Senter for omsorgsforskning, sør, har med tilskuddsmidler fra Barne- og familiedepartementet gjennomført en studie av hvordan tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Målet med denne studien er å få fram noen data som kan belyse i hvilken grad og på hvilke måter den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilrettelegger for og ivaretar tjenestemottakernes muligheter til tros- og livssynsutøvelse gjennom egne tiltak og i samarbeid med tros- og livssynsamfunn lokalt eller regionalt. Innledningsvis vil vi skissere begrunnelsene for en aktiv tros- og livssynspolitikk: 1. Det er en menneskerett uavhengig av hvordan en ser på tro og livssyn som et gode (en rettighet). 2. Det vurderes som et positivt bidrag både til samfunn, lokalmiljø, familie og den enkelte (en ressurs eller en verdi). Derfor er det i Norge slik at fellesskapet og staten skal sikre at alle får mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse. For noen kreves det ekstra innsats fra samfunnet for at denne rettigheten skal bli reell. Mange av disse er pasienter og brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Uavhengig av hva tjenesteutøverne måtte mene om brukernes tro eller livssyn, er det en del av deres oppdrag å sikre denne menneskerettigheten og respektere den enkelte slik deres livssyn kommer til uttrykk – enten det er i ritualer, kultur og tradisjoner eller i hverdagen når det gjelder klær, mat etc. I tillegg til at det er en rettighet, er det også en oppfatning at den enkeltes tro og livssyn kan være en kilde og en styrke til å takle livet når det blir vanskelig med sykdom, funksjonstap og problemer, eller når en går inn i livets siste fase. Hvordan fagfolk og tjenesteutøvere tilpasser seg endringer som følge av mye større livssynsmangfold, aktualiserer temaet for denne undersøkelsen. Reagerer de med tilbaketrekning og berøringsangst, slik enkelte hevder, vil konsekvensene kunne bli at vi ikke får en livssynsåpen, men i stedet en mer livssynstom helse- og omsorgstjeneste. Dette fører oss til det som er problemstillingen for denne undersøkelsen: Hvordan ivaretas tjenestemottakernes rettigheter og muligheter til tros- og livssynsutøvelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten? Utgangspunktet for vår problemstilling ligger i forholdet mellom den faktiske tilstanden i kommunenes helse- og omsorgstjeneste og de intensjonene som staten har formulert om utøvelse av tro og livssyn. For å avgrense problemstillingen er den delt opp i tre underproblemstillinger: – Brukernes behov for bistand i tros- og livssynsutøvelse, slik helse- og omsorgstjenesten vurderer det. – Helse- og omsorgstjenestens tilbud om bistand og tilrettelegging for å møte brukernes behov. – Samhandlingen mellom tros- og livssynssamfunn og helse- og omsorgstjenesten sett fra kommunens side og fra tros- og livssynsorganisasjonenes side. Problemstillingen og delproblemstillingene vil bli belyst ut fra en kommunal synsvinkel som er supplert med perspektiver fra tros- og livssynsorganisasjoner, føringer fra statlige myndigheter og relevante tidligere studier. Denne studien har funnet sitt datatilfang gjennom spørreskjemaer til kommunenes helse- og omsorgstjeneste og intervjuer med ulike tros- og livssynsamfunn. Spørreskjemaet ble sendt til 54 kommuner i et representativt utvalg med hensyn til kommunestørrelse og geografi. Vi fikk inn 21 svar, noe som utgjør en svarprosent på 39 %. Det er i underkant av det vi forventet. Likevel er det ikke overraskende ettersom spørreskjemaene ble sendt ut i koronatiden, og vi måtte vise forståelse for at kommunene hadde andre utfordringer og prioriteringer. Det ga samtidig en mulighet til å få svar på hvordan tros- og livssynsspørsmålene ble ivaretatt under koronapandemien. Samtidig som kommunene mottok spørreskjemaet, ble de oppfordret til å sende inn prosedyrer, avtaler og plandokumenter som berørte temaet. Ved fristens utløp mottok vi tre slike dokumenter. Intervjuene med personene fra tros- og livssynsorganisasjonene var ustrukturerte med en klar målsetting om å få fram perspektiver på tros- og livssynssamfunnenes samarbeid med helse- og omsorgssektoren og deres bidrag i å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse. Et hovedfunn fra spørreskjemaundersøkelsen er at tros- og livssynsutøvelse er et område de fleste kommunene som deltok i undersøkelsen, er bevisst på – i større grad enn vi hadde forventet. Et flertall i undersøkelsen anser måten de møter tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse på, som en viktig del av det helse- og omsorgsfaglige arbeidet. Kommunene oppgir at de oppfatter tilretteleggingen som et kommunalt ansvar, noe som kan ha sin årsak i en tydeliggjøring av dette temaet i den offentlige debatt, men også gjennom nasjonale styringsdokumenter og reformer som blant annet «Leve hele Livet», som peker på dette temaet. I intervjuene med tros- og livssynsamfunnene lokalt tyder imidlertid på at det er mindre bevissthet om at dette også er et ansvar for dem og tros- og livssynsamfunnene brukere og pasienter tilhører, noe som også bekreftes fra de sentrale tros- og livssynsorganisasjonene. Studien viser at pasienter og brukere har størst behov for tilrettelegging knyttet til å ta del i aktiviteter av tros- og livssynsmessig karakter (sang, musikk, bønn og ritualer) og for bistand knyttet til livets sluttfase og død. Dernest svarer 2/3 av respondentene at brukerbehovet i stor grad eller noen grad er knyttet til individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål samt anledningen til å ta del i sosiale tros- og livssynsfellesskap. Tallene viser at det er mindre behov for tilrettelegging knyttet til mat, klær, symboler, tider, helligdager m.m. Når det gjelder kommunens bistand til deltakelse i fellesskap og aktiviteter av tros- og livssynsmessige karakter (sang, musikk, bønn og ritualer), handler tilretteleggingen først og fremst om å stille lokaler til disposisjon og samarbeid om sosiale arrangementer. TV-overførte gudstjenester og tros- og livssynsprogram syntes også være en viktig måte å tilrettelegge på. I tillegg sier nær halvparten at de også tilrettelegger for TV-overføring av lokale gudstjenester og livssynsarrangementer. Totalt 13 av 21 kommuner sier at de også bistår med ledsagertjeneste og transport. I arbeidet med individuelle samtaler, sjelesorg og støtte i eksistensielle spørsmål svarer 11 av 21 kommuner at de anser dette som en del av deres egne ansattes vanlige faglige arbeid, og samarbeider med representanter for tros- og livssynsamfunn om dette. Det er ingen som har egne ansatte som er spesielt kvalifisert til dette, men oppgaven løses i stor grad som en integrert del av det daglige og faglige arbeidet og samarbeid med tros- og livssynssamfunn. Undersøkelsen viser videre at kommunene har stor bevissthet rundt å ivareta brukernes behov både av fysisk, emosjonell, sosial og åndelig karakter i livets sluttfase og død. Mer enn halvparten av kommunene i undersøkelsen oppgir at de gjennomfører en forberedende samtale om livets siste periode tilpasset personens forståelsesnivå og livs- og bosituasjon, gjerne i samarbeid med pårørende. De fleste kommunene oppgir også at de legger til rette for en avtale med en representant for pasientens tros- og livssynsamfunn eller andre personer som kan veilede ved behov. Data viser at kommunene har ulike systemer, formelle og uformelle, på ulike nivåer som kan fange opp brukernes/pasientenes behov for tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse, blant annet gjennom individuell plan og inntakssamtaler, samtaler med pårørende og brukeren selv. Et mindretall av svargiverne oppgir at de har nedfelte prosedyrer for å ivareta og fange opp behovet for tilrettelegging. Et flertall av kommunene ser heller ikke behovet for slike prosedyrer. Kommunene sier at de har et samarbeid både av formell og uformell karakter med tros- og livssynsamfunn. Noen få kommuner sier de har innarbeidet temaet tros- og livssynsutøvelse i planverket for helse- og omsorgsektoren, og noen flere planlegger dette i forbindelse med revisjon. Det er rimelig å anta at den tydeliggjøringen dette temaet har fått i ulike nasjonale styringsdokumenter, har påvirket dette. Samhandling med pårørende er også et tema som opptar kommunene. Pårørende er viktige informanter og bidragsytere. I tillegg viser data at tjenestene er årvåkne for pårørendes behov for både veiledning og tilrettelegging for tros- og livssynsutøvelse i utfordrende situasjoner. Et flertall i vår undersøkelse viser at kommunene har et samarbeid med tros- og livssynsamfunn. Dette samarbeidet tar imidlertid ulike former ut fra lokale forhold og behov, alt fra skriftlig avtale, og prosedyrefestet samarbeid, gjennom faste kontaktpersoner og jevnlige kontaktmøter, til mer uformelle og tilfeldige samarbeidsmåter. Kommunene samhandler mest med tros- og livssynssamfunn når det gjelder samtaler om eksistensielle spørsmål og sjelesørgeriske samtaler og ved religiøse høytider. Den norske kirke oppgis som den hyppigste samarbeidspartneren. Tallene viser at det uformelle samarbeidet med andre kristne tros- og livssynsamfunn og lokale foreninger også er til stede. Det samme gjelder for islamske trossamfunn og humanistiske livssynssamfunn. Det økende mangfoldet i samfunnet reflekteres altså i helse- og omsorgstjenesten. Når det gjelder i hvor stor grad kommunene opplever at de ulike tros- og livssynsamfunnene stiller opp for sine medlemmer når de trenger bistand til tros- og livssynsutøvelse, er det Den norske kirke som stiller mest opp, mens Human-Etisk Forbund i noe mindre grad gjør det. Det oppleves som lite kontroversielt at representanter for tros- og livssynsamfunn er til stede i enhetene med individuelle samtaler og aktiviteter både i fagmiljøet og blant brukerne. Det er likevel grunn til å tro at om en hadde spurt tjenesteutøverne direkte, hadde vi muligens fått et mer nyansert svar. Likevel er det grunn til å tro at det økende søkelyset på det livssynsåpne samfunnet og hvordan dette håndteres i livets ulike faser, har endret seg de siste årene. Tallene fra spørreskjemaundersøkelsen viser at et flertall av respondentene oppgir at de selv har noe kompetanse på området, men tallene viser at det fortsatt er behov for kompetansebygging. Det er videre grunn til å tro at det er behov for kompetansebygging på flere nivåer i tjenesten, både med hensyn til å fange opp behov, å ha kunnskap om de rettighetene pasienter og brukere har til tros- og livssynsfrihet gjennom lovverk og offentlige føringer, og hvilken grunnleggende kunnskap det er viktig å ha med seg i arbeidet i helse- og omsorgstjenesten. Å ha kjennskap til brukeren/pasientens livshistorie og individuelle preferanser er en viktig faktor for å kunne forstå behov og gi tilpasset omsorg med utgangspunkt i spørsmålet: «Hva er viktig for deg?» Det er grunn til å tro at det er et behov for å styrke dette temaet i alle typer utdanning av helse- og omsorgspersonell, både innen høyere utdanning og videregående utdanning, og både gjennom en teoretisk og praktisk tilnærming. Det overordnede samfunnsoppdraget til Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er å bidra til å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene gjennom fag- og kompetanseutvikling og spredning av ny kunnskap, nye løsninger og nasjonale føringer. Det betyr at utviklingssenteret også kan være en viktig aktør i å rette oppmerksomhet mot denne formen for faglig utviklingsarbeid, slik det blant annet er gjort i Nordland. Behovet for å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse synes ikke å ha økt under koronapandemien. Over halvparten av respondentene, 12 av 20, svarer at behovet har vært som tidligere. To svarer at det har vært større behov, mens sju av svargiverne oppgir at det har vært mindre behov for tilrettelegging og bistand. Dette er oppsiktsvekkende tall som vi finner noe overaskende, sett opp mot andre undersøkelser om behovsvekst under pandemien og generelt i krisetider. Arbeidsbelastningen for helse- og omsorgspersonellet har vært stor under pandemien, og vi spurte derfor om hva slags muligheter og evne helse- og omsorgstjenesten har hatt for tilrettelegging og bistand under koronapandemien. Totalt 20 kommuner svarte på dette spørsmålet. Blant dem svarer 7 kommuner at det har vært på samme nivå som før, mens hele 13 kommuner sier at det har vært mindre muligheter for tilrettelegging og bistand for tros- og livssynsutøvelse for brukere av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Går vi videre inn i dette, oppgir 4 av 21 kommuner at det har vært spesielt vanskelig å gi bistand til deltakelse i tros- og livssynsaktiviteter. Da pandemien tok til, måtte tros- og livssynsamfunnene omstille seg raskt. Både kirken og de fleste tros- og livssynssamfunnene var raske til å stenge og delta i dugnaden mot spredningen av viruset. Mange menigheter hadde kompetanse og utstyr for å kommunisere digitalt. Andre hadde det ikke, og mange hadde ikke nok kunnskap om hvordan dette skulle kunne foregå. Under pandemien åpnet det seg en ny digital hverdag i vårt samfunn. På hvilken måte har muligheten for bruk av digitale medier påvirket tilretteleggingen for tros- og livssynsutøvelse? Data viser at mange kommuner har tilrettelagt for digitale samtaler med familie og pårørende på skjerm, digitale overføringer på skjerm fra lokale møter, gudstjenester, samlinger, høytider m.m. Det har tilrettelagt for at brukere/pasienter kan følge TV-overførte tros- og livssynsprogram, møter og gudstjenester tilpasset den enkeltes ønsker og behov. Alle respondentene vi intervjuet fra tros- og livssynsamfunnene, mener at brukere av helse- og omsorgstjenestene, i likhet med de øvrige medlemmene i kirker og tros- og livssynsamfunn, har behov for kirkelig betjening. Respondentene melder om behov for individuelle samtaler, andakter, sosiale og kulturelle arrangementer knyttet til høytider og andre sammenhenger, og også å delta i ulike tros- og livssynsaktiviteter lokalt. Likevel påpeker alle informantene at behovet for individuelle samtaler av eksistensiell, åndelig og kulturell karakter savnes hos flere av brukerne de er i kontakt med. Mange brukere savner individuelle møter med representanter for tros- og livssynsamfunn og at noen har tid til å sette seg ned for å lytte og prate. Enkelte av informantene fra tros- og livssynsamfunnene påpeker at dette kan være utfordrende for ansatte i en travel hverdag, og at noen også vil kunne føle seg noe ukomfortable med å føre slike samtaler. Samtlige av respondentene vi intervjuet, opplever at de burde vært mer til stede, og i større grad ha tilrettelagt for tros- og livssynsutøvelse for brukere og pasienter i helse- og omsorgstjenesten. Flere oppgir også at de er avhengige av frivillige som kan bistå. Noen sier også at oppfølgingen enkelte steder overlates til pårørende i for stor grad. For å få kunnskap om de ulike behovene hos brukerne er det viktig med god samhandling og kommunikasjon mellom kommunen, tjenesteutøverne og tros- og livssynsamfunnene for å tilrettelegge tilbudet. Kunnskap om hverandres måter å arbeide på er også noe som er viktig for å utvikle samarbeidet. Tros- og livssynsamfunnene ser et tydelig behov for å sette dette temaet på dagsordenen, spesielt i lokale sammenhenger. For ledere av tros- og livssynsamfunnene regionalt vil det være viktig å informere og å ta i bruk blant annet opplæringsmateriell utviklet av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn og andre kompetansetilbud. Et annet område er å styrke opplæringen av frivillige i tros- og livssynsamfunn. Likeledes er det viktig å styrke dette temaet blant annet gjennom fag- og studieplaner ved lærestedene både på de tradisjonelle teologiske lærestedene og læresteder der en utdanner imamer, veiledere, pastorer og menighetsledere.