å undersøke i hvilken grad utbyggingen har påvirket laksebestanden, finne årsakene til endringer og foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å fastsette et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Det endelige manøvreringsreglementet forelå i 2010. I perioden 2016-2020 har de fiskebiologiske undersøkelsene hatt følgende innhold: •Ungfiskundersøkelser av laks i øvre og nedre deler av Altaelva. •Energetikk og vinteroverleving hos ungfisk av laks i øvre deler av elva. •Registrering av alder og vekst for laks gjennom analyser av skjellprøver samlet inn iulike deler av elva. •Analyse av fangststatistikk fra ulike deler av elva. •Undersøke utviklingen i bestandene av gytelaks i elva ved registrering av gytegroper. •Estimering av produksjon av presmolt av laks ved undersøkelser om våren i Sautso. I denne rapporten oppsummeres resultater fra undersøkelser av laks i perioden 2016-2020, og disse sammenliknes med tidligere års resultater. Særlig vektlegges utviklingen av laksebestanden i Sautso, som er den øverste delen av lakseførende strekning nærmest kraftverket. Effekter av det endelige manøvreringsreglementet blir vurdert, og ulike avbøtende tiltak for å bedre lakseproduksjonen i Sautso diskuteres. Laksungers vekst etter kraftutbygging Etter reguleringen har laksungenes vekst i Sautso avtatt på forsommeren, trolig på grunn av lavere vanntemperatur, men økt senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen derfor bare ført til små årlige endringer i laksungenes vekst i Sautso. I 2002-2020 var laksungene gjennomsnittlig lengre i mars-mai enn tidligere (1981-1997). Vi vet ikke om dette skyldes kraftreguleringen eller andre forhold, som for eksempel klimaendring. Både før og etter kraftutbyggingen har laksesmolten i Sautso gjennomsnittlig vært yngre og hatt større kroppslengde enn lengre ned i elva. Dette forholdet har ikke blitt endret med nytt manøvreringsreglement. Resultatene tyder på at reguleringen ikke har påvirket laksens smoltalder og smoltlengde i Sautso negativt. Tetthet og alderssammensetning av laksunger etter kraftutbygging Etter kraftutbyggingen har utviklingen i ungfisktetthet, 1+ og eldre individer samlet, vært ganske lik på to undersøkelsesstasjoner i Sautso. Fra 1985 til 1991 ble ungfisktettheten halvert sammenliknet med før utbyggingen. Fra 1992 til 1996 var tetthetene enda lavere (redusert med ca. 78 % sammenlignet med før utbyggingen). Den negative utviklingen etter kraftutbyggingen skyldes trolig forhold relatert til bygging og drift av kraftverket. Fra 1997 til 2000 økte tetthetene noe, mens i 2001 var det en markert økning. Denne skyldes trolig at antall gytelaks økte da fang og slipp ble innført under sportsfisket. Fra og med 2002 har den samlede tettheten av eldre laksunger (1+ - 4+) på stasjonen nærmest kraftverksutløpet fremdeles vært lavere enn før utbyggingen, mens tettheten på stasjonen lengre ned i Sautso har vært relativt lik eller høyere enn før utbyggingen, med unntak av to svært svake årsklasser i Sautso. Årsklassen som klekket i 2019 var svært svak, og det ble bare registrert et fåtall lakseyngel på elfiskestasjonene dette året. Dette ble bekreftet av at tettheten av 1+ var svært lav året etter. En mulig årsak kan være et utfall i kraftverket i juli 2019 som kan ha gitt omfattende strandingsdødelighet av yngel. På samme måte var årsklassen som klekket i 2010 svært svak allerede på yngelstadiet, men vi kjenner ikke årsaken til dette. I midtre deler av elva har det vært en økning av ungfisktetthet i hele undersøkelsesperioden sett under ett (fra 1981). Det var en negativ utvikling i Sandia og Jøra i 1985-1987, som samsvarte med utviklingen i Sautso. Dette kan skyldes at også ungfisken i Sandia og Jøra ble negativt påvirket av byggingen av dammen og kraftverket, som startet i 1985. Den videre utviklingen avviker imidlertid klart mellom Sautso og resten av elva, ved at tettheten av laksunger i midtre deler av elva økte slik at i tetthetene i perioden 1989-2020, med få unntak, var like høy eller høyere enn før utbyggingen. Basert på tettheten av laksunger på elfiskesta-sjonene har den gjennomsnittlig tettheten av eldre ungfisk i de midtre deler av elva (stasjonene A6-A12) vært på samme nivå i 2011-2020 som i tiårsperioden før (2001-2010). Undersøkelsesstasjoner i nedre deler av Altaelva er mer påvirket av sedimenttilførsel, og oppvekstområder for store laksunger færre. Årsaken til og konsekvensene av dette bør undersøkes nærmere. Hvis vi ser bort fra de to svake årsklassene som klekket i 2010 og 2019, har tettheten av ettåringer (1+) i Sautso gjennomgående vært like høy som i de andre delene av elva i hele perioden 1998-2020, mens tettheten av to-åringer (2+) har vært noe lavere og tettheten av tre-åringer (3+) har vært vesentlig lavere. Dette tyder på at overlevelsen hos eldre laksunger er lavere i Sautso enn i andre deler av elva, at smoltproduksjonen dermed også er lavere, og at dette medfører redusert tilbakevandring av gytefisk sammenlignet med forholdene før utbyggingen. Sammenlikninger av forholdet mellom tetthetene av 1+ og av samme årsklasse som 2+ på lokaliteter i Sautso og de midtre deler av elva tyder også på at den årlige dødeligheten er betydelig større i Sautso. Resultatene samsvarer med en tidligere merkestudie som viste høyere vinterdødelighet hos laksunger i Sautso enn lengre ned i elva. Samlet sett tyder resultatene på at produksjonen av laksesmolt i Sautso fremdeles er vesentlig redusert som følge av kraftutbyggingen. Vinterenergetikk hos laksunger i Sautso Økt dødelighet av laksunger om vinteren har vært en av hovedhypotesene for å forklare redusert smoltproduksjon i Sautso etter regulering. Undersøkelser har sannsynliggjort at denne vinterdødeligheten er energiavhengig slik at det er en overdødelighet av laksunger på grunn av dårlig fysiologisk kondisjon, det vil si lavt innhold av totalt fett og lagringsfett, om vinteren. Laboratorieforsøk har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva som følge av regulering, har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger i denne delen av elva. Forandringer i energiinnhold, som et mål på fysiologisk kondisjon, hos laksunger gjennom vinteren ble undersøkt i Tørmenen og Banas i Sautso i 2002-2020. De eldste laksungene (tre år og eldre) hadde et høyere energiinnhold enn toåringene, både om høsten og senvinteren. Laksunger fra Tørmenen hadde høyere energiinnhold enn de fra Banas med samme alder. I alle vintre var det en nedgang i energiinnholdet hos fisk fra oktober/november til mars/april, både i Tørmenen og i Banas. Det var ingen samvariasjon mellom energiinnhold og energitap hos laksunger i samme år fra Banas og Tørmenen. Disse resultatene tyder på at laksungenes energistatus i de to delene av Sautso, i alle fall delvis, påvirkes av ulike faktorer. Både energiinnhold på senvin-teren og beregnet energitap gjennom vinteren kan imidlertid påvirkes av at fiskene med lavest fettinnhold og energiinnhold kan ha dødd i løpet av vinteren og dermed ikke registreres om våren. Forskjeller i energiavhengig dødelighet mellom Tørmenen og Banas kan derfor være en medvirkende årsak til manglende samvariasjon i energiinnhold og energitap mellom de to områdene. Banas er noe mindre påvirket av økt vanntemperatur og redusert islegging etter kraft-utbyggingen sammenlignet med Tørmenen, som ligger nærmere kraftverket. Isforholdene i Sautso har variert mellom vintre, men det nye manøvreringsregimet har ført til økt islegging. Dokumentasjon av isdekkets utbredelse og varighet har vært mangelfull i mange av de siste årene, slik at indirekte mål og modellerte mål på isforholdene er brukt i dataanalysene. Disse målene kan være usikre med hensyn til de virkelige isforholdene i Sautso. Vi fant en positiv sammenheng mellom energitap hos treårige og eldre laksunger samlet inn på stasjonen i Tørmenen og antall dager med sarr om vinteren ved Banas mo-dellert med en ismodell. Dette kan tyde på at energibruken er større i vintre med varierende isforhold, men så langt tyder våre resultater på at det ikke er noen klare enkle sammenhenger mellom fysiologisk kondisjon hos laksungene og indirekte mål på isforholdene i Sautso. I Banas var det en positiv utvikling i fiskens energiinnhold i løpet av undersøkelsesperioden både på senhøsten og i mars/april. Dette tyder på at variasjoner i andre faktorer enn islegging også påvirker fiskens energistatus. Vintrene 2008-2010 var energimessig sett blant de mest ugunstige vintrene for laksungene i løpet av perioden 2002-2020. Det er sannsynlig at energinivåene disse vintrene var så lave at det har forekommet betydelig energiavhengig dødelighet. Etter 2010 har det vært en liten økning i energistatus, men i fire av de fem siste vintrene har energiinnholdet i månedsskiftet mars/april vært lavere enn i mange tidligere år, og det er sannsynlig at det har vært økt energiavhengig dødelighet hos laksunger også disse vintrene. Resultatene viser at miljøforholdene om vinteren fremdeles er ugunstige for laksunger i Sautso, også med det nye manøvreringsregimet. Tetthet av presmolt Presmolt er laksunger som sannsynligvis vandrer ut som smolt samme år. I 2003 og 2004 var tettheten av presmolt to til fire ganger lavere i Sautso enn lenger ned i elva. Undersøkelser fra og med 2005 tyder på at produksjonen av presmolt i Sautso er variabel, og at tetthetene i mange år har vært noe lavere enn den var rundt midten av 2000-tallet. Det har vært en svak negativ, men ikke signifikant, utvikling i tetthet av presmolt i løpet av perioden 2005-2019. Voksen laks I Altaelva samlet har det vært en økning i rapporterte fangster av smålaks (< 4 kg) i perioden 1974-2020, mens fangstene av storlaks (≥ 4 kg) ikke har endret seg (verken økning eller reduksjon) i tidsperioden sett under ett. Fangstene av laks totalt i Altaelva synes ikke å ha blitt redusert etter kraftutbyggingen. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks (≥ 4 kg) ble redusert i perioden 1980-2020. I de andre sonene var det ingen endringer i fangsten av storlaks. Før utbyggingen (1980-1986) ble gjennomsnittlig 16 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 13-22 %). Etter utbyggingen (1991-2020) ble gjennom-snittlig 6 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 4-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. Når det gjelder smålaks (< 4 kg) så var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2020. Fangstene av smålaks har samlet sett økt i de andre sonene av elva slik at i forhold til de andre sonene, så har det vært en relativ nedgang i smålaksfangstene i Sautso. Andelen av smålaksen fanget i Sautso før utbyggingen (1980-1986) var gjennomsnittlig 12 % (variasjon 8-20 %). Etter utbyggingen (1991-2020) var gjennomsnittet 6 % (variasjon 3-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. I de siste fem årene (2016-2020) har antall registrerte gytegroper i hele Altaelva avtatt fra 3435 i 2016 til 1843 i 2020. Nedgangen de siste årene samsvarer med at fangsten av storlaks har avtatt. Det totale antallet var lavt fram til og med 2001, med færre enn 1600 gyte-groper registrert årlig i hele elva. Antallet gytegroper økte utover 2000-tallet, og i årene 2005-2008 ble det hvert år registrert flere enn 4000 gytegroper, og toppåret var 2008 med totalt 5166 gytegroper. De siste 12 årene har det årlige antallet stort sett variert mellom 2000 og 3000 groper. Antallet registrert i 2020 var det laveste siden 2004. I de siste fem årene har antall gytegroper i Sautso avtatt fra 267 i 2016 til 181 i 2020. Antallet gytegroper i Sautso ble fordoblet fra 1996 og 1997 (henholdsvis 59 og 72 gytegroper) til 1999-2001 (om lag 140 gytegroper per år). Denne økningen skyldtes trolig innføring av fang og slipp fiske i denne sonen, noe som førte til at så godt som all storlaks ble gjenutsatt fra og med 1998. Etter det har det blitt registrert flere enn 200 gytegroper hvert år i Sautso med unntak av i 2011, 2018 og 2020. Toppåret var 2002 med totalt 434 gytegroper. Andelen gytegroper i Sautso av totalen i elva har variert fra 6 % til 14 % med et gjennomsnitt på 9 % i perioden 1999-2020, Det har ikke vært noen endringi denne andelen over tid. Utviklingen i andel gytegroper i Sautso samsvarer med utviklingen av fangster av storlaks. Resultatene tyder på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt i forhold til laksebestanden i resten av elva på 2000-tallet. Resultatene stemmer med undersøkelsene av ungfisk og presmolt, som også tyder på at produksjonen av laks i Sautso fremdeles er redusert som følge av kraftutbyggingen. Utviklingen i fangster av laks Altaelva i perioden 1993-2020 har blitt sammenliknet med utviklingen i Repparfjordelva, Lakselva i Porsanger og Stabburselva, som er de tre nærmeste større laksevassdragene i Finnmark. Sammenlikningen tyder på at fangstene av mellom- og storlaks i Altaelva har vært relativt sett dårligere enn i disse tre andre vassdragene de siste seks-sju årene, mens fangstene var relativt sett bedre i tiårsperioden før det. Det kan være flere mulige årsaker til denne utviklingen, men sannsynligvis har den relativt dårligere utviklingen i Altaelva de senere årene sammenheng med andre faktorer enn kraftutbyggingen. Rømt oppdrettslaks Analyser av skjell fra sportsfiskefangster har påvist rømt oppdrettslaks i elva de aller fleste årene siden 1989. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster fra sportsfiske har avtatt og var lav (≤ 0,6 %) de siste fem årene. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster under prøvefiske og stamfiske om høsten har vanligvis vært betydelig høyere enn i sportsfiskefangstene samme år, men har også avtatt de siste fem årene (≤ 3,2 %). Bestandsstatus laks Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har klassifisert Altaelva etter kvalitetsnormen for laks. Laksebestanden viste svært god kvalitet med hensyn til gytebestandsmål og høstingspoten-sial, noe som betyr at bestanden nådde gytebestandsmålet og hadde et normalt høstbart overskudd i perioden 2010-2014. Imidlertid viste klassifiseringen moderat kvalitet for genetisk integritet i denne perioden. Dette betyr at det ble funnet innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks fra Altaelva. Samlet klassifisering av laksebestanden i Altaelva etter kvalitetsnormen ble dermed moderat kvalitet. Oppdaterte data viser at laksebestanden i Altavassdraget har hatt svært god status med hensyn til oppnåelse av gytebestandsmål og høstings-potensial også i 2015-2019. Det har også blitt foretatt en oppdatert status på genetisk integritet i 2020, og i denne oppdateringen står Altaelva fremdeles kategorisert i kategorien moderat. Vurdering av nytt manøvreringsreglement Det var ventet at forholdene for oppvekst og overlevelse av ungfisk i Sautso skulle forbedres med etablering av et nytt tappemønster for de to inntakene i kraftverksdammen. Det nye tappemønstret gjør at det blir mer islegging om vinteren i området nedstrøms kraftverksutløpet. Dødeligheten til eldre laksunger synes fremdeles å være større i Sautso enn i de midtre deler av elva. Dette gjør sannsynligvis at produksjonen av laksesmolt fremdeles er mindre per arealenhet i Sautso enn i andre deler av elva med sammenliknbare habitatforhold. Utviklingen i fangstandel av voksen laks og andel gytegroper tyder også på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt relativt til laksebestanden i resten av elva utover 2000-tallet. Økt islegging som følge av endret manøvrering, synes derfor ikke å kunne kompen-sere for den reduserte ungfiskproduksjonen i Sautso etter kraftverksreguleringen. Avbøtende tiltak Vi har vurdert tre mulige avbøtende tiltak: habitattiltak, kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks, og predatorkontroll. Det mest aktuelle habitattiltaket synes å være utlegging av steingrupper på elvestrekningen mellom Sautsovann og Banas for å bedre laksungenes oppvekstområder. Det bør imidlertid gjennomføres en nærmere utredning av hvordan et slikt tiltak skal utformes for å ha lengst mulig varighet. En bør også vurdere nødvendig størrelse på området eller områdene med steinutlegg for at det skal kunne få en effekt av betydning for ungfiskproduksjon i Sautso. Basert på situasjonen i Sautso og mulige uheldige genetiske konsekvenser for villaksbestanden i Altaelva og nabovassdrag, anbefaler vi at det ikke igangsettes kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks i Altaelva. Hvis det blir aktuelt å forsøke utfisking av harr og/eller gjedde bør det gjennomføres både forundersøkelser og oppfølgende undersøkelser for å undersøke resultatet av utfiskingen og konsekvensene for lakseproduksjonen. Avskyting av fiskender for å redusere predasjon på laksunger bør ikke gjennomføres uten å gjøre nærmere undersøkelser for å verifiseres om det har en mulig positiv effekt på laksebestanden. Videre bør ekspertise på slike fuglebestander vurdere om det er forvaltningsmessig forsvarlig, hvis slike tiltak vurderes gjennomført.

Foldvik, A., Robertsen, G., Ugedal, O., Kvingedal, E. & Sundt-Hansen, L. 2021. Kvalitetsnorm for villaks: Nedskriving av tilstandsklasse i regulerte vassdrag med fraføring av vann. NINA Rapport 1954. Norsk institutt for naturforskning. Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar) ble vedtatt ved kongelig resolusjon i 2013 med hjemmel i Naturmangfoldloven. Formålet med kvalitetsnormen er å bidra til at ville laksebestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Kvalitetsnormen skal i utgangspunktet henvise til naturtilstanden. I kvalitetsnormen er det derfor vedtatt en delnorm som fastslår at gytebestandsmål og høstingspotensial skal nedskrives i tilfeller der inngrep, som fraføring av vann, har medført redusert produksjonskapasitet. Hvordan fraføring av vann påvirker lakseproduksjonen i en elv er hovedsakelig bestemt av hvor stor reduksjon i vanndekt areal fraføringen medfører. En vurdering av hvordan fraføring av vann påvirker vanndekt areal krever imidlertid kunnskap om forholdet mellom vannføring og vanndekt areal, noe som kun er kjent for et fåtall elver i Norge. Som et første skritt i å utvikle metodikk som gjør det mulig å vurdere hvordan fraføring av vann påvirker lakseproduksjonen i norske elver, analyserer vi i denne rapporten sammenhenger mel-lom vannføring og vanndekt areal for strekninger fra 17 elver. Vannføring og vanndekt areal ble for hver elvestrekning standardisert til prosent av den vannføring og det vanndekte areal som tilsvarer breddfull elv. Disse sammenhengene ble kurvetilpasset en enkel funksjon for sammenheng mellom vannføring og vanndekt areal, og parameterestimater for hver elv ble funnet. Mulighetene for å forutsi formen på sammenhengen basert på egenskaper ved elvene ble undersøkt i og med at slik kunnskap er avgjørende for å kunne overføre metoden fra våre 17 utvalgte elver til elver hvor forholdet mellom vannføring og vanndekt areal er ukjent. Den eneste elveegenskapen som hadde en signifikant forklaringsgrad på forholdet mellom vannføring og vanndekt areal, var hvor stor andel av elvestrekningen som bestod av sideløp. Ved å sammenligne observert sammenheng for hver elv med estimert sammenheng basert på de 16 andre elvene (jackknife-analyse), ble forskjeller i klassifisering i henhold til kvalitetsnormen undersøkt. Klassifisering basert på estimerte sammenhenger mellom vannføring og vanndekt areal var i stor grad lik klassifisering basert på observerte sammenhenger. Estimering av sammen-hengen mellom vannføring og vanndekt areal ut fra sideløpsandel fremstår altså som et tilstrek-kelig robust utgangspunkt for å klassifisere elver i henhold til kvalitetsnormen. For elver uten kjent forhold mellom vannføring og vanndekt areal kan et alternativ til estimering basert på sideløpsandel være å sammenligne flyfoto av disse elvene med flyfoto fra elver hvor det er kjente sammenhenger, og bruke parametere fra den av elvene med kjente forhold som har mest lik elvemorfologi. Vi foreslår å bruke lavvannsindekser sommer og vinter som utgangspunkt for vurdering av nedskrivingsklasse, da dette er de mest biologisk relevante vannføringsmålene med tanke på hydrologiske flaskehalser for lakseproduksjon. Estimater for uregulerte lavvannsindekser er mulig å skaffe for alle elver fra NEVINA, tilsvarende indekser for tilstand etter regulering kan trolig i de fleste tilfeller lages fra vannmålingsdata. Arealkompensasjon i form av laksetrapper kan enklest inkluderes ved å legge den prosentvise økninga i tilgjengelig areal på en gitt vannføring, direkte til prosent vanndekt areal etter fraføring.

Ugedal, O., Kvingedal, E., Hagen, I.J., Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Østborg, G. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Sluttrapport for perioden 2016-2020. NINA Rapport 1997. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2002-2020 er det utført undersøkelser i Surna med formål om å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringsinngrep i vassdraget, ut over dagens pålegg om utsetting av laksunger og laksesmolt. Formålet med undersøkelsene i perioden 2016-2020 har vært å gi en oppdatert bestandsstatus for laks og sjøaure basert på fangststatistikk, skjellanalyser og ungfiskundersøkelser, og å evaluere hvor stort bidrag kultiveringen gir til fangsten og bestanden av voksen laks i elva. I tillegg presenteres en genetisk evaluering av om kultiveringen har hatt innvirkning på den effektive bestandsstørrelsen til laks. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i omtrent to tredjedeler av den lakseførende strekningen i vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna mellom utløpet av Rinna og Trollheim kraftverk er betydelig redusert, og hele vassdragsavsnittet ned-strøms utløpet av kraftverket er påvirket av kraftverkskjøringen. Oppstrøms samløpet med Rinna er ikke vassdraget direkte berørt av reguleringene. De siste 10-12 årene er det innført betydelige restriksjoner på uttaket av både laks og sjøaure i Surna. Fangstene fra de senere år er derfor ikke direkte sammenlignbare med tidligere års fangster. Sjøaurebestanden i Surna har vært fredet for fiske siden 2018, og det var derfor ikke mulig å benytte fangststatistikk til å sammenlikne med tidligere år. Sjøaurefangstene i 2017 var de laveste både antallsmessig og vektmessig i løpet av perioden 1993-2017, og også fangstene i 2016 var blant de laveste som er registrert i perioden. Sjøaurefangstene økte jevnt fra 1990-tallet til 2002, og Surna var et betydelig sjøaurevassdrag i både regional og nasjonal målestokk. De største sjøaurefangstene ble tatt i 2000 og 2001, med mer enn 3000 individer i begge år. Fra 2004 har fangstene avtatt kraftig, og i perioden 2009-2017 ble det med unntak av 2014 rapportert årlige fangst på færre enn 500 individer. Restriksjonene i sportsfisket i Surna de senere årene har med stor sannsynlighet også ført til redusert beskatning av sjøaure. Uten kunnskap om beskatningsrater før og nå er det ikke mulig å tallfeste bestandsnedgangen. Det foreligger ikke noe grunnlag for å vurdere i hvor stor grad vassdragsregulering har bidratt til denne nedgangen. Ungfiskundersøkelser siden 2002 har vist vesentlig høyere tettheter av årsyngel av aure nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. Dette samsvarer godt med gytefiskundersøkelsene i perioden 2009-2014, der det ble registrert vesentlig større mengder sjøaure nedstrøms enn oppstrøms kraftverket. I alle deler av hovedelva er det funnet svært lave tettheter av eldre aureunger på ungfiskstasjo-nene. Dette kan delvis skyldes den metodiske innretningen av undersøkelsesprogrammet. I løpet av undersøkelsesperioden har mengden aureunger blitt redusert i hovedstrengen, og denne nedgangen synes å ha skjedd i alle elveavsnitt. Nedgang i ungfisktetthet sammenfaller med nedgang i elvefangst i samme periode. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig gjennomført en klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøaurebestander. Sjøaurebestanden i Surna har blitt sterkt redusert de siste 20 årene og er klassifisert å ha svært dårlig tilstand. I denne klassifiseringen ble effekten av flere mulige påvirkningsfaktorer på bestandsstørrelsen til sjøaure i det enkelte vassdrag vurdert. I Surna vurderte VRL at vannkraftregulering har stor negativ effekt på bestanden, mens lakselus, samferdsel, landbruk og fangst er vurdert å ha moderat effekt, mens arealinngrep er vurdert å ha liten effekt. Laksefangstene i Surna har vært gode i perioden 2016-2020 med fra 970-1770 lakser fanget hvert år. I vekt varierte fangsten av laks fra 4770 kg i 2018 til 8265 kg i 2016 med et årlig gjennomsnitt på 6160 kg. I vekt var laksefangsten i 2016 den høyeste som er registrert i perioden 1993-2020 og gjennomsnittsfangsten de siste fem årene har vært godt over gjennomsnittet for perioden 1993-2020 som var 4930 kg. VRL har gjort årlige vurderinger av gytebestandsmål (GBM) og måloppnåelse for laks i Surna. I siste årsrapport vurderte VRL at gjennomsnittlig sannsynlighet for oppnåelse av GBM for perioden 2016-2019 var 98 %, mens gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse i samme periode var 100 %. Videre ble det vurdert at høstbart overskudd i perioden 2015-2019 var 97 % av normalt overskudd. Hovedkonklusjonen til VRL var at forvaltningsmålet er nådd for laksebestanden i Surnavassdraget. Gytebestandsmåloppnåelse og høstbart overskudd siste fem år ble karakterisert å være svært god. I vurderinger etter kvalitetsnormen for villaks for perioden 2014-2017, har VRL konkludert med at Surna havner i den nest laveste kategorien dårlig. Dette skyldes en dårlig status for delnormen genetisk integritet. Det er i første rekke oppdrettsrelaterte påvirkningsfaktorer som avgjør status for Surna, men også vassdragsregulering er vurdert å være en påvirkningsfaktor som har liten til moderat negativ effekt på laksebestanden. Ut fra ungfiskundersøkelser siden 2002 utnytter laks hele hovedvassdraget som gyte- og oppvekstområde, og vanligvis blir det registrert yngel og eldre ungfisk på alle undersøkte lokaliteter. Rekrutteringen av yngel er vanligvis høyere på strekningene oppstrøms enn nedstrøms kraftverksutløpet. Tetthetene av ettåringer er vesentlig høyere på strekningene oppstrøms kraftverket. Metodiske forhold er trolig en viktig årsak til forskjellene i tetthet av eldre ungfisk oppstrøms og nedstrøms kraftverket. I videre overvåking av ungfiskbestanden anbefaler vi å supplere undersøkelsene nedstrøms kraftverket med elektrisk båtfiske. Denne delen av Surna har omtrent halvparten av lakseproduserende areal i hovedstrengen. Erfaringer fra elektrisk båtfiske i 2014 tilsier at en får et mer riktig bilde av tilstanden til eldre ungfisk av begge arter nedstrøms kraftverket med bruk av denne metoden sammenliknet med ordinært strandnært elektrisk fiske. Ved analyser av ungfiskdata sammenliknes tre strekninger med ulik reguleringspåvirkning: Surna nedstrøms utløpet av Trollheim kraftverk (TK); Surna mellom utløpet av TK og samløpet med Rinna; Surna oppstrøms samløpet med Rinna. På alle de tre elvestrekningene har det til dels vært store variasjoner i tetthet og årsklassestyrke hos laks mellom år. På de to strekningene oppstrøms TK var det signifikant samvariasjon i rekruttering av laks målt som både tetthet av yngel og som tetthet av ettåringer. Dette tyder på at rekrutteringen påvirkes av de samme faktorene i begge elveavsnittene. Det kan være samvariasjon i størrelse på gytebestand og/eller samvariasjon i miljøforhold som påvirker overlevelsen hos egg, yngel eller parr. De øvre deler av Surna har naturlige lavvannsepisoder som kan gi økt dødelighet hos egg, yngel eller parr. Elvestrekningen fra samløpet med Rinna og ned til utløpet av kraftverket har fått fraført vann ved reguleringen og vil også ha risiko for økt dødelighet ved slike episoder. Samvariasjonen fører til at enkelte årsklasser er sterke mens andre årsklasser er svake på hele strekningen oppstrøms TK. Det var ingen trend over tid i tetthet av yngel eller ettårig parr på noen av de tre strekningene. Det er derfor ingen indikasjon på at bestanden av ungfisk av laks har økt eller blitt redusert i løpet av undersøkelsesperioden 2002-2020. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre sammen med opplysninger om fisken er merket med finneklipp og skjellanalyser som gir opplysninger om smoltalder og smoltstørrelse, sjøalder og vekstmønster er benyttet som metode for å kartlegge innslag av utsatt fisk blant voksenlaks fanget under elvefiske. Basert på årlige skjellanalyser utgjorde utsatt laks om lag 17 % av samlet fangst i 2020, 7 % i 2019, 14 % i 2018 og 12 % i 2017. Innslaget av utsatt laks i perioden 2017-2020 (7-17 %) var jevnt over høyere enn i perioden 2014-2016 (i størrelsesorden 5-7 %). Størsteparten av variasjonen mellom år skyldes variasjon i gjenfangstrater hos laks utsatt som smolt. Voksen laks med sannsynlig opphav i énsomrig settefisk har de siste fem årene utgjort fra 1,2 % til 3,9 % fangsten. Det har vært en positiv utvikling i gjenfangstraten til smolt utsatt i Surna i perioden 2015-2020 etter flere år med svake resultater. Likevel er beregnet sjøoverlevelse fortsatt dårligere enn det vi skulle forvente ut fra sammenlikninger med beregnede og observert verdier for tilbakevandringsrate til andre elver som for eksempel Eira. I de årene det er dårlig sjøoverlevelse hos utsatt smolt synes gjenfangstratene for énsomrig settefisk å være i samme størrelsesorden. Videre viser foreløpige resultater at toårs smolt har bedre returrater enn ettårs smolt i år med gode gjenfangster. Til tross for lave returrater av smolt, så utgjør kultivert laks en ikke ubetydelig andel av fangsten i Surna. For perioden 2016-2019 har VRL beregnet at gjennomsnittlig årlig innsig av laks til Surna har vært i størrelsesorden 3 500 individer. Med et årlig innslag på 7-17 % i bestanden har utsatt laks de siste årene bidratt med 250-600 laks til innsiget hvert år. Kultiveringen gir således et bidrag til at høstbart overskudd i elva blir karakterisert å være svært godt de siste årene. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre gjør at kultiverte individer kan identifiseres og det relative bidraget fra hver stamfisk til bestanden av voksen laks beregnes. Dette tillater en nøyaktig evaluering av kultiveringsprogrammet ved å beregne hvilken påvirkning kultiveringen har på den effektive bestandsstørrelsen. I Surna har vi evaluert dette for fire gyteårsklasser (2011-2014). Det ble ikke observert at kultiveringen negativt påvirker den effektive bestandsstørrelsen i Surna. Beregningene tilsier at kultiveringen har gitt et svakt bidrag til den effektive bestandsstørrelsen for de tre gyteårene 2011-2013, mens en svak negativ effekt er indikert for gyteåret 2014. Stikkprøver av voksen laks fra dette gyteåret inkluderer ikke de eldste individene tilbake til elva og det vil være nødvendig å inkludere prøver av fangster i 2021 for å fastslå om denne effekten er reell. Surna har en tallrik laksebestand, og kultiveringen har gitt et lavt til moderat bidrag til bestanden for de gyteårene som er evaluert.

Ugedal, O., Hagen, I.J., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Kvingedal, E. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Bævra. Sluttrapport for perioden 2016-2020. NINA Rapport 1996. Norsk institutt for naturforskning. Bævra er et sterkt regulert vassdrag der 43 % av nedbørsfeltet er overført til Svorka kraftstasjon om lag fire kilometer fra sjøen. Lengden på lakseførende strekning er om lag 20 kilometer, hvorav de øverste fem kilometerne er uregulert, mens en strekning på 11,5 kilometer har fått permanent redusert vannføring. Nedstrøms kraftverksutløpet er vannføringsregimet endret, men denne strekningen kan likevel ha svært lav vannføring når kraftverket ikke er i drift og det er lav vannføring fra de øvre deler av elva. Det har blitt gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser i perioden 2005-2020, for å kartlegge bestandsstatus hos laks og sjøaure, vurdere reguleringseffekter på fisk, evaluere virkning av utsettinger samt foreslå tiltak for å øke naturlig fiskeproduksjon. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser som er gjort i 2016-2020 og har størst fokus på å evaluere kultiveringen og å gi en oppdatert bestandsstatus for laks og sjøaure i vassdraget. Under gytefisktellinger i 2016-2020 ble det observert henholdsvis 90, 69, 197, 91 og 133 lakser. Gytebestanden ble trolig undervurdert i 2016 sammenliknet med de andre årene på grunn av dårlig sikt i deler av elva. Antallet gytefisk av laks i 2018 er det største som er registrert i Bævra i løpet av perioden 2005-2020. Tidligere toppår forekom i 2006 og 2014 med litt over 160 laks registrert hvert av disse årene. Resultatene over hele tidsperioden gir ikke noe grunnlag for å si at gytebestanden av laks verken har økt eller avtatt i løpet av perioden 2005-2020. I 2018 ble det observert laks over hele den undersøkte 19 km strekningen, og året etter ble det registrert årsyngel av laks på alle de undersøkte lokalitetene i elva. Dette er det eneste året i løpet av perioden 2006-2020 at laksen beviselig har utnyttet mesteparten av anadrom strekning til gyting. De andre årene ble mesteparten av gytelaksen observert i de nedre og midtre deler av elva og registreringer av yngel bekrefter at det vanligvis skjer lite vellykket gyting av laks i de øvre deler av elva. Under gytefisktellinger i 2016, 2017, 2019 og 2020 ble det observert henholdsvis 144, 186, 171 og 159 sjøaurer. I 2018 ble det observert bare 44 individer, men på grunn av sen telling ble gytebestanden sannsynligvis grovt undervurdert dette året. Tellingene de fem siste årene er lavere enn i toppåret 2015 med 390 sjøaurer, men omtrent på samme nivå som i 2014 (206 aurer) og vesentlig høyere enn i 2011-2013 som hadde mindre enn 70 sjøaurer hvert år. Mesteparten av sjøauren ble observert oppstrøms kraftverket i alle år og sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting hvert år. Datamaterialet gir ikke er noe grunnlag for å hevde at gytebestanden av sjøaure verken har økt eller blitt redusert i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020. I perioden 2016-2020 har årlig rapportert fangst av laks ved elvefisket i Bævra variert fra 6-54 lakser med en samlet vekt fra 21-190 kg. Fangsten var størst i 2016 og minst i 2020. Med unntak av i 2016 har de rapporterte fangstene av sjøaure vært svært sparsomme de siste fem årene. I 2016 ble det rapportert en fangst av 50 sjøaurer med en samlet vekt på 54 kg. I perioden etter at vassdraget ble gjenåpnet for fiske i 1994 har de årlige laksefangstene i snitt vært 35 lakser med en samlet vekt på 96 kilo, mens de årlige aurefangstene i snitt har vært 45 sjøaurer med en samlet vekt på 58 kilo. Siden ikke alle fiskere har levert fangstrapport kan det være en underrapportering i Bævra, men omfanget er ukjent. På grunn av svært varierende sportsfiskefangster er data om sammensetning av laksebestanden i Bævra med hensyn til andel kultivert fisk i bestanden, sjøalder og størrelse basert på et samlet materiale av skjellprøver fra sportsfiskefangst, stamfiske/høstfiske i tillegg til registreringer av størrelsesfordeling av laksen ved gytefisktellinger. Våre data tyder på at det har vært rimelig godt samsvar mellom størrelsesfordeling av laks (inndelt i små-, mellom- og storlaks) estimert under gytefisktelling og laks fanget ved stamfiske og sportsfiske i elva samme år. Laksebestanden i Bævra var tallmessig dominert av mellom- og storlaks (om lag 60-70 %) i 2016, 2018 og 2020. I 2019 var smålaks klart dominerende med om lag 70 % av laksene, mens det er noe større usikkerhet knyttet til tallene fra 2017, men gytefisktellingene tyder på at det var en dominans av smålaks dette året. Mellomstore (1-3 kg) og store (> 3 kg) sjøaurer har utgjort mesteparten av gytebestanden de siste fem årene med fra 52-64 % av registreringene. Gytebestanden av sjøaure i toppåret 2015 var tallmessig dominert av små individer (< 1 kg), men på grunn av det store antallet fisk registrert var antallet mellomstore og store individer vesentlig større dette året enn i andre år. Også i 2014 var de totale antallet mellomstore og store individer høyere enn de siste fem årene. Eggantallet øker med økende størrelse på fisken, og vi forventer at det ble gytt flere rogn i i 2014 og spesielt i 2015 enn de siste fem årene. Dette samsvarer med at tettheten av årsyngel av aure var større i 2015 og 2016 enn i 2017-2020. Laksen er mest tallrik i de nedre og midtre deler av elva. I alle år har de høyeste tetthetene av yngel og parr av laks blitt registrert på strekningen fra utløpet av kraftverksutløpet og opp til utløpet av sideelva Svorka. Oppstrøms denne strekningen er forekomsten av yngel og parr mer variabel mellom år og tetthetene lavere. På uregulert strekning oppstrøms utløpet av Lille Bævra har det bare vært sporadiske forekomster av laksunger. Sjøauren utnytter hele anadrom strekning til gyting og oppvekst, men tetthet av yngel og parr er svært lav nedstrøms utløpet av kraftverket. Det er en tendens til at tettheten av aure-parr har avtatt noe på strekningen mellom kraftverksutløpet og Lille Bævra. Dette kan skyldes noe lavere gytebestander av sjøaure de siste fem årene, men kan også være påvirket av økt konkurranse med vill laks og utsatt settefisk. Basert på antall større ungfisk av laks og aure som fanges under elektrisk fiske om høsten, kan det grovt estimeres hvor mange individer som potensielt kan vandre ut som smolt påfølgende vår, såkalt presmolt. Antallet som vandrer ut neste vår vil være lavere enn estimatet fordi det skjer dødelighet mellom høsten og utvandring påfølgende vår. Hvor stor denne dødeligheten er i Bævra vet vi ikke. I 2016-2020 har det estimerte antallet presmolt av laks i Bævra variert fra 5900 til 9500 med et årlig gjennomsnitt på 7400. For laks var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen i 2006 og fram til en topp i 2015 med om lag 14 500 individer. Når det gjelder aure tilsier estimatene et svært lavt antall presmolt i 2016 med 2100 individer og et høyt antall i 2017 med 13 300 individer. De tre siste årene har antallet variert fra 4200 til 5200 med et årlig gjennomsnitt på om lag 4700 presmolt. For aure var det en økning i antall presmolt i elva fra starten av undersøkelsen og fram til en topp i 2014 med om lag 12 000 individer. Antallet presmolt av aure de siste tre årene har vært noe lavere enn de fleste andre år av undersøkelsen. I de senere år har det vært satt ut énsomrige laksunger (fra 2011) og laksesmolt (fra 2012) med opphav i stamfisk fanget i Bævra. I 2016 og 2017 ble det i tillegg lagt ut noe lakserogn. En kombinert bruk genetiske metoder og tradisjonelle metoder for skjellanalyse gjør det mulig med stor sikkerhet å fastslå opphavet og utsettingsstadium til kultiveringsfisk i Bævra. Av de i alt 315 voksne laksene som er undersøkt med genetiske metoder de siste seks årene, stammer 83 (26 %) med sikkerhet fra kultiveringsvirksomheten i Bævra. Av de kultiverte fiskene kunne 52 individer med sannsynlighet tilordnes å stamme fra utsatt 2-års smolt, 13 fra utsatt 1-års smolt og 18 fra utsatt énsomrig settefisk. Vurderinger tilsier at suksessen til utsettingene av smolt i Bævra i beste fall kan være på høyde med andre elver i fylket hvor det settes ut smolt, men ikke høyere. Utsettingene av énsomrig settfisk Bævra har gitt vesentlig lavere gjenfangstrater enn tilsvarende utsettinger i Surna. Dette kan skyldes lavere overlevelse fram til smoltutvandring i Bævra, men kan også påvirkes av forskjeller i sjøoverlevelse mellom de to elvene. Til tross for lave gjenfangs-ter utgjorde kultiverte laks med opphav i stamfisk fra Bævra et vesentlig bidrag til innsig av voksen laks til elva i 2016 og 2017 med hhv. 38 og 32 % av laksen som ble fanget ved sports- og stamfiske. I 2015 og 2018-2020 var bidraget mer moderat med fra 14-28 % av innsiget. Énsomrig settfisk gir et vesentlig lavere bidrag av tilbakevandrende voksen laks enn utsatt smolt i Bævra per utsatt fisk. På grunn av sparsomt med areal ovenfor anadrom strekning vil mesteparten av settefisken konkurrere med villfisk om mat og plass og dermed kunne påvirke den naturlig rekrutteringen av både sjøaure og laks. For å øke laksebestanden i Bævra er det viktig å få så godt resultat som mulig i form av tilbakevandrende voksen laks fra kultiveringsvirksomheten. Det bør vurderes å redusere antallet énsomrige som settes ut og heller øke antallet smolt. Genetisk tilordning til stamlaksforeldre gjør at kultiverte individer kan identifiseres og det relative bidraget fra hver stamfisk til bestanden av voksen laks beregnes. Dette tillater en nøyaktig evaluering av kultiveringsprogrammet ved å beregne hvilken påvirkning kultiveringen har på det effektive bestandsstørrelsen. I Bævra har vi evaluert kultiveringens påvirkning på den effektive bestandsstørrelsen i fem gyteårsklasser (2010-2014). Kultivering har stor påvirkning på laksebestanden i Bævra. For de evaluerte gyteårene har andelen kultivert fisk i bestanden vært høy, og det har vært et relativt lite antall stamfisk som ligger til grunn for utsettingene. Dette har medført en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av utsettingene (altså en Ryman-Laikre effekt) for alle evaluerte gyteår. I Bævra har det vært stor forskjell i antall avkom per stamfisk, hvilket fører til lavere effektivt antall stamfisk, i forhold til faktisk antall stamfisk. Et jevnere bidrag mellom forskjellige stamfisk kan øke den effektive bestandsstørrelsen og bidra til å redusere den observerte Ryman-Laikre effekten. Utsettingene i Bævra har til nå vært basert på et relativt lite antall stamfisk per år. Ved å ta inn flere stamfisk vil også effektivt antall stamfisk øke, men Bævra har en relativt fåtallig bestand, og så mange som mulig av disse bør få gyte i elva. Isteden, er det en forhåpning om at den pågående genbankbaserte kultiveringen vil kunne utnytte den stamfisken som tas inn på en mer effektiv måte. Det foreligger et forslag til revidert gytebestandsmål for laksebestanden i Bævra på 484 kg med et usikkerhetsintervall fra 360 til 720 kg. GBM er nedskrevet fra opprinnelig forslag på grunn av at produksjonskapasiteten for ungfisk og smolt er redusert som følge av vannkraft-regulering. Tellinger av gytefisk i vassdraget danner utgangspunkt for en vurdering av GMB oppnåelse de siste fem årene. En subjektiv vurdering er at deteksjonssannsynlighet ved tellingene av laks har vært nærmere god (80 %) enn moderat (65 %) de fire siste årene. I 2016 var trolig deteksjonssannsynligheten moderat til lav (50 %) på grunn av dårlig sikt. Under disse forutsetningene viser beregningene at gytebestandsmålet med høy sannsynlighet ble nådd med god margin i 2018. Eggdeponeringen var trolig i nærheten av nedre skranke for gytebestandsmålet i 2016 og 2020. I 2017 og 2019 var beregnet eggdeponering for lav til at målet ble nådd. All foreliggende informasjon tyder på at det er relativt fåtallige bestander av både laks og sjøaure i Bævra. Beregning av minimumsinnsig og vurdering av andel gytefisk observert ved tellinger tilsier at det årlige innsiget av laks til Bævra i to av de fem siste årene har vært lavere enn 200 laks, i to år i størrelsesorden 200-250 individer og opptil 300 laks i 2018. Tilsvarende har det årlige innsiget av gytefisk av sjøaurer vært i størrelsesorden 200-250 individer de siste årene. En viktig årsak til relativt lave innsig er at bestandene ikke er gjenoppbygd etter å ha vært på et lavt nivå i lang tid som følge av flere menneskeskapte påvirkningsfaktorer. I tillegg til påvirkningsfaktorer innenfor vassdraget har sjøoverlevelsen hos laks og sjøaure endret seg over tid. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig gjort en forenklet tilstandsvurdering for Bævra. Hovedkonklusjonen til VRL er at status for laksebestanden i Bævra er svært dårlig. Dette skyldes blant annet svært dårlig status for genetisk integritet, samt dårlig/svært dårlig status for oppnåelse av gytebestandsmål og høstbart overskudd. Påvirkningsfaktorene vassdragsregulering og lakselus vurderes begge å ha stor effekt på høstbart overskudd. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har nylig også gjennomført en klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøaurebestander. Bestanden i Bævra er klassifisert å ha dårlig tilstand, det vil si at bestanden har blitt moderat redusert de siste 20 årene. I denne klassifiseringen ble effekten av flere mulige påvirkningsfaktorer på bestandsstørrelsen til sjøaure i det enkelte vassdrag vurdert. I Bævra vurderte VRL at vannkraftregulering og lakselus har stor negativ effekt på bestanden, mens arealinngrep og fangst er vurdert å ha en liten negativ effekt. For begge bestandene gir ikke datagrunnlaget fra vår undersøkelse noen sterk indikasjon på at det har vært en vesentlig endring i bestandsstørrelse av laks og sjøaure i løpet av undersøkelsesperioden 2006-2020. Bestandene synes altså å variere på et relativt lavt nivå og variasjonen er trolig påvirket av både reguleringspåvirkede miljøfaktorer i elva og lakselus og andre forhold i sjøen.

Wacker, S., Næsje, T.F., Karlsson, S., Ugedal, O., Diserud, O.H., Ulvan, E.M., Saksgård, L., Aronsen, T. 2020. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks blant laksunger og voksen laks fra samme årsklasse i Altaelva. NINA Rapport 1853. Norsk institutt for naturforskning. Genetisk innkrysning av oppdrettslaks kan i tillegg til effekter av kraftutbygging potensielt ha bidratt til redusert smoltproduksjon i Sautso. I enkelte år har den øvre delen av Altaelva (Sautso) hatt en høy andel rømt oppdrettslaks i fangster om høsten. I Norge regnes genetisk innkrysning som en av de mest alvorlige truslene mot villaksen, siden innkrysning kan påvirke bestandenes lokale genetiske tilpasning og potensielt også levedyktighet. Denne undersøkelsen viser sammen med en tidligere studie, en høyere grad av genetisk innkrysning i Sautso enn i nedre deler av Altaelva. Undersøkelsene tyder også på redusert overlevelse i elva for ungfisk som er avkom av rømt oppdrettslaks sammenliknet med ren villaks. I den første delen av rapporten har vi undersøkt den genetiske innkrysningen i årsyngel (0+) fra Sautso og fra nedre deler av Altaelva fra gyteårene 2015-2017. Andelen rømt oppdrettslaks var fra og med 2015 lav i hele Altaelva. Vi observerte likevel en signifikant grad av innkrysning i årsyngelen i Sautso fra disse årene, men ikke i de nedre delene av Altaelva. I fravær av rømt oppdrettslaks vil den genetiske innkrysningen i årsyngelen være et resultat av gyting av tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Antall prøver samlet inn i Sautso i disse årene var forholdsvis lavt og vi kan derfor ikke konkludere om genetisk innkrysning i ungfisk hovedsak skyldes gyting av rømt oppdrettslaks eller tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Innkrysning av oppdrettslaks i ungfisk har dermed vedvart i den undersøkte perioden 2008 til 2017, men i all hovedsak i Sautso. Den andre delen av rapporten undersøker genetisk innkrysning i ungfisk og tilbakevandrende voksen fisk fra de samme gyteårene; 2008, 2009 og 2011. Gyteårene 2008 og 2009 ble valgt ut fordi vi tidligere har påvist genetisk innkrysning i voksen laks fanget i 2014, og majoriteten av disse var fra gyteårene 2008 og 2009. Gyteåret 2011 ble valgt ut fordi innkrysning i 0+ ungfisk fra dette gyteåret var relativt høy i Sautso. I Sautso var graden av genetisk innkrysning høyere i ungfisk enn i tilbakevandrende voksen fisk for alle tre gyteårene (2008, 2009 og 2011). Genetisk innkrysning i ungfisk var signifikant for to av tre gyteår, mens genetisk innkrysning i voksen fisk ikke var signifikant for noen gyteår. Dette tyder på lavere overlevelse for individer med genetisk innslag av oppdrettslaks. Overlevelsen av individer med genetisk innslag av oppdrettslaks fra gyteårene 2008 og 2009 kan ha vært redusert enten i elva eller i havet. Resultatene for fisk fra gyteåret 2011 antyder at høyere dødelighet blant individer med helt eller delvis oppdrettsopphav i størst grad skjedde i tidlig i ferskvannsfasen (0+ til 2+) og i mindre grad i den siste livsfasen i elva eller etter de vandret ut i havet. Graden av genetisk innkrysning var relativt høy i årsyngelen, redusert i 2+ ungfisk, men ble ikke ytterligere redusert i tilbakevandrende voksen fisk. Graden av genetisk innkrysning var lav og ikke signifikant i 2+ ungfisk, og det var derfor liten mulighet til å observere ytterlig reduksjon av innkrysning til tilbakevandrende voksen fisk. Vi kan derfor ikke utelukke at vi ved en høyere grad av innkrysning i eldre laksunger også kunne ha observert en redusert grad av innkrysning i voksen laks og at også overlevelsen i havet blir påvirket av genetisk innkrysning. I nedre deler av Altaelva fant vi ingen signifikant genetisk innkrysning i ungfisk fra gyteårene 2008, 2009 og 2011. Det var derfor ikke forventet at genetisk innkrysning var redusert i tilbakevandrende voksen fisk. I motsetning til Sautso tydet resultatene på en svak oppgang i graden av genetisk innkrysning fra ungfisk til voksen fisk. En viktig forutsetning for tolkningen av resultatene er at prøvene av voksen laks fanget i henholdsvis Sautso og i de nedre delene er laks som også ble født i disse områdene i elven og derfor kan sammenliknes med ungfisken. Det er ikke kjent om laks som er født i de øvre (Sautso) og de nedre delene av Altaelva vil vandre tilbake for å gyte som voksen laks i de samme områdene («homing» innad i elven). I tillegg er laks fanget i Sautso sannsynligvis laks som også vil gyte i dette området, mens laks fanget i de nedre delene kan ha innslag av laks som er på tur opp til Sautso. Det kan heller ikke utelukkes at egenskapen til å vandre tilbake til fødestedet for å gyte vil kunne være påvirket av innkrysning av oppdrettslaks.

Det er økt fokus på bedring av fysiske miljøforhold i vassdrag, og med dette har behovet for å kunne vurdere kostnader og nytte ved slike tiltak økt. Prinsippet om «positiv kost-nytte» legges eksempelvis til grunn ved vurdering av tiltak i sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). I denne rapporten sammenstiller vi kostnader av fysiske miljøtiltak i vassdrag og undersøker langtidseffekter av 8 tiltak, 8 til 25 år etter at de var ferdigstilt. Vi foreslår å kombinere abiotiske faktorer (habitatendringer) sammen med biologiske faktorer (endringer i biol. mangfold/bestand/økologisk tilstand) for å vurdere nytteeffekter av miljøtiltak i vassdrag. Som definisjon av kost-nytte forhold innføres følgende metoder: 1.) En kvalitativ eller kvantitativ beskrivelse av oppnådd miljøeffekt som følge av tiltak og kostnader per forbedret habitatareal delt på levetid [NOK/m2/år]. Eller dersom metodisk mulig: 2.) Kostnader per endring i biologisk enhet per tid, for eksempel kostnader per økning i antall arter eller bestandsstørrelse per år [NOK/fisk/år]. Kostnadssammenstilling av 69 enkelte prosjekter resulterte i følgende gjennomsnittlige enhetskostnader: Betongfiskepassasjer 10.115 NOK/m3, utforming av elveløp 440 NOK/m (2-7 m bredde), grusutlegg 180 NOK/m2, ripping 1-10 NOK m2 og steinutlegg 61 Nok/m3. Sett per tiltakstype fantes det bare få dokumenterte prosjekter, og det anbefales å utvide datasettet for å få et bedre statistisk grunnlag. Vår langtidsovervåking viser at habitattiltak kan fungere etter hensikten, men at de fleste tiltakene har en begrenset levetid. For gyteplasser er det dokumentert minst 18 år, for harving og ripping minst 5 år, for morfologiske endringer minst 25 år og for fiskepassasjer minst 30 år. Kost-nytte effekt uttrykt gjennom gevinst av habitatareal i ønsket kvalitet varierer i våre eksempler fra ca. 0,02 NOK/m2/år (fisketrapp) til ca. 0,2 NOK/m2/år (ripping/harving), til ca. 10 NOK/m2/år for morfologisk tilpasning og gytegrusutlegg. Kostnader av miljøtiltak i vassdrag ligger i samme størrelsesorden som andre vassdragstekniske tiltak. En viktig forutsetning for at habitattiltak skal fungere etter hensikten og over lang tid er at det tas hensyn til hydromorfologiske rammer: Vannføring, sedimentregime samt geomorfologi. Habitattiltak fjerner vanligvis ikke årsakene til degradering av naturlige forhold og er ofte ikke varige. Dette kan håndteres ved at vedlikehold og gjentagelsesbehov inkluderes som en del av tiltaket, eller at vassdraget restaureres dvs. inngrep fjernes. Skal kunnskapsgrunnlaget om kost-nytte forhold av miljøtiltak i vassdrag forbedres, anbefales det å innføre en enkel rapportering som tillater å knytte kostnader til tiltakstype og omfang (enhet, areal o.l.) samt oppnådd miljøeffekt.

Robertsen, G & Ugedal, O. 2020. Vanntemperatur i Lærdalselva før og etter regulering. Modellerte effekter på ungfiskvekst og vurdering av alder ved smoltifisering hos laks og ørret. NINA Rapport 1867. Norsk institutt for naturforskning. Analyser av vanntemperaturer i Lærdalselva fra 1964 til 2018, ved målestasjonene Nedre Hegg og Tønjum, tilsier at reguleringen har medført små til moderate endringer ved disse målepunktene. Nedre Hegg ligger like oppstrøms Sjurhaugfoss på en strekning som er fraført vann i forbindelse med reguleringen. Tønjum ligger 3 km nedstrøms utløpet fra Stuvane kraftverk på en strekning som etter regulering har endret vannføringsregime og er påvirket av vann fra kraftverksmagasiner. Før regulering var vanntemperaturene tilnærmet like ved Nedre Hegg og Tønjum i perioden juni-august, mens de var noe lavere ved Nedre Hegg i september-november. Ut fra et sparsomt antall målinger fra Nedre Hegg i desember-mai før regulering så var det antageligvis noe lavere temperaturer her enn ved Tønjum også i disse månedene. Etter oppstart av Borgund kraftverk i 1974 økte sommertemperaturen ved Nedre Hegg noe, som er i tråd med forventningene siden sommervannføringen ble redusert. Ved Tønjum økte temperaturen om vinteren etter regulering, mens sommertemperaturen ble lite endret etter oppstart av Borgund. I den første tiårsperioden etter at Stuvane kraftverk ble satt i drift i 1988 falt sommertemperatu-rene ved både Tønjum og Nedre Hegg, for så å øke i de to påfølgende tiårsperiodene (1999-2008 og 2009-2018). Fra 1999 til 2018 har det vært en tilsvarende økning i gjennomsnittlig luft-temperatur om sommeren i Lærdal. Det er ingen åpenbar grunn til at driften av Stuvane skulle ha påvirket sommertemperaturen i elva ved Nedre Hegg som ligger oppstrøms kraftverksutløpene. Dette tyder på at økningen i vanntemperatur de siste 20 årene i stor grad er forårsaket av endringer i klimatiske forhold. For å si noe om mulige konsekvenser av vanntemperaturendringene for laks og ørret, modellerte vi utviklingshastighet for egg og yngel, samt forventet ungfiskvekst. Vi fant små forskjeller i forventet tidspunkt for klekking og swim-up hos begge arter i periodene før og etter regulering. Det samme gjelder modellert størrelse ved alder av ungfisk. Noen forskjeller skiller seg likevel ut. Etter regulering er det modellert tidligere swim-up og raskere vekst hos både laks og ørret ved Nedre Hegg sammenlignet med Tønjum. Videre var det i tiårsperioden etter at Stuvane ble satt i drift i 1988 lavere forventet ungfiskvekst hos begge arter på Tønjum enn i de foregående periodene. Denne effekten var ikke lenger synlig etter 1999, da forventet ungfiskvekst på Tønjum også lå på et høyere nivå enn før reguleringen. Også for Nedre Hegg var modellert vekst høyere i 1999-2018 enn i 1989-1998. Siden oppstart av Borgund kraftverk ga små temperaturendringer ved Tønjum ga det heller ikke endringer i forventet smoltalder hos laks. Modelleringen tyder også på at størrelse ved alder gikk ned ved Tønjum etter oppstart av Stuvane kraftverk, slik at smoltalder hos laks antageligvis økte i den påfølgende 10-årsperioden. Deretter tyder en økning i forventet størrelse ved alder de siste 20 årene på at forventet smoltalder ved Tønjum kan være uendret eller til og med ha blitt noe lavere enn før regulering. Ut fra modellert størrelse ved alder forventes det generelt lavere smoltalder ved Nedre Hegg sammenlignet med Tønjum. Hvorvidt dette faktisk er tilfelle avhenger av en rekke miljøforhold, som for eksempel næringstilgang og tetthet av ungfisk. Fordi ørret har svært variabel livshistorie er det vanskelig å konkluderer med hensyn på hvordan endringer i vekst har påvirket smoltalder. Vi presiserer at vi kun har vurdert temperaturforholdene ved to målepunkter i elva slik at det kan forholde seg annerledes andre steder i elva.