Search

Solem, Ø., Havn, T.B., Olstad, K., Ulvan, E.M. & Bøe K. 2023. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2251. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2022 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser ved elektrisk fiske på 29 stasjoner i Drivavassdraget. Formålet med undersøkelsene er å kartlegge og overvåke bestandene av ungfisk av laks og aure. I tillegg følges utviklingen av Gyrodactylus salaris-infeksjonen på laksunger og artshybrider mellom laks og ørret. Undersøkelsene er viktige for å få kunnskap om hvordan opprettelsen av fiskesperra ved Snøvassmelan i 2017 påvirker bestandene av laks og aure. Sperra ble opprettet for å redusere strekningen som skal behandles mot G. salaris. På de 22 stasjonene som er undersøkt årlig i de siste seks årene ble det fanget 660 aure og 52 laks. Stasjonene er spredt i anadrom del av vassdraget, og et utvalg av dem er brukt i tidligere undersøkelser. På de 15 stasjonene oppstrøms fiskesperra ble det fanget 210 aureunger. Det ble ikke funnet laksunger eller artshybrider på stasjoner oppstrøms fiskesperra i 2022. Dermed er det ingen indikasjoner på at voksen laks har klart å passere fiskesperra for å gyte etter at den ble etablert i 2017. På de sju faste stasjonene nedstrøms fiskesperra ble det fanget 450 aurer og 52 laks. Det ble funnet både årsyngel og parr (≥1+) av laks. Tettheten av årsyngel og lakseparr på de sju faste stasjonene nedstrøms sperra var henholdsvis 3,1 og 9,2 per 100 m2. Tettheten av laksunger oppstrøms sperra var null. Dette gir ett lavt samlet gjennomsnitt på de 22 faste stasjonene som har blitt avfisket årlig siden 2016 på 1,0 årsyngel og 2,9 lakseparr per 100 m2. Dette er omtrent på samme lave nivå som i 2021. De lave tetthetene av laksunger i Driva i 2022 tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. I 2022 var ungfiskbestanden av aure dominert av årsyngel og ettåringer både opp- og nedstrøms fiskesperra. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr i vassdraget sett under ett var henholdsvis 46,9 og 15,1 individer per 100 m2 på de 22 stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016. Tetthet av årsyngel var lav oppstrøms sperra (19,4 individer per 100 m2), men høyere enn året før (6,6 individer per 100 m2). Også tetthetene av aureparr ovenfor sperra økte i 2022 (8,5 individer per 100 m2) sammenlignet med 2021 (4,0 individer per 100 m2). Denne økningen i gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og aureparr skyldes hovedsakelig høy tetthet på én stasjon ca. 5 km oppstrøms sperra (Kirkesteinshølen). Foruten denne stasjonen var det generelt lave tettheter av ungfisk på de fleste stasjonene ovenfor sperra. Dette skyldes trolig av at det i perioden 2017-2020 årlig kun er sluppet opp mellom 150 og 350 gytefisk av sjøaure forbi fiskesperra. I de to siste årene har dette antallet imidlertid økt til 487-590, og er sannsynligvis årsaken til stedvis høyere tettheter. Nedstrøms sperra økte tetthet av årsyngel av aure fra 32,8 individer per 100 m2 i 2020 til 78,3 individer per 100 m2 i 2021 og videre til 106 individer per 100 m2 i 2022. Dette er de høyeste tetthetene av årsyngel som er registrert i denne delen av vassdraget i perioden 2010-2022. Tetthetene av aureparr nedstrøms sperra økte også i 2022 (29,1 individer per 100 m2), og er det høyeste som er registrert siden sperra ble anlagt i 2017. For å fjerne G. salaris på strekningen nedenfor fiskesperra ble det i august 2022 gjennomført en fullskala behandling av elva ved bruk av klor (kloramin). Behandlingen er planlagt gjentatt i august 2023. Det ble også gjort en testbehandling med kloramin i 2021 med et redusert omfang (færre doseringspunkter i hovedelva og ikke alle sidevassdrag ble behandlet). For å undersøke effekten av behandlingen på fisk og G. salaris ble det som i 2021 gjennomført elektrisk fiske før (begynnelsen av august) og etter (slutten av august) behandlingen av vassdraget på syv ekstra stasjoner. Før behandlingen i 2022 var 26 av 198 laks (prevalens 13,1 %) fanget på sju stasjoner infisert med G. salaris. De infiserte fiskene hadde i gjennomsnitt 44,9 parasitter hver. Etter behandlingen ble det totalt fanget 299 laks fordelt på 14 stasjoner i hovedelva og i sju sidebekker. Det ble ikke funnet noen G. salaris på denne fisken. Resultatene fra elfiskeundersøkelsene ga dermed en sterk indikasjon på at klorbehandlingen hadde svært god effekt. Tetthet av både årsyngel og aureparr var for de sju ekstra stasjonene som ble avfisket nedstrøms fiskesperra både i august og september omtrent på samme nivå som for de sju stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016 i denne delen av Driva. Elfiskestasjonene på strekningen mellom Falebrua og utløpet av Driva kraftverk har de senere år jevnt over hatt lavere tettheter av årsyngel av både laks og aure. Dette på tross av at det trolig har vært mer gytefisk av både laks og sjøaure i disse områdene i denne perioden sammenliknet med perioden før fiskesperra ble ferdigstilt. Tettheten av ungfisk av aure er i tillegg lavere på stasjonene på denne elvestrekningen enn på elfiskestasjonene nærmere sjøen. Vannstandsmåleren ca. 11 km nedenfor Driva kraftverk viser at elva i perioder senkes enten tett opp til eller langt mer enn de maksimale 13 cm per time som er anbefalt. Trolig er senkningshastigheten enda større nær kraftverket, slik at virkningen på ungfisk, spesielt årsyngel, sannsynligvis er høyere i områdene mellom utløpet av kraftverket og Falebrua. Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2022 utgjør en sammenhengende tidsserie og er viktig for å følge utviklingen i ungfiskbestandene. Videre undersøkelser vil kunne avdekke eventuelle effekter av opphopning av gytefisk nedenfor sperra. Ovenfor sperra skal undersøkelsene bekrefte at ingen laks har passert sperra og gytt, og at aurens rekruttering henger sammen med antallet gytefisk av sjøaure som slippes opp. Dette gjelder spesielt for aure i de delene av vassdraget ovenfor fiskesperra som nå har svært lav produksjon av ungfisk. Når reetableringen av laks etter hvert vil begynne vil ungfiskundersøkelsene være svært viktig for å evaluere dette arbeidet. Undersøkelsene vil også gi muligheten til å studere hvordan ungfiskbestanden av aure reagerer på en plutselig endring i konkurranseforholdet når laksen reetableres. Overvåkingen vil derfor gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av lakse- og sjøaurebestanden i vassdraget. Selv om det fra 2018 ble iverksatt omfattende tiltak for å øke antallet sjøaure som slippes over fiskesperra, er antallet fortsatt lavt. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure anbefales det derfor at fredningen av sjøaure i elvefisket (innført fra fiskesesongen 2017) videreføres.

Havn, T.B., Munkeby, J.O., Lennox, R., Karlsen, D.H., Davidsen, J.G., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2023. Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting. NINA Rapport 2253. Norsk institutt for naturforskning. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene til villaksen kartlegges årlig i over 200 vassdrag i Norge. En av de vanligste metodene som benyttes er analyser av skjellprøver fra fisk fanget med sportsfiskeredskap om høsten. Høstfiske er en metode som blir benyttet i omtrent 50 elver i Norge hvert år. Fisket foregår stort sett på samme måte som ved ordinært fang og slipp fiske med fiskestang, med unntak av at det tas skjellprøver av fisken og at det benyttes kraftigere redskap. Fisk som blir vurdert som rømt oppdrettsfisk avlives, og antatt villfisk blir gjenutsatt. I likhet med fang og slipp fiske om sommeren kan også gjenutsetting om høsten medføre dødelighet og atferdsendringer. Siden høstfiske ofte foregår kort tid før gyting kan det tenkes at risikoen for negative påvirkninger på gytingen er annerledes enn for laks som gjenutsettes om sommeren, siden restitueringsperioden før gyteperioden begynner er kortere. Hvorvidt gjenutsetting under høstfiske medfører dødelighet og påvirker gytingen er lite undersøkt, og ingen tidligere undersøkelser har inkludert en kontrollgruppe som kan brukes til å vurdere om den observerte atferden hos merket fisk er unormal eller ikke. I 2021 ble det gjennomført en undersøkelse for å evaluere effektene av høstfiske på gjenutsatt laks i Orkla i Orkland kommune. Villaks ble fanget, radiomerket og gjenutsatt både om sommeren (n = 34) og høsten (n = 40), og fulgt regelmessig frem til gytingen var gjennomført. Fisken som ble merket og gjenutsatt på sommeren antas å ha tilnærmet normal atferd i gytetiden, og ga et sammenligningsgrunnlag når atferden hos gjenutsatt fisk på høsten skulle vurderes. Dødelighet før og etter gjenutsetting ble registrert. Av 43 laks fanget under høstfiske døde fire (9,3 %), hvorav tre ble avlivet av fiskere på grunn av blødninger i gjellene og én døde etter gjenutsetting. Det meste av dødeligheten skjedde altså før gjenutsetting (tre av 43, 7 %), mens dødeligheten etter gjenutsetting var lav (én av 40, 2,5 %). Ettersom man kan forvente en viss grad av dødelighet ved høstfiske, både før og etter gjenutsetting, er det viktig å vekte denne dødeligheten (og tilsvarende reduserte rogndeponering) opp mot nytten av å ta ut oppdrettslaks fra elva. Hvor store konsekvenser denne dødeligheten har må vurderes for hver enkelt elv før man eventuelt setter i gang høstfisket, noe som er spesielt viktig i elver med små bestander hvor et uttak av fisk kan gjøre at ulempene med høstfiske er større enn fordelene. Analysene av atferd hos laks fanget om høsten ble delt opp i to; 1) i tiden før gyting, det vil si fra fisken ble fanget og merket om høsten frem til start på gyteperioden (fra 7. september til 11. oktober), og 2) i selve gyteperioden (11. oktober til 31. oktober). I tiden før gyting hadde en overvekt av radiomerket høstfisk (69 %) en annen atferd enn fisk merket om sommeren (kontrollgruppen). De fleste av disse høstfiskene gikk lengre nedstrøms eller kortere oppstrøms enn fisk i kontrollgruppen. Det var også en tendens til at denne effekten var større hos fisk som ble merket nært gyteperioden enn de som ble merket tidlig i september, selv om dette ikke var statistisk signifikant. I selve gyteperioden så det ut til at laksen hadde normal gyteatferd, og det ble ikke funnet noen forskjell i bevegelsesmønster mellom høstgruppen og kontrollgruppen, hverken for totalt samlet forflytningsdistanse eller gjennomsnittlig forflytning per dag. Dette tyder på at gjenutsetting ikke påvirket atferden i gyteperioden i stor grad, og at fisken mest sannsynlig deltok i gytingen. Inkluderingen av en kontrollgruppe i undersøkelsen i Orkla gjorde at vi kunne vise at høstfiske ser ut til å gi en kortvarig atferdsmessig forstyrrelse hos fisken, og at dette kan påvirke hvor i elva de gyter. Det er usikkert hvor stor denne effekten eventuelt er, da forskjellen i forflytning mellom fisk i gruppene var relativt liten i antall meter. Det var heller ingen tydelige tegn på at høstfiske hadde en negativ effekt på atferden under selve gytingen. Likevel viser våre resultater at høstfiske bør avsluttes i så god tid som mulig før gytingen begynner, og at to uker før er et absolutt minimum. Det bør også tas med i denne beregningen at gytetidspunktet i en elv kan variere fra år til år, slik at det kan være fornuftig å vurdere en tidligere stopp på høstfiske enn to uker før antatt start på gytetiden.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Foldvik, A., Forseth, T., Bentsen, V.J., Holthe, E., Havn, T.B., Lamberg, A., Fiske, P., Sundt-Hansen, L.E., Spets, M., Berg, M. & Jensås, J.G. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2017-2021. NINA Rapport 2116. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i 2017 i oppdrag fra Kraftverkene i Orkla (KVO) å gjennomføre påleggsundersøkelser i Orkla i perioden 2017-2021. Denne samlerapporten omfatter resultatene fra de fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i denne perioden. Undersøkelsene som er utført har som formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøørret i Orkla. Undersøkelsesprogrammet har omfattet videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, vurdering av evt. ny tellelokalitet i vassdraget, drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen, rapportering av fangst og beskatningsrater, kjønnsfordeling, kartlegging av flaskehalser på strekningen mellom Bjørsetdammen og kraftverksutløpet ved Svorkmo, analyser av vannføringsforhold, tiltak for å hindre innvandring av fisk i Svorkmo kraftverk, restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk, kartlegging av munningsområder til sidevassdrag og ungfiskundersøkelser. I tillegg er det gitt noen faglige tilrådinger om inn-retning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak. Fisketelling ved Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført videoovervåking av fisk på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2021. Det ble i 2021 registrert 3844 oppvandrende laks på videoovervåkinga. Dette er omtrent på nivå med 2017 (3858), litt færre enn i 2018 (4092) og 2020 (4015), men flere enn i 2019 (2197). I tillegg ble det i 2021 registrert fire individer med morfologiske trekk som tyder på oppvekst i oppdrettsanlegg, samt én pukkellaks. Av de 3844 laksene som passerte Bjørsetdammen i 2021 var 1016 (26 %) smålaks, 1652 (43 %) mellomlaks og 1176 (31 %) storlaks. Andelen smålaks har dermed gått ned sammenlignet med 2020 og er noe lavere enn gjennomsnittlig andel (33,9 %) smålaks for hele tidsserien. Andelen mellom- og storlaks har økt sammenlignet med 2020 og ligger noe over gjennomsnittet for samtlige år i tidsserien (hhv. 40 % og 26 %). Dermed ser det høye antallet smålaks som ble registrert i 2020 ser ut til å gjenspeiles i 2021 ved at det ble registrert en betydelig økning i antall mellomlaks dette året. Det ble registrert 1513 oppvandrende sjøørreter ved Bjørsetdammen i 2021. Hovedperioden for oppvandringen var fra midten av juni til midten av juli. Antall registrerte sjøørreter som passerte Bjørsetdammen, har økt i perioden fra 2013 til 2021. Utrede alternativ lokalitet for telling lengre ned i vassdraget Dagens telling på Bjørsetdammen gir presise data på antall fisk som passerer, samt gir gode data på kjønn, art og lengdefordeling. Tellingen på Bjørsetdammen suppleres i dag med telling av gytegroper samt drivtelling av fisk på strekninger nedstrøms, og gir i sum trolig et godt bilde av bestandssituasjonen. En alternativ lokalitet med sonar nedstrøms vil vesentlig øke andelen av bestanden som telles, men vil gi dårlig oversikt over art- og kjønnsfordeling om denne kommer som erstatning for dagens telling på Bjørsetdammen. Om sonar blir et tillegg til dagens telling vil datagrunnlaget bli betraktelig bedre, og fjerne behovet for drivtelling på strekningene nedstrøms Bjørsetdammen. Om det besluttes å etablere en sonarlokalitet, bør denne driftes som et tillegg til videotellingen på Bjørsetdammen inntil en har tilstrekkelig grunnlag til å sammenligne de to metodene. Drivtelling nedstrøms Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen 2013 til 2021. Målet i overvåkingsperioden fra 2013 til 2021 har vært å gjennomføre drivtellinger av gytefisk i vassdraget fra Bjørsetdammen og ned til sjøen hvert år. Dette har kun blitt gjennomført i 2015 og 2016. Hovedårsaken til dette er at sikten i vannet i Orkla i perioder har vært for dårlig, da den varierer fra under to meter til over åtte meter fra september til november, som er den perioden drivtellingene må gjennomføres i. I 2021 ble strekningen fra Bjørsetdammen til Varghølen, en distanse på 23,1 km undersøkt (62 % av anadrom strekning nedenfor Bjørsetdammen). Det ble registrert totalt 1423 laks. Andelen smålaks var i 2021 på ca. 26,9 %, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet for perioden 2013–2021. Både andel mellom- og storlaks økte fra 2020, og var i 2021 noe over gjennomsnittet for perioden 2013–2021 (hhv. 37,8 % og 34,8 %). Disse endringene samsvarer godt med resultatene fra videoovervåkingen. I overvåkingsperioden har andel hunnlaks variert lite for mellom- og storlaks, mens det for smålaks har vært større forskjeller mellom år. Registreringene av sjøørret under drivtellingen i 2021 viser at sjøørretbestanden i vassdraget er i vekst, noe som samsvarer godt med resultatene fra videundersøkelsene gjennomført på Bjørsetdammen. Økningen gjelder spesielt større sjøørret i størrelsesklasser med kjønnsmodne individer større enn én kg. Rapportering av fangst og beskatningsrater Den samlede fangsten av laks i 2021 var på 22,6 tonn (8,6 tonn avlivet og 14,0 tonn gjenutsatt). Det er mindre enn i 2020 (27.2 tonn) og 2017 (24.9 tonn), men mere enn i 2018 (18.3 tonn) og 2019 (17.3 tonn). Andelen gjenutsatt laks (på vektbasis) var på 55 % noe som er det nest laveste i perioden fra 2017-2021. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert beskatning og oppnåelse av gytebestandsmål for laks i Orkla fra 1993 til 2021. Den første vurderingen ble gjort i 2009, og da ble beskatningen vurdert tilbake til 1993. Samlet beskatning av laks (alle størrelsesgrupper) har variert mye mellom år i Orkla. Tidlig i tidsseriene lå beskatningen rundt 30-40 % mens etter 2013 har beskatningen variert rundt 15-25 %. Den viktigste årsaken til redusert beskatning i senere år er økt gjenutsetting, og fangstandelen (som både inkluderer avlivet og gjenutsatt fisk) har holdt seg relativt høy. Det har vært stor variasjon mellom år i oppnåelse av gytebestandsmål i Orkla, med generelt relativt dårlig oppnåelse på 1990-tallet, god fra 2000 til og med 2011, deretter dårligere noe år for så å være bedre fra 2017. Gytebestandsmålet ble med høy sannsynlighet nådd i 2020 og 2021. Kjønnsfordeling Genetiske analyser av kjønn hos 465 villaks viste en andel hunnlaks på 59 %. Andel hunnlaks varierte lite mellom de to undersøkelsesårene med 60 % i 2018 og 59 % i 2021. Kjønnsfordelingen fra videoovervåkingen på Bjørsetdammen viste en andel hunnlaks på 56 % i både 2018 og 2021. Drivtelleresultatene viser en jevn kjønnsfordeling med 50 % hunner i 2021. Fangststatistikken viser 46 % hunnlaks i fangsten blant de kjønnsbestemte laksene i 2018, og 42 % hunnlaks i 2021. Kartlegging av flaskehalser mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo Flaskehalser på strekningen Bjørsetdammen-Svorkmo ble kartlagt ved hjelp av miljødesignmetodikken. I tillegg til reguleringseffekter som fraføring av vann, har den undersøkte strekningen stor grad av forbygning og det er også sannsynlig at elva har blitt modifisert i tiden den ble brukt til tømmerfløting. Flaskehalsanalysen viste at identifisert stadium for bestandsregulering basert på habitat og ungfiskdata i stor grad samsvarer. På litt over halvparten av arealet (58 %) er produktiviteten begrenset på parrstadiet og begrensningen skyldes lav tilgang på skjul. Gytevannstand ble vurdert til å være en liten eller ingen flaskehals for eggoverlevelse og sannsynlighet for yngelhabitat som flaskehals ble vurdert som lav. Habitater klassifisert som lavproduktive ble gitt denne klassen på grunn av mangel på gytehabitat. Ved en eventuell tilførsel av gytesubstrat til disse segmentene, ville klassen økt til «høy produktiv». Reduksjon i median laveste sommervannføring (ukesmiddel) etter regulering ble klassifisert som lav, samt at betydningen av forholdet mellom vanndekt areal og vannføring på fiskeproduksjon var lav. Basert på flaskehalsanalysen vil det tiltaket som vil øke produktiviteten på strekningen mest og ha minst kostnad være å øke gyteareal i segmentene. Et slikt tiltak vil endre klassifiseringen på 25 % av strekningen fra lav til høy produktiv. I et lengre tidsperspektiv kan tilrettelegging for naturlige erosjonsprosesser være et mer bærekraftig tiltak. Dette krever imidlertid en mer omfattende gjennomgang av forbygninger og funksjon og vil kunne ha samfunnsmessige konsekvenser. Vannføringsforhold Pålegget om årlige analyser av vannføringsforhold har som formål å undersøke raske vannstandsreduksjoner knyttet til kraftverksdrift som kan føre til stranding eller andre negative reguleringseffekter hos ungfisk. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2021. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019, men flere tilfeller igjen i 2020 og 2021. Det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodene medfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. TrønderEnergi Kraft ved F. Vassenden har gjort målinger av vannstandsendringer med fin tidsoppløsning på flere punkter nedstrøms Brattset og Grana kraftverk. Når vi klassifiserer samlet påvirkningen av raske nedkjøringer etter samme parametere som Bakken mfl. (2016), finner vi at nedkjøringene ved Brattset kraftverk trolig har en moderat påvirkning i de øvre delene av strekningen nedstrøms kraftverksutløpet, mens den har liten påvirkning lenger nedstrøms. Samlet påvirkning fra nedkjøringer ved Grana kraftverk blir vurdert som stor helt ned til Vella. I vurderingen har vi antatt at endringen i vanndekt areal er moderat, men dette er en parameter som ikke er målt og kan ha stor påvirkning på klassifiseringen. Tiltak for å hindre innvandring av fisk i inntak til Svorkmo kraftverk Flere studier har vist at en variabel andel (i størrelsesorden 10-20 %) av laksesmolten som skal passere Bjørsetdammen vandrer inn i inntaket og gjennom Svorkmo kraftverk. I regi av forskningsprosjektet SafePass (ENERGIX programmet i Norges forskningsråd, avsluttet 2019) og forskningssenteret HydroCen (Hydrocen - NTNU) har det vært arbeidet intenst med å utvikle løsninger på slike problemer, og det arbeides nå videre med ledegjerder som metode for å hindre at laksesmolt vandrer inn i kraftverksinntak. Basert på erfaringer fra inntaket til Laudal kraftverk i Mandal har NINA nå utarbeidet et nytt prosjektforslag, der det forslås å etablere et heve og senkbart grindbasert ledesystem i de to åpningene i forkant av kraftverksinntaket og at det deretter etableres en fluktåpning i dammen som sikrer at utgytt voksenfisk og vinterstøinger velger å vandre videre selv på vintervannføringer (4 m3/s). Ledegrinda skal lede laksesmolt forbi inntaksområdet og raskt videre nedover elva, men samtidig hindre at utgytt voksenfisk (om senhøsten) og vinterstøinger (om våren) kan komme inn til området foran inntaket og varegrinda. I og med at lysåpningen i denne grindløsningen vil være 5 cm, elimineres problemene med en fisketett grind (typisk 15 mm lysåpning) der fisk kan presses mot grinda og dø på grunn av de høye vannhastighetene og trolig vil falltapet kunne bli minimalt med rett utforming av stavene. Prosjektforslaget er akseptert av TrønderEnergi Kraft AS og prosjektet starter høsten 2022. Restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Ved en befaring høsten 2021, kunne det se ut som om deler av den deponerte gytegrusen hadde lagt seg i områder med strømhastighet og dybde som sannsynligvis er ideelle for gyting hos laks og sjøørret. Kartlegging munningsområder til sidevassdrag En kartlegging av munningsområder til sidevassdrag i Orkla tyder på at det bare er Lusa man med sikkerhet kan si at oppvandringsforholdene for fisk har blitt negativt påvirket av reguleringen. I tillegg er det flere munningsområder til sidevassdrag hvor oppvandringsforholdene for fisk mest sannsynlig i større eller mindre grad er påvirket av redusert vannføring eller fysiske inngrep som følge av reguleringen. I disse vassdragene er årsaken sammensatt og faktorer som ikke nødvendigvis har sammenheng med reguleringen, som for eksempel sikringstiltak i forbindelse med forbygninger og grusgraving kan ha påvirket utløpsområdene til bekkene. Ungfiskundersøkelser Ungfiskundersøkelsene i Orkla nedenfor Brattset kraftverk ble videreført i 2021 for å undersøke effektene av det nye manøvreringsreglementet i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdamen og Svorkmo, og for å fortsette den generelle overvåkningen av ungfiskbestandene i Orkla. I tillegg ble det for første gang på ti år gjennomført ungfiskundersøkelser på den øverste elvestrekningen i Orkla ovenfor Brattset. Stasjonsnettet besto av 25 stasjoner nedenfor Brattset og seks stasjoner ovenfor. På stasjonene nedenfor Brattset var tetthetene av årsyngel og parr av laks høyere enn i 2020, men lavere enn i 2019 og 2018. Gytefisktelling i minstevannføringsløpet viste at gytebiomassen (kg hunnlaks) i 2020 var den høyeste siden 2014, og som forventet økte tetthetene av årsyngel i 2021 i den øverste delen av minstevannføringsløpet opp til omtrent samme nivå som i 2018. I nedre del økte tetthetene mindre, og var på et lavere nivå enn i 2018 og 2019, altså i år med lavere gytebiomasse foregående år enn i 2021, og i år hvor det gamle manøvreringsreglementet var gjeldende. Hva som er årsaken til at tetthetene ikke økte etter forventningene i nedre del av minstevannføringsløpet er vanskelig å bestemme ut i fra ett år med undersøkelser. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav på stasjonene nedstrøms Brattset. Spesielt kan tetthetene av ørretparr betegnes som kritisk lave, men i perioden 2018 til 2021 var det en svak tendens til økning av årsyngel. Ovenfor Brattset var tetthetene av lakseparr og ørretparr gode og omtrent på samme nivå eller høyere enn sist det ble gjort ungfiskundersøkelser på denne strekningen (2008-2011). Tetthetene var også høyere enn på stasjonene lengre ned i Orkla i 2021. De gode tetthetene av parr samsvarer godt med habitatforholdene med grovt substrat og mye hulrom for eldre laksefisk. Skjulmålinger viste at skjulkapasiteten er god og at det ikke har skjedd store forandringer i substratsammensetningen i de siste 10-12 årene. Tetthetene av årsyngel var lavere enn i alle de tidligere undersøkelsesårene, både for laks og ørret. Dette kan tyde på at det har vært begrenset med gyting på eller i umiddelbar nærhet av stasjonene i 2020. Til tross for lave tettheter av årsyngel i 2021 viser undersøkelsene at det gytes hele veien opp til Stoin, at det er gode tettheter av lakseparr, og at den øverste strekningen av elva fortsatt er viktig for produksjon av smolt i Orklavassdraget.

Havn, T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Bøe, K., Havn, J.B., Tonstad, A., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Solem, Ø. 2023. Ungfiskundersøkelser i Orkla. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2265. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2022 er en oppfølging av pågående bestandsovervåkning av laksefisk i Orkla, hvor det har blitt gjennomført ungfiskundersøkelser årlig siden 2018. Høsten 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 25 stasjoner i Orkla nedenfor Brattset. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks på de 14 stasjonene som har blitt undersøkt i alle fem år (2018-2022) var 71 yngel/100 m2 i 2022. Dette er en økning fra fjoråret og fra bunnåret i 2020, men lavere enn i 2018 og 2019. Som i alle tidligere år i undersøkelsesperioden var tetthetene av årsyngel høyest på strekningen mellom Bjørsetdammen og utløpet av Grana. Nedenfor Svorkmo var det også gode tettheter av årsyngel i 2022, og det høyeste som er registrert i perioden 2018-2022. På øverste del av undersøkt strekning, mellom utløpet av Grana og Eggan, var årsyng-eltetthetene lave. Tetthetene av lakseparr var på omtrent samme nivå i 2022 (51 parr/100 m2) som i 2021 (53 parr/100 m2). En gjennomsnittlig tetthet på over 50 parr/100 m2 er i det øvre sjiktet av det som kan kalles moderate tettheter for alminnelig produktive, lite berørte vassdrag i regionen (20-60 parr/100 m2). Parrtetthetene i Orkla har i perioden 2018-2022 vært høyere enn i naboelva Gaula i tre av årene (2018, 2019 og 2021) og lavere i to av årene (2020 og 2022). Det vært en økning av årsyngel av ørret i Orkla i undersøkelsesperioden, fra 4 individer per 100 m2 i 2018, til 7, 12, 14 og 16 individer per 100 m2 i henholdsvis 2019, 2020, 2021 og 2022. Tilsvarende tall for ørretparr er 1, 1, 1, 2 og 3 individer per 100 m2. For årsyngel samsvarer dette til dels med en økning i antall gytefisk av sjøørret som har passert videovervåkningen på Bjørsetdammen i de senere årene. Imidlertid er dette fortsatt svært lave forekomster av ørretunger, spesielt av parr. Samlet sett anses tilstanden som kritisk for sjøørretbestanden i Orkla, og det er akutt behov for tiltak for å gjenopprette produksjon i hovedelva og sidevassdragene. Et av hovedformålene med undersøkelsene i 2021 og 2022 har vært å undersøke om tidligere vintervannføring har bedret overlevelsen for ungfisk i minstevannføringsløpet. Før 2020 har vannføringen i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo blitt gradvis redusert fra 10 m3/s til 4 m3/s etter 25. oktober. Det har vært bekymring for at dette manøvreringsreglementet har ført til at gytegroper har blitt tørrlagt, ettersom reduseringen har foregått etter at det meste av sjøørret og laks har gytt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga derfor tillatelse i 2020 til at reduksjonen til vintervannføring fremskyndes til 15. september, slik at gytingen skjer på vintervannføringen. Resultater fra ungfiskundersøkelsene fra og med 2020 og bakover i tid, med sen nedsenkning til vintervannføring året før, fungerer som «før»-data. Ved å se på gytebiomasse av hunnlaks i minstevannføringsløpet i ett år, kan man ha en viss forventning om tilslag av årsyngel året etterpå. I årene som inngår i undersøkelsesperioden før endring i manøvreringsreglementet (2018-2020) er det 2018 som er mest sammenlignbare med årene etter endringen (2021 og 2022). Årsaken til dette er at gytebestandene i foregående år for 2018 (2017) var omtrent like stor som for 2021 og 2022 (2020 og 2021). Man kunne derfor forvente at tetthetene av årsyngel i 2021 og 2022 økte til samme nivå eller mer enn det som ble funnet i 2018, da det var sen reduksjon i vintervannføringen (og derfor økt risiko for tørrlegging av gytegroper). Imidlertid har tetthetene av årsyngel i minstevannføringsløpet vært noe lavere i de to siste årene enn i 2018. En mulig forklaring kan rett og slett være at omfanget av tørrlegging av gytegroper med det gamle manøvreringsregimet ikke har vært stort nok til å gi tydelige nega-tive utslag i årsyngeltetthetene registrert ved ungfiskundersøkelsene. Det er dermed ikke sagt at det ikke har vært tørrlegging, og at det ikke har hatt en negativ effekt, men at usikkerheter med metodene (tilfeldigheter i hvor laks har gytt og lokasjonene til elfiskestasjonene, beregning av gytebestand etc.) gjør at det kan være vanskelig å påvise slike mindre negative effekter. Det er imidlertid planlagt minst ett år til med ungfiskundersøkelser i Orkla (i 2023), noe som vil gjøre at det er mulig å bestemme effekten av det nye manøvreringsreglementet på tetthetene av ungfisk i minstevannføringsløpet med større sikkerhet. Det kan også være behov for ytterligere to år med undersøkelser utover dette (i 2024 og 2025) for å følge flere årsklasser av ungfisk over tid. Tetthetene av parr kan ofte være et bedre mål på status hos ungfiskbestander, da eldre ungfisk har hatt mer tid til å spre seg ut fra stedet de klekket enn årsyngel. I tillegg er gytebestand og nedbør om høsten (variasjon i vannføring i minstevannføringsløpet under gytetiden) faktorer som kan variere mye mellom år og påvirke sammenligningsgrunnlaget. Flere år med undersøkelser vil gjøre at man i større grad kan ta hensyn til disse elementene og trekke sikrere konklusjoner.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Havn, T.B. & Bergan, M.A. 2022. Ungfiskundersøkelser i Vigda høsten 2021. NINA Rapport 2071. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i Vigda høsten 2021 viste høye tettheter av både årsyngel av laks og lakseparr for de fleste stasjoner. Tetthet av lakseparr (≥ 1+) var god på sju av ti stasjoner, mens den for de tre siste var lav. Gjennomsnittlig tetthet av lakseparr på alle ti stasjoner var 61,3 individer per 100 m2. Dette er omtrent på samme høye nivå som ble funnet i perioden 2002-2007. For laksyngel var det samlet sett svært gode tettheter. Sammenlignet med undersøkelser gjennomført i periodene 2002-2007 og 2015-2020, er estimert tetthet av årsyngel av laks i 2021 blant de høyeste som er registrert. For aure var tettheten, og da spesielt for årsyngel, på nivå med det laveste som er registrert for periodene 2002-2007 og 2015-2021. Tetthet av aureparr var omtrent på samme lave nivå som tidligere år. Ungfiskundersøkelsene høsten 2019 viste at det var høyere tettheter nede i vassdraget, og lave og til dels svært lave tettheter i øvre deler. Dette var avvikende fra tidligere år samt 2020 og 2021. Det avviker også fra registreringer under gytefisktellinger i vassdraget i perioden 2015-2020. I begynnelsen av september 2019 kjørte en gravemaskin seg fast i elva ca. 1,5 km opp-strøms vandringsbarrieren for anadrom laksefisk. Arbeidet med å få opp gravemaskina førte til betydelig nedslamming i form av leirpartikler nedstrøms. Etter undersøkelsen i 2019 konkluderte vi med at uhellet med gravemaskina hadde ført til at ungfisk hadde flyttet seg nedover i vassdraget for å oppsøke elvepartier med mer gunstig vann- og miljøkvalitet. Det faktum at noen PIT-merket voksenfisk i 2019 forlot vassdraget i samme tidsrom som hendelsene pågikk, styrker denne konklusjonen ytterligere. Det ble derfor konkludert med at det ikke var utenkelig at deler av ungfiskbestanden hadde dødd som følge av disse hendelsene. Etter denne hendelsen var det i tillegg påfølgende høst og vinter episoder der vannføringen ut av Ånøya ble stengt uten at vi vet årsaken. Det medførte svært lav vannføring i anadrom sone av vassdraget og dermed ble trolig en del gytegroper fra gytingen høsten 2019 tørrlagt. Konklusjonen fra ungfiskundersøkelsen i 2019 om at uhellet med gravemaskina og påfølgende manøvrering av vannstand har hatt negative effekter på anadrome fiskebestander i Vigda er styrket etter ungfiskundersøkelsen i 2020 (upubliserte data) og 2021. Det vil, uavhengig av sjøoverlevelse hos utvandret smolt i 2021, påvirke tilbakevandring av laks til vassdraget i 2022. De gode tetthetene av årsyngel- og ettåringer av laks registrert i 2021 indikerer videre at utvandring av smolt fra vassdraget fra 2022 vil øke sammenlignet med de siste år. Hvis ikke sjøoverlevelsen faller vil det igjen kunne gi økt innsig av laks til vassdraget fra 2023. Det har i perioden mellom 2006 og 2022 også vært flere uheldige episoder knyttet til bortfall av vannføringen i elva. Kraftverket har bl.a. stoppet på vinteren, noe som har medført hurtig og omfattende vannføringsreduksjon, og tørrlegging av nøkkelhabitater. Siste eksempel på en rask nedstengning var i midten av januar 2022 da vannstanden i nedre deler av vassdraget i løpet av et døgn ble senket med opp mot 23 cm i timen to ganger. Mye nedbør i form av regn gjorde at det fortsatt var en del restvannføring, men en senkning på 23 cm i timen er langt over de 13 cm som ikke bør overskrides for å unngå stranding av fisk. Før de nevnte episodene, har det også vært flere årlige og lignende episoder og utfall i kraftverket. Slike hendelser er i andre vassdrag vist å kunne ha svært uheldige effekter på ungfiskbestanden, og kan være sterkt bestandsredu-serende. Spesielt gjelder det de yngste årsklassene og for aure, som ofte er mer strandnære, og dermed mer utsatt for stranding ved raskt synkende vannføring som følge av plutselige stopp i kraftverk. Samlet sett var registrerte tettheter av parr (laks og aure) i 2021 på et høyt nivå med et gjennomsnitt for hele elva på 249 individer per 100 m2. Fordelt på øvre og nedre deler blir tilsvarende tall henholdsvis 330 og 168 individer per 100 m2. Selv om det jevnt over var høye tettheter av laksunger i vassdraget vurderes tetthet av aureunger til å være en god del lavere enn forventet. Utfall og stans i kraftverk med påfølgende tørrlegging, samt at sjøaure er blokkert fra å vandre opp i tidligere viktige sidebekker, anses sammen med lavere sjøoverlevelse som viktige årsaker til de lave tetthetene av aureunger i vassdraget. Ut fra en samlet ekspertvurdering har vi derfor valgt å nedklassifisere en tilstandsklasse. Økologisk tilstand i vassdraget vurderes dermed til «God». Det ble høsten 2021 også utført en kartlegging og begrenset elfiske av tre sidevassdrag til Vigda. Kartleggingen viste at Valsetbekken stort sett har mistet alt av naturlige vassdragskvaliteter. Denne tidligere viktige sjøaure-gytebekken til Vigda har i dag ikke egnet gytesubstrat, etter at store deler av vassdraget ble erosjonssikret på en lite miljøvennlig måte på begynnelsen av 2000-tallet. Bekken synes derfor å være tatt ut av produksjonsgrunnlaget for sjøaure i Vigda. Det anbefales å legge ut gytesubstrat og å hente tilbake kulper og dypområder som også forsvant med inngrepene som ble gjennomført. Videre ble Kjølvassbekken kartlagt. Bekken har en kulvert nesten helt i samløp med Vigda, som fungerer som vandringsbarriere, og bekken er i dag dermed utilgjengelig for sjøaure. Det anbefales å bytte til kulvert med større dimensjon og bevart bekkebunn, slik at fallet reduseres og sjøaure igjen får tilgang til ca. 600 meter med gode gyte- og oppvekstområder oppstrøms. I tillegg ble et navnløst sidevassdrag på vestsiden litt oppstrøms Valsetbrua undersøkt. Vassdraget er lite og virker til å ha tilnærmet naturtilstand. Utover eventuelle habitatforsterkende tiltak med utlegg av gytesubstrat, anbefales ingen andre tiltak i dette sidevassdraget. Vi anbefaler at det utarbeides en detaljert tiltaksplan for Vigda, der alle innsamlete data og kunnskap om vassdragets miljøtilstand per i dag oppsummeres, vurderes og håndteres i forhold til opprinnelig betydning og miljøtilstand (naturtilstand), koblet opp mot eksisterende og framtidige påvirkninger. Tiltaksplanen må konkretiseres med forslag til tiltak for å avbøte det økende omfanget av belastninger, slik at den negative utviklingen i vann- og habitatkvalitet etter hvert kan stoppe, eller om mulig, snus. Ungfiskovervåkingen bør fortsette, og blir et viktig verktøy i grunnlaget for en tiltaksplan. For å følge bestandsstatus for ungfiskbestandene i vassdraget, samt å kunne avdekke og skille mellomårsvariasjoner fra effekten av tiltak, anses det som svært viktig å ha kontinuerlige data for ungfisktettheter fra de samme stasjonene over flere år. Slike undersøkelser vil gi et verdifullt grunnlag for en treffsikker og god forvaltning av bestandene i vassdraget.

Utviklingen innenfor genetiske verktøy gir nye muligheter innen miljøovervåkning. Formålet med undersøkelsene i denne rapporten er å vurdere hvordan ulike faktorer kan påvirke estimater av effektiv be-standsstørrelse. Effektiv bestandsstørrelse er et standardisert mål på hvor mange individer som fører sine gener videre til neste generasjon. Effektiv bestandsstørrelse kan direkte relateres til forventet tap av genetisk variasjon fra genetisk drift (tilfeldig endring i genetisk sammensetning) og er dermed meget relevant i overvåkning av bestander. Effektiv bestandsstørrelse er imidlertid i mange tilfeller vanskelig å beregne. Dette er særlig tilfelle i bestander med overlappende generasjoner og som utveksler genetisk materiale med andre bestander. Et alternativt og beslektet bestandsmål som er enklere å kvantifisere er effektivt antall foreldre. Dette er et standardisert mål på hvor mange foreldre som får avkom i enkelte år og er standardisert ut fra variasjon i antall avkom og kjønnsfordeling. En overvåkning av effektivt antall reproduserende individer vil kunne være kostnadseffektivt og gi verdifull kunnskap om bestandsutvikling og status. I vilkårsrevisjoner og for pålagte tiltak (som miljødesign) i regulerte vassdrag, er kunnskap om status og bestandsutvikling av stor betydning. Beregning av effektivt antall reproduserende individer for-utsetter en tilfeldig stikkprøve fra én årsklasse. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken, og ubeslektede individer i stikkprøven kan effektivt antall foreldre estimeres; jo større andel ubeslektede individer det er i stikkprøven desto flere foreldre har bidratt med avkom til den spesifikke årsklassen. Metoden er avhengig av et tilstrekkelig antall genetiske markører for å identifisere helsøsken, halvsøsken og ubeslektede individer. Metoden forutsetter i tillegg at stikkprøven er representativ for slektskapsforholdene i elva. Vi undersøkte muligheter og utfordringer ved bruk av ungfisk til estimering av effektivt antall gytefisk hos laks. Vi har benyttet prøver fra fem elver og flere gyteår, samt simulerte data. Resultatene viser at: • Antall genetiske markører og prøver må være tilpasset størrelsen på bestanden for å unngå underestimering av effektivt antall gytefisk. Antall prøver bør være minst like høyt som effektivt antall gytefisk. • Halv- og helsøsken var ikke tilfeldig fordelt i elva, men ble i stor grad funnet innenfor innsamlingsstasjoner. Slektskap ble dermed i mange tilfeller kraftig overestimert og effektivt antall gytefisk underestimert. • Undersøkelsen viser metoder for å vurdere om antall genetiske markører, antall prøver og romlig fordeling av prøvene var egnet for estimering av effektivt antall gytefisk fra ungfisk.

Solem, Ø., Jensås, J.G., Havn, T.B., Museth, J., Ulvan, E.M., Bergan, M.A., Almås, P., Granmo, G.M. &. Rognes, T. 2022. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2021. NINA Rapport 2062. Norsk institutt for naturforskning I perioden 2013-2021 har status hos bestandene av sjøvandrende laksefisk i Gaulavassdraget blitt overvåket gjennom ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av Gaula og i noen utvalgte sidevassdrag. I 2021 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 34 stasjoner, hvorav 26 stasjoner var plassert i hovedstrengen av Gaula. Stasjonsnettet i sidevassdrag besto av åtte stasjoner i Sokna. I tillegg ble det høsten 2021 foretatt forundersøkelser på to foreslåtte pilotområder for habitattiltak i nedre deler av elva i form av elektrisk båtfiske (Hoffstad) og strandnært elektrisk fiske (Leberg). Forekomsten av ungfisk av laks i hovedstrengen av Gaula varierte, men det ble fanget både årsyngel og parr av laks på alle de 26 undersøkte stasjonene. På strekningen fra Støren til Hyttfossen i øvre deler av vassdraget var tettheten av lakseparr i 2021 omtrent på nivå med 2020 eller litt høyere. For områdene fra Støren og ned var tettheten av lakseparr i 2021 noe av det laveste som er registrert i perioden 2013-2021. Med unntak av 2015 og 2019, var tettheten av årsyngel av laks samlet sett for Gaula noe av det høyeste som er registrert i perioden 2013-2021. De høyeste tetthetene av årsyngel ble hovedsakelig funnet i midtre og nederste del av vassdraget. Det er derfor grunn til å anta at tettheten av lakseparr samlet sett vil holde seg stabilt eller øke noe i 2022. De lave tetthetene av lakseparr som er registrert i de nedre delene av Gaula i løpet av undersøkelsesperioden, tyder på at det i enkelte år er lav produksjon av laksesmolt i denne delen av Gaulavassdraget. Dette skyldes trolig flere faktorer som mangel på gytefisk, begrenset skjultilgang og redusert habitatkvalitet for ungfisk. Den om lag tre mil lange elvestrekningen utgjør en vesentlig del av Gaulas samlete produksjonsareal, og det er derfor viktig å få et best mulig grunnlag for å vurdere produksjonsevnen i dette området. For å øke kunnskapsgrunnlaget, foreslås det å supplere strandnært elektrisk fiske med elektrisk båtfiske i nedre del av Gaula. Dette er en anerkjent måte å få samlet inn data og informasjon om dypere elveområder, som det ikke er mulig å undersøke godt nok strandnært elektrisk fiske (med vading og bruk av bærbart utstyr). De høyeste tetthetene av lakseparr ble funnet i Sokna, og i Gaula på elvestrekningene fra Støren og opp til Hyttfossen. Tettheten av lakseyngel i Sokna var betydelig lavere i 2021 enn i rekordåret 2019, men fortsatt blant de høyeste tetthetene som er registrert i undersøkelsesperioden. Hos lakseparr var tetthet i Sokna den tredje høyeste som er registrert i perioden. Tetthet av lakseparr i 2021 og av årsyngel i 2020 viser som tidligere år at det her er god sammenheng mellom registrert tetthet av årsyngel ett år og registrert tetthet av parr året etter. Selv om det var en betydelig nedgang i tetthet av årsyngel sammenlignet med 2019 var tettheten fortsatt jevnt over høy i 2021. Vi antar derfor at tetthetene av lakseparr i 2022 vil holde seg stabile eller gå litt opp på alle stasjoner i Sokna. Vinteren 2018 skjedde et uhellsutslipp av svært basiske kjemikalier fra Sok-nedalstunnelen ut i Sokna. Utslippet hadde vesentlig negativ effekt på ungfiskbestanden i Sokna nedstrøms, men effekten var kortvarig. I 2021 synes tettheten av lakseparr på stasjonene ned-strøms utslippspunktet å være på samme nivå som før utslippet. Undersøkelsene i 2021 viste i likhet med foregående år lavere forekomst av aure enn laks i Gaulavassdraget. Aureunger ble fanget på 22 av de 26 undersøkte stasjonene i Gaula, og på alle de åtte undersøkte stasjonene i Sokna. For vassdraget sett under ett var tetthetene av aureunger svært lave, og for Gaula sin del noe av det laveste som er registret i perioden 2013-2021. Ungfiskundersøkelsene viser dermed ingen positive tendenser for sjøaure i løpet av de siste årene. Situasjonen for sjøaurebestanden i Gaulavassdraget er bekymringsverdig. Midlere tetthet av aureunger var vesentlig lavere enn det som i senere år er funnet i andre større anadrome vassdrag som for eksempel Driva og Eira. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av oppgangsproblemer, forurensing, fysiske inngrep og andre menneskeskapte påvirkninger. For å styrke sjøaurebestandene, må det gjennomføres tiltak i flere sidevassdrag, tilløpsbekker, kroksjøer og sideløp i Gaula, for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår for sjøaurebestandene. Samtidig bør overvåkingsaktivitetene fortsette for å sikre et godt forvaltningsgrunnlag for sjøaure i Gaula og gode data for å kvalitetssikre effekten av tiltak. Kraftutbygging i midtre og øvre deler av Gaulavassdraget har gitt fraføring av vann på strekningen fra Holta og ned til Lundesokna. Denne fraføringen av vann har resultert i en generell reduksjon i vanndekt areal, noe som kan ha en effekt i vinterhalvåret. Sokna bidrar betydelig til vannføringen i Gaula nedstrøms Støren, og kan dermed opprettholde et større vanndekt areal som igjen kan bidrar til høyere tettheter etter samløp med Gaula. Øvre halvdel av Gaula er svært viktige områder for å opprettholde den totale produksjonen av laks i vassdraget. For høy beskatning og økt avrenning fra tidligere gruvevirksomhet, kan sammen med kraftutbygging være tre av årsakene til de lave tetthetene som enkelte år har blitt registrert i denne delen av vassdraget. I og med at ungfiskundersøkelsene i perioden 2013-2021 har hatt en generell innretning, er det ikke mulig å gi et sikkert svar på hva som er de viktigste årsakene til at tetthetene av ungfisk varierer en del mellom områder og år. Problemstillingen er også svært sammensatt og faglig komplisert, uavhengig av datakvalitet og innsats i overvåkingen. Imidlertid understøtter resulta-tene fra perioden 2013-2021 tidligere fiskebiologiske vurderinger om at det er et smolttap i Gaula som følge av vassdragsregulering. Med bakgrunn i oppnådde erfaringer fra Gaulavassdraget og nyere kunnskap fra regulerte laksevassdrag, bør det derfor gjennomføres nye undersøkelser, analyser og vurderinger av hvilke effekter reguleringsinngrepene har på fiskeproduksjonen i vassdraget. I tillegg er det behov for et mer helhetlig undersøkelsesprogram for å undersøke om avrenning fra tidligere gruvedrift har økt. Et slik undersøkelsesprogram bør i tillegg til vannkjemiske undersøkelser også inkludere bunndyrundersøkelser, da slike undersøkelser gir et bedre grunnlag for å trekke konklusjoner enn det øyeblikksbildet som en vannprøve gir. Samtidig vil man også få data knyttet til næringstilbudet for ungfisk i enkelte deler av elva, og informasjon om byttedyrtilbudet gjennom året er tilstrekkelig for å opprettholde en tallrik ungfiskbestand i utvalgte områder av elva.

Solem, Ø., Havn, T.B., Olstad, K., Ulvan, E.M. & Bøe K. 2022. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2021. NINA Rapport 2046. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2021 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser ved elektrisk fiske på 29 stasjoner i Drivavassdraget. Formålet med undersøkelsene er å kartlegge og overvåke bestandene av ungfisk av laks og aure, samt artshybrider av disse. I tillegg følges utviklingen av Gyrodactylus salaris-infeksjonen på laksunger og artshybrider mellom laks og ørret. Undersøkelsene er viktige for å få kunnskap om hvordan opprettelsen av fiskesperra ved Snøvassmelan i 2017 påvirker bestandene av laks og aure. Sperra ble opprettet for å redusere strekningen som skal behandles mot G. salaris. På de 22 stasjonene som er undersøkt årlig i de siste seks årene ble det fanget 624 aure, 36 laks og sju artshybrider. Stasjonene er spredt i anadrom del av vassdraget, og et utvalg av dem er brukt i tidligere undersøkelser. På de 15 stasjonene oppstrøms fiskesperra ble det fanget 103 aureunger. Det ble ikke funnet laksunger eller artshybrider på stasjoner oppstrøms fiskesperra i 2021. Dermed er det ingen indikasjoner på at voksen laks har klart å passere fiskesperra for å gyte etter at den ble etablert i 2017. På de sju faste stasjonene nedstrøms fiskesperra ble det fanget 521 aurer, 36 laks og sju artshybrider. Alle artshybridene ble identifisert ved hjelp av genetiske analyser, og blant de sju hybridene var det bare parr (1+ og 2+). Det ble funnet både årsyngel og parr (≥1+) av laks. Tettheten av årsyngel og lakseparr på de sju faste stasjonene nedstrøms sperra var henholdsvis 4,6 og 3,5 per 100 m2. Tettheten av laksunger oppstrøms sperra var null. Dette gir ett lavt samlet gjennomsnitt på de 22 faste stasjonene som har blitt avfisket årlig siden 2016 på 1,5 årsyngel og 1,1 lakseparr per 100 m2.Dette er omtrent på samme lave nivå som 2020. De lave tetthetene av laksunger i Driva i 2021 tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. I 2021 var ungfiskbestanden av aure dominert av årsyngel og ettåringer både opp- og nedstrøms fiskesperra. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr i vassdraget sett under ett var henholdsvis 29,4 og 9,7 individer per 100 m2 på de 22 stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016. Tetthet av årsyngel var som i tidligere år svært lav oppstrøms sperra (6,6 individer per 100 m2). Nedstrøms sperra økte tetthet av årsyngel av aure fra 32,8 individer per 100 m2 i 2020 til 78,3 individer per 100 m2 i 2021. Dette er det høyeste som er registret i denne delen av vassdraget i perioden 2010-2021. Tetthet av aureparr på områdene opp- og nedstrøms fiskesperra var henholdsvis 4,0 og 21,9 individer per 100 m2 i 2021. Oppstrøms sperra var dette på samme lave nivå som i 2020 (6,4 individer per 100 m2), mens det nedstrøms var en liten nedgang fra 2020 (25,9 individer per 100 m2). Det lave antallet årsyngel av aure ovenfor fiskesperra skyldes trolig at det i perioden 2017 - 2020 kun er årlig sluppet opp mellom 150 og 250 gytefisk av sjøaure forbi fiskesperra. For å fjerne G. salaris på strekningen nedenfor fiskesperra er det planlagt å gjennomføre en fullskalabehandling av elva i 2022 og 2023 ved bruk av klor (kloramin). I august 2021 ble det gjort en testbehandling i Driva der kloramin ble dosert ut på fem punkter i hovedelva, i kraftverksvannet fra Driva og Grøa kraftverk og i et utvalg sidevassdrag. For å undersøke effekten av behandlingen på fisk og G. salaris ble det i tillegg til de 22 stasjonene som er blitt undersøkt hvert år siden 2016, også gjennomført elektrisk fiske på sju ekstrastasjoner nedstrøms fiskesperra før (august) og etter (september) testbehandlingen av vassdraget. På de sju ekstrastasjonene nedstrøms fiskesperra som ble undersøkt i august var 178 av 212 laks (prevalens 84,0 %) infisert med G. salaris. De infiserte fiskene hadde i gjennomsnitt 89,3 parasitter hver. Etter behandlingen, i september, ble det totalt fanget 205 laks på de sju ekstrastasjonenen og de sju stasjonene som er undersøkt årlig siste seks år og som er lokalisert på strekningen mellom sperra og utløpet. Det ble ikke funnet noen G. salaris på fisken. Resultatene fra elfiskeundersøkelsene ga dermed en sterk indikasjon på at klorbehandlingen hadde svært god effekt på infeksjonen ved de konsentrasjoner og det tidsforløpet som ble benyttet. Tetthet av både årsyngel og aureparr var for de sju ekstra stasjonene som ble avfisket nedstrøms fiskesperra både i august og september omtrent på samme nivå som for de sju stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016 i denne delen av Driva. Elfiskestasjonene på strekningen mellom Falebrua og utløpet av Driva kraftverk har de senere år hatt lave tettheter av årsyngel av både laks og aure. Dette på tross av at det trolig har vært mer gytefisk av både laks og sjøaure i disse områdene i denne perioden sammenliknet med perioden før fiskesperra ble ferdigstilt. Tettheten av ungfisk av aure er i tillegg lavere på stasjonene på denne elvestrekningen enn på elfiskestasjonene nærmere sjøen. Vannstandsmåleren ca. 11 km nedenfor Driva kraftverk viser at elva i perioder senkes enten tett opp til eller langt mer enn de maksimale 13 cm per time som er anbefalt. Trolig er senkningshastigheten enda større nær kraftverket, slik at virkningen på ungfisk, spesielt årsyngel, sannsynligvis er høyere i områdene mellom utløpet av kraftverket og Falebrua. Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2021 utgjør en sammenhengende tidsserie. Videre undersøkelser vil kunne avdekke eventuelle effekter av opphopning av gytefisk nedenfor sperra. Ovenfor sperra skal undersøkelsene bekrefte at ingen laks har passert sperra og gytt, og at aurens rekruttering henger sammen med antallet gytefisk av sjøaure som slippes opp. En kontinuerlig overvåking i et stasjonsnett over tid er også viktig for å følge utviklingen i ungfiskbestandene. Dette gjelder spesielt for aure i de delene av vassdraget ovenfor fiskesperra som nå knapt produserer ungfisk. Overvåkingen vil kunne gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av laks- og sjøaurebestanden i vassdraget. Selv om det fra 2018 ble iverksatt omfattende tiltak for å øke antallet sjøaure som slippes over fiskesperra, er antallet fortsatt lavt. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure anbefales det derfor at fredningen av sjøaure i elvefisket (innført fra fiskesesongen 2017) videreføres, og at det eventuelt utvides til totalfredning av all fisk i elva etter 1. august for å redusere mulige negative effekter av fang og slipp på sjøaurebestanden. Det anbefales også å vurdere utvidelse av fredningen i sjø.

Ulvan, E.M., Jensås, J.G. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret i Ingdalselva. Høsten 2021. NINA Rapport 2112. Norsk institutt for naturforskning. Det ble den 17. og 18. august 2021 gjennomført ungfiskundersøkelser på ti stasjoner i Ingdalselva i Orkland kommune. Stasjonene hadde et samlet areal på 984,5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra ingen individer fanget til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) høy tetthet av årsyngel av laks (mer enn100 individer per 100 m2), fire stasjoner (stasjon 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 50 individer per 100 m2) og på én stasjon (stasjon 1) ble det ikke fanget årsyngel av laks. I Langengelva hadde to stasjoner (stasjon 8 og 10) moderat tetthet av årsyngel av laks (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon (stasjon 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva ble det elfisket én stasjon (stasjon 7), denne hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i hele vassdraget var 48,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) moderat tetthet av eldre av laksunger (20-60 individer per 100 m2), de resterende fem stasjonene (stasjon 1, 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). I Langengelva hadde én stasjon (stasjon 10) moderat tetthet av eldre laksunger og to stasjoner (stasjon 8 og 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva hadde stasjonen (stasjon 7) lav tetthet av eldre laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i hele vassdraget var 10,3 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Alle disse stasjonene (stasjon 1, 2, 3, 6 og 10) hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i vassdraget var 5,2 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun tre av de ti stasjonene (stasjon 2, 7 og 10). Disse tre stasjonene oppnådde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i vassdraget var kun 0,6 individer per 100 m2. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker. Elvas topografi er en årsak. Med unntak av de stilleflytende partiene i Langengdalen er det få rolige partier i vassdraget med gode habitater for ørret. En annen årsak kan være at det før etableringen av laks med utsetting og oppflytting av gytelaks fra 1992-2004, og etablering av fisketrapp i Ingdalsfossen i 2007 kun eksisterte en bestand av stasjonær elvelevende ørret i vassdraget. Denne bestanden kan delvis ha blitt utkonkurrert av laksen. I tillegg til dette kan flom og isgang være med på å påvirke tettheten av ørret på enkelte stasjoner i vassdraget. Disse sammen med lav overlevelse i sjøen er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. Oppgangen av gytefisk, og dermed rekrutteringen til vassdraget er svært varierende. Dette sammen med varierende smoltproduksjon, kan muligens skyldes varierende oppgangsforhold i fisketrappa i Ingdalselva. Det nederste partiet består av fem meter lang renne i berget, som fisken må passere for å komme inn i den nederste kulpen i trappa. For at dette skal være mulig for oppvandrende laksefisk må det være god vannføring i Ingdalelva, slik at vannstanden i kulpen under renna er høy. Dette bør utbedres for å sikre fremtidig oppgang av laks og sjøørret i vassdraget. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ingdalselva klassifiseringen «god» økologisk tilstand i 2021. Med bakgrunn i at det ikke forventes å finne høye tettheter av ørretunger i vassdraget har vi ikke justert ned den økologiske tilstandsvurderingen. Vassdraget er tilsynelatende lite berørt av menneskelige inngrep og har en god hydromorfologisk tilstand.

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Bergan, M.A., Hansen, H. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2104. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja, samt kartlegging gjennomført i to tilløpsbekker til Ferja i 2021. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 30. og 31. august 2021. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1004 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Tre stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og to stasjoner hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja var 84,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2). Ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 22 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), mens én stasjon hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i Ferja var 15 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun fire av de ti stasjonene. Disse fire stasjonene oppnådde lav tetthet (< 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i Ferja var kun ett individ per 100 m2. Den encellede parasittiske ciliaten Ichthyophthirius multifiliis (Ciliophora) som forårsaker hvitprikksyke, ble påvist på stasjon 8 i Ferja og stasjon 1 i Brustuelva. Dette er et av få dokumenterte funn av parasitten på villfisk i Norge. Parasitten er svært patogen og kan ha vært en medvirkende årsak til nedgangen i tetthet på stasjon 8 i Ferja, så vel som den moderate og lave tettheten av henholdsvis årsyngel og parr av ørret på stasjon 1 i Brustuelva. Imidlertid ble det ikke funnet død fisk under feltarbeidet, og denne undersøkelsen kan ikke vurdere i hvor stor grad hvitprikksyke har medført dødelighet i vassdraget. De estimerte ungfisktetthetene er benyttet til å angi en økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er beskrevet. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ferja klassifiseringen «svært god» økologisk tilstand. Svært lave tettheter, eller fravær, av både årsyngel av ørret samt ørretparr på mange stasjoner i elva og funn av hvitprikksyke (Ichthyophthirius multifiliis) gjør at økologisk tilstand for Ferja samlet sett bør settes ned til «moderat» økologisk tilstand. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker, men furunkulose, konkurranseforholdet mellom laks og ørret, redusert overlevelse i sjøen og hvitprikksyke, er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. 2020 skiller seg negativt ut med lavere tetthet av årsyngel sammenlignet med både 2021 og 2019. I motsetning til årsyngel har 2020 høyere tetthet av eldre laksunger enn både 2019 og 2021. Lavest samlet estimert gjennomsnittlig tetthet ble funnet i 2020 sammenliknet med 2019 og 2021. Den lave tettheten av årsyngel i 2020 er mest sannsynlig en konsekvens av furunkuloseutbruddet i 2019. Med bakgrunn i de to foregående års lave ungfisktettheter av ørret ble det 31. august og 1. september 2021 gjennomført innledende førstegangsundersøkelser og problemkartlegginger i to sidebekker til Ferja; Skaua og Brustuelva. Utover avfisking av elfiskestasjoner ble lengre strekninger i bekkene befart og problemkartlagt for å avdekke risiko eller menneskeskapte årsaker (fysisk/tekniske inngrep og punktutslipp/vannkjemiske belastninger) til bortfall av ungfisk hos laks/ørret. Lengde på anadrom strekning i bekkene ble også anslått. Anadrom stekning i Skaua ble funnet til å være omtrent 200 meter. I motsetning til i hovedelva var det i Skaua ingen klar overvekt av hverken laks eller ørret. Moderate tettheter av årsyngel av ørret indikerer at vassdraget ikke har hatt fullgod gyting av ørret i 2020. Kulverten under veien er svært dårlig konstruert for fiskevandringer, med en bred betonghelle hevet opp fra elvebunnen nedstrøms veien. Antatt anadrom strekning i Brustuelva ble funnet til å være 2,9 km. Det ble funnet en klar overvekt av ørret sammenlignet med laks i Brustuelva. Bekken fremstår som velegnet og viktig med tanke på sjøørretproduksjon i Ferja. Med sin relativt lange anadrome strekning, gode oppvekstforhold og stedvis påviste gode tettheter av ungfisk, fremstår Brustuelva som et svært viktig sidevassdrag til Ferja med et godt produksjonspotensial. Miljødirektoratet: M-2219 I 2022

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskovervåking, problemkartlegging og oppfølging av tiltak i små sidevassdrag til Gaula. Undersøkelser i 2021. NINA Rapport 2109. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellinger, problemkartlegging og tiltaksoppfølging i tilløpsbekker til Gaula på strekningen Gaulosen – Midtre Gauldal i perioden august - september 2021. Arbeidet omfattet 49 stasjoner (avgrensede bekkeområder) i 19 forskjellige bekker og små vassdragssystemer med avrenning til Gaula. Samtidig ble også bekkestrekninger utover stasjonene undersøkt kvalitativt, problemkartlagt og/eller befart for å avdekke risiko eller årsaker til mangel på ungfisk av laks/ørret. De beregnede ungfisktetthetene er benyttet til å gjøre en økologisk tilstandsvurdering med laksefisk som kvalitetselement. Potensielle påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er oppgitt hvis mulig. En økologisk tilstandsvurdering knyttet til forventningsverdier til samlet ungfisktetthet er utført ved bruk av et eksisterende forslag. Forventningsverdiene til ungfisktetthet i forslaget synes å være satt for lave i mange sidevassdrag til Gaula. Dette gjelder først og fremst ungfisktettheten som bestemmer innslagspunktet for miljømålet minimum «God» økologisk tilstand, og forventningene til bekkens produksjonsevne ved en naturtilstand eller lite berørt tilstand («Svært god»). Dette synliggjøres godt i bekker og bekkestrekninger med god vannkvalitet, uten inngrep, endringer eller andre fysisk/tekniske belastninger. Videre kommer dette også klart fram i vassdrag der vellykkede tiltak nylig er gjennomført, der man har fått tilbake en mer naturlig, opprinnelig produksjonsevne etter tiltak. Ukritisk bruk av det eksisterende vurderingssystemet kan derfor føre til at man feilvurderer og friskmelder bekker med vesentlig redusert ungfiskproduksjon og fiskebestand, samtidig som det avdekkes store menneskeskapte belastninger og tiltaksbehov i de samme bekkene. (Sjø-)ørret dominerer uten unntak foran laks i de undersøkte vassdragene i 2021, noe som skyldes at fokuset er rettet mot små, typiske sjøørretbekker i Gaula. Det er varierende resultater og mindre positiv utvikling i ungfisktettheter for enkelte bekker, mens andre bekker (både tiltaksbekker og andre) viser en positiv trend i utviklingen av ungfiskbestanden. Som i tidligere år avdekkes og registreres nye, gamle, små og store inngrep og belastninger i mange viktige sjøørretvassdrag langs Gaula. I 2021 foregikk utstrakt anleggsarbeid i anadrom strekning av to vassdrag, hhv. Varmbubekken og Kaldvella, på tidspunkter som er svært ugunstige, det vil si midt i gyting og gytevandring for sjøørreten i Gaula. Slike inngrep og aktiviteter i vassdragene må legges til andre perioder av året. Ungfisktellingene og problemkartleggingen i sidebekker til Gaula synliggjør konkrete behov for både små (utlegging av gytesubstrat) og mer omfattende tiltak (fullstendig restaurering, gjenåpning og etablering av frie vandringsveier) i mange vassdrag i årene fremover. Mange vassdrag har dårlig habitatkvalitet etter svært gamle inngrep (utrettinger, kanaliseringer og grøftinger), og produksjonsevnen for sjøørret er derfor vesentlig redusert i dag. Den opprinnelige habitatkvaliteten i bekkene kan kun hentes tilbake gjennom bekkerestaureringer. Problemkartleggingen de siste årene viser at det generelle inngreps- og forurensningsomfanget øker i Gaulavassdraget, og det er økende press på Gaulas nedbørfelt og sidevassdrag. Den relative betydningen av nye belastninger er samtidig mye større enn for 50-100 år siden. Arealbehovet for en rekke ulike samfunnsinteresser ser dessuten i stor grad ut til å overskride hensynet til bevaring og styrking av vannmiljøtilstanden. Sikringsarbeider, bygging av ny vei langs Gaula, nydyrking av tidligere urørte nedbørfelt, økende virksomhet innen hogst og skogsarbeid og etablering av massedeponier i nær tilknytning til viktige sjøørretbekker, utgjør i sum en stor og voksende risiko for irreversibel degradering og tap av areal knyttet til sjøørret og biologisk mangfold i sidebekkene til Gaula. Det er i 2021 klare positive effekter av ulike rettede tiltak i flere bekker. Det må være en prioritert oppgave å få satt i gang flere slike tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker, for enten å bedre oppgangsforhold, styrke gytemuligheter og/eller gi bedre oppvekstsvilkår for sjøørret. Like viktig blir vern av mindre berørte vassdragstrekninger og nedbørfelt mot ytterligere inngrep, endringer og belastning. Utbedring av vandringshindre og barrierer, tiltak mot forurensning og naturhermende restaureringstiltak er nå viktige virkemidler for å styrke sjøørretbestanden, og for å nærme seg vannforskriftens miljømål for vannforekomster knyttet til Gaulavassdraget. Det må samtidig rettes et stort fokus på vern av vassdrag og nedbørfelt for å ha realistiske forventninger om å nå fastsatte miljømål etter vannforskriften, samt for å ha mulighet til å bygge opp igjen en livskraftig og høstbar sjøørretbestand i Gaulavassdraget. Dette arbeidet starter i tilløpsbekkene, som i dag er nøkkelområdene for sjøørreten i Gaula, og fortsetter med god forvaltning av sjøørreten i sjøen og ved sportsfiske i elva.

Holthe, E, Bergan, M.A. & Solem, Ø. 2022. Restaurering av Kjelbekken med Byakjela - Orkland kommune, forslag til tiltak. NINA Rapport 2102. Norsk institutt for naturforskning. Kjelbekken med Byakjela er et av de mange sidevassdragene langs Orklavassdraget som er sterkt modifisert opp igjennom årene. Landbruk, veibygging, urbanisering og andre arealinngrep har hatt større påvirkninger på bekkeløpet og vassdraget generelt. Summen av belastninger har over tid ført til at vassdragets vannmiljøtilstand ikke oppnår et fastsatt miljømål om minimum «God» økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetselementer. I denne rapporten foreslår vi tiltak som kan gjennomføres for å tilbakeføre noen av de vassdragskvalitetene Kjelbekken med Byakjela opprinnelig hadde, slik at vassdragsystemets økologiske funksjon for sjøørret og annet biologisk mangfold styrkes. Kjelbekken er i dag delvis gjengrodd og vannveien er sterkt endret fra naturtilstand. I våre forslag til tiltak for å restaurere deler av bekkeløpet inngår bevaring og reetablering av kantvegetasjon, opprettelse av gyte- og skjulområder samt forslag til gjenhenting av areal i bekkeløpet der dette er mulig.

Havn, T.B., Holthe, E., Sollien, V.P., Ulvan, E.M., Bækkelie, K.A.E., Sira, I.H.H., Berg, M., Ambjørndalen, V., Lie, E.F., Bøe, K. & Solem, Ø. 2021. Gytefisktellinger i Drivaregionen høsten 2020. NINA Rapport 1928. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestandene i Driva, Litledalselva, Usma og Batnfjordelva er infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og utgjør de infiserte elvene i Drivaregionen. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er deler av Driva og Usma stengt for oppvandring av fisk. I Driva er mer enn 70 % av anadrom strekning gjort utilgjengelig for oppvandrende fisk, fra fiskesperra ved Snøvassmælan og videre opp mot Oppdal. I Usma er fisketrappa litt over midtveis i elva stengt. Bestandsstatus for sjøørret og laks i alle de infiserte elvene har vært usikker, og det ble derfor gjennomført gytefisktellinger i samtlige fire elver høsten 2020. I Driva og Usma ble det også gjennomført tellinger i 2019. Resultatene fra tellingene er viktig for forvaltningen av vassdragene, og kan også eventuelt brukes til å utforme tiltak for å styrke sjøørretbestandene i forkant av behandlingene mot G. salaris. Driva Under drivtellingen i Driva 2. oktober 2020 ble det registrert til sammen 1 466 sjøørret og 365 laks på den 23 km lange strekningen fra fiskesperra til Skjøllandneset ved Sunndalsøra. Av sjøørreten ble 28 % vurdert til å være små (0,5-1 kg), 45 % som mellomstore (1-3 kg) og 27 % som store individ (> 3 kg). Laksen fordelte seg i 41 % smålaks (1-3 kg), 38 % mellomlaks (3-7 kg) og 21 % storlaks (>7 kg). Det ble observert få utgytte fisk og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Som i 2019 var tettheten av sjøørret og laks høyere i øvre halvdel av den undersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indika-sjoner på opphopning av fisk nedenfor fiskesperra i områdene fra Driva Kraftverk til Falefallene. Det ble registrert totalt 1 729 sjøørret i vassdraget i 2020. Dette inkluderer fisk som ble flyttet forbi fiskesperra. Den totale gytebestanden er større enn dette da man ved drivtellinger ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i vassdraget. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser fra Driva var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 70 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2020 på 2 357 indivi-der. Dette tilsvarer 5,4 tonn sjøørret og er en liten økning fra gytefisktellingen i 2019 da det ble estimert at gytebestanden var på mellom 1 548 og 1 825 individer. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2 825 og 5 550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår gytebestanden de to siste årene som kritisk lave. Gytebestanden av laks ble estimert til å bestå av 521 individer i 2020. Dette tilsvarer omtrent 2,3 tonn laks, hvorav 1,3 tonn var hunnfisk. Uttaket i fiskesperra og ved sportsfiske var til sammen 3,6 tonn (61 % av innsiget). Disse estimatene er beregnet gitt forutsetningen av at 70 % av gytefisken ble observert ved drivtellingen. Litledalselva På omtrent tre fjerdedeler av anadrom strekning ble det registrert 75 sjøørret og seks laks ved gytefisktellingen i Litledalselva høsten 2020 (13. oktober). Av sjøørreten var 41 % små, 35 % mellomstore og 24 % som store individer. Av laksen var fire smålaks (67 %), én mellomlaks (17 %) og én storlaks (17 %). I Litledalselva ble lysfiske brukt som metode for å telle gytefisk. På grunn av noe utfordrende forhold ble det antatt at omtrent 70 % av fisken som befant seg på elva ble observert. Gitt denne antakelsen var antallet gytefisk av sjøørret og laks på den undersøkte strekningen henholdsvis 107 og ni individer. Dette tilsvarer 279 kg sjøørret. Bestandsstatus for sjøørret i Litledalselva ble i 2019 vurdert som «dårlig» av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Vannkraftregulering, lakselus og et samlet høyt beskatningsnivå i ferskvann og saltvann gjør at Litledalselva kommer dårlig ut. I likhet med de andre elvene i re-gionen har fangstene i Litledalselva sunket kraftig siden årtusenskiftet, og har ligget rundt 100 kg de siste fem årene. Gytefisktellingene i 2020 underbygger denne negative trenden. Etter gytefisktellingen ble det imidlertid talt noen flere gytegroper enn det ble gjort ved forrige gytegroptelling i 2014. Usma Ved drivtellingen av hele anadrom strekning fra Fallfossen til utløpet i sjøen (1. oktober) ble det registrert til sammen 238 sjøørret og 23 laks. Av sjøørreten ble 29 % vurdert til å være små, 46 % som mellomstore og 24 % som store individer. Laksen fordelte seg på 87 % smålaks og 13 % mellomlaks. Tetthetene av både sjøørret og laks var høyest i områdene oppunder fiskesperra i Fallfossen og avtok med økende avstand fra fossen. Det var også i områdene under Fallfossen at andelen av stor ørret var størst. I Usma var det god sikt og ingen store uoversiktlige kulper, slik at tellelaget hadde god kontroll på drivtellingen og gikk trolig glipp av få fisk. På svært grunne strekninger kan det ha blitt oversett noen individer, men sannsynligvis er antallet lavt. Det ble derfor skjønnsmessig antatt at omtrent 90 % av fisken som befant seg på den undersøkte strekningen ble registrert av tellelaget. Gitt denne antakelsen ble det estimert at gytebestanden av sjøørret og laks i Usma besto av hen-holdsvis 264 og 26 individer i 2020. Dette tilsvarer 656 kg sjøørret. Gytebestanden av sjøørret i 2020 ser ut til å være større enn det resultatene fra gytefisktellingen i 2019 viste, og det var også en økning i sportsfiskefangstene fra 2019 til 2020. Sett i forhold til historiske fangster og elvas egnethet for sjøørretproduksjon er likevel potensialet på dagens anadrome strekning i Usma trolig mye større enn det som ble registrert ved gytefisktellingen i 2020. Batnfjordelva I Batnfjordelva ble lysfiske foretrukket som metode ved gytefisktellingen (30. september). På omtrent halvparten av anadrom strekning ble det registrert 295 sjøørret og 38 laks. Stedvis redusert sikt og store ansamlinger av fisk i forbindelse med kulper gjorde at det ikke var mulig å bestemme art for 49 individer som kommer i tillegg. Av sjøørreten ble 30 % vurdert til å være små, 54 % som mellomstore og 17 % som store individ. De aller fleste laksene var smålaks (90 %). Det ble ikke observert storlaks, og kun fire var mellomlaks (10 %). Til tross for noen problemer med sikt i store kulper er Batnfjordelva oversiktlig og godt egnet for lysfiske, og tellelagene hadde for det meste god kontroll. Det ble derfor tatt høyde for at anslagsvis 75 % av fisken som befant seg på den undersøkte strekningen ble registrert av tellelagene. Gitt denne antakelsen ble det estimert at det oppholdt seg henholdsvis 393, 51 og 65 gytefisk av sjøørret, laks og fisk av ukjent art på den undersøkte strekningen. Dette tilsvarer 779 kg sjøørret. Tetthetene av sjøørret, men også laks, var noe høyere i Batnfjordelva enn i Usma og Litledals-elva. I tillegg var trolig noen av fiskene som ikke ble artsbestemt laks. VRL vurderte bestandstilstanden for sjøørret som «dårlig» i Batnfjordelva i 2019. Et av elementene som trekker ned vurderingen er problemer med påvirkning fra landbruket. Dette var tydelig ved gytefisktellingen i 2020, hvor stedvis sterk lukt, redusert sikt og begroing/nedslamming av substratet tydet på at det er mye avrenning fra omkringliggende jorder, samt sannsynlige utslipp av gjødsel i enkelte bekker. Problemet var tilsynelatende størst i nedre del av elva. Hvilken effekt dette har på fordelingen av gytefisk og fisk generelt i elva kan ikke besvares i denne undersøkelsen.

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2021. Problemkartlegging og ungfiskovervåking i små sidevassdrag til Gaula. Undersøkelser i 2020. NINA Rapport 1936. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellinger (august-oktober) og problemkartlegging gjennomført i tilløpsbekker til Gaula på strekningen Gaulosen – Midtre Gauldal i 2020. Arbeidet omfattet 37 stasjoner (avgrensede bekkeområder) i 16 forskjellige bekker og små vassdragssystemer til Gaula. Samtidig ble strekninger utover stasjonene problemkartlagt og befart for å avdekke risiko eller årsaker til bortfall av ungfisk hos laks/ørret. De beregnede ungfisktetthetene er benyttet til å angi en økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der avdekkede, potensielle påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er angitt og beskrevet, dersom mulig. (Sjø-) ørret dominerer uten unntak foran laks i de undersøkte vassdragene i 2020, noe som skyldes at fokuset er rettet mot typiske sjøørretbekker i Gaula. Det er varierende resultater og mindre positiv utvikling i ungfisktettheter for enkelte bekker, mens andre bekker (både tiltaksbekker og andre) viser en positiv trend i utviklingen av ungfiskbestanden. Som tidligere år avdekkes og registreres nye, gamle, små og store inngrep og belastninger i mange viktige sjøørretvassdrag langs Gaula. Ungfisktellingene og problemkartleggingen i sidebekker til Gaula synliggjør konkrete behov for både små (utlegging av gytesubstrat og elvestein i ulike størrelser) og mer omfattende tiltak (fullstendig restaurering, gjenåpning og etablering av frie vandringsveier), i mange vassdrag i årene fremover. Etter hvert som nye vassdrag inkluderes og problemkartlegges i overvåkingen, avdekkes stadig flere inngrep, endringer og påvirkninger. Problemkartleggingen de siste årene viser at det generelle inngreps- og forurensningsomfanget øker i Gaulavassdraget, og vi ser en trend mot et kraftig økende press på Gaulas nedbørfelt og sidebekker. Den relative betydningen av nye belastninger er nå mye større enn for 50-100 år siden, siden mange inngrep i dag gjøres i de resterende deler av hittil intakte eller mindre berørte sjøørretvassdrag. Arealbehovet for en rekke ulike samfunnsinteresser ser i stor grad ut til å overskride hensynet til bevaring og styrking av vannmiljøtilstanden. Bygging av ny vei langs Gaula, nydyrking av tidligere urørte nedbørfelt, økende virksomhet innen hogst og skogsarbeid og etablering av massedeponier i nær tilknytning til viktige sjøørretbekker, utgjør nå en stor og voksende risiko for irreversibel degradering og tap av areal knyttet til sjøørret og biologisk mangfold i sidebekkene til Gaula. Per nå kan det se ut som det viktigste tiltaket vi står ovenfor er å verne eksisterende vassdragstrekninger og nedbørfelt for ytterligere inngrep, endringer og belastning. Dette tiltaket alene er ikke nok. Samtidig ser vi svært positive effekter av ulike rettede tiltak i bekkene, og stadig nye tiltak igangsettes, samtidig som tiltaksplaner nå er utarbeidet for mange bekker. Det må være en prioritert oppgave å få satt i gang flere rettede tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker, for enten å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og/eller oppvekstsvilkår for sjøørret. Utbedring av vandringshindre og -barrierer, tiltak mot forurensning og naturhermende restaureringstiltak er viktige virkemidler for å styrke sjøørretbestanden, og for å nærme seg vannforskriftens miljømål for vannforekomster knyttet til Gaulavassdraget. Det må samtidig rettes et stort fokus på vern av vassdrag og nedbørfelt for å ha realistiske forventninger om å nå fastsatte miljømål etter vann-forskriften, samt for å ha mulighet til å bygge opp igjen en livskraftig og høstbar sjøørretbestand i Gaulavassdraget. Dette arbeidet starter i tilløpsbekkene, som i dag er nøkkelområdene for sjøørreten i Gaula, og fortsetter med god forvaltning av sjøørreten i sjøen og ved sportsfiske i elva.

Solem, Ø., Holthe, E., Bakkestuen, V., Bergan, M.A., Ulvan, E.M., Berg, M., T.B., Havn, Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Lykkja, O. 2021. Tapt areal og redusert produksjonspotensial i sidevassdragtil Orkla. Sluttrapport for undersøkelser i perioden 2017-2019. NINA Rapport 1797. Norsk instituttfor naturforskning. I perioden 2017-2019 er det gjennomført problemkartlegging og ungfiskundersøkelser i 87 bekker og sidevassdrag tilhørende Orkla. Denne rapporten gir en vurdering av vassdragenes økologiske tilstand, med beregninger av tapt areal og redusert produksjonsevne for sjøørret (og laks) i 62 av sidevassdragene. En detaljert oppsummerende gjennomgang av hvert enkelt av de 87 vassdragene som er undersøkt i perioden er publisert i tidligere NINA-rapport. Resultatene fra undersøkelsene i Orkla gir et samlet arealtap beregnet til 22,3 % av det opprinnelige, grunnet menneskeskapte inngrep og endringer i de undersøkte sidevassdragene til Orkla. For vannmiljøet i flere av sidevassdragene viser dagens kunnskapsgrunnlag at summen av belastninger har redusert vann- og habitatkvaliteten mye, i tillegg til det konkrete tapet av areal. Samvirket mellom inngrep, endringer og i noen tilfeller vannkraftregulering synes omfattende, og vil i stor grad påvirke produksjonsevnen for laks og sjøørret i sidevassdragene til Orkla. Basert på denne sumvurderingen har vi beregnet at produksjonsevnen for laksefisk på gjenværende areal kun er 51,2 % av opprinnelig produksjonsevne. På bakgrunn av ungfiskundersøkelser i hovedelva Orkla framstår i dag små og mellomstore tilløpsvassdrag til Orkla som meget viktige for å opprettholde en livskraftig bestand av sjøørret i Orklavassdraget. Den betydningen sidevassdragene har for sjøørretbestanden, sammen med dagens trusselbilde både i sjø og ferskvann, kan derfor ikke understrekes sterkt nok. Med forholdsvis enkle og effektive tiltak er det et stort potensial for å gjenvinne mye av dagens tapte areal, og samtidig øke produksjonskapasiteten for sjøørret og laks. Tiltakene omfatter blant annet gjenoppretting av vandringsveier, forbedring av vann-/habitatkvalitet og etablering av sik-ker helårsvannføring i flere av sidevassdragene til Orkla. Gjenoppretting av vandringsveier og restaurering av gyte- og oppvekstområder for laksefisk i sidevassdragene synes her å være nøkkeltiltak for å øke produksjonsevnen. Dette er samtidig kostnadseffektive tiltak. Samtidig vil de mest påvirkede og inngrepsbelastede vassdragene kreve en større restaureringsinnsats. Det bør derfor nå settes fokus på tiltaksrettede prosjekter i sidevassdragene i Orklavassdraget, med utarbeiding av konkrete og prioriterte tiltaksplaner, med formål å gjenvinne tapt areal og øke produksjonsevnen i de mest berørte sidevassdragene.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Lamberg, A., Foldvik, A., Sundt-Hansen, L.E., Havn, T.B., Holthe, E., Forseth, T., Jensås, J.G., Krogdahl. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2021. NINA Rapport 1953. Norsk institutt for naturforskning. Denne årsrapporten presenterer resultater fra pålagte fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i 2020. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, kartlegging av flaskehalser for fiskeproduksjon mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo, årlige analyser av vannføringsforhold i reguleringspåvirkete områder og habitatkartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon. I tillegg presenteres resultater fra ungfiskundersøkelser som ble gjennomført i vassdraget i 2020. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2020. I de samme årene er det gjennomført drivtellinger av laks og sjøørret i vassdraget nedenfor dammen. Variasjon i sikten i vannet mellom år, har ført til at det ikke har vært mulig å gjennomføre komplette drivtellinger hvert år. Likevel gir dataene fra disse to overvåkingsmetodene i kombinasjon med fangststatistikk, et bilde av bestandsutvikling både for laks og sjøørret. I de siste åtte årene har det vært en jevn økning i innsiget av laks til vassdraget. Blant annet fangstbegrensende tiltak har ført til at også gytebestanden har økt i samme periode. Sjøørretbestanden øker også, og totalinnsiget av sjøørret i 2020 var det største målt de siste åtte årene. Den samlede fangsten av laks (11,2 tonn avlivet og 16,8 tonn gjenutsatt) var nesten 10 tonn høyere i 2020 enn i 2019. Andelen gjenutsatt laks økte fra 56 % (på vektbasis) i 2019 til 60 % i 2020. Beskatningen økte ytterligere noe fra 2019 til 2020 og mest sannsynlige verdier var 28 % for smålaks, 32 % for mellomlaks og 24 % for storlaks. Foreløpige vurderinger tyder på at gytebestandsmålet ble nådd med bra margin i 2020. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning senere i år. Habitatkartlegging i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og ble utført i flere feltrunder i perioden 2018-2020. Elveklasser (mesohabitat), substrat, skjul og gyteområder ble kartlagt og brukt sammen med data fra elfiske til å utføre en flaskehalsanalyse i henhold til «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag» (Forseth og Harby 2013). I flaksehalsanalysen inngikk også vurderinger av vannføringsendringer før/etter regulering, samt forholdet mellom vannføring og vanndekt areal. Vanndekt areal for ulike vannføringer ble funnet fra flyfoto og skråbilder fra drone. Flaskehalsanalysen tyder på at produktiviteten av lakseunger er høy i 38 % av arealet, moderat i 38 % og lav i 24% av arealet. Vurdering av stadium for bestandsregulering ut ifra flaskehalsanalysen og forholdet mellom årsyngel og parr på elfiskestasjonene innen strekningen, samsvarer i stor grad med hverandre. De fleste segmentene som er klassifisert som lavproduktive er begrensa av gyteområder (areal og spredning), gitt at disse hadde blitt tilført nok til å bli klassifisert som «mye» gytehabitat, ville alle skiftet klasse til høyproduktive. Endringer i vanndekt areal basert på flyfoto og dronefoto viser at strekningen har et høyt vanndekt areal også ved lave vannføringer. Effekten av endringer i vannføringsforhold på strekningen som følge av regulering vurderes som positiv for vintervannføring, ingen for gytevannføring, svak negativ for sommervannføring og moderat negativ for smoltutvandring. I de fleste lavproduktive segmentene vil aktuelle tiltak for å øke produktiviteten være utlegging av gytesubstrat, og i noen segmenter av elva med mye gytehabitat og lite skjul for ungfisk vil utlegging av grov stein være en mulighet. I tillegg til eventuell utlegging av stein til skjul og gyting som erfaringsmessig har begrensa varighet, vil en gjennomgang av dagens forbygninger identifisere om noen av dem kan fjernes slik at elvas egen mulighet til å skape tilførsel av substrat kan gi mer varige positive effekter. Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Det har etter åpningen av sideløpet og utleggingen av grus, ikke vært stor nok vannføring til å flytte de utlagte grusmassene. Sannsynligvis vil dette skje i forbindelse med vårflommen i 2021. Ungfiskundersøkelsene i 2020 ble utført som en oppfølging av undersøkelsene høsten 2018 og 2019, og for å danne et grunnlag for å evaluere forsøksordningen med en fremskynding av overgangen til vintervannføring på minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo. NINAs ungfiskundersøkelser i minstevannføringsløpet de tre siste årene vil fungere som forundersøkelser før denne endringen i manøvreringsreglementet. Stasjonsnettet besto av 26 stasjoner og fordelte seg fra Forve bru ved Fannrem til Skjerphaugsbrua i Rennebu. Tetthetene av årsyngel av laks var generelt lave og kraftig redusert sammenlignet med de to foregående årene. Trolig skyldes de lave tetthetene at det har vært en generell mangel på gytefisk i hele vassdraget i 2019. Det ble også registrert en nedgang i tetthet av eldre lakseunger. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav i hele vassdraget, og kritisk lav for eldre ørretunger (≥ 1+).

Lie, E.F., Berger, H.M. & Solem, Ø. 2021 Ungfiskundersøkelser i Oksdøla høsten 2020. NINA Rapport 1958. Norsk institutt for naturforskning. For å undersøke ungfiskbestanden av laks og aure ble det i oktober 2020 gjennomført el-fiske på ti stasjoner i elva Oksdøla i Namsos kommune. Tetthetene som ble funnet var generelt lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks og eldre laksunger var henholdsvis 12,6 og 26,4 in-divider per 100 m2. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av aure og eldre aureunger var svært lave, med henholdsvis 4,4 og 2,6 individer per 100 m2. Den samlede tettheten av ungfisk av laksefisk tilsier at Oksdøla har moderat økologisk tilstand. Gytefisktellinger de siste årene har vist at også gytefiskbestanden er på et lavt nivå. Vassdraget er tilsynelatende lite berørt av men-neskelige inngrep og har en god hydromorfologisk tilstand, med en høy andel habitat godt egnet for gyting og oppvekst. Det er derfor forventet en vesentlig større bestand av laksefisk, men vi kan med dagens kunnskap ikke forklare årsaken til de lave tetthetene. Videre overvåking og undersøkelser av både ungfisk og gytefisk anses derfor som viktig.

Holthe, E., Bergan, M.A., Hagen, D., Lykkja, O. & Solem, Ø. 2021. Restaurering av Leirbekken i Orklavassdraget. Helhetlig tiltaksplan med fokus på sjøørret. NINA Rapport 1918. Norsk institutt for naturforskning. Leirbekken er et av sidevassdragene i Orkla som er mest påvirket av menneskeskapte endringer og inngrep. Landbruk, vannkraft, veibygging, urbanisering og andre arealinngrep har opp igjennom årene hatt store negative påvirkninger på bekkeløpet i vassdraget. Summen av belastninger har gitt en svært dårlig hydromorfologisk tilstand, som over tid har ført til at Leirbekkens miljøtilstand er langt fra miljømålet «God» økologisk tilstand klassifisert ved biologiske kvalitetselementer. Denne miljøtilstanden har blant annet ført til svært redusert produksjon av sjøørret i vassdraget. I rapporten har vi foreslått flere små og store tiltak, som samlet sett vil bidra til å bedre vannmiljøet i Leirbekken, samtidig som bekkens reduserte sjøørretbestand i dag gis bedre vilkår og muligheter til å etablere en tallrik og livskraftig størrelse. Våre forslag til utbedringer i Leirbekken er blant annet: -Utlegging av gytesubstrat på strategiske strykområder for å styrke gytemulighetene for sjøørret. -Utgraving av kulper og dypområder som i dag er borte fra vassdraget. -Forbedring av skjul- og oppvekstområder for ung- og voksenfisk. -Tilbakeføring og økning av produktivt bekkeareal, , ved å flytte kanalisert bekkeløp inn i omkringliggende arealer langs dagens bekkeløp (areal som ikke er oppdyrket og er uvirksomme i dag). -Reetablering av en velutviklet kantvegetasjon langs bekkeløpet, på strekninger der denne er fjernet eller er dårlig utviklet i dag. Alle disse tiltakene, enkeltvis og i kombinasjon, vil være med på å bedre vannmiljøet og habitat-kvaliteten med tanke på laksefisk og biologisk mangfold av bunndyr, og vil bidra til å oppfylle vannforskriftens miljømål om minimum «God» økologisk tilstand i Leirbekken.

Robertsen, G., Ugedal, O., Ulvan E.M., Fiske, P., Karlsson, S., Rognes, T., Krogdahl, R., Spets, M.R., Florø-Larsen, B. & Solem, Ø. 2021. Genetisk kartlegging av kjønn hos laks fra skjellprøver innsamlet ved sportsfiske. NINA Rapport 1955. Norsk institutt for naturforskning. For å sikre at rekrutteringen av ungfisk ligger på et nivå som opprettholder laksebestandene over tid er det formulert et gytebestandsmål (GBM), som inkluderer beregninger av hvor mange kilo hunnfisk som må gyte i hvert vassdrag. Fredning av hunnlaks i hele eller deler av sportsfiske-sesongen er et målrettet tiltak for å øke sannsynligheten for at GBM nås. For at hunnlaksfredning skal virke etter intensjonen må fiskere som får hunnlaks på kroken sette dem ut igjen når reglene tilsier at det skal gjøres, noe som forutsetter at de kan skille mellom kjønnene ut fra ytre morfologiske trekk og respekterer tiltaket. I denne rapporten sammenligner vi kjønn på laks som er rapportert på skjellkonvolutter fra sportsfisket i 2018 med kjønn bestemt ved genetisk testing av skjellene i de samme skjellkonvoluttene. Vi bruker et utvalg skjellprøver fra laks fra sportsfisket i Surna, Orkla og Gaula (som alle hadde ulike grader av hunnlaksfredning i 2018) og Namsen (som ikke hadde hunnfiskfredning) til å undersøke om graden av feilbestemming av kjønn varierer 1) mellom vassdrag med og uten hunnlaksfredning, 2) mellom laks med ulik størrelse og 3) over fiskesesongen. Et viktig resultat er at 21–31 % av laksen i vårt skjellprøveutvalg på ca. 200 individer fra hver elv var innrapportert med feil kjønn. Andelen skjellprøver med riktig rapportert kjønn var 79 % i Namsen, 78 % i Gaula, 76 % i Orkla og 69 % i Surna. I samtlige av de fire elvene var en større andel hunner feilrapportert som hanner enn motsatt. Andelen av individene som var innrapportert som hunner, men var hanner genetisk, lå på ca. 17 % i Namsen, 11 % i Surna, 13 % i Orkla og 10 % i Gaula. Tilsvarende tall for individer som var innrapportert som hanner men som var genetiske hunner var 25 % i Namsen, 45 % i Surna, 32 % i Orkla og 27 % i Gaula. Det var noe høyere grad av riktig innrapportering av kjønn i Namsen enn i de andre elvene, og spesielt for hunner. Videre var grad av riktig innrapportering i vårt skjellprøveutvalg avhengig av størrelsen på laksen: Sannsynligheten for at individer som var innrapportert som hunner var genetiske hunner økte med økende kroppsstørrelse i alle elvene, mens den for individer som var innrapportert som hanner gikk ned med økende størrelse. Fangsttidspunktet påvirket også sann-synligheten for riktig innrapportering. Grad av riktig innrapportering var lavest tidlig i sesongen og økte over sesongen i alle elvene, bortsett fra Gaula hvor den holdt seg på samme nivå. Tidlig hunnlaksfredning (1. juli) synes å kunne føre til at en mindre andel av hunnlaksen blir avlivet sent i sesongen i og med at kumulative andeler av genetiske hunner som ble avlivet etter at hunnlaksfredningen trådte i kraft lå på i hhv. 24 % og 36 % i Orkla og Gaula, mens tilsvarende andeler fra og med 1. juli var 48 % for Surna som hadde hunnlaksfredning fra 15. juli i 2018, og 46 % for Namsen som ikke hadde hunnlaksfredning. I Surna ble 36 % av hunnene i vårt materiale avlivet etter hunnlaksfredningen trådte i kraft der 15. juli. For hanner var fangstene mer jevnt fordelt utover i sesongen med om lag 30 % avlivet i juni i både Namsen og Surna. I Gaula og Orkla ble en noe større andel av hannene fanget i juni (hhv. 40 og 36 %), noe som kan ha sammenheng med at det var strengere sesongkvoter i disse elvene og at en person ikke kunne avlive mer enn 1 laks over 80 cm i løpet av sesongen. Vi minner om at resultatene i denne rapporten er basert på totalt 797 utvalgte skjellprøver av laks fra sportsfisket som var 2 kg og større, og stammer fra kun ett år. Kun avlivet og innrapportert laks er representert i skjellprøveutvalget, og det er dermed ikke mulig å teste genetisk kjønn på gjenutsatte individer. Det er derfor svært sannsynlig at individene som fiskerne var mest sikre på at var hunner ble satt ut igjen etter hunnlaksfredning, og at skjellprøvematerialet vårt dermed har høyere representasjon av laks som fiskerne var usikre på enn det som er tilfelle for hele fangsten. I så fall gir vårt skjellprøvemateriale et skjevt inntrykk av hvor gode fiskerne i elvene som er med i studiet er til å kjønnsbestemme laks. For å kunne trekke mer sikre konklusjoner vil det være verdifullt å inkludere skjellprøver fra år før hunnlaksfredning ble innført, siden en sammenligning av grad av feilbestemmelse i elvene før og etter innføring av hunnlaksfredning vil gi større forklaringskraft.

Solem, Ø. og Havn, T.B. & Bøe Kristin. 2021. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2020. NINA Rapport 1950. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2020 ble ungfiskundersøkelser gjennomført på 22 stasjoner i Drivavassdraget. Stasjonene er spredt i anadrom del av vassdraget, og et utvalg av dem er brukt i tidligere undersøkelser. Formålet med undersøkelsene er å kartlegge og overvåke bestandene av ungfisk av laks og aure i Drivavassdraget, og kartlegge forekomsten av artshybrider. I tillegg følges utviklingen av Gyrodactylus salaris-infeksjonen på laksunger og artshybrider. Undersøkelsene er viktige for å få kunnskap om hvordan opprettelsen av fiskesperra ved Snøvassmelan i 2017 påvirker bestandene av laks og aure. Sperra ble opprettet for å redusere strekningen som skal behandles mot G. salaris. For å fjerne G. salaris på strekningen nedenfor fiskesperra er det planlagt å gjennomføre en fullbehandling av elva i 2022 og 2023 ved bruk av klor som tar livet av parasitten uten at fisken dør. I 2020 ble det gjort et prøveforsøk i Driva der klor over ca. 12 dager ble dosert ut på to punkter i hovedelva, i kraftverksvannet fra Driva kraftverk og i fire sidebekker. Ungfiskundersøkelsene ble gjennomført tre uker etter klorbehandlingen. Totalt ble det fanget 472 ungfisk av aure, laks og artshybrider under ungfiskundersøkelsen høsten 2020. Av disse var 44 laks, 419 aure og ni artshybrider. Alle artshybridene ble identifisert ved hjelp av genetiske analyser, og blant de ni hybridene var det tre årsyngel og seks parr (≥1+). Av laksunger ble det funnet årsyngel og ett-, to- og treåringer, hvorav årsyngel var mest tallrike. Det ble ikke funnet årsyngel eller ett- og toåringer av verken laks eller artshybrider på stasjoner oppstrøms fiskesperra i 2020. Dermed er det ikke noe som indikerer at voksen laks har klart å passere fiskesperra for å gyte etter at den ble etablert i 2017. Tettheten av laksunger var lav i hele vassdraget, med et gjennomsnitt på 1,6 årsyngel og 1,7 lakseparr per 100 m2. I området nedstrøms sperra var tettheten henholdsvis 4,9 og 5,0 årsyngel og lakseparr per 100 m2. Dette er en svak økning av lakseparr sammenlignet med 2019. På de fire stasjonene fra og med sperra (St. 11B) ned til Brooklyn bridge (St. 7) ble det fanget 24 lakseunger, hvorav hovedandelen (90 %) var ett og toåringer. Det ble kun funnet én G. salaris på én av disse laksungene, og den lave forekomsten kan trolig tilskrives klorforsøket tidligere på høsten. På de tre nederste elfiskestasjonene (St. 4-2B) hadde fisken høy forekomst av G. salaris, og i motsetning til området nedstrøms sperra (St. 11B-7), ble det bortsett fra en ettårig laksunge på stasjon 4, ikke funnet eldre laksunger enn årsyngel. Konsentrasjonen av klor i vannet har trolig vært lavere i denne delen av elva siden stasjonene ligger langt unna doseringspunktene. Årsaken til at det ble funnet flere lakseparr i øvre del av elva kan derfor være et resultat av at G. salaris infeksjonen har vært lavere her, slik at flere individer har overlevd. Til tross for dette er tettheten av laksunger fortsatt noe av det laveste som er registrert etter at G. salaris ble påvist i vassdraget, og tettheten av både årsyngel og lakseparr er svært lav sammenlignet med andre vassdrag i regionen fri for parasitten. De lave tetthetene av laksunger i Driva i 2020, både opp- og nedstrøms fiskesperra, tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. I 2020 var ungfiskbestanden av aure dominert av årsyngel og ettåringer både opp- og nedstrøms fiskesperra. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr i vassdraget sett under ett var henholdsvis 14,1 og 12,6 individer per 100 m2. Tetthet av årsyngel var som i tidligere år svært lav oppstrøms sperra (5,4 individer per 100 m2), men den gikk også noe tilbake nedstrøms sperra sammenlignet med 2019 (32,8 mot 46,4 individer per 100 m2 i 2020 og 2019). Totalt for vassdraget var tetthet av årsyngel i 2020 det nest laveste som er registrert siden 1977. Tetthet av aureparr, delt i områdene opp- og nedstrøms fiskesperra, var henholdsvis 6,4 og 25,9 individer per 100 m2 i 2020. For områdene oppstrøms sperra var tettheten i 2020 på samme lave nivå som i 2019 (5,4 individer per 100 m2), mens områdene nedstrøms hadde en økning fra 2019 (16,1 individer per 100 m2). Det lave antallet årsyngel av aure ovenfor fiskesperra skyldes trolig at det i perioden 2017 - 2019 kun er årlig sluppet opp mellom 150 og 250 sjøaure forbi fiskesperra. Nedenfor fiskesperra kan opphopning av gytefisk av laks og aure ha virket negativt ved at gytegroper fra sjøaure i enkelte områder kan ha blitt gravd opp igjen av laks. En annen medvirkende faktor til nedgangen av tetthet av årsyngel nedstrøms sperra kan være effektkjøring av Driva kraftverk. Elfiskestasjoner som ligger på strekningen mellom Fale-brua og utløpet av kraftverket har jevnt over de senere år hatt lave tettheter av årsyngel av både laks og aure. Dette på tross av at det trolig har vært mer gytefisk av både laks og sjøaure i disse områdene i denne perioden sammenliknet med perioden før fiskesperra ble ferdigstilt. Tettheten av ungfisk av aure er i tillegg avvikende fra elfiskestasjoner lengre nedstrøms mot sjøen. Vannstandsmåleren ca. 11 km nedenfor Driva kraftverk viser at elva i perioder senkes med langt over de opptil 13 cm som er anbefalt i vannstandssenking per time. Trolig er senkningshastigheten enda raskere i områdene nært kraftverket, slik at virkningen på ungfisk, og da spesielt årsyngel, sannsynligvis er høyere i områdene mellom utløpet av kraftverket og Fale-brua. Dette prosjektet har imidlertid ikke til hensikt å undersøke hvilken effekt reguleringen av Driva har på ungfiskbestanden i vassdraget nedstrøms utløpet av kraftverket. En slik evaluering vil kreve mer omfattende undersøkelser av vannføring, vanndekt areal, ungfisk osv. Det anbefales derfor at dette følges opp med egne undersøkelser. Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2020 utgjør en sammenhengende tidsserie. Fortsatte undersøkelser vil kunne avdekke eventuelle effekter av opphopning av gytefisk nedenfor sperra. Ovenfor sperra skal undersøkelsene bekrefte at ingen laks har passert sperra og gytt, og at aurens rekruttering henger sammen med antallet gytefisk av sjøaure som slippes opp. En kontinuerlig overvåking i et stasjonsnett over tid er også viktig for å følge utviklingen i ungfiskbestandene. Dette gjelder spesielt for aure i delene av vassdraget ovenfor fiskesperra som nå knapt produserer ungfisk. Overvåkningen vil kunne gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av laks- og sjøaurebestanden i vassdraget. Selv om det fra 2018 ble iverksatt omfattende tiltak for å øke oppslipp av sjøaure over fiskesperra, er antallet fortsatt lavt. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure anbefales det derfor at fredningen av sjøaure i elvefisket (innført for fiskesesongen 2017) videreføres, og at det eventuelt utvides til totalfredning av all fisk i elva etter 1. august for å redusere negative effekter av fang og slipp på sjøaurebestanden. Det anbefales også å vurdere utvide fredningen i sjø.

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Bergan, M.A. & Solem, Ø. 2021. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget). Høsten 2020. NINA Rapport 1938. Norsk institutt for naturforskning. Det ble den 31. august og 1. september 2020 gjennomført ungfiskundersøkelser på ti stasjoner i Ferja i Årgårdsvassdraget. Stasjonene hadde et samlet areal på 999 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks var lave, og tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja var 17,9 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger var 37,8 individer per 100 m2. Ørrettetthetene var 2,5 og 2,1 individer per 100 m2 for henholdsvis årsyngel og eldre ørretunger. Resultatene fra ungfiskundersøkelsen i 2020, hvor det ble funnet flest årsyngel i øvre deler av elva, samsvarer med funnene fra gytefisktellingene i 2019, hvor det ble registrert flest gytefisk i de samme områdene. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ferja klassifiseringen «moderat» økologisk tilstand. Årsaken til at Ferja ikke oppnår en bedre økologisk tilstand er de lave tetthetene av årsyngel av laks og årsyngel og parr av ørret. Hovedårsaken til de lave tetthetene av årsyngel av laks som ble funnet i 2020 er sannsynligvis et utbrudd av furunkulose høsten 2019, hvor det ble funnet ca. 200 døde gytefisk i vassdraget. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere og kompliserte årsaker, men furunkulose, konkurranseforholdet mellom laks og ørret, samt redusert overlevelse i sjøen, er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Jensås, J.G., Bergan, M.A., Saksgård, R., Hustad, J., Granmo, G.M. &. Rognes, T. 2021. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2020. NINA Rapport 1949. Norsk institutt for naturforskning I perioden 2013-2020 har status hos bestandene av sjøvandrende laksefisk i Gaulavassdraget blitt overvåket gjennom ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av Gaula og i noen utvalgte sidevassdrag. I 2020 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 35 stasjoner, hvorav 27 stasjoner var plassert i hovedstrengen av Gaula. Stasjonsnettet i sidevassdrag besto av åtte stasjoner i Sokna. På grunn av underfinansiering av undersøkelsesprogrammet ble det ikke gjennomført ungfiskundersøkelser i Bua høsten 2020. Forekomsten av ungfisk av laks og aure i hovedstrengen av Gaula varierte, men det ble fanget både årsyngel og parr av laks på alle de 27 undersøkte stasjonene. Med unntak av stasjonene på elvestrekningen mellom Gåregrenda og Støren, var tetthetene av lakseparr noe av de høyeste som er registrert i perioden 2013-2020. På tross av dette var det betydelig lavere tetthet av lakseparr i nedre deler og på strekningen Gåregrenda-Støren, enn det var i øvre deler og på strekningen Støren-Gaulfossen. Med unntak av de to øverste områdene, var tettheten av årsyngel noe av det laveste som er registrert i pe-rioden 2013-2020. De høyeste tetthetene av årsyngel ble hovedsakelig funnet i midtre og øvre del av vassdraget. Det er derfor grunn til å anta at tettheten av lakseparr med unntak av de to øverste områdene vil avta noe i 2021. Gaulavassdraget sett under ett ble de høyeste tetthetene av laksyngel funnet i Sokna, og i Gaula mellom Hyttfossen og Gåregrenda. De høyeste tetthetene av lakseparr ble funnet i Sokna, og i Gaula på elvestrekningene Eggafossen-Gåregrenda og Støren-Gaulfossen. I tillegg til laks og aure ble det også fanget trepigget stingsild, fem ål (hvorav én i Sokna) og skrubbe i nedre del av Gaula. Tettheten av årsyngel av laks var gjennomgående høyere i Sokna enn i Gaula. Registrert tetthet var betydelig lavere i 2020 enn i rekordåret 2019, men fortsatt blant de høyeste tetthetene som er registrert i undersøkelsesperioden. Hos lakseparr var tetthet i Sokna den høyeste som er registrert i perioden. De høye tetthetene av lakseparr i 2020 og av årsyngel i 2019 viser derfor at det her er god sammenheng mellom registrert tetthet av årsyngel ett år og regisitert tetthet av parr året etter. Selv om det var en betydelig nedgang i tetthet av årsyngel fra 2019 var tettheten fortsatt jevnt over høy i 2020. Vi antar derfor at tetthetene av lakseparr i 2021 vil holde seg stabile eller gå litt ned på alle stasjoner i Sokna. Vinteren 2018 skjedde ved et uhell utslipp av svært basiske kjemikalier fra Soknedalstunnelen ut i Sokna. Oppfølgende undersøkelser våren, sommeren og høsten 2018 viste at tetthetene av lakseparr like nedstrøms utslippsområdet var betydelig lavere enn i foregående år. Også i områder noe lengre nedstrøms utslippsområdet var tetthetene de laveste som er registrert etter at undersøkelsene startet i 2014. I områder som ligger i større avstand fra utslippspunktet var det ikke samme negative utvikling i tetthet, og i 2019 og 2020 var tettheten av lakseparr på stasjonene nedstrøms utslippspunktet på samme nivå som før utslippet. Dessuten fulgte tetthetene på disse stasjonene samme trend som de andre stasjonene i sidevassdraget. Resultater fra ungfiskundersøkelser i perioden 2018-2020 understøtter tidligere vurderinger av at uhellsutslippet hadde vesentlige, midlertidige negative effekter på ungfiskbestanden i deler av Sokna. Undersøkelsene i 2020 viste i likhet med foregående år lavere forekomst av aure enn laks i Gaulavassdraget. Aureunger ble fanget på 24 av de 27 undersøkte stasjonene i Gaula, og på alle de åtte undersøkte stasjonene i Sokna. Samlet sett var tetthetene av aureunger svært lave, og ungfiskundersøkelsene viser dermed ingen positive tendenser i løpet av de siste årene. Situasjonen for sjøaurebestanden i Gaulavassdraget må derfor fortsatt betegnes som alvorlig. Midlere tetthet av aureunger var vesentlig lavere enn det som i senere år er funnet i andre større vassdrag med sjøvandrende laksefisk som Driva og Eira. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av oppgangsproblemer, forurensing, fysiske inngrep og andre menneskeskapte påvirkninger. For å styrke sjøaurebestandene, anses det derfor som viktig å gjennomføre tiltak i flere sidevassdrag, tilløpsbekker, kroksjøer og sideløp i Gaula, for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår for sjøaurebestandene. Samtidig bør overvåkingsaktivitetene fortsette for å sikre gode data for å kvalitetssikre effekten av eventuelle tiltak, noe som sikrer et godt forvaltningsgrunnlag for sjøaure i Gaula. De lave tetthetene av lakseparr som er registrert i de nedre delene av Gaula i løpet av undersøkelsesperioden, tyder på at det i enkelte år er lav produksjon av laksesmolt i denne delen av Gaulavassdraget. Dette skyldes trolig flere faktorer som mangel på gytefisk, begrenset skjultilgang og redusert habitatkvalitet for ungfisk. Den om lag tre mil lange elvestrekningen utgjør en vesentlig del av Gaulas samlete produksjonsareal, og det er derfor viktig å få et best mulig grunnlag for å vurdere produksjonsevnen i dette området. For å få et bedre kunnskapsgrunnlag foreslås det å supplere strandnært elektrisk fiske med elektrisk båtfiske. Dette er en anerkjent måte å få samlet inn data og informasjon om dypere elveområder, som det ikke er mulig å undersøke med vading og bruk av bærbart utstyr. Elektrisk båtfiske gjør det mulig å undersøke et bredere spekter av de områdetypene som benyttes av ungfisk i store elver. Øvre halvdel av Gaula er svært viktige områder for å opprettholde den totale produksjonen av laks i vassdraget. For høy beskatning og økt avrenning fra tidligere gruvevirksomhet, kan være to av årsakene til de lave tetthetene som enkelte år har blitt registrert i denne delen av vassdraget. Det bør derfor vurderes å etablere et mer helhetlig undersøkelsesprogram for å undersøke om avrenning fra de nedlagte gruvene har økt. Et slik undersøkelsesprogram bør også inkludere bunndyrundersøkelser, da slike undersøkelser gir et bedre grunnlag for konklusjonene enn det øyeblikksbildet som en vannprøve gir. På elvestrekningen mellom Holta og Støren har tettheten av årsyngel av laks og lakseparr jevnt over vært lav i hele undersøkelsesperioden, uten at det er funnet noen klar årsak til dette. På denne strekningen har ikke rekordhøye tettheter av laksyngel i 2019 gitt økt tetthet av lakseparr i 2020. Kraftutbygging i midtre deler av Gaulavassdraget har gitt fraføring av vann på den aktuelle strekningen. Denne fraføringen av vann har resultert i en generell reduksjon i vanndekt areal, noe som har spesielt stor effekt i vinterhalvåret. Sokna bidrar betydelig til vannføringen i Gaula nedstrøms Støren, og kan dermed opprettholde høyere tettheter etter samløp med Gaula. I og med ungfiskundersøkelsene har en generell innretning, er det ikke mulig å gi et sikkert svar på årsaksforholdet. Imidlertid understøtter resultatene fra perioden 2013-2020 tidligere fiskebiologiske vurderinger om at det er et merkbart smolttap i Gaula som følge av vassdragsregulering. I tillegg til omfattende elektrisk fiske i Gaulavassdraget i åtte år, ble det i 2013 gjennomført skjul-målinger på alle ungfiskstasjoner samt for hver 500 meter på elvestrekningen mellom Gåre-grenda og Gimse bru. Med bakgrunn i oppnådde erfaringer fra Gaulavassdraget og nyere kunnskap fra regulerte laksevassdrag, bør det derfor gjennomføres nye undersøkelser, analyser og vurderinger av hvilke effekter reguleringsinngrepene har på fiskeproduksjonen i vassdraget.

Bergan, M.A., Bremset, G., Holthe, E. & Solem, Ø. 2021. Helhetlig tiltaksplan for nedre deler av Gaulavassdraget. Delplan for utvalgte sidevassdrag og tilløpsbekker mellom Støren og Gaulosen. NINA Rapport 1830. Norsk institutt for naturforskning. Fylkesmannen i Trøndelag har gitt Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag å utarbeide en helhetlig tiltaksplan for nedre deler av Gaulavassdraget. Den helhetlige tiltaksplanen omfatter hovedstrengen av Gaula nedstrøms Støren, samt de viktigste sidevassdrag og tilløpsbekker i dette vassdragsavsnittet. Hovedformålet med tiltaksplanen er å heve kvaliteten til gyteområder for voksen laks og sjøørret, og øke tilgangen på egnete oppvekstområder for ungfisk av laks og ørret. Det er tidligere utarbeidet en delplan for Gaula nedstrøms Støren, samt en mer detaljert plan for aktuelle habitattiltak i fire utvalgte områder av hovedstrengen. Denne rapporten er en delplan som omhandler statusbeskrivelse og forslag til tiltak for sidevassdrag og tilløpsbekker, som kan være grunnlag for utforming av restaureringsplaner på et mer detaljert nivå. Miljøtilstand i de fleste bekkene i nedre del av Gaulavassdraget er kraftig forringet av menneskelige aktiviteter, noe som ifølge beregninger har medført tapte produksjonsområder for laks og sjøørret på om lag 70 %. Dårligere oppgangsforhold, dårlig vannkvalitet og redusert habitatkvalitet, gjør at det samlete produksjonstapet av sjøørret er estimert til nær 90 % i de samme bekkene. Nedgangen i fiskeproduksjon skyldes en rekke bestandsreduserende faktorer som skyldes menneskelig påvirkning. Landbruket er vurdert som den viktigste påvirkningsfaktoren gjennom bekkelukkinger, endringer i bekkeløp og vannforurensning. Andre negative påvirkningsfaktorer i sidevassdrag og tilløpsbekker til Gaula er vei, jernbane, bebyggelse og industri. I denne delplanen er elvestrekningenmellom Støren og Gaulosen delt inn i fire vassdragsavsnitt; Støren-Gaulfossen, Gaulfossen-Kvålsbrua, Kvålsbrua-Udduvollbrua og Udduvollbrua-Gaulosen. Opprinnelig var det 42 sidevassdrag og tilløpsbekker med livsgrunnlag for sjøvandrende laksefisk i denne delen av Gaulavassdraget. I tiltaksplanen er 30 av disse sidevassdragene og tilløpsbekkene omhandlet. For de fleste av disse vannforekomstene er dagens kunnskapsgrunnlag tilfredsstillende, og vurdert som godt nok for å foreslå målrettete tiltak. For enkelte sidevassdrag og tilløpsbekker er datagrunnlaget noe begrenset, slik at det kunne vært ønskelig med grundigere undersøkelser før aktuelle tiltak ble vurdert. I siste del av rapporten er det gjort en gjennomgang av avbøtende tiltak som er vurdert aktuelle i sidevassdrag og tilløpsbekker til Gaula. For det første er det svært viktig å opprettholde en mest mulig intakt kantvegetasjon, som kan oppnås gjennom lovpålagt vern, bevaring og skjøtsel. For det andre må det etableres gode vandringsløsninger for fisk i tilknytning til eksisterende og framtidige veier og jernbanestrekninger, noe som kan oppnås ved å trekke veksler på best etablerte praksis for kulverter og stikkrenner, fjerning av rister oppstrøms kulverter og stikkrenner, og årlige inspeksjoner av kulverter og stikkrenner. For det tredje bør det utredes og iverksettes ulike habitattiltak i påvirkete sidevassdrag og tilløpsbekker, for å øke tilgangen på egnete gyte- og oppvekstområder for sjøvandrende laksefisk. Som et grunnlag for alle tiltak som vurderes må det gjøres tilstrekkelig kartlegging av fiskebestandene med hovedfokus på ungfiskundersøkelser.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Ulvan, E.M., Berg, M., Holthe, E., Havn, T.B., Jensås, J.G., Krogdahl, R., Lykkja, O. & Bakkestuen, V. 2021. Resultater fra feltundersøkelser og problemkartlegging av sidevassdrag til Orkla. Kunnskapsgrunnlag for beregning av tapt areal og tiltaksforslag for sjøørretbekker i Orkla. NINA Rapport 1798. Norsk institutt for naturforskning. Sjøørreten har i lengre tid hatt en negativ bestandstrend i Trondheimsfjorden. Årsakene til de siste tiårenes dramatiske nedgang hos sjøørretbestanden er sammensatt og ikke fullt kartlagt, og må knyttes både til årsaker i sjø og i ferskvann. I denne rapporten presenteres en gjennomgang av feltundersøkelser, problemkartlegging, og biologiske vurderinger for sidevassdragene i Orkla som ble befart i perioden 2017-2019. Totalt beskrives 87 sidevassdrag langs Orkla fra Orkanger, og til Brattset i Rennebu. I tillegg er det undersøkt flere sidebekker i de større sidevassdragene, Vorma, Åsskjerva, Resa og Grana, som gjør at det totale antallet bekker og sidevassdrag som er undersøkt er 91 stykk. Sidevassdragene til Orkla har et sammensatt og komplisert påvirkningsbilde, og ulike påvirkninger har stort variasjon mellom vassdragene og innad i hvert enkelt vassdrag. Det er derfor store forskjeller i gjennomgangen for det enkelte vassdragene, avhengig av eksisterende påvirkningsfaktorer og vår kunnskap om disse. Allerede kjente påvirkningsfaktorer i sidevassdragene, samt eventuelle nye inngrep og/eller påvirkninger som er avdekket, og som er relevante for fiskebestandene, er beskrevet. Den vassdragsvise oppsummeringen er arrangert kommunevis (basert på at det tidligere var tre kommuner i undersøkelsesområdet). En samlet vurdering av økologisk tilstand, tapt areal og forslag til tiltak vil bli gitt i rapporten «Beregning av tapt areal og tiltaksrettet kartlegging av sjøørretbekker i Orkla. Sluttrapport for undersøkelser i perioden 2017-2019» (Solem mfl. 2021, i arbeid).

Havn, T.B, Ulvan, E.M., Ambjørndalen, V., Bækkelie, K.A.E, Berg, M., Holthe, E., Sollien, V.P., Sira, I.H.H. & Solem, Ø. 2020. Gytefisktellinger i Driva og Usma høsten 2019. NINA Rapport 1785. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestandene i Driva og Usma er infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og sammen med to andre nærliggende elver (Litldalselva og Batnfjordelva) utgjør disse de infiserte elvene i Drivaregionen. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er deler av Driva og Usma stengt for oppvandring av all fisk. I Driva er mer enn 70 % av anadrom strekning stengt av ei fiskesperre ved Snøvasmælan, og i Usma er fisketrappa litt over midtveis i elva stengt. Bestandsstatus for sjøørret og laks har vært uklare, og det ble derfor gjennomført gytefisktellinger i begge elver høsten 2019. Resultatene fra tellingene vil være viktig i forvaltningen av vassdragene, og kan også eventuelt brukes til å utforme tiltak for å styrke sjøørretbestandene i god tid før elvene skal behandles mot G. salaris. Driva I begynnelsen av oktober 2019 ble gytefisk i Driva registrert ved drivtelling fra fiskesperra ned til Skjøllandneset, drøye to km fra elvemunningen. Det ble registrert tilsammen 832 sjøørret og 105 laks på den 23 km lange strekningen. Av sjøørreten ble 40 % vurdert til å være små (0,5-1 kg), 47 % som mellomstore (1-3 kg) og 14 % som store individ (> 3 kg). Laksen fordelte seg i 42 % smålaks (< 3 kg), 47 % mellomlaks (3-7 kg) og 11 % storlaks (> 7 kg). Få utgytte fisk ble observert, og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Tettheten av sjøørret og laks var høyere i øvre halvdel av den undersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av fisk nedenfor fiskesperra i områdene rundt Driva kraftverk. Så mye som 41 % av totalt antall registrert sjøørret befant seg i området mellom Driva kraftverk og Falefallene, og en stor andel av denne fisken sto i hølen nedenfor kraftverkutløpet. Inkludert fisk som ble flyttet forbi fiskesperra er det registrert totalt 993 sjøørreter i vassdraget i 2019. Total gytebestand er trolig større enn dette siden man ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i elva under drivtelling. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 50-60 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2019 et sted mellom 1548 og 1825 individer. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2825 og 5550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår estimert gytebestand i 2019 som kritisk lav. Beskatningen av laks i 2019 har vært svært høy, og gytebestanden av laks ble estimert til kun 336-896 kg hunnfisk. Totalt ble det fisket 2,6 tonn under ordinært fiskesesong og tatt ut omtrent1,4 tonn laks i fangsthuset ved fiskesperra. Selv uten høsting ville trolig gytebestandsmålet (6073kg hunnfisk) være langt fra nådd. Usma På omtrent halvparten av nåværende lakseførende strekning ble det registrert 52 sjøørret og sju laks ved gytefisktellingen i Usma høsten 2019. Av de 52 sjøørretene ble 19 (37 %) kategorisert som små ørret, 15 (29 %) som mellomstor ørret og 18 (35 %) som stor ørret. Videre ble 27 % klassifisert som hanner, 19 % som hunner og 54 % av sjøørreten ble satt til ukjent kjønn. Det ble tatt skjellprøver fra ti sjøørret fanget under lysfiske. Med bakgrunn i skjellanalysene av disse ti skjellene ble gjennomsnittlig smoltalder beregnet til 3 år og gjennomsnittlig sjøalder til 3,6 år. Av de ti individene var det seks (60 %) som hadde gytt tidligere, mens det for tre individer var usikkert om de hadde gytt tidligere eller ikke. Sjøørretfangstene i Usma har gått noe ned siden år 2000 (www.lakseregisteret.fylkesmannen.no), og gytefisktellingene høsten 2019 underbygger trenden ved at det ble registret relativt få gytefisk av sjøørret i vassdraget.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Lamberg, A., Bremset, G., Berg. M., Skoglund, S., Forseth, T., Krogdahl, R. & Holthe, E. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2019. Revidert utgave. NINA Rapport 1786. Norsk institutt for naturforskning. Denne årsrapporten presenterer resultater fra pålagte fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i 2019. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, årlige analyser av vannføringsforhold i reguleringspåvirkete områder og habitat-kartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon. I tillegg presenteres resultater fra ungfiskundersøkelser som ble gjennomført i vassdraget i 2019. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2019. Det ble i 2019 registrert at 2197 oppvandrende laks og 744 sjøørret passerte dammen. Den registrerte oppvandringen av laks i 2019 er lavere enn gjennomsnittet de siste sju årene. Lave gytebestander i 2012 og 2013, og færre tilbakevandrende fisk fra disse årgangene, kan trolig forklare deler av nedgangen. En betydelig økning i gytebestanden ovenfor Bjørsetdammen i årene 2014 til 2018, vil kunne føre til at det igjen blir en økning i innsiget av laks i Orkla fra og med 2020. Forutsetningen for denne prognosen er at gytebestandsmålet ikke ble nådd i årene 2012 til 2017, noe som bestandsovervåkingen tyder på. Sjøørretbestanden har økt jevnt i overvåkingsperioden, og resultatene fra 2019 bekrefter denne trenden. Antall sjøørreter over 3 kg er den størrelsesgruppen som øker mest. Et unntak fra trenden er oppvandringen i 2014 da det vandret opp et avvikende (i forhold til hele overvåkingsperioden) høyt antall både sjøørret og smålaks i Orkla. Dette avviket kan skyldes at vannføringen i uregulerte små nabovassdrag var unormalt lav i oppvandringssesongen, og at fisk fra disse vassdragene har vandret opp i den nærmeste elva med tilstrekkelig vannføring. Nedstrøms Bjørsetdammen er det i årene 2013 til 2019 gjennomført drivtelling av gytefisk. Høsten 2019 gjennomførte NINA drivtellinger 14.oktober på strekningen fra 1,5 km nedstrøms Lo bru til Hestøya (9,6 km). Dette utgjør 26 % av totalstrekningen i vassdraget nedstrøms Bjørset-dammen. Drivtellingen vil sammen med videoovervåkingen på Bjørsetdammen og fangststatistikken gjøre det mulig å beregne et totalt innsig av laks til vassdraget. Arbeidet ble gjennomført i hovedperioden for laksegytingen, og laks ble derfor i all hovedsak observert i nærheten av gytefeltene samtidig som at den effektive sikten var tilfredsstillende (4-5 meter), som i sum ga en vellykket telling. Det ble registrert til sammen 404 villaks og 364 antatt kjønnsmodne ørreter. Det ble ikke observert oppdrettslaks på strekningen. Laksene fordelte seg i 33 % små (1-3 kg), 40 % mellomlaks (3-7 kg) og 27 % storlaks (> 7 kg). For ørret var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) overrepresentert med hele 66 % av registreringene etterfulgt av 26 % mellomstore (1-3 kg) og 8 % store individ (> 3 kg). Om man sammenligner resultatene fra tellingen i 2019 mot tidligere år det er gjennomført tellinger på samme strekning tyder disse på at gytebestanden målt i antall laks nedstrøms Bjørsetdammen var noe høyere enn i 2015. For ørret ble det observert mellom 55 % og 69 % mer gytefisk høsten 2019 enn hva som var tilfelle i 2016 og 2017. Det var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) av ørret som bidro til det høye antallet fisk. Den samlede fangsten av laks (8,1 tonn avlivet og 10,1 tonn gjenutsatt) var ca. 1 tonn lavere i 2019 enn i 2018. Andelen gjenutsatt laks ble redusert fra 64 % til 56 % (på vektbasis). Beskatningen økte noe fra 2018 til 2019 og mest sannsynlige verdier var 22 % for smålaks, 26 % for mellomlaks og 25 % for storlaks. Foreløpige vurderinger tyder på at gytebestandsmålet ikke ble nådd i 2019. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i juni 2019. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodenemedfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. Data fra vannstandsmålere lagt ut på ulike steder i elva og logget med høy frekvens, vil gi kunnskap om hvor raske vannstandsendringene blir i elva. Dette vil hjelpe oss til å vurdere om grenseverdiene som er satt for å definere nedkjøringsepisodene bør justeres og under hvilke vannføringsforhold i elveleiet de enkelte episoder gir strandingsfare. Utlegg av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle gyteområder høsten 2019 viste at om lag halvparten av utlagte masser hadde blitt spylt ut i kulpområder nedstrøms i forbindelse med flomepisoder i hovedelva og sidevassdraget Stavåa. Av gjenliggende masser ble det kun registrert graveaktivitet med gytegroper på det minste feltet på innsiden av kraftverkskanalen til Brattset kraftverk. Her er vannhastigheten rask nok til at området er velegnet til gyting, og da spesielt for laks. Til tross for stor grad av utspyling forventes det at fisk vil ta i bruk området nedstrøms Nylenfossen til gyting, men dette forutsetter at utlagte masser blir liggende stabilt. Ungfiskundersøkelsene høsten 2018 ble videreført ved utvidede undersøkelser høsten 2019 som en del av bestandsovervåking av laksefisk i Orkla og for å ha et sammenligningsgrunnlag ved hendelser i vassdraget som kan påvirke ungfiskbestandene av laks og ørret. Stasjonsnettet ble utvidet til 30 stasjoner og fordelte seg fra Forve bru ved Fannrem til Skjerphaugsbrua i Rennebu. Generelt ble det registrert høye tettheter av både årsyngel og parr av laks, men med store variasjoner innad i vassdraget. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav i hele vassdraget, og kritisk lav for eldre ørretunger (≥ 1+). Sommeren 2019 ble det registrert raskt fall i vannføring nedstrøms kraftverkutløpet ved Svorkmo. I synergi med ungfiskundersøkelsen ble det fisket ekstra stasjoner nedstrøms Svorkmo for å undersøke mulig effekt av hendelsen. Undersøkelsen kunne ikke påvise noen større negativ effekt på ungfiskbestanden etter hendelsen. I oktober 2019 ble det gjennomført elektrisk båtfiske på to strekninger i øvre og midtre deler av Orkla. I løpet av to dagers fiske med en samlet innsats på 200 minutters effektiv fisketid, ble det fanget til sammen 627 laksunger, 115 ørretunger, 11 større ørreter, og én trepigget stingsild. Lengdespennet på laksungene var 34-180 millimeter, og lengdefordelingen viser tre topper, som tilsvarer henholdsvis årsyngel, ettåringer og eldre laksunger. Denne lengdefordelingen samsvarer godt med hva som skal forventes i et større laksevassdrag med god rekruttering, og ligner på lengdefordelingen i andre trønderske laksevassdrag som Namsen, Bjøra og Gaula.

Holthe, E., Skoglund, H., Solem, Ø., Kanstad-Hanssen, Ø., Kambestad, M., Lamberg, A., Muladal, R., Sollien, P.V., Hellen, B.A. & Ulvan, E.M. 2020. Overvåking av gytebestander av laks og sjøørret i Norge, 2019. NINA Rapport 1849. Norsk institutt for naturforskning. Et konsortium bestående av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norwegian research center (NORCE) har av Miljødirektoratet fått i oppgave å innhente bestandsdata fra gytebestander av laks og sjøørret i Norge i perioden 2019-2021. I tillegg til NINA og NORCE, bidrar ulike institusjoner med å samle inn data til prosjektet. Disse institusjonene er: o Skandinavisk naturovervåkning o Ferskvannsbiologen AS o Naturtjenester i nord o Rådgivende biologer o Veterinærinstituttet Til sammen har de deltakende institusjonene levert gytebestandsdata fra 92 vassdrag som presenteres i denne rapporten. Vassdragene er presentert fylkesvis, med den geografiske fordelingen: Agder, 1 vassdrag Rogaland, 13 vassdrag Vestland, 43 vassdrag Møre og Romsdal 7 vassdrag Trøndelag 12 vassdrag Nordland 5 vassdrag Troms og Finnmark 11 vassdrag

Havn, T.B., Bergan, M.A., Kolven, H.B., Saksgård, R., Ambjørndalen, M.A. & Solem, Ø. 2020. Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørlandet kommune. NINA Rapport 1807. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 og våren 2020 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser og problemkartlegging i Oldvassdraget i Ørland kommune. Strandnært elektrisk fiske ble utført på 10 stasjoner fordelt oppover i hovedelva (Oldelva, som skifter navn til Kvennavasselva, Blåvasselva og Sandtjønnelva oppover i vassdraget) og i en sidegren (Melvasselva og Nyvassdalselva). I tillegg ble kvalitativt stedvis elfiske benyttet for å søke etter laks ovenfor antatt vandringsbarriere i sidegrenen, og for å undersøke forekomst av arter og årsklasser i en tredje, mindre, sidegren (Søvassbekken). De observerte ungfisktetthetene på elfiskestasjonene ble brukt til å vurdere effekten av ulike fosser i hovedelva på oppvandring av anadrom fisk i vassdraget. I tillegg til en generell vurdering av menneskeskapte inngrep i hovedelva, ble det utført en detaljert tiltaksrettet problemkartlegging i Søvassbekken og Ytteroldsbekken. Vassdraget er tidligere lite undersøkt, og det foreligger lite informasjon fra fiskebiologiske under-søkelser. Imidlertid ble det under elfiske i 2008 oppdaget proliferativ nyresyke (PKD – Proliferativ Kidney Disease) hos ungfisk av laks. Parasitten som forårsaker PKD forekommer i laks- og ørretunger i mange norske laks- og sjøørretvassdrag, og i Åelva i Nordland har PKD forårsaket en betydelig reduksjon i ungfisktetthet hos begge fiskearter. Ved ungfiskundersøkelsene i 2019 ble forekomsten og utbredelsen av ungfisk med ytre symptomer på PKD kartlagt. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene viste at det var lavere tettheter av både laks og ørret enn forventet for et normalt produktivt laksevassdrag. Det var fullstendig bortfall av ungfisk eller aldersklasser på enkeltstasjoner. Dette gjelder først og fremst for ørret, men også generelt for laksunger. Det ble funnet kun én fisk med symptomer på PKD. Tetthetene avtok oppover i hovedelva, noe som trolig kan knyttes til at oppvandrende fisk må passere flere fosser som kan være vandringshindrende på enkelte vannføringer. Imidlertid viste funn av laks på øverste elfiskestasjon at anadrom fisk kan vandre helt opp til den fullstendige vandringsbarrieren øverst i hovedelva. Høy og variert vannføring kan forenkle oppvandring i enkelte år, mens i tørre år vil vannføringen være så lav at få fisk kommer seg opp fossene. Dette vil gi store mellomårsvariasjoner i produksjon av ungfisk i øvre deler av vassdraget. Flere år med ungfiskundersøkelser, og potensielt andre typer undersøkelser (som for eksempel radiomerking av fisk), er nødvendig for å fange opp denne variasjonen og gi et mer sikkert svar på hvor vandringshindrende de tre fossene er. I sidegrenen ble det ikke funnet laks ovenfor den antatte vandringsbarrieren Nilsafossen, og det ble vurdert at det er lite sannsynlig at et stort antall anadrom fisk klarer å passere fossen. Bortsett fra noe påvirkning av landbruksaktivitet i nedre deler av vassdraget, ble det det ikke observert menneskeskapte inngrep i stor nok grad som kan forklare de lave tetthetene funnet ved undersøkelsene i hovedelva og Melvasselva i 2019. I sidebekkene Søvassbekken og Ytteroldsbekken var imidlertid inngrepene større. I Ytteroldsbekken var kantskogen fjernet og bekken utrettet på lange strekninger, noe som sannsynligvis har medvirket til at substratet i bekken var dominert av sand og dermed lite egnet for gyting. Svært lite av bekken fremsto som i naturtilstand, og flere kulverter under vei, samt lukking av bekken under dyrkamark, gjør trolig at anadrom fisk ikke klarer å vandre opp og utnytte et ovenforliggende vann med innløpsbekk. Vassdragsystemet har trolig opprinnelig hatt en viktig funksjon som gyte- og oppvekstområde for sjøørret, men på grunn av de store inngrepene i bekken har den sannsynligvis ved dagens tilstand en mindre viktig rolle i rekrutteringen av ungfisk til Oldvassdraget. Feltbefaringen i Søvassbekken viste at bekken har svært godt egnet substrat for gyting og oppvekstområder for ungfisk av både laks og sjøørret, og at produksjonspotensialet ved naturtilstand er stort. Imidlertid viser befaringens beskrevne inngrep, knyttet til en for lav fastsatt minstevannsføring i bekken, informasjon om tørrlegging av bekken i perioder (konsesjonsbrudd), problematisk veikrysning under Søvassveien, og sperringen av oppgang i Søvatnet, at produksjonspoten-sialet i Søvassbekken er kraftig redusert, og at Søvatnet og tilløpsbekker er tapt for sjøvandrende laksefisk. Funn av årsyngel og eldre fisk i nedre del av bekken i 2019 viser likevel at bekken bidrar med en viss produksjon av laks og sjøørretunger til Oldvassdraget. Mulige avbøtende tiltak for å bedre forholdene for anadrom fisk i begge bekkene er foreslått i rapporten. I lakseregisteret (https://lakseregisteret.fylkesmannen.no/) er anadrom strekning i vassdraget feilaktig satt til 6,5 km. Undersøkelsene i 2019 viste at total anadrom strekning i Oldvassdraget er omtrent 9,7 km (inkludert innsjøene og sidevassdrag). Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk per 100 m2 på de 10 elfiskestasjonene var 39 individer. Oldvassdraget oppnår med dette samlet sett «dårlig økologisk tilstand». År med dårlige oppgangsforhold vil føre til lavere tettheter i øvre del av vassdraget, og med det trekke den samlede økologiske tilstandsvurderingen uforholdsmessig mye ned, selv om dette ikke er forårsaket av menneskeskapte inngrep. I vassdrag med oppgangshindrende fosser, slik som Oldvassdraget, er i så måte en samlet økologisk tilstandsvurdering av hele vassdraget av mindre verdi. Som et grunnlag for sammenligning mellom år og i deler av vassdrag, er likevel den økologiske tilstandsklassifiseringen anvendbar. Oldvassdraget har godt nok habitat og nok egnet substrat for gyting og oppvekstområder til at det kan forventes vesentlig høyere tettheter av ungfisk enn det som ble registrert. Beskatningen i vassdraget er generelt antatt å være lav og overbeskatning av bestandene er trolig en lite sannsynlig forklaring på de lave tetthetene. Det er faglig forsvarlig å knytte noe av årsaken til de lave ungfisktetthetene til økt dødelighet forårsaket av PKD. I hvor stor grad PKD reduserer produksjonen av ungfisk i Oldvassdraget er vanskelig å vurdere ut i fra undersøkelsene i 2019, og ingen andre data å støtte seg til fra vassdraget. Kun én årsyngel av laks ble fanget med PKD-symptomer i 2019, men sykdomsutbrudd forårsaket av PKD er lettest å påvise etter perioder med lav vannføring og høy vanntemperatur. Det lave antallet av fisk med symptomer i 2019 kan skyldes av at undersøkelsene ble utført under miljøforhold der forventet antall fisk med symptomer er lavere. Dermed kan en stor andel av den parasitterte fisken allerede være døde og fjernet fra bestanden når undersøkelsene ble utført. En redusert sjøoverlevelse for begge arter de senere årene, slik situasjonen er for bestander i mange andre vassdrag i regionen, kan også være en medvirkende faktor til de lave tetthetene av ungfisk i Oldvassdraget. Vassdragets kompleksitet, med mange sidegrener, uklar sykdomssituasjon, uklar vannkvalitet (det er målt til dels lave pH-verdier), og potensielt store mellomårsvariasjoner i ungfisktetthet som følge av varierende oppvandringsforhold, gjør at det er vanskelig å trekke sterke konklusjoner ut fra kun ett år med undersøkelser. Det anbefales derfor at undersøkelsene i 2019 følges opp i kommende år. Det anbefales også at det gjennomføres mer inngående undersøkelser av forekomsten av PKD hos et representativt utvalg ungfisk (obduksjon og potensiell påvisning av PKD hos fisk uten ytre symptomer) for å kunne si mer om utbredelse og omfang av sykdommen i vassdraget.

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2020. Problemkartlegging og ungfiskovervåking i små sidevassdrag til Gaula. Undersøkelser i 2019. NINA Rapport 1741. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellinger (august-oktober) og problemkartlegging (april-oktober) gjennomført på strekningen Gaulosen – Midtre Gauldal i 2019. Arbeidet omfattet 54 stasjoner eller avgrensede bekkeområder i 23 forskjellige små vassdragssystemer til Gaula. Samtidig ble strekninger problemkartlagt og befart for å avdekke risiko eller årsaker til bortfall av laks/ørret. De beregnede ungfisktetthetene er benyttet til å klassifisere økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der avdekkede, potensielle påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er angitt og beskrevet dersom mulig. (Sjø-) ørret dominerer uten unntak foran laks i de undersøkte vassdragene i 2019, noe som skyldes at fokuset er rettet mot sjøørretbekker. Det er varierende resultater og mindre positiv utvikling i ungfisktettheter for enkelte bekker, mens andre bekker (både tiltaksbekker og øvrige) viser en mer positiv trend i utviklingen av ungfiskbestanden. Som tidligere år avdekkes og registreres nye, gamle, små og store inngrep og belastninger i mange viktige sjøørretvassdrag. Ungfisktellingene og problemkartleggingen i sidebekker til Gaula synliggjør konkrete behov for både små (utlegging av gytesubstrat og storstein) og mer omfattende tiltak (fullstendig restaurering, gjenåpning og etablering av frie vandringsveier), i mange vassdrag i årene fremover. Etter hvert som nye vassdrag inkluderes og problemkartlegges, avdekkes flere inngrep, endringer og påvirkninger. Problemkartleggingen de siste årene, og senest i 2019, viser at det generelle inngreps- og forurensningsomfanget øker i Gaulavassdraget, og vi ser en trend mot et stadig økende press på Gaulas nedbørfelt og sidebekker. Den relative betydningen av nye belastninger er nå mye større enn for 50-100 år siden, siden mange inngrep i dag gjøres i resterende deler av intakte sjøørretvassdrag. Arealbehovet for en rekke ulike samfunnsinteresser ser ut til å overskride hensynet til bevaring og styrking av vannmiljøtilstand. Bygging av ny vei langs Gaula, nydyrking av tidligere urørte nedbørfelt, økende virksomhet innen hogst og skogsarbeid og etablering av massedeponier i nær tilknytning til viktige sjøørretbekker, utgjør nå en stor og voksende risiko for irreversibel degradering og tap av areal knyttet til sjøørret og biologisk mangfold i bekkene. Per nå kan det se ut som det viktigste tiltaket vi står ovenfor er å verne eksisterende vassdragstrekninger og nedbørfelt for ytterligere inngrep, endringer og belastning. Samtidig ser vi svært positive effekter av ulike tiltak i bekkene. Derfor bør det være en prioritert oppgave å få satt i gang flere tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår for ørretunger. Utbedring av vandringshindre og -barrierer, tiltak mot forurensning og naturhermende restaureringstiltak er viktige virkemidler for å styrke sjøørretbestanden, og for å nærme seg vannforskriftens miljømål. Det må nå rettes et stort fokus på så vel vern av vassdrag og nedbørfelt som på tiltakssiden, for å ha realistiske forventninger om å nå fastsatte miljømål etter vannforskriften, samt for å ha mulighet til å bygge opp igjen en livskraftig og høstbar sjøørretbestand i Gaulavassdraget. Dette arbeidet starter i tilløpsbekkene, som i dag er nøkkelområdene for sjøørreten i Gaula.

Solem, Ø., Bergan, M.A. & Ulvan, E.M. 2020. Ungfiskundersøkelser i Børsaelva og Vigda høsten 2019. NINA Rapport 1740. Norsk institutt for naturforskning Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Børsaelva og Vigda høsten 2019. I Børsaelva viste ungfiskundersøkelsene jevnt over høye tettheter av lakseunger. Gjennomsnittlig tetthet for årsyngel av laks i hele vassdraget var 141 individer per 100 m2, som samlet sett er rundt gjennomsnittet av tettheter som ble registrert i perioden 2002-2006. Tettheten av lakseparr var noe av det høyeste som har blitt registret sammenlignet med perioden 2002-2006. Tetthet av aureunger var for både årsyngel og parr svært lave og da spesielt for årsyngel, som samlet sett hadde en gjennomsnittlig tetthet på like under 10 individer per 100 m2 for hele vassdraget. Slike tettheter må nærmest karakteriseres som en kollaps i bestanden. Vurdert etter forventningsverdier til tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Børsaelva klassifiseringen «God økologisk tilstand». Hovedårsaken til dette er de høye tetthetene av årsyngel av laks og lakseparr på de fleste stasjoner. Dette er gode indikatorer på vann- og habitatkvalitet, samt frie vandringsveier for gytefisk. De lave tetthetene av aureunger, uansett aldersklasser, indikerer at sjøaurebetsanden har store problemer i Børsaelva. Dette har flere og kompliserte årsaker, men konkurranseforholdet mellom laks og aure og redusert overlevelse i sjøen, er trolig viktige. Ungfiskundersøkelsene i Vigda viste for de fleste stasjoner lave tettheter av både laks- og aureunger. For aure var tettheten av både yngel og parr per 100 m2 på nivå med det laveste som er registrert for perioden 2002-2007, 2015 og 2017. Det er uklart hva dette skyldes, men både tidligere høy beskatning, dårlige habitatforhold i nedre deler av vassdraget, oppvekstforhold i sjøen og delvis tørrlegging som følge av enkelte stopp i kraftverket, utgjør mulige årsaker. Tetthet av lakseparr (≥ 1+) var jevnt over lav på alle stasjoner og under det halve av det laveste som ble funnet i perioden 2002-2007. For laksyngel var det samlet sett moderate tettheter. Sammenlignet med undersøkelser gjennomført i perioden 2002-2007, 2015 og 2017 er estimert tetthet av årsyngel av laks i 2019 blant de laveste som er registrert. Tidlig i september var det et uhell hvor en gravemaskin som drev arbeid ved kraftverket i Sagbergfossen kjørte seg fast og sank dypt ned i leira. For å lette bergingsarbeidet som tok over tre uker, ble utløpet av Ånøya i perioder stengt. Dette medførte svært lav vannføring i Vigda, og tidvis høyt innhold av leire og slam i vannet. Denne finpartikulære forurensningen, med kraftig turbiditet og blakking av elvevatnet strakte seg helt ned til utløpet i sjøen. Under denne hendelsen ble det registrert at noen individer av PIT-merket gytefisk av laks og sjøaure, som tidligere på høsten hadde vandret opp i vassdraget, vandret ut og ned forbi antennene (ikke publiserte data). Etter hvert ble vannstanden i Ånøya så høy at utløpet som var stengt måtte åpnes igjen, noe som resulterte i svært høy vannføring i Vigda. Den høye vannføringen ble av lokale betegnet som «den høyeste» de hadde sett og førte til at mye av leireslammet som hadde lagt seg på bunnen ble vasket ut. Ungfiskundersøkelsene høsten 2019 viste avvikende resultater fra tidligere år med høyere tettheter nede i vassdraget og lave og til dels svært lave tettheter i øvre deler. Dette er avvikende fra tidligere år og også fra registreringer under gytefisktellingene i 2018. Vi forklarer de uventede resultatene med at ungfisk etter hendelsen med gravemaskina har flyttet seg nedover i vassdraget for å oppsøke elvepartier med mer gunstige vann- og miljøkvalitet. Det faktum at PIT-merket voksenfisk forlot vassdraget i samme tidsrom som hendelsene pågikk, styrker denne konklusjonen ytterligere. Det er ikke utenkelig at deler av bestanden har dødd som følge av disse hendelsene. Etter denne hendelsen (seneste i desember 2019) har det vært episoder der vannføring ut av Ånøya er blitt stengt uten at vi vet årsaken. Dette har medført svært lav vannføring i anadrom sone av vassdraget og dermed har trolig en del gytegroper fra høstens gyting blitt tørrlagt. Ut fra en samlet ekspertvurdering settes økologisk tilstand i vassdraget ned til «Moderat». Bakgrunnen for nedgraderingen av tilstandsklassen er lavere tetthet enn forventet av årsyngel av laks på sju av ni stasjoner, lave til svært lave tettheter av lakseparr, i tillegg til jevnt over svært lave tettheter av aureunger. Vassdraget har tidligere hatt betydelig høyere tettheter av både laks- og aureunger, og tetthetene i 2019 er historisk lave for både laks- og aureunger. Samlet sett var registrerte tettheter av parr (laks og aure) i 2019 på samme lave nivå som i 2017, og en forverring fra de lave parrtetthetene som ble registret i deler av vassdraget i 2015. Tetthetene som ble registrert i 2017 og 2019 er de laveste som har blitt registrert og det gir grunn til bekymring. Sett i lys av høstens hendelser i vassdraget, er det grunn til å frykte ytterligere økt risiko for menneskeskapte belastninger i Vigda. Reduksjonen i tilstandsklasse knyttes derfor også til menneskeskapte inngrep og endringer i vassdraget. Dersom vi deler vassdraget i nedre og øvre del, settes økologisk titsandsklasse til henholdsvis God og Moderat. Avviket fra fastsatte miljømål for Vigda ser ut til å øke for hvert år som går, synliggjort i trenden med stadig lavere ungfiskproduksjon i elva. Vi anbefaler nå at det nå utarbeides en detaljert tiltaksplan for Vigda, der alle innsamlete data og kunnskap om vassdragets miljøtilstand per i dag oppsummeres, vurderes og håndteres i forhold til eksisterende og framtidige påvirkninger. Tiltaksplanen må konkretiseres med forslag til tiltak for å avbøte det økende omfanget av belastninger, slik at den negative utviklingen i vann- og habitatkvalitet etter hvert kan stoppe, eller om mulig, snus. Ungfiskovervåkingen må fortsette. For å følge bestandsstatusen for ungfiskbestandene i vassdraget, samt å kunne avdekke eller skille mellomårsvariasjoner med for eksempel tiltakseffekter, anses det som svært viktig å ha kontinuerlige årlige data for ungfisktettheter fra de samme stasjonene over flere år. Slike undersøkelser vil gi et verdifullt grunnlag for en treff-sikker og god forvaltning av bestandene i vassdraget.

Havn, T.B., Ulvan, E.M, Solem, Ø., Puffer, M. & Bækkelie, K.A.E. 2020. Tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Driva nedenfor fiskesperra. NINA Rapport 1788. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 ble det foretatt undersøkelser i 14 små og store sidevassdrag til Driva nedenfor fiskesperra. Standard ungfiskundersøkelser, registrering av inngrep og generell problemkartlegging hadde hovedfokus. Formålet med undersøkelsen var å få et inntrykk av bekkenes potensial for sjøørretproduksjon og så langt det lot seg gjøre komme med kostnadseffektive forslag for å bedre forholdene for fisk. Resultatene presenteres for hvert enkelt sidevassdrag. Som forventet dominerte sjøørret i fangstene fra det elektriske fisket, og ungfisk av laks ble bare påvist i sju av de 14 sidevassdragene. Generelt ble det registrert lave tettheter av ungfisk, selv om enkelte bekker hadde tilfredsstillende tettheter. De lave tetthetene kan både skyldes naturlige forhold og inngrep i de enkelte sidevassdragene, men i noen tilfeller kan den generelt lave sjø-ørretbestanden i Drivavassdraget være en like god forklaring. Ungfiskundersøkelser i hovedelva og en gytefisktelling i 2019 viser at sjøørretbestanden i Driva er på et historisk bunnivå. Store deler av de undersøkte sidevassdragene var påvirket av menneskelig aktivitet, og få strekninger fremsto som ved naturtilstand. De mest typiske inngrepene var reduksjon av habitatkvaliteten forårsaket av utretting av bekkeløpet og fjerning av kantvegetasjon i forbindelse med jord-bruk eller veibygging. Dette kan føre til erosjon og tilførsel av finstoff til bekken som overgår vassdragets selvrensingsevne. Mange av de undersøkte sidevassdragene var preget av mye sand og silt, noe som reduserer kvaliteten på gyte- og oppvekstforholdene. Utretting og fjerning av svinger i et naturlig bekkeløp reduserer dessuten også den totale anadrome strekningen, samtidig som bekkeløpet blir mer uniformt i form av at små kulper i elvesvingene forsvinner. Slike dypere partier er spesielt viktige i bekker som lett blir påvirket av perioder med tørke. Sidevassdragene passerte ofte under mange veier, via kulverter eller under bruer. Mange av kulvertene var lagt ned i bekken, og mange bruer hadde også naturlig elvebunn, slik at det er lettere for fisk å passere. Likevel var det noen sidevassdrag som har en kortere anadrom strekning enn opprinnelig på grunn av menneskeskapte vandringsbarrierer. Noen kulverter kan dessuten være vanskelig å passere for oppvandrende fisk på enkelte vannføringer, og flere kulverter i en bekk kan virke kumulativt og stoppe oppvandring, selv om ingen av kulvertene i seg selv er absolutte vandringsbarrierer. Basert på befaringene i de 14 sidevassdragene ble dagens anadrome strekning for alle bekkene samlet vurdert til å være omtrent 13 km. Anadrom strekning varierte fra snaue 200 m i Fagerbekken til 2,2 km i det store sidevassdraget Grøa. På grunn av Sunndalens utforming, med stupbratte fjellsider og en relativt smal dal, er bekkene nedenfor fiskesperra korte, og substratstørrelsen i bekken øker raskt med meter over havet. En typisk bekk i Driva har dermed en ganske kort anadrom strekning og et lavere produksjonsareal sammenlignet med mange bekker med lengre laks- og sjøørretførende strekninger i vassdrag med slakere topografi, slik som for eksempel i Gaula- og Orklavassdraget. Til tross for sine relativt korte lakseførende strekninger bør viktigheten av sidevassdragene i Driva likevel ikke undervurderes. Slike sidevassdrag er ofte viktige gyte- og oppvekstområder for sjøørret, og de fungerer også som en sikkerhetsventil hvis noe skulle skje i hovedelva, for eksempel ved forurensing.

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2020. Hammerbekken, Buvika (Skaun kommune). Fiskebiologiske undersøkelser i anadrom strekning og oppfølging av ras-sikringstiltak i Hammerdalen i 2020. NINA Rapport 1904. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med gjennomføring av ras-sikringstiltak i Hammerdalen og Hammerbekken, Buvika, har Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjennomført problemkartlegging, bunndyrundersøkelser, ungfisktellinger og gytegroptaksering/gytefisktellinger vår og høst 2020. Undersøkelsene er gjennomført for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag for vannforekomsten, og for å bistå med faglige vurderinger knyttet til de planlagte sikringstiltakene i bekken. Denne NINA-rapporten presenterer resultater og vurderinger knyttet til undersøkelsene høsten 2020. Resultater fra vårundersøkelsen er presentert i et separat NINA prosjektnotat vedlagt denne rapporten. På bakgrunn av ungfiskundersøkelsene i Hammerbekken våren og høsten 2020 konkluderer vi med at vassdraget i dag er et svært viktig sjøørretvassdrag til indre del av Trondheimsfjorden og Gaulosen. Vassdraget har imidlertid store hydromorfologiske utfordringer. Da det ikke foreligger flerårige data fra Hammerbekken, er kunnskapsgrunnlaget for vagt til å konkludere hvorvidt status for fiskebestanden i 2020 er representativt for vassdraget over tid. Sikringsarbeidet i Hammerbekken har ivaretatt hensyn til fisk på tiltakstrekningen, og faglige innspill fra NINA- prosjektnotat 227 er langt på vei er tatt til følge ut fra de forutsetningene som forelå for sikringen. Naturlig storstein er lagt tilbake i elveløpet, og nye kulverter i overkant av tiltaksområdet er godt nedsenket, slik at vandringsforholdene for fisk er vesentlig forbedret fra før tiltaket. Bekkeløpet er hevet og flyttet noe, men følger naturlig vannvei, og utformet i tråd med retningslinjer, med noe grad av variasjon dybde i strykstrekningene på partiet. Avrenning av finkornede sedimenter ifbm sikringstiltaket har ført til uheldige effekter nedstrøms i Hammerbekken, med fare for å påvirke gyte- og oppvekstområdene her negativt. Det ble derfor besluttet å tilføre rikelig med naturlig elvestein i gytestørrelser på tdiligere kjente gyteområder, for å heve kvaliteten på gyteområdene umiddelbart. Dette avbøtende tiltaket ser foreløppig ut til å ha hatt svært positiv effekt for gyting allerede høsten 2020. NINA vurderer at Hammerbekken har behov for ytterligere tiltak for å oppfylle miljømål etter vannforskriften. Dette ansees som strengt nødvendige tiltak, som gjør at vannforekomsten får tilbake tapte vassdragskvaliteter, som igjen gir grunnlag for en økt og mer livskraftig sjøørretbestand. Etter flere tiår med inngrep og endringer i bekkeløpet, har bekken stort underskudd av naturlig elvestein, gytesubstrat og dypområder/kulper. Dette gjelder spesielt bekkepartiene nedstrøms E6 og Snøfuglveien. Disse kvalitetene var til stede i Hammerbekken før den ble kanalisert, steinsatt og endret etter veibygging og urbanisering i området. Hammerbekken videre sterkt påvirket av vannkraftregulering og det er fraført vann fra anadrom strekning. Det er oppført demninger i nedbørfeltet, hvorav minst en av disse ikke synes å ha minstevannsføringslipp til bekkestrekninger nedstrøms. Et av de viktigste tiltakene for sjøørreten i Hammerbekken vil være å etablere en helårs minstevannsføring på minimum 20 liter i sekundet nedstrøms demningen ved Nydammen. I dag synes tilfeldige lekkasjer i demningen, anslagsvis noen få liter i sekundet, å være årsaken til at sjøørret overlever og det er mulig å opprettholde det biologiske mangfoldet i nedre del av bekken. Avslutningsvis ønsker vi å framheve at Hammerbekken er et viktig rekreasjons- og friluftsområde for lokalbefolkningen i Buvika, der turstier nær bekken anvendes hyppig av turgåere, samt skole- og barnehagebarn. NINA anbefaler at status for Hammerbekken følges opp i minimum tre år, med oppstart allerede i 2021. Dett for å følge opp gjennomførte tiltak i forbindelse med ras-sikring, innhente gode data forut for nye tiltak som er foreslått eller er under planlegging, og eventuelt avklare eller avdekke problemstillinger som må utbedres i vassdraget.

Frode Fossøy, Rolf Sivertsgård, Hege Brandsegg, Øyvind Solem, Kjetil Hindar og Tor Atle Mo 2019. Miljø-DNA som metode for overvåking av Gyrodactylus salaris og laks i Drivaregionen. NINA Rapport 1641. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi testet miljø-DNA som metode for overvåking av fiskeparasitten Gyrodactylus salaris og laks i elva Driva i forbindelse med oppføringen av fiskesperra ved Snøvasfossen i 2017. Som del av bekjempelsen av G. salaris fra elva Driva er det ønskelig å dokumentere at både parasitten og verten etter hvert forsvinner ovenfor sperra. Vi presenterer her data fra de to første årene av denne undersøkelsen. I tillegg har vi testet forekomst av G. salaris i forhold til et vandringshinder i elva Usma. Vi har i 2017 og 2018 testet ulike filtre og vannvolumer for påvisning av G. salaris. I 2017 ble det bare tatt prøver i november, mens det i 2018 ble tatt prøver både i september og i november. Resultatene viser at vi kan påvise G. salaris, samt dens slektning G. derjavinoides som parasit-terer ørret, på de aller fleste målepunktene vi tok prøver fra både i Driva og Usma. Vi påviste verken laks eller G. salaris ovenfor vandringshinderet i Usma. I Driva økte DNA-konsentrasjonen av både laks og ørret nedstrøms sperra som forventet. For G. salaris fant vi høyest DNA-konsentrasjon like over sperra i november 2017, men i september 2018 fant vi høyest DNA-konsentrasjon nedenfor sperra. DNA-konsentrasjonen av G. salaris var mye høyere i september enn i november. Vi anbefaler derfor at videre undersøkelser gjøres i september for å overvåke parasitten med miljø-DNA. Vi fant ingen store endringer i konsentrasjonen av miljø-DNA for verken G. salaris eller laks fra november 2017 til november 2018. En varm sommer i 2018 har sannsynligvis ført til høy overle-velse av parasitten til tross for en reduksjon av antall laksunger. Med bortfall av 0+ generasjonen ovenfor sperra er også de gjenværende laksungene større i 2018. Konvensjonelle el-fiskeunder-søkelser fanget bare opp 22 laks ovenfor sperra i 2018, men antall parasitter per laks var mye høyere i 2018 enn i 2017.

Sollien, V.P., Havn, T.B., Pettersen, O., Nielsen, L.E., Sandodden, R., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2019. Gytefiskundersøkelser i Austerelva og Ferja (Årgårdsvassdraget). Årsrapport 2018. NINA Rapport 1635. Norsk institutt for naturforskning. De tre elvene Austerelva, Ferja og Øyensåa renner sammen til Årgårdselva. Til sammen utgjør disse Årgårdsvassdraget. Årgårdsvassdraget er et regionalt viktig vassdrag for laks og sjøørret. I Øyensåa overvåkes gytebestandene med en fisketeller med kamera i Berrefossen, men i Austerelva og Ferja er det ikke gjort noen tellinger tidligere. Gjennomføring av gytefisktellinger i Austerelva og Ferja høsten 2018 var krevende på grunn av vær og vannføring. Mye nedbør ga høy vannføring og redusert sikt. Gytefisktellingene ble gjennomført på de to dagene i gytetida (15. og 16. oktober) det var best forhold for lysfiske, men likevel var det mulig å observere kun en liten andel av fisken som oppholdt seg der. At tellingene først lot seg gjennomføre da en stor del av gytingen tilsynelatende var unnagjort kan også ha bidratt til at det ble observert lite fisk. Under gytefisktellingene i Austerelva ble det registrert 24 laks (omtrent 50 % av anadrom strekning ble forsøkt undersøkt). Basert på kjønnsfordelingen ble det beregnet at dette tilsvarer omtrent 10 kg hunnlaks. I Ferja ble det registrert 83 laks og 19 sjøørret (omtrent 35 % av anadrom strekning ble forsøkt undersøkt). Dette ble beregnet til å tilsvare omtrent 40 kg hunnlaks. Samlet gytebestandsmål for laks i de to elvene er 2512 kg (1884 kg og 3139 kg som nedre og øvre grense) hunnlaks. På grunn av de dårlige forholdene da tellingene ble gjennomført er resultatene fra denne undersøkelsen mindre egnet til å brukes til vurdering av oppnåelse av gytebestandsmålet i de to elvene. Imidlertid var forholdene for telling gode på enkelte deler av strekningene som ble undersøkt, og det er verdt å merke seg at det også der ble observert svært lite fisk. I begge elvene er det vanskelig å si noe om størrelse på gytebestandene av sjøørret, siden hoveddelen av gytinga mest trolig var over på tidspunktet tellingene ble gjennomført. Skjellanalyser fra laks fanget under gytefisktellingene viste ikke innslag av rømt oppdrettslaks i noen av elvene. I Austerelva gjorde den relativt høye vannføringen at det kun ble tatt skjellprøve av én laks. I Ferja ble det samlet inn skjellprøver av 19 laks, ni hunnlaks og ti hannlaks. To av hunnene og én hann hadde gytt tidligere. Alle flergangsgyterene hadde vært totalt to vintre i sjøen. De fleste laksene hadde vært to eller tre år i elva før de gikk ut som smolt. Gjennomsnittlig sjøalder var 1,3 år. Det anbefales at det blir gjort et nytt forsøk på å registrere gytefisk i Ferja under mer gunstige forhold i 2019. Austerelva anses som mindre egnet for gytefisktellinger, og det anbefales ikke nye tellinger der. Forholdene i Ferja i 2018 var såpass krevende at det var vanskelig å vurdere hvor mye av strekningen som er egnet for lysfiske i et normalår. Men selv om ikke hele elva lar seg undersøke hvert år, vil tellinger på utvalgte strekninger trolig kunne gi informasjon om hvor stor gytebestandene er. Drivtelling vurderes som en mindre egnet metode i Ferja. Det anbefales også at ungfiskundersøkelser ved strandnært el-fiske gjennomføres i tillegg til gytefisktellingene i 2019. Disse undersøkelsene vil øke kunnskapen om bestandsstatus hos laks og sjøørret. Tilslaget av årsyngel i 2019 vil kunne gi et tegn på hvor representative gytefisktellingene i 2018 var.

Bergan, M. A. & Solem, Ø. 2019. Problemkartlegging og ungfiskovervåking i små sidevassdrag til Gaula. Undersøkelser i 2018. NINA Rapport 1614. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultater fra ungfisktellinger og problemkartlegging gjennomført på strekningen Gaulosen – Midtre Gauldal i 2018. Feltarbeidet for undersøkelsene ble gjennomført i perioden august-november 2018. Blant sidevassdragene er flere tidligere undersøkte stasjoner inkludert for årlig overvåking av ungfisktetthet, samt at flere nye sidevassdrag er inkludert for problemkartlegging. Omfanget i 2018 var 60 stasjoner eller avgrensede bekkeområder i 30 for-skjellige små vassdragsystemer/lokaliteter til Gaula. Samtidig ble strekninger problemkartlagt og befart for å avdekke risiko eller årsaker til bortfall av laks/ørret. De beregnede ungfisktetthetene er benyttet til å klassifisere økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, og registrerte eller potensielle påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand, er forsøkt angitt dersom mulig. (Sjø-)ørret dominerer uten unntak foran laks i de undersøkte vassdragene i 2018, noe som skyldes at fokus er lagt på sjøørretbekker i overvåkingen. Det er varierende resultater og mindre positiv utvikling i ungfisktettheter for enkelte bekker der det er gjort tiltak, mens andre bekker (både tiltaksbekker og øvrige) har en mer positiv trend i utviklingen av ungfiskbestanden. Som tidligere år avdekkes og registreres nye, gamle, små og store inngrep og belastninger i mange viktige sjøørretvassdrag. Ungfisktellingene og problemkartleggingen i sidebekker til Gaula synliggjør store, konkrete be-hov for både små (utlegging av gytesubstrat) og mer omfattende tiltak (restaurering, gjenåpning og etablering av frie vandringsveier), i mange vassdrag i tiden framover. Etter hvert som nye vassdrag oppdages, inkluderes og problemkartlegges i undersøkelsene, avdekkes ytterligere inngrep, endringer og påvirkninger. Det må nå gis større fokus enn tidligere på tiltakssiden, for å ha realistiske forventninger om å nå fastsatte miljømål etter vannforskriften, samt for å ha mulighet til å bygge opp igjen en livskraftig og høstbar sjøørretbestand i Gaulavassdraget. Dette arbeidet starter i tilløpsbekkene, som er nøkkelområdene for sjøørreten i Gaula.

Solem, Ø., Havn, T.B., Karlsson, S., Bergan, M.A., Hindar, K., Skoglund S. & Pettersen, O. 2019. Ungfiskundersøkelser i Usma (Sunndal) høsten 2018. NINA Rapport 1620. Norsk institutt for naturforskning. Usma er en av fire elver i Drivaregionen som er infisert med Gyrodactylus salaris. I både Usma og Driva er det etablert en fiskesperre (stengt fisketrapp i Usma) som skal stoppe all oppvandring av fisk og dermed hindre produksjon av laks på oversiden. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger dør eller vandrer ut til sjøen, vil elva ovenfor sperra tømmes for vert og parasitt. Deretter behandles elva kjemisk for å fjerne G. salaris fra de nedre delene. Før behandling er det nødvendig å kartlegge den genetiske variasjonen mellom fiskebestandene i de infiserte elvene i regionen (Driva, Usma, Litldalselva og Batnfjordelva). Resultatene vil brukes i bevaringsarbeidet som skal gjennomføres i forkant av behandlingene. Ungfiskbestandene av laks og aure i Usma ble derfor undersøkt ved elektrisk fiske på 10 stasjoner nedenfor den stengte fisketrappa. Der ble det samlet inn vevsprøver av laks og aure til genetiske analyser, ungfisktettheter ble beregnet og prevalens og intensitet av G. salaris på laksunger ble kartlagt. Ungfiskundersøkelsene ga også grunnlag for å gjøre en økologisk til-standsklassifisering av vassdraget basert på forventningsverdier til ungfisktetthet. I tillegg ble tre områder ovenfor fisketrappa avfisket for undersøke om laks hadde klart å passere og gytt ovenfor. Det var en klar dominans av aureunger i fangstene nedenfor sperra, og det ble funnet årsyngel av aure og aureparr på alle lokalitetene. Årsyngel av laks ble fanget på alle stasjoner unntatt to, mens det ikke ble fanget lakseparr på noen av stasjonene. Det ble fanget kun tre artshybrider. Vurdert ut fra forventningsverdier til ungfisktetthet for vassdraget var tettheten av årsyngel av aure tilfredsstillende på de fleste stasjonene (gjennomsnittlig estimert tetthet 55 individer per 100 m2), lav for aureparr (17 individer per 100 m2) og lav for årsyngel av laks (19 individer per 100 m2). Det ble ikke funnet ungfisk av laks ovenfor fisketrappa. Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk på stasjonene var 92 individer per 100 m2. Med det oppnår Usma «svært god økologisk tilstand», men tilstanden settes ned til «moderat økologisk tilstand» etter en ekspertvurdering. Årsaken til nedjusteringen er at tettheten av aureparr er urovekkende lav, og lakseparr er totalt fraværende på alle stasjoner. I tillegg har Usma mange landbruks- og veirelaterte inngrep som kan ha negativ økologisk effekt (redusert produksjonspotensial i forhold til naturtilstand). Tilløpsbekker er lagt i bakken, kanalisert og endret, og ved utretting og steinsetting av elvesidene er mange elvesvinger fjernet, slik at elvas naturlige dynamikk og tilgjengelig elveareal er redusert. Av lakseyngelen var 42 % infisert med G. salaris. Hver fisk hadde i gjennomsnitt 70 parasitter og den høyeste infeksjonen var 650 parasitter på én fisk. Laks i Usma viste stor grad av innkrysning med oppdrettslaks. Etter at individer med oppdrettsopphav var luket ut (38 % av fisken), viste de resterende individene av laks en høy signifikant genetisk forskjell fra laks fra Driva. Den genetiske distansen mellom bestandene i Usma og Driva lignet på det som er observert i andre studier mellom andre nærliggende laksevassdrag. Dette tyder på at Usma har en stedegen laksebestand. Aure i Usma viste store og høyst signifikante genetiske forskjeller fra aure i Driva. Auren i disse to elvene representerer derfor to genetisk adskilte bestander. Aureunger fanget ovenfor den stengte fisketrappa var også genetisk forskjellig fra aureunger fanget nedenfor fisketrappa. Den mest nærliggende tolkningen av denne forskjellen er at stengingen av fisketrappa (tidlig på 1980-tallet) har ført til en oppdeling av den anadrome aurebestanden i elva, og at denne separasjonen over tid har ført til genetiske forskjeller. En alternativ forklaring er at auren ovenfor trappa er blitt innkrysset med en annen stedegen stamme av aure. Videre analyser av andre mulige bestander av aure lengre opp i Usma vil kunne belyse dette. De genetiske forskjellene mellom laks- og aurebestandene i Driva og Usma er så store at Usma bør sees på som en egen enhet for bevaring, og ikke som en elv med feilvandret laks eller sjøaure fra Driva. Bestandene i Usma bør derfor forvaltes separat fra andre bestander for å ivareta den stedegne genetiske variasjonen og de genetiske tilpasningene.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bremset, G., Havn, T.B, Jensås, J.G., Ulvan, E.M., Hatten, L., Bongard, T., Borgos, T., Nielsen, L.E. & Rognes, T. 2019. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2018. NINA Rapport 1619. Norsk institutt for naturforskning. I perioden 2013-2018 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser i hovedstrengen av Gaula og i noen utvalgte sidevassdrag for å overvåke status hos bestandene av sjøvandrende laksefisk i Gaulavassdraget. I 2018 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 59 stasjoner, hvorav 27 stasjoner lå i hovedstrengen av Gaula. Stasjonsnettet i sidevassdrag besto av fire stasjoner i Bua og 16 stasjoner fordelt i de sju mindre sidevassdragene Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua. På grunn av et uhellsutslipp av tunnelvann med forhøyet pH i Sokna, ble stasjonsnettet her utvidet fra åtte til tolv stasjoner. I tillegg ble det utvidet med ungfiskundersøkelser vår og sommer, undersøkelser av rognoverlevelse på våren og bunndyrundersøkelser på høsten. Det var betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure i hovedstrengen av Gaula. Under det strandnære elektrofisket ble det fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 27 undersøkte stasjonene, mens det ble fanget lakseparr (≥ 1+) på 26 av stasjonene. Det var betydelig lavere tetthet av lakseparr i nedre enn i midtre deler. I øvre deler av hovedstrengen har tetthetene av lakseparr jevnt over hatt en negativ utvikling, og begynner nå å bli faretruende lav i noen elve-områder av Gaula. Årsyngel av laks var noe jevnere fordelt, og de høyeste tetthetene ble hovedsakelig funnet i nedre halvdel av vassdraget. Også for årsyngel har det vært en negativ trend i øvre deler. Det er derfor grunn til å tro at tettheten av lakseparr vil avta ytterligere i øvre deler av elva de kommende år. Årsaken til dette er uklar, da det ikke er registrert noen vesentlig synlige endringer i habitatkvalitet. Øvre deler av Gaula er svært viktige områder for den totale produksjonen av laks i Gaulavassdraget. For høy beskatning, samt økt avrenning fra tidligere gruvevirksomhet i øvre deler av vassdraget, kan være to mulige medvirkende årsaker. Det bør derfor vurderes strengere beskatningsregler i vassdraget, samt at det blir etablert et mer helhetlig undersøkelsesprogram for å undersøke om avrenning fra nedlagte gruver har økt. Et slik undersøkelsesprogram bør også inkludere bunndyrundersøkelser, da slike undersøkelser gir et bedre konklusjonsgrunnlag enn det øyeblikksbildet som en vannprøve gir. For vassdraget sett under ett ble de høyeste tetthetene av lakseparr funnet i området mellom Støren og Singsås, og i avsnittet mellom Gåregrenda og Eggafossen i Holtålen kommune. De høyeste tetthetene av årsyngel av laks ble funnet i området mellom Kvål og Støren, samt på stasjoner i sideelvene Sokna og Herjåa. Tettheten av årsyngel av laks var gjennomgående betydelig høyere i Sokna enn i Gaula. Relativt høye tettheter av årsyngel i områdene både opp- og nedstrøms uhellsutslippet indikerer at rogn-overlevelsen ikke ble særlig påvirket av utslippet. Ved undersøkelsene som ble gjennomført i slutten av juni 2018 ble det fanget færre parr enn det som har vært normalt i området nedstrøms utslippspunktet. Også ved høstundersøkelsen ble det funnet uvanlig lave tettheter av lakseparr på stasjonen som ligger ved det kommunale renseanlegget, som ligger like nedstrøms utslippsområdet, og som i tidligere år har vært blant de stasjonene med aller høyeste tettheter av lakseparr i Sokna. Det samme gjelder én stasjon litt lengre ned i vassdraget, mens de undersøkte områdene enda lengre nedstrøms ikke hadde samme negative utvikling. Den relativt store nedgangen av lakseparr på de to stasjonene som lå nedstrøms utslippsområdet, indikerer derfor at utslippet har hatt noen negative effekter på de første kilometerne nedstrøms utslippsområdet. Tettheten av laksunger i Bua er fortsatt under forventningsverdien for et såpass viktig sidevassdrag. For å følge utviklingen av ungfiskbestanden i vassdraget anbefales derfor videre undersøkelser. Det vurderes at Bua har en relativ stor betydning for lakseproduksjonen i Gaulavassdraget, og det er viktig at hele sidevassdraget er tilgjengelig for oppvandrende fisk. På de 16 stasjonene som ble undersøkt i Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua varierte tetthetene av årsyngel av laks mye. Med få unntak var de registrerte tetthetene jevnt over vesentlig lavere enn forventet. Dette gjelder spesielt for Hesja. I 2018 var tettheten av lakseparr på sju av de 16 undersøkte stasjonene lave (< 20 individer per 100 m2). Ingen av de andre områdene hadde høyere tettheter enn 60 individer per 100 m2, og for flere av dem kan tetthetene karakteriseres som lave. Generelt sett var tettheten av lakseparr opp mot forventningene for Forda, Herjåa og Holda, men lavere i de andre vassdragene (spesielt lavt i Hesja). De estimerte ungfisktetthetene tilsvarer Svært god økologisk tilstand for 11 av 16 stasjoner etter forventningsverdier for mindre vassdrag, mens to stasjoner i to vassdrag oppnår God økologisk tilstand (Hesja nedre og Lea øvre). En stasjon i Gaua oppnår Moderat økologisk tilstand. To stasjoner i Hesja har Svært dårlig økologisk tilstand og utgjør derfor et betydelig avvik fra forventet tetthet av laksefisk. Gjennomsnittlig tetthet for alle stasjoner er 70,3 laksefisker per 100 m², hvilket tilsvarer forventningsverdier innenfor God økologisk tilstand for små vassdrag Undersøkelsene i 2018 viste lavere forekomst av aure enn laks i Gaulavassdraget. Ungfisk av aure ble fanget på 19 av de 27 undersøkte stasjonene i hovedstrengen av Gaula, på alle de 12 stasjonene i Sokna, og på alle de fire stasjonene i Bua. I sidevassdragene Drøya, Forda, Herjåa, Hesja, Holda, Lea og Gaua ble det funnet aureunger på 14 av 16 stasjoner. Samlet sett er tetthetene av aureunger svært lave, og ungfiskundersøkelsene viser ingen positive tendenser i løpet av de siste årene. Situasjonen for sjøaurebestandene i Gaulavassdraget må derfor fortsatt betegnes som kritisk. Midlere tetthet av aureunger var vesentlig lavere enn det som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva og Eira. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av oppgangsproblemer, forurensing, fysiske inngrep og andre menneskeskapte belastninger. For å styrke sjøaurebestandene, anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i flere sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstsvilkår. Samtidig bør overvåkningsaktivitetene fortsette for å sikre gode data for å kvalitetssikre effekten av eventuelle tiltak, noe som sikrer et godt forvaltningsgrunnlag for sjøaure i Gaula. De lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler av Gaula i undersøkelsesperioden, tyder på at det i enkelte år er lav produksjon av laksesmolt i denne delen av vassdraget. Dette skyldes trolig flere faktorer som mangel på gytefisk, begrenset skjultilgang og redusert habitatkvalitet for ungfisk. Denne tre mil lange elvestrekningen utgjør en vesentlig del av Gaulas samlete produksjonsareal, og det er derfor viktig å få et best mulig grunnlag for å vurdere produksjonsevnen i dette området. For å få et bedre kunnskapsgrunnlag foreslås det å supplere strandnært elektrisk fiske med elektrisk båtfiske, slik at det er mulig å undersøke et bredere spekter av de områdetypene som benyttes av ungfisk. I Sokna ble det tatt fire minutters sparkeprøver på åtte stasjoner for å undersøke bunndyr. Alle stasjonene tilfredsstilte vannforskriftens krav om God økologisk tilstand, selv om antall organismer per minutt var lavere enn forventet. Uavhengig av undersøkelsens begrensede størrelse kan en konkludere med at en mulig sterk reduksjon i biologisk mangfold etter utslippet nå er reetablert, og ikke lenger kan registreres med standard metoder. Ulikhetene mellom stasjonene i denne undersøkelsen er imidlertid ikke signifikante, og kan ikke tilskrives utslippet.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Holthe, E., Havn, T.B., Pettersen, O., Sollien, V.P., Nielsen, L.E., Fugger, S. Fugger, K., Nøstum, B.L., Kleven, R. & Bremset, G. 2019. Gytefisktellinger i Børsaelva, Skjenaldelva, Snilldalselva og Vigda. Årsrapport 2018. NINA Rapport 1622. Norsk institutt for naturforskning. Gytefiskundersøkelsene som har vært gjennomført de siste årene er en viktig del av bestandsovervåkingen for Børsaelva, Skjenaldelva, Snilldalselva og Vigda. Det var generelt dårlige forhold for gytefisktellinger i 2018 med mye nedbør, stor vannføring og dårlig sikt. Det gjorde at det ikke var mulig med en fullstendig registrering av gytefisk i elvene. Dermed ble både totalt antall gytefisk og antall kilo hunnlaks underestimert. Under gytefisktellingene i Børsaelva ble det registrert 78 gytelaks, fordelt på 59 smålaks (≤ 3 kg) og 19 mellomlaks (3-7 kg). Det ble ikke registrert storlaks (≥ 7 kg). Kjønnsfordelingen var 58 % hanner blant smålaksen og 73 % hanner blant mellomlaksen. Dette tilsier at det under tellingen i Børsa ble observert 45 kg hunnlaks på 52 % av den lakseførende strekningen. Under tellingene i Skjenaldelva ble det registrert 183 laks på 53 % av den lakseførende strekningen i vassdraget. Av disse var 100 smålaks, 77 mellomlaks og seks storlaks. Kjønnsfordelingen var 59 % hanner blant smålaksen, 40 % hanner blant mellomlaksen og 33 % hanner blant storlaksen. Beregninger tilsier at det ble registret 258 kg hunnfisk i de undersøkte delene av vassdraget i 2018. Det ble registrert 48 laks på 90 % av den lakseførende strekningen i Snilldalselva. Andelen smålaks var mye lavere enn i 2017, noe som kan skyldes at dårlig sikt under tellingen gjorde det vanskeligere å oppdage små enn stor fisk. Basert på det observerte antallet gytelaks i Snilldalselva ble det beregnet minimum 63 kg hunnlaks i vassdraget. I Vigda ble det registrert 318 laks på 91 % av lakseførende strekning. Det tilsier at det minimum var 397 kg gytende hunnlaks i vassdraget. Rapportert fangst i løpet av fiskesesongen 2018 var 26 laks, noe som tilsier en uforholdsmessig lav beskatning dette året. Under gytefisktellingene i Vigda ble det registrert store områder hvor bunnsubstratet var tettpakket, og for lengre strekninger så det ut til å være lite skjul for eldre ungfisk (≥1+). Det ble også observert økt sedimentering i form av finmateriale i store områder i nedre halvdel av vassdraget. Det kan ikke utelukkes at dette kan bidra til lavere produksjon av laks i vassdraget. Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av storvokst gytefisk. Historisk sett har trolig sjøaure vært den dominerende arten i vassdragene. Hovedprioritet for undersøkelsene i 2018 var å dokumentere gytebestanden hos laks, og siden sjøaure gyter tidligere enn laks hadde trolig mesteparten av sjøauren vandret ut av vassdragene når gytefisktellingene ble gjennomført. Derfor er det forbundet en del usikkerhet med tellingene og det er vanskelig å si noe sikkert om størrelse på gytebestandene av sjøaure. Analyser av skjell fra 30 laks fanget under lysfiske i Snilldalselva viste én rømt oppdrettslaks og én laks som kunne ikke bestemmes med sikkerhet grunnet dårlig kvalitet på skjellprøven. Skjellanalysene viste ingen forekomst av oppdrettslaks blant 119 laks fanget under gytefisktellingene i Børsaelva, Vigda og Skjenaldelva, men én av laksene fanget i Børsa kunne ikke bestemmes med sikkerhet på grunn av for dårlig prøvekvalitet. På grunnlag av innsamlete skjellprøver ble gjennomsnittlig smoltalder beregnet til 2,2 år i Børsaelva, 2,7 år i Skjenaldelva, 2,6 år i Snilldalselva og 2,7 år i Vigda. Av de totalt 146 som skjellanalysen bekreftet som villaks hadde 42 gytt tidligere. I tillegg var det 12 individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før eller ikke. Gytefisktellingene var en videreføring av et årlig overvåkingsprosjekt som ble startet i Børsaelva og Vigda i 2014, utvidet med Snilldalselva i 2017 og Skjenaldelva i 2018. For å få et sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om mellomårsvariasjoner, er det viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i alle de fire vassdragene i 2019. I tillegg anbefales det å overvåke situasjonen i Vigda ved å følge opp med nye ungfiskundersøkelser tilsvarende de som ble gjennomført i 2015 og 2017. En god bestandsovervåking vil være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdragene. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor ungfiskundersøkelsene i 2015 og 2017 viste lave til svært lave tettheter av eldre ungfisk, uten at det er avklart hva som er årsaken til dette.

Robertsen G., Solem, Ø., Aalbu, F., Pettersen, O. og Havn, T.B. 2019. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2018. NINA Rapport 1626. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2018 ble ungfiskundersøkelser gjennomført på 22 stasjoner i Drivavassdraget. Stasjonene er spredt i anadrom del av vassdraget, og et utvalg av dem er brukt i tidligere undersøkelser. Formålet med undersøkelsene er å kartlegge og overvåke bestandene av ungfisk av laks og aure i Drivavassdraget, og kartlegge forekomsten av artshybrider. I tillegg følges utviklingen av G. salaris-infeksjonen på laksunger og artshybrider. Undersøkelsene er også viktige for å få kunnskap om hvordan opprettelsen av fiskesperra ved Snøvasfossen i 2017 påvirker bestandene av laks og aure i årene som kommer. Totalt ble det fanget 507 ungfisk av aure, laks og artshybrider høsten 2018. Av disse var det 35 laks, 462 aure og 10 artshybrider. De 10 artshybridene, som alle var parr (≥1+), ble identifisert ved hjelp av genetiske analyser. Av laksunger ble det bare funnet årsyngel og ettåringer, hvorav ettåringene var mest tallrike. Det ble ikke funnet årsyngel av laks på stasjoner oppstrøms fiskesperra i 2018. Dermed er det ikke noe som indikerer at voksen laks greide å komme seg over fiskesperra for å gyte i 2017. Tettheten av laksunger var lav i hele vassdraget, med et gjennomsnitt på 0,8 årsyngel og 1,6 ettåringer per 100 m2. Det var en generell nedgang i ungfisktettheter av laks sammenlignet med 2017. Mange forhold har antageligvis bidratt til denne nedgangen, men høye vanntemperaturer sommeren 2018 spilte antageligvis en stor rolle ved å gi gode forhold for G. salaris og dermed økt dødelighet hos laksungene. Denne fortolkningen samsvarer med at samtlige laksunger fanget høsten 2018 var infisert med G. salaris og at intensiteten av infeksjonene på disse jevnt over var høye. Etableringen av fiskesperra har også vært en medvirkende faktor til nedgangen, i og med at omtrent 75 km av anadrom strekning ikke lenger er tilgjengelig for laks. Det var også svært lave tettheter av årsyngel av laks nedstrøms fiskesperra. Det at det fortsatt var lave tettheter av laksunger i Driva i 2018, både opp - og nedstrøms fiskesperra, tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring eller tilpasning i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. Ungfiskbestanden av aure var dominert av årsyngel og ettåringer i 2018. Gjennomsnittlig tetthet av både årsyngel og parr, med henholdsvis 10,9 og 16,3 individer per 100 m2, lå på et lavere nivå enn de siste årene. Denne nedgangen gjaldt både for områder opp- og nedstrøms fiskesperra. Det lave antallet årsyngel av aure ovenfor fiskesperra kan antageligvis delvis tilskrives at kun 166 sjøaure ble sluppet forbi fiskesperra i 2017. Opphopning av gytefisk av laks og aure nedenfor fiskesperra høsten 2017 kan også ha virket negativt inn ved at gytegroper fra sjøaure i enkelte områder kan ha blitt gravd opp igjen av laks. Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2018 utgjør en sammenhengende tidsserie med verdifulle data. Fortsatte undersøkelser vil kunne avdekke eventuelle effekter av opphopning av gytefisk nedenfor sperra. En kontinuerlig overvåking i et stasjonsnett over tid er også viktig for å følge utviklingen i ungfiskbestandene. Dette gjelder spesielt for aure i delene av vassdraget ovenfor fiskesperra som nå knapt produserer ungfisk. Overvåkningen vil kunne gi verdifulle data i forhold til videre forvaltning av laks- og sjøaurebestanden i vassdraget. Selv om det fra 2018 ble iverksatt omfattende oppslipping av sjøaure over fiskesperra, kan det bli lavere gyteaktivitet oppstrøms fiskesperra. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure anbefales det derfor at fredningen av sjøaure i elvefisket (innført for fiskesesongen 2017) videreføres. Det anbefales også å utvide fredningen i sjø der det i dag er tilnærmet fritt fiske etter sjøaure.

Hindar, K., Diserud, O.H., Hedger, R.D, Finstad, A.G., Fiske, P., Foldvik, A., Forseth, T., Forsgren, E., Kvingedal, E., Robertsen, G., Solem, Ø., Sundt-Hansen, L.E. & Ugedal, O. 2019. Vurdering av metodikk for andregenerasjons gytebestandsmål for norske laksebestander. NINA Rapport 1303. Norsk institutt for naturforskning. Gytebestandsmålet er det nivået for gytebestandsstørrelse som sikrer god smoltproduksjon og langsiktig levedyktighet i en laksebestand. I 2007 rapporterte vi et førstegenerasjons gytebestandsmål for 80 viktige laksebestander i Norge. Samtidig påpekte vi mulige begrensninger i førstegenerasjons gytebestandsmål, og noen mulige forbedringspunkter for å lage mer presise mål. Ett av disse var beregning av produktivt areal. Her rapporterer vi et omfattende feltarbeid med målsetting å gjøre habitatklassifisering med skjulmålinger i alle vassdragene der vi hadde gode bestand-rekrutteringsdata. Vi har også kunnet inkludere nye vassdrag i analysene, siden fokus på gytebestandsmål har ført til interesse for å inkludere stadig flere vassdrag med informasjon om gytebestand og rekruttering. Vi har også videreutviklet vår dataanalyse med tanke på å kunne finne de viktigste mekanismene bak hvorfor det må legges mange egg pr areal for å fullrekruttere enkelte vassdrag, og langt færre egg pr areal for å fullrekruttere andre. Spesielt har vi fokusert på å forstå variasjonen i arealspesifikke gytebestandsmål mellom de vassdragene der vi har kunnskap om gytebestand og rekruttering. For å gjøre dette har vi satt alle vassdragene inn i en modell med felles stigningstall for rekruttering ved lave tettheter av gytefisk. Videre har vi gjennomført en rekke habi-tatmålinger for å se hvilke egenskaper ved elvene som best forklarer variasjonen i rekruttering og gytebestandsmål. Vi finner at andelen grus, det vil si godt gytehabitat, forklarer variasjonen i arealspesifikt gytebestandsmål mellom vassdrag godt (r2 = 0,49). Hvis vi i tillegg tar med andel oppveksthabitat (grus-bunn- og steinbunnareal) innenfor 150 meter fra gyteplassene i modellen øker forklaringsgraden r2 til 0,56. Bestand-rekrutteringsdata er krevende å samle inn, og i et variabelt miljø der variasjonen rundt bestand-rekrutteringskurven bli stor, så må en forklaringsgrad på over 50 % må sies å være tilfredsstillende. Vi har gjort bruk av lokale ressurspersoner i feltarbeidet som er nødvendig for (blant annet) å måle skjul, beregne tetthet av laksunger og telle gytefisk. Vi anbefaler at et viktig steg for utvikling av andregenerasjons gytebestandsmål blir å gå gjennom alle elvene i de delene av Norge der det er gjort detaljerte feltundersøkelser av gytebestand, habitatkarakteristikk og rekruttering, og at dette gjøres sammen med institutter og lokale ressurspersoner med detaljkunnskap om vassdragene. Etter fastsetting av gytebestandsmål for de viktigste laksevassdragene og beregning av måloppnåelse, økte fokuset på gytebestandsmål i Norge. Oppfølgingen tilsier at prosentvis måloppnåelse er bedre i dag enn da disse beregningene først ble presentert i 2009. Dette viser at innføringen av forvaltning etter gytebestandsmål har vært en formålstjenlig type regulering. Vi tror tilnærmingen til å sette enda mer presise gytebestandsmål presentert i denne rapporten kan gi ytterligere forbedringer.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Lamberg, A., Bergan, M.A., Berg. M., Forseth, T., Gabrielsen, S.E., Jensås, J.G., Krogdahl, R., Kvingedal, E., Skoglund, S.Ø., Skår. B. & T. Wiers. 2019. Fiskebio-logiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2018. NINA Rapport 1630. Norsk institutt for naturforskning. Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i forbin-delse med påleggsundersøkelser i Orklavassdraget i 2018. Undersøkelsene omfatter videotel-ling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, kartlegging av kjønnsfordeling hos laks, årlige analyser av vann-føringsforhold i reguleringspåvirkete områder, habitatkartlegging med plan for områdene opp-strøms Brattset kraftstasjon, samt kartlegging av munningsområder til sidevassdrag. I tillegg pre-senteres resultater fra ungfiskundersøkelser etter en delvis blokkering av tappeluke til minste-vannføringsløpet ved Bjørsetdammen vinteren 2018. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2018. Det ble i 2018 registrert at 4091 oppvandrende laks og 661 sjøørret passerte dammen. Den registrerte oppvandringen i 2018 var den høyeste for begge arter de siste seks årene. Hver passerende laks ble kjønnsbestemt ut fra morfologiske kriterier. I tillegg ble et stereokamerasystem brukt for å måle kroppslengde. Ved hjelp av disse to parameterne og fangststatistikken for elva ovenfor Bjørsetdammen, ble gytebiomassen av hunnlaks ovenfor Bjørsetdammen beregnet til 13 695 kg. Dette er nesten 3 000 kg mer enn i hver av de to foregående årene. Nedenfor Bjørsetdammen er det i årene 2013 til 2018 gjennomført drivtelling av gytefisk. Denne drivtellingen vil sammen med videoovervåkingen på Bjørsetdammen og fangststatistikken gjøre det mulig å beregne et totalt innsig av laks til vassdraget. I 2018 var forholdene for drivtelling dårlige, og kun 19 % av totalt 37 km ble undersøkt. På den undersøkte delstrekningen (Bjørset-dammen til Rye) ble det registrert totalt 650 villaks og 5 oppdrettslaks. Sammenlignet med tel-linger på tilsvarende del av elva tidligere år, var antall registrerte laks det nest høyeste i seks-årsperioden. Den samlede fangsten av laks (avlivet og gjenutsatt) var lavere i 2018 enn i 2017, både på antall- og vektbasis. Andelen gjenutsatt laks var svært høyt nivå (64 %, på vektbasis). Beskatningen ble redusert til ca. 15 % (all fisk) i 2018, den laveste i tidsserien etter 1993. Foreløpige vurde-ringer tyder på at gytebestandsmålet ble nådd med god margin i 2018. Endelig vurdering kom-mer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i juni 2019. Det var totalt sett en overvekt av hunnlaks (71 %) blant skjellprøvene som ble benyttet til å be-stemme kjønn ved bruk av genetisk analyse. Fordelt på størrelseskategorier var det 44 %, 79 % og 64 % hunnlaks blant henholdsvis smålaks, mellomlaks og storlaks. Kjønnsbestemmelsen av den radiomerkede laksen fra videoovervåkningen samsvarte med resultatene fra de genetiske analysene. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2018. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i pe-rioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Det er hovedsakelig i perioden august til desember det er episoder med rask nedkjøring ved Grana kraftverk. Brattset kraftverk har også døgntilpasset produksjon, men denne er mindre regulær og varierer mer i amplitude. Her er det flest nedkjøringer i dagslys på våren og tidlig sommer. Foreløpige analyser av frekvens, amplitude og lysforhold under nedkjøringsepisodene, tyder på at effektkjøringen fra både Brattset og Grana kan ha moderat påvirkning på produksjonen ned-strøms utløpet av kraftverkene. Konklusjonen avhenger imidlertid i stor grad av hastigheten på vannstandsendringen i elva og hvor stort vanndekt areal som blir tørrlagt. Etter visuell befaring av elvestrekningen mellom Stoin og Brattset ved overflatesnorkling høsten 2017 ble det anbefalt tiltak med utlegg av gytegrus på to delområder beliggende henholdsvis nedenfor Nylenfossen og Brattset kraftstasjon. Høsten 2018 ble det ved bruk av helikopter lagt ut gytegrus på et totalt 295 m2 stort elveareal. Tiltaket etablerer nye gytefelt, men øker også arealet på allerede eksisterende gytefelt som benyttes av laks og ørret. I slutten av oktober 2018 kom det meldinger fra lokalt hold om stor aktivitet på de nyanlagte gyteområdene, noe som tyder på at disse ble tatt i bruk allerede samme høst. Totalt ble det indentifisert og undersøkt 36 munningsområder til sidevassdrag på strekningen fra Bjørsetdammen til Bårdshaugbrua på Orkanger i slutten av mai 2018. Av disse ble 16 klassifisert til å ha intakte og velegnede vandringsveier (gode opp- og nedvandringsforhold fra hovedelva) for anadrom laksefisk på de fleste vannføringer. For de resterende 18, ble 10 av naturlige årsaker og forhold klassifisert som uaktuelle ved at for eksempel naturlig vandringsbarriere er tett ved samløp med Orkla eller at vannføringen er så lav at bekkene i perioder av året tørker ut. Tre ble ansett å ha vanskelige oppvandringsforhold på grunn av menneskeskapte vandringshinder, og Lusa og et lengre sideløp til Orkla som den munnet ut anses som tapt på grunn av regulerings-effekter i forbindelse med Orklautbyggingen og bygging av Bjørsetdammen. De fire siste ble klassifisert å ha uavklarte vandringsforhold i munningsområdet. Høsten 2018 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser i nedre del av Orkla i forbindelse med delvis blokkering av ei tappeluke i Bjørsetdammen desember 2017. Som en følge av blokke-ringen ble vannføringen nedstrøms Bjørsetdammen sterkt redusert, fra 4 m3/s (pålagt minste-vannføring) til 0,5 m3/s. Undersøkelsene ga ingen indikasjoner på at blokkeringen har hatt noen større negativ påvirkning på ungfiskbestanden av laks og ørret på den berørte strekningen. Det ble funnet gjennomgående høye tettheter av både årsyngel og parr av laks. For ungfisk av ørret var tetthetene lave for alle aldersklasser og undersøkte stasjoner. Det er imidlertid et begrenset sammenligningsgrunnlag av nyere dato for ungfisk av laks og ørret på den undersøkte strek-ningen, noe som gjør at det er vanskelig å konkludere sikkert med hvilken effekt blokkeringen kan ha hatt.

Solem, Ø., Forseth, T., Bergan, M.A., Gabrielsen, S.E., Jensås, J.G., Skår. B. & Ulvan, E.M. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1468. Norsk institutt for naturforskning. Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i forbindelse med påleggsundersøkelser i Orklavassdraget i 2017. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, habitatkartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon, samt kartlegging av munningsområder til sidevassdrag. Fangstene (avlivet) av laks i Orkla økte noe både i antall og vekt fra 2016, mens andelen gjen-utsatt laks forble på et svært høyt nivå (66 %, på vektbasis). Beskatningen forble på samme lave nivå som i de senere år (svakt redusert for små- og mellomlaks). Foreløpige vurderinger tilsier at gytebestandsmålet ble nådd i 2017. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i juni 2018. Ved habitatkartlegging av gyteområder mellom Stoin og Brattset kraftstasjon ble det avdekket flere områder som er aktuelle for å legge ut gytesubstrat og andre habitattiltak. Det ble derfor opprettet og gjennomført forundersøkelser ved elektrisk fiske (elfiske) på seks stasjoner ved Brattset kraftstasjon høsten 2017. Vanskelig tilgjengelighet i øvre deler av strekningen gjør at vi i denne omgang foreslår tiltak med utlegg av gytesubstrat ved Nylendefossen og ved Brattset kraftstasjon. I tillegg foreslås det å åpne opp for å sikre årssikker vannføring i østre løp ved Ingridøya rett nedstrøms Brattset kraftstasjon samt utlegg av blokker på toppen av vestre løp. Tiltakene anbefales gjennomført våren 2018 eller i god tid før gyting samme høst. Totalt ble det indentifisert og undersøkt 45 munningsområder til sidevassdrag på strekningen fra Brattset kraftstasjon og ned til Bjørsetdammen i slutten av juni 2017. Kartleggingen ble gjennom-ført ved hjelp av rafteflåte, med hensikt å vurdere vandringsveiene for anadrom laksefisk. Av disse vassdragene hadde 36 uproblematiske opp- og nedgangsforhold. To vassdrag ble vurdert å ha uegnede vandringsveier, mens sju vassdrag ble vurdert å ha uavklarte vandringsveier. Det er særlig vandringsveienes beskaffenhet knyttet til lav vannføring i Orkla som er utslagsgivende i forhold til om det er usikkert om fisk kan vandre opp i vassdragene. Ett (Holmbekken) av de to vassdragene som ble karakterisert til å ha uegnede oppvandringsforhold ved kartleggingen i 2017, har på grunn av høy fallgradient rett oppstrøms munningen trolig aldri vært naturlig tilgjengelig gyteområde for anadrom laksefisk. Det andre vassdraget (Snoa) har menneskeskapte inngrep i munningen i form av oppmurt grov stein som umuliggjør oppvandring. For å avklare vandringsveienes beskaffenhet i de vassdrag som ble karakterisert som uavklart (bl.a. Grana, Resa og Sya), anbefales det videre kartlegging og oppfølgende elfiskeundersøkelser.

Solem, Ø., Bergan, M.A., Turtum, M., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Ulvan, E.M. 2018. Tiltaksret-tet kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla. Årsrapport 2017. NINA rapport 1458. Norsk institutt for naturforskning. Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra tiltaksrettet kartlegging av sjøørretvassdrag i Orkla i 2017. Tiltaksrettet kartlegging innebærer ungfisktellinger/ungfiskregistreringer, kombinert med grundige befaringer av vassdragsstrekninger, for å avdekke potensielle menneskeskapte problemer i forhold til forurensing, hydromorfologisk belastning, inngrep, vandringsveier for fisk og andre risiko-faktorer som kan forklare resultatene. Referansegrunnlaget det er vurdert opp mot er en forventning til naturtilstand/lite påvirket tilstand, som er i tråd med vannforskriften. For å synliggjøre dette er det benyttet historiske flyfoto og historisk informasjon for enkelte vassdrag. Totalt ble det i 2017 gjennomført kartlegging med elektrisk fiske på 27 stasjoner i 17 sidevass-drag til Orkla, fordelt på sju i Orkdal, fire i Meldal og seks i Rennebu. I tillegg ble til sammen 10 små sidevassdrag i de tre kommunene problemkartlagt uten ungfiskregistreringer, og i fem vass-drag ble lengre strekninger undersøkt kvalitativt for å se om man fant fisk. Resultatene fra kartleggingen og ungfiskundersøkelsene i 2017 viser at de aller fleste sidevass-dragene er betydelig påvirket av menneskelig aktivitet, der enkelte faktorer peker seg svært ne-gativt ut. Landbruksrelaterte problemstillinger, knyttet til hydrormorfologiske endringer og inng-rep (herunder senking av vassdragsløp, utrettinger med kanalisering, lukking av vassdragstrek-ninger), har stor negativ påvirkning. Videre har økt tilførsel av finstoff, erosjonsproblematikk og nedslamming/eutrofieringseffekter stort negativ omfang som følge av landbruksvirksomhet. Kraftutbygging/vannkraftregulering utgjør en stor, men foreløpig uavklart, risikofaktor for mange av sidevassdragene til Orkla. Sidevassdragene er utbygd til kraftproduksjon, uten at det er tatt nevneverdig hensyn til akvatisk miljø med for eksempel krav om minstevannføring, og det er større eller mindre tap av anadrom strekning knyttet til inngrep og fraføring av vann. Avslutnings-vis knyttes oppgangsproblemer for fisk, som følge av vei og andre inngrep, som årsak til redusert fiskeproduksjon i enkelte vassdrag. For flere av de undersøkte vassdragene i 2017 er tetthetene på nivå med en totalkollaps i ung-fiskproduksjonen av (sjø-)ørret og/eller laks, der bestandene nå er nede på et minimumsnivå, og dermed er langt fra å oppnå fastsatte miljømål etter vannforskriften. På bakgrunn av sjøørretbe-standen historisk lave bestandsnivå i indre Trondheimsfjorden, inkludert de største elvene Ver-dalselva, Stjørdalselva, Nidelva, Gaula og Orkla, anses tilstanden samlet sett som kritisk for sidevassdrag til Orkla. Det er nå akutt behov for store (restaurering og gjenhenting av tapte vassdragstrekninger) og små (sikre fire vandringsveier, enkle habitatforbedringer og tilførsel av gytesubstrat) tiltak for hente tilbake noe av den naturlige produksjonen i vassdragene.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Holthe, E., Bremset, G., Havn, T.B., Kleven, R., Kvitvang, H.F., Nielsen, L.E., Nøstum, B.L., Pettersen, O. & Sollien, V.P. 2018. Gytefisktellinger i Børsaelva, Snilldalselva og Vigda. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1415. Norsk institutt for naturforskning. Gytefisktellingene som ble gjennomført høsten 2017 var en videreføring av et overvåkingsprosjekt som ble startet i Børsaelva og Vigda i 2014, og prosjektet ble i 2017 utvidet med gytefisk-undersøkelser i Snilldalselva. Basert på gytefisktellingene i Børsaelva var det trolig mer enn 350 kilo hunnlaks i dette vassdraget høsten 2017. Gytebestandsmålet for laks ble derfor ut i fra våre beregninger, i likhet med årene 2014, 2015 og 2016, oppnådd med god margin. Beskatningsraten for vassdraget ble beregnet til ca. 20 %. Gytefisktellingene i perioden 2014-2017 viser at Børsaelva kan ha en svært høy produksjon av laks, og det beregnede innsiget av laks til vassdraget i 2017 var på mer enn 600 individer. Det ble i 2017 registrert 154 laks på en 5,2 kilometer lang strekning i Snilldalselva. Storparten av den registrerte villaksen (75 %) ble bestemt til smålaks, mens 22 % og 3 % ble bestemt til henholdsvis mellomlaks og storlaks. Basert på det observerte antallet gytelaks i Snilldalselva ble det beregnet til å være 134 kg hunnfisk i gytebestanden. På den samme strekningen ble det registrert 50 sjøaure. Av disse var 35 mindre enn 1 kg, 13 var mellom 1 og 3 kg, mens to var over 3 kg. Det er ikke rapportert fangst i Snilldalselva siden 2007, og dermed foreligger det ikke skjellprøver fra sportsfisket som kan brukes til å vurdere bestanden. Beregninger etter gytefisktellingene i Vigda høsten 2017 tilsier at det var over 500 kg hunnfisk i vassdraget. Gytebestandsmålet for laks i Vigda ble derfor trolig oppnådd med svært god margin. Beskatningsraten i fiskesesongen 2017 ble beregnet til 25-30 %, noe som tilsier en forholdsvis lav beskatning. Lakseproduksjonen ble på grunnlag av gytefisktellingene i 2015 betegnet som høy, og beregnet innsig av laks til vassdraget var da på over 1000 individer. Beregnet innsiget i 2017 er ut fra foreliggende data beregnet til ca. 1100 laks. Skanning av PIT-merket laks under gytefisktellingene høsten 2017 tyder imidlertid så langt på en svært høy beskatning i fiskesesongen. Under gytefisktellingene i Vigda ble det, som i 2015 og 2016, spesielt i nedre halvdel av vassdraget, observert store områder hvor bunnsubstratet var tettpakket, og for lengre strekninger så det ut til å være lite skjul for ungfisk eldre enn årsyngel. Det ble også observert økt sedimentering i form av mye finmaterialepå bunnen over store områder i vassdraget. Det kan derfor ikke utelukkes at dette kan bidra til lavere produksjon av laks i vassdraget. Gytefisktellingene i 2017 hadde ikke som formål å undersøke mulige negative effekter på anadrom laksefisk ved bygging av nytt kraftverk i Rakbjørgfossen i Vigda. Til det trengs det mer omfattende undersøkelser. Imidlertid har gyte- og ungfiskundersøkelsene de siste årene vist at områdene i øvre deler av vassdraget er svært viktige både som gyte- og oppvekstområder for laks og sjøaure. Det kan derfor ikke utelukkes at nytt kraftverk i Rakbjørgfossen kan få negative konsekvenser for bestandene av laks og sjøaure i vassdraget. Både Vigda og Børsaelva er lokalt og regionalt viktige sjøaurevassdrag, med innslag av storvokst gytefisk. Historisk sett har trolig sjøaure vært den dominerende arten i begge vassdragene. Gytefisktelling av voksen sjøaure er forbundet med en del usikkerhet, da mesteparten av gytinga trolig var over i begge vassdrag da tellingene ble gjennomført. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om størrelse på gytebestandene av sjøaure. Skjellanalyser viste ingen forekomst av oppdrettslaks blant 58 laks fanget under gytefisktellingene i Børsaelva og Vigda. Ti av de undersøkte fiskene hadde gytt tidligere (flergangsgytere). I tillegg var det tre individer som ble klassifisert som usikre med hensyn til om de hadde gytt før eller ikke. I Snilldalselva ble det tatt skjellprøver av 20 laks. Skjellanalysene viste at 18 var villaks, én var rømt oppdrettslaks og én var utsatt i kultiveringssammenheng. For ett av individene var det usikkerhet knyttet til eventuell tidligere gyting. Beregnet gjennomsnittlig smoltalder på grunnlag av innsamlete skjellprøver var 2,4 år i Børsaelva, 2,6 år i Snilldalselva og 2,5 år i Vigda. For å få et sammenhengende datasett fra samme vassdrag over flere år, og dermed kunne si noe om mellomårsvariasjoner, er det viktig og verdifullt å følge opp undersøkelsene i alle de tre vassdragene i 2018. I tillegg anbefales det å overvåke situasjonen i Vigda ved å følge opp med nye ungfiskundersøkelser tilsvarende de som ble gjennomført i 2015. Både Børsaelva og Vigda er høyproduktive med stort innsig av laks, og slike undersøkelser vil kunne gi verdifulle data med hensyn til videre forvaltning av bestandene. En god bestandsovervåking vil derfor være et viktig verktøy i forvaltningen av vassdragene. Ikke minst vil dette være viktig i Vigda hvor ungfiskundersøkelsene i 2015 viste lave tettheter av eldre ungfisk, uten at det er avklart hva som er årsaken til dette.