Search

I Norge er barnevernet en mye omdiskutert sosialpolitisk institusjon, preget av høy grad av offentlig interesse. Denne avhandlingen handler om barnevernet i den digitale offentligheten og hvordan bruk av sosiale medier kan gi muligheter for nye stemmer og nye perspektiver i offentligheten, men også nye utfordringer – for barnevernet, samfunnet og forskningen. Gjennom avhandlingens ulike deler analyseres ytringer, diskusjoner og aktivitet i sosiale medier på barnevernsfeltet. I avhandlingen diskuteres hvilke vilkår den nye digitale offentligheten gir for ytring og medborgerskap på barnevernsfeltet og hvilke vilkår den nye digitale offentligheten gir for forskning om barnevern. Avhandlingen bygger på kvalitative tekstanalyser og caseanalyse av tekster (poster) fra forskjellige sosiale medier, med hovedvekt på materiale fra Facebook og Twitter. Avhandlingen består av tre artikler, to empiriske og en metodisk. I den første artikkelen analyseres hvordan sosiale medier brukes til offentlig deltakelse innen barnevernsfeltet, og hvordan denne deltakelsen kan ha betydning for utøvelse av medborgerskap, i form av deltakelse i offentlig debatt. Den andre artikkelen handler om protest mot norsk barnevern på internasjonale og norske Facebook-grupper. Den tredje artikkelens formål er å gi innsikt i etiske vurderinger i forbindelse med forsikring på digitale arenaer hvor det er uklart om materialet kan betraktes som offentlig eller ikke. I tillegg diskuteres mulige konsekvenser av å forstå enkelte deltakere/grupper som sårbare versus å forstå dem som medborgere i en barnevernskontekst på sosiale medier. Samlet har avhandlingen på ulike måter belyst former for deltakelse og hvordan denne deltakelsen kan forstås i et medborgerskapsperspektiv og i forskningsetisk sammenheng. Videre hvordan deltakelse i den digitale offentligheten kan medføre utfordringer og/eller bringe ny kunnskap til barnevernets fagfelt på. Avhandlingen viser blant annet hvordan private erfaringer om opplevd urettferdighet og eksklusjon deles i et kollektiv med mål om å endre det bestående barnevernssystemet. Gjennom sosiale medier kan borgere individuelt eller kollektivt forsøke å utfordre makten i barnevernet. Deltakelsen i sosiale medier innebærer ikke nødvendigvis direkte politisk innflytelse, men både selve deltakelsen og mulighetene som oppstår for å bli hørt og motta respons, åpner for myndiggjøring og utøvelse av medborgerskap. Dette kan omfatte både den brede deltakelsen blant alle som deltar med ytringer om barnevern på sosiale medier, men også grupper som har personlig erfaring med barnevernet. The Norwegian Child Welfare Services is a much-debated institution, characterized by high public interest. This dissertation focuses on discussion and statements concerning the Norwegian Child Welfare system in the digital public sphere, and how the use of social media can provide opportunities for new voices and new perspectives - as well as new challenges for child welfare, society and research. The dissertation discusses potentials for participatory citizenship in the digital public sphere in the field of child welfare, as well as potentials and challenges involved in the child welfare research on social media. The dissertation is based on qualitative text analysis and case analysis of texts (posts) from various social networking cites, with emphasis on material from Facebook and Twitter. The dissertation consists of three articles, two empirical and one methodological. The first article investigates whether the use of social media contributes to public participation and whether this can be understood as participatory citizenship in a field such as child protection. The second article addresses the protests against Norwegian Child Welfare Services that are unfolding on international and Norwegian Facebook groups. The third article aims to give insight into the ethical judgement involved in research on digital communities where it might be challenging to decide whether certain material is public or not. In addition, the paper reflects on the social consequences of understanding some participants as vulnerable versus understanding them as citizens, in a social work/child welfare context on social media. Taken together, the dissertation has highlighted different forms of participation and how this participation can be understood, in a citizenship perspective and in a research ethical context. Furthermore, how participation in the digital public can lead to challenges and / or bring new knowledge to the academic field of child welfare research. The dissertation illuminates how private experiences about perceived injustice and exclusion are shared in digital publics, aiming to change the existing child welfare system. It illustrates how citizens by using social networking cites, gets the opportunity, individually or collectively, to challenge the power of the child welfare system. Participation does not necessarily equate with political influence, but both the participation and opportunities that arise for response brings potentials for empowerment and participatory citizenship. This may apply both to the broad participation of all those involved in statements and discussions on child welfare issues on social media, as well as for groups of parents who have experience from the child welfare system.

I denne rapporten analyseres artikler om barnevern i VG og Dagbladet i 1994/95 og 2004/05. Tre hovedspørsmål blir behandlet: 1) Hvilken holdning til barnevernet fremkommer i artiklene? 2)Hvem fører debatten om barnevernet? 3)Hvordan blir barnevernet framstilt? Analysene viste at over halvparten av artiklene i materialet fremmer en negativ holdning til barnevernet, og at også negative stereotype framstillinger forekommer. For å besvare spørsmål to ble artikkelens hovedrøst identifisert. Materialet viser at barnevernets klienter relativt ofte kommer til orde. Barnevernarbeidere, politikere og forskere er derimot ikke særlig aktive grupper på pressearenaen i disse artiklene. Videre viste analysene at artiklene om barnevern ofte var fremstillinger av enkeltpersoners saker i forhold til barnevernet. Mange av disse presenteres som "det lille mennesket mot myndighetene".

I denne oppgaven har jeg gjennomført en innholdsanalyse av barnevernartikler i VG og Dagbladet for fire måneder i 1994/95 og i 2004/05. Datamaterialet har vært 118 artikler om barnevern. Jeg har brukt både kvantitative og kvalitative tilnærmingsmåter i analysen. Annen litteratur er brukt for å utvide relevansen av analysen. Oppgavens hovedspørsmål handler om hvordan barnevernet fremstilles i løssalgspressen. Begrunnelsen for å studere dette bunner i en antagelse om pressefremstillingenes betydning for befolkningens oppfatninger og kunnskaper om barnevernet. Det er grunn til å tro at de nyhetskonstruksjoner av barnevernet som skapes i løssalgspressen får konsekvenser langt utover presentasjonen av enkeltbudskapene. I denne sammenhengen viser jeg til mediesosiologisk forskning og teori om mediemakt og mediepåvirkning. Særlig har jeg forholdt meg til ulike bidrag fra Ragnar Wahldahl, Thomas Mathiesen, Sigurd Allern, Martin Eide og Gudmund Hernes. Ulike mediesosiologiske teorier er også benyttet i diskusjonen om forskjellige fremstillingsformer som særlig løssalgspressen bruker. I oppgaven reiser jeg spørsmålet om mulig endring i fremstillingen de siste ti årene. I denne perioden er det nedlagt et betydelig arbeid fra sentralt hold i barnevernet for å øke barnevernets legitimitet ved å fremstå mer åpent og troverdig. Mange oppfatter barnevernet som en svært lukket institusjon og dette inntrykket kan forsterkes ved at barnevernet sjelden uttaler seg i pressen om egen arbeidspraksis. Jeg sammenlikner artikler fra to perioder med ti års mellomrom, for å se etter mulige endringer i fremstillingene. Oppgaven sentreres rundt tre hovedspørsmål som går på holdningen til barnevernet i artiklene, hvem som er hovedkilde og hvordan sakene tas opp og presenteres. Oppgaven konkluderer blant annet med at barnevernet uttalte seg noe oftere (som en av flere kilder) i 2004/2005 artiklene enn i 1994/95 artiklene. Noe mer vinkling fra barnets situasjon i den nyeste perioden fant jeg også. Videre viste analysene at over halvparten av artiklene hadde det jeg tolket som negativ holdning til barnevernet. Jeg fant også eksempler på ulike negative stereotypier. Barnevernarbeidere, politikere og forskere er i følge mitt materiale, ikke særlig aktive grupper på pressearenaen når det gjelder utspill og kommentarer om barnevernet. Derimot er barnevernets klienter relativt hyppige aktører i artiklene. Motsatt av hva jeg hadde forventet, fant jeg også flere artikler som så saken fra barnets situasjon enn foreldrenes situasjon. Analysene viste også at artikler om barnevern ofte er fremstillinger av enkeltpersoners saker i forhold til barnevernet, og mange av disse fremstår i rammen som ”det lille mennesket mot myndighetene”.

Introduksjon: Denne masteroppgaven er en kvalitativ undersøkelse som omhandler hvordan ansatte i barneverntjenesten opplever og forstår trusler. Som barnevernspedagog, sosionom og vernepleier er man i særlig risiko for å oppleve vold og trusler på arbeidsplassen. Å oppleve trusler kan gi alvorlige konsekvenser for trivsel, helse og sikkerheten til den ansatte. Arbeidet i barneverntjenesten og barnevernvakten kan være emosjonelt krevende som kan føre til at man møter ulike typer belastninger for den ansatte, som trusler. Samtidig skal man samarbeide med sårbare familier, og i noen tilfeller utføre svært inngripende tiltak for både barn og familien. Denne undersøkelsen retter fokus mot opplevelsen, ivaretakelsen og forståelsen av truslene til kontaktpersoner i barneverntjenesten. Problemstillingen i denne oppgaven er: Hvordan opplever og forstår ansatte i barneverntjenesten trusler? Metode: Undersøkelsen er inspirert av en hermeneutisk og fenomenologisk forståelse. Det er utført åtte semistrukturerte intervjuer. Informantene er fire ansatte og to ledere i barneverntjenesten, sammen med to ansatte i barnevernvakten. Det er benyttet tematisk analyse som analysemetode. Funn: Undersøkelsen viser at det er variasjoner i hvordan ansatte blir ivaretatt i barneverntjenesten. Lederne jeg intervjuet la mye vekt og omtanke i ivaretakelsen av sine ansatte. Tre av fire kontaktpersoner i undersøkelsen opplever at prosedyrene ikke ble fulgt av sine ledere. Dette har resultert i at kollegial støtte erstatter oppfølging fra leder. Forståelsen av trusler gir kunnskap om hva som gjør at noen truer. Informantene i denne undersøkelsen viser en forståelse gjennom makt og avmakt. Konklusjon: Denne masteroppgaven viser at det er viktig å rette oppmerksomhet mot en yrkesgruppe som er svært utsatt for å oppleve trusler på arbeidsplassen. Informantenes følelser, reaksjoner og anerkjennelser er av stor betydning. Trusler i barneverntjenesten er spesielt viktig med tanke på arbeidsmiljø, stabilitet og ivareta barn og unge.