Search

Profesjonsveilederollen i barnehagelærerutdanningen er ny og lite utforsket. I denne artikkelen ser vi på hvordan denne rollen kan forstås og utøves av lærerutdannerne på campus, med utgangspunkt i et relasjonsetisk perspektiv på profesjonsdannelse. Studiet ble gjennomført som en longitudinell kollektiv selvstudie, med utgangspunkt i fire barnehagelærerutdanneres refleksjoner rundt profesjonsveilederrollen. Datagrunnlaget er basert på refleksjonsnotater, journaler fra undervisning og veiledning, samt lydopptak av planleggings- og selvstudiemøter. Basert på tematisk narrativ analyse av datamaterialet diskuterer vi to hovedtemaer: 1) profesjonsveilederen i møte med enkeltstudentene – et relasjonelt og etisk risikoprosjekt, og 2) profesjonsveilederen i møte med egen undervisningspraksis – en dialogisk og anerkjennende væremåte. I artikkelen belyser vi hvordan en systematisk refleksiv praksis samt etisk og relasjonell bevissthet får betydning for barnehagelærerutdanneres profesjonsutøvelse- og dannelse. Vi tematiserer også usikkerheten og navigeringen som kan følge en slik kollektiv bevissthet. Vi argumenterer for at hvis vi forventer at studenter skal utvikle reflekterende holdninger til deres fremtidige pedagog- og veilederrolle, er det viktig at vi modellerer en reflekterende og utforskende pedagogrolle i møte med studentene.

NO resuméI løpet av kort tid har konsepter, i form av standardiserte programmer og metoder tatt plass i det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Det gir et behov for mer forskningsbasert kunnskap om fenomenet. Denne artikkelen har som hovedformål å undersøke utbredelse av konsepter i et utvalg norske kommuner. Utgangspunktet for artikkelen er en spørreundersøkelse besvart av 206 pedagogiske ledere og styrere. I analysen brukes beskrivende statistikk, bivariat analyse og kvalitativ innholdsanalyse. Undersøkelsen viser et stort omfang av konsepter i barnehagene, både i antall og i variasjonen av konsepter. Den viser også at det er regionale forskjeller i antall og hvilken type konsepter som brukes. Barnehagenes begrunnelser for valg av konsepter blir beskrevet gjennom åtte kategorier. Artikkelen bidrar med økt kunnskap om utbredelsen av konsepter i norske barnehager. Abstract – UKSpread of concepts in Norwegian kindergartensConcepts in the form of standardized programmes and methods are gaining ground in Norwegian kindergartens. More knowledge is needed to better understand the impact of these concepts. In this article, we explore the spread of concepts. The data is based on survey responses from 206 kindergartens. In the analysis, we use descriptive statistics, bivariate analysis and qualitative content analysis. The results indicate that concepts are widespread and take many forms. Some kindergartens do not use concepts, others use several, and how many concepts that are used, seem to depend on municipality affiliation. Reasons given for the use of concepts, are described through eight categories. The article contributes with increased knowledge of the spread of concepts in Norwegian kindergartens.

Knowledge is scarce on parental satisfaction with the inclusion of children with disabilities in physical education (PE). This study explored how parents’ satisfaction with inclusion in PE was asso...

This article is focused on how combinations of motivational attributes and motivational climates support social and pedagogical inclusion in physical education among children with disabilities. Theoretically, the authors integrate tenets from achievement-goal theory and self-determination theory. To capture the motivational complexity underlying children’s experiences of inclusion in physical education, they use a 2-step fuzzy qualitative comparative analysis. The analyses of contextual conditions yielded 2 sufficient inclusion-supportive climates, namely a physically inclusive and mastery-oriented climate or a physical inclusive, autonomy-supportive, and low performance-oriented climate. The configurations of motivational attributes in the inclusion-supportive climates indicated 4 sufficient pathways to social and pedagogical inclusion. The path with the largest coverage of children was in the physically inclusive and mastery-oriented climate and represented children who were task and ego oriented and low on amotivation and experienced satisfaction of the need for autonomy, competence, and relatedness.

The use of categories is a contested subject in social sciences. The use of social categories allows researchers to explore similarities, differences, and inequalities between groups of people. However, by using social categories, researchers run the risk of essentializing differences. The aim of this article&nbsp, is to problematize the procedural and relational ethics of using categories in research with children. Based on two research projects studying inclusion and exclusion in physical education, we examine the ongoing ethical dilemmas of categorizing children in terms of disability and ethnic background. The reflections are grounded in intersectional and relational ethical perspectives with a focus on how power is manifested in practices and structures throughout the research process. The data consist of field notes, transcripts of interviews with children and their parents, and the authors&rsquo, reflective accounts. The results are organized into three main themes: (1) How categories frame the research in its initial phases (informed consent and voluntary participation), (2) power relationships in context (navigating meanings of categories in the interviews and the relational ethics of generational ordering in combined interviews with children and their parents), and (3) (re)constructing stories and ensuring anonymity. In the discussion, we reflect on how singling out groups of children framed the research, how categories and power relations were negotiated and navigated in interviews and fieldwork, and how, in the reporting of the results, understandings of the children and their experiences were constructed. We argue that by not reflecting on the ethics of categorizing children in research, researchers are in danger of reproducing rather than challenging social inequality and discrimination.&nbsp

In this hermeneutic phenomenological study, we describe the physical education (PE)-related home–school collaboration as experienced by parents of children with disabilities. We further explore which conditions parents experienced as either promoting or inhibiting the collaborative relationship and how they became involved in school activities to secure quality education in PE. The data consisted of 25 semi-structured interviews with parents of children with disabilities. Inductive thematic analysis generated five themes: (1) lack of PE-related information; (2) contradictory expectations; (3) competence and continuous systematic communication; (4) involvement in school-based activity; and (5) navigating the system. PE was often absent in the formal collaboration between home and school. The conditions emphasised as inhibiting collaboration were lack of information, contradictory expectations, conflict over resources and short-sighted planning. The promoting conditions were continuous systematic communication, trust in the competencies of the school personnel, and joint problem solving and collaboration among professionals. The study illuminates the ways in which parents informally involved themselves in their children’s education and their use of various strategies to promote participation and quality in PE.

Framed by the sociology of childhood and Foucauldian-inspired perspectives, this article is focused on parents' experiences of parent-professional encounters in diagnostic processes of young children enrolled in Norwegian early childhood education and care (ECEC) institutions or schools. Based on qualitative interviews with parents, we explore how they participate and manoeuvre in encounters with professionals during processes in which their children were constructed as different in a space of normality and deviance, while also bringing their own understandings of their children to the fore. From our analysis, it appears that parents manoeuvre between complying with and adapting to, as well as negotiating and resisting the constructions put forward by the professionals.

This systematic review examines research published from 2009 to 2015 on inclusion of children with disabilities in physical education according to the PRISMA guidelines. We have used a stakeholder approach as a framework for organizing and discussing the results. The searches yielded 535 studies, of which 112 were included. The systematic review outlines which stakeholder perspectives received the most attention, the main themes and findings, the methodological trends that governed the research contribution, and the country of data collection. The main findings indicated that perspectives of pre- and in-service teachers and studies of attitudes still dominate the research contributions. The strengths and limitations of the research conducted to date highlight that several other perspectives need to be discussed. Especially important is seeking information from children with disabilities themselves. Other barriers and facilitators perceived by those actively involved in the inclusion process need to be sought.

Sport is a malleable phenomenon: it is not obvious what might be contentious about sports and how sports eventually turn into political questions. For years, there had been discussions on whether the city of Oslo should make a bid for the Winter Olympics 2022. In 2012, it was decided that the issue should be the topic for an advisory referendum in 2013. This guaranteed the presence of a sport issue on the public agenda for a longer period. We used the occasion of the referendum to study how a sports issue was framed politically through a content analysis of articles on the issue in a selection of Norwegian papers the year leading up to the election (N = 362). We first give a basic overview of number of articles, the papers in which they occur, article type, and timing. Then, we present the stand taken on the issue and identify the actors involved. Two groups of actors, both positive to making a bid, dominated the debate: sport organisations and Oslo politicians. Finally, we look at the issues discussed. The dominant themes were sport facilities, economic questions, urban development, and sport goods. In our conclusion, we emphasised three aspects of the debate. First, Norwegian regional politics were central in giving meaning to the issue and sports-specific benefits became more marginal. Second, the core argument became that we need a large sports event primarily because of indirect effects. Third, sports as a political issue lacks ‘severity’ and ‘efficacy’ and sports are lacking ‘propriety’.

Målet med studien har vært å undersøke hvordan man som skoleleder kan legge til rette for lærernes videreutvikling av praktiseringen av folkehelse og livsmestring i egen undervisning. Studien tar utgangspunkt i en aksjonslæringsprosess jeg har utført på egen skole. Formålet med studien er å kunne presentere noen tanker om hvordan ulike lærere og elever har erfart prosessen, og å få en dypere forståelse av hvordan de ulike lærerne opplever aksjonslæring som strategi for skoleutvikling. På bakgrunn av dette er problemstillingen min; Hvordan kan skoleledere bruke aksjonslæring som strategi for å videreutvikle skolens praktisering av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring? Aksjonslæringen startet med en planleggingsperiode hvor lærerne planla ulike tiltak i egen undervisning. Deretter startet vi en fokusperiode på skolen, hvor alle lærerne skulle forsøke å implementere livsmestring som et overordnet tema i undervisningen sin. Til slutt ble perioden avsluttet med evaluering av perioden og erfaringsdeling. For å undersøke lærernes og elevenes erfaringer med aksjonslæringen, og dermed finne svar på problemstillingen min, har jeg gjennomført kvalitative intervjuer med fire lærere og tre elever før og etter fokusperioden. Studien har en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming. Gjennom den tematiske analysen kom jeg frem til flere funn som kan besvare problemstillingen min. Jeg fant funn som viser at det kan være utfordrende å definere livsmestring, da informantene forklarer begrepet på ulike måter. Videre peker lærerne på at aksjonslæringen har gjort det lettere for dem å utføre undervisningsopplegg som har trivsel og psykisk helse i fokus. Samtlige trekker også frem at aksjonslæringen har bidratt til økt refleksjon rundt temaet, og en avgrenset fokusperiode har skapt en etterlengtet struktur. Elevene trekker frem de sosiale dagene som spesielt vellykket, men gir samtidig uttrykk for at de ikke har merket så mye forskjell på undervisningen. Dette belyser et sentralt funn ved studien; spenningen mellom fagintegrasjon og fagkonsentrasjon. Både lærere og elever fremhever at det kan være vanskelig å få tak i forholdet mellom begrepet livsmestring slik det fremtrer som konkrete kompetansemål, og som tverrfaglig tema i overordnet del. Aksjonslæring trekkes frem som en gunstig strategi for utviklingsarbeid, men det fordrer at de involverte er aktive og bidrar til prosessen. Ledelsen beskrives som viktige tilretteleggere av rom og tid i utviklingsarbeid, og lærerne påpeker også at tillit fra ledelsen gir motivasjon i eget utviklingsarbeid. Funn i studien viser også at det kan være ulik oppfattelse blant lærerne i henhold til aksjonslæringens relevans og innhold.

Bakgrunn: Majoriteten av studier om inkludering i kroppsøving tar utgangspunkt i andre perspektiver enn barna det faktisk gjelder. Lignende trend sees i autismeforskningen, der deres viktige aktørperspektiv i liten grad blir undersøkt og vies liten forskningsmessig oppmerksomhet. I kontrast kommer det ettertrykkelig frem gjennom forpliktelser ved konvensjoner og norsk lov at barn har en rett til å bli hørt. Denne avhandlingen går i dybden på to autistiske jenter sine perspektiver på inkludering i kroppsøving på ungdomstrinnet. Hensikt: Utforske og beskrive aktørperspektivet knyttet til inkludering i kroppsøvingsfaget for å gi en innsikt i hvordan lærere, elever og skolen for øvrig kan bidra til mer inkludering. Metode: Studien er en kvalitativ tverrsnittstudie, og har kombinert en fenomenologisk hermeneutisk metodologi med et omfattende idiografisk fokus. Metodisk har det vært gjennomført digitale dybdeintervjuer av to autistiske jenter i aldersgruppen 16-18 år. Resultater: Informantene understøtter en flerdimensjonal tilnærming til inkludering i kroppsøving og svekker dermed ytterligere plasseringsdefinisjonen. Likeledes beskriver intervjudeltakerne inkludering som et kontinuum (noe det er mer eller mindre av). Opplevelsen av inkludering er dynamisk, og det kan være snakk om mer eller mindre «gode» dager. Avhandlingen har identifisert fem temaer forbundet med inkludering: * Inkludering gjennom fellesskap 4. Barrierer i kroppsøvingskonteksten * Medvirkning i kroppsøvingsfaget 5. Aktivitetsvalg har betydning * Kommunikasjon med kroppsøvingslærer I tillegg oppnevnes forutsigbarhet til å ha betydelig innvirkning på informantene sin stresstoleranse og motstandskraft. Konklusjon: Jentene i studien forvalter store ressurser til å være fysisk aktive og deltakende i kroppsøvingsfaget. De behersker og har kompetanse til å vurdere hvordan de har opplevd faget, og hva som skal til for å øke deres opplevelse av inkludering i kroppsøving. Avhandlingen viser at det er et gap mellom utdanningspolitiske inkluderingsidealer og praksis. Likevel beskriver jentene et inkluderingsideal som vil kunne være oppnåelig hvis det tilrettelegges for forutsigbarhet, anerkjennende relasjoner, medvirkning og kommunikasjon. Background: The majority of studies scoping inclusion in physical education are from other perspectives then the children themselves. The same is seen in the autistic landscape of science. Their significant stakeholder perspective is neglected and dedicated little research attention. By contrast there exist conventions and laws that proclaims the children’s right to be heard. This study seeks to investigate two autistic girl’s stakeholder perspective on inclusion in secondary PE-class. Objective: To explore and describe the stakeholder perspective of two autistic children on inclusion in PE with the aim to subtract new insights that can be beneficial for the inclusion competence to teachers, students and school. Method: Qualitative cross-sectional study that have incorporated an Interpretative phenomenological analysis (IPA) with an idiographic focus. Data has been collected using digital depth interviews. Results: The informants support a multidimensional approach to inclusion in PE and weakens the placement definition to inclusion. Additionally, the informants describe inclusion as a continuum (more or less of). The experience of inclusion is dynamic and is described as “good or bad days”. The study has identified five themes connected to inclusion: * Inclusion through community 4. Barriers in PE context * Contribution in PE 5. Choice of activity is important * Communication with PE-teacher In addition, predictability is listed to have a significant impact on the informants’ tolerance of stress and resilience. Conclusion: The participants hold large resources to be physically active and participate in PE-class. They master and have competence to assess, measure and describe their acquaintance with inclusion in PE, and they know what is needed to better their experience with inclusion in PE. This thesis shows that there is a gap between policy ideals and school-setting practices. Nevertheless, they describe an attainable ideal of inclusion which can be met through adequate predictability, appreciative relations, participation and communication.