Search

This paper synthesizes a five-year project (BIOWATER) that assessed the effects of a developing bioeconomy on Nordic freshwaters. We used a catchment perspective and combined several approaches: comparative analyses of long-term data sets from well-monitored catchments (agricultural, with forestry, and near pristine) across Fennoscandia, catchment biogeochemical modelling and ecosystem services assessment for integration. Various mitigation measures were also studied. Benchmark Shared Socio-economic Pathways were downscaled and articulated in dialogue with national stakeholder representatives leading to five Nordic Bioeconomy Pathways (NBPs) describing plausible but different trajectories of societal development towards 2050.These were then used for catchment modelling and ecosystem service assessment. Key findings from the work synthesized here are: (a) The monitoring results from 69 catchments demonstrate that agricultural lands exported an order of magnitude more nutrients than natural catchments (medians 44 vs 4 kg P km−2 y-1 and 1450 vs 139 kg N km−2 y-1) whilst forests were intermediate (7 kg P km−2 y-1 and 200 kg N km−2 y-1). (b) Our contrasting scenarios led to substantial differences in land use patterns, which affected river flow as well as nutrient loads in two of the four modelled catchments (Danish Odense Å and Norwegian Skuterud), but not in two others (Swedish catchment C6 and Finnish Simojoki). (c) Strongly contrasting scenarios (NBP1 maximizing resource circularity versus NBP5 maximizing short-term profit) were found to lead to similar monetary estimates of total societal benefits, though for different underlying reasons – a pattern similar across the six studied Nordic catchments. (d) The ecological status of small to medium sized rivers in agricultural landscapes benefitted greatly from an increase in riparian forest cover from 10 % to 60 %. Riparian buffer strips, constructed wetlands, rewetting of ditched peatlands, and similar nature-based solutions optimize natural biogeochemical processes and thus can help in mitigating negative impacts of intensified biomass removal on water quality.

Prosjektleder/Hovedforfatter Anne Lyche Solheim Datasett for eutrofieringsrelevante parametere er tilgjengelig i Vannmiljø for 366 innsjøer, som har total fosfor i god eller dårligere tilstand og minst én biologisk parameter for minst ett år i perioden 2009-2020. Den økologiske tilstanden er moderat, dårlig eller svært dårlig i ca. halvparten av disse. Oppblomstringer av giftige cyanobakterier eller andre problemalger er vanlige i flere av disse innsjøene. Utviklingstrender er analysert for klorofyll og total fosfor i 125 innsjøer som har minst fire års data etter 2008. De fleste av disse innsjøene viser ingen trender. 24 innsjøer har stigende trend for én eller begge parameterne, det vil si forverring, mens 36 har avtagende trend, det vil si forbedring for én eller begge parameterne. De fleste av innsjøene med forbedring for klorofyll er i Vannområdene Morsa, Haldenvassdraget og Jæren, der avløps- og jordbrukstiltak har vært gjennomført over lang tid. Klimaendringer kan forverre situasjonen og kreve mer omfattende tiltak for å nå miljømålet.

Rapporten presenterer resultatene fra det 6. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2020 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Femunden, Gjende, Mjøsa, Limingen, Røssvatnet, Salvatnet, Selbusjøen, Snåsavatnet og Takvatnet. Resultatene viser at Femunden og Takvatnet er i svært god tilstand, mens Mjøsa og Salvatnet er i god tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Gjende er i moderat tilstand pga. planteplankton som har blitt forverret de siste to årene trolig pga. økt bresmelting og mer turbid vann. Snåsavatnet er i moderat tilstand pga. kraftig reduksjon av røyebestanden som følge av den fremmede høyrisikoarten Mysis. De tre sterkt modifiserte innsjøene Limingen, Røssvatnet og Selbusjøen er i moderat tilstand pga. negative effekter av reguleringen på vannplanter, men økologisk potensial i disse innsjøene er ikke vurdert. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga. manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer. Tilstanden i 2020 er omtrent som i 2016 da de fleste innsjøene ble undersøkt for tilsvarende kvalitetselementer. Unntaket er Gjende og Snåsavatnet hvor den økologiske tilstanden er forverret.

publishedVersion

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 5. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2019 omfattet programmet følgende ti innsjøer: Nisser, Tinnsjå, Norsjø, Eikeren, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Selbusjøen og Takvatnet. Resultatene for 2019 viser at Takvatnet er i svært god tilstand, mens Nisser, Tinnsjå, Mjøsa og Selbusjøen er i god økologisk tilstand ut fra de kvalitetselementene som er lagt til grunn. Mjøsa hadde imidlertid betydelige oppblomstringer av cyanobakterier i store deler av strandsonen, noe som medførte advarsler mot bading i juli 2019. For Selbusjøen indikerer tidligere fiskeundersøkelser at tilstanden er dårlig pga fremmede høyrisikoarter (Mysis, ørekyt, gjedde). Norsjø, Randsfjorden og Tyrifjorden er i moderat tilstand pga regionalt fremmede høyrisikoarter (ørekyt eller mort), mens Eikeren er i moderat tilstand pga. redusert dominans av sik og ørret. For Norsjø er også vannplanter i moderat tilstand mht trofi-indeksen. Gjende er i moderat tilstand pga både planteplankton og fisk (redusert ørretbestand). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer.

Prosjektleder Anne Lyche Mjøsa’s hovedvannmasser var i god økologisk tilstand i 2019, bortsett fra Furnesfjorden, som hadde moderat tilstand. Men vannet ved badeplassene rundt Mjøsa var grønt og grumsete i slutten av juli pga. en betydelig oppblomstring av cyanobakterier (se forsidebildet), noe som skapte stor bekymring hos befolkningen og lokale myndigheter. Forholdene langs land var dermed verre enn i hovedvannmassene langt fra land, der planteplankton klorofyll a ga god tilstand (ca. 3 μg/l) ved de fleste målestasjonene. Som vanlig var det kiselalger, svelgflagellater og gullalger som dominerte. Cyanobakterier hadde fortsatt lav biomasse, men noe mer enn i 2014-2018. Total-fosfor konsentrasjonen var ca. 5 μg/l ved alle stasjonene, som tilsvarer god tilstand og er på samme nivå som de siste ti årene, men noe høyere enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer, spesielt i forbindelse med flommer i 2011, 2013, 2014 og 2016, eller kraftige nedbørsepisoder på forsommeren, slik vi så i 2019. Siktedypet var lavere enn det lokale miljømålet på 8 m på alle stasjonene, som ga moderat tilstand på Kise, men god tilstand på Skreia og i Furnesfjorden. Flere av tilløpselvene hadde i 2019 høye konsentrasjoner av total-nitrogen og tarmbakterier, mens total-fosfor viste god eller svært god tilstand i alle elvene. Begroingsalger og bunndyr var i moderat tilstand i nedre deler av Flagstadelva. I Stokkeelva var tilstanden god eller svært god på alle stasjonene, unntatt utløpsbekken fra Lauga, som var i moderat tilstand. I Vorma viste begroingsalgene god eller svært god tilstand, mens bunndyrene viste moderat tilstand. Sistnevnte er usikkert pga. uegnet substrat. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970- og 1980-tallet. Den økologiske tilstanden i 2019 mht effekter av næringssalter var god på de fleste prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var moderat i Furnesfjorden. Tilstanden målt som middelverdien av de normaliserte EQR-verdiene for de tre siste årene (2017-2019) har imidlertid gått ned fra forrige treårsperiode (2014-2016) og nærmer seg nå grensen god/moderat på alle stasjonene unntatt Brøttum. Den massive oppblomstringen av cyanobakterier på badeplassene rundt store deler av Mjøsa i siste del av juli 2019 er også et tegn på en mulig forverring av den økologiske tilstanden. Årsaken til den reduserte økologiske tilstanden er usikker, men kan skyldes en kombinasjon av kortvarige fosfortilførsler fra lokale elver ved kraftige nedbørsepisoder om sommeren, samt stadig varmere vann. Dette kan indikere behov for tiltak for å bremse slike fosfortilførsler fra lokale elver. I både 2018 og 2019 var det uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, noe som kan ha sammenheng med økt temperatur i de øvre vannmassene, som kan gi økt vekstrate i kombinasjon med økt algevekst og/eller redusert fiskepredasjon. Den økologiske tilstanden var god eller svært god i Stokkeelva, bortsett fra utløpsbekken fra Lauga, som var i moderat tilstand. Tilstanden i Flagstadelva var moderat mht biologiske indikatorer for næringssalter på de to nederste stasjonene i 2019, noe som understreker behovet for tiltak. Tilstanden i Vorma var god for begroingsalger mht næringssalter og moderat for bunndyr mht organisk belastning, men det siste er usikkert pga uegnet substrat. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

International audience

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970‐ og 1980‐tallet. Den økologiske tilstanden i 2018 mht effekter av næringssalter var god på alle prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var nær grensen god/moderat i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total‐fosfor i Mjøsa har blitt betydelig redusert etter Mjøsaksjonen på 1970‐ og 1980‐tallet, men har vært litt høyere i de senere årene. Økningen skyldes trolig store tilførsler fra nedbørfeltet i tilknytning til flomepisoder i årene 2011, 2013 og 2014. I 2018 var fosfortilførslene store (197 tonn), hvorav Gudbrandsdalslågen bidro med 68 %, mens øvrige tilløpselver bidro med ca. 27 %. Det var likevel lav fosforkonsentrasjon i Mjøsa, fordi mesteparten av tilførslene kom med vårflommen i mai og var bundet til partikler som sedimenterte i de nordlige delene. Algemengden er mer enn halvert siden 1970‐ tallet, og biomassen av cyanobakterier (blågrønnalger) er redusert til et svært lavt nivå. I den senere tid har det imidlertid vært enkelte år med mye kiselalger i august‐september. I 2018 var det også kiselalger som dominerte algesamfunnet, mens det fortsatt var svært lite cyanobakterier. Til tross for en svært varm og tørr sommer i 2018 var algemengden relativt liten, noe som kan skyldes små tilførsler av fosfor fra lokale tilløpselver i sommermånedene, kombinert med uvanlig mye dyreplankton. Den økologiske tilstanden i nedre deler av Hunnselva og Vikselva ble vurdert som moderat i 2018 basert på undersøkelser av begroingsorganismer og bunndyr. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Konklusjonen på overvåkingen av Mjøsa i 2018 er at innsjøen er i god økologisk tilstand. Biomassen av planteplankton var lav på alle måle-stasjonene med unntak av i september, da det var betydelig mer kiselalger på alle stasjonene. Algemengdene målt som klorofyll a var lave (2 μg/l) ved alle prøvestasjonene gjennom mesteparten av vekstsesongen. Kiselalger, svelgflagellater og gullalger dominerte planteplanktonet, og det var svært lite cyanobakterier (blågrønnalger). Samlet klassifisering av planteplankton ga god tilstand på alle stasjonene, men var nær grensen til moderat tilstand i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total-fosfor var innenfor tilstandsklasse god ved alle stasjonene, men har vært høyere i perioden 2009-2018 enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer fra nedbørfeltet, spesielt i forbindelse med flommer i 2011, 2013, 2014 og 2016. Sommeren 2018 var imidlertid svært varm og tørr, noe som ga små fosfor-tilførsler. Siktedyp og total-fosfor var også innenfor de lokale miljømålene, som er noe strengere enn vannforskriften. Samlet sett var Mjøsas miljøtilstand god iht. vannforskriften i 2018. Flere av tilløpselvene hadde i 2018 høye konsentrasjoner av total-nitrogen og tarmbakterier, mens konsentrasjonen av total-fosfor var generelt lav. Den økologiske tilstanden basert på begroingsalger og bunndyr var moderat i nedre deler av Hunnselva og Vikselva, men god ved den øverste målestasjonen. I Lågen og Svartelva ble den økologiske tilstanden funnet å være god på alle de tre undersøkte målestasjonene basert på de samme kvalitetselementene. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det 4. året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2018 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Iešjávri, Stuorajávri, Altevatnet og Takvatnet i Nord-Norge, Krøderen, Møsvatn, Mjøsa og Gjende på Østlandet, og Selbusjøen i Trøndelag. Resultatene viser at Iešjávri og Stuorajávri er i svært god økologisk tilstand, og Gjende, Mjøsa, Møsvatn og Takvatnet er i god økologisk tilstand. Krøderen er i dårlig tilstand pga effekter av en regionalt fremmed art på fisk. Selbusjøen og Altevatnet er i hhv dårlig og svært dårlig tilstand, pga effekter av fremmede arter på fisk i Selbusjøen og effekter av store vannstandsvariasjoner på vannplanter i Altevatnet. Møsvatn er foreløpig klassifisert til god tilstand med høy usikkerhet pga manglende data for vannplanter. Ifølge Vann-nett har alle disse tre sterkt modifiserte innsjøene blitt klassifisert til å ha moderat eller dårlig økologisk potensial. Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men fortsatt høy for Gjende, pga manglende klassegrenser for biologiske kvalitetselementer i bresjøer, samt usikkerhet om årsakene til den høye fosforkonsentrasjonen. Miljødirektoratet

Biomassen av planteplankton var i 2016 på omtrent samme nivå som i 2014 og 2015. Kiselalger, svelgflagellater og gullalger utgjorde de største gruppene innen plante-planktonet, og andelen cyanobakterier (blågrønnalger) var svært lav. Algemengdene målt som klorofyll-a var lave og innenfor tilstandsklasse «svært god» eller «god» iht. vannforskriften ved alle prøvestasjonene. Konsentrasjonen av total-fosfor var innenfor tilstandsklasse «god» ved alle stasjonene. Konsentrasjonen av total-fosfor har vært høyere i perioden 2009-2016 enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer fra nedbørfeltet, spesielt i forbindelse med flommer både i 2011, 2013, 2014 og 2016. Samlet sett vurderes Mjøsas miljø-tilstand som god iht. vannforskriften i 2016. Sett i forhold til lokale miljømål, som er noe strengere, var siktedypet og konsentrasjonen av total-fosfor akseptable, mens algemengdene var noe høyere enn miljømålet, spesielt i Furnesfjorden. Flere av tilløpselvene hadde i 2016 høye konsentrasjoner av total-nitrogen og tarmbakterier, mens konsentrasjonene av total-fosfor var generelt lave. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Rapporten omhandler vannkvalitet, biologiske forhold og økologisk tilstand i vannområde Mjøsa i 2016 samt tidsutviklingen gjennom overvåkingsperioden 1972-2016. Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970- og 1980-tallet. Den økologiske tilstanden i 2016 var god på alle prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var nær grensen god/moderat i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av totalfosfor i Mjøsa har blitt betydelig redusert etter Mjøsaksjonen på 1970- og 1980-tallet, men har vært litt høyere i de senere årene enn i perioden 2002-2008. Økningen skyldes trolig store tilførsler fra nedbørfeltet i tilknytning til flomepisoder i årene 2011, 2013 og 2014. Gudbrandsdalslågen bidro med 67% av de samlede fosfortilførslene til innsjøen i 2016, mens øvrige tilløpselver bidro med ca. 22%. Algemengden er mer enn halvert siden 1970-tallet, og biomassen av cyanobakterier (blågrønnalger) er redusert til et svært lavt nivå. I den senere tid har det imidlertid vært enkelte år med større algemengder enn ønskelig, med markerte topper med kiselalger i augustseptember. I 2016 var det også kiselalger som dominerte algesamfunnet, mens det fortsatt var svært lite cyanobakterier. Den økologiske tilstanden i nedre deler av Mesna og Brumunda ble vurdert som moderat i 2016 basert på undersøkelser av begroingsorganismer og bunndyr. Dette indikerer at disse elvene ikke tilfredsstiller miljømålet i vannforskriften. The report presents data from the operational monitoring of Norway’s largest lake Mjøsa, its tributaries and the outlet river Vorma, emphasizing results on ecological status from 2016 based on phytoplankton, nutrients and secchi depth and long-term trends in temperature, riverine phosphorus discharges, water quality and environmental status for the period 1972-2016. As a result of comprehensive pollution abatement measures, the water quality of Lake Mjøsa has improved markedly since the 1970ies and the 1980ies. The mean phytoplankton biomass has been reduced by more than half of what is was during the 1970ies. However, even in some later years, the phytoplankton biomass has been rather high especially during diatom “blooms” in late August and early September. Based on mean algal biomass and composition of the phytoplankton in 2016, the ecological status was classified as good at all four sampling stations. However, at the sampling station Furnesfjorden, the ecological station was close to moderate. At the main station, tot-P mean value for the algal growth season declined from 7-11 μg P/l in the 1970ies to 3-5 μg P/l in the years 2002-2008. In the years 2009-2016 the tot-P mean values were slightly higher, varying within the range 4-7 μg P/l. This increase was probably caused by relatively large P-inputs from the catchment during periods with high run off, especially during the late spring floods in 2011, 2013 and 2014. In 2016 the tot-P concentration was within the range of good ecological status, and did not exceed the local environmental target for Lake Mjøsa. Median values for tot-P concentrations in the six main inlet rivers were relatively low in 2016 and indicated high ecological status for the rivers Gudbrandsdalslågen, Gausa, Hunnselva, Lena and Flagstadelva and good status for the rivers Lena and Svartelva. Based on investigations of benthic algae and macro-invertebrates the ecological status was classified as moderate at the sampling stations situated in the lower parts of the rivers Mesna and Brumunda in 2016. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Konklusjonen på overvåkingen av Mjøsa i 2017 er at innsjøen er i god økologisk tilstand. Biomassen av planteplankton var lav og i god tilstand på alle målestasjonene med unntak av i september, da det var betydelig mer kiselalger på alle stasjonene unntatt Brøttum. Algemengdene målt som klorofyll-a var lave og nær grenseverdien svært god/god iht. vannforskriften (2 μg/l) ved alle prøvestasjonene, med unntak av i Furnesfjorden i september, da klorofyll var på 4 μg/l, som er lik grenseverdien god/moderat. Kiselalger, svelgflagellater og gullalger utgjorde de største gruppene innen planteplanktonet, og andel cyanobakterier (blågrønnalger) var svært lav. Artssammensetningen klassifiseres som god, unntatt i Furnesfjorden, som får moderat tilstand, dog nær grensen til god tilstand. Samlet klassifisering av planteplankton ga god tilstand på alle stasjonene og var sammenlignbar med de beste årene siden 1990. Konsentrasjonen av total fosfor (tot-P) var innenfor tilstandsklasse god ved alle stasjonene, men har vært høyere i perioden 2009-2017 enn i perioden 2002-2008. Dette skyldes periodevis store tilførsler av næringsstoffer fra nedbørfeltet, spesielt i forbindelse med flommer både i 2011, 2013, 2014 og 2016. Samlet sett vurderes Mjøsas miljøtilstand som god i iht. vannforskriften i 2017. Sett i forhold til lokale miljømål, som er noe strengere, var siktedypet og konsentrasjonen av tot-P innenfor miljømålet. Flere av tilløpselvene hadde i 2017 høye konsentrasjoner av total nitrogen (tot-N) og tarmbakterier, mens konsentrasjonene av tot-P var generelt lave. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

The EU Member States, Norway and the European Commission in 2000 have jointly developed a common implementation strategy (CIS) for implementing Directive 2000/60/EC, the Water Framework Directive (WFD) to ensure consistent implementation. The focus is on developing a common understanding of the technical and scientific implications of the WFD. One of the objectives is the development of non-legally binding and practical Guidance Documents on various technical issues of the Directive. These are targeted at experts who are directly or indirectly implementing the WFD in river basins. The structure, presentation and terminology are therefore adapted to their needs and formal, legalistic language is avoided wherever possible. In 2009 CIS Guidance on Eutrophication Assessment (Guidance Document No. 23) was published, providing guidance for evaluating the impacts of nutrient enrichment, a major cause of failure to achieve good status under the WFD. However, an apparently wide range of nutrient boundary values to support good ecological status had been established by the Member States. Water Directors requested that the CIS Working Group ECOSTAT investigate this issue, and the subsequent work has been led by the UK (Freshwaters), Germany (Saline waters) and JRC. The aim of the work was to establish the reasons for differences between Member States in the development and application of nutrient boundaries, leading to the production of this guidance on best practice. This work is an addition to, and not a replacement for, the earlier guidance on eutrophication assessment. In developing this guidance, a number of tasks have been undertaken. The range of nitrogen and phosphorus boundary values in use by Member States, and the methods used to derive those values has been reported separately, for both fresh and saline waters. Further work was undertaken to investigate nutrient pressure-biological response relationships in the different surface water categories. This work was then used to inform the development of this guide and the associated statistical toolkit. During the project a series of workshops were held involving nutrient experts nominated by Member States. These experts contributed to the development and testing of the guidance and toolkit, and provided details of alternative methods of boundary setting in use in some Member States. The purpose of this report is to provide technical guidance to enable Member States to establish new, or review existing, boundaries for phosphorus and nitrogen to support good ecological status. This should facilitate the establishment of comparable and consistent boundaries across all Member States. However it is recognised that alternative methods of arriving at boundary values may be valid, and use of this guidance and the associated statistical toolkit is ultimately a decision for the Member State. The responses of biological elements to nutrient availability are complex, and vary between water categories. This guidance is not therefore a substitute for the application of ecological knowledge and understanding at a local level. Furthermore, responses to nutrients may be confounded by the impact of other pressures acting on a water body, and our understanding of how to account for multiple stressors is still developing. The guidance does not specifically address how the nutrient boundaries are used to derive an overall classification, or to drive action to control nutrients, both of which may be relevant to the level at which the boundaries are set., JRC.D.2-Water and Marine Resources

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det tredje året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2017 omfattet programmet følgende ni innsjøer: Øyeren, Mjøsa og Gjende på Østlandet, Byglandsfjorden og Lundevatnet på Sørlandet, Vangsvatnet, Hornindalsvatnet og Eikesdalsvatnet på Vestlandet og Selbusjøen i Trøndelag. Selbusjøen og Gjende er kun undersøkt mht de pelagiske kvalitetselementene i 2017, mens alle kvalitetselementer er undersøkt i de øvrige. Resultatene viser at alle innsjøene er i god økologisk tilstand, unntatt Lundevatnet, som er i moderat tilstand pga de vannkjemiske forsuringsparameterne (rett under klassegrensen god/moderat). I fem av innsjøene er det vannplanter som er utslagsgivende for tilstanden, mens andre kvalitetselementer er utslagsgivende i Gjende (planteplankton), Øyeren (total fosfor), Lundevatnet (vannkjemiske forsuringsparametere) og Selbusjøen (vannkjemiske eutrofieringsparametere). Usikkerheten i klassifiseringen er middels for de fleste innsjøene, men høy for Gjende, Lundevatnet og Eikesdalsvatnet, der sistnevnte er sterkt modifisert og trolig har redusert produktivitet. Miljødirektoratet

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten omhandler vannkvalitet, biologiske forhold og økologisk tilstand i vannområde Mjøsa i 2017 samt tidsutviklingen gjennom overvåkingsperioden 1972-2017. Miljøtilstanden i Mjøsa har blitt sterkt forbedret med hensyn til overgjødsling siden 1970- og 1980-tallet. Den økologiske tilstanden i 2017 var god på alle prøvetakingsstasjoner i Mjøsa, men var nær grensen god/moderat i Furnesfjorden. Konsentrasjonen av total-fosfor i Mjøsa har blitt betydelig redusert etter Mjøsaksjonen på 1970- og 1980-tallet, men har vært litt høyere i de senere årene enn i perioden 2002-2008. Økningen skyldes trolig store tilførsler fra nedbørfeltet i tilknytning til flomepisoder i årene 2011, 2013 og 2014. Gudbrandsdalslågen bidro med 53% av de samlede fosfortilførslene til innsjøen i 2017, mens øvrige tilløpselver bidro med ca. 37%. Algemengden er mer enn halvert siden 1970-tallet, og biomassen av cyanobakterier (blågrønnalger) er redusert til et svært lavt nivå. I den senere tid har det imidlertid vært enkelte år med større algemengder enn ønskelig, med markerte topper med kiselalger i august-september. I 2017 var det også kiselalger som dominerte algesamfunnet, mens det fortsatt var svært lite cyanobakterier. Den økologiske tilstanden i nedre deler av Gausa og Moelva ble vurdert som henholdsvis god og moderat i 2017 basert på undersøkelser av begroingsorganismer og bunndyr. Dette indikerer at Gausa tilfredsstiller miljømålet i vannforskriften, mens Moelva ikke tilfredsstiller miljømålet. Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver

Prosjektleder Anne Lyche Solheim Rapporten presenterer resultatene fra det andre året med basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer i henhold til vannforskriften. I 2016 omfattet programmet fire innsjøer i Trøndelag: Selbusjøen, Snåsavatnet, Salvatnet og Limingen, én innsjø i Nordland: Røssvatnet, samt tre innsjøer på Østlandet: Tyrifjorden, Gjende og Femunden. Resultatene viser at ingen innsjøer har svært god tilstand for alle kvalitetselementene. Fire innsjøer har god tilstand: Femunden, Tyrifjorden, Salvatnet og Snåsavatnet. Gjende hadde dårlig tilstand i 2015 og moderat tilstand i 2016, men resultatet er usikkert pga mangel på klassifiseringssystem for bresjøer. De tre sterkt modifiserte vannforekomstene (SMVF), Limingen, Røssvatnet og Selbusjøen, får alle dårlig eller svært dårlig tilstand, pga fisk og/eller vannplanter (indeks for regulering). I Limingen og Røssvatnet er det vannstandsvariasjoner og redusert produktivitet som er årsak til den dårlige tilstanden, mens det i Selbusjøen skyldes effekten av introduserte arter på den opprinnelige fiskebestanden. Økologisk tilstand, som angitt i denne rapporten, kan ikke brukes til å vurdere avvik fra godt økologisk potensial for innsjøer karakterisert som SMVF. Miljødirektoratet

Bygging og drift av vei kan påføre vannmiljøet en rekke ulike belastninger. Her har vi tatt for oss forurenset veivann fra anleggs- og driftsfasen som vil kunne forringe vannmiljøet. Ofte benyttes begrepet sårbar resipient (vannforekomst) når man vurderer en belastning som vannmiljøet utsettes for. Begrepet er sjeldent definert, og kriteriene som ligger til grunn for å vurdere sårbarheten mangler. I denne rapporten har vi definert sårbarhet som: «En vannforekomst sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter aktiviteter eller endringer i miljøforholdene». Med bakgrunn i vannforskriften, naturmangfoldloven og vannfaglig kompetanse har vi samlet kriterier som vi mener er viktige for å vurdere en vannforekomst sin sårbarhet for avrenningsvann fra vei. Kriteriene som bygger på vannforskriften og naturmangfoldloven har blitt sammenstilt i to Excel-baserte regneark, utformet som to matriser. Etter angitte føringer gis hvert kriterium poengscore 1, 2 eller 3, og avhengig av gjennomsnittlig poengscore, klassifiseres vannforekomsten videre i en av tre sårbarhetskategorier: «Lav», «Middels» eller «Høy». Informasjon for vurdering av sårbarhetskriteriene for den aktuelle vannforekomst hentes i hovedsak fra www.Vann- Nett.no, www.Vannportalen.no, www.Naturbase.no og www.artskart.artsdatabanken.no. Matrisene kan benyttes i ulike planleggingsfaser for vurdering av behov for avbøtende tiltak for vannmiljøet under anleggs- og driftsfasen av veiprosjekter. Sårbarhetskriteriene i matrisene er utviklet for bekker, elver og innsjøer, ikke kystvann og grunnvann. Verktøyet (matrisene og rapporten) er beregnet for personer som jobber med vannfaglige problemstillinger i veiplanlegging knyttet til anleggs- og driftsfase. Statens vegvesen

Målet med dette prosjektet var å lage en oversikt over metadata som finnes for de store innsjøene i Norge og vurdere om dataene er tilstrekkelig til å kunne klassifisere økologisk og kjemisk tilstand. Metadata for vannkjemi, biologiske kvalitetselementer og miljøgifter for 33 av de største innsjøene i Norge viser at ingen store innsjøer tilfredsstiller kravet til nyere overvåkingsdata for alle kvalitetselementer, og en fullstendig klassifisering av dagens økologiske tilstand vil derfor ikke kunne gjennomføres uten nye undersøkelser. To-tredjedeler av de store innsjøene kan sannsynligvis klassifiseres mht. enkelte kvalitetselementer. For de fleste av innsjøene finnes også eldre data som kan brukes sammen med de nyere dataene til å analysere trender. Svært få av de store innsjøene kan klassifiseres mht. dagens kjemiske tilstand. Kun fem innsjøer kan klassifiseres mht. ett eller flere tungmetaller og kun 4 kan klassifiseres mht. en eller flere POPs. Dette er innsjøer på Østlandet (Øyeren, Mjøsa, Hurdalssjøen, Femunden, Randsfjorden), samt Vaggatem i Finnmark mht. tungmetaller. For ytterligere 13 innsjøer finnes det eldre miljøgiftdata. store innsjøer, dataoversikt, tilstandsklassifisering, basisovervåking, large lakes, data overview, status classification, surveillance monitoring A surveillance monitoring programme for large lakes is required for the implementation of the EU Water Framework Directive in Norway. The lakes to be included in this monitoring programme comprise the largest lakes in Norway, but also include some other large lakes to ensure at least one large lake in each river basin district. The objective of this project has been to compile and overview of metadata for the large lakes in Norway and to evaluate their suitability for a WFD-compliant classification of ecological and chemical status. Miljødirektoratet

Denne rapporten vurderer hvorvidt de to biologiske indeksene ASPT for bunnfauna og PIT for begroingsalger kan brukes til å tilstandsklassifisere leirvassdrag i henhold til Vannforskriften. Vi gjør dette ved å analysere indeksene i forhold til fysiske og vannkjemiske karakteristika i leirvassdrag, og sammenholder trender med andre vassdrag. Viktige konklusjoner er at begge indeksene har samme respons på totalfosfor i leirvassdrag som i andre vassdrag. Det er likevel flere forhold i leirvassdrag som må vurderes før disse indeksene brukes til tilstandsklassifisering her. PIT viser generelt best dose-responssammenheng ved lave fosforkonsentrasjoner (Total fosfor < 25 μg P/l), men leirpåvirkede vassdrag har vanligvis bakgrunns-konsentrasjoner over dette. Referanseverdien og klassegrensene som gjelder for PIT indeksen i ordinære vassdrag kan derfor ikke benyttes for leirvassdrag. PIT indeksen responderte best på totalt reaktivt fosfat (TRP, ufiltrert fosfat/ortofosfat). Vi konkluderer derfor med at TRP er best egnet som mål for biotilgjengelig fosfor i leirvassdrag. Det antas at bakgrunns-konsentrasjonen av lett nedbrytbart organisk stoff er like lav i leirvassdrag som i andre vassdrag. ASPT indeksen bør derfor i prinsippet kunne brukes også i leirvassdrag med dagens klassegrenser, men kun dersom egnet substrat finnes. Rapporten kommer med anbefalinger i forhold til vannkjemiske parametervalg i leirpåvirkede vassdrag. Vannområde Øyeren

The EU policies on the freshwater environment and nature and biodiversity are closely linked. The aims of the Water Framework Directive (WFD) and the Habitat Directive (HD) are to achieve good status for water bodies (WFD) and for habitats and species (HD) respectively. The types of rivers and lakes and their ecological status and pressures under the WFD are not directly comparable to the conservation status and threats for freshwater habitats and species under the HD (EC 2011a). The objective of this study has been to explore the possibilities of linking WFD and HD information on types of water bodies and habitats, and their status, pressures and measures, using WISE WFD information on types, ecological status, pressures and measures (EEA 2012, ETC-ICM 2012) and HD information on habitat types, conservation status and threats (EC 2007). The results may be used as input to the EEA Freshwater Ecosystem Assessment in 2015, and also for future European assessments of specific objectives, status and trends for various types of rivers and lakes after the reporting of the WFD 2nd RBMPs and the next HD article 17 reporting. The outcome may also be used as a basis for discussions of the potential and limitations for WFD and HD synergies in terms of monitoring programmes, assessment systems and measures to improve status. The general methodology used in this report is to analyse data and information reported by Member States on WFD types, ecological status and pressures in river and lake water bodies and on Habitats Directive freshwater habitats and their conservation status and threats. The major data sources used are the WISE-WFD database and the HD Article 17 database, JRC.H.1-Water Resources

Målet med dette prosjektet var å fastsette økologisk tilstand i åtte utvalgte innsjøer i hht. kravene til basisovervåking i vannforskriften og det reviderte norske klassifiseringssystemet. Syv av de åtte innsjøene er i vannregion Trøndelag og én er i vannregion Agder. Fem av innsjøene var antatt å være referansesjøer, mens tre innsjøer var eutrofiert. Alle kvalitetselementer ble undersøkt i de fem antatte referansesjøene, mens kun de mest følsomme kvalitetselementene ble undersøkt i de tre eutrofierte innsjøene. Resultatene viser at kun én av de antatte referansesjøene var i svært god tilstand for alle kvalitetselementer, mens resten var i god økologisk tilstand, unntatt én, som var på grensen mellom god og moderat tilstand. De tre eutrofierte innsjøene var i hhv. god, moderat og dårlig tilstand. I de antatte referansesjøene var det primært bunnfauna som ga dårligst tilstand, mens i de eutrofierte innsjøene var det vannvegetasjon som ga dårligst tilstand. Hvorvidt høyt humusinnhold i mange av innsjøene kan være forklaringen på at primært bunnfauna og vannvegetasjon gir relativt dårlig tilstand må avklares med ytterligere overvåking.

Sæbyvannet i Vannområdet Morsa i Østfold har dårlig økologisk tilstand til tross for omfattende tiltak for å redusere eksterne tilførsler av næringssalter de senere år. En workshop ble organisert i januar 2013 for å presentere de nyeste undersøkelsene av innsjøen og nedbørfeltet mht. tilstand, tilførsler, tiltak, sedimenter og fisk, og drøfte relevante restaureringstiltak. Fosfor og klorofyll er høyere etter år 2000 enn på 1990-tallet og planteplanktonet er i dårlig tilstand med dominans av problemalgen Gonyostomum semen. Også vannplanter og fisk indikerer dårlig tilstand. Fiskesamfunnet har høy biomasse og er dominert av karpefisk og krøkle. Det er ikke fisk under 15 m pga. oksygensvinn. Sedimentene har høyt innhold av biotilgjengelig fosfor som vil lekke ut i perioder med oksygensvinn i bunnvannet. Den interne gjødslingen og fiskens rolle bør kvantifiseres før interne restaureringstiltak gjennomføres. De eksterne tilførslene bør sannsynligvis halveres fra dagens belastning på minimum 2,4 tonn/år. Aktuelle tiltak er bedre vedlikehold av minirenseanlegg for spredt avløp og reduksjon av kloakkoverløp fra det kommunale anlegget, samt redusert P-gjødsling i områder med mye P i jorda, anlegging av flere vegetasjonssoner langs vassdraget, bedre håndtering av husdyrgjødsel og helhetlige miljøplaner på hver gård. Vannområdeutvalget Morsa

Schartau, A.K., Lyche Solheim, A., Halvorsen, G., Høgaasen, T., Lindholm, M., Skjelbred, B., Sloreid, S.-E. og Walseng, B. 2009. Nettverk for basisovervåking i innsjøer og elver i Norge i hht. Vannforskriften. Forslag. - NINA Rapport 520. 86 s. Denne rapporten presenterer et endelig forslag til basisovervåkingsnettverk for ferskvann (elver og innsjøer) i Norge inkludert lokaliteter for etablering av referanseverdier for økologiske kvalitetselementer. Forslaget inkluderer anbefalinger om parameterutvalg og prøvetakingsfrekvens, oppdaterte overvåkingskostnader, vurdering av hvor mange lokaliteter som kan overvåkes per år samt et forslag til basisovervåking for 2009 og 2010. Referansenettverket skal tilfredsstille to ulike formål; etablering av referanseverdier for ulike økologiske kvalitetselementer og overvåking av langtidstrender i referanseverdiene som følge av klimaendringer og andre miljøendringer. Utvalget av referanselokaliteter er i første omgang tilpasset det første formålet. Det er forventet at antall referanselokaliteter kan reduseres når dette datagrunnlaget er på plass. Forslaget til overvåkingslokaliteter er organisert som fem separate del-nettverk for hver av vannkategoriene innsjøer og elver: Referanselokaliteter (upåvirkede vannforekomster), store vannforekomster samt små/mellomstore, påvirkede vannforekomster der den dominrende påvirkningen er eutrofiering, forsuring eller vassdragsreguleringer. I tillegg kommer nettverk for miljøgifter (NIVA utredning under utarbeidelse). Det samlede utvalget av overvåkingslokaliteter sikrer at alle økoregioner og klimasoner samt alle vanlige vanntyper og påvirkningstyper er representert. Vannforekomster som er inkludert i pågående overvåking eller hvor det foreligger økologiske data er prioritert framfor vannforekomster uten slike datasett. Ved anbefaling av hvilke kvalitetselementer og parametre som bør overvåkes og forslag til prøvetakingsfrekvens er det tatt hensyn til formålet med de ulike del-nettverkene. Referanseovervåkingen og overvåking av store vannforekomstene omfatter generelt alle relevante kvalitetselementer og parametre, mens overvåking av små/mellomstore, påvirkede vannforekomster omfatter parametre som er følsomme for den dominerende påvirkningstypen. Det anbefales videre at 10-20 % av alle vannforekomster overvåkes årlig, mens de øvrige overvåkes hvert 3. eller minimum hvert 6. år (minstekravet i vanndirektivet). For det konkrete forslaget til basisovervåking for 2009 og 2010 er det tatt utgangspunkt i oppdaterte enhetspriser (kostnad per lokalitet) for overvåking samt en budsjettramme på 2 og 10 mill. NOK for hhv. 2009 og 2010 (jfr. Stortingsprop. 75). Forslaget omfatter overvåking av 12 innsjøer (6 referansesjøer + 6 små/mellomstore, påvirkede innsjøer) i 2009. Den kalkfattige, klare innsjøtypen i lavland og skog (IC-typene LN2a og LN5a) prioriteres fordi dette er den vanligste vanntypen i Norge, den finnes i alle regioner og er følsom for alle de aktuelle påvirkningstypene. I 2010 foreslår vi at både elver og innsjøer inngår i basisovervåkingen, og at store vannforekomster inkluderes. Vi anbefaler at referanseovervåkingen også i 2010 (og 2011) fokuserer på kalkfattige, klare vannforekomster. Overvåkingen kan evt. inkludere noen humøse vannforekomster i lavland og skog (LN3, LN6), da dette også er en meget vanlig vanntype i Norge. Forslag til konkrete overvåkingsstasjoner innen de utvalgte vannforekomstene, samt oppskalering til full drift i 2014 ligger utenfor dette oppdraget, og må inkluderes som en del av detaljplanleggingen av programmet. Det samme gjelder etablering av vannforekomster for oppfølging av klimaendringer samt valg av hvilke vannforekomster som bør overvåkes årlig. Schartau, A.K., Lyche Solheim, A., Halvorsen, G., Høgaasen, T., Lindholm, M., Skjelbred, B., Sloreid, S.-E. and Walseng, B. 2009. Monitoring network for surveillance monitoring in lakes and rivers in Norway for the EU Water Framework Directive. Proposal. – NINA Report 520. 86 pp. This report presents a design for surveillance monitoring in lakes and rivers in Norway according to the Water Framework Directive (WFD), including water bodies for assessing reference conditions for biological quality elements (BQEs). Recommendations on QEs, parameters, and sampling frequency are given and updated costs and concrete plans for carrying out surveillance monitoring in 2009 and 2010 are presented. The network of reference sites has two objectives: Assessing reference values for various BQEs and monitoring longterm trends in these reference values. The number of water bodies required to assess reference values are higher than those required to monitor long-term trends. Thus once the reference values are in place, the number of reference sites per water body type can be reduced. The surveillance monitoring programme is organised into five separate networks for each of the two water categories (lakes and rivers): Reference sites (non-impacted), large water bodies, and smaller water bodies impacted by eutrophication, acidification or hydromorphological alterations. Additionally, a network for monitoring of hazardous substances is being designed by NIVA under a separate contract. The total selection of water bodies represents all ecoregions, climatic zones (lowland, boreal and highland), water body types, all main pressures and most status classes. Water bodies already included in ongoing monitoring programmes or where existing data on BQEs and timeseries can be found are prioritised over water bodies without such data. All quality elements in Annex V of the WFD are included in the reference network and the network for large water bodies, whereas only the most sensitive BQEs are included in the networks for impacted smaller water bodies, according to the assumed pressure sensitivities. We recommend that 10-20 % of the water bodies are monitored each year, whereas the others are monitored every 3 years or every 6 years. The sampling frequency follows the Guidance on Monitoring. The programme for 2009 and 2010 is based on updated monitoring costs and a budget frame of 2 and 10 mill. NOK for 2009 and 2010 respectively. For 2009, only 12 lakes are included (6 reference lakes and 6 impacted smaller lakes). The low alkalinity, clear water body type (intercalibration types LN2a and LN5) are prioritised for this first year, since this is the most common water body type in Norway. In 2010 we recommend to include both rivers and lakes, and also some large water bodies. Remaining work comprises selection of actual monitoring stations within the selected water bodies, elaboration of a plan for upscaling the number of water bodies towards full size of the programme in 2014, decide which water bodies should be used for annual monitoring (intensive monitoring), as well as establishing water bodies for monitoring of climate change.

Rapporten redegjør for oppfølgende sedimentundersøkelser i Vansjø 2006, med opptak av sedimentkjerner fra Vanemfjorden og Storefjorden. Basert på resultater fra disse kjernene, og på data fra undersøkelser utført i 2005, gis en samlet vurdering av trofiutviklingen i Vansjø, og av innsjøens naturtilstand. Paleoøkologiske resultater indikerer små endringer fra 1800-tallet til midt på 1900-tallet. Deretter har produktiviteten økt, mest markert etter 1995-2000. Analyser av kiselalger viser relativt små endringer, mens analyse av algepigmenter i sedimentene gir et mer nyansert bilde. Resultatene gir ganske usikre anslag for naturtilstand med hensyn på fosforinnhold. For Vanemfjorden synes fosformengden å ha vært minst 14µg/L tilbake til ca. 1850, og for Storefjorden minst 11 µg/L. Avsetninger eldre enn 1850 fra Vanemfjorden indikerer at produktiviteten kan ha vært lavere før dette. Statens forurensingstilsyn og Vannområdeutvalget Morsa v/Helga Gunnarsdottir

Lakes are of importance for their heritage, ecological, and aesthetical value. However, lakes are subjected to enormous stress from industry emissions, sewage, agricultural run-off, hydrological modifications, and human-induced climate changes. The six major pressures affecting lakes today are (1) eutrophication; (2) hydromorphological modifications; (3) acidification; (4) alien species; (5) hazardous substances; and (6) climate changes. Effective management is therefore of critical importance for lake preservation and restoration as both a heritage asset and also as a resource benefiting the human population and it requires a focus on ecosystem elements indicative of these pressures. Having a comprehensive suite of ecosystem quality indicators at a lake manager's disposal will allow the evaluation of the extent of pressure affecting a lake and its influence on the ecosystem's structure and functioning. There are still significant knowledge gaps in our understanding on how lakes respond to certain pressures and in particular to combination of pressures. To resolve the problem, managers may need to define a hierarchy among these to identify priority actions at the appropriate geographical scale. The appropriate unit for management of water quality is at watershed level and it is in this context that assessment criteria for indicators relating to pressures in lakes should be incorporated into a decision support system to allow interpretation regarding their influence on the structure and functioning of lake ecosystems. The usefulness of criteria should be reevaluated both in context of their ability to reflect pressure and also their relevance to lake biota.