Search

Høsten 2022 utførte LFI NORCE, i samarbeid med Rådgivende Biologer AS, utfisking av rømt oppdrettslaks i 13 vassdrag i Vestland og Rogaland etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Forekomst av oppdrettsfisk ble kartlagt ved snorkling/drivtelling. Utfisking ble utført med harpun, garn, not, samt lokal utfisking ved stangfiske av lokale grunneierlag/fiskerlag etter ordinær fiskesesong. Totalt ble det høsten 2022 fisket ut 273 oppdrettsfisk fra de aktuelle vassdragene, fordelt på 266 oppdrettslaks og 7 regnbueaure. publishedVersion

Evanger kraftverk fører til at vanntemperaturen i Bolstadelva blir kaldere om sommeren og varmere om vinteren. Lavere sommertemperatur resulterer i redusert vekst hos ungfisk av laks og aure, og dermed økt smoltalder. Det er beregnet at den økte smoltalderen reduserer overlevelse av lakseunger i Bolstadelva med om lag 20 %. Totalt fører dette til at den samlede produksjonen av laksesmolt i Vosso og Bolstadelva forventes å være redusert med om lag 7 %. Beregningene av ungfiskoverlevelse er ikke eksakte, men må ses som en tilnærming for å forstå hvilken størrelsesorden effekten av temperaturendringene kan ha på laksebestanden i Vossovassdraget.

Siden 2007 har det vært gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i de regulerte vassdragene Sima, Osavassdraget (Austdøla og Norddøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva i Hardanger. Denne rapporten er rapport for undersøkelser foretatt i 2022, og omfatter gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser, samt registrering av vanntemperatur. Gytebestandene av laks har vært gjennomgående lave i alle elvene i undersøkelsesperioden (

Det er utført fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget siden 2004. Denne rapporten er rapport for undersøkelsene gjort i 2022 og ettervinteren 2023, men inneholder også data for hele undersøkelsesperioden. Undersøkelsene er utført for å overvåke bestandene av laks og sjøaure i vassdraget, og for å evaluere tiltak for å styrke fiskebestandene. Undersøkelsene viser at gytebestandene av både laks og sjøaure har økt i årene etter 2010 sammenliknet med årene før. Gytebestandsmålet for laks har også vært nådd i enkelte av de siste årene, men bestandsstørrelsen har variert mellom år og forvaltningsmålet er ikke nådd. Bestanden av sjøaure kan i de senere årene karakteriseres som god. Tiltakene som så langt har vært gjennomført, har bidratt til at miljøbetingelsene i vassdraget har blitt bedre, men det anbefales at enkelte av tiltakene styrkes. publishedVersion

Ved drivtelling i Suldalslågen 22-23. november 2022 ble det registrert 1376 laks, fordelt på 280 smålaks, 686 mellomlaks og 410 storlaks, samt 1042 sjøaure. Blant 699 laks som var mulig å observere for merking, var 431 fettfinneklippet (dvs. 62 %), og stammer dermed fra smoltutsettigner fra klekkeriet. Som i tidligere drivtellinger var det en klar oppkonsentrering av fettfinneklippet fisk på elvestrekningen i nærheten av klekkeriet, men det var også en høyere andel fettfinneklippet laks i nedre del av vassdraget enn i øvre del. Tellingene ble gjennomført med fire observatører parallelt i elveprofilen, og observasjonsforholdene var gode. På generell basis vil drivtelling representere et minimumsestimat av gytebestanden, ettersom noe fisk vil kunne unngå tellemannskapet eller kan stå skjult på steder hvor de ikke blir observert. Vi anslår at tellingen fanger opp minimum 80 % av gytebestanden i elva ved undersøkelsestidspunktet. Suldalslågen var det undersøkte vassdraget i Ryfylke med den høyeste gytebestanden av laks registret ved gytefisktellinger høsten 2022, og var også det mest fiskerike vassdraget dersom en inkluderer fangst (dvs innsig). Antall gytefisk i Suldalslågen er imidlertid lavt i forhold til elvearealet sammenliknet med andre laksebestander i Ryfylke. Gytebestanden består i tillegg av en betydelig andel fettfinneklippet laks med opphav fra smoltutsettinger. Dette tilsier at bestanden av naturlig rekruttert laks er svakere enn i de øvrige laksevassdragene i regionen. publishedVersion

Høsten 2022 utførte LFI NORCE, i samarbeid med Rådgivende Biologer AS, utfisking av rømt oppdrettslaks i 13 vassdrag i Vestland og Rogaland etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Forekomst av oppdrettsfisk ble kartlagt ved snorkling/drivtelling. Utfisking ble utført med harpun, garn, not, samt lokal utfisking ved stangfiske av lokale grunneierlag/fiskerlag etter ordinær fiskesesong. Totalt ble det høsten 2022 fisket ut 273 oppdrettsfisk fra de aktuelle vassdragene, fordelt på 266 oppdrettslaks og 7 regnbueaure. publishedVersion

Høsten 2022 utførte LFI gytefisktellinger av laks og sjøaure i åtte elver hvor BKK er vassdragsregulant; Tyssevassdraget i Samnanger, Daleelva i Vaksdal, Ekso, Teigdalselva i Vossovassdraget, Modalselva, Matreelva, Haugsdalselva og Dalselva (Storelva i Dale). Det ble registret fra 0 -719 gytefisk av laks og fra 14 – 942 sjøaure i de aktuelle vassdragene. Dalselva i Sunnfjord hadde den største gytebestanden av laks mens Daleelva i Vaksdal hadde den største gytebestanden av sjøaure. Gytebestanden av laks i Daleelva var dominert av fettfinneklippet fisk som stammer fra utsettinger av settesmolt fra klekkeriet, og disse utgjorde 70 % av gytebestanden. I de fleste elvene har gytebestandene blitt overvåket årlig i en årrekke, og i enkelte av vassdragene siden 1991. Utviklingen i gytebestandene varierer noe mellom elvene, men fem av de syv vassdragene hadde en økning i laksebestanden sammenliknet med året før. De fleste sjøaurebestandene viser en negativ trend gjennom perioden det foreligger tellinger, noe som også gjelder flere av de øvrige vassdragene i regionen.

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Siden 2007 har det vært gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i de regulerte vassdragene Sima, Osavassdraget (Austdøla og Norddøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva i Hardanger. Denne rapporten er rapport for undersøkelser foretatt i 2021, og omfatter gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser, samt registrering av vanntemperatur. Gytebestandene av laks har vært gjennomgående lave i alle elvene i undersøkelsesperioden (

Vannføringen i Vosso er den største driveren når det gjelder vanntransport (strømretning og -styrke) gjennom bassenget i Evangervatnet og sundet mellom Hernes og Fadnes. Det er registrert liten eller ingen effekt av driftsvannføringen til kraftverket når vannføringen i Vosso er større enn 150-200 m3/s. Målinger viser imidlertid at langvarige perioder (mer enn en dag) med relativ høy driftsvannføring til kraftverket (rundt 20 % eller mer) i forhold til vannføringen i Vosso påvirker strømforholdene i sundet mellom Hernes og Fadnes, og kan i tillegg ha en nedkjølende effekt av ulike vannlag i denne delen av Evangervatnet. Innløpsvannet fra Vosso om våren fører til at det naturlig oppstår en påfallende stor virvel i østre del av Evangervatnet dvs. før utløpet av kraftverket. Virvelen dreier i klokkeretning rundt det dypeste området av bassenget og setter opp en markert kompensasjonsstrøm som går langs søndre bredd tilbake mot innløpet fra Vosso. Denne virvelen opphører når vanntemperaturen i Vosso øker utover våren og skaper et markert skifte av dominerende strømretninger i midtre del av bassenget med en mer ensrettet utgående strøm. Årsaken til dette skifte i strømretninger kan best forklares med økning i vanntemperaturen som resulterte i en overgang fra ikke-sjiktet til sjiktet vannsøyle idet varmere vann med lavere tetthet i større grad legger seg over kaldere og tyngre vann. Dette skiftet i hovedstrømretningen i det øvre vannlaget medførte en mer direkte strømretning gjennom bassenget og ut sundet mellom Fadnes og Hernes. Strømvirvelen og opphør av denne ble første gang registrert i 2018, med skifte i strømforhold 21. Mai (Isaksen m.fl. 2019). Tilsvarende skifte i strømforhold ble også observert omkring 15. mai i målingene gjennomført i 2019 under lignende forhold som i 2018. Det vil si i en periode med temperaturøkning i Vosso fra under 7 °C til over 8 °C. Det ble ikke observert en like markant endring eller skifte i strømforholdene i bassenget i Evangervatnet i 2020. Målingene i 2020 viser lavere temperaturer i Vosso og i Evangervatnet i perioden april – juni sammenlignet med samme periode i 2018 og 2019. I tillegg var det svært lav vannføring Vosso i store deler av måleperioden i 2020 med den første vårflommen 23. -24. mai (239 m3/s), som er nesten fire uker senere enn i 2019. Vannføringen i Vosso i perioden 15. april til 23. mai 2020 var den lavest registrerte de siste 12 år. Resultatene viser derfor at slike markante strømskifter i bassenget i Evangervatnet ikke forekommer på samme tidspunkt hvert år, og at slike skifter ikke alltid oppstår i perioden under smoltutgangen. Det foreligger en rekke undersøkelser fra innsjøsystem som peker på at selve overgangen fra elvevandring til innsjøvandring kan føre til en betydelig forsinket vandring og økt dødelighet. Den store virvelen som dannes når Vosso renner inn i Evangervatnet er naturlig forekommende og kan gi smolten problemer nå den skal orientere seg. En rekke studier viser at smoltens vandring forsinkes når den må svømme gjennom innsjøer og at denne forsinkelsen gir økt fiskedødelighet som i stor grad kan forklares med predasjon. Telemetristudier gjennomført i 2019 og 2020 bekrefter i stor grad resultatene fra disse tidligere undersøkelsene. Disse studiene har vist at det er høy predasjon av smolt i Evangervatnet, særlig i bassenget øst for sundet mellom Fadnes og Hernes. Det er imidlertid ikke vist at effekter fra driftsvannføringen til Evanger kraftverk kan bidra til noen betydelig redusert vandringshastighet eller økt dødelighet for smolt som vandrer gjennom Evangervatnet. Strøm- og temperaturforhold i Evangervatnet under smoltutgangen 2019 og 2020 publishedVersion

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen.

Ved drivtelling i Suldalslågen 1-2. desember 2021. ble det registrert 1055 laks og 592 sjøaure. Blant 653 laks som var mulig å observere for merking, var 373 fettfinneklippet (dvs. 57 %). Som i tidligere drivtellinger var det en klar oppkonsentrering av fettfinneklippet fisk på elvestrekningen i nærheten av klekkeriet, men det var også en høyere andel fettfinneklippet laks i nedre del av vassdraget enn i øvre del. Tellingene ble gjennomført med fire observatører parallelt i elveprofilen, og observasjonsforholdene var gode. På generell basis vil drivtelling representere et minimumsestimat av gytebestanden, ettersom noe fisk vil kunne unngå tellemannskapet eller kan stå skjult på steder hvor de ikke blir observert. Som i tidligere år er gytebestanden som ble registrert ved drivtelling noe lavere enn det som var forventet ut fra tellinger i trappesystemene i Sandsfossen og fangster. Drivtellinger vil på generell basis gi et minimumsestimat av gytebestanden, men det er også usikkerhet knyttet til registreringene i tellesystemene i Sandsfossen. Suldalslågen var det vassdraget i Ryfylke med den høyeste gytebestanden av laks registret ved gytefisktellinger høsten 2021, og var også det mest fiskerike vassdraget dersom en inkluderer fangst (dvs innsig). Antall gytefisk i Suldalslågen er imidlertid lavt i forhold til elvearealet sammenliknet med andre laksebestander i Ryfylke. Gytebestanden består i tillegg av en betydelig andel fettfinneklippet laks med opphav fra smoltutsettinger. Dette tilsier at bestanden av naturlig rekruttert laks er svakere enn i de øvrige laksevassdragene i regionen.

Merking av villsmolt har vært utført for å få mer kunnskap om utvandring, utvandringstidspunkt og sjøoverlevelse. Et betydelig antall smolt er merket med PIT-merker og det er lagt ut PIT-antenner i vassdraget for å registrere tilbakevandret laks. Basert på resultatene fra tidligere års undersøkelser og av praktiske hensyn til pregingsmuligheter ble all smolten satt fra merd i øvre del av Eidfjordvatnet i 2020 og 2021. Dataene fra 2021 viste, i motsetning til i tidligere år et mindre tydelig og mer langstrakt utvandringsforløp for settesmolten, med sen utvandring. I tidligere år har en kunne forklare forløpet med endring i vannføringen, men i 2021 var dette mindre tydelig, ettersom mye av smolten ble registrert i etterkant av høy vannføring. At settesmolten som blir satt ut har et tilnærmet naturlig utvandringsforløp er viktig for at utsettingsstrategien skal fungere i ferskvannsdelen. Det må imidlertid påpekes at det er en begrenset mulighet for å detektere utvandrende smolt på bunnantenner og at en forventer at en detekterer en lavere andel av vandrende smolt under høy vannføring. Samlet i perioden er det registrert totalt 75 gjenfangster av PIT merket laks, men en av disse (satt ut i 2016) mangler data om utsettingssted og behandling. Av de resterende 74 laks stammer 56 lakser fra slepeforsøkene, av disse er 8 laks fra slepet i 2016 og kun 2 laks fra 2017. Dette kan være påvirket av smoltkvaliteten, spesielt i 2016 (Skår et al. 2020), men kan også skyldes at det var spesielt dårlig sjøoverlevelse i disse årene. De 10 gjenfangede laksene med utsett i 2016 og 2017 hadde alle fått Slice-fòr. Til sammenligning var det ikke overvekt av fisk som hadde fått Slice-fòr i gjenfangstene fra smolt satt ut i 2015 og 2018. Det har i perioden blitt registrert 15 tilbakevandrede laks som stammer fra forsøkene der smolt har blitt sluppet i vassdraget. Av de 1695 villsmoltene som er fanget og merket, har vi registrert 3 laks som returnerte som mellomlaks. I tillegg til PIT-merket fisk er det satt ut en betydelig mengde fettfinneklippet settesmolt under slepene og i vassdraget de siste årene. Dersom en antar at disse har samme tilbakevandringsprosent som PIT-merket smolt satt på de samme lokalitetene, kan en forvente at om lag 117 laks har kommet tilbake til vassdraget fra disse utsettingene. Fettfinneklippet fisk med og uten PIT-merke har i liten grad vært representert i fangstene fra sportsfiske eller under gytefisktellingene, og forsterker inntrykket av at tilbakevandringen til vassdraget har vært lav i perioden. I 2018-2020 ble det registrert få gytefisk av laks i vassdraget, til tross for lang tids fredning av villaks. Det ble imidlertid observert en bedring i gytebestanden i 2021 med 215 talte villaks i Eio og Bjoreio. Lavt innsig i flere av årene betyr at de returnerte laksene fra forsøket har bidratt til å styrke gytebestanden de siste årene, til tross for at et relativt lavt antall laks har returnert. Merkeforsøkene med både settesmolt og villsmolt, samt et fungerende antennesystem for å registrere tilbakevandret laks gir viktig informasjon om sjøoverlevelsen i vassdraget. En samlet vurdering av de dataene vi har tilsier at det er en svært lav overlevelse i sjøfasen for laks som vandrer ut fra Eidfjordvassdraget, både vill og kultivert. Registreringer på antennene i årene fremover vil gi mer informasjon om gjeldende problemstillinger, og om hvordan strategien med utsettinger i vassdraget funge

Utviklingen innenfor genetiske verktøy gir nye muligheter innen miljøovervåkning. Formålet med undersøkelsene i denne rapporten er å vurdere hvordan ulike faktorer kan påvirke estimater av effektiv be-standsstørrelse. Effektiv bestandsstørrelse er et standardisert mål på hvor mange individer som fører sine gener videre til neste generasjon. Effektiv bestandsstørrelse kan direkte relateres til forventet tap av genetisk variasjon fra genetisk drift (tilfeldig endring i genetisk sammensetning) og er dermed meget relevant i overvåkning av bestander. Effektiv bestandsstørrelse er imidlertid i mange tilfeller vanskelig å beregne. Dette er særlig tilfelle i bestander med overlappende generasjoner og som utveksler genetisk materiale med andre bestander. Et alternativt og beslektet bestandsmål som er enklere å kvantifisere er effektivt antall foreldre. Dette er et standardisert mål på hvor mange foreldre som får avkom i enkelte år og er standardisert ut fra variasjon i antall avkom og kjønnsfordeling. En overvåkning av effektivt antall reproduserende individer vil kunne være kostnadseffektivt og gi verdifull kunnskap om bestandsutvikling og status. I vilkårsrevisjoner og for pålagte tiltak (som miljødesign) i regulerte vassdrag, er kunnskap om status og bestandsutvikling av stor betydning. Beregning av effektivt antall reproduserende individer for-utsetter en tilfeldig stikkprøve fra én årsklasse. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken, og ubeslektede individer i stikkprøven kan effektivt antall foreldre estimeres; jo større andel ubeslektede individer det er i stikkprøven desto flere foreldre har bidratt med avkom til den spesifikke årsklassen. Metoden er avhengig av et tilstrekkelig antall genetiske markører for å identifisere helsøsken, halvsøsken og ubeslektede individer. Metoden forutsetter i tillegg at stikkprøven er representativ for slektskapsforholdene i elva. Vi undersøkte muligheter og utfordringer ved bruk av ungfisk til estimering av effektivt antall gytefisk hos laks. Vi har benyttet prøver fra fem elver og flere gyteår, samt simulerte data. Resultatene viser at: • Antall genetiske markører og prøver må være tilpasset størrelsen på bestanden for å unngå underestimering av effektivt antall gytefisk. Antall prøver bør være minst like høyt som effektivt antall gytefisk. • Halv- og helsøsken var ikke tilfeldig fordelt i elva, men ble i stor grad funnet innenfor innsamlingsstasjoner. Slektskap ble dermed i mange tilfeller kraftig overestimert og effektivt antall gytefisk underestimert. • Undersøkelsen viser metoder for å vurdere om antall genetiske markører, antall prøver og romlig fordeling av prøvene var egnet for estimering av effektivt antall gytefisk fra ungfisk.

Eidfjordvassdraget munner ut i Eidfjord innerst i Hardangerfjordsystemet, og består av vassdragsavsnittene Bjoreio, Veig og Eio. Laksebestanden i Eidfjordvassdraget gikk kraftig tilbake på 1990-tallet, og har over lang tid vært kritisk lav. Vassdragsreguleringene på slutten av 1970-tallet har resultert i endringer i vannføring og temperaturforhold i vassdraget, og har hatt negative effekter på fiskebestandene i Bjoreio. Siden starten av 2000-tallet har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å bedre bestandssituasjonen for laks og sjøaure. Viktige tiltak inkluderer slipp av vann fra Sysenmagasinet for å øke vintervannføring, slipp av vann fra vanninntakene i Isdal og Bjoreio sperredam ved Storlia for å øke sommertemperaturen, og utplanting av lakserogn fra genbanken. I perioden 2015-2021 er det også utført forsøk hvor klekkerismolt har blitt satt ut i vassdraget og/eller slept fra Eidfjordvassdraget og sluppet lenger ute i Hardangerfjorden.

Høsten 2021 utførte LFI gytefisktellinger av laks og sjøaure i syv elver hvor BKK er vassdragsregulant; Tyssevassdraget i Samnanger, Daleelva i Vaksdal, Ekso, Teigdalselva i Vossovassdraget, Modalselva, Matreelva, Haugsdalselva og Dalselva (Storelva i Dale). Det ble registret fra 7 -334 gytefisk av laks og fra 12 – 1271 sjøaure i de aktuelle vassdragene. Dalselva i Sunnfjord hadde den største gytebestanden av laks mens Daleelva i Vaksdal hadde den største gytebestanden av sjøaure. Gytebestandene av laks i både Daleelva og Modalselva var dominert av fettfinneklippet fisk som stammer fra utsettinger av settesmolt fra klekkeriet, og disse utgjorde henholdvis 68 % og 71 % av gytebestanden. I de fleste elvene har gytebestandene blitt overvåket årlig i en årrekke, og i enkelte av vassdragene siden 1991. Utviklingen i gytebestandene varierer noe mellom elvene. Modalen skiller seg ut med en betydelig økning i laksebestanden de siste tre årene som følge av utsettinger av smolt i forbindelse med reetableringsprosjektet for laks i vassdraget. De fleste sjøaurebestandene viser en negativ trend gjennom perioden det foreligger tellinger, noe som også gjelder flere av de øvrige vassdragene i regionen.

NORCE LFI har fått i oppdrag av Statkraft å overvåke utviklingen i bestandsstatus gjennom årlige ungfiskundersøkelser og resultater fra gytefisktelling i Nærøydalselva. I tillegg skal mulighetene for å gjennomføre habitattiltak som kan kompensere for reguleringspåvirkningen vurderes. Hensikten med slike tiltak vil være å bedre habitatet for laks og aure i vassdraget, og med det få økt fiskeproduksjon og bedre økologisk status i vassdraget. Ungfiskundersøkelser, gytefisktelling i Nærøydalselva i 2021. publishedVersion

Høsten 2021 ble det planlagt utfisking av rømt oppdrettslaks i 13 vassdrag i Vestland og Rogaland etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Arbeidet omfattet kartlegging av rømt oppdrettsfisk i gytebestandene gjennom drivtelling, og utfisking ved bruk av harpun og not. I tillegg ble det utført utfisking med stangfiske i samarbeid med lokale grunneierlag og/eller fiskerlag i åtte av elvene. Det ble fanget oppdrettsfisk i 8 av de 13 vassdragene. Totalt ble det tatt ut 138 oppdrettsfisk, hvorav 135 oppdrettslaks og 3 regnbueaure. Av disse ble 120 fisket ut av lokalt organiserte uttaksgrupper (grunneierlag/lokale fiskerlag) med stang eller utsortering i fisketrapp, 10 ble tatt ut av prosjektgruppen ved snorkling og bruk av harpun eller not, mens 8 laks tatt i kilenot driftet i regi av OURO i fjordsystemet utenfor Vossovassdraget. Det ble tatt ut rømt oppdrettsfisk med størrelse fra 0,6-8,1 kg (gjennomsnitt 2,8 kg). Det foreligger informasjon om kjønnsmodning for 37 av fiskene, hvorav 32 % var kjønnsmoden. De øvrige fiskene var umodne, og dermed ikke gyteklare høsten 2021. For mange av fiskene som er fanget ved lokalt fiske med stang mangler det informasjon om kjønnsmodning, men det er sannsynlig at mange av disse er umodne, og at andelen umodne fisk totalt sett er høyere. Lokalt uttaksfiske med stang er i de fleste tilfellene konsentrert i nedre del av elvene og i elveosen ved utløp i sjø, som også er det området hvor umodne rømt fisk erfaringsmessig ofte oppholder seg. Uttak med harpun, not og garn utføres i hovedsak på gyteplassene oppe i elven, hvor en finner den rømte oppdrettsfisken som er kjønnsmoden og gyteklar. Ved utfisking ble det avlivet til sammen 15 villaks som ble feilaktig bestemt som oppdrettslaks, eller som følge av skader oppstått under fiske. Basert på resultater fra drivtellinger ble andelen rømt oppdrettslaks i gytebestandene før utfisking beregnet å være lavere enn 4 % i de 6 elvene hvor det foreligger data. Uttak bidro også til å redusere innslaget ytterligere av rømt laks ytterligere i flere av elvene. I flere av elvene ble det observert og fanget færre rømt oppdrettslaks høsten 2021 sammenliknet med tidligere år. publishedVersion

Høsten 2020 utførte LFI NORCE, i samarbeid med Rådgivende Biologer AS, utfisking av rømt oppdrettslaks i 20 vassdrag i Vestland og Rogaland etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Forekomst av oppdrettsfisk ble kartlagt ved snorkling/drivtelling. Uttak ble gjort med harpun og not. I noen av elvene ble det også fisket ut oppdrettslaks ved stangfiske av lokale grunneierlag/fiskerlag etter ordinær fiskesesong. Totalt ble det høsten 2020 fisket ut 211 oppdrettsfisk fra de aktuelle vassdragene, fordelt på 198 oppdrettslaks og 13 regnbueaure. Resultatene viser at utfiskingen bidro til en reduksjon av rømt oppdrettslaks i gytebestandene i flere av elvene. I noen av elvene var også forekomsten av rømt oppdrettslaks i utgangspunktet lav. Basert på erfaringene fra gjennomføringen er det gitt anbefalinger om videre arbeid med uttak av rømt oppdrettslaks. publishedVersion

I dette prosjektet har vi utvidet miljødesignkonseptet, opprinnelig utviklet for laks i regulerte vassdrag, til å inkludere større deler av økosystemet (fisk og bunndyr) og menneskers bruk av Nea. Prosjektet startet i 2018 og er satt sammen av forskere fra HydroCen med ekspertise i hydrologi, akvatisk biologi og samfunnsfag. Det overordnede målet har vært å undersøke hvordan miljøforholdene kan bedres i vassdraget ved å ta i bruk de meste moderne og nyeste teknologier og på tvers av fagdisipliner for å utvikle nye metoder. Historisk har Nea vært en svært viktig gyte- og rekrutteringselv for storørretbestanden i Selbusjøen og denne bestanden er definert som en storørretbestand av stor verdi. Den undersøkte elvestrekningen av Nea fra Hegsetdammen til utløpet i Selbusjøener omtrent 33 km. Strekningen preges av 32 terskler (fram til nylig 34) etablert for å opprettholde et vannspeil på grunn av fraført vann til vannkraft på store deler av strekningen. Hydrologiske analyser viser at vannføringen er betydelig redusert etter regulering, både sommer og vinter. For å undersøke tilstanden til ørretbestanden ble effektivt antall gytefisk beregnet basert på genetiske analyser av vevsprøver fra ungfisk av ulike alder fanget i Nea i august 2019. Undersøkelsene viser at ørretbestanden har få antall gytefisk. Genetiske analyser indikerer at systemet er fragmentert, sannsynligvis på grunn av vandringshindre i form av terskler som begrenser fiskens vandring og genflyt i bestanden. Et lite antall foreldre gir høy grad av innavl. Det akvatiske naturmangfoldet og hvordan det påvirkes av terskler og regulering ble undersøkt ved bruk av sparkeprøver analysert av taksonomiekspert og moderne genetiske analyser som metabarcoding (analysen av etanolene sparkeprøvene ligger på) og miljøDNA fra vannprøver. Vannprøver og sparkeprøver ble tatt på samme lokalitet. De taksonomiske analysene viste flere arter i strykpartier enn i tersklene i de øvre og midtre delene av den undersøkte strekningen. Bunndyrtetthetene var generelt lave, omkring 10-25 % av forventet antall sammenlignet med forventningssamfunnet for regionen. Den undersøkte strekningen hadde en skjev artsfordeling med dominans av få arter. MiljøDNA av vannprøver viste flere arter enn tradisjonell metode. Forskjellen mellom metodene var størst ved påvisning av sporadiske og sjeldne vårflue-arter og den største andelen av forventede arter var av døgnfluer og vårfluer. Videre ble det undersøkte hvor egnet miljøDNA fra vannprøver var for å teste effekt av tiltak som elv-i-elv og forskjell mellom terskelbasseng og strykområder på bunndyrsamfunn. Analysene av artssamfunnet i stryk og terskler viste at den tradisjonelle metoden og metabarcoding påviser forskjeller i bunndyrsamfunn i de to habitatene, mens miljøDNA fra vannprøver ikke gjør det. Dette skyldes at sparkeprøver er tatt på gitt posisjon og etanolprøvene herfra stammer bare fra denne lokaliteten. MiljøDNA fra vannprøver viser artssamfunn fra et større område, da DNA i en vannprøve også kommer fra et større oppstrøms område. Metoden med miljøDNA analyse av filtrert vann kan ikke skille mellom ulike nærliggende habitater i rennende vann. For å undersøke hvordan Nea benyttes til rekreasjon, og hvordan ulike brukergrupper vurderer estetiske forhold knyttet til terskler, ble det benyttet både intervjuer og spørreundersøkelser. Undersøkelsene viser at Nea har stor betydning for mange mennesker, både blant lokalbefolkningen og turister. Majoriteten av lokalbefolkningen har god kunnskap om regulering av elva og har generelt en positiv holdning til vannkraftproduksjon. Det var generelt liten lokal motstand til endring eller fjerning av terskler ut fra et visuelt perspektiv, men mange ønsker seg en høyere minstevannføring for å bedre miljøforholdene. Scenarioer der terskler ble fjernete ble vurdert som en forbedring sammenlignet med dagens tilstand. Miljøforbedrende tiltak kalt «elv-i-elv» ble i utgangspunktet negativt vurdert blant lokalbefolkningen og mindre negativt blant turistene, men tiltaket ble mer positivt vurdert når de fikk vite at formålet var å bedre levevilkårene for ørret. Flaskehalsene for ørretbestanden på den undersøkte strekningen er knyttet til både hydrologiske og habitatmessige forhold. Lav vannføring i kombinasjon med høye terskler hindrer trolig i perioder og noen år gyteørret fra å vandre oppstrøms til egnede gyteplasser: Dette er trolig en viktig årsak til en lav effektiv gytebestand og høy innavl. I kombinasjon med lave vannføringer i sommerperioden, gir tersklene en sterk begrensing også for ungfisk til fritt å bevege seg innen elvestrekningen. Tersklene er identifisert som en sterk flaskehals for ørretbestanden og det er utarbeidet et forslag til terskeltiltak og modifisering av terskelutforming. Med utgangspunkt i identifiserte utfordringer med tersklene har vi satt opp tre funksjonskrav i prioritert rekkefølge; 1) reetablering av frie vandringsveier, 2) sikring av eksisterende og reetablering av ubrukte gyteområder og 3) sikring av dypere overvintringsområder og vanndekt areal. Som hovedtiltak for å nå disse kravene foreslår vi at tersklene delvis åpnes ved hjelp av ramper med vandringskanaler. Et slikt tiltak vil lette to-vegs vandring og kunne bedre rekruttering og dermed økte bestandsstørrelser av ørret i både Nea og Selbusjøen, bedre habitatforhold for ørret og gjøre det dårligere for gjedde og ørekyte, bedre overvintringsforhold og beholde vannspeil som del av landskapet på store deler av strekningen. Forslag til bruk av vann i henhold til «vannbank-prinsippet» er gjort med tanke på å redusere de viktigste hydrologiske flaskehalsene for ørretproduksjonen. Gitt dagens vannføringsreglement er det utarbeidet et vannbankkonsept for Nea på denne strekningen, noe som kan gi særlig gytefisk bedre muligheter til oppvandring til gyteplasser, men også bedre overlevelse av elvelevende ørret i sommer- og vinterperioden. De foreslåtte tiltakene til modifisering av terskler i Nea, i kombinasjon med vannbankforslag vil kunne gi store forbedringer for naturmiljøet i Nea. © NINA 2021 Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Det er utført fiskebiologiske undersøkelser i Eidfjordvassdraget siden 2004. Denne rapporten er rapport for undersøkelsene gjort i 2020 og ettervinteren 2021, men inneholder også data for hele undersøkelsesperioden. Undersøkelsene er utført for å overvåke bestandene av laks og sjøaure i vassdraget, og for å evaluere tiltak for å styrke fiskebestandene. Undersøkelsene viser at gytebestandene av både laks og sjøaure har økt i årene etter 2010 sammenliknet med årene før. Gytebestandsmålet for laks har også vært nådd i enkelte av de siste årene, men bestandsstørrelsen har variert mellom år og har gått tilbake de siste fire årene. Bestanden av sjøaure kan karakteriseres som god de siste syv årene. Tiltakene som så langt har vært gjennomført, har bidratt til at miljøbetingelsene i vassdraget har blitt bedre, men det anbefales at enkelte av tiltakene styrkes.

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2020. publishedVersion

I årene 2007-2020 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i følgende seks regulerte vassdrag i Hardanger; Sima, Osavassdraget (Austdøla og Norddøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten er årsrapport for undersøkelser foretatt i prosjektperioden 2016-2020, og omfatter gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturforhold. publishedVersion

Ved drivtelling i Suldalslågen 1-2. desember 2020. ble det registrert 845 laks og 444 sjøaure. Blant 471 laks som var mulig å observere for merking, var 235 fettfinneklippet (dvs. 50 %). Som i tidligere drivtellinger var det en klar oppkonsentrering av fettfinneklippet fisk på elvestrekningen i nærheten av klekkeriet, men det var også en betydelig andel fettfinneklippet laks i nedre del av vassdraget. Tellingene ble gjennomført med fire observatører parallelt i elveprofilen. Siktforholdene var middels gode, men noe dårligere enn ved tidligere tellinger. På generell basis vil drivtelling representere et minimumsestimat av gytebestanden, ettersom noe fisk vil kunne unngå tellemannskapet eller kan stå skjult på steder hvor de ikke blir observert. Gytebestanden som ble registrert ved drivtelling var noe lavere enn det som var forventet ut fra tellinger i trappesystemene i Sandsfossen og fangster, men det er også noe usikkerhet knyttet til registreringene i tellesystemene. Suldalslågen var det vassdraget i Ryfylke med den nest høyeste gytebestanden av laks registret ved gytefisktellinger høsten 2020, men var det mest fiskerike vassdraget dersom en inkluderer fangst (dvs innsig). Antall gytefisk i Suldalslågen er imidlertid lavt i forhold til elvearealet sammenliknet med andre laksebestander i Ryfylke. Gytebestanden består i tillegg av en betydelig andel fettfinneklippet laks med opphav fra smoltutsettinger. Dette tilsier at bestanden av naturlig rekruttert laks er svakere enn i de øvrige laksevassdragene i regionen. publishedVersion

Bleka i Byglandsfjorden gjennomfører hele livssyklusen i ferskvann og er sammen med Namsblanken Norges eneste gjenlevende relikte laksestamme. De kombinerte effektene av forsuring og vassdragsregulering førte bestanden til randen av utryddelse på slutten av 1960-tallet. I de femti årene som har gått siden sammenbruddet har miljøforvaltningen sammen med vassdragsregulanten og Bygland kommune iverksatt en rekke tiltak for å sikre bleka. Disse tiltakene har sammen med avtagende forsuring, gjort at bleka er på vei til å reetableres som en naturlig bestand. Blekeprosjektet ble startet opp i 1999 og har gjennomført undersøkelser og tiltak for å sikre en selvreproduserende, og på sikt, også en høstbar blekebestand. Her rapporteres status for bleka våren 2021. Rapporten er basert på resultater fra undersøkelser av fisk, bunndyr, dyreplankton og vannkjemi med hovedvekt på årene 2018 til 2020. Undersøkelsen er utarbeidet i samarbeid med: Øyvind Kaste, Liv Bente Skancke, Rolf Høgberget, Erik Höglund, Lifen Zhou Loland, Anders Hobæk, Sondre Kvalsvik Stenberg, Einar Kleiven fra NIVA, Sten Karlsson fra NINA, Arne Vethe fra Fiskebiologen i Bygland, Nils B. Kile og Bernt Olaf Martinsen fra Syrtveit Fiskeanlegg, og Jon Løyland, Ola Gullsmedmoen og Hasso Hannås, som er lokale fiskere. publishedVersion

Rognplantingen i perioden 2014-2018 har gitt en markert økning i fangsten av bleke i rusefiske i perioden 2016 til 2020. Utfra fangstene i Dåsvatnet er det rimelig å forvente at rognplantingen vil gi opphav til kjønnsmoden hofisk fra og med høsten 2019 og fram til ca år 2024. For at reetableringen skal lykkes er en avhengig av at bleka i denne perioden klarer overgangen til naturlig reproduksjon. Ved en første gyting i 2019 vil ungfisk kunne påvises ved elektrisk fiske fra og med 2020 og en kan forvente å registrere naturlig rekruttert bleke i rusefiske fra og med 2021 eller 2022. Imidlertid ble det ikke påvist ensomrig bleke på stasjonsnettet ved elektrisk fiske høsten hverken i 2019 (etter rognplanting) eller i 2020 (etter mulig naturlig rekrutering), og generelt har tetthetene av bleke på stasjonene for elektriske fiske vært lave eller bleka har vært fraværende. Dette kan skyldes lav overlevelse fra utplantet rogn til gytefisk, men kan også delvis være et resultat av lav fangbarhet eller at bleka beveger seg vekk fra stasjonene. Et resultat som derimot klart viser at rognplantingen har fungert er de økende fangster av bleke i rusefiske i Dåsvatnet i årene 2016 til 2020. Elektrisk fiske synes derfor i liten grad å fange opp utviklingen i bestanden og vi valgte derfor i desember 2020 å benytte snorkling med lys for å lokalisere gytende bleke basert på erfaringene fra Byglandsfjorden. Dette resulterte i registrering av ni gytebleker og aktive gyteplasser for bleke i Blekelaget i nedre del av Dåsvatnet og på utløpet av Dåsvatnet ved Grytvad. Dette var positive resultat som tyder på at bleka skal klare overgangen fra rognplanting til å etablere en naturlig reproduserende bestand. Imidlertid ligger de viktige gyteområdene i Blekelaget oppstrøms kalkdosereren og det er derfor viktig å følge opp kalkingstiltak som motvirker forsuringen av disse områdene. Her kan både innsjøkalking og utlegging av kalkgrus være aktuelle virkemiddel. Videre anbefales det å legge ut skjellsand og/eller kalkgrus i Storebekk og Lislebekk siden disse begge er innløpsbekker med mulig eksisterende eller framtidige gyte- og oppvekstområder for bleka. Basert på erfaringene så langt i prosjektet anbefales det å legge mer vekt på rusefiske og snorkling som metoder for både å evaluere reetableringen og å vurdere eventuelle behov for å justere kalkingsstrategien. publishedVersion

Næsje T.F., E.M. Ulvan, O.T. Sandlund, T.B. Havn., M. Berg, Ø. Kanstad Hanssen, B. A. Hellen og H. Skoglund 2021. Test av drivtelling til bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. NINA Rapport 2033. Norsk institutt for naturforskning. Målsettingen for undersøkelsene var å fremskaffe kunnskap for å vurdere metodiske usikkerheter, begrensninger og muligheter med sikte på forbedring av drivtelling som metode for bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. I 2019 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norwegian Research Centre (NORCE) og Rådgivende biologer (RB) åtte drivtellinger i Eira, mens NINA i 2018 og 2019 gjennomførte sju repeterte drivtellinger i Orkla. Ved de repeterte tellingene ble alle observerte gytefisk av laks og sjøørret registrert og klassifisert. Den samme elvestrekningen ble undersøkt av likt antall drivtellere ved alle syv tellinger. I Orkla gjennomførte i tillegg NINA og Skandinavisk naturovervåking i 2018 undersøkelser for å beregne sannsynligheten for å observere laks merket med eksternt synlige radiosendere og Peterson disk-merker. Dette gjorde det mulig å sammenligne effekter på antallet registrerte laks og sjøørret av ulike variabler som sikt under vann, tidspunkt for tellingen med hensyn til antatt gytetid og ulike mesohabitat (strykpartier, kulper o.l.) i elva. Undersøkelsen sammenlignet også variasjon i arts- og størrelsesklassifisering mellom tellelagene, ved gjentatte tellinger av samme institusjon og ulik praksis mellom institusjonene med hensyn til utøvelsen av metoden. Antallet laks og sjøørret registrert i hver tellerunde i Eira varierte mellom 1265 og 1729 fisk, dvs. det laveste antallet var 27 % lavere enn det største. Laveste antall laks (644) var 32 % lavere enn det største (947). For sjøørret var laveste antall (478 fisk) 49 % lavere enn det største (941 fisk). Undersøkelsen viser at store dype kulper kan medføre variasjoner i resultatene. Det var ingen klar trend over tid i antallet observasjoner av laks, og heller ikke mellom tellingene utført i oktober og i hovedperioden for laksens gyting i november. Derimot synes antallet sjøørret å avta i november når antatt hovedperiode for sjøørretgyting er passert. Mens det var liten forskjell mellom tellelagene mht. antall registrerte laks, var det større forskjell med hensyn til sjøørret. Størrelsesklassifisering av laks (små-, mellom- og storlaks) varierte mellom de ulike tellingene. Andelen smålaks varierte fra 39 til 65 %, andelen mellomlaks fra 27 til 49 %, og andelen storlaks fra 6 til 15 %. Dette er blant annet viktige parametere for å kunne fastslå antall kg hunnfisk av laks i elva og dermed oppnåelse av gytebestandsmål. Tellingene i Orkla foregikk under dårligere sikt enn standardkravene, og i 2018 også til dels vanskelige vannføringsforhold. Undersøkelsene ble gjennomført på en mindre del av lakseførende elvestrekning, dvs. at fisk fritt kan svømme ut og inn av undersøkelsesområdet. Det var stor variasjon i telleresultatene. Antall laks varierte mellom 305 og 958 i 2018, og mellom 216 og 500 i 2019, og for sjøørret mellom 128 og 203 i 2018, og mellom 188 og 367 i 2019. Dersom tellingene under den dårligste sikten utelates, ble variasjonen mindre i antall registrerte fisk. Siktforholdene påvirker også klassifiseringen til art. Det ble registrert en høyere andel sjøørret under de dårligste siktforholdene. Også for klassifiseringen av fiskestørrelse og bestemmelse av fiskens kjønn var avviket større med dårlig sikt i vannet. Dette vil påvirke beregnet mengde hunnfisk og dermed også oppfyllelse av gytebestandsmål. Variasjonen i antall kilo hunnfisk har konsekvenser for beregninger av graden av oppnåelse av gytebestandsmål. Det er derfor viktig å oppgi mulige kilder til variasjon og antatt presisjon på data ved drivtellingene slik at det kan tas med i vurderingene av resultatene og råd til forvaltningen. Det er behov for å samordne institusjonenes praksis når det gjennomføres drivtellinger. Metoden er avhengig av enkeltpersoners subjektive vurderinger. Denne årsaken til variasjon kan reduseres med økt standardisering av rutiner og praksis.

Høsten 2020 utførte LFI gytefisktellinger av laks og sjøaure i syv elver hvor BKK er vassdragsregulant; Tyssevassdraget i Samnanger, Daleelva i Vaksdal, Ekso, Teigdalselva i Vossovassdraget, Modalselva, Matreelva og Haugsdalselva. Det ble registret fra 11 -327 gytefisk av laks og fra 19 – 1148 sjøaure i de aktuelle vassdragene. Daleelva hadde den største gytebestanden av både laks og sjøaure. Gytebestandene av laks i Daleelva var dominert av fettfinneklippet fisk som stammer fra utsettinger av settesmolt fra klekkeriet, og disse utgjorde 68 % av gytebestanden. I de fleste elvene har gytebestandene blitt overvåket årlig i en årrekke, og i enkelte av vassdragene siden 1991. Utviklingen i gytebestandene varierer noe mellom elvene. Modalen skiller seg ut med en betydelig økning i laksebestanden de siste to årene som følge av utsettinger av smolt i forbindelse med reetableringsprosjektet for laks i vassdraget, og i 2020 ble det registrert 310 laks. De fleste sjøaurebestandene viseren negativ trend gjennom perioden det foreligger tellinger, noe som gjelder flere av vassdragene i regionen.

Denne publikasjonen viser resultatene fra kartlegging av makroplast (her, fragmenter over ca. 2 cm) i 43 elver på Vestlandet høsten 2019. Kartleggingen ble utført kvantitativt eller semi -kvantitativt av en eller flere personer iført dykkerdrakt, snorkel og dykkemaske som gikk og/eller drev nedover elven og registrerte plast som lå i elveleiet over og under vann. Ved kvantitativ kartlegging registrerte vi antall plastbiter, lengde på bitene, samt sannsynlig bruksområde av plasten. Vi kunne ikke måle lengden på plastbiter som lå under steiner og antar at mange plastbiter var skjult under og bak steiner. Det er derfor sannsynlig at vi har underestimert mengden plast og at resultatene representerer et minimumsestimat. Vi beregnet også arealet for delen av elveleiet som ble kartlagt. For semi-kvantitativ kartlegging registrerte vi mengden plast etter en skala fra 0 til 4 som angir antall plastfragmenter i en gitt lengde av elven. I tillegg kvantifiserte vi antall, lengde og type plast som drev inn i en ruse på Furnes i Bolstadfjorden i løpet av våren 2019. Det var svært varierende plastmengde i elvene. Etter semi-kvantitativ skala var det mest i Forsandåna med et gjennomsnitt på litt over en plastbit per 10 meter gjennom elvens lengde, og minst i Bondhuselva og Æneselva der det kun var registrert noen få plastbiter. Resultatene fra den semi-kvantitative kartleggingen samsvarer godt med resultatene fra den kvantitative kartleggingen. Målt i plastmengde per arealenhet er det nesten like mye plast i den urbane Apeltunelva som i rurale Forsandåna, begge med ca. 1,3 m plast per 10x10 m elveareal, noe som er nesten fire ganger mer enn elven med tredje mest plast. Det var rundballfolie i nesten alle elvene og vi registrerte ca. tre ganger så mye plast fra landbruk som alle andre kilder til sammen. Etter landbruk var det mest plast fra husholdning. Det var minst plast som vi antar stammer fra veier. Landbruksplast dominerte også når vi tar høyde for at mange av elvene renner gjennom jordbrukslandskap. Resultatene viser at enkelte bønder må ha bedre rutiner for håndtering av plast, for eksempel ikke å la overskudd og rester av rundballfolie ligge ute der den er utsatt for vær og vind. Slik plast havner alt for ofte i elven. Fordelingen av plast var noe forskjellig i rusen på Furnes enn i elvene. Plast fra veier manglet i rusen, og det var mindre rundballfolie enn i elvene. Det har sannsynligvis skjedd en sortering av plasten på vei ut elven og langs fjorden, og plasten var mer nedbrutt da den havnet i rusen. Vi beskriver tre overordnede tiltak som kan bidra til at plast ikke havner i elver. Vi foreslår også et system for å definere miljøstatus for forurensning av plast i elver, tilsvarende klassifisering av økologisk status i ferskvann etter EUs rammedirektiv for vann. Før et slikt system kan utarbeides videre og gjennomføres bør vi innhente mer kunnskap om plast i elver og mulig skadelige effekter.