Search

Svenning, M-A. 2023. Reisaelva. Bestandsstatus og flaskehalser for produksjon av anadrome laksefisk, med hovedvekt på laks. NINA Rapport 2227. Norsk institutt for naturforskning Reisaelva nådde ikke gytebestandsmålet i årene 2018-2021, og nådde bare så vidt gytebestandsmålet i 2022, til tross for fiskeforbudet. Situasjonen for Reisalaksen er derfor kritisk. Mangel på gytefisk er trolig også hovedårsaken til at resultatene fra elektrofisket viser lavere tetthet av laksunger de siste årene. En sammenstilling av gytefisktellingene og fangstrapportene indikerer at fangstraten på laks har vært svært høy, samt at opp mot 80-85 % av storlaksen har vært gjenutsatt. Vi anbefaler derfor at det skaffes til veie gode estimater av mengden oppvandrende laks og at fangstrapportene kvalitetssikres. Hvis ikke, må beskatningen av laks reduseres kraftig de kommende årene. Telling av oppvandrende laks bør gjennomføres ved bruk av sonar, kombinert med bruk av videoovervåking i korte perioder for å skille mellom arter av samme størrelse (smålaks, sjøørret og pukkellaks). Dersom tellingen og fangstrapporteringen sikres, vil dette også gi grunnlag for å kvalitetssikre eventuelle drivtellinger på senhøsten. Bruk av sonar/video vil også kunne avdekke eventuell oppvandring av pukkellaks. Sjøørretbestanden er i rimelig god forfatning og det kan trolig fortsatt åpnes for fiske etter sjøørret. Sjørøyebestanden har gått kraftig tilbake de siste 15-20 årene og det ble innført forbud mot fiske etter sjørøye i 2022. Vi anbefaler at forbudet videreføres de nærmeste årene. Andelen steinulke versus laksunger i elektrofiskefangstene har avtatt fra nærmere 80 % i 1990 til ca. 10-20 % de siste 15 årene. Det er likevel uvisst om tettheten av steinulke har avtatt. Det er også uvisst om årlig tilvekst hos laksungene har endret seg i denne perioden. Vi foreslår at tidligere innsamlet materiale av disse artene brukes til å estimere eventuelle årlige endringer i tetthet av steinulke, samt eventuell endring i årlig tilvekst hos laksunger. En undersøkelse i 1990 konkluderte med at Reisaelva har stor tilgang på gyteplasser for laks, mens oppvekstområdene var begrenset til mindre enn halvparten av elvestrekningen. Det er nå lansert bedre metoder for å diagnostisere oppvekstområdene til laksefisk. Det bør derfor vurderes å foreta en ny undersøkelse for å kvantifisere størrelsen og egnetheten på oppvekstområdene i vassdraget. Dette kan alternativt gjennomføres ved å prioritere oppfølgingen på 36 tidligere undersøkte elektrofiskelokaliteter. Selv om tettheten av laksunger ser ut til å avhenge direkte av mengden gytelaks i Reisaelva, kan det ikke utelukkes at svært lav vannstand på senvinteren (april), også kan ha medvirket til lavere tetthet av årsyngel. Utsetting av temperaturloggere på ulike dyp på enkelte gyteplasser om høsten, kan avdekke om vannstanden påfølgende senvinter kan føre til tørrlegging og dermed økt dødelighet på rogna. Dersom temperaturmålingene skal sammenlignes med vannstandsmålingene fra Svartfossberget (for å kartlegge historisk vannstand på senvinteren), må dette gjøres i samarbeid med NVE-Nord. I perioden fra juni til oktober kjører om lag 1000 elvebåter årlig opp Reisaelva, hvorav ca. 60 % utgjøres av lokale fiskere og brukere av vassdraget, mens de øvrige 40 % skyldes transport av turister. Det er uvisst hvorvidt elvebåttrafikken har negativ innvirkning på laksefiskene i elva. Vi foreslår at det settes ut undervannskamera (video) like nedenfor Sieimma, i et område der det normalt samles mye laks. Dette vil forhåpentligvis gi kunnskap om eventuell endret adferd hos laksen når elvebåtene passerer. Innslaget av oppdrettslaks har minket i Reisaelva de senere årene og påvirkningen fra oppdrettslaks representerer neppe noen vesentlig flaskehals lenger for produksjonen av villaks.

Svenning, M-A., Langeland, K. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2022. Fiskefaglige undersøkelser på anadrom strekning i Barduelva 2019-2021. NINA rapport 2122. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Barduelva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk. De fleste gytefiskene observeres helt øverst i Barduelva, og i de fleste årene er det tilstrekkelig med gytefisk for å deponere minst 2 egg/m2 i denne elvestrekningen. Dersom hele elva vurderes som produksjonsområde ble gytebestandsmålet oppnådd i et av de tre årene, men dersom produksjonsområdet reduseres med en tredjedel blir gytebestandsmålet oppnådd alle tre årene. Vi vurderer derfor ikke mangel på gytefisk som en viktig flaskehals i Barduelva. Til tross for dette viser registreringen av ungfisk, både ved tradisjonelt strandnært testelfiske og ved bruk av elfiskebåt, at tettheten av laksunger er lav i Barduelva. Dette er i samsvar med at mangel på gode skjulområder og egnet bunnsubstrat ble identifisert som en av flaksehalsene for fiskeproduksjonen i Barduelva. Det er imidlertid de store og hyppige variasjonene i vannføring gjennom store deler av året, med påfølgende hyppige tørrlegginger av viktige leveområder for ungfisk, som utgjør den viktigste flaksehalsen for fiskeproduksjonen i elva. Det ligger i dag ingen andre krav til driften av Bardufoss kraftverk enn at det skal sikres en minstevannføring på 2 m3/s om sommeren og 0,3 m3/s om vinteren. Dette innebærer at kraftverket kan driftes fritt innenfor et vannføringsintervall fra 96 m3/s (full last) ned til henholdsvis 2 eller 0,3 m3/s. Statkraft etterstreber imidlertid å praktisere en selvpålagt minstevannføring på 11 m3/s, men våre analyser viser at lavere vannføringer enn dette likevel inntreffer relativt hyppig. Analysene av vannføringsdata viser at det er store varia-sjoner i vannføringen gjennom døgnet i store deler av året, bortsett fra periodene der snøsmel-ting og store regnflommer bidrar til tapping av vann gjennom inntaksdammen til Bardufoss kraft-verk. I tillegg til at vannføringen kan variere mye gjennom døgnet, kan store endringer i vannføring skje svært hurtig, dvs. i løpet av noen få minutter. De beste oppvekstområdene for ungfisk, dvs. områder med middels til god tilgang på skjul, er i stor grad de samme områdene som utsettes for tørrlegging når vannføringen nedstrøms kraftverket minker. Selv om Statkraft forsøker å unngå vannføringer under 11 m3/s, viser kartleggingen vår at viktige leveområder for ungfisk blir tørrlagt hver gang vannføringen faller under 40 m3/s. I og med at slike tørrlegginger inntrer opptil flere ganger i døgnet, og gjennom store deler av året, blir tilgangen på gode leveområder og faren for stranding av yngel en helt avgjørende flaksehals for produksjonen av anadrom fisk i Barduelva. Vannføringsregimet ved Bardufoss kraftverk, spesielt de hurtige endringene ved moderate til lave vannføringer, er derfor etter vår mening den viktigste flaskehalsen for ungfiskproduksjonen i Barduelva. Det finnes ingen fly-fotoserier (norge-i-bilder) som viser elvearealet nedenfor Bardufoss kraftverk ved vannføringer lavere enn 37 m3/s. For å kunne beregne elvearealet ved lavere vannføringer enn dette, har vi derfor antatt en noenlunde lineær sammenheng mellom elveareal og vannføring, basert på fire fotoserier ved vannføringer på 37, 69, 92 og 150 m3/s. Sammenhengen mellom elveareal og vannføringer lavere enn 37 m3/s er derfor noe usikre. I tillegg er oppløsningen på lagrede driftsdata for Bardufoss kraftverk, og for tapping fra luker i inntaksdam, for lav til å foreta grundige analyser av hvor raskt vannføringen - og dermed vannstanden – vil endres ved lastreduksjoner i kraftverket. For å påvise en mer pålitelig sammenheng mellom driftspraksis med raske endringer i vannføring, vannstand og vanndekte arealer, anbefaler vi at det iverksettes nye målinger som kan belyse behov og eventuelle muligheter for mykere overganger ved regulering av produksjonen i kraftverket.

Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Lohenpoikasiin kohdistuva predaatio Tenolla. Pääasiallisesti hauen ja meritaimenen ravintona. NINA Raportti 1648b. Norsk institutt for naturforskning (Norjan luonnontutkimuksen laitos). Tämän hankkeen pääasiallisena tavoitteena on ollut tutkia hauen ja meritaimenen ruokavaliota kesäaikaan Tenon vesistössä. Tutkimuksen tarkoituksena on ollut hankkia lisätietoa mahdollisesta Tenon loheen kohdistuvasta predaatiosta. Tutkimukseen valittiin kaksi pääasiallista aluetta: 1) ”ylempi” osuus Kaarasjoen (Kárášjohka) (alavirtaan Šuolggajohnjálbmi/-Myrskogista) ja Iesjoen (Iešjohka) sivujoilla (alavirtaan Suoššjávrista) sekä 2) ”alempi” osuus Sirmasta Maskijoelle. Paikalliset ja ulkopaikkakuntalaiset urheilukalastajat sekä paikalliset verkkokalastajat kalastivat haukea ja taimenta touko-kesäkuun vaihteesta elokuun loppupuolelle vuosina 2018 ja 2019. Näiden kahden vuoden aikana tutkittaviksi toimitettiin 637 haukea ja 365 taimenta. Useimmat hauet saatiin vavalla (87 %), joista suurin osa (70 %) ylemmällä osuudella. Haukien pituus vaihteli välillä 23–100 cm ja paino 86 g–5,3 kg, keskiarvon ollessa 1,2 kg. Haukien ikävaihtelu oli 2–24 vuotta. Useimmat taimenista pyydettiin alemmalla osuudella (67 %), ja koko vaihteli välillä 22 cm/113 g–77 cm/5 kg, painon keskiarvon ollessa 1,15 kg. Nuorin taimenista oli viisivuotias ja vanhin 16 vuotta. Iesjoelta ja Kaarasjoelta pyydettyjen haukien vatsojen sisältö koostui suurelta osin lohenpoikasista sekä vuonna 2018 että 2019. Ne muodostivat noin puolet ravinnosta, toisin sanoen yhtä paljon kuin muut yhdeksän kalalajia sekä linnut, sopulit, pohjaeläimet, hyönteiset jne. yhteensä. Lohenpoikasten tarkka määrällinen prosenttiosuus oli noin 95 % molempina vuosina, mikä viittaa suureen yksilölliseen erikoistumisasteeseen haukien saalistuksessa. Haukien vatsoista löytyneistä lohenpoikasista lähes 65 % oli lohismoltteja, noin 30 % 2–3- vuotisia jokipoikasia, noin 5 % 1-vuotisia ja saman vuoden jokipoikasia. Toisin sanoen smoltit yksinään muodostivat noin kolmasosan Iesjoen ja Kaarasjoen haukien kokonaisravinnosta. Tenon alemmilla osuuksilla lohenpoikasten osuus haukien mahoissa oli alhaisempi kuin ylemmällä alueella, vaikka sielläkin lohenpoikaset olivat tärkeitä saaliskohteita. Lohenpoikaset muodostivat haukien ravinnosta Sirmasta Maskijoelle (lukuun ottamatta aluetta Mannsholmenin saaren takana) 16 % vuonna 2018 ja 35 % vuonna 2019. Mannsholmenin takana pyydetyistä hauista yksikään ei ollut syönyt lohenpoikasia. Lohen jokipoikasten ja lohismolttien suuri osuus Iesjoesta ja Kaarasjoesta pyydettyjen haukien ravinnossa viittaa siihen, että hauki predaattorina voi olla merkittävä lohenpoikasten kuolleisuuteen vaikuttavat tekijä näillä jokiosuuksilla. Tällä hetkellä ei vielä tiedetä, kuinka suuri vaikutus sillä on. Tämä johtuu siitä, että haukikannoista ei ole tehty tiheyslaskelmia. Lohen kutukanta Iesjoessa on erittäin pieni, ja se on viime vuosina saavuttanut vain hieman yli viidesosan kutukantatavoitteesta, mistä seuraa myös erittäin alhainen smolttituotanto. Vaikka saalistajahaukien tiheyden Iesjoessa (Suoššjávrista alavirtaan) arvioidaan olevan suuruusluokkaa 4–5 kg/ha, voi silti olla, että noin puolet smolteista on joutunut hauen ravinnoksi viime vuosina. Predaatioaste (syötyjen smolttien osuus) vähenee kuitenkin smolttimäärien kasvaessa (”tyypin II vaste”). Jos haukien vuosittainen smolttienkulutus pysyy jotakuinkin muuttumattomana, tulee predaation vaikutus olemaan vain 15–20 % smolttituotannosta siinä tapauksessa, että Iesjoen kutukantatavoite saavutetaan. Tämä tarkoittaa sitä, että tällä hetkellä oletetusti erittäin negatiivisella predaation vaikutuksella tulee Iesjoella olemaan olennaisesti vähäisempi merkitys, jos onnistutaan lisäämään kutulohinaaraiden määrää ja näin ollen saamaan aikaan korkeampi smolttituotanto, johon hauki saalistajana vaikuttaa suhteellisen vähän. Hauen lohismoltteihin kohdistamalla predaatiolla on sen sijaan suurempi merkitys, kun lohien kututiheys on niin pieni kuin se Iesjoella tällä hetkellä on, koska tällöin suurempi osuus smolteista tulee syödyksi. Tärkeimmät lohenpoikasia syövät hauet olivat Tenolla pituusluokkaa 40–60 cm. Kyseisessä kokoluokassa ei predaattorin ja saaliskalan koolla ollut tilastollista vastaavuutta. Sen sijaan hauen ja saaliskaloista harjuksen, siian, hauen ja mateen koolla oli selvä vastaavuus. Lisäksi yli 65 cm pitkien haukien vatsoista löytyi vain vähän smoltteja, kun taas esimerkiksi suurten harjusten osuus kasvoi voimakkaasti. Takautuvasti lasketussa vuosittaisessa kasvussa ei kuitenkaan ollut eroja sen perusteella, oliko ravintona ollut lohta vai harjusta, siikaa, haukea ja madetta. Tämä voi tarkoittaa sitä, että hauet kokoluokassa 40–60 cm erikoistuvat tietyssä määrin lohenpoikasiin/lohismoltteihin tai ainakin syövät niitä paljon. Kasvaessaan suuremmiksi ne vähitellen siirtyvät saalistamaan suurempia saaliskaloja, kuten harjusta ja siikaa. Suurimmat lohenpoikaset haukien mahoissa olivat noin 18 cm. Suurimmat saaliiksi jääneet harjukset ja siiat olivat jopa 45 cm pitkiä saalistaneen hauen pituuden ollessa 75–90 cm. Lohenpoikasten ja lohismolttien vallitseva osuus hauen ravinnosta esimerkiksi Iesjoella saattaa merkitä sitä, että vanhemmat lohenpoikaset ja lohismoltit ovat erittäin suuressa vaarassa joen yksittäisillä osuuksilla. Voi olla, että siirtymät jokijärvien(luobbal) suvannoista nopeammin virtaaville osuuksille voivat toimia kokoontumispisteinä ja tehokkaina saalistusalueina hauelle muodostaessaan pullonkaulan mereen vaeltaville lohismolteille. Haukien akustisella merkitsemiselläheti kudun jälkeen voidaan saada tietoa siitä, kokoontuuko hauki tietyille alueille smolttien vaelluksen aikana. Tieto olisi myös erittäin hyödyllistä mahdollisessa tulevassa hauen poistokalastuksessa, jolloin pyynti voitaisiin keskittää alueellisesti ja ajallisesti sinne, missä saalistavien haukien tiheys on suuri. Niin hauen perinteinen urheilukalastus kuin verkkokalastuskin ovat suhteellisen tehokkaita ja voivat osaltaan vaikuttaa merkittävästi haukikannan kalastuskuolevuuteen Tenolla. Hauki on kuitenkin myös kannibaali eli se syö oman lajinsa pienempiä yksilöitä. Kooltaan 50–70 cm pitkien haukien mahoista löytyi 10–40 cm pitkiä saalishaukia. Suuriin haukiin (kannibaaleihin) kohdistettu valikoiva kalastus vähentää pieniin haukiin (10–40 cm) kohdistuvaa predaatiota (kannibalismia) ja lisää näin haukikannan vahvistumista. Vaikkakin jopa kooltaan vain 20 cm pitkät hauet voivat syödä suuria lohenpoikasia ja lohismoltteja, niin alle 30 cm pitkistä hauista vain muutaman mahasta löytyi lohenpoikasia. Tämä johtuu luultavasti siitä, että pienimmät hauet pysyttelevät poissa alueilta, joille isoimmat hauet kerääntyvät syömään lohismoltteja, koska vaarana on joutua itse saaliiksi. Suurempien haukien pyynnin lisääminen Tenolla voi tämän vuoksi yleisen haukikannan vahvistumisen lisäksi johtaa siihen, että suurempi osuus pienistä hauista saalistaa lohismoltteja. Suurten haukien poistaminenTenojoesta voikin näin ollen vaikuttaa täysin päinvastaisesti kuin on toivottu, ja itse asiassa lisätä lohismoltteihin kohdistuvaa predaatiota. Näin ollen mahdollinen kalojen poistaminen (poistokalastus) on suunniteltava erittäin tarkkaan varsinkin niissä sivujoissa, joiden lohikannat ovat heikot ja kohentumassa, jotta lohet eivät joudu sivusaaliiksi. Lohenpoikaset muodostivat Kaarasjoessa pyydetyn taimenen ravinnosta enemmän kuin 75 %, kun taas osuus Iesjoessa oli melko pieni. Osuus kuitenkin kasvoi yleisesti ottaen kehon koon kasvaessa, ja 55–60 cm pitkissä tai sitä pitemmissä taimenissa lohenpoikasten ja lohismolttien osuus oli jo 65 % ravinnosta. Taimenen koko eri jokiosuuksilla on näin ollen lohismoltteihin kohdistuvan predaation määräävä tekijä. Suhteellisen pieni lohenpoikasten/lohismolttien osuus Iesjoen taimenten ravinnosta suhteessa Kaarasjokeen johtuu tämän vuoksi todennäköisesti siitä, että Iesjoen taimenkannan yksilöt ovat Kaarasjoen kantaan verrattuna nuorempia ja pienempiä. Lohenpoikasten osuus oli suhteellisen pieni (15 %) alemmilla osuuksilla (Sirma-Maskijoki) ja erityisesti niissä taimenissa, jotka pyydettiin lähellä Tenojoen suuta, jossa merikalat (tuulenkala) dominoivat taimenen ravintoa. Näin ollen ei voida sulkea pois sitä, että suuri osuus alemmilla osuuksilla pyydetyistä taimenista oli takaisin mereen matkalla olleita meritaimenia, joiden ruokavaliosta näkyy syönnös jokisuulla. Aikaisemmatkin pilottitutkimukset ovat viitanneet siihen, että lohenpoikaset muodostavat suhteellisen pienen osuuden taimenen ravinnosta Tenon alemmilla osuuksilla. Meritaimenen kutukantojen koosta Tenojoella ei ole varmoja arvioita, mutta vaikka meritaimen paikoittain, kuten esimerkiksi Kaarasjoella, saalistaakin lohenpoikasia erittäin paljon, on sillä todennäköisesti kokonaisuudessaan vähemmän kielteinen vaikutus lohikantaan kuin hauen predaatiolla. Tenojoen suulla joka vuosi oleskelevat tuhannet isokoskelot syövät pääasiallisesti tuulenkalaa ja joitain muita merikalalajeja. Näin ollen niillä ei todennäköisesti ole lainkaan tai on vain vähän kielteistä vaikutusta merelle vaeltaviin smoltteihin. Ei voida poissulkea sitä, että lohismoltit voivat muodostaa suuremman osuuden isokoskelojen ravinnosta siinä tapauksessa, että tuulenkalojen biomassa vähenee ja /tai smolttien poisvaellus tapahtuu aikaisemmin. Tämä sama koskee myös kirjohylkeen predaatiota jokisuun alueella. Minkki on Norjassa mustalla listalla ja sitä saa metsästää koko vuoden. Minkin predaatiovaikutuksesta lohenpoikasiin/lohismoltteihin Tenolla ei ole tietoa. Minkkikannan arvioinnin onnistumiseksi pitemmällä aikavälillä on todennäköisesti toteutettava tehostettua poistoa talvi- ja kevätkaudella (pariutumisaika) paikallisten naaraiden/urosten poistamiseksi, jolloin estetään uusien ei-paikallisten yksilöiden määrän kasvu. Reviiriään puolustavien urosten poistaminen kesällä voi kuitenkin johtaa ei-paikallisten yksilöiden muuttoon niiden tilalle ja siten yleisemmin suurempaan minkkikannan tiheyteen. Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Deanu čázádaga luossaveajehiid predašuvdna (borahallan). Vuosttažettiin hávgga ja guvžžá borrama guorahallan. NINA Raporta 1648b. Norsk institutt for naturforskning (Norgga luonddudutkamiid guovddáš). Dán prošeavtta váldoulbmil lea čielggadit maid hávga ja dápmot/guvžá borret geasi áigge Deanu čázádagas vai oahpašeimmet eambbo das ahte borahallet go Deanu luosat ja mainna lágiin. Leat válljejuvvon guokte váldoguovllu čázádagas; 1) “badjin” mas leat mielde oalgejogat Kárášjohka Šuolggajohnjálmmis vulos ja Iešjohka (Šuoššjávrris vulos), ja 2) “vuollin”; Sirpmás Máskejohkii. Hávggaid ja dápmohiid leat sihke báikki olbmot ja olggobeali lustabivdit bivdán, ja báikkálaš sáibmabivdit, ja dat čađahuvvui miessemánu/geassemánu molsašuddamis gitta borgemánu loahpageahčái sihke 2018:s ja 2019:s. Dan guovtti jagis oaččuimet iskkadeapmái oktiibuot 627 hávgga ja 265 dápmoha/guvžžá. Eanas hávggaid godde stákkuin (87 %), ja eanas oasi iskanguovllus “badjin” (70 %). Hávggat ledje 23 – 100 cm guhku ja dedde 86 grámma rájes 5,3 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,2 kg. Hávggaid ahki lei 2 jagis 24 jahkái. Eanas dápmohiid godde “vuollin” (67 %), ja sturrodat lei 22 cm/113 g rájes gitta 77 cm/5 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,15 kg. Nuoramus ja boarráseamos dain lei nappo 5 ja 16 jagi. Luossaveajehat ledje eanas biebmun hávgačovjjiin Iešjoga-Kárášjoga guovllus sihke 2018:s ja 2019:s, ja dahke sullii beali borramušas, nappo seamma olu go dat eará ovcci guollešlája, lottit, goddesáhpánat, bodnedivrrit, divrrit jna. oktiibuot. Luossaveajehiid dihto volumaproseanta lei sullii 95 % goappaš jagiid, mii čájeha ahte muhtin hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid borrat. Luosain mat gávdnojedje hávgačovjjiin dahke luossasmolttat (veajehat mat leat jođus merrii) 65 %, 2-3 jahkásaš veajehat sullii 30 % ja dan jagi unna veajehaččat (luossaálggut) ja 1-jahkásaš veajehat sullii 5 %, nappo dahke luossasmolttat lagabui goalmmádasa buot das maid hávga borrá Iešjogas-Kárášjogas. Vuolit dutkanguovllus Deanus dahke luossaveajehat unnit oasi hávggaid borramušas go bajit dutkanguovllus,vaikko luossaveajehat maid dáppe dahke stuora oasi hávgga borramušas. Sirpmá rájes Máskejohkii (earret Eadjásullo duohken) dahke luossaveajehat nappo 16 % (2018) ja 35 % (2019), muhto ii oktage hávga mii goddui Eadjásullo duohken lean borran luossaveajehiid. Go luossaveajehat dahke nu stuora oasi hávgga čovjjiid sisdoalus Iešjogas ja Kárášjogas čájeha dat ahte hávga lea sivalaš olu stuorábuš luossaveajehiid jápmui dáin osiin čázádagas. Mii eat dieđe vuos man muddui dát čuohcá máddodahkii, earret eará danne go vuos ii leat lohkkojuvvon ja guorahallon man olu hávga doppe lea. Iešjohkii gorgŋot unnán luosat gođđat ja maŋemus jagiid lea dat leamaš dušše viđádas gođđoluossamihttomearis, ja dat mearkkaša ahte maiddái šaddet jahkásaččat unnán luossasmolttat doppe. Jus meroštallat ahte predáhtorhávggat Iešjogas (vuolábealde Šuoššjávrri) leat dušše 4-5 kg/hektáris, de sáhttá liikká sullii bealli Iešjoga luossasmolttain gártan hávggabiebmun. Predašuvdnagorri (man stuora oassi luossasmolttain borahallet) unnu dađi mielde go luossasmolttaid lohku lassána (‘Type II respons’) ja jus hávggat ain borret sullii seamma olu luossasmolttaid jahkásaččat, dahje unnit (vrd. Type II-respons), de dagašii predašuvdna (borahallan) eanemustá 20 % smoltašaddamis jus Iešjoga gođđoluossamihttomearri olahuvvo. Dat mearkkaša ahte dálá ja navdojuvvon hui negatiiva predašuvdnaváikkuhus Iešjogas šaddá mearkkašahtti unnit jus nagodivččiimet lasihit gođđoluosaid dohko, ja nu olahit eanet smoltašaddama. Vearrámus hávggat mat borret luossaveajehiid Deanujogas leat 40-60 cm guhku, ja dán sturrodat hávggaid dáfus ii lean makkárge čielga oktavuohta predáhtorhávgga sturrodaga ja bivddáhasguliid hárri, čuovžža, hávgga ja njágá sturrodagaid gaskka. Dasto ledje unnán luossasmolttat badjel 65 cm guhku hávggaid čovjjiin, muhto baicca mearkkašahtti stuorát oassi omd. stuora hárrit. Muhto maŋos guvlui rehkenastimis mii eat gávdnan makkárge erohusa jahkásaš lassáneamis daid hávggain mat ledje borran luosa ja/dahje mat ledje borran hárri, čuovžža, hávggaid ja njágáid. Dát sáhttá mearkkašit ahte 40-60 cm guhku hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid/-smolttaid borrat, dahje goit borret olu dakkáriid, muhto go sturrot de baicca borragohtet stuorát guliid nugo hárri ja čuovžža. Stuorámus luossasmolttat hávggačovjjiin ledje birrasiid 18 cm, ja stuorámus hárrit ja čuovžžat ledje gitta 45 cm, ja daid ledje 75-90 cm guhku hávggat borran. Go luossaveajehat/-smolttat ledje hui olu Iešjoga hávggaid čovjjiin, de sáhttá dat mearkkašit ahte luossaveajehat/-smolttat leat erenoamáš vára vuolde soames báikkiin čázádagas. Sáhttá leat nu ahte hávga bivdá erenoamážit rávnnjiin jávrriid dahje luobbaliid lahkosis ja ahte luossasmolttat leat erenomáš vára vuolde dáid sajiin čázádagas. Hávgga radiomerken dakka maŋŋel gođđama čájehivččii ahte čoaggana go hávga dihto sajiide dalle go luossasmolttat vuodjalit vulos. Dat livččii maid ávkkálaš diehtun boahttevaš váillidanbivddu oktavuođas, vai sáhtášii čavget bivddu dihto guovlluin ja dihto áigái goas leat olu predáhtorhávggat čoahkis. Sihke dábálaš lustabivdu ja hávgabivdu firpmiin/sáimmain lea oalle ávkkálaš, ja sáhttá mearkkašahtti láhkái unnidit hávggaid Deanu čázádagas. Hávga lea maiddái kannibála, mii namalassii borrá eará hávggaid maid. Mii gávnnaimet 10-40 cm guhku hávggaid borahallan 50-70 cm hávggaide. Jus stuora hávggat (kannibálat) bivdojuvvojit, de borahallet unnit meari smávva hávggat (10-40 cm), ja dat dagaha ahte hávggat baicca lassánit. Vaikko vuollel 20 cm smávvahávggat nai sáhttet borrat stuorábuš luossaveajehiid ja -smolttaid, de gávdnojedje hui unnán vuollel 30 cm hávggat Deanus mat ledje borran luossaveajehiid. Dasa lea árvvusge sivvan ahte unnimus hávggat ballet borahallamis stuorát hávggaide ja danne garvet báikkiid gos stuorát hávggat borret luossasmolttaid. Jus Deanus bivdigoahtá stuora hávggaid, lassin dasa go hávga muđui laská doppe, de sáhttá dat dagahit ahte eambbo smávvahávggat borragohtet luossasmolttaid. Jus Deanus goddá eambbo stuora hávggaid, de sáhttá váikkuhus šaddat áibbas nuppe ládje go áigumuš livččii, ja ahte vel eambbo luossasmolttat borahallet. Vejolaš hávgabivddu ferte danne plánet erenoamáš bures, erenoamážit oalgejogain gos luossanálli lea rašši ja easkka lassáneame, vai ii miste bivdde luosa maid. Luossaveajehat dahkebadjel 75 % daiddápmohiid borramušas mat goddojedje Kárášjogas, go fas Iešjoga dápmohat ledje unnán borran luossaveajehiid. Muhto dát oassi lassánii mađi stuorát dápmot lei, ja 55-60 dahje stuorát dápmohiid čovjjiin ledje luossaveajehat/-smolttat olles 65 % borramušas. Dápmohiid sturrodat iešguđetge johkaosiin lea dat mii váikkuha luossasmolttaid borahallamii. Go Iešjogas ledje relatiivvalaččat unnán luossaveajehat/-smolttat borahallan Kárášjoga ektui, dáidá boahtit das go Iešjogas leat eanas dápmohat nuorabut ja unnibut go Kárášjogas. Luossaveajehiid oassi lei maid oalle unni (15 %) Deanu vuolit osiin (Sirpmás Máskejohkii), erenoamážit dápmohiin mat goddojedje Deanunjálmmi lahka, doppe gos dápmot lea olahan borrat mearraguoli (sivlla). Danne sáhttá leat nu ahte stuora oassi dápmohiin mat goddojedje vuolit dutkanguovllus ledje guvžžát mat fas ledje máhccame johkii, ja ahte čoavjjis gávnnaimet dan maid ledje borran Deanu njálmmis bajás máhcadettiin. Ovdalaš pilohtaguorahallamat leat gal maid čájehan ahte Deanu vuolit osiin borret dápmohat/guvžžát unnán luossaveajehiid. Eai gávdno sihkkaris dieđut das man olu gođđoguvžžát Deanujogas leat, muhto vaikko guvžá borráge olu luossaveajehiid, omd. Kárášjogas, de dáidá das leat unnit negatiiva váikkuhus luossanállái go hávggas. Dat máŋggat duhát gussagoalssit mat juohke jagi čoahkkanit Deanu njálbmái, borret vuosttažettiin sivlla, ja soames eará mearraguliid, ja dáidet unnán čuohcat vulos johtti luossasmolttaide. Jus sivlla biomássa unnu ja/dahje luossasmolta árabut vuodjagoahtá merrii, de lea vejolaš ahte eanet luossasmolta gártá gussagoalssi biebmun. Seamma guoská njuorjju (vievssi/geađgenjuorjju) predašuvdnii (ahte njuorju borragoahtá eanet luossasmolttaid) joganjálmmis. Miŋka lea Norgga čáhppeslisttus, ja dan oažžu bivdit birra jagi. Ii leat dihtosis man muddui miŋka borrá luossasmolttaid/-veajehiid. Vai miŋkkanáli unnideapmi lihkostuvašii, de berrešii várra čađahuvvot garra bivdu dálvet ja giđđat (gipmanáigge), vai oččošii eret orru ciikkuid ja rávjjáid ja hehttešii ođđa miŋkkaid ásaiduvvamis dohko. Muhto jus orru (iežaset guovllu oamasteaddji) rávjjáid goddá geasset, de gal baicca sáhttet boahtit eambbo ođđa golgomiŋkkat sadjái ja nu lassánit miŋkkat.

Svenning, M-A., Diserud, O. & Karlsson, S. 2021. Innkryssing av rømt oppdrettslaks ovenfor og nedenfor Målselvfossen. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til kvalitetsnormen for ville bestander av atlantisk laks er laksebestanden i Målselva klassifisert som svært god for kvalitetselementet gytebestandsmåloppnåelse og høstbart overskudd, mens den er vurdert som svært dårlig for kvalitetselementet genetisk integritet, dvs. ut fra grad av genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks. Fra utløpet i Malangen er det ca. 40 km naturlig anadrom strekning til Målselvfossen. I 1910 ble det etablert en laksetrapp langs fossen som førte til at anadrom fisk kan vandre flere titalls km lenger oppover i vassdraget, og det fanges nå flere laks ovenfor fossen enn nedenfor fossen. Innslaget av rømt oppdrettslaks har vært vesentlig lavere i fangstene ovenfor laksetrappa sammenliknet med nedenfor laksetrappa. Det har derfor blitt stilt spørsmål om hvorvidt denne forskjellen også innebærer at laks som vandrer opp trappa for å gyte ovenfor fossen har lavere akkumulert innkryssing av rømt oppdrettslaks sammenliknet med laks som gyter nedenfor fossen. I dette prosjektet har vi undersøkt innkryssing av rømt oppdrettslaks i voksen laks som ble fanget ovenfor og nedenfor Målselvfossen sent i fiskesesongen 2019. I alt undersøkte vi 60 laks fanget ovenfor fossen og 62 laks fanget nedenfor fossen fra gyteåret 2012, samt 62 og 61 laks fanget henholdsvis ovenfor og nedenfor fossen fra gyteåret 2013. Vi observerte en generelt høy og signifikant grad av innkryssing på 4,3 % for 2012 gyteårsklassen og på 6,7 % for 2013 gyteårsklassen, men det var ingen signifikant forskjell i innkryssing mellom laks fanget nedenfor og ovenfor Målselvfossen. Graden av innkryssing ble estimert til å være høyere ovenfor fossen (5,3 %) enn nedenfor fossen (3,5 %) i gyteårsklassen fra 2012, mens den var lavere ovenfor fossen (5,8 %) enn nedenfor fossen (7,5 %) i gyteårsklassen fra 2013. En eventuell forskjell i akkumulert innkryssing mellom laks som gyter ovenfor fossen og laks som gyter nedenfor fossen vil forutsette at den voksne laksen vandrer tilbake til det samme området der den ble født (lokal ‘homing’). Hel- og halvsøsken innen begge gyteårsklassene ble derfor identifisert, for å avkrefte/bekrefte om disse søskenparene i overveiende grad bestod av individer fanget innen samme område. De genetiske analysene viste imidlertid at søskenpar bestod av individer som var fanget i både samme område og i ulike områder og med like andeler. Ut fra analysene av to de to gyteårsklassene konkluderer vi derfor med at det ikke er noen forskjell i grad av akkumulert innkryssing av rømt oppdrettslaks nedenfor og ovenfor Målselvfossen, og at det ikke finner sted en betydelig genetisk strukturering av laks ved tilbakevending av voksen gytelaks til områder nedenfor eller ovenfor fossen avhengig av hvor de er født. Det er viktig å presisere at vi i dette prosjektet ikke har undersøkt om det skjer en større grad av innkryssing nedenfor Målselvfossen enn ovenfor Målselvfossen, men om det har blitt akkumulert en høyere grad av innkryssing i gytebestanden nedenfor eller ovenfor fossen. Videre har vi vist at estimatene av innkryssing i hele bestanden i Målselvvassdraget ikke forventes å være påvirket av om skjellprøvene som blir analysert kommer fra voksen laks fanget nedenfor eller ovenfor fossen, noe som indikerer at laksen i Målselvvassdraget kan forvaltes som én bestand. For å avdekke om rømt oppdrettslaks faktisk har hatt større gytesuksess nedenfor versus ovenfor Målselvfossen må en estimere innkryssing i årsyngel (i stedet for voksen laks) fanget ovenfor og nedenfor fossen, dvs. hos individer som er gytt og klekket i samme område som de blir fanget.

Svenning, M-A. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2021. Fiskefaglige undersøkelser i Divielva og Målselva i 2019 og 2020. NINA rapport 2002. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Troms Kraft Produksjon AS og Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Divielva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk i Divielva. Pålegget omfattet også ungfiskundersøkelser i Målselva. Registreringene av skjul, beskrivelser av bunnsubstrat, klassifisering av mesohabitat og tilgang og romlig fordeling av gyteområder, samt vurderingene av sammenhengen mellom vannføring og vanndekt areal, viste at Divielva tilbyr både gode gyteforhold og gode oppveksthabitater for ungfisk av laks (og ørret). De registrerte tetthetene av ungfisk og antatt årlig forekomst av gytefisk sammenfaller med disse funnene, og sammenlignet med mange andre nord-norske elver er ung-fisktetthetene relativt høye i Divielva. Vi fant imidlertid lavere tetthet av laksunger nedenfor enn ovenfor kraftverksutløpet, og vi fant også indikasjoner på at laksunger nedstrøms kraftverksut-løpet vokser dårligere enn laksunger som ble fanget ovenfor den regulerte strekningen i Divielva, og også dårligere enn laksunger fanget i Målselva. Driften av Dividalen kraftverk medfører at ‘varmt’ bunnvann fra Devddesjávri utgjør en stor andel av vintervannføringen i Divielva nedstrøms kraftverksutløpet. Dette medfører at elva sjelden, og kun i korte perioder, islegges i løpet av vinteren. Basert på undersøkelser og resultater fra Alta-elva antar vi at manglende isdekke langs store deler av Divielva (nedstrøms kraftverksutløpet), trolig fører til lavere årlig tilvekst og økt vinterdødelighet hos laksungene. Vi anser derfor mang-lende isdekke som en flaskehals for fiskeproduksjonen i Divielva, noe som medfører at produk-sjonspotensialet for den regulerte elvestrekningen ikke utnyttes optimalt. Selv om manglende isdekke trolig er en avgjørende flaskehals for ungfiskproduksjonen, ser vi ingen umiddelbare tiltak som kan bidra til å avbøte de negative effektene. I andre regulerte elver der manglende islegging har vært et problem, har dette i stor grad vært knyttet til store variasjo-ner i vannføring. Et mulig tiltak har da vært å holde stabil vannføring under perioder med sterk kulde for å sikre etablering av isdekke. Årsaken til manglende isdekke i Divielva skyldes imidlertid ikke store variasjoner i vannføring, men at stabilt varmt utløpsvann varmer opp elvevannet og hindrer isdannelse nedstrøms kraftverksutløpet. Omfanget av problemet har ikke blitt kartlagt gjennom denne undersøkelsen, og derfor har vi heller ikke kunnet sammenholde driften av kraft-verket med isleggingen i elva. Vi forslår at det utføres en flerårig kartlegging av isforholdene langs den lakseførende og regu-lerte strekningen i Divielva, slik at dette kan gi grunnlag for å påvise hvordan driftstilpasninger av kraftverket kan bidra til større grad av islegging i elva.

Svenning, M.-A., Bergane V.Å. & Borgstrøm, R. 2020. Sjørøya i Linnévassdraget. Sluttrapport til Svalbards miljøvernfond. NINA Rapport 1825. Norsk institutt for naturforskning. Røye er den eneste ferskvannsfisk som lever og reproduserer i vassdrag på Svalbard. Her finnes den i to hovedformer; som ferskvannsstasjonær innlandsrøye (”stasjonærrøye”) eller som anadrom røye (”sjørøye”). Det finnes trolig 100-150 innsjøer med stasjonær røye, mens betydelige bestander av sjørøye neppe finnes i mer enn 15-20 innsjøsystemer på øyriket. Sjørøya foretar en næringsvandring ut i havet om sommeren, mens stasjonærrøya lever hele livet i innsjøen. I innsjøer med sjørøye finnes også stasjonær (”resident”) røye, dvs. individer som ikke vandrer ut i havet om sommeren. Sjørøya vandrer ut i havet rundt månedsskiftet juni/juli og vandrer stort sett tilbake til innsjøene igjen i løpet av august. Etter noen ukers opphold i havet har den nærmest doblet vekta og er svært ettertraktet som matfisk. På grunn av sterk beskatning i 1970- og 80-årene, ble det i 1993-2000 innført fiskeforbud i de tre viktigste sjørøyevassdragene på Svalbard (Linnévatnet, Diesetvatna og Vårfluesjøen). Linnévassdraget er det antatt viktigste sjørøyevassdraget i Isfjorden, og det lettest tilgjengelige vassdraget for fastboende og tilreisende i Longyearbyen. I 2005 ble det registrert 775 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, noe som tydet på at bestanden var i bedring. I 2008 ble speilvendingsprinsippet innført på Svalbard, dvs. at det kun ble tillatt å fiske i 24 navngitte vassdrag på øyriket. For å unngå for sterk beskatning ble det innført spesifikke årlige kvoter. Både lokale og tilreisende fiskere kunne bruke stang/handsnøre. I tillegg kunne fastboende på Svalbard fiske med garn i noen av innsjøene. I Linnévatnet ble det satt en årlig kvote på inntil 100 fisk, der lokalbefolkningen også kunne fiske med garn. Samme år (2008) ble det registrert 1800 sjørøyer på oppvandring i Linnéelva, og sjørøyebe-standen ble estimert til om lag 2400 fisk. Dette ble tolket som svært positivt for bestanden, selv om det også ble vist at sjørøya i Linnévatnet hadde svært høy fangbarhet, og at bare ni garnnetters fiske ville kunne ta ut hele kvota på 100 fisk. For å fastslå status for sjørøyebestanden etter ni år med de nye fiskereglene, ble det i 2017 gjen-nomført en ny registrering av oppvandrende sjørøye i Linnéelva. Resultatene fra undersøkelsen skulle danne grunnlag for forslag om eventuelle endringer i forvaltningen av røyebestanden i Linnévassdraget. I tillegg til kontroller av oppvandrende sjørøye, ble det gjennomført et enkelt prøvegarnsfiske i Linnévatnet. I perioden 25. juli til 29. august 2017 ble det registrert 1741 oppvandrende sjørøye i fangstfella, og sjørøyebestanden ble anslått til i underkant av 2000 fisk. I gjennomsnitt vandret det daglig opp 48 sjørøyer, og i fire av dagene vandret det opp mer enn 100 fisk. Røyene var fra 19 til 67 cm og veide fra 73 g til i overkant av 3,5 kg. Det ble derfor antatt at sjørøyebestanden i 2017 bestod av litt færre fisk enn i 2008. Det mest bekymringsfulle var imidlertid at antallet og andelen av stor sjørøye (> 50 cm) var blitt redusert fra 217 (11,3%) til 93 fisk (5,5 %) fra 2008 til 2017. Videre ble det høsten 2008 fanget flere umerka sjørøyer over 50 cm i Linnévatnet, mens ingen umerka fisk over 50 cm ble fanget i 2017. Dette antyder at det i 2008 også vandret opp en god del store sjørøyer (> 50 cm) før fangstfella var satt opp. Vi beregnet at årlig dødelighet hos sjørøye fra 7-årsalderen var på hele 46 %, noe som tyder på beskatningen på bestanden (i Linnévatnet og/eller i Isfjorden) er svært høy. Settes antall sjuåringer til 700, vil det kun være 110 røyer som overlever til de er 10 år, og bare fem vil overleve til de er 15 år. Ved garnfisket i Linnévatnet i september 2017, ble det fanget 291 røyer. Hovedmengden av røyene i denne fangsten var under 15 cm, og av den samla fangsten ble 14 individer karakterisert som sjørøyer. Det betydelig lavere innslaget av stor sjørøye i bestanden i 2017 kan være et tegn på at beskatningen har økt i årene etter 2008, selv om innrapportert fangst i årene 2009 – 2016 kun har variert mellom 16 og 77 fisk med et årlig gjennomsnitt på i underkant av 50 fisk. Lengdefordelingen av innrapportert fisk er ikke kjent, men dersom det i hovedsak er fanget fisk større enn 45-50 cm i Linnévatnet, samt at det også er fanget sjørøye fra Linnévassdraget under beitevandringen i Isfjorden, kan dette muligens forklare den markerte nedgangen av stor fisk. Det kan heller ikke utelukkes at deler av beskatningen i vassdraget ikke er innrapportert. Ut fra nåværende alders- og lengdefordeling av sjørøyebestanden i Linnévassdraget er det ikke grunnlag for å åpne for et mer omfattende fiske. Fangstkvoten på 100 fisk kan opprettholdes, men da under forutsetning av at fisket blir overvåket, både med en sikrere fangstrapportering fra vassdraget og fjorden, samt at det innføres et enda bedre oppsyn. Det bør også gjennomføres regelmessig telling av sjørøyebestanden, og det bør i alle fall foretas én registrering innen 2022. Det ble registrert åtte pukkelaks på oppvandring i 2017 og fire i 2008. Det ble ikke fanget pukkellaks under garnfisket i Linnévatnet, verken i 2017 eller 2008.

Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Predasjon på laksunger i Tana. Med hovedvekt på diett hos gjedde og sjøørret. NINA Rapport 1648. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålsettingen med dette prosjektet er å undersøke dietten til gjedde og sjøørret sommers-tid i Tanavassdraget for å øke kunnskapen om eventuell predasjon på tanalaksen. Det ble valgt ut to hovedområder; 1) et ‘øvre’ område med sideelvene Kárášjohka (nedstrøms Šuolggajohnjálbmi/Myrskog) og Iešjohka (nedstrøms Suoššjávri), samt 2) et ‘nedre’ område fra Sirbmá til Masjok. Fangst av gjedde og ørret ble foretatt av innenbygds og tilreisende sportsfiskere samt lokale garnfiskere, og foregikk fra månedsskiftet mai/juni til siste halvdel av august i 2018 og 2019. I løpet av de to årene ble det levert inn prøver fra 637 gjedder og 365 ørret. De fleste gjeddene ble fanget på stang (87 %), med hovedmengden (70 %) i det øvre området. Gjeddene var fra 23 til 100 cm og veide fra 86 g til 5,3 kg, med gjennomsnittsvekt på 1,2 kg. Gjeddenes alder varierte fra 2 til 24 år. De fleste ørretene ble fanget i det nedre området (67 %), og størrelsen varierte fra 22 cm/113 g til 77 cm/5 kg, med snittvekt på 1,15 kg. Yngste og eldste ørret var henholdsvis 5 og 16 år. Laksunger dominerte i magene hos gjedder fanget i Iešjohka-Kárášjohka både i 2018 og i 2019, og utgjorde omtrent halvparten av dietten, dvs. like mye som de andre ni fiskeartene, samt fugl, lemen, bunndyr, insekter etc. til sammen. Spesifikk volumprosent for laksunger var ca. 95 % i begge årene, noe som indikerer en stor grad av individuell spesialisering hos gjeddene. Av laksungene i gjeddemagene utgjorde laksesmolt nærmere 65 %, 2-3 årig parr ca. 30 % og årsyngel og 1-årig parr ca. 5 %, dvs. at smolt alene utgjorde om lag en tredjedel av den totale dietten til gjedda i Iešjohka-Kárášjohka. I nedre del av Tana var innslaget av laksunger i gjeddemagene lavere enn i det øvre området, selv om laksunger var et viktig byttedyr også her. Fra Sirbmá til Masjok (unntatt området bak Mannsholmen), utgjorde laksunger 16 og 35 % i henholdsvis 2018 og 2019, mens ingen av gjeddene som ble fanget bak Mannsholmen hadde spist laksunger. Det store innslaget av lakseparr og -smolt i dietten til gjedde fanget i Iešjohka og Kárášjohka indikerer at predasjon fra gjedde kan utgjøre en betydelig dødelighetsfaktor for store laksunger langs disse elvestrekningene. Vi vet ikke ennå hvor stor denne effekten er, blant annet fordi det ikke er gjennomført tetthetsberegninger av gjeddebestanden. Gytebestanden av laks i Iešjohka er svært lav og har i de siste årene utgjort bare vel en femtedel av gytebestandsmålet, noe som tilsier at årlig smoltproduksjon også er svært lav. Selv om vi anslår at tettheten av predatorgjed-der i Iešjohka (nedstrøms Suossjavre) utgjør i størrelsesorden bare 4-5 kg/ha, kan likevel om lag halvparten av smolten der ha endt opp i magene til gjedda de siste årene. Predasjonsraten (andel konsumerte smolt) vil imidlertid avta med økende smoltmengde (‘Type II respons’) og dersom gjeddenes årlige konsum av smolt i Iešjohka holder seg noenlunde konstant, vil predasjonen trolig utgjøre bare 15-20 % av smoltproduksjonen om gytebestandsmålet for Iešjohka blir oppnådd. Dette betyr at den nåværende antatt sterkt negative predasjonseffekten i Iešjohka vil ha vesentlig mindre betydning dersom en klarer å øke antall gytehunner av laks, og man vil dermed oppnå en høyere smoltproduksjon med relativt liten påvirkning av gjeddas predasjon. Ved lave gytetettheter av laks, slik som situasjonen i Iešjohka er nå, vil derimot gjeddas predasjon av laksesmolt ha stor betydning ved at en stor andel av smolten blir spist. De viktigste predatorgjeddene på laksunger i Tana var i lengdeklassen 40-60 cm, og innenfor denne størrelsesgruppen var det ingen positiv sammenheng mellom predator- og byttefiskstørrelse. Derimot var det en klar positiv sammenheng mellom størrelsen på gjedde og byttefiskene harr, sik, gjedde og lake. Videre var det få smolt i magene hos gjedde over 65 cm, mens andelen av f.eks. store harr økte kraftig. Vi fant imidlertid ingen forskjell i tilbakeberegnet årlig tilvekst mellom de gjeddene som hadde spist laks og de som hadde spist harr, sik, gjedde og lake. Dette kan bety at gjedder i lengdegruppen 40-60 cm til en viss grad spesialiserer seg på lakseunger/-smolt, eller i alle fall spiser mye laksunger/-smolt, mens de etter hvert som de vokser seg større slår mer og mer over på større byttefisk som harr og sik. De aller største laksesmoltene i gjeddemagene var ca. 18 cm, mens de største byttefiskene av harr og sik var opp mot 45 cm, og var blitt spist av gjedder som var 75-90 cm. Det dominerende innslaget av laksunger/-smolt i dietten til gjedda i for eksempel Iešjohka, kan bety at eldre laksunger og laksesmolt er spesielt utsatt i enkelte områder av elva. Det er mulig at overgangene mellom innsjøer (eller luobbaler) og de mer strømrike partiene kan fungere som aggregeringspunkter og effektive beiteområder for gjedda, og representerer flaskehalser for nedvandrende laksesmolt. Akustisk merking av gjedder like etter gyting vil påvise om gjedda samler seg på spesielle områder i forbindelse med smoltutvandringen. Dette ville også være svært nyttig kunnskap i et eventuelt framtidig utfiskingsprosjekt på gjedde, for å kunne konsentrere fangsten til områder og tidsrom med store tettheter av predatorgjedder. Både tradisjonelt sportsfiske og garnfiske etter gjedde er relativt effektivt, og kan bidra til en betydelig fangstdødelighet hos gjeddebestanden i Tana. Gjedda er imidlertid også kannibal, dvs. den spiser mindre individer av egen art, og vi fant gjedder fra 10 til 40 cm som byttefisk i gjedder i lengdeintervallet 50 - 70 cm. Et selektivt fiske på stor gjedde (kannibaler), vil derfor føre til lavere predasjon (kannibalisme) på små gjedder (10-40 cm), og dermed mulighet for økt rekruttering til gjeddebestanden. Selv om gjedder helt ned i 20 cm kan beite på store laksunger og -smolt, ble det funnet svært få gjedder under 30 cm med laksunger i magen. Dette skyldes trolig at de minste gjeddene, med fare for å bli spist av sine større artsfrender, holder seg unna områdene der de større gjeddene samler seg for å beite på laksesmolt. En økt beskatning av større gjedder i Tana kan derfor i tillegg til en generell økt rekruttering til gjeddebestanden også føre til at en større andel små gjedder vil predatere på laksesmolt. Et uttak av store gjedder i Tana kan dermed føre til en motsatt effekt av det man ønsker, ved at predasjonen på laksesmolt faktisk øker ytterligere. Et eventuelt uttak (utfisking) av gjedder må derfor planlegges svært godt, spesielt i de sideelvene der laksebestanden er svak og under oppbygging, for å unngå bifangster av laks. Laksunger utgjorde mer enn 75 % av dietten til ørret fanget i Kárášjohka, mens innslaget i ørret fra Iešjohka var ganske lavt. Andelen økte imidlertid generelt med økende kroppsstørrelse, og hos ørret på 55-60 cm eller lengre utgjorde laksunger/-smolt hele 65 % av dietten. Størrelsen på ørreten langs de ulike elvestrekningene er derfor bestemmende for predasjon på laksesmolt. Det relativt lave innslaget av lakseunger/-smolt i ørret i Iešjohka versus Kárášjohka, skyldes derfor trolig at størstedelen av ørretbestanden i Iešjohka består av yngre og mindre individer enn i Kárášjohka. Innslaget av laksunger var også relativt lavt (15 %) i de nedre områdene (Sirbmá-Masjok), spesielt hos ørretene som ble fanget nær Tanemunningen, der marin fisk (sil) dominerte i ørretdietten. Det kan derfor ikke utelukkes at en stor andel av ørretene som ble fanget i de nedre områdene var sjøørret på vei tilbake etter sjøoppholdet, og at dietten gjenspeiler beitingen i munningsområdet under tilbakevandringen. Tidligere pilotstudier har imidlertid også antydet at ørret i de nedre områdene av Tana har relativt lave innslag av laksunger i dietten. Det foreligger ingen sikre anslag på størrelsen av gytebestanden av sjøørret i Tanaelva, men selv om predasjonen fra sjøørret på laksunger stedvis kan være svært høy, som for eksempel i Kárášjohka, har den trolig mindre negativ betydning på laksebestanden totalt enn predasjonen fra gjedde. De flere tusen laksendene som oppholder seg i Tanamunningen hvert år, beiter i hovedsak på sil samt en del andre marine fiskearter, og har trolig liten/ingen negativ effekt på utvandrende smolt. Dersom biomassen av sil reduseres, og/eller smoltutvandringen inntreffer tidligere, kan det ikke utelukkes at laksesmolt vil kunne utgjøre en større del av dietten til laksendene. Det samme gjelder eventuell predasjon fra steinkobbe i munningsområdet. Minken er på den norske svartelisten, og er jaktbar hele året. Predasjonseffekten fra mink på laksunger/-smolt i Tana er uviss. For å lykkes med å desimere minkbestanden over tid bør det trolig gjennomføres intense uttak på vinter- og vårparten (parringstiden) for å fjerne stasjonære hunner/hanner og dermed hindre oppvekst av unge, ikke-stasjonære individer. Uttak av revir-hevdende hanner på sommeren kan imidlertid føre til økt innvandring av ikke-stasjonære individer og resultere i generelt høyere tetthet i minkbestanden. Svenning, M-A., Johansen, N.S. & Borgstrøm, R. 2020. Deanu čázádaga luossaveajehiid predašuvdna (borahallan). Vuosttažettiin hávgga ja guvžžá borrama guorahallan. NINA Raporta 1648. Norsk institutt for naturforskning (Norgga luonddudutkamiid guovddáš) Dán prošeavtta váldoulbmil lea čielggadit maid hávga ja dápmot/guvžá borret geasi áigge Deanu čázádagas vai oahpašeimmet eambbo das ahte borahallet go Deanu luosat ja mainna lágiin. Leat válljejuvvon guokte váldoguovllu čázádagas; 1) “badjin” mas leat mielde oalgejogat Kárášjohka Šuolggajohnjálmmis vulos ja Iešjohka (Šuoššjávrris vulos), ja 2) “vuollin”; Sirpmás Máskejohkii. Hávggaid ja dápmohiid leat sihke báikki olbmot ja olggobeali lustabivdit bivdán, ja báikkálaš sáibmabivdit, ja dat čađahuvvui miessemánu/geassemánu molsašuddamis gitta borgemánu loahpageahčái sihke 2018:s ja 2019:s. Dan guovtti jagis oaččuimet iskkadeapmái oktiibuot 627 hávgga ja 265 dápmoha/guvžžá. Eanas hávggaid godde stákkuin (87 %), ja eanas oasi iskanguovllus “badjin” (70 %). Hávggat ledje 23 – 100 cm guhku ja dedde 86 grámma rájes 5,3 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,2 kg. Hávggaid ahki lei 2 jagis 24 jahkái. Eanas dápmohiid godde “vuollin” (67 %), ja sturrodat lei 22 cm/113 g rájes gitta 77 cm/5 kg rádjái, ja gaskamearálaš deaddu lei 1,15 kg. Nuoramus ja boarráseamos dain lei nappo 5 ja 16 jagi. Luossaveajehat ledje eanas biebmun hávgačovjjiin Iešjoga-Kárášjoga guovllus sihke 2018:s ja 2019:s, ja dahke sullii beali borramušas, nappo seamma olu go dat eará ovcci guollešlája, lottit, goddesáhpánat, bodnedivrrit, divrrit jna. oktiibuot. Luossaveajehiid dihto volumaproseanta lei sullii 95 % goappaš jagiid, mii čájeha ahte muhtin hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid borrat. Luosain mat gávdnojedje hávgačovjjiin dahke luossasmolttat (veajehat mat leat jođus merrii) 65 %, 2-3 jahkásaš veajehat sullii 30 % ja dan jagi unna veajehaččat (luossaálggut) ja 1-jahkásaš veajehat sullii 5 %, nappo dahke luossasmolttat lagabui goalmmádasa buot das maid hávga borrá Iešjogas-Kárášjogas. Vuolit dutkanguovllus Deanus dahke luossaveajehat unnit oasi hávggaid borramušas go bajit dutkanguovllus,vaikko luossaveajehat maid dáppe dahke stuora oasi hávgga borramušas. Sirpmá rájes Máskejohkii (earret Eadjásullo duohken) dahke luossaveajehat nappo 16 % (2018) ja 35 % (2019), muhto ii oktage hávga mii goddui Eadjásullo duohken lean borran luossaveajehiid. Go luossaveajehat dahke nu stuora oasi hávgga čovjjiid sisdoalus Iešjogas ja Kárášjogas čájeha dat ahte hávga lea sivalaš olu stuorábuš luossaveajehiid jápmui dáin osiin čázádagas. Mii eat dieđe vuos man muddui dát čuohcá máddodahkii, earret eará danne go vuos ii leat lohkkojuvvon ja guorahallon man olu hávga doppe lea. Iešjohkii gorgŋot unnán luosat gođđat ja maŋemus jagiid lea dat leamaš dušše viđádas gođđoluossamihttomearis, ja dat mearkkaša ahte maiddái šaddet jahkásaččat unnán luossasmolttat doppe. Jus meroštallat ahte predáhtorhávggat Iešjogas (vuolábealde Šuoššjávrri) leat dušše 4-5 kg/hektáris, de sáhttá liikká sullii bealli Iešjoga luossasmolttain gártan hávggabiebmun. Predašuvdnagorri (man stuora oassi luossasmolttain borahallet) unnu dađi mielde go luossasmolttaid lohku lassána (‘Type II respons’) ja jus hávggat ain borret sullii seamma olu luossasmolttaid jahkásaččat, dahje unnit (vrd. Type II-respons), de dagašii predašuvdna (borahallan) eanemustá 20 % smoltašaddamis jus Iešjoga gođđoluossa-mihttomearri olahuvvo. Dat mearkkaša ahte dálá ja navdojuvvon hui negatiiva predašuvdna-váikkuhus Iešjogas šaddá mearkkašahtti unnit jus nagodivččiimet lasihit gođđoluosaid dohko, ja nu olahit eanet smoltašaddama. Vearrámus hávggat mat borret luossaveajehiid Deanujogas leat 40-60 cm guhku, ja dán sturrodat hávggaid dáfus ii lean makkárge čielga oktavuohta predáhtorhávgga sturrodaga ja bivddáhasguliid hárri, čuovžža, hávgga ja njágá sturrodagaid gaskka. Dasto ledje unnán luossasmolttat badjel 65 cm guhku hávggaid čovjjiin, muhto baicca mearkkašahtti stuorát oassi omd. stuora hárrit. Muhto maŋos guvlui rehkenastimis mii eat gávdnan makkárge erohusa jahkásaš lassáneamis daid hávggain mat ledje borran luosa ja/dahje mat ledje borran hárri, čuovžža, hávggaid ja njágáid. Dát sáhttá mearkkašit ahte 40-60 cm guhku hávggat buori muddui válljejit luossaveajehiid/-smolttaid borrat, dahje goit borret olu dakkáriid, muhto go sturrot de baicca borragohtet stuorát guliid nugo hárri ja čuovžža. Stuorámus luossasmolttat hávggačovjjiin ledje birrasiid 18 cm, ja stuorámus hárrit ja čuovžžat ledje gitta 45 cm, ja daid ledje 75-90 cm guhku hávggat borran. Go luossaveajehat/-smolttat ledje hui olu Iešjoga hávggaid čovjjiin, de sáhttá dat mearkkašit ahte luossaveajehat/-smolttat leat erenoamáš vára vuolde soames báikkiin čázádagas. Sáhttá leat nu ahte hávga bivdá erenoamážit rávnnjiin jávrriid dahje luobbaliid lahkosis ja ahte luossasmolttat leat erenomáš vára vuolde dáid sajiin čázádagas. Hávgga radiomerken dakka maŋŋel gođđama čájehivččii ahte čoaggana go hávga dihto sajiide dalle go luossasmolttat vuodjalit vulos. Dat livččii maid ávkkálaš diehtun boahttevaš váillidanbivddu oktavuođas, vai sáhtášii čavget bivddu dihto guovlluin ja dihto áigái goas leat olu predáhtorhávggat čoahkis. Sihke dábálaš lustabivdu ja hávgabivdu firpmiin/sáimmain lea oalle ávkkálaš, ja sáhttá mearkkašahtti láhkái unnidit hávggaid Deanu čázádagas. Hávga lea maiddái kannibála, mii namalassii borrá eará hávggaid maid. Mii gávnnaimet 10-40 cm guhku hávggaid borahallan 50-70 cm hávggaide. Jus stuora hávggat (kannibálat) bivdojuvvojit, de borahallet unnit meari smávva hávggat (10-40 cm), ja dat dagaha ahte hávggat baicca lassánit. Vaikko vuollel 20 cm smávvahávggat nai sáhttet borrat stuorábuš luossaveajehiid ja -smolttaid, de gávdnojedje hui unnán vuollel 30 cm hávggat Deanus mat ledje borran luossaveajehiid. Dasa lea árvvusge sivvan ahte unnimus hávggat ballet borahallamis stuorát hávggaide ja danne garvet báikkiid gos stuorát hávggat borret luossasmolttaid. Jus Deanus bivdigoahtá stuora hávggaid, lassin dasa go hávga muđui laská doppe, de sáhttá dat dagahit ahte eambbo smávvahávggat borragohtet luossasmolttaid. Jus Deanus goddá eambbo stuora hávggaid, de sáhttá váikkuhus šaddat áibbas nuppe ládje go áigumuš livččii, ja ahte vel eambbo luossasmolttat borahallet. Vejolaš hávgabivddu ferte danne plánet erenoamáš bures, erenoamážit oalgejogain gos luossanálli lea rašši ja easkka lassáneame, vai ii miste bivdde luosa maid. Luossaveajehat dahke badjel 75 % daid dápmohiid borramušas mat goddojedje Kárášjogas, go fas Iešjoga dápmohat ledje unnán borran luossaveajehiid. Muhto dát oassi lassánii mađi stuorát dápmot lei, ja 55-60 dahje stuorát dápmohiid čovjjiin ledje luossaveajehat/-smolttat olles 65 % borramušas. Dápmohiid sturrodat iešguđetge johkaosiin lea dat mii váikkuha luossasmolttaid borahallamii. Go Iešjogas ledje relatiivvalaččat unnán luossaveajehat/-smolttat borahallan Kárášjoga ektui, dáidá boahtit das go Iešjogas leat eanas dápmohat nuorabut ja unnibut go Kárášjogas. Luossaveajehiid oassi lei maid oalle unni (15 %) Deanu vuolit osiin (Sirpmás Máskejohkii), erenoamážit dápmohiin mat goddojedje Deanunjálmmi lahka, doppe gos dápmot lea olahan borrat mearraguoli (sivlla). Danne sáhttá leat nu ahte stuora oassi dápmohiin mat goddojedje vuolit dutkanguovllus ledje guvžžát mat fas ledje máhccame johkii, ja ahte čoavjjis gávnnaimet dan maid ledje borran Deanu njálmmis bajás máhcadettiin. Ovdalaš pilohtaguorahallamat leat gal maid čájehan ahte Deanu vuolit osiin borret dápmohat/guvžžát unnán luossaveajehiid. Eai gávdno sihkkaris dieđut das man olu gođđoguvžžát Deanujogas leat, muhto vaikko guvžá borráge olu luossaveajehiid, omd. Kárášjogas, de dáidá das leat unnit negatiiva váikkuhus luossanállái go hávggas. Dat máŋggat duhát gussagoalssit mat juohke jagi čoahkkanit Deanu njálbmái, borret vuosttažettiin sivlla, ja soames eará mearraguliid, ja dáidet unnán čuohcat vulos johtti luossasmolttaide. Jus sivlla biomássa unnu ja/dahje luossasmolta árabut vuodjagoahtá merrii, de lea vejolaš ahte eanet luossasmolta gártá gussagoalssi biebmun. Seamma guoská njuorjju (vievssi/geađgenjuorjju) predašuvdnii (ahte njuorju borragoahtá eanet luossasmolttaid) joganjálmmis. Miŋka lea Norgga čáhppeslisttus, ja dan oažžu bivdit birra jagi. Ii leat dihtosis man muddui miŋka borrá luossasmolttaid/-veajehiid. Vai miŋkkanáli unnideapmi lihkostuvašii, de berrešii várra čađahuvvot garra bivdu dálvet ja giđđat (gipmanáigge), vai oččošii eret orru ciikkuid ja rávjjáid ja hehttešii ođđa miŋkkaid ásaiduvvamis dohko. Muhto jus orru (iežaset guovllu oamasteaddji) rávjjáid goddá geasset, de gal baicca sáhttet boahtit eambbo ođđa golgomiŋkkat sadjái ja nu lassánit miŋkkat.

Gjelland, K.Ø., Bækkelie, K.A., Brabrand, Å., Kristoffersen, R., Svenning, M., Eloranta, A., Pettersen, O., Saksgård, R. Solberg, I., & Sandlund, O.T. 2020. Overvåking av fisk i store innsjøer – FIST 2018. NINA Rapport 1749. Norsk institutt for naturforskning. De sju innsjøene Mjøsa, Krøderen, Møsvatn (i Sør-Norge), og Altevatnet, Takvatnet, Stuorajávri og Iešjávri (i Nord-Norge) ble prøvefisket i august-september 2018. Målsettingen med FIST-prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Feltmetodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk, fiske med flytegarn i tre av innsjøene, samt forsøk med elektrisk båt-elfiske i Mjøsa. Innsatsen med nordiske bunngarn var, med unntak av i Mjøsa, 60 garn- netter per innsjø, med fiske på fire stasjoner ned til største dyp eller til rundt 50 m. I Mjøsa ble antall stasjoner økt til seks, som tilsvarer en samlet innsats på 90 garnnetter. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i seks av de sju innsjøene. Iešjávri ligger så uveisomt til at utstyr for tråling ikke kan transporteres inn, så der ble det fisket med nordiske pelagiske oversiktsgarn (‘flytegarn’) i stedet for trål. I Altevatnet og Stuorajávri ble det også fisket med flytegarn i tillegg til trålingen. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de røyedominerte og svært næringsfattige innsjøene undersøkt i 2018 gav imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene for eksempel er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er ønskelig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Feltarbeid på store innsjøer stiller store krav til HMS, både generelt fordi været kan gi grov sjø, og især med tråling og ekkoloddkjøring som må foregå i mørket. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetningen i det pelagiske fiskesamfunnet. En viktig del av metodeutviklingen i FIST har vært å forbedre modellene for forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS). På bakgrunn av erfaringene i 2015-2018, ser vi nå ut til å ha nådd en ligning som gir tilfredsstillende beskrivelse av størrelsesfordelingen i fiskesamfunnet. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling i flere innsjøer, samt også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde der dette er mulig å få til. Mjøsa er Norges største innsjø (369,5 km2) og er regulert 3,61 m. Innsjøen er dyp (453 m) og med bratte strender, slik at bare vel 20 % av arealet er grunnere enn 20 m. Vannkvaliteten i innsjøen har gjennomgått store endringer siden Mjøsaksjonen, som startet på slutten av 1970-tallet for å redusere tilførslene av næringssalter og organisk stoff. Fiskesamfunnet i Mjøsa omfatter 20 fiskearter. Prøvefisket med bunngarn skjedde på de samme fire stasjonene i Ringsaker- og Furnesfjorden som ble benyttet ved undersøkelsene 1978-80, og supplert med to stasjoner ved Tangen, lenger sør i innsjøen. Fisket med trål skjedde i tre områder: Furnesfjorden, Ringsakerfjorden og i hovedbassenget sør for Helgøya. Båt-elfisket ble gjennomført i Ringsaker- og Furnesfjorden. Ekkoloddregistreringene skjedde over hele innsjøen, med en dekningsgrad på 7,8. Det ble fanget i alt 16 fiskearter: 13 i bunngarna, 14 i båt-elfisket og fem i trålen. I bunngarnfangstene var det flest hork, abbor, krøkle, sik og lagesild. Båt-elfisket fanget flest hork, mort og ørekyt, og med langt større effektivitet i mørke enn i dagslys, og det skaffer effektivt en rask oversikt over hvilke fiskearter som finnes i strandsona i innsjøen. Trålfangstene ble totalt dominert av krøkle, med over 98 % av totalt antall fisk i fangsten, og det ble også fanget lagesild, sik, niøye og aure i trålen. Fordelingen av fiskearter i bunngarnfangstene varierte mellom de seks prøvefiskestasjonene, men hork og abbor var mest tallrike på alle stasjoner. Artene fordelte seg ulikt i dypet langs bunnen. Mens mort lever i strandsona, forekommer både hork, sik og abbor på alle dyp ned til 50 m. Krøkle, lagesild og lake ble bare fanget dypere enn 15 m. Data fra ekkolodd og trålfangster viser at biomassen av fisk i de åpne vannmassene var ca. 15,4 kg/ha. Av dette var 12,5 kg krøkle, 2,4 kg sik og 0,6 kg lagesild. Det er ikke store endringer i fiskesamfunnet langs bunnen i Mjøsa siden 1979, men i de åpne vannmassene er det store endringer. Den totale biomassen er minst like stor som tidligere, men det har vært en sterk forskyvning bort fra sik og lagesild mot krøkle, dvs. mot en økt dominans av mindre fisk. Økologisk tilstand for fisk i de åpne vannmassene i forhold til eutrofiering er svært god. Krøderen er en moderat stor (ca. 44 km2) og dyp (130 m) innsjø som er regulert 2,6 m. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, hele 49 % < 20 m. Dette fører til at innsjøarealet er ca. 23 % mindre ved LRV enn ved HRV. Innsjøen er relativt næringsfattig, med siktedyp ca. 6 m. Fiskesamfunnet består av åtte arter, hvorav gjedde har kommet inn i første del av 1990-tallet. Vårt prøvefiske fanget seks av artene. Karuss og trepigga stingsild manglet i våre fangster. Med prøvefiske i bunn-nære områder under termoklinen og ned mot 50 m dyp fanget vi derimot røye, som har manglet ved tidligere runder med prøvefiske i Krøderen. Røya hadde langsom vekst og var kjønnsmoden fra 10 cm størrelse, og det er grunn til å tro at Krøderen har en egen småvokst form av røye som lever utelukkende i profundalsona. Abbor var den dominerende arten bunngarnfangstene med 76 % av antall fisk, mens sik utgjorde 17,5 %. De øvrige artene utgjorde alle mindre enn 3 %. Abbor var konsentrert til strandsona, mens røye bare ble fanget dypere enn 15 m. Trålfangstene bestod nesten 98 % av sik, i tillegg til noen få abbor, ei gjedde og én aure. Fangstene av sik i bunngarna var dominert av fisk større enn 19 cm, mens fangstene i de åpne vannmassene var dominert av fisk mellom 5 og 15 cm. Vekstmønster og kjønnsmodning hos siken kan tyde på at det forekommer to ulike økologiske sikformer. Biomassen av sik i de åpne vannmassene er beregnet til ca. 18 kg/ha. I forhold til eutrofiering er fiskesamfunnet i de åpne vannmassene i svært god tilstand. Endringene i fiskesamfunnet etter at gjedda kom inn fører imidlertid til at NEFI-indeksen gir moderat tilstand. Spesielt har forekomsten av aure endret seg fra vanlig til sjelden i prøvegarnfangstene, men også for sik og abbor har fangstene målt som CPUE gått ned. Møsvatn er et stort (78,4 km2 ved HRV) reguleringsmagasin etablert ved neddemming av flere tidligere innsjøer. Magasinet er relativt grunt (68,5 m maksimum dyp), og med en reguleringshøyde på 18,5 m blir nærmere 60 % av arealet tørrlagt ved LRV. Innsjøen er næringsfattig, med siktedyp >10 m. Fiskesamfunnet består av aure, røye og ørekyt, den siste etablert på 1990-tallet. I bunngarnfangstene i strandsona var det flest ørekyt, deretter aure, mens røye dominerte på dypere vann. I trålen ble det tatt røye både nær overflata og på dypere vann, mens all aure ble fanget nær overflata. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene er 2,9 kg/ha, fordelt på omtrent like mye aure og røye. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene svært god. Forekomsten av den introduserte ørekyta gjør imidlertid at samlet tilstand for fiskesamfunnet ikke blir bedre enn god, mens den harde reguleringen fører til at Møsvatn er en sterkt modifisert vannforekomst. Sammenlignet med tidligere prøvefiske ser artssammensetningen i fiskebestandene i Møsvatn ut til å ha endret seg lite siden ørekyta etablerte seg. Altevatnet er en stor (ca. 80 km2 ved HRV) og relativt dyp (111 m) regulert innsjø. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, slik at 73 % av arealet ved HRV er grunnere enn 20 m. Reguleringshøyden er 16,2 m. Vannet er svært næringsfattig, og siktedypet er vel 8,5 m. Fiskesamfunnet består av seks arter, hvorav ørekyt kan være er introdusert av mennesker. Vårt prøvefiske fanget røye, aure, lake og ørekyt, mens gjedde og abbor er så sjelden etter reguleringen at de i liten grad fanges. Fangstene i bunngarn var dominert av røye, med 87 % av antall fisk. I fangstene langs bunnen dominerte røye mindre enn 15 cm på dypt vann (>15 m), men det var ingen klare tegn til en vekststagnasjon ved 10-15 cm som er typisk for småvokste profundalformer av røye. I strandsona fordelte røya seg på alle lengdegrupper. I trålen ble det bare fanget tre røyer, mens flytegarna fanget 21 røyer. Disse fiskene var mellom 10 og 34 cm (i gjennomsnitt 20 cm og 137 g). Beregnet biomasse av fisk (bare røye) i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene i Altevatnet svært god. Den kraftige reguleringen betyr likevel at innsjøen er en sterkt modifisert vannforekomst. Reguleringen har blant annet ført til at abbor og gjedde, som forekom naturlig i innsjøen, i dag stort sett bare finnes i sørøstenden av vatnet (Gamasområdet). Takvatnet har et areal på 15,2 km2 og et største dyp på vel 80 m. Innsjøen er uregulert og med svært næringsfattig vann, med et siktedyp på mer enn 12 m. Fiskesamfunnet består av tre arter, røye, aure og trepigga stingsild, de to siste er satt ut i hhv. 1930 og 1950. I bunngarnfisket ble det fanget 237 fisk, hvorav 110 var trepigga stingsild, 79 røye og 52 aure. Trålen fanget ingen fisk. Røya i fangstene fordelte seg på alle lengdegrupper mellom 5 og over 40 cm, med alder fra ett til 12 år. Nesten all aure i fangstene var mindre enn 25 cm og yngre enn fem år. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var svært lav, bare 0,12 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Ettersom to av de tre fiskeartene i innsjøen er introdusert for mindre enn 100 år siden, er imidlertid fiskesamfunnet svært langt unna en referansetilstand. Stuorajávri har et areal på 21 km2, og med et største dyp på 30 m grunnest av de innsjøene som ble undersøkt i 2018. Vannet er uregulert og næringsfattig, med et siktedyp på 6,25 m. Fiskesamfunnet omfatter sju arter, hvorav bl.a. sik, abbor og gjedde er blant de som vandret inn fra øst etter istida. I bunngarnfangstene ble det fanget seks arter, med abbor som dominerende (72 % av antall fisk). Sik utgjorde 21 %. I trålen og flytegarna ble det fanget bare sik, henholdsvis 308 og 39 individ. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var ca. 1,5 kg/ha basert på ekkoloddregistreringene. Tetthetene estimert fra trålfangsten var en størrelsesorden høyere, og det beregnede biomassetallet basert på ekkolodd er trolig altfor lavt. Vi antar at dette skyldes at fisken i stor grad unngikk ekkostrålen fordi innsjøen er grunn, og fordi det i tillegg var fullmånelys som gjorde at fisken trakk svært nære overflata og dermed unngikk å bli registrert i ekkoloddstrålen. På grunnlag av trålfangstene og tidligere undersøkelser i Stuorajávri anslås at biomassen av pelagisk fisk bør være mer på linje med Krøderen, det vil si > 15 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Iešjávri er Finnmarks største innsjø, med et areal på 68,2 km2 og et største dyp på 41 m. Innsjøbassenget har en komplisert form med mange viker, bukter og holmer. Vannet er uregulert og svært næringsfattig, med et siktedyp på omkring 10 m. Fiskesamfunnet har åtte arter, i likhet med i Stuorajávri omfatter dette flere arter som har vandret inn fra øst. I bunngarnfisket ble det fanget 230 fisk av åtte arter, med røye (47 %) og ørekyt (33 %) som de mest tallrike. I flytegarna ble det fanget ni røye og én aure. Røya i fangstene var mellom 5 og mer enn 40 cm, med alder mellom ett og 11 år. Et påfallende trekk ved røyebestanden er imidlertid at det var svært svak rekruttering i 2012-2014, indikert ved at årsklassene 4-6 år (lengde fra 20 til 30 cm) var nærmest fraværende i fangstene. Årsaken til dette er ukjent. I et røyemateriale fra 1997 var det ingen slik variasjon i rekrutteringen til røyebestanden. Beregnet biomasse i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Når vi anvender endringsindeksen (NEFI) for å sammenligne prøvefiskedata fra 2018 med 1997, gir dette også svært god tilstand. I den grad vi mener å påvise store endringer i fiskesamfunnene, er det to sentrale og menneskeskapte faktorer som skiller seg ut. Den ene er introduksjoner av fiskearter, som har hatt stor til moderat betydning i fire av de sju undersøkte innsjøene. Særlig har introduksjonen av gjedde i Krøderen vært negativ, og i Takvatnet har introduksjon av røye og trepigga stingsild ført fiskesamfunnet langt bort fra referansetilstanden. Ørekyt er introdusert i Møsvatn og kanskje også i Altevatnet. Fiskesamfunnet i disse to innsjøene er imidlertid i mye sterkere grad påvirket av en annen menneskeskapt endring; vassdragsregulering. For Altevatnet sin del har dette gitt store konsekvenser for artssammensetningen, mens det i Møsvatn har gitt sterkt utslag på rekruttering av røye. Fisk i store innsjøer-programmet har gjort at vi nå har mye bedre datagrunnlag for å vurdere tilstand og endringer i artssammensetning og vekstmønster i fiskesamfunnene i mange norske innsjøer. Det savnes likevel ressurser til å gjøre undersøkelser av næringsmønstrene. Undersøkelser av diett (mageprøver, stabile isotoper) vil kunne gjøres uten ytterligere innsamling av fisk, og med en evertebratsampling samkjørt med Økostor. Slike undersøkelser vil være sentrale i å forstå og beskrive referansetilstanden i en innsjø, og endringer i næringsrelasjoner vil være viktige tegn på potensielle økosystemendringer som trolig vil dukke opp før store endringer i artssammensetning.

Martin-A. Svenning, Ann Kristin Schartau & Birger Skjelbred. 2020. Overvåking i Linnévassdraget, Svalbard, 2017 og 2019. Kunnskapsgrunnlag og utprøving av metodikk for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. NINA Rapport 1824. Norsk institutt for naturforskning. Linnévassdraget er en av de best undersøkte ferskvannsystemene på Svalbard og er foreslått som en mulig lokalitet for framtidig overvåking av ferskvann på Svalbard. I 2017 og 2019 ble det foretatt ferskvannsøkologiske undersøkelser i Linnévassdraget. Hovedmålsettingen med undersøkelsen var å øke kunnskapsgrunnlaget for biologisk mangfold og fysisk-kjemiske forhold, samt prøve ut metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering, og derav etablere logistikk for framtidig ferskvannsovervåking på Svalbard. Undersøkelsen av Linnévatnet omfattet vannkjemi, fysisk-kjemiske forhold, planteplankton, krepsdyrplankton, litorale småkreps, litorale bunndyr og fisk. Fra Linnéelva (utløpselva) ble det tatt bunndyrprøver, samt at det ble satt opp fangstfelle for å registrere oppvandrende sjørøye. Prøvetakingen fulgte, i den grad det var hensiktsmessig, vannforskriftens metodikk for overvåking og tilstandsklassifisering på fastlandet, med nødvendig tilpasning til klimatiske forhold og infrastruktur på Svalbard. Linnévatnet er kald-monomiktisk med maksimum vanntemperaturer nær 6˚C i hele vannsøylen på sommeren og stort sett under 1˚C i den islagte perioden. Det har vært en viss økning i luft-temperaturen de siste årene, noe som har ført til senere islegging og dermed økt isfri periode. Innsjøen er kalkrik (Ca-innhold omkring 40 mg/l), med høy pH (7,9) og lave konsentrasjoner av fosfor og nitrogen. Linnévatnet er brepåvirket med lavt siktedyp (ca. 2 m) og høy turbiditet (3 FNU). Både mengden og diversiteten av planteplankton er lav og med en artssammensetning som er typisk for næringsfattige innsjøer, med unntak av forekomsten av kiselalger fra slekten Ulnaria. Tettheten og diversiteten av krepsdyrplankton er også lav, med nær total dominans av vannloppen Macrothrix hirsuticornis i gruntvannsområdene, og hoppekrepsen Cyclops abyssorum i de åpne vannmassene. Bunndyrsamfunnene består av fjærmygg (sannsynligvis bare to arter), fåbørstemark, rundormer, samt bare én vårflueart (Apatania zonella). Røyebestanden er splittet i en anadrom og en resident fraksjon, og i 2017 ble det registrert nærmere 1800 opp-vandrende sjørøyer i fangstfella i Linnéelva. Vi anbefaler at framtidig overvåking av innsjøer og elver på Svalbard i all hovedsak bør følge tilsvarende metodikk som er etablert i den nasjonale overvåkingen i Fastlands-Norge. For å kunne gi gode estimater på mengde og sammensetning av de viktigste artene av flora og fauna må imidlertid innsamlingsinnsatsen økes vesentlig. I tillegg må flere innsamlingsmetoder kombineres for å sikre et tilstrekkelig materiale fra ulike habitater. DNA-metodikk kan være en godt supplement til tradisjonelle metoder, blant annet for artsbestemmelse av fjærmygg. Det norske klassifiseringssystemet mangler klassegrenser for brepåvirkede innsjøer. Dersom vi bruker klassegrenser som er foreslått for Gjende (en brepåvirket fjellsjø i Fastlands-Norge), vil Linnévatnet klassifiseres til moderat økologisk tilstand mht. fysisk-kjemiske forhold (fosfor og siktedyp) og til god økologisk tilstand mht. planteplankton. Tilstandsklassifiseringen er imidlertid beheftet med betydelig usikkerhet fordi erfaringsgrunnlaget for de foreslåtte klassegrensene er svært begrenset. Det norske klassifiseringssystemet for planteplankton og fysisk-kjemiske støtteparametere er så langt ikke prøvd ut for andre innsjøtyper på Svalbard (for eksempel klarvann-sjøer og kalkfattige innsjøer). Klassifiseringssystemet er uegnet for bunndyr og krepsdyrplankton, og det må etableres et klassifiseringssystem som er tilpasset det artsfattige dyresamfunnet i vassdrag på Svalbard.

Frainer, A., Gjelland, K.Ø. & Svenning, M-A. 2019. Fiskebiologiske undersøkelser i reguleringsmagasin på Skjomfjellet i 2018. NINA Rapport 1690. Norsk institutt for naturforskning. I Skjomenvassdraget i Narvik kommune er det foretatt en rekke innsjøreguleringer som har påvirket fiskebestandene i flere innsjøer og elver i området. Med hjemmel i kongelig resolusjon (jf. brev fra Fylkesmannen i Nordland av 8.01.2018), har Fylkesmannen i Nordland derfor gitt pålegg til Statkraft AS om å gjennomføre undersøkelser i følgende tre vassdrag i 2018; Tjårdavatnet, Iptojávri og Iptojohka/Vatn 613 moh. (heretter kalt «Gustaveriksonvatnet»). Formålet med undersøkelsene i 2018 var å oppdatere den fiskebiologiske statusen for fiskebestandene i de tre ovennevnte innsjøene, inklusive eventuelt forekomst av lake, samt foreslå mulige tiltak for å bedre fiskebestandene og hindre spredning av lake. Ved undersøkelsen i 2018 ble lokale observasjoner av lake i de tre innsjøene for første gang bekreftet gjennom prøvefiske. Vi fant også indikasjoner på at lake allerede har hatt en viss tynningseffekt på røyebestandene, særlig i Iptojávri. Dette har trolig bedret vekst og kvalitet hos røya. Vi har derfor ikke foreslått spesielle tiltak rettet mot røyebestanden i årene fremover, i alle fall så lenge reguleringsregimet ikke gjennomgår store endringer. På bakgrunn av denne undersøkelsen kan vi heller ikke sannsynliggjøre noen stor risiko ved at lake vandrer nedover i Skjomenvassdraget. Spredningen og utviklingen av lakebestanden, inkludert effekten den har på røya, bør likevel følges opp i mer detalj i framtidige undersøkelser. Vi anser også forsøk på å fjerne laken med for eksempel rotenon, som nytteløst. Det er likevel mulig å hindre videre spredning ved bruk av fiskesperrer. De tekniske utfordringene med dette ligger imidlertid utenfor denne rapporten. Lake har gjennom tidligere overløp på dammen på Iptojavri kunnet spre seg nedover til lakseførende strekning i Skjoma via Sørdalselva. Dette vil også i fremtiden være en risiko. Dersom det i samband med pågående revisjon av konsesjonsbetingelsene for Skjomenreguleringen skulle bli pålagt minstevannføring fra Iptojávri, vil dette også medføre risiko for spredning av lake ned-strøms til Skjoma. Vi vurderer de positive sidene ved en slik minstevannføring som viktigere enn å redusere risikoen for at lake skal kunne spre seg nedstrøms i vassdraget. Dette begrunnes i at lake finnes naturlig i mange nordnorske anadrome vassdrag, tilsynelatende uten å gjøre skade på bestandene av laksefisk. I det uregulerte Gustaveriksonvatnet ble det i 2018 for første gang fanget ørret (12 stk.). Fra Fylkesmannen i Nordland ble det opplyst at det aldri har vært satt ut ørret i Gustaveriksonvatnet (pers. med. Tore Vatne), og den relativt gode ørretfangsten var derfor overraskende. Etter at vi nylig tok kontakt med Narvik Jeger- og fiskeforening (NJFF) ble vi imidlertid gjort oppmerksom på at foreningen hadde satt ut i størrelsesorden 400 to-somrige ørret i Gustaveriksonvatnet løpet av de siste 15 årene. De har også planlagt å sette ut 20 ørret i 2019. Hvorvidt ørreten vi fanget i 2018 stammer kun fra utsettinger, eller i noen grad kan skyldes nedvandring fra Rundtindvatnet, er uvisst. Det er mulig at naturlig rekruttering av ørret i Gustaveriksonvatnet kan økes relativt enkelt, ved å lette oppgangen av gytemoden ørret til Iptojohka og Rundtindelva. Samtidig bør også vannføringen sikres på disse gyteområdene, spesielt vinterstid, for å hindre innfrysing av gytegropene. Det ble heller ikke fanget ørret i de to regulerte innsjøene (Tjårdavatnet og Iptojávri) under prøvefisket i 2002, mens det ble fanget to ørret i hver av innsjøene i 2018. I følge NJFF er det ikke satt ut ørret i disse to innsjøene. Det er uvisst om påvisning av ørret i disse to innsjøene i 2018 skyldes naturlig rekruttering. Vi finner det mest sannsynlig at utsatt ørret har vandret ned fra Gustaveriksonvatnet til Iptojavri, eller at det har vært satt ut noen få ørret også i Iptojavri. Vi fant lignende vekstmønster med store vekstsoner i de to innerste sommersonene i otolittene hos ørret fanget i både Gustaveriksonvatnet og Iptojarvi, noe som tyder på at begge har opphav i klekkeri. Når det gjelder Tjårdavatnet kan det ikke utelukkes at ørretene har kommet inn via overføring av vann fra andre magasiner i området. Det kan heller ikke utelukkes at sportsfiskere har fanget ørret i Gustaveriksonvatnet som de har satt ut i Tjårdavatnet, men vekstsonene i otolittene hos de to ørretene fanget i Tjårdavatnet var ikke sammenfallende med vekstsonene hos ørretene fanget i Gustaveriksonvatnet. Det er uklart om forvaltningsmyndighetene ønsker å styrke rekrutteringen av ørret i de tre undersøkte innsjøene gjennom ørretutsettinger. Det er uansett viktig at forvaltningsmyndighetene skaffer til veie en nøyaktig oversikt over hvilke omfang det har foregått og/eller foregår utsettinger av ørret, samt vurdere om de ønsker en videreføring av utsettingen i dette området.

M-A. Svenning & M Ozerov (2018). Atlantisk laks i Adventfjorden på Svalbard. Hvor kommer den egentlig fra. Sluttrapport for Svalbards miljøvernfond (2011-2016). NINA Rapport 1496. Norsk institutt for naturforskning. Viktigste resultater Kunnskapen om vandringsmønsteret til atlantisk laks under sjøoppholdet er svært mangelfull. Det gjelder også kunnskap om hvilke laksebestander som beskattes ved sjølaksefisket, og der-iblant laks som har vært fanget i Adventfjorden/Isfjorden på Svalbard de siste årene. Det er uvisst hvor laks som fanges ved Svalbard har sitt opphav, og om de er spesielt sårbare og derfor bør unntas beskatning. I dette prosjektet har vi foretatt genetiske analyser av laks som ble fanget i garn og kilenot i Adventfjorden på Svalbard i årene 2011-2016, og sammenholdt disse analysene mot en genetisk database som omfatter 185 elver i Nord-Norge og Russland. Ved hjelp av denne genetiske databasen har vi kunnet dokumentere hvor laksen egentlig kommer fra. Hovedkonklusjonen fra denne undersøkelsen er at nærmere 85 % av villaks som fanges i Adventfjorden på Svalbard stammer fra elver i Russland, mens ca. 10 % har sin opprinnelse fra elver i Finnmark og om lag 5 % fra elver i Troms eller Nordland. Av de russiske laksene hadde de fleste (ca. 60 %) opprinnelse fra elver på nordsiden av Kolahalvøya, mens de øvrige stammet fra elver i de østre delene av Barents-/Pechoraområdet (ca. 30 %) og fra elver i Kvitsjøen (ca. 10 %). Vi fant imidlertid ingen indikasjoner på at disse bestandene er sårbare og bør unntas beskatning i forbindelse med det lokale fisket i Adventfjorden eller Isfjorden. Oppdrettslaks utgjorde om lag 5 % av laksefangsten, noe som viser at oppdrettslaksen trolig benytter de samme beiteområdene i havet som villaksen, dvs. også beiter langt nord i Barents-havet og langs kysten av Svalbard. I tillegg til de 125 villaksene og de 6 oppdrettslaksene, ble det også fanget 23 pukkelaks, 7 sjørøyer, 113 torsk, 31 sild, 2 sei, 33 rognkjeks, 1 gapeflyndre, 1 uer, 1 håkjerring og 2 hvithval. Håkjerringa og de to hvitkvalene ble satt ut igjen og hadde ingen synlige skader etter det korte oppholdet i kilenota. Miljøgevinst Miljøgevinsten består først og fremst i at forvaltningen, her ved Sysselmannen og Miljødirekto-ratet, har fått kunnskap om: - hvilke laksebestander som oppholder seg ved kysten av Svalbard, dvs. hvilke områder/elver laksen stammer fra - hvorvidt et eventuelt laksefiske i Adventfjorden/Isfjorden beskatter utsatte og/eller svake lak-sebestander som eventuelt bør unntas beskatning - når atlantisk laks er mest tilgjengelig for fiske, og dermed kan fisketiden reguleres etter dette - hvilke andre fiskearter som trekker inn i Isfjorden/Adventfjorden om sommeren/høsten. Prosjektets samlede miljøgevinst er at miljøforvaltningen har fått et godt grunnlag til å forvalte laksebestandene i Isfjorden/Adventfjorden på en kunnskapsbasert og forvaltningsmessig for-svarlig måte.