Search

This article addresses how employers privileging disability-specific experience and impairment-related competencies in hiring practices reframe disability from a limited ability to work to a valuable human resource. It is based on the analysis of 14 in-depth interviews with disabled and non-disabled Norwegian employers that privilege hiring people with disabilities. Applying Boltanski and Thévenot’s theory of justification, it is argued that employers’ narratives rely on several orders of worth to legitimate hiring strategies and decisions. Findings suggest that employers narrate productivity as something that values the industrious citizen. Further, based on values of collectivity, the employers mobilise collective identities inherent in civic ideas of disability rights promotion, whereas narratives of loyalty value dutifulness and employees who stay in their jobs. By placing value on loyalty, such narratives could portray employees with disabilities as being particularly servile, and their employment as akin to charity. The policy context emphasising labour market participation for people with disabilities and employers’ central role in achieving this seems to play an important role in shaping the employers’ narratives. Cet article aborde la façon dont les employeurs qui privilégient, lors de l’embauche, l’expérience spécifique du handicap et les compétences liées à la déficience redéfinissent le handicap, transformant en ressource humaine créatrice de valeur la capacité limitée d’une personne à travailler. L’article se base sur l’analyse de quatorze entretiens approfondis avec des employeurs norvégiens – ayant un handicap ou non – qui privilégient l’embauche de personnes handicapées. Il est avancé, en application de la théorie de la justification de Boltanski et Thévenot, que les récits des employeurs s’appuient sur plusieurs ordres de valeur pour légitimer les stratégies et décisions d’embauche. Pour les employeurs, la productivité valorise le citoyen travailleur. Sur la base de valeurs de collectivité, les employeurs font appel à la promotion des idées civiques et des droits des personnes handicapées, tandis que les récits de loyauté valorisent le sens du devoir et les employés qui restent à leur poste. En accordant de la valeur à la loyauté, de tels récits pourraient présenter les employés en situation de handicap comme particulièrement serviles et leur emploi comme une forme de charité. Le contexte politique mettant en valeur la participation des personnes handicapées au marché du travail semble jouer un rôle important dans l’élaboration des récits des employeurs.

I 2006 ble det i Norge satt i gang et tiltak for registrering av pleie- og omsorgsbehov; IPLOS. I etterkant av iverksettingen oppsto det protesterer mot registreringen og måten den ble gjennomført på. Artikkelen undersøker hvilke forhold som ble løftet frem som viktige henholdsvis i problemdefineringen av, og i forsvaret for ordningene, og hvilke hensyn det vises til når funksjonshemmede, helsefaglige profesjonsutøvere og myndighetene søker å legitimere sine standpunkter. Det empiriske grunnlaget er ytringer om IPLOS i aviser, fagpresse, nettsteder og i offentlig informasjon. Et hovedmoment til å forstå IPLOS-kontroversen er at det tas manglende hensyn til velferdsforvaltningen som et bredt fundert verdikompromiss. Registration as oppression? A debate about resource management and human rights violations in the production of impairment statistics A new system for the production of impairment statistics was implemented in Norway in 2006. Both disabled individuals and organizations for the disabled protested against the system. This article deals with the question of what was given emphasis when the statistical tool was criticized and subsequently defended, and how disabled people, health professionals and the health authorities legitimated their standpoints. Empirically, the discussion is based on a collection of texts from the debate over the statistical system drawn from newspapers, journals, websites and public information. A main issue in the discussion is how a well-functioning welfare system is founded on a compromise between different systems of justification.

I denne avhandlingen utforskes arbeidsinkludering som en praksis der spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs står sentralt. En mangelforståelse relateres ti velferdsstatens kategoriseringer, som dels underbygger oppfatninger om funksjonshemmede som uegnet i arbeidslivet. En mangelforståelse relateres også til strukturelle trekk ved arbeidslivet, ikke minst arbeidslivets produksjonsformål som skaper særegne forventninger ti en produktiv og effektiv arbeidskraft. En ressursforståelse forståes som et uttrykk for at ferdigheter og kompetanser konstituerer en ‘ansettbarhet’ som fører til betalt arbeid. I tillegg kan funksjonshemming ses som en ressurs i seg selv, eksempelvis ved at personlig erfaring med funksjonshemming er viktig i bedrifter som organiserer brukerstyrt personlig assistanse. Dersom mangelforståelser får for stor plass, blir arbeidskraft og kompetanse vanskelig å få øye på. Får ressursforståelser for stor plass kan det gjøre at utfordringer og tilrettelegging ikke tas tilstrekkelig stilling til av omgivelsene og strukturene rundt. Dette resonnementet rundt mangel og ressurs er grunnlaget for avhandlingens forskningsspørsmål, utforsket i en intervjustudie: Hvordan utspiller spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg, for to aktører som bidrar til funksjonshemmedes arbeidsinkludering – frontlinjearbeidere og sosiale entreprenører som prioriterer å ansette funksjonshemmede? I artikkel 1 utspilles spenningen mellom funksjonshemming som mangel og som ressurs seg ved at entreprenørene søker ved å bevege seg bort fra en mangelforståelse. Det gjør de ved å problematisere velferdsstatens ordninger som annengjørende, det vil si at de skaper et skille mellom oss og dem som mottar slike ordninger. Entreprenørene bruker problematiseringen til å fremme alternative, kollektive forståelser av funksjonshemmede. I artikkel 2 utforskes frontlinjearbeidernes narrative praksiser, det vil si institusjonell bruk av fortellinger, med hva de omtaler som suksessfortellinger om arbeidsinkludering. Suksessfortellingene analyseres som et strategisk grep der frontlinjearbeiderne balanserer spenningen mellom mangel- og ressursforståelser. Fortellingene befinner seg i vanskelig grenseland mellom anerkjennelse, og en verdsetting av en motivasjon og en arbeidskapasitet som kan ha ekskluderende effekter for funksjonshemmede som ikke fremstiller en slik kapasitet. I artikkelen introduseres termen ableist paradox, der paradokset viser til slike motstridende forståelser i frontlinjearbeideres fortellinger. I artikkel 3 sammenlignes entreprenørenes og frontlinjearbeidernes innramminger av funksjonshemmede som produktive bidragsytere i arbeidslivet. Frontlinjearbeiderne søker å nærme seg en ressursramme som innebærer å se etter styrker og kompetanse, hvor de endrer språkbruken fra ‘brukere’ til ‘kandidater’ og problematiserer ‘funksjonshemming’ som et begrep. Entreprenørene virker innenfor en deltagelsesramme som problematiserer en brukerposisjon funksjonshemmede plasseres i, og argumenterer for entreprenørskap som et alternativ for å komme seg forbi en slik brukerposisjon. I entreprenørenes verdsettelsesramme tematiseres anerkjennelse av bestemte grupper funksjonshemmede som produktive bidragsytere i arbeidslivet. En normalitetsverdsetting av forestillinger om den typiske arbeidstager utfordres. Jeg forstår entreprenørene som et uttrykk for interesserepresentasjon av marginaliserte grupper funksjonshemmede. Jeg bruker termen ‘aktivistentreprenør’ i artikkel 3 for å tydeliggjøre en slik forståelse. Begrepet aktivist forstås i en vid betydning, det vil si å gi motstand til mangelforståelser relatert til funksjonshemming gjennom å synligjøre kollektive interesser til de grupper av funksjonshemmede som aktivistentreprenørene har engasjert seg i forhold til. En slik innkretsing av entreprenørskap vil være et viktig tilskudd i studiet av medvirkning i utforming av arbeidsinkluderingspolitikken. Særlig sosialt entreprenørskap som driftes av funksjonshemmede kan representere en slik arena. Tradisjonelt har funksjonshemmede vært og er fortsatt diskriminert i arbeidslivet for mangel på produktivitet. I det relasjonen mellom funksjonshemming og nedsatt arbeidskapasitet snus ved å utforske nye bilder av funksjonshemmede som produktive og kapable arbeidstagere, gis det grunnlag for ny empirisk kunnskap og faglig utvikling. En introduksjon og utforsking av arbeidsinkludering som det å bearbeide en spenning mellom mangel- og ressursforståelser demonstrerer en slik faglig utvikling. This thesis explores work inclusion as a practice in which the tension related to disability – that between its deficit understandings and its ability understandings – is central. Deficit understandings relate to how labour and welfare services categorise people, contributing to the development of ideas of disability as rendering one unfit to work and/or the identification of individual deficits, leading to support. Deficit understandings also relate to labour market productivity demands, which constitute the specific expectations of a productive and efficient labourer who is ready to work. Conversely, ability understandings imply that skills and competencies leading to paid work constitute valuable elements of employability. Additionally, disability can, on its own, be perceived as a valued human resource, such as in businesses organising user-led personal assistance. If deficit understandings are too dominant, skills and competencies may be less visible. If ability understandings are too dominant, awareness of challenges and the facilitation of adjustments in the environment could be reduced. The research question in this thesis is underpinned by the observation of a tension between disability in terms of deficit and ability understandings. I explore this tension through an interview-based study: How does the tension between disability as a deficit and as an ability play out for two actors contributing to work inclusion for disabled people: frontline workers implementing work inclusion policies and social entrepreneurs prioritising the hiring of disabled people? In article 1, the tension between deficit and ability understandings of disability plays out as the entrepreneurs strive to move beyond a deficit understanding. They strive to exceed the deficit understanding by pointing at the labour and welfare services as having othering effects and thus creating a divide between those who receive such services and those who do not receive them. Entrepreneurs use this problematisation to promote alternative collective understandings of disability. In article 2, I explore frontline workers’ narrative practices in an institutional use of stories, which the workers conceptualise as success stories about work inclusion. The success stories are interpreted as a strategic effort that balances the tension between deficit understandings and ability understandings. The stories exist in an ambiguous borderland between an acknowledgment of disabled people as contributing citizens on the one hand, and subtle tendencies to overvalue motivation and achievement that can be exclusionary for those who do not try hard enough on the other hand. The article introduces the term ableist paradox to capture the way the frontline workers’ stories demonstrate paradoxical understandings. In article 3, I compare entrepreneurs’ and frontline workers’ frames of disabled people as contributing and productive. In frontline workers resource frame, that implies a search for disabled people’s strengths and competencies, a language change from users to candidates, and problematisation of disability as a useful concept in work inclusion also takes place. Within a participation frame, entrepreneurs problematise a user position that they believe disabled people are often being placed in and suggest entrepreneurship as an opportunity to exceed such a position. In their valuation frame, the acknowledgment of certain groups of disabled people as contributing to employment is central. Here, entrepreneurs challenge normality-based assumptions belonging to the typical labourer. I interpret the entrepreneurs as expressing interest in the representation of marginalised groups of disabled people. I use the term activist entrepreneur in article 3 to clarify this interpretation. The concept of activist is understood in a broad sense – that is, to resist deficit understandings related to disability by highlighting the collective interests of the groups of disabled people with whom the activist entrepreneurs have engaged. Such a conceptualisation of entrepreneurship will be an important addition to the study of participation in the design of work inclusion policies. Social entrepreneurship among disabled people may represent such an arena. Traditionally, disabled people have been, and are still, discriminated against in the labour market for insufficient productivity. As the relationship between disability and reduced work capacity is reversed by exploring new images of disabled people as productive and capable workers, a basis for new empirical knowledge and academic theorisation is provided. An introduction to and exploration of work inclusion as processing a tension between deficit understandings and ability understandings demonstrates such professional development

Background: The present study explores the experiences of immigrant parents from non-Western countries and their children with disabilities interacting with the health and rehabilitation services in Norway. Immigrants and their Norwegian-born children comprise approximately 18% of the total population in Norway, and 80% of them come from non-Western countries. Increasing ethnic diversity in the population and differences in the use of healthcare services pose challenges to the authorities’ stated goal of equitable healthcare. It is, therefore, important to conduct research focusing on diverse populations to provide health and rehabilitation services that meet the needs of immigrant families and their children with disabilities. This study comprises three articles, with the first one focusing on the experiences of immigrant parents navigating health and rehabilitation services, aiming to generate knowledge of how accessible and tailored the services were from their points of view. The second article explores the experiences of immigrant parents and their children with disabilities participating in a three-week rehabilitation program with a focus on participation in physical activity, aiming to generate knowledge of how beneficial, culturally adapted, and accessible the services were from their perspectives. The third article aims to generate knowledge on the experiences of immigrant parents and their children with disabilities regarding community-based participation and services available after the rehabilitation to contribute to developing potential pathways in supporting participation in the local community. Methodology: The study has a hermeneutic design with semi-structured interviews (articles 1, 2, & 3) supplemented by participant observation (article 2). An inductive and reflexive thematic analytic approach was applied to explore the meaning patterns in the data produced by the interviews and observations. The findings are discussed in light of the family-centered theory, a conceptual framework for integration in the healthcare system, and intersectionality. Results: The immigrant parents were mainly satisfied and grateful with regard to the services, particularly the follow-up services provided by the regional rehabilitation centers. They felt gratitude when comparing the healthcare services in Norway with those in their countries of origin. However, parents experienced several challenges while navigating the health and rehabilitation services, including the need for information, support, and timely help. They felt exhausted due to years of struggling to access the help and services they required and expressed how it had even affected their own health. The feeling of being treated differently from the ethnic Norwegian families was another challenge they experienced while navigating the services. The parents’ experiences of communication with health and rehabilitation professionals were influenced by both their own language and communication skills and the professionals’ intercultural communication skills and dominant organizational culture. The parents’ and children’s experiences of the studied rehabilitation program (article 2) showed several perceived beneficial aspects of the services, including learning new skills, raising awareness about the children’s interests and capabilities, socializing and exchanging experiences, and information among the families. However, a lack of cultural adaptation, including insufficient information, as well as the location of the rehabilitation center, language barriers, and exclusion of siblings affected accessibility of the services to immigrant families. Back home after the rehabilitation (article 3), the families also faced several challenges for participation in activities, including the costs, lack of information, follow-up services, and local activities. The rehabilitation and local professionals were mostly not aware of or prepared to address the challenges faced by the immigrant families. The parents expressed their needs for support and continuation of services after the rehabilitation for participation and moving towards an active lifestyle. Conclusion: This study highlights the importance of mobilization at the individual, systemic, and political levels in providing culturally adapted, accessible, and seamless health and rehabilitation services to immigrant families of children with disabilities. Further research is necessary to guide policy-makers and health professionals on determining effective strategies for facilitating and enhancing information transfer to immigrant families, transitioning of services from rehabilitation centers to the community-based service organizations, and the best ways of providing family-centered services (FCSs). The application of intersectionality within health research is also important for examining the power dynamics and existing discourses that can lead to health disparities among immigrant families. Bakgrunn: Denne studien utforsker erfaringene til innvandrerforeldre fra ikke-vestlige land og deres barn med nedsatt funksjonsevne relatert til samhandling med helse- og re/habiliteringstjenestene i Norge. Innvandrere og deres norskfødte barn utgjør omtrent 18% av den totale befolkningen i Norge, og 80% av innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land. Økende etnisk mangfold i befolkningen og forskjeller i bruk av helsetjenester utfordrer myndighetenes mål om likeverdige helsetjenester. Derfor er det viktig å gjennomføre forskning som fokuserer på mangfoldet i befolkningen, for å kunne tilby helse- og re/habiliteringstjenester som tar hensyn til behovene hos innvandrerfamilier og deres barn med nedsatt funksjonsevne. Denne studien består av tre artikler. Den første artikkelen fokuserer på erfaringene til innvandrerforeldre med å navigere i norske helse- og re/habiliteringstjenester, med mål om å generere kunnskap om hvor tilgjengelige og tilrettelagte tjenestene var fra deres perspektiv. Den andre artikkelen utforsker erfaringene til innvandrerforeldre og deres barn med nedsatt funksjonsevne som deltok i et tre ukers rehabiliteringsprogram med fokus på deltakelse i fysisk aktivitet. Målet var å generere kunnskap om hvor nyttig, kulturelt tilpasset og tilgjengelig rehabiliteringsprogrammet var fra foreldrenes og barnas perspektiv. Den tredje artikkelen hadde som mål å generere kunnskap om erfaringene til innvandrerforeldre og deres barn med funksjonsnedsettelse om deltakelse og tilgjengelige tjenester etter rehabiliteringsoppholdet, for å bidra til utvikling av mulige måter å støtte familienes deltakelse i lokalsamfunnet. Metodologi: Studien har hermeneutisk forskningsdesign med semi-strukturerte intervju (artikkel 1, 2 og 3) supplert med deltakende observasjon (artikkel 2) som metode. Induktiv og refleksiv tematisk tilnærming ble brukt for å analysere dataene både fra intervjuene og observasjonene. Resultatene er diskutert i lys av teori om familiesentrerte tjenester, konseptuelt rammeverk for organisatorisk integrasjon i helsevesenet og interseksjonalitet. Resultater: Foreldrene var hovedsakelig fornøyde og takknemlige for tjenestene de mottok, spesielt oppfølgingen fra de regionale habiliteringstjenestene (artikkel 1). De følte takknemlighet når de sammenlignet helsetjenestene i Norge med tilsvarende tjenester i det landet de kom fra. Foreldrene opplevde likevel flere utfordringer med å finne fram i helse- og re/habiliteringstjenestene, inkludert behovet for informasjon, samt støtte og hjelp til riktig tid. De følte seg utslitt på grunn av flere års kamp for å få tilgang til hjelpen og tjenestene de trengte, og opplevde at denne kampen også hadde påvirket deres egen helse. Følelsen av å bli behandlet annerledes enn etnisk norske familier var en annen utfordring de opplevde i kontakt med de ulike tjenestene. Foreldrenes erfaringer med kommunikasjon i konteksten av helse- og re/habiliteringstjenester ble påvirket av både deres egen språk- og kommunikasjonsevne, fagpersonenes interkulturelle kommunikasjonsevne og dominerende organisasjonskultur. Foreldrenes og barnas erfaringer med rehabiliteringsprogrammet (artikkel 2) viste at de opplevde flere nyttige aspekter ved programmet. Dette inkluderte læring av nye ferdigheter, bevisstgjøring om barnets interesser og evner, sosialt samvær og utveksling av erfaringer og informasjon mellom familiene. Mangel på kulturell tilpasning, inkludert utilstrekkelig informasjon, samt lokaliseringen av rehabiliteringssenteret, språkbarriere og ekskludering av søsken påvirket likevel tilgjengeligheten av tjenestene for innvandrerfamilier. Tilbake hjemme etter rehabiliteringsoppholdet (artikkel 3), møtte familiene flere utfordringer med videreføring av aktivitetsdeltakelse, inkludert kostnader, mangel på informasjon, oppfølgingstjenester og lokale aktiviteter. Rehabiliteringssenteret og lokale fagpersoner var stort sett ikke klar over, eller forberedt på å håndtere utfordringene som innvandrerfamiliene møtte etter rehabiliteringsoppholdet. Foreldrene opplevde behov for støtte og overføring av tjenestene etter rehabiliteringsoppholdet for å kunne videreføre barnas deltakelse og oppnå en aktiv livsstil. Konklusjon: Denne studien viser betydningen av mobilisering både på individuelt, systemisk og politisk nivå for å kunne tilby kulturtilpassede, tilgjengelige og sømløse helse- og re/habiliteringstjenester til innvandrerfamilier med barn med nedsatt funksjonsevne. Ytterligere forskning er nødvendig for å veilede beslutningstakere og helsepersonell til å finne effektive strategier for å fremme informasjonsoverføring til innvandrerfamilier, overføring av tjenester fra re/habiliteringssentre til lokale tjenesteytere, samt de beste måtene å tilby familiesentrerte tjenester på. Bruk av interseksjonalitet innen helseforskningen er også viktig for å undersøke maktdynamikk og eksisterende diskurser som kan føre til helseforskjeller blant innvandrerfamilier.

Dette er en kvalitativ studie som utforsker hva personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet opplever som viktig for å kunne medvirke i egen rehabiliteringsprosess. Brukermedvirkning har vært en viktig del av helse-, omsorgs - og rehabiliteringstjenestene de siste tiårene. En dreining fra å være en passiv mottaker av tjenester til å bli ansvarliggjort og styrket har vært et viktig politisk mål og forventning. I følge Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering (2017-2019) er tilbakemeldingene fra brukere at de opplever tjenestene som fragmenterte og at de er for lite involvert i prosessen. For personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse/ døvblindhet er det spesielt utfordrende med tilgang til informasjon, kommunikasjon, å kunne bevege seg fritt i omgivelsene. Metode I denne kvalitative studien er empirien samprodusert gjennom intervjuer med personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet. En kvalitativ tilnærming ble valgt for å få frem en dypere forståelse av intervjupersonenes opplevelser av hva som kan være viktig for å medvirke. Datamaterialet er analysert med hovedtrekk fra en tematisk analyse av Braun og Clarke. Funn og konklusjon Å medvirke i egen rehabiliteringsprosess for personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet er en krevende øvelse som innebærer egeninnsats, deltakelse og samarbeid. Det er et gjensidig ansvar som ligger hos individet selv og hos fagpersonene rundt. Videre finner jeg at betydningen av personlige ressurser er viktig for hvordan man mestrer en kronisk og ofte progredierende og likevel kan leve et godt liv. Møter med fagpersoner og deres kvaliteter kan være avgjørende i en rehabiliteringsprosess. Tillitt skaper gode relasjoner. For å tilrettelegge for gode kommunikasjonssituasjon bør det være fokus på ulike kommunikasjonsstrategier og at fagpersoner sjekker ut at informasjon er forstått. Kunnskapen om, og forståelsen av det kombinerte sansetapet er mangelfull blant fagpersoner Personer med kombinert syns- og hørselsnedsettelse/døvblindhet vil selv være med å bidra til økt forståelse ved å dele av sin erfaringskunnskap. Nøkkelord: kombinert syns- og hørselsnedsettelse, døvblindhet, brukermedvirkning, rehabiliteringsprosess, livskvalitet, erfaringskunnskap, annerledeshet, egenkraftmobilisering

Master i rehabilitering og habilitering Bakgrunn: Forskning viser at dagens eldre lever lenger og er sprekere enn tidligere generasjoner eldre, og dette betyr at andelen eldre øker. Eldre mennesker bruker ca. halvparten av sengene i norske sykehus, og er den største gruppen mottakere av kommunale pleie- og omsorgstjenester. I løpet av et sykehusopphold kan eldre tape 2-3 % av kapasiteten til muskel- og skjelettsystemet og hjerte per dag. Derfor vil mange av de som skrives ut fra sykehus være i behov av rehabilitering på kommunale rehabiliteringsavdelinger for å gjenvinne tapt funksjon. Den nye definisjonen på rehabilitering sier at rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasients og brukers livssituasjon og mål. Målsetting blir sett på som en fundamental komponent i rehabilitering. Hensikt: Studiens hensikt er å undersøke og beskrive hvordan helseprofesjonelle arbeider med målsettingsarbeid på korttids- og rehabiliteringsavdeling. Studiens problemstilling er: Hvordan arbeider helseprofesjonelle med målsetting sammen med eldre pasienter på kommunal rehabiliteringsavdeling? Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming. Det er gjennomført semistrukturerte intervju med 7 helseprofesjonelle som har erfaring innen målsettingsarbeid på korttids- og rehabiliteringsavdeling i kommunen. Data er analysert gjennom systematisk tekstkondensering. Resultat: Resultatet i studien beskriver to aspekter som forteller om hvordan helseprofesjonelle arbeider med målsettingsarbeid med eldre pasienter på en rehabiliteringsavdeling. Det første funnet går i retning av hvordan helseprofesjonelle jobber sammen med pasienten for å få til en god målsetting, mens det andre funnet beskrives hvordan det tverrprofesjonelle samarbeide påvirker målsettingsarbeidet. Diskusjon og konklusjon: Studien viser at målsettingsarbeidet på en rehabiliteringsavdeling foregår i en samarbeidsprosess som involverer både pasient, de helseprofesjonelle og eventuelt pårørende. Funn og fortolkninger tyder på at helseprofesjonelle opplever målsettingsarbeid som betydningsfull for å kunne drive rehabiliteringsprosessen fremover. Målsettingsarbeid ser ut til å handle om å få til en god samhandling med pasient, gjennom å skape en relasjon, finne motivasjon, gi eierskap og kommunisere i takt med pasientens forutsetninger. Målsettingsarbeidet foregår også i samarbeid med andre helseprofesjonelle og det krever dialog for å få til det tverrprofesjonelle samarbeidet.

Master i rehabilitering og habilitering Formål: Formålet med masteroppgåva har vore å undersøkje kva som er viktige for eldre rehabiliteringsbrukerar i overgangen frå kommunal korttidsavdeling og til heim. I oppgåva ser ein nærare på kva som gjer overgangen vanskeleg og kva som understøttar overgangsprosessen på ein god måte. Teoretisk forankring: Masteroppgåva tar utgangpunkt i teori om stad og rom, samt heimen som arena for dei eldre. Den inneheld også litteratur om eldre og rehabilitering, samt samhandling for å skape ei teoretisk forståing for emnet. Metode: Masteroppgåva har ei kvalitativ tilnærming. Det har blitt gjennomført ti kvalitative intervju av eldre personar over 65år, busett i to forskjellige kommunar. I analyse av materialet har det blitt nytta tematisk analyse, og funna vart delt inn i fem kategoriar. Desse kategoriane er «å kome heim», «forutsigbarheit gjennom informasjon», «pårørande si rolle», «helsepersonell si rolle» og «trygg i eigen heim». Resultat og konklusjon: Funna i masteroppgåva viser at det er fleire faktorar som er viktige for dei eldre i overgangen frå korttidsavdeling til heim. Tryggleik trer fram som viktig. For å oppnå denne tryggleiken er det sentralt med informasjon for å skape ein forutsigbarheit om korleis ting blir når dei eldre kjem heim. For å skape slik forutsigbarheit er samhandling mellom ulike helsepersonell, brukaren sjølv og pårørande viktig. På bakgrunn av dette står samarbeidande praksis fram som eit viktig konsept. Tryggleik skapast også gjennom oppfølging i heimen av helsepersonell og ved moglegheita til å tilkalle dei ved behov. Dette gjerast blant anna ved hjelp av tilrettelegging med tryggleiksalarm. Til slutt er pårørande og andre omsorgspersonar viktig for dei eldre, både med tanke på praktiske gjeremål og sosialt for førebygging av einsemd.

Master i rehabilitering og habilitering Purpose: The purpose of this study was to increase awareness and understanding of professionals’ experiences and approaches to collaboration and service provision for patients with traumatic brain injury and multi trauma. The thesis is part of a larger project “Transitions in rehabilitation: Biographical reconstruction, experiential knowledge and professional expertise”. The findings presented in the master’s thesis are based on focus group interviews in municipal coordinating units and local NAV offices. Theoretical grounding: The Master's thesis is applies institutional logic. There are several actors with different focus areas and approaches working together across services. Theory of inter-organizational complexity is also relevant for looking at different aspects of collaborations between the actors and what makes such collaborations challenging. Theory of interdisciplinary collaboration was useful as interprofessional collaboration is needed to provide continuity of service between organizational levels of working with TBI and multi trauma rehabilitation. Method: The study had a qualitative approach where 4 focus group interviews were conducted with municipal coordinating units and local NAV offices. The focus group discussions were framed by a vignette with a case of a fictional person who suffered from traumatic brain injury after an accident. The analysis of the data material is framed by “Thematic Analysis”. Results / Conclusion: The findings show the need for coordinated collaboration and integrated services between the local NAV offices and primary health care and the need for establishing collaboration models between the actors that promote work-life participation and quality of life among patients with TBI and multi trauma. The findings also recognized collaborative challenges related to communication between the services. The data refers to key components such as meeting places, the opportunity for knowledge and information exchange and available electronic communication at different levels.

Master i rehabilitering og habilitering Bakgrunn: Forskning som undersøker erfaringer med å ha brukerstyrt personlig assistanse som tar utgangspunkt i samliv er svært begrenset. Hensikt: Å få økt innsikt i hvordan par erfarer å ha BPA i sitt hjem, og hvilken betydning assistansen har for hverdag og samliv. Teori: For drøfte problemstillingen tas det utgangspunkt i teori om hjem, intimitet og tjenesterelasjonen Metode: Problemstillingen besvares gjennom en kvalitativ tilnærming med bruk av semistrukturerte parintervjuer og tematisk analyse Resultat: Fire tema fremstilles som resultat av analysen; brukerstyrt personlig assistanse som ressurs i hverdagen og samlivet, balanse mellom nærhet og distanse, assistentrollen og arbeidslederrollen. Konklusjon: Brukerstyrt personlig assistanse skaper en rekke muligheter, ikke bare for brukeren, men for paret. Mulighetene som skapes for brukere kan kompensere for begrensningene funksjonsnedsettelsen medfører for parets hverdag og samliv. Assistansen har bidrar til frihet og myndiggjøring av parene, og skaper likestilling i samlivet. Background: There is limited research on the experience of having user-led assistance where the focus is on the relationship between the user and the users partner. Purpose: To examine couples’ experiences with user-led personal assistance and the significance of the assistance in their everyday life and relationship. Theory: Discussion of the research is based on theories on home, intimacy, and service relationships. Method: The research question is answered trough a qualitative approach, semi structured couple interviews and thematic analysis. Results: Four themes is presented as a result of the analysis: user-led personal assistance as a resource in everyday life and a romantic relationship, balancing distance and familiarity, the assistant role and the users role as the work leader. Conclusion: User-led personal assistance facilitates opportunities, not exclusively for the user, but for the couples’. The freedom the assistance grants the users can compensate for the limitations entailed by the users handicap on the couples’ everyday life and relationship. The assistance supports empowerment for the couples and leads to equality in the relationship.

Master i rehabilitering og habilitering Bakgrunn: Psykisk utviklingshemmede har en særegen lovgivning vedrørende rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, kapittel 9 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (HOL). Da loven ble vedtatt, var det delte meninger om hvordan loven ville bli praktisert og hva den ville føre til. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan tjenesteytere i institusjoner for psykisk utviklingshemmede erfarer å arbeide med tjenestemottakere som har vedtak om tvang og makt etter HOL kap. 9. Metode: Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som baserer seg på semistrukturert intervju med seks tjenesteytere som arbeider på to ulike institusjoner. Tematisk analyse ble benyttet for å analysere dataene. En slik fremgangsmåte gjør det mulig å identifisere, analysere og rapportere temaer/mønster i dataene. Funn: Funnene i studien viser at rettssikkerheten og kvaliteten i arbeidet rundt brukergruppen oppleves av informantene som ivaretatt. Informantene opplever at de har stor grad av makt i relasjonen med tjenestemottakerne og de anser det som nødvendig å benytte tvang og makt i omsorgen for å avverge vesentlig skade. Videre trer det frem i funnene at det er stort fokus på selvbestemmelse og medbestemmelse i helsevesenet, men at det kan være utfordrende å muliggjøre dette. Konklusjon: HOL kapittel 9 gir tjenesteytere føringer for hvordan arbeidet med tjenestemottakere med vedtak skal foregå og dermed i størst mulig grad unngå situasjoner som kan føre til vesentlig skade. Informantene opplever at de har stor grad av makt i relasjonen med tjenestemottakerne og kan havne i situasjoner hvor det ikke er tydelig skille mellom hva som er tvang og makt. Det fordrer til at tjenesteytere har tilstrekkelig med kunnskap og kompetanse i arbeidet med brukergruppen noe som informantene opplever som mangelfullt.