Search

This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY 4.0 License (https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/). Bakgrunn: Palliative enheter i helse- og omsorgstjenestene i kommunene inngår i det særskilt organiserte palliative tilbudet i Norge. Anbefalt lokalisering, organisering, oppgaver og kompetanse for enheter er beskrevet i Palliasjon i kreftomsorgen – handlingsprogram, Nasjonal faglig retningslinje. Flere helsepolitiske dokumenter etterspør et bedre kunnskapsgrunnlag for palliative tjenester. Hensikten med studien var å kartlegge hvordan lokalisering, organisering, oppgaver og kompetanse i eksisterende palliative enheter samsvarer med anbefalingene. Metode: Beskrivende kartleggingsstudie med bruk av spørreskjema til ledere/ansatte i de 49 palliative enhetene i kommunenes helse- og omsorgstjeneste, som er registrert i Nasjonalt register over palliative virksomheter. Hovedresultater: Studien har svar fra 47 av de 49 kommunene som har registrert en palliativ enhet. Kun en tiendedel av norske kommuner har en palliativ enhet med minstekravet på minimum fire senger. Enhetene er lokalisert i helsehus, bo- og behandlingssentre og på sykehjem. Korttidsopphold til døende pasienter er det mest brukte inntakskriteriet. Bemanningsnormen for sykepleiere og helsefagarbeidere samt for lege er oppfylt i varierende grad. Majoriteten av enhetene har fysioterapeut, og en fjerdedel har prest, men ingen har sosionom som deltar i tverrfaglig teamarbeid. Konklusjon: Lokalisering, organisering, oppgaver og kompetanse i palliative enheter avviker fra anbefalingene i Palliasjon i kreftomsorgen – handlingsprogram, Nasjonal faglig retningslinje. Palliative enheter i helse- og omsorgstjenestene i kommunene utgjør ikke et likeverdig tilbud i hele landet.

Innledning: Temaet for oppgaven er kartlegging av smerte hos personer med demens på sykehjem. Det er høy forekomst av både smerte og demens på sykehjem. Sykepleiere er sentrale i kartlegging av smerte. Demens påvirker kognitiv funksjon. Ved smertekartlegging kan demens utgjøre en utfordring. Nasjonal faglig retningslinje for demens anbefaler bruk av strukturerte verktøy og observasjoner for smertekartlegging, men standardiserer ikke metode. Hensikten med litteraturstudien er å utforske hvordan forskningslitteraturen beskriver metoder sykepleiere benytter seg av og erfaringer de har med å kartlegge smerte hos personer med demens på sykehjem. Metode: Det er gjennomført en generell litteraturstudie. Det er gjort et strukturert søk i CINAHL, som resulterte i 17 resultater. 4 av disse møtte kriteriene og er benyttet. Søket ble gjort med søkeordene nurses OR nursing care AND dementia AND nursing homes OR Nursing Home Patients AND pain measurement. Resultat: Forskningsartiklene beskriver utfordringer tilknyttet smertekartlegging hos personer med demens. Sykepleierne var usikre på om beboerne hadde smerte. Bruk av smertekartleggingsverktøy var varierende. Ved noen tilfeller var ikke kartleggingen systematisk. Kommunikasjon var en utfordring. Mange av beboerne var nonverbale, og kunne ikke verbalisere egen smerte. Kjennskap til beboeren bidro til å avklare smerte. Muligheten til å sammenligne nåværende og tidligere atferd var viktig. Pårørendes rolle blir beskrevet som positivt i smertekartleggingen. Diskusjon: Sykepleiere bruker ulike metoder for å kartlegge smerte ut ifra situasjon. Metodene som ble brukt samsvarte i stor grad med norske retningslinjer. Alvorlig demens medfører større utfordringer enn mild demens. Utfordringer ved selvrapportering skapte usikkerhet hos sykepleiere. Sykepleiere må da kartlegge smerte med andre metoder. Kartleggingsverktøy alene var ikke nødvendigvis tilstrekkelige. Sykepleiere benyttet derfor flere metoder, ofte i samspill med kartleggingsverktøy. En personsentrert tilnærming vil trolig være positivt. Helhetlig vurdering av beboeren var viktig. Samhandling mellom pårørende og sykepleier er gunstig.

Innledning: Forekomsten av depresjon, nedsatt psykososial helse og underernæring blant eldre sykehjemsbeboere er økende. Faktorene kan alle medføre økt dødelighet og behov for helse- og omsorgstjenester. Å undersøke sammenhengen mellom underernæring og psykososial helse, samt hvilken betydning forebyggende tiltak rettet mot en av faktorene kan ha for den gjenværende faktoren, vil kunne forebygge sykdom og dermed forenkle aldringen. Metode: I denne oppgaven er det blitt gjennomført en generell litteraturstudie. Vi har søkt i den vitenskapelige databasen Cinahl complete med søkeordene undernutrition OR malnutrition AND nursing home patients som ga 134 treff. Etter gjennomgang med inklusjons- og eksklusjonskriterier ble 4 forskningsartikler inkludert i oppgaven. Annen litterær fag- og forskningslitteratur er benyttet for å bedre besvare problemstillingen. Resultat: I de fire utvalgte forskningsartiklene avdekkes en sammenheng mellom ernæringsstatus, helserelatert livskvalitet og depresjon. Måltidets sosiale og kognitivt-emosjonelle bidrag avdekkes av en studies deltakere som viktige ikke-næringsgivende komponenter. Det foreligger en positiv korrelasjon mellom MNA-score (ernæringsstatus) og GDS-score (depresjonsstatus), og beboere med depressive symptomer er fem ganger så utsatt for underernæring. Om depresjon eller nedsatt livskvalitet blant sykehjemsbeboere er en årsak til, eller konsekvens av underernæring, er ifølge alle fire studier uklart. En sterk assosiasjon mellom de to faktorene er derimot funnet i alle artiklene. Diskusjon: Det diskuteres hvilken betydning forebygging av underernæring kan ha for den eldre sykehjemsbeboerens psykososiale helse. Forebyggende ernæringstiltak er hentet fra Helsedirektoratets ernæringstrapp og diskuteres opp mot forskningsartiklenes resultater og øvrig faglitteratur i teorigrunnlaget. Det diskuteres hvorvidt måltidets sosiale og kognitivt-emosjonelle aspekter fremmer eller hemmer psykososial helse. Videre diskuterer vi hvordan mattilbudet kan ha betydning for den psykososiale helsen, hvilke aspekter ved helserelatert livskvalitet som kan innvirke på ernæringsstatus og psykisk helse, og sammenhengen mellom depresjon og ernæringsstatus. Alle kapitlene diskuterer hvilken rolle en personsentrert sykepleie spiller i det forebyggende ernæringsarbeidet, og betydningen det har for den psykososiale helsen.

Background: The traditional clinical practice model for first-year nursing students in Norwegian nursing education is placement in nursing homes for six to eight weeks supervised by on-site registered nurses. In nursing homes, increased care complexity, high workloads, and a limited number of registered nurses serving as student supervisors can pose significant challenges to students’ clinical learning. Simulation training may provide an evidence-based learning alternative during students’ clinical practice period. However, research on clinical practice models that combine simulation training with clinical practice in nursing homes for first-year nursing students is limited internationally and unexplored in a Norwegian context. Aim: The overall aim of this thesis is to gain knowledge by investigating firstyear students’ experiences with and relevant outcomes of simulation training combined with clinical practice in nursing homes in a Norwegian context. To achieve the overall aim, we initially identified elements in simulation training (based on the National League for Nursing (NLN) Jeffries Simulation Theory) associated with student outcomes of satisfaction and self-confidence (Paper I). Second, student experiences of multiple simulation training as a supplement during the students’ clinical practice period were investigated (Paper II). The Clinical Learning Environment Comparison Survey (CLECS) was then translated and tested for its psychometric properties (Paper III). The CLECS was used in the final investigation, in which student outcomes regarding knowledge acquisition, self-efficacy, and fulfilment of clinical learning needs were examined after integrating the simulation training as a partial replacement for clinical hours during the students’ clinical practice period (Paper IV). Methods: A multimethod design was employed. First, a study with a cross-sectional design using the NLN questionnaire (n = 187) was conducted to identify associations. Data were analysed using descriptive and correlation statistics (Paper I). The second study, which investigated student experiences (n = 27) had a qualitative descriptive study design with focus group interviews. Data were analysed using systematic text condensation (Paper II). The third study had a cross-sectional design with a longitudinal component (n = 122), and the CLECS’ psychometric properties were investigated using validity and reliability statistics (Paper III). The fourth study had an experimental design with pre- and post-test comparisons of an intervention group (n = 52) versus a control group (n = 48) to examine student outcomes using a knowledge test and the General Self-Efficacy Scale. Furthermore, a descriptive, survey-based comparison was used to examine the fulfilment of clinical learning needs in the intervention group using the CLECS. Data in the fourth study were analysed using descriptive and inferential statistics (Paper IV). Results: Active learning was significantly associated with satisfaction, while active learning and clear objectives were associated with self-confidence (Paper I). Three categories of student experiences were identified: enhancing the reasoning behind care, transferring knowledge and experiences between learning environments, and enhancing the sense of mastery (Paper II). The CLECS had acceptable construct validity and internal consistency, and most subscales displayed moderate to good test-retest reliability (Paper III). The mean improvement in knowledge acquisition from the pre- to post-test was higher in the intervention group than in the control group, and the difference was statistically significant, with a moderate to high effect size. No significant difference in self-efficacy improvement was observed. The intervention group scored the simulation training significantly higher on meeting their clinical learning needs compared with the nursing homes. Learning needs within the nursing process, self-efficacy, and the teaching–learning dyad especially excelled, showing moderate to high effect sizes (Paper IV). Conclusions: This thesis suggests that simulation training (based on a theoretical framework), either as a supplement to or as a partial replacement for clinical hours, combined with clinical practice in nursing homes, might be of great benefit for Norwegian first-year nursing students. Active student engagement in simulation training may increase both student satisfaction and self-confidence, and the first-year students experienced enhanced knowledge, confidence, and mastery due to the simulation training after attending simulation training combined with clinical practice. Active student engagement, collective reflections, and feedback from facilitators and peers in the simulation training seemed pivotal for promoting the students’ clinical learning during the practice period. The CLECS (Norwegian version) was proven adequate for evaluating clinical learning to meet students’ learning needs and; combining simulation training with clinical practice in nursing homes was positively associated with knowledge acquisition and with meeting the clinical learning needs of first-year students, especially within the areas of the nursing process, self-efficacy, and the teaching-learning dyad.

Innledning: I denne oppgaven skal vi gjennom et sykepleieperspektiv ta for oss hvilke utfordringer som finnes i palliativ behandling til personer med moderat til alvorlig grad av demens på sykehjem. Hensikten med oppgaven er å oppnå økt kunnskap om hvordan sykepleiere kan gi best mulig pleie til en økt voksende og sårbar gruppe. Med det har vi utformet følgende problemstilling “Hvilke utfordringer erfarer sykepleiere ved palliativ behandling til eldre personer med demens på sykehjem?”. Metode: Denne oppgaven er bygget på litteraturstudie, hvor det er brukt eksisterende faglitteratur sammen med fem kvalitative forskningsartikler for å belyse og svare på problemstillingen. Litteratursøket ble gjennomført i CINAHL, med søkeordene “Dementia”, “Palliative care”, “Nurses experience” og “Nursing home”. Resultat: Hovedfunnene i studien viser en tydelig mangel på kunnskap blant sykepleiere og andre ansatte om palliasjon til personer med demens på sykehjem. I tillegg trekkes det frem utfordringer knyttet til tidspress, krevende arbeidsoppgaver, samarbeid og kontinuitet i behandlingen. Disse elementene viser seg å ha implikasjoner i forhold til kommunikasjon, smertelindring og ønske om å yte personsentrert omsorg på best mulig måte. Diskusjon: Utfordringene sykepleierne erfarer med palliativ behandling til personer med demens kan diskuteres opp mot det teoretiske, etiske og juridiske aspektet i oppgaven. Deltakerne i studiene opplever spesielt utfordringer med å identifisere når det er behov for oppstart av palliativ behandling for personer med demens. Utover dette blir det trukket frem utfordringer knyttet til kommunikasjon, smertelindring og kontinuitet hvor mangel på kunnskap og kompetanse utfordrer kvaliteten på den palliative behandlingen.

International research focuses on person-centered care, quality of life, and quality of care for people living in long-term care facilities, and that it can be challenging to improve the quality of life for residents with dementia. The aim of this study was to explore ways of developing appropriate person-centered activities for nursing home residents based on what would be meaningful for them. A qualitative explorative design was chosen. Twelve students each year over a three-year period participated in the study (altogether 36). Each student tailored joyful and meaningful activities for two nursing home residents and wrote eight reflection journals each (altogether 284). Additional data came from eight focus group interviews with the students. Data were analyzed using qualitative content analysis. The main theme was “Enlivening the residents by cultivating their spark of life”. Two main categories were identified: (1) “Journeying to meaningful and enlivening (enjoyable) activities”, and (2) “Expressions of enlivening”, It is possible to tailor meaningful and enlivening activities together with the individual person with dementia. Involvement and engagement are necessary to understand the verbal and nonverbal expressions and communicate with the individual resident.

Bakgrunn: I løpet av de neste ti årene vil befolkningen for første gang bestå av flere eldre enn yngre. Selv om legemiddelbehandling er en viktig årsak til at mennesker lever lenger, er eldre særlig utsatt for legemiddelrelaterte problem grunnet fysiologiske forandringer, polyfarmasi og multimorbiditet. Til tross for usikker effekt, samt høy risiko for bivirkninger, er psykofarmaka, opioider og antiepileptika hyppig brukt i sykehjem. Riktig legemiddelbruk i eldreomsorgen har vært et fokusområde i flere år, og Stavanger kommune har innført legemiddelgjennomgang som en standard rutine for alle sykehjemsbeboere fra 2014. Det er derfor ønskelig å 1) undersøke innkjøp av psykofarmaka, opioider og antiepileptika ved syke- og aldershjem i Stavanger, og 2) utarbeide, gjennomføre og evaluere undervisning av ansatte som et forbedringstiltak. Metode: Del 1) var en deskriptiv studie der grossiststatistikk ble brukt til å beskrive innkjøp av utvalgte ATC-koder. Del 2) var en gjennomførbarhetsstudie i form av en ukontrollert før-og-etter studie, hvor grossiststatistikk ble brukt til å sammenlikne innkjøp før og etter undervisning. Spørreundersøkelser og fokusgrupper ble brukt til å utarbeide, og innhente tilbakemeldinger fra undervisning for sykehjemsleger og sykepleiere, samt å utforske fremtidig forbedringsarbeid. Resultater: Hypnotika og sedativer (N05C) og antidepressiver (N06A) var de mest kjøpte ATC-gruppene. Antipsykotika (N05A) var den minst kjøpte gruppen. Resultatene viste stor variasjon i innkjøp på tvers av institusjonene. Undervisningen for pleiepersonell tok for seg bruk av psykofarmaka, bivirkninger og avmedisinering. I undervisningen for legene ble det lagt opp til diskusjon av pasientcaser. Intervensjonen ble godt mottatt av både leger og sykepleiere, men ble ikke funnet å ha effekt på innkjøpsstatistikk. Funn fra fokusgrupper viste at personer med demens er en utfordrende pasientgruppe å behandle, men at miljøtiltak trolig kan redusere bruk av psykofarmaka. I fokusgrupper med sykepleiere ble fremmere (økt livskvalitet for pasienten, godt samarbeid med pårørende og annet helsepersonell) og barrierer (bemanning, demens, seponeringsreaksjoner og manglende rutiner/verktøy) for avmedisinering identifisert. Konklusjon: Til tross for legemidlenes usikre nytte-/risikoforhold, er hypnotika og sedativer og antidepressiver de mest kjøpte psykofarmaka-gruppene ved syke- og aldershjem i Stavanger. Funnene viser at undervisning om legemiddelbruk er ønsket blant helsepersonell på sykehjem, men innkjøpsstatistikk var mindre egnet til å vurdere effekter av intervensjonen. Fremtidig forbedringsarbeid bør inkludere tverrfaglig samarbeid og kan bygge videre på identifiserte fremmere og barrierer for avmedisinering. Masteroppgave i Farmasi FARM399/05H MATF-FARM

Bakgrunn: Demens er en av de mest utbredte sykdommene blant eldre og utgjør den største globale utfordringen i helsevesenet. Demenssykdom fører til kognitiv svikt, som igjen kan føre til adferdsmessige og psykologiske symptomer (BPSD). Slike symptomer kan gi seg utslag i aggresjon, mistenksomhet, hallusinasjoner, ensomhet, forvirring, angst og depresjon av ulik grad. Studiens hensikt er å se på sykepleieres forståelse av utfordrende atferd hos personer med demens. Metode: Det er benyttet et kvalitativt design med intervju som metode. Det er utført individuelle intervjuer av sykepleiere i sykehjem. Resultat: Studien viser at det er både utfordrende og givende å arbeide i demensomsorgen. Sykepleierne gir uttrykk for utfordringer med å forstå og håndtere utfordrende adferd. Gode rammer og forståelse for demenssykdom og hvilke utfordringer dette gir for pasienten er viktig. Videre er pasientens bakgrunnshistorie, samt våre holdninger og verdier av betydning. Å jobbe i team med en personsentrert tilnærming er viktige forutsetninger for å gi personen med demens en verdig alderdom. Konklusjon: Det finnes ulike tilnærmingsmåter for å forstå og forebygge utfordrende adferd. Det å jobbe personsentrert og miljøterapeutisk er viktige tiltak for å oppnå dette. Nøkkelord: demens, utfordrende atferd, nevropsykiatriske symptomer, sykepleiere, sykehjem, kvalitativ studie, Alzheimers, agitasjon, aggressiv adferd, BPSD.

Background: Involving patients and users may contribute to sound quality and safety in healthcare services. We examined the degree to which and how user involvement is practiced in daily work and in quality improvement in nursing homes and homecare. Methods: Mixed methods design. Focus groups and individual interviews with managers (n=45), and employees (n= 40) from 15 Norwegian care settings were conducted. Data were analyzed via systematic text condensation. Survey data from four homecare services (N=139) and four nursing homes (N=165) were analyzed using descriptive statistics and t-tests. Results: Participants focused on supporting independence in users and involved them in activities that increased coping. Knowing users was an important prerequisite. Challenges related to poor communication leading to several cross-pressures between users, relatives and healthcare professionals. There were no differences between nursing homes and homecare on the degree of user involvement in daily work and in quality improvement; both scored significantly lower on the latter. Conclusion: User involvement is an important part of the daily work of healthcare professionals in care settings. Participants seemed to lack knowledge on how to use patients’ experience to inform quality improvement. A key remedial strategy is training healthcare professionals in involving users in quality improvement.

Introduction: It has been reported that residents living in nursing homes are often inactive and lonely and are offered a limited number of activities. However, high engagement in activities has been reported to improve residents’ quality of life and engagement in personalized activities can even reduce agitation and enhance positive mood. Information regarding occupational patterns and purpose in life is well established in Western countries. However, we know next to nothing about how people living in Indian nursing homes spend their days. Objective: To explore the participation in everyday activities among older people in Indian nursing homes and the extent to which engagement in activities is associated with person-centred care. Methods: The study was conducted in 6 nursing homes in India, comprising 147 residents. In all, 23 nursing staff took part and completed a 26-item questionnaire about resident activities based on the Multi-Dimensional Dementia Assessment Scale and the Person-Directed Care Questionnaire. Person-centredness was measured with the Person-Centred Care Assessment Tool. Results: We found low participationin everyday activities among the residents. Participation in religious activities was the most frequent, whereas the least used activities were excursions, participating in cultural activities, taking part in educational programmes, visiting a restaurant and going to the cinema. A significant positive association was foundbetween person-centred care and participation in religious activities, engagement in an activity programme and physical activity. Conclusions: The most frequently attended activity was religious activities. Person-centred care was associated with participation in religious activities, engagement in an activity programme, physical activity, spending time in the garden and playing and listening to music.

Signe Tretteteig,1 Siren Eriksen,1,2 Adelheid Hummelvold Hillestad,2 Signe Gunn Julnes,3 Bjørn Lichtwarck,4 Anita Nilsen,3 Anne Marie Mork Rokstad1,3 1Norwegian National Advisory Unit on Ageing and Health, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway; 2Lovisenberg Diaconal University College, Department of Bachelor Education, Oslo, Norway; 3Faculty of Health Sciences and Social Care, Molde University College, Molde, Norway; 4The Research Centre for Age-Related Functional Decline and Disease, Innlandet Hospital Trust, Ottestad, NorwayCorrespondence: Signe Tretteteig Tel +47 901 08 938Email signe.tretteteig@aldringoghelse.noBackground: The coronavirus disease 2019 (COVID-19) pandemic had significant consequences for relatives’ opportunities to communicate with and offer care to seriously ill and dying nursing home residents with COVID-19. Residents in nursing homes were urged to protect themselves through social distancing, and visits have been permanently regulated and limited. These restrictions have been challenging, and the limitations have raised many questions and led to difficult choices. The aim of this study was to explore the experiences of relatives of nursing home residents with COVID-19. We investigated the following two research questions: How did relatives of COVID-19 patients in Norwegian nursing homes experience the situation and how did the physical distancing and precepts of infection control affect the relationship between the long-term residents and the relatives?.Methods: The study has a qualitative explorative design with a phenomenological-hermeneutic approach, with individual in-depth interviews used for data collection. The study included ten relatives of nursing home residents with COVID-19.Results: Three main perspectives were identified from the participants’ experiences: (1) the difficult choices; (2) maintaining the relationship; and (3) experiencing support. The relatives experienced ethical dilemmas when weighing the risk of getting COVID-19 if they visited the patient versus the consequences of not visiting their loved one. In this situation, they needed good information and support from health care professionals.Conclusion: To enable relatives of COVID-19 patients to make choices in line with their goals and intrinsic motivations, it is important that staff members possess competence in infection control, updated knowledge about the residents’ situations, and the skills to facilitate a safe and confident dialogue. Trust in the care staff and a feeling of safety are essential for relatives in a stressful situation with difficult choices, while a lack of confidence, routines, and/or dialogue might increase relatives’ feelings of insecurity and stress and make their caring role difficult.Keywords: nursing home, COVID-19, residents, relatives, difficult choices, relationship

Hensikten med denne studien er å utforske helsepersonells erfaringer med digitalt natt tilsyn og om selve implementeringen på sykehjem eller omsorgsbolig. Oppgaven er en utforskende og beskrivende studie hvor det er benyttet seks kvalitative semistrukturerte forskningsintervjuer ved fire forskjellige sykehjem for innsamling av data. I analysen er det benyttet tematisk analyse basert på metodebeskrivelsen til Virginia Braun og Victoria Clarke (2006). Oppgaven er forankret i politiske føringer knyttet til velferdsteknologi og demensomsorg, og tidligere forskning om bruk av digitalt tilsyn på sykehjem diskuteres. Personsentrert omsorg og Modell for kvalitetsforbedring ble brukt som teoretiske perspektiver. Funnene blir presentert som to hovedtemaer med tilhørende undertemaer. Det første hovedtema «Tilrettelagt tilsyn på natt» omhandler de kvaliteter det digitale tilsynet tilfører tjenesten som kommer både beboerne og nattevakten til gode. Det andre hovedtema «Implementeringens utfordringer» omhandler de utfordringer som oppstår ved implementering og bruk av digitalt tilsyn på sykehjem. Det digitale tilsynet ledet til en hensiktsmessig tjeneste, men samtidig viser det seg at det kan oppstå flere utfordringer ved implementeringen. Nattevaktene erfarte bevisstgjøring rundt brukerbehovet, frigjøring av tid slik at de fikk endret arbeidspraksis og at det digitale tilsynet kunne være med på å hindre uønskede hendelser. I tillegg førte natt-tilsynet til mer ro i avdelingen og nattesøvnen for beboerne ble bedre tilrettelagt. I forhold til implementeringen opplevde nattevaktene at innføringen av det digitale tilsynet kunne lede til endringer, opplæringsbehov, teknologiskepsis og kompetansesvikt. Det digitale tilsynet var sårbart og ikke alltid til å stole på.

Bakgrunn: I Livsgledehjem er omsorgen basert på et helhetlig menneskesyn, der aktiviteter med åndelig innhold skal være en del av dette. Hensikten med studien er å få kunnskap om hva sykepleiere som arbeider i Livsgledehjem legger i begrepet åndelighet, og hvilken kompetanse sykepleiere har for å identifisere og møte pasientens åndelige behov. Metode: Det er benyttet en kvalitativ metode med individuelle intervjuer at seks sykepleiere som arbeider i Livsgledehjem. Resultater: Det er variert hva sykepleierne legger i begrepet åndelighet og åndelig omsorg. Sykepleiere ser på egen kompetanse på åndelig omsorg som bedre enn den generelle kompetansen i avdelingen. Likevel er sykepleierne ofte ikke med på å utøve livsgledeaktiviteter med åndelig innhold. Til tross for god kompetanse står sykepleierne ovenfor utfordringer i forhold til å identifisere åndelige behov, samt personlige- og organisatoriske utfordringer. Konklusjon: Til tross for at sykepleiere opplever sin egen kompetanse på åndelig omsorg som god, står de likevel ovenfor mange utfordringer i arbeidet med åndelig omsorg. Det kan være behov for å se på ulike tiltak for å hjelpe sykepleierne i dette arbeidet. Det er også en variert beskrivelse av hva åndelighet og åndelig omsorg innebærer. Nøkkelord: sykepleier, helsepersonell, åndelig, åndelige behov, åndelig omsorg, sykehjem, Livsgledehjem, sykehjemspasient

Vold, overgrep, utelatt helsehjelp, forsømmelser og aggresjon er begreper som beskriver uønskede hendelser i syke hjem. Samtidig er det ingen enhetlig oppfatning av hvordan disse begrepene forstås eller brukes. I denne artikkelen ser vi nærmere på de mest brukte begrepene og hva som kan være en hensiktsmessig begrepsbruk som er gjenkjennbar både i forskning og praksis. Begrepsavklaring er viktig fordi det former synet og holdningene til beboerne, de ansatte og sykehjemmet. Beboere i norske sykehjem har sammensatte behov, og sykehjemmet er en svært kompleks organi sasjon. Kompleksitetsteorien og den kontekstuelle teorien om overgrep vektlegger at multifaktorielle og komplekse fenomener må forstås gjennom kontekstuell kunnskap. Hver hendelse av overgrep, utelatt helsehjelp og aggresjon krever en bred tilnærming og utredning utover individuelle egenskaper hos beboeren eller den ansatte. Vi foreslår en begrepsbruk hvor vi skiller mellom begrepene, og beskriver det som faktisk skjer, for å unngå å bruke fellesbetegnelser for mange ulike hendelser. Vi anbefaler også at begreper med stor negativ og normativ valør, som vold og forsømmel ser som sekkebetegnelser, bør unngås, spesielt der en antyder en individuell intensjon om å skade.

Background Limited access to supervision, feedback and quality learning experiences pose challenges to learning in the clinical setting for first-year nursing students who are beginning their clinical experiences. Prior studies have indicated that simulation training, as a partial replacement of clinical practice hours, may improve learning. However, there has been little research on simulation training integrated as a partial replacement during first-year students’ clinical practice in nursing homes. The primary aim of this study was to examine first-year nursing students’ knowledge acquisition and self-efficacy in integrating a partial replacement of clinical hours in nursing homes with simulation training. Its secondary aim was to examine perceptions of how learning needs were met in the simulated environment compared with the clinical environment. Design The primary aim was addressed using an experimental design that included pre- and post-tests. The secondary aim was investigated using a descriptive survey-based comparison. Methods First-year students at a Norwegian university college (n = 116) were asked to participate. Those who agreed (n = 103) were randomly assigned to the intervention group (n = 52) or the control group (n = 51). A knowledge test, the General Self-efficacy Scale and the Clinical Learning Environment Comparison Survey were used to measure students’ outcomes and perceptions. The data were analysed using independent samples t-tests, chi-square tests and paired samples t-tests. Results Knowledge scores from pre- to post-tests were significantly higher in the intervention group than in the control group with a medium to large effect size (p < 0.01, Hedges’ g = 0.6). No significant differences in self-efficacy were identified. Significant differences (p Conclusion Integrating the partial replacement of clinical hours in nursing homes with simulation training for first-year nursing students was positively associated with knowledge acquisition and meeting learning needs. These findings are promising with regard to simulation as a viable partial replacement for traditional clinical practice in nursing homes to improve learning.

Background: Older, frail patients with multimorbidity are at an especially high risk for disease severity anddeath from COVID-19. The social restrictions proved challenging for the residents, their relatives, and thecare staff. While these restrictions clearly impacted daily life in Norwegian nursing homes, knowledge abouthow the pandemic influenced nursing practice is sparse. Aim: The aim of the study was to illuminate ethicaldifficult situations experienced by Norwegian nurses working in nursing homes during the COVID-19 pandemic. Research design and participants: The research design involved semistructured individual interviews conducted with 15 nurses working in 8 nursing homes in 3 health regions in Norway, within both urban andrural areas. Ethical considerations: Oral and written information about the study was provided before the participantsgave their written consent. The transcribed interviews were de-identified. The study was approved by the Norwegian Centre for Research Data. Findings: Four ethical difficult situations were identified: (a) turning the nursing home into a prison; (b) usingmedication to maintain peace and order; (c) being left alone with the responsibility; and (d) s. impact ondecision-making. Conclusions: The nurses’ethical challenges were intertwined with external factors, such as national andlocal guidelines, and the nurses’own internalized factors, which were connected to their subjective pro-fessionality. This duality inflicted emotional distress and gave nurses few opportunities to perform nursing in aprofessionally sound and safe manner. Keywords: COVID-19, nursing home, nursing, ethical challenges. © The Author(s) 2022, Article Reuse Guidelines: https://doi.org/10.1177/09697330221105631 Nurses’ ethical challenges when providing care in nursing homes during the COVID-19 pandemic

Introduction: Working on quality and safety in nursing home and homecare services is difficult. Ever-increasing demands from an ageing population and political pressure to keep patients at home are among the challenges facing nursing homes and homecare. There is less knowledge of patient safety risks and adverse events in primary care than in specialised healthcare. Aim: This thesis explores the role of managers in quality and safety work in nursing homes and homecare services. Moreover, the thesis designs, implements, and evaluates a leadership intervention in nursing homes and homecare services to support managers’ quality and safety work. Methods: This study was designed as a two-phase longitudinal multiple case study consisting of design and pilot testing; and implementation and evaluation of the SAFE LEAD intervention. The intervention is based on a leadership guide and includes several workshops and learning activities facilitated by researchers. In phase 1, the intervention was designed with researchers, co-researchers and managers from two nursing homes and one homecare service. The pilot test of the leadership intervention was conducted in one nursing home and one homecare service. Data collection consisted of focus group interviews and observation of managers. Phase 2 started by exploring quality and safety challenges as perceived by managers and employees in two nursing homes and two homecare services prior to participation in the leadership intervention. The study then continued with a longitudinal study of the implementation and evaluation of the leadership intervention and its influence on managers quality and safety work. Data collection in phase 2 included focus group interviews, observations, workshops and site visits with managers and employees. Data analyses in phases 1 and 2 included deductive content analysis and interweaving of observation and interview data. Results: The results describe all activities from development to evaluation of a leadership intervention and its influence on managers’ quality and safety improvement work in nursing homes and homecare services. Paper I detailed the involvement of stakeholders and demonstrated how a participatory approach was important for adaptations of a leadership guide to nursing home and homecare contexts. An intervention that managers could use in their work practice was developed and pilot tested in one nursing home and one homecare service. A key finding in Paper I is the role of context and the need to tailor intervention material (web and booklet) to the context and to the needs, time constraints, language, and interests of managers. Paper II explored managers’ and employees’ perceptions of quality and safety challenges in two nursing homes and two homecare services before the intervention took place. Managers and employees found that quality and safety challenges depended on several factors and implied multiple trade-offs. Managers struggled with external change processes, budget cuts that affected common understanding of and commitment to quality and safety improvement at managerial and staff levels. Paper III showed that the intervention workshops and leadership guide contributed to a common understanding and commitment to quality and safety in the management teams. The leadership intervention influenced managers’ work practice in different ways depending on capacity and needs in the organisations. The leadership guide and the workshops created a social and reflexive arena for quality and safety work in which managers could focus on these topics. Moreover, it provided the managers with a tool for clearer sense of quality and safety work in different settings. Managers found it important that someone established a structure and took responsibility for scheduling and organising quality meetings. However, management continuity and the establishment of structures were crucial for the intervention to be adopted. Conclusion: The longitudinal insight in this thesis broadens the understanding of contextual impact on quality and safety work in nursing homes and homecare services and showed the comprehensive work with translating knowledge into practice. The thesis demonstrates the importance of participatory approach and involvement of stakeholders when designing a leadership intervention. Managers and employees perceived interrelated quality and safety challenges and found context work to be time consuming to make quality and safety improvement common efforts in the organisations. The leadership intervention created a place for reflection for managers and brought a more structured process and commitment to organisational quality and safety work.

Det er utført fem kvalitiative intervjuer av helsefagarbeidere ved et sykehjem i Oslo. Helsefagarbeidere på sykehjem har hatt en svært krevende arbeidssituasjon under koronapandemien. Denne oppgaven fokuserer på de tidlige stadiene av pandemien. Etterfølgelse av smitteverntiltak og evnen til å gi god omsorg til pasientene har vært vanskelig å etterleve, og det har oppstått etiske utfordringer i dette henseende. De mest fremtredende tema helsefagarbeiderne har fremlagt er følelser av redsel og bekymring, ensomhet, slitenhet og stress, påvirkning av privatlivet, omsorg og empati, bemanningssituasjon, besøksforbud for pårørende, utdanning, ledelse og etiske utfordringer. Det er lite forskning på helsefagarbeiders erfaringer under koronapandemien så langt, både i Norge og internasjonalt, enda de står nærmest pasientene på sykehjem. Oppgaven inviterer til videre forskning og teoriutvikling innen feltet profesjonsetikk. De fem transkriberte intervjuene er vedlagt oppgaven.

I denne studien forsker jeg på åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem. Problemstillingen min er: Hvordan kan man ivareta åndelige og eksistensielle behov hos pasienter på sykehjem? For å utdype problemstillingen, utformet jeg tre underspørsmål. Disse utforsker hvordan sykehjemsprester og sykepleiere ivaretar pasientenes åndelige og eksistensielle behov, eventuell sammenheng mellom ivaretakelsen av disse behovene og pasientenes livsmestring, og hvilke forskjeller som kommer til syne mellom et kommunalt og diakonalt sykehjem. Som forskningsmetode har jeg utført en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervjuer. Informantene mine har vært sykehjemsprester og sykepleiere med tilknytning til samme sykehjem, og jeg har valgt ut et kommunalt og et diakonalt sykehjem som ligger sentralt på Østlandet. Gjennom studien fant jeg ut at det utføres regelmessige andakter og gudstjenester på sykehjemmene, og sykehjemsprestene blir ansett som samtalepartner for pasientene. Det ble også pekt på viktigheten av kartlegging og videreformidling av åndelige og eksistensielle behov hos pasientene, og hvordan ivaretakelsen av disse behovene kan ha en sammenheng med en pasients livsmestring. Gjennom regelverk, litteratur og funn fra studien kan man se viktigheten av å få ivaretatt de åndelige og eksistensielle behovene hos pasienter på sykehjem, og det er dermed viktig å prioritere denne ivaretakelsen. Sykehjemsprester innehar den teologiske kompetansen til å utføre sjelesorgsamtaler og ritualer, mens sykepleiere må inkludere disse behovene i den helhetlige omsorgen de gir til sine pasienter. Det kan også være hensiktsmessig at alle som utøver omsorg til pasientene har en bevissthet rundt hva åndelige og eksistensielle behov er, noe som kan gjøres gjennom kursing og opplæring av ansatte. Fokuset på ivaretakelsen av disse behovene bør både ligge hos den enkelte ansatte, men også forankret i sykehjemmets ledelse, da dette øker muligheten for at et slikt fokus igjen blir implementert hos de ansatte. På den måten kan åndelige og eksistensielle behov bli en innarbeidet og naturlig del av sykepleiernes og øvrig pleiepersonells arbeidsoppgaver.

Bakgrunn: Pasienter med demens på sykehjem er sårbare og har høy risiko for å utvikle delirium, selv ved mindre alvorlige hendelser som milde infeksjoner eller miljøforandringer. Delirium hos pasienter med demens blir ofte oversett av helsepersonell, grunnet mangel på kunnskap om delirium og bruk av kartleggingsverktøy. Verktøyene som benyttes for identifisering av delirium på norske sykehjem er validert for kognitivt friske pasienter, men ikke pasienter med demens. Likevel brukes de samme kartleggingsverktøyene hos pasienter med og uten demens. Hensikt: Undersøke hva forskningen sier om bruk av kartleggingsverktøy for identifisering av delirium hos pasienter med demens på sykehjem. Undersøke hvilke kartleggingsverktøy som benyttes i forskningen, hvordan disse brukes og hva forskningen sier om verktøyenes egnethet for pasienter med demens på sykehjem. Metode: Arksey & O’Malleys metodologiske rammeverk for gjennomføring av en scoping review er lagt til grunn for denne oppgaven. Det ble identifisert 13 kvantitative studier etter søk i CINAHL, MEDLINE, PsychINFO og EMBASE, samt henvisningssøk og manuelle søk i referanselister. Funn: Det ble identifisert 12 ulike kartleggingsverktøy i denne reviewen, og CAM ble identifisert som det mest brukte verktøyet. Funn viser at de fleste av disse verktøyene skal kunne brukes uten opplæring og erfaring på forhånd, men blir i de inkluderte studiene i hovedsak brukt av erfarne forskere eller andre med trening i bruken av dem. Ved bruk i den kliniske hverdagen på sykehjem ble raske og enkle observasjonsbaserte verktøy funnet som mest hensiktsmessig. Funn viser at RADAR er det eneste kartleggingsverktøyet som kan være egnet for pasienter med demens på sykehjem, men ingen av de identifiserte verktøyene i denne reviewen vurderes som klart egnet for disse pasientene. Konklusjon: Verktøyene som anbefales for identifisering av delirium på sykehjem er ikke egnet for pasienter med demens, og funn viser mangel på tilpassede verktøy for denne pasientgruppen. Valideringsstudier på bruk av kartleggingsverktøy på sykehjem bør gjennomføres, for å kunne identifisere verktøy som kan være egnet for pasienter med demens. Det er behov for kunnskap blant helsepersonell om delirium hos disse pasientene, samt bruk av kartleggingsverktøy for identifisering av delirium.

En eldrebølge i Norge har lenge vært spådd. Andelen eldre øker og kapasiteten av yngre mennesker som kan ta vare på dem er vurdert å bli for lav. Dermed står samfunnet overfor en stor utfordring; hvordan tilby en bærekraftig helsetjeneste som kan ta vare på våre eldste? I frontlinjen av denne utfordringen står sykehjem i en særlig sårbar situasjon. Det er en stor mangel på sykepleiere generelt, og sykehjem spesielt opplever store utfordringer med rekruttering av kvalifiserte ansatte. Som en av flere løsninger på problemet presenteres velferdsteknologi. Velferdsteknologi er tekniske produkter eller hjelpemidler som kan bidra til en bedre og/eller mer effektiv pasientbehandling. Ved introduksjon av velferdsteknologi på sykehjem åpenbarer en ny utfordring seg, nemlig å forstå helsepersonells opplevelse av en endret arbeidshverdag og endrede rutiner, noe som er essensielt for en god implementering av ny teknologi. Denne oppgaven har som siktemål å undersøke følgende problemstillinger: Hvilke barrierer finnes når velferdsteknologi implementeres på sykehjem? Hvordan motiveres helsearbeidere på sykehjem i en endringsprosess når velferdsteknologi implementeres? Som teoretisk rammeverk for å diskutere problemstillingen er to endringsteorier brukt; John Kotters åtte stegs endringsprosess og William Bridges sin endringsteori. Data er samlet inn ved kvalitativ metode, der åtte helsearbeidere ansatt på fire forskjellige sykehjem har deltatt i semi-strukurerte intervjuer. Informasjonen er analysert gjennom tematisk analyse, og hovedfunnene peker blant annet på utfordringer knyttet til holdninger, aldersbarrierer, opplæring og brukervennlighet. Funnene fra denne studien peker på at en klar motivasjonsfaktor er at velferdsteknologien som innføres skal ha en positiv innvirkning på pasientenes pleie. I andre rekke skal det helst også føre til avlastning av de ansattes arbeidshverdag. Videre tyder resultatene på at det er et skille mellom de forskjellige sykehjemmene. Ett av sykehjemmene hadde en tydelig leder for velferdsteknologi. Det fremstod som at dette sykehjemmet mestret endringsprosessen bedre enn sykehjem som ikke hadde dette. Det kan være flere grunner til at en slik ansatt ikke er på plass. Funnene i denne studien antyder at mangel på ressurser en mulig grunn, noe som viser mot et paradoks: sykehjem skal ta i bruk velferdsteknologi for å håndtere bemanningsutfordringer blant annet på grunn av stadig flere og komplekse pasientsaker, men har ikke nødvendigvis riktige ressurser nok til å gjennomføre endringsprosessen som oppstår ved implementering av velferdsteknologi.