Search

Hovedbudskap Dette er en revisjon av en tidligere publisert rapport. Se forordet i pdf-filen for forklaring. Digital hjemmeoppfølging omfatter bruk av teknologiske løsninger for at personer kan følges opp av helse- og omsorgstjenesten i hjemmet. Vi utførte en oversikt over seks systematiske oversikter som undersøkte effekter av digital hjemmeoppfølging av voksne med ikke-smittsomme kroniske sykdommer med tanke på ressursbruk i spesialisthelsetjenesten. Oversiktene ble publisert mellom 2016 og 2020. Oversiktene inkluderte 125 primærstudier, hvorav 83 studier var relevante for denne rapporten. Gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget i denne rapporten viser, sammenlignet med vanlig praksis, at digital hjemmeoppfølging: • muligens har liten eller ingen effekt på innleggelser og på bruk av akutthelsetjenester hos personer med hjerte- og karsykdommer (lav tillit). • trolig reduserer innleggelser hos personer med astma (moderat tillit). • muligens har liten eller ingen effekt på bruk av akutthelsetjenester eller på og antall liggedøgn hos personer med kols (lav tillit). • Det er usikkert om digital hjemmeoppfølging har en effekt på innleggelser hos personer med kols og på bruk av akutthelsetjenester hos personer med astma (svært lav tillit). Tilliten vår til funnene ble nedgradert hovedsakelig grunnet manglende beskrivelse av tiltakenes innhold, metodiske skjevheter og upresise effektestimater. Det er behov for mer primærforskning som undersøker effekten av digital hjemmeoppfølging hos personer med ulike kroniske sykdommer, slik som diabetes, psykiske lidelser eller kreft. Det ser ikke ut til å være noen forskjell mellom digital hjemmeoppfølging og vanlig praksis med tanke på ressursbruk i spesialisthelsetjenesten for personer med hjerte- og karsykdommer, kols eller astma. Det er sannsynlig at fremtidig forskning av høy kvalitet vil endre denne konklusjonen. Det mangler oppsummert forskning på effekten av digital hjemmeoppfølging på polikliniske konsultasjoner eller poliklinisk oppfølging.

Hovedbudskap Graves’ er en autoimmun sykdom og den vanligste årsaken til høyt stoffskifte hos yngre personer. Ved Graves’ sykdom danner immunforsvaret antistoffer som stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin. Symptombildet ved Graves’ sykdom kan inkludere uforklarlig vektnedgang, hjertebank, nervøsitet, skjelvinger, irritabilitet, tretthet, søvnvansker, varmeintoleranse, hevelse på halsen (struma) og øyeproblemer. Røyking er en kjent risikofaktor. Øyeproblemer, som ofte følger med sykdommen, forverres også av røyking. Hensikten med denne hurtigoversikten var å undersøke effekten av behandling med radioaktivt jod, medikamenter og kirurgi hos Graves’-pasienter som røyker. Vi utførte systematiske litteratursøk i flere databaser og alle referansene ble lest av to uavhengige medarbeidere, men vi fant ingen systematiske oversikter som møtte våre inklusjonskriterier. Vi kan dermed ikke si noe om effekten av behandling med radioaktivt jod, medikamenter og kirurgi hos Graves’ pasienter som røyker. Dette arbeidet har imidlertid identifisert et kunnskapshull i form av mangel på oppsummert forskning på området. Vi har ikke søkt etter primærstudier, og vet ikke om det finnes studier som kunne besvart problemstillingen med den grad av pålitelighet som kreves for bruk i samvalgsverktøy. Key messages Graves' is an autoimmune disease and the most common cause of hyperthyroidism in younger people. In Graves' disease, the immune system forms antibodies that stimulate the thyroid gland to increase production of the hormone thyroxine. Signs and symptoms of Graves' disease can include unexplained weight loss, palpitations, nervousness, tremors, irritability, fatigue, sleep difficulties, heat intolerance, swelling in the neck (goiter) and eye problems. Smoking is a known risk factor. Eye problems, which often accompany the disease, are also worsened by smoking. The purpose of this rapid review was to evaluate the effect of treatment with radioactive iodine, medication and surgery in Graves' patients who smoke. We carried out systematic literature searches in several databases and all references were screened by two independent researchers, but we did not find any systematic reviews that met our inclusion criteria. Therefore, we cannot say anything about the effect of treatment with radioactive iodine, drugs and surgery in Graves' patients who smoke. However, this work has identified a knowledge gap in the form of a lack of summarized research in the area. We did not search for primary studies, and do not know if there are any studies that could answer the scope with the degree of certainty required for use in patient decision aids.

Hovedbudskap Det er laget en filmpresentasjon av rapporten (Youtube): Når foreldre går fra hverandre, får det store konsekvenser for et barn. Familien må blant annet ta stilling til hvor barnet skal bo og omfang av samvær med hver av foreldrene. Målet med denne kunnskapsoppsummeringen var å undersøke betydningen av ulike samværs- og bostedsordninger for barn og unges trivsel, psykiske helse og relasjon til foreldre, samt foreldrenes samarbeid og konfliktnivå. Vi besvarte tre forskningsspørsmål (studier fra Norden): 1) Hva er konsekvenser av omfattende samvær/delt bosted sammenlignet med mindre samvær/fast bosted? Vi inkluderte én kohortstudie. Vi fant at kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt: vi vet ikke om det er forskjeller i psykisk helse mellom barn i ulike bostedsordninger. 2) Hva er foreldre og barn og unges opplevelser av og preferanser for ulike samværs- og bostedsordninger? Vi inkluderte 17 kvalitative studier av familier med delt bosted. Studiene identifiserte mange temaer av betydning for barn og unges opplevelse av delt bosted, deriblant relasjonene mellom barn og foreldre og mellom foreldre, praktisk gjennomføring, avstand mellom hjemmene, fleksibilitet, opplevd tilhørighet, og ivaretakelse av barnas ønsker. 3) Hvilke faktorer ved samværs- og bostedsordninger kan assosieres med eller påvirke barn og unges liv og psykiske helse samt samarbeid/konflikt mellom foreldre? Vi inkluderte 23 kvantitative studier som undersøkte sammenhengen mellom ulike bostedsordninger og relevante utfall hos barn og foreldre. Faktorene som i størst grad så ut til å påvirke (svekke) sammenhengene mellom bostedsordning og utfall (f.eks. psykisk helse) var relasjoner i familien (barn-foreldre, samarbeid/konflikt foreldre) og familieforutsetninger (foreldres helse og økonomi). Det komplekse samspillet mellom temaer og faktorer som ble belyst i de kvalitative og kvantitative studiene gir en indikasjon på at én bostedsordning kan oppleves veldig ulikt fra barn til barn. Basert på det nåværende kunnskapsgrunnlaget kan det se ut som om relasjoner i familien samt kommunikasjon og konflikter mellom foreldrene kanskje er like viktige for hvordan barn og unge har det, som samværs- eller bostedsordningen i seg selv.

Hovedbudskap Vi har kartlagt systematiske oversikter på forskning om behandling av sykdommer som kun rammer kvinner og andre som ble registrert som jente ved fødsel, og sykdommer som kan ramme ulikt avhengig av kjønn. Vi har identifisert systematiske oversikter via systematiske litteratursøk, vurdert hver og én opp mot inklusjonskriteriene og kodet de vi inkluderte etter et forhåndsbestemt rammeverk. Vi fant: • 1739 systematiske oversikter om behandling av sykdommer som kun rammer kvinner • 777 systematiske oversikter om behandling av sykdommer som kan ramme alle og som hadde separate analyser for kvinner • 587 systematiske oversikter om behandling av brystkreft Over halvparten av de systematiske oversiktene som omhandlet behandling av sykdommer som rammer kvinner hadde fokus på kvinner i fertil alder. Det var få systematiske oversikter om behandling av barn (0 til 12 år, 1 %), ungdom (13 til 17 år, 2 %), pensjonister (67 til 79 år, 1 %) og om de eldre (80 år +, 1 %). Vi fant ingen systematiske oversikter som omhandlet to av de 26 prespesifiserte sykdommene som rammer kun kvinner. Vi fant ingen systematiske oversikter om 15 av de 77 sykdommene som kan ramme ulikt basert på kjønn og som hadde egen analyse for kvinner. Dette forskningskartet vurderer verken enkeltstudier, effekten av behandlingene eller påliteligheten av forskningen. Key message We have created an evidence and gap map of systematic reviews about treatment of illnesses that only affect women, and illnesses assumed to affect people differently depending on sex. We identified systematic reviews through systematic literature searches, assessed references against our eligibility criteria and coded included reviews according to a pre-specified coding system. We found: • 1739 systematic reviews pertaining to treatment of illnesses that only affect women • 777 systematic reviews pertaining to treatment of illnesses that may affect people differently depending on sex and that provided separate analysis on sex • 587 systematic reviews pertaining to treatment of breast cancer More than half of the systematic reviews about treatment of illnesses affecting women in particular were conducted on women of fertile age. There were few systematic reviews conserning treatment of children (0 to 12 years, 1%), adolescents (13 to 17 years, 2%), pensioners (67 to 79 years, 1%) or elderly patients (80 years +, 1%). We did not identify any systematic reviews for two of the 26 prespesified illnesses affecting women only. We did not find any systematic reviews pertaining to 15 of the 77 prespesified illnesses that may affect people differently depending on sex. This evidence and gap map does not assess single studies, the actual effect of the treaments nor the quality of the research.

Hovedbudskap Dette er en revisjon av en tidligere publisert rapport. Se forordet i pdf-filen for forklaring. Digital hjemmeoppfølging omfatter bruk av teknologiske løsninger for at personer kan følges opp av helse- og omsorgstjenesten i hjemmet. Vi utførte en oversikt over seks systematiske oversikter som undersøkte effekter av digital hjemmeoppfølging av voksne med ikke-smittsomme kroniske sykdommer med tanke på ressursbruk i spesialisthelsetjenesten. Oversiktene ble publisert mellom 2016 og 2020. Oversiktene inkluderte 125 primærstudier, hvorav 83 studier var relevante for denne rapporten. Gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget i denne rapporten viser, sammenlignet med vanlig praksis, at digital hjemmeoppfølging: • muligens har liten eller ingen effekt på innleggelser og på bruk av akutthelsetjenester hos personer med hjerte- og karsykdommer (lav tillit). • trolig reduserer innleggelser hos personer med astma (moderat tillit). • muligens har liten eller ingen effekt på bruk av akutthelsetjenester eller på og antall liggedøgn hos personer med kols (lav tillit). • Det er usikkert om digital hjemmeoppfølging har en effekt på innleggelser hos personer med kols og på bruk av akutthelsetjenester hos personer med astma (svært lav tillit). Tilliten vår til funnene ble nedgradert hovedsakelig grunnet manglende beskrivelse av tiltakenes innhold, metodiske skjevheter og upresise effektestimater. Det er behov for mer primærforskning som undersøker effekten av digital hjemmeoppfølging hos personer med ulike kroniske sykdommer, slik som diabetes, psykiske lidelser eller kreft. Det ser ikke ut til å være noen forskjell mellom digital hjemmeoppfølging og vanlig praksis med tanke på ressursbruk i spesialisthelsetjenesten for personer med hjerte- og karsykdommer, kols eller astma. Det er sannsynlig at fremtidig forskning av høy kvalitet vil endre denne konklusjonen. Det mangler oppsummert forskning på effekten av digital hjemmeoppfølging på polikliniske konsultasjoner eller poliklinisk oppfølging.

Hovedbudskap Gravide/fødende kan oppleve avstanden mellom hjemmet og fødeinstitusjon som en utrygg situasjon. Hensikten med denne systematiske oversikten er å svare på: Hva er betydningen av avstand til fødeinstitusjon for uønskede hendelser, risiko for komplikasjoner og sykelighet hos gravide/fødende og foster eller nyfødte? Og: Hva er effekten/betydningen av følgetjeneste sammenliknet med ingen følgetjeneste på uønskede hendelser, risiko for komplikasjoner og sykelighet hos gravide/fødende som bor mer enn 90 minutter fra fødeinstitusjon og deres foster eller nyfødte? Vi søkte i internasjonale litteraturdatabaser etter studier publisert i perioden fra 2010 til 2020. Vi inkluderte fem studier, hvorav to norske. Fra disse hentet vi ut og analyserte data, vi vurderte risiko for skjevheter, samt vurderte vår tillit til resultatene med dertil egnet verktøy. En avstand over 60 minutter fra fødeinstitusjon gir sannsynligvis en stor økning i oddsen for ikke-planlagt fødsel utenfor fødeinstitusjon, kanskje en liten økning i risikoen for eklampsi/HELLP og kanskje en stor økning i risikoen for igangsetting av fødsel av logistiske grunner. For øvrige utfall kan vi ikke si noe sikkert om betydningen av avstand på utfall for gravide/fødende og fostre eller nyfødte på grunnlag av de inkluderte studiene. Det er behov for mer forskning og da med mer standardiserte målemetoder. Det mangler også forskning om effekter av følgetjenester for fødende med lang reisevei til fødeinstitusjon, for alle relevante utfall. Vi kan vi ikke si noe sikkert om betydningen av avstand på andre utfall for gravide/fødende og fostre eller nyfødte på grunnlag av de inkluderte studiene.

Hovedbudskap Nesten alle unge og voksne i dag er hyppige brukere av smarttelefoner. Begrepet «technoference» beskriver teknologiens avbrytelser eller innblandinger i relasjoner. Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag av Helsedirektoratet å systematisk oppsummere forskning om konsekvenser av foreldres bruk av mobile skjermer i samvær med barn 0-6 år, på utfall som foreldres sensitivitet, samspill med barnet, tilknytning og utvikling. Gjennom litteratursøk i databaser og en rekke andre kilder identifiserte vi ca. 10.000 referanser og gikk gjennom 83 studier i fulltekst. Vi inkluderte 15 eksperimentelle studier og 5 naturalistiske observasjonsstudier. Vi vurderte risiko for systematiske skjevheter og tillit til dokumentasjonen for de 15 eksperimentelle studiene. • I fire eksperimentelle studier av ammesituasjoner rapporterte forfatterne varierte resultater og kunnskapsgrunnlaget er svært usikkert • I ni eksperimentelle studier av ulike leke- og samspillsituasjoner rapporterte forfatterne mer enhetlige resultater, kunnskapsgrunnlaget antyder at på kort sikt kan det være negative konsekvenser på sensitivitet og responsivitet, i barnets stress og negative følelsesuttrykk og i samspillet generelt. • I to studier av læringssituasjoner rapporterte forfatterne varierte resultater, og kunnskapsgrunnlaget er svært usikkert • I fem naturalistiske observasjonsstudier av samspillsituasjoner på lekeplasser, kafeer og lignende rapporterte forfatterne noen sammenhenger mellom mobilbruk og dårligere responsivitet og minsket sannsynligheten for samspill, men her kan vi ikke utelukke at det er andre faktorer som påvirker både telefonbruk og samspill. Selv om resultatene i denne oversikten viser noen mulige konsekvenser på kort sikt, er forskningsspørsmålet begrenset besvart. Det er behov for mer forskning med lenger tidsperspektiv.

Introduction Human immunoglobulin is produced from plasma derived from blood donors. These drugs consist of antibodies that can protect against infections and are used to treat a wide variety of diseases, among others hereditary (primary) immunodeficiencies and deficiencies following other treatment or diseases (secondary), as well as autoimmune and inflammatory diseases. For some conditions, the treatment is lifesaving, while for other diseases alternative treatment options exist. In Norway, human immunoglobulin is used in the medical fields of immunology, hematology, neurology, rheumatology, skin diseases, pediatric and infectious disease, as well as treatment of malignancies and transplantation. The drugs are administered intravenously or subcutaneously. Some patients may receive repeated and lifelong treatment, for example in the case of primary immunodeficiency. For other conditions, for example the neurological disease Guillain-Barré syndrome, immunoglobulin is an acute treatment. In situations with limited supply, there may be a need to prioritize patients or patient groups. The availability of human immunoglobulin is limited and may be uncertain as its production depends on blood donations. Norway is not self-sufficient with human immunoglobulin, but depends to a large extent on donations in other countries, first and foremost in the USA. The costs are high and the use of these medicines is increasing in Norway and globally. Objective We aimed to conduct a scoping review of the clinical research literature on the efficacy of human immunoglobulin in a selection of diseases and conditions where these drugs are currently used in Norway. With this rapid health technology assessment, we mapped the consumption of and costs incurred by human immunoglobulin use in Norway. We further aimed to unveil possible variations in use by geographical regions and between clinical disciplines. Method We limited the scope of this health technology assessment to map the evidence base of efficacy in patients who receive human immunoglobulin in Norwegian medical practice. We developed a list of relevant diseases in co-operation with external experts. For the selected conditions, we searched for review literature (systematic reviews and health technology assessments) published during the past five years and for primary studies where we could not find reviews. We extracted data from the included reviews and present them in tables as the results were reported in the original reviews. We have not conducted our own analyses. We have not explicitly assessed the quality of the included reviews and studies. We have not made confidence judgements in the results. The Norwegian Institute of Public Health co-operated with The Norwegian Hospital Procurement Trust and calculated the consumption of human immunoglobulin in Norway. Here, we used data from Farmastat and Sykehusapotekenes legemiddelstatistikk, respectively. We analysed both consumption and costs on a national level from 2016 to 2020. To investigate possible geographical differences, we mapped consumption at county level. Here, we present both absolute figures and consumption relative to population size. We also gathered data from the innsatsstyrt finansiering («effort driven financing») database and calculated consumption in different medical fields. Results We included 63 systematic reviews and 4 primary studies that summarize the efficacy of immunoglobulin in conditions treated in Norway. For some diseases, efficacy has been explored in randomised controlled trials. For many conditions, research evidence is limited to cohort studies, case series and case reports. The consumption of human immunoglobulin has increased by 55 % between 2016 and 2020. Both intravenous and subcutaneous use is on the rise. From 2019 to 2020, this increase was lower than during the previous years. Data for 2021 point to a reduction in annual usage compared to 2020. Total consumption is up to three times higher in counties that use the largest volume of immunoglobulin (Nordland, Troms and Finnmark) compared with counties where their use is lowest (Trøndelag, Vestland) adjusted for population size. Human immunoglobulin is most used in the fields of hematology, neurology and immunology, which together made up for 87 % of all patients treated in 2020. Patients who received intravenous immunglobulin that year most frequently suffered from a hematological or neurological disease, primary or secondary immunodeficiency. Subcutaneous immunglobulin, which can be self-administered in outpatient treatment, is mostly used for immunological conditions. Discussion For many conditions where immunoglobulin is used as treatment, research evidence of its efficacy is insufficient. Many conditions are rare and to conduct robust effect studies can therefore be difficult. Both consumption of human immunoglobulin and costs associated with these medicines have increased substantially in Norway between 2016 and 2020. The increase from 2019 to 2020 was lower compared to previous years. Preliminary numbers for 2021 indicate a lower annual consumption than during the year of 2020 and may have been impacted by the COVID-19 pandemic. Less availability of blood donations globally may have contributed to the increase in costs. We expect the consumption of human immunoglobulin to increase further in years to come, for example among patients with immunodeficiencies following cancer treatment. In a possible future shortage of these drugs, there may not be enough human immunoglobulin available for all patients. This development is in line with the overall increasing usage in Scandinavia, in other European countries and globally. Our analyses show variable prescribing patterns for these drugs within Norway. We believe that regional differences in medical practice in part are due to the lack of national guidelines. If further efforts are to be taken in this domain, we believe it is necessary to include recommendations for use in addition to an assessment of research evidence. Existing international guidelines for their use rely heavily on clinical experience, among other factors. International guidelines can be adapted to the Norwegian context. If priority settings are to be developed, they should cover all relevant medical disciplines. Conclusion We found evidence of efficacy for diagnoses that are indicated for treatment with human immunoglobulin. We identified research on their efficacy also for diseases that at present are treated off-label, that is for unapproved indications. For such conditions, the evidence of efficacy is usually very limited. The consumption of human immunoglobulin in Norway has increased by 55 % between 2016 and 2020. Their costs have increased by 119 % during the same period. Immunoglobulin is mostly used within the medical disciplines of hematology, neurology and immunology. These medicines are not uniformly used throughout Norway. In the northernmost counties, total immunoglobulin consumption was almost three times as high as in counties with least usage during the past year.

Plain language summary: In March 2021 we searched for systematic reviews that analyse and summarise the effectiveness of facemasks on respiratory virus transmission, such as COVID-19. We found one systematic review of high quality. This high-quality systematic review analyses and summarises the effectiveness of facemasks versus no facemasks or different types of facemasks. All types of populations and settings are included. We have communicated the relevant findings of this systematic review as a short communication product called «Briefly summarised». This systematic review searched for studies in April 2020 and does not include studies on COVID-19. Thus, this high-quality systematic review provides indirect evidence regarding COVID-19. In the process of making this rapid overview we found that it would be very helpful to make a thorough map of the relevant primary studies included in the systematic reviews in one place. Hovedfunn (Norwegian) I mars 2021 søkte vi etter systematiske oversikter som analyserer og oppsummerer effekten av å bruke munnbind på smitte av luftveisinfeksjoner, som covid-19. Vi fant én systematisk oversikt av høy kvalitet. Denne høykvalitetsoversikten analyserer og oppsummerer effekten av å bruke munnbind sammenlignet med ingen munnbind eller ulike typer munnbind eller masker. Alle typer populasjoner og settinger er inkludert. Vi har laget en kort oppsummering av relevante funn i et kort kommunikasjonsprodukt som heter «Briefly summarised» («Kort oppsummert» på norsk). Den systematiske oversikten søkte etter studier i april 2020 og omfatter ingen studier om covid-19. Denne høykvalitetsoversikten presenterer dermed kun indirekte forskning med hensyn til Covid-19. I arbeidet med denne hurtigoversikten, fant vi at en grundig kartlegging av de relevante primærstudiene som er med i de systematiske oversiktene, vil være nyttig å samle på ett sted.

Plain language summary: In March 2021 we searched for systematic reviews that analyse and summarise the effectiveness of facemasks on respiratory virus transmission, such as COVID-19. We found one systematic review of high quality. This high-quality systematic review analyses and summarises the effectiveness of facemasks versus no facemasks or different types of facemasks. All types of populations and settings are included. We have communicated the relevant findings of this systematic review as a short communication product called «Briefly summarised». This systematic review searched for studies in April 2020 and does not include studies on COVID-19. Thus, this high-quality systematic review provides indirect evidence regarding COVID-19. In the process of making this rapid overview we found that it would be very helpful to make a thorough map of the relevant primary studies included in the systematic reviews in one place.

Introduction Human immunoglobulin is produced from plasma derived from blood donors. These drugs consist of antibodies that can protect against infections and are used to treat a wide variety of diseases, among others hereditary (primary) immunodeficiencies and deficiencies following other treatment or diseases (secondary), as well as autoimmune and inflammatory diseases. For some conditions, the treatment is lifesaving, while for other diseases alternative treatment options exist. In Norway, human immunoglobulin is used in the medical fields of immunology, hematology, neurology, rheumatology, skin diseases, pediatric and infectious disease, as well as treatment of malignancies and transplantation. The drugs are administered intravenously or subcutaneously. Some patients may receive repeated and lifelong treatment, for example in the case of primary immunodeficiency. For other conditions, for example the neurological disease Guillain-Barré syndrome, immunoglobulin is an acute treatment. In situations with limited supply, there may be a need to prioritize patients or patient groups. The availability of human immunoglobulin is limited and may be uncertain as its production depends on blood donations. Norway is not self-sufficient with human immunoglobulin, but depends to a large extent on donations in other countries, first and foremost in the USA. The costs are high and the use of these medicines is increasing in Norway and globally. Objective We aimed to conduct a scoping review of the clinical research literature on the efficacy of human immunoglobulin in a selection of diseases and conditions where these drugs are currently used in Norway. With this rapid health technology assessment, we mapped the consumption of and costs incurred by human immunoglobulin use in Norway. We further aimed to unveil possible variations in use by geographical regions and between clinical disciplines. Method We limited the scope of this health technology assessment to map the evidence base of efficacy in patients who receive human immunoglobulin in Norwegian medical practice. We developed a list of relevant diseases in co-operation with external experts. For the selected conditions, we searched for review literature (systematic reviews and health technology assessments) published during the past five years and for primary studies where we could not find reviews. We extracted data from the included reviews and present them in tables as the results were reported in the original reviews. We have not conducted our own analyses. We have not explicitly assessed the quality of the included reviews and studies. We have not made confidence judgements in the results. The Norwegian Institute of Public Health co-operated with The Norwegian Hospital Procurement Trust and calculated the consumption of human immunoglobulin in Norway. Here, we used data from Farmastat and Sykehusapotekenes legemiddelstatistikk, respectively. We analysed both consumption and costs on a national level from 2016 to 2020. To investigate possible geographical differences, we mapped consumption at county level. Here, we present both absolute figures and consumption relative to population size. We also gathered data from the innsatsstyrt finansiering («effort driven financing») database and calculated consumption in different medical fields. Results We included 63 systematic reviews and 4 primary studies that summarize the efficacy of immunoglobulin in conditions treated in Norway. For some diseases, efficacy has been explored in randomised controlled trials. For many conditions, research evidence is limited to cohort studies, case series and case reports. The consumption of human immunoglobulin has increased by 55 % between 2016 and 2020. Both intravenous and subcutaneous use is on the rise. From 2019 to 2020, this increase was lower than during the previous years. Data for 2021 point to a reduction in annual usage compared to 2020. Total consumption is up to three times higher in counties that use the largest volume of immunoglobulin (Nordland, Troms and Finnmark) compared with counties where their use is lowest (Trøndelag, Vestland) adjusted for population size. Human immunoglobulin is most used in the fields of hematology, neurology and immunology, which together made up for 87 % of all patients treated in 2020. Patients who received intravenous immunglobulin that year most frequently suffered from a hematological or neurological disease, primary or secondary immunodeficiency. Subcutaneous immunglobulin, which can be self-administered in outpatient treatment, is mostly used for immunological conditions. Discussion For many conditions where immunoglobulin is used as treatment, research evidence of its efficacy is insufficient. Many conditions are rare and to conduct robust effect studies can therefore be difficult. Both consumption of human immunoglobulin and costs associated with these medicines have increased substantially in Norway between 2016 and 2020. The increase from 2019 to 2020 was lower compared to previous years. Preliminary numbers for 2021 indicate a lower annual consumption than during the year of 2020 and may have been impacted by the COVID-19 pandemic. Less availability of blood donations globally may have contributed to the increase in costs. We expect the consumption of human immunoglobulin to increase further in years to come, for example among patients with immunodeficiencies following cancer treatment. In a possible future shortage of these drugs, there may not be enough human immunoglobulin available for all patients. This development is in line with the overall increasing usage in Scandinavia, in other European countries and globally. Our analyses show variable prescribing patterns for these drugs within Norway. We believe that regional differences in medical practice in part are due to the lack of national guidelines. If further efforts are to be taken in this domain, we believe it is necessary to include recommendations for use in addition to an assessment of research evidence. Existing international guidelines for their use rely heavily on clinical experience, among other factors. International guidelines can be adapted to the Norwegian context. If priority settings are to be developed, they should cover all relevant medical disciplines. Conclusion We found evidence of efficacy for diagnoses that are indicated for treatment with human immunoglobulin. We identified research on their efficacy also for diseases that at present are treated off-label, that is for unapproved indications. For such conditions, the evidence of efficacy is usually very limited. The consumption of human immunoglobulin in Norway has increased by 55 % between 2016 and 2020. Their costs have increased by 119 % during the same period. Immunoglobulin is mostly used within the medical disciplines of hematology, neurology and immunology. These medicines are not uniformly used throughout Norway. In the northernmost counties, total immunoglobulin consumption was almost three times as high as in counties with least usage during the past year.

Hovedbudskap Område for helsetjenester i Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) å identifisere studier om årsaker til og tiltak mot kjønnsforskjeller innenfor utdanning og yrkesliv. Metode Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering av typen ‘systematisk litteratursøk med sortering’. Vi søkte i juni 2020 i ulike samfunnsvitenskapelige databaser etter empirisk litteratur i Norden, publisert 2019-2020. To forskere gikk gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i henhold til inklusjonskriteriene. Det styrende inklusjonskriteriet var at publikasjonen omhandler årsakene til kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg eller tiltak som kan skape endring på dette feltet. Resultater Vi inkluderte 23 studier: • 17 studier om årsakene til kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg • 6 studier om tiltak og prosesser som kan redusere kjønnsforskjeller innenfor utdannings- og yrkesliv. Litt over halvparten av disse 23 studiene fokuserte på yrkesliv. Blant de inkluderte studiene var det én kunnskapsoppsummering og fem kvalitative studier. Det var flest studier fra Sverige (n=10) og Norge (n=5). I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi ikke lest publikasjonene i fulltekst og dermed ikke vurdert studienes kvalitet. Vi har kun sortert referansene etter type, basert på sammendragene.

Hovedbudskap Det er faglig uenighet om hvordan svangerskap som har passert termin skal håndteres. Verdens helseorganisasjon anbefaler å tilby igangsetting av fødsel etter 41 fullgåtte uker. I denne systematiske oversikten har vi inkludert fire randomiserte studier for å vurdere effektene av å sette i gang fødsel ved 41 fullgåtte svangerskapsuker sammenliknet med avventende holdning fram til 42 fullgåtte svangerskapsuker. Kunnskapsgrunnlaget viser at fødselsinduksjon ved 41 svangerskapsuker (+ 0-2 dager) sammenliknet med avventende holdning til 42 svangerskapsuker (+ 0-2 dager): trolig reduserer dødfødsler, perinatale dødsfall og innleggelser i nyfødtintensivavdeling trolig gir en liten reduksjon i andel nyfødte med Apgar-skår < 7 etter 5 minutter muligens gir liten eller ingen forskjell når det gjelder asfyksi trolig ikke gir noen forskjell når det gjelder risiko for forløsning ved keisersnitt, forløsning ved vakuum eller tang eller postpartum blødning muligens gir en liten reduksjon i andel kvinner med perinealrifter grad 3 eller 4 Vi har middels tillit til de fleste resultatene. Igangsetting av fødsel ved 41 uker ser ut til å redusere risikoen for nyfødtkomplikasjoner, men ser ikke ut til å ha betydning for utfall hos kvinnene.

Hovedbudskap Norge tilbys legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for personer med opioidavhengighet. Pasienters og helsepersonells erfaringer med LAR kan gi verdifull kunnskap til å forbedre tiltakets kvalitet og akseptabilitet, og tilgang til og bruk av tjenester knyttet til LAR. Vi oppsummerte 24 kvalitative studier om pasienters og helsepersonells erfaringer med LAR. Vi brukte Andersens modell for helsetjenestebruk som rammeverk i analysene. Vi vurderte deretter tilliten til resultatene ved hjelp av Grade CERQual. Våre analyser resulterte i seks hovedfunn: Stigma fra personer utenfor LAR, var en barriere for å oppsøke og forbli i behandling (Høy tillit). Pasienter og helsepersonell opplevde at LAR-systemet bidro til ytterligere stigma (Høy tillit). Mangelfull kunnskap og kompetanse blant helsepersonell reduserte kvaliteten på LAR, og påvirket pasientenes opplevelse av LAR og behandlingsutfall negativt (Moderat tillit). Kommunikasjon og forhold mellom pasienter og personell var enten fasilitatorer eller barrierer for etterlevelse i LAR (Høy tillit). Pasienter hadde mange forventninger om ikke-helserelaterte individuelle utfall av LAR, for eksempel å komme seg i jobb, få bolig, og å få tilbake sosiale relasjoner (Moderat tillit). Pasientene balanserte kontinuerlig positive forventninger til LAR, opp mot negative utfall, spesielt utfall knyttet til stigma (Lav tillit).

Key message We have systematically collected and reviewed the evidence for clinical efficacy for disease modifying treatments for PPMS. We included three randomised placebo-controlled trials that each compare the effect of one medication (either fingolimod, ocrelizumab or rituximab, respectively) with placebo. For each of the three drugs, we calculated the risk ratios for confirmed disease progression. We also report results in the form of hazard ratios. Our results show that ocrelizumab and rituximab may reduce the risk of confirmed disease progression more than placebo. In total, the results do not give us good reason to assume that one drug is better than the other. Fingolimod may also reduce the risk of confirmed disease progression, although to a lesser degree than for ocrelizumab and rituximab. We find these results to be less convincing than for ocrelizumab and rituximab. We have not conducted a full health economic evaluation as we do not have strong reasons to believe that one specific drug is better or worse than the other, and because rituximab is substantially less costly than the two other treatments.

Innledning: De norske nasjonale retningslinjene fra 2013 for antibiotikabehandling av sepsis og septisk sjokk har blitt diskutert på grunn av usikkerhet omkring effekt og sikkerhet av nåværende anbefalt kombinasjonsbehandling. Det er ytterligere usikkerhet blant leger i Norge om hvilken alternativ empirisk antibiotikabehandling som er best for voksne pasienter med septisk sjokk med ukjent opprinnelse, og mulige konsekvenser for antimikrobiell resistens. Pasienter med septisk sjokk må få behandling umiddelbart, dette inkluderer rask oppstart av antibiotikabehandling. Dersom man ikke vet hva som forårsaker infeksjonen, må man starte med empirisk behandling. Empirisk behandling er basert på klinisk erfaring og antagelser man gjør når nødvendig informasjon ikke er tilgjengelig. Som et ledd i forberedelsene til en oppdatering av denne retningslinjen ble område for helsetjenester ved Folkehelseinstituttet bedt av Helsedirektoratet om å lage en systematisk oversikt over tilgjengelig forskning om empirisk behandling med antibiotisk kombinasjonsbehandling sammenlignet med monoterapi for voksne pasienter med septisk sjokk av ukjent patogen og opprinnelse. Metode Vi gjennomførte et systematisk litteratursøk 02.12.2019 i følgende databaser: Medline, EMBASE, Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL), og for planlagte og pågående studier i clinicaltrials.gov og WHO ICTRP. Vi vurderte publikasjoner på dansk, engelsk, norsk, tysk og svensk. To personer screenet uavhengige av hverandre titler og abstrakter for å identifisere mulige relevante artikler. Vi evaluerte relevansen til utvalgte publikasjoner basert på inkluderingskriteriene våre: Populasjon Voksne pasienter med septisk sjokk eller mistanke om septisk sjokk, med ukjent infeksjonsopprinnelse før behandlingsstart Intervensjon Empirisk kombinasjonsbehandling med antibiotika inkludert følgende: · Macrolide + betalactam (alle typer) · Genta-/tobramycin (enkel daglig dose) + betalactam (ampicillin eller (benzyl) penicillin) · Genta-/tobramycin (enkel daglig dose) + betalactam (untatt ampicillin eller (benzyl) penicillin) · Amikacin (enkel daglig dose) + betalactam (ampicillin eller (benzyl) penicillin) · Amikacin (enkel daglig dose) + betalactam (untatt ampicillin eller (benzyl) penicillin) Planlagt behandling med aminoglykosid må inkludere dagligdose Komparator Monoterapi med antibiotika Utfall Dødelighet (30 dager) Alvorlige bivirkninger (inkludert organskader) Liggetid på sykehus (dager) Liggetid i ICU (dager) Bakteriell utryddelse (negativ blodkultur) Studie design Prospektive kontrollerte studier inkludert randomiserte kontrollerte studier, ikke-randomiserte kontrollerte studier, kontrollerte kohortstudier Resultat Av de 4086 identifiserte referansene vurderte vi (to personer uavhengig av hverandre) alle titler og abstrakt mot inklusjonskriteriene og vi vurderte 15 som mulig relevante. Vi leste disse 15 studiene i fulltekst. Ingen av dem oppfylte inklusjonskriteriene. Årsaken til eksklusjon var ikke relevante intervensjoner (n = 11), kun abstrakt (n = 1), aggregerte data, det vil si at resultatene var presentert samlet på en slik måte at vi ikke kunne isolere kun de relevante resultatene (n = 1), ingen primærdata (n = 1) og aggregerte data (n = 1). Ingen studier ble ekskludert på bakgrunn av språk. Vi identifiserte ingen studier som sammenlignet empirisk kombinasjonsbehandling med antibiotika og monoterapi for voksne pasienter med septisk sjokk av ukjent patogen og opprinnelse. Diskusjon Vi fant ikke publisert studier om empirisk kombinasjonsbehandling med antibiotika for septisk sjokk av ukjent opprinnelse. Det finnes imidlertid forskning om antibiotisk kombinasjonsbehandling sammenliknet med monoterapi for andre pasientgrupper. Dette gjenspeiles i de internasjonale retningslinjene fra 2016 for behandling av sepsis og septisk sjokk, en omfattende oversikt av klinisk relevante aspekter ved septisk sjokk(1). Den retningslinjen gjennomgår dokumentasjon for effekt av kombinasjonsbehandling med antibiotika sammenlignet med monoterapi for septisk sjokk samlet, men ikke spesifikt for ukjent opprinnelse og ukjent patogen. Våre funn bekrefter at det fortsatt er et kunnskapshull i tilgjengelig dokumentasjon. Mer stratifisert dokumentasjon og analyser kan være av nytte for fremtidig forskning. Vår gjennomgang av forskningslitteraturen bekrefter behov for nye studier som ser spesifikt på empirisk behandlingsvalg for septisk sjokk uten kjent opprinnelse eller patogen. En annen forsknings-tilnærming av interesse kan være å evaluere lokale epidemiologiske data inkludert resistensmønstre og deres mulige betydning for å informere empirisk behandling. Konklusjon Det mangler publiserte studier om empirisk behandling med kombinasjonsbehandling med antibiotika sammenlignet med monoterapi for voksne pasienter med septisk sjokk av ukjent patogen og opprinnelse. Derfor vet vi ikke om empirisk behandling med kombinasjonsbehandling med antibiotika er mer effektivt enn monoterapi for voksne pasienter med septisk sjokk forårsaket av ukjent patogen og ukjent opprinnelse. Uten tilgjengelige studier, vil klinisk resonnement med hensyn til lokal epidemiologi være nødvendig for å informere behandlingen.

Hovedbudskap Folkehelseinstituttet, Område for helsetjenester, mottok i mai 2019 et oppdrag av Helsedirektoratet om å utarbeide en systematisk oversikt om vekt¬stabilisering blant barn og unge etter gjennomført tiltak for reduksjon av overvekt. Det finnes effektive tiltak for å redusere barnas overvekt, men det er godt doku¬men¬tert at svært mange øker vekten igjen etter avsluttet behandling. Vårt formål var å oppsummere studier hvor barn gjennomførte et tiltak for stabilisering av overvekt etter at de hadde fullført et tiltak for å redusere overvekt. Vi identifiserte fem vektstabiliseringsstudier som omfattet 910 barn og ungdommer. Tiltakene omfattet alt fra et månedlig nyhetsbrev til omfattende møter med både barnelege, psykolog, ernæringsfysiolog og fysioterapeut. Vi vurderte at alle de inkluderte studiene har høy risiko for systematiske skjevheter. Det er usikkert om de ulike vektstabiliserende tiltakene påvirker om barna beholder den reduserte overvekten (svært lav tillit til resultatene). Tiltakene er sammensatt av mange komponenter og det er vanskelig å identifisere om enkelte elementer er viktigere enn andre for å oppnå eventuell effekt. Det blir også uklart om det sammensatte tiltaket er godt nok beskrevet til at det kan gjentas. Vi kan ikke trekke konklusjoner om effekten av disse tiltakene..

Hovedbudskap Et abdominalt aortaaneurisme (AAA) er en svekkelse i åreveggen av bukdelen av hovedpulsåren som resulterer i en unormal utposning. Dersom AAA sprekker (ruptur), er tilstanden livstruende og krever akutt operasjon. Omtrent 1 % av alle dødsfall blant menn over 65 år skyldes AAA-ruptur i Norge. Ved AAA-ruptur er dødeligheten omtrent 75 % og halvparten dør før de rekker frem til sykehus. Jo større et AAA er, jo større er risikoen for ruptur. Det er til dels store variasjoner i AAA-prevalens mellom ulike land, men den ligger ca. mellom 1,5 og 3 % blant menn. I Norge antas den å være på ca. 2,5 % blant menn. Hos kvinner er forekomsten mellom en sjettedel og en fjerdedel av forekomsten hos menn. Screening for AAA har som mål å identifisere individer med høy risiko for AAA-ruptur. De som får påvist slik AAA, vanligvis ved bruk av ultralyd, får tilbud om en preventiv (elektiv) operasjon for å redusere risikoen for ruptur. I Norge er antall operasjoner (akutte og elektive) ca. 700-800 per år. I noen europeiske land, deriblant Sverige, har man ansett AAA-screening av menn i alder 65 år som et gunstig tiltak i helsetjenesten og derfor iverksatt screeningprogrammer. Mens i andre land, som i Norge, er AAA-screening fortsatt ikke systematisk implementert. I denne metodevurderingen har vi vurdert klinisk effekt av å AAA-screene alle 65-årige menn i Norge ved å oppdatere en tidligere rapport fra Folkehelseinstituttet og gjort en helseøkonomisk analyse ved å tilpasse til norske forhold en eksisterende Markov-modell utviklet for Sverige. Våre funn er følgende: • AAA-screening hos menn i alder 65 år kan halvere dødeligheten forårsaket av aneurismer både på kort og lang sikt. • Det er ingen signifikant reduksjon i totaldødelighet på kort sikt, men på lang sikt kan AAA-screening redusere totaldødeligheten. • Antall preventive operasjoner øker med 2-3 ganger, mens antall akuttoperasjoner halveres som følge av AAA-screening. • Den helseøkonomiske analysen resulterte i en kostnad per vunnet leveår på ca. 154 000 norske kroner (ICER) og viser at AAA-screening kan føre til 62 unngåtte AAA-relaterte dødsfall per år. • Budsjettvirkningen anslås til å være på rundt 20 millioner norske kroner per kohort (ca. 28 000 menn) per år.

Key message This rapid review is mainly based on searching the Norwegian Institute of Public Health’s systematic living map on COVID-19 related evidence. One author assessed the relevance of each reference based on titles and abstracts. Both Authors’ included studies based on full-text examinations and summarized the findings. We did not perform a formal quality assessment of included studies, nor did we grade the certainty of evidence. Results should be interpreted with caution. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. The aim of this rapid review is to identify any reported associations between increased severity of COVID-19 disease, and infection rates in populations postulated to be socially or economic vulnerable. We also looked for studies reporting on the effects of transmission control measures in vulnerable groups, and interventions specifically aimed at vulnerable groups. Vulnerable groups covered by this review are persons that may have socially and economic challenges including migrants/immigrants, homeless, persons with disabilities (physical or mental), persons with dementia, incarcerated persons, persons with psychological or psychiatric disorders, and persons with problematic substance or alcohol use. We identified 434 titles from which 117 were included in full text. Based on full-text examinations, one systematic review and 32 primary studies were included. Except for one Swedish study of COVID-19 associated death rates and a global model on infection rates, we found no studies reporting data from a Scandinavian country. We identified seven studies, including the Swedish study, suggestive of low income, poverty, living in deprived areas, and certain ethnic backgrounds to be associated with an increased risk of COVID-19 related death compared to the general population. Furthermore, poor people (one model study), incarcerated persons (two studies) and homeless persons in shelters (three studies) may have an increased risk of SARS-CoV-2 infection or COVID-19 disease compared to the general population. We found evidence from two studies that persons with mental illness had fewer admissions to psychiatric hospital wards during the pandemic. In contrast to this, there is evidence of higher vulnerability with regard to anxiety, depression and stress in persons with psychiatric disorders. We found single studies of MS patients, Parkinson patients, and parents of children with autism spectre disorder and parents of children with ADHD that reported anxiety, and mood to be negatively affected by the pandemic. We found almost no research-based evidence (so far) of health related effects of interventions aimed to support socially or economic vulnerable groups exposed to the COVID-19 pandemic or transmission control measures. In conclusion, there is very little research-based evidence related to socially and economic vulnerable groups during the COVID-19 pandemic and the transferability of finding to the Norwegian context is limited.

Key message This rapid review is mainly based on searching the Norwegian Institute of Public Health’s systematic living map on COVID-19 related evidence. One author assessed the relevance of each reference based on titles and abstracts. Both Authors’ included studies based on full-text examinations and summarized the findings. We did not perform a formal quality assessment of included studies, nor did we grade the certainty of evidence. Results should be interpreted with caution. In the current situation, there is an urgent need for identifying the most important evidence quickly. Hence, we opted for this rapid approach despite an inherent risk of overlooking key evidence or making misguided judgements. The aim of this rapid review is to identify any reported associations between increased severity of COVID-19 disease, and infection rates in populations postulated to be socially or economic vulnerable. We also looked for studies reporting on the effects of transmission control measures in vulnerable groups, and interventions specifically aimed at vulnerable groups. Vulnerable groups covered by this review are persons that may have socially and economic challenges including migrants/immigrants, homeless, persons with disabilities (physical or mental), persons with dementia, incarcerated persons, persons with psychological or psychiatric disorders, and persons with problematic substance or alcohol use. We identified 434 titles from which 117 were included in full text. Based on full-text examinations, one systematic review and 32 primary studies were included. Except for one Swedish study of COVID-19 associated death rates and a global model on infection rates, we found no studies reporting data from a Scandinavian country. We identified seven studies, including the Swedish study, suggestive of low income, poverty, living in deprived areas, and certain ethnic backgrounds to be associated with an increased risk of COVID-19 related death compared to the general population. Furthermore, poor people (one model study), incarcerated persons (two studies) and homeless persons in shelters (three studies) may have an increased risk of SARS-CoV-2 infection or COVID-19 disease compared to the general population. We found evidence from two studies that persons with mental illness had fewer admissions to psychiatric hospital wards during the pandemic. In contrast to this, there is evidence of higher vulnerability with regard to anxiety, depression and stress in persons with psychiatric disorders. We found single studies of MS patients, Parkinson patients, and parents of children with autism spectre disorder and parents of children with ADHD that reported anxiety, and mood to be negatively affected by the pandemic. We found almost no research-based evidence (so far) of health related effects of interventions aimed to support socially or economic vulnerable groups exposed to the COVID-19 pandemic or transmission control measures. In conclusion, there is very little research-based evidence related to socially and economic vulnerable groups during the COVID-19 pandemic and the transferability of finding to the Norwegian context is limited.

Hovedbudskap Tiltak for foreldrestøtte skal forebygge utvikling av problemer hos barn, gi tryggere foreldre og bidra til at foreldre med særlige behov får hjelp slik at risiko for omsorgssvikt reduseres. Digitale foreldrestøttetiltak kan nå flere familier, og Bufdir ønsket en systematisk kunnskapsoppsummering av effekter og erfaringer med digitale foreldrestøttetiltak. Vi utførte en systematisk kunnskapsoppsummering og inkludert 30 studier av effekter (med over 6000 deltakere totalt) og seks studier av erfaringer (samlet 36 studier av 35 tiltak). Studiene var fra USA, Australia, Canada, England, Finland, Sverige, Tyskland og Wales, publisert mellom 2007 og 2018. Tretti var online-tiltak, to var eposttiltak og ett hver av telefontiltak, apptiltak og podkasttiltak. Det var stor variasjon med hensyn til omfang, varighet og faglig veiledning. Majoriteten av tiltakene var rettet mot vanskeligstilte familier eller foreldre av barn med mindre alvorlige atferdsproblemer. Oversikten viser at online-tiltak med 1-12 sesjoner (for familier med babyer, småbarn, skolebarn eller ungdom) med eller uten veiledning, i hovedsak trolig gir mer hensiktsmessig foreldreatferd, sammenlignet med ingen tiltak. Sammenlignet med ansikt-til-ansikt-tiltak gir online-tiltak muligens tilsvarende effekt, mens resultatene for eposttiltak, apptiltak og podkasttiltak er usikre. De kvalitative studiene viste at foreldrene har positive erfaringer med fleksibilitet, anonymitet og veiledning i digitale tiltak, samt ønsker om individuell og kulturell tilpasning. Det trengs mer forskning på andre digitale format, på bruk blant fedre og blant ulike samfunnsgrupper – som innvandrere.