Search

This article focuses on how car drivers domesticate technologies of automation and the way this might inform our understanding of potential shifts to a more automated mobility system. The current literature on automated mobility has mainly addressed drivers’ roles in terms of their attitudes towards—and acceptance of—an anticipated shift to high-level driving automation. In this article, however, we take a step back from expectations around automated mobility to explore the domestication of driving assistance technologies and systems already in use. The analysis is built on qualitative interviews with drivers of private cars in Norway. Based on our findings, we develop a typology of user-technology characterizations highlighting three themes of the drivers’ use (comfort, safety, and novelty) as well as two modes of engagements (modulation and non-use). Our analysis suggests that automation is likely to be an incremental and gradual process and that its eventual application depends on the specificities of the practices that it seeks to disrupt. Moreover, we argue that the governance of automated mobility needs to be attentive to the dynamic and unpredictable roles technology will have in processes of socio-technical change. In this context, we highlight the key roles of users in shaping processes of appropriation of both new technologies and broader innovations and argue that knowledge about technology domestication provides important insights to changes towards automation in our current mobility systems.

This paper draws on the concept of imagined lay persons (ILP) to investigate how scientists working in the fields of bio- and nanotechnology perceive the public and how these imaginaries facilitate or hinder engagement activities. Scientists construct imaginaries of publics that shape the ways in which they address the public, perceive the benefits of public engagement activities, and form communication strategies. Moreover, the paper argues that scientists’ accounts of the public are characterised by ambivalence regarding what the public is, the public’s knowledge and the public’s ability to take part in scientific processes. Thus, the paper proposes a more comprehensive approach to understanding ILPs than provided by previous studies, which have focused on the attribution of knowledge deficits and related fears of protest and resistance.

Med utgangspunkt i kontroversen om elsertifikatmarkedet ogvindkraftutbyggingen på Fosen/Snillfjord problematiserer oppgaven samspilletmellom forskning og politikkutvikling. Ved hjelp av et begrepsapparat utviklet gjennom Hajers (1995) argumentative diskursanalyse og Callons (1998) innrammingsteori synliggjør analysen hvordan ulike aktørgrupper arbeider for å etablere stabile representasjoner av norsk fornybar energi. Funnene viser at kunnskapsproduksjonen ikke virket på politikken i en positivistisk forstand. Utredningene ble derimot gjenstand for et omfattende fortolkningsarbeid og benyttet i tilknytning til ulike innramminger av elsertifikatene og vindkraftutbyggingen. Man kan derfor argumentere for at samspillet mellom kunnskapsprodusenter og politikere er preget av en gjensidig påvirkning, og at kunnskapskrav må forstås i lys av et diskursivt arbeid. For å belyse dette diskursive arbeidet har begrepene fortellerlinjer, diskurskoalisjoner stått sentralt i analysen. Ved å se elsertifikatkontroversen i sammenheng med en etablert fagtradisjon innenfor den norske energi- og klimapolitikken, og utviklingen i det europeiske kraftmarkedet, viser oppgaven hvordan innrammingen av elsertifikatmarkedet kan forstås som et resultat av to ulike fortellerlinjer om klimavennlighet. Den ene har vært en økonomifortelling der samfunnsøkonomiske argumenter har stått sentralt og der faglige resonnementer fra norsk klimaforvaltning har blitt ført videre og vært konstituerende for meningsdannelsen. Den andre har vært en fornybarfortellerlinje der fornybarutbyggingen har blitt rammet inn som et fornuftig klimatiltak, og der man har sett en naturlig kobling mellom økt norsk fornybar produksjon og reduserte klimagassutslipp. Debatten om vindkraftutbyggingen på Fosen/Snillfjord har blitt analysert i lys av de fortellerlinjene man kunne identifisere i tilknytning til elsertifikatkontroversen. Det man så var at innrammingene av elsertifikatmarkedet også ble virksomme i vindkraftkontroversen. Det dannet seg en diskursiv koalisjon mellom samfunnsøkonomene og naturvernerne, der økonomifortellingen ble viktig for å mobilisere mostand mot utbyggingsplanene og bevare den lokale naturen. Dette resulterte i en gjensidig nytteverdi mellom de to aktørgruppene og man kunne se at det dannet seg en økonomi-/naturvernfortelling. Fornybarfortellingen ble i denne sammenhengen viktig for å forsvare de inngrepene vindkraftanlegget ville påføre trøndelagskysten.

Denne oppgaven er en kvalitativ analyse av innovasjonspraksiser på Hitra og Frøya. Med en historisk kontekstualisert forståelse av Hitra og Frøya som innovasjonsarena setter oppgaven fokus på dagens innovasjonspraksiser i lys av dette. Hitra og Frøya er en region som har utviklet seg fra å være et lite fiskerisamfunn til å bli sentral aktør innen havbruk. Selv om omstillingen fra fiskeri til havbruk har gitt en stor økonomisk vekst beskrives innovasjonspraksisene som drev frem utviklingen som sporadiske. En sentral målsetning i regionen er derfor å utvikle innovasjonsstrukukturer gjennom institusjonalisering. Målsetningen om innovasjonsstruktur er drevet frem av en rekke faktorer. Dette innebærer målsetninger som utvikling av teknologi, grønn omstilling, lokalhistorisk kontekst og ansvarlig innovasjon. Et sentralt kjennetegn ved regionen som innovasjonsarena er fokuset på brede deltakelsesbaserte innovasjonsprosesser. Deltakelse i innovasjonsprosesser blir trukket frem som en garanti for å realisere ansvarlige, sosialt robuste, refleksive og bærekraftige overganger til et lavutslippssamfunn. Ved å se på deltakelse som en samprodusert og relasjonell innovasjonspraksis setter denne oppgaven fokus på hvordan deltakelse former, påvirker og begrunner innovasjonsprosesser i praksis. Grunnlaget for dette er kvalitative analyser av en pågående innovasjonsprosess gjennom dybdeintervjuer, uformell etnografi og en brukerundersøkelse. Innovasjonsprosessen Autonom Buss Sula omhandler etablering av en selvkjørende buss i en ny sosial kontekst. Dette innovasjonsprosjektet er et fremtredende eksempel på hvordan deltakelse brukes som et verktøy og legitimeringsgrunnlag i en innovasjonsprosess. Deltakelsen til lokalbefolkningen på Sula fremstår som et verktøy for å skape intensjoner om bruk og for å realisere potensielle effekter av tjenesten. Som en kontrast til forventningssosiologi viser oppgaven at et stort fokus på oppstrøms-deltakelse i innovasjonsprosesser kan skape en stigende forventningers misnøye effekt hvor forventninger overgår tilfredsstillelse. Deltakelse som innovasjonspraksis er rasjonalisert på flere måter. Dette gjelder både substansielle, instrumentelle og normative rasjonaler. Deltakelse som innovasjonspraksis på Hitra og Frøya er en flerdimensjonal prosess som gjelder alt fra brukermedvirkning til bruk av lokale leverandører. Innovasjonsselskap og næringshage trekkes derfor inn i innovasjonsprosesser for å sikre lokal deltakelse og skape standardisering på tvers av deltakelsespraksiser. Etableringen av innovasjonsstruktur på Hitra og Frøya betegner derfor en utvikling av brede deltakelsesbaserte innovasjonsprosesser. Selv om deltakelse legitimeres som en sosialt robust innovasjonspraksis viser oppgavens analytiske fokus at deltakelse er en flerdimensjonal prosess som skaper kompleksitet i innovasjonsprosesser. Stikkord: Innovasjon, deltakelse, autonome busser, Hitra og Frøya, deltakelsesmantraet This thesis is a qualitative analysis of innovation practices on Hitra and Frøya. It seeks to examine these practices with a contextual understanding of the history of Hitra and Frøya as innovation arenas. Resultantly, this thesis focuses on the contemporary innovation practices in light of the previous contextualization. Hitra and Frøya represent a region that has undergone a development from an enclosed fishing community into an essential key region in aquaculture. Even though the transition from fishery to aquaculture has resulted in consequential economic growth, the innovation practices that resulted in this change has been described as sporadic. As a result, an essential goal has been to develop innovation structure through institutionalization. As a consequence, the goal regarding innovation structure is motivated by a number of factors. This includes, amongst other things, development of technology, energy transition, local historical contextualisation and responsible innovation. A predominant characteristic with the region as an innovation arena is the focus on wide participation-based innovation processes. Participation in innovation processes is highlighted as a guarantee to actualize responsible, socially robust, reflexive and sustainable transitions to low-emission societies. By investigating participation as co-produced and relational innovation practices, this thesis focuses on how participation shapes, influences and justifies innovation processes in practice. The fundament for this analysis is an ongoing innovation process through in-depth interviews, informal ethnography and surveys. The innovation process Autonom Buss Sula deals with the establishment of a self-driving bus in a new social context. As a result, this innovation project is a prominent example of how participation is utilized as a tool and fundament for legitimizing an innovation process. The local population`s participation on Sula appears to be a tool for creating intention for use and realizing potential effect of the service. As a contrast to sociological expectations, the thesis shows that a prominent focus on upstream participation in innovation processes creates an increasing dissatisfaction with expectations. Participation as an innovation practice is rationalized in several ways. This applies to both substantial, instrumental and normative rationales. Participation as an innovation practice at Hitra and Frøya is a multidimensional process that applies to everything from user participation to the use of local suppliers. Innovation companies and business parks are therefore involved in innovation processes to ensure local participation and create standardization across participation practices. The establishment of an innovation structure on Hitra and Frøya therefore signifies a development of broad participation-based innovation processes. Although participation is legitimized as a socially robust innovation practice, the analytical focus of the thesis shows that participation is a multidimensional process that creates complexity in innovation processes. Keywords: Innovation, participation, Autonomous buses, Hitra and Frøya, mantra of participation

Temaet i denne studien er ung medbestemmelse i norsk idrett. Med utgangspunkt i et styringsteknologisk perspektiv søker studien å bidra til forståelse for hvordan styring og forvalting har formet ung medbestemmelse i norsk idrett. Forskningsspørsmålene er hvordan har ung medbestemmelse blitt formet som politikk- og forvaltningsområde, samt hvordan former, forstår og gjør idrettsadministrasjoner ung medbestemmelse i dag? Jeg har analysert dokumenter og gjennomført intervjuer. Analysen synliggjør utviklingstrekk ved idrettens engasjement for ung medbestemmelse. Jeg beskriver og analyserer ulike virkemiddel for å styre og forme arbeidet med ung medbestemmelse i norsk idrett. Analysen tar også for seg intervjuene med ansatte i idretten. I drøftingen løfter jeg ung medbestemmelse som verdi på individnivå, organisasjonsnivå og samfunnsnivå og diskuterer ung medbestemmelse som politikk- og forvaltningsområde. Noen funn i studien er at idretten har arbeidet med ung medbestemmelse siden 1954, altså før mange barn og unge var medlemmer i organisert idrett. Det er viktig å få fram dette, fordi ung medbestemmelse blir presentert som noe nytt og et satsingsområde i dokumenter fra hele 2000-tallet. Tallmaterialet som er benyttet i studien tyder på at unges representasjon i besluttende arenaer i idretten fremdeles er svak, selv om idretten har jobbet med å styrke unges representasjon i styrer og utvalg siden 1990-tallet. Disse funnene kan innebære at virkemidlene for å styrke unges representasjon først og fremst har hatt symbolsk karakter. Jeg vil også trekke fram funn som tyder på at det ikke er entydig at de styringsteknologiske virkemidlene i arbeidet med ung medbestemmelse virker etter hensikten. Dette kommer til syne både i dokumentanalysen og intervjuene. The topic of this study is youth participation in The Norwegian Olympic and Paralympic Committee and Confederation of Sports (NIF). Youth, in this context, means people between the ages of 15 and 26. The aim is to understand how management and administration have shaped youth participation in this umbrella organization. The research questions are How has youth participation been shaped as a political- and administrative field? How do sports administrations shape, understand and manage youth participation today? I have analyzed political and strategic documents and conducted qualitative interviews with people holding administrative positions in sports organizations related to NIF. The first part of the analysis looks at the historical development of youth participation in organized sports in Norway. The second part analyzes different technologies of management in the work with youth participation from the 1990s until today. In the last part I analyze the interviews. The main findings are that youth participation has been discussed in sports organizations since 1954, even before there were many young members in sports organizations. This is interesting because the documents from the 2000s present youth participation as something new and an area which is focused on. The data from strategic documents suggests that people under 26 years of age are still poorly represented in decision-making bodies, like boards, even though NIF has been trying to increase the youth participation since the 1990s. This might mean that the efforts to involve youth have had mostly symbolic character. I would also like to point out that it is unclear whether or not the governing technological tools work to strengthen youth participation on political levels in sports in Norway.