Search

Jeg var tre år og alene første gang jeg var i Oslo og på Rikshospitalet. Sykehuset syntes den gang at «barna var mye enklere å ha med å gjøre uten foreldrene». Kontrasten var stor da jeg 54 år senere kom tilbake til sykehuset, som nærmeste pårørende til en voksen sønn som skulle gjennomgå allogen stamcelletransplantasjon.

Hovedbudskap Ved prostatakreft øker produksjonen av celler i selve prostatakjertelen på en ukontrollert måte. Dette fører til at det dannes en kreftsvulst i prostata. Lokalt begrenset prostatakreft innebærer ingen umiddelbar fare, men kreftcellene kan spre seg og danne kreftsvulster andre steder i kroppen. Eventuell spredning innebærer risiko for forkortet levetid og plagsomme symptomer. Lokalt begrenset prostatakreft behandles med metoder som reduserer risikoen for spredning og begrenser behandlingsrelaterte bivirkninger. Samvalgssenteret ba Folkehelseinstituttet om å finne oppsummert forskning om effekter av behandlingstiltak for prostatakreft uten spredning. Vi fant tre relevante Cochrane-oversikter. Om hovedutfallet overlevelse kan vi si: • Vi vet ikke effekten av aktiv overvåking sammenlignet med observasjon fordi de systematiske oversiktene vi inkluderte ikke hadde funnet relevant forskning • Kirurgi gir muligens noe bedre livslengde etter 10 og 12 år sammenlignet med aktiv overvåking, mens forskjellene på enda lengre sikt er mer usikre. • Vi vet ikke effekten av aktiv overvåking sammenlignet med strålebehandling fordi de systematiske oversiktene vi inkluderte ikke hadde funnet relevant forskning • Det er muligens liten eller ingen forskjell i kreftfri overlevelse etter strålebehandling sammenlignet med kirurgi etter fem år. • Vi vet ikke om kirurgi er mer effektivt enn observasjon fordi de systematiske oversiktene vi inkluderte ikke hadde funnet relevant forskning • Vi vet ikke om strålebehandling er mer effektivt enn observasjon fordi de systematiske oversiktene vi inkluderte ikke hadde funnet relevant forskning • Det er liten eller ingen forskjell i kreftfri overlevelse etter fem år når man sammenligner kirurgi og påfølgende strålebehandling med kirurgi alene, men tillegg av stråling kan muligens bedre ti års overlevelse sammenlignet med kirurgi alene

Hovedbudskap Samvalgssenteret ba Folkehelseinstituttet om å finne oppsummert forskning om effekter av behandlingstiltak for personer med primær psykose. Vi fant 11 relevante Cochrane-oversikter. Om hovedutfallet psykosesymptomer kan vi si: Sammenlignet med placebo: • Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose. Vi har svært liten tillit til resultatet. • Betydelig færre opplever tilbakefall av psykosesymptom med vedlikeholdsbehandling. Vi har høy tillit til resultatet. Sammenlignet med standard behandling: • Det er usikkert om fysisk trening påvirker symptomer på psykose. Vi har svært liten tillit til resultatet. • Det er usikkert om kognitiv atferdsterapi påvirker symptomer på psykose. Vi har svært liten tillit til resultatet. • Musikkterapi har muligens positiv effekt på symptomer på psykose. Vi har liten tillit til resultatet. • Færre opplever muligens tilbakefall av symptomer på psykose etter langvarig familieterapi, men effekten av kortvarig familieterapi er usikker siden konfidensintervallet spenner fra at noen får betydelig færre psykosesymptomer til at noen får betydelig flere. Vi har liten tillit til resultatet. • Det er usikkert om kurs i sosiale ferdigheter påvirker symptomer på psykose. Vi har svært liten tillit til resultatet. • Det er usikkert om kurs i livsmestringsferdigheter påvirker symptomer på psykose Vi har svært liten tillit til resultatet. • Vi vet ikke om problemløsningskurs påvirker symptomer på psykose fordi det ikke finnes oppsummert forskning om det. Det er usikkert om individuell arbeidsplassering og oppfølging har effekt på symptomer på psykose. Vi har svært liten tillit til resultatet.

Comparison of variables in The Tromsø 5 Study 2001-01 and the KORA-Age Study 2009. A list of available variables in the Tromsø 5 Study and in the KORA-Age Study used in the analysis, presenting the comparability between the studies. (PDF 211 kb)

Comparison table of study sample characteristics by sex, mean (SD) or percentages (number of total number measured (n/N). The Tromsø 5 Study 2001-2002 and the KORA-Age Study 2009. Supplementary table of study characteristics in the Tromsø 5 Study and the KORA-Age Study, presenting the comparability between the studies. (PDF 167 kb)

Background: Red cell distribution width (RDW), a measure of the variability in size of circulating erythrocytes, is associated with mortality and adverse outcome in selected populations with cardiovascular disease. It is scarcely known whether RDW is associated with incident myocardial infarction (MI). We aimed to investigate whether RDW was associated with risk of first-ever MI in a large cohort study with participants recruited from a general population. Methods and Results: Baseline characteristics, including RDW, were collected for 25 612 participants in the Tromsø Study in 1994–1995. Incident MI during follow-up was registered from inclusion through December 31, 2010. Cox regression models were used to calculate hazard ratios with 95% confidence intervals for MI, adjusted for age, sex, body mass index, smoking, hemoglobin, white blood cells, platelets, and other traditional cardiovascular risk factors. A total of 1779 participants experienced a first-ever MI during a median follow-up time of 15.8 years. There was a linear association between RDW and risk of MI, for which a 1% increment in RDW was associated with a 13% increased risk (hazard ratio 1.13; 95% CI, 1.07 to 1.19). Participants with RDW above the 95th percentile had 71% higher risk of MI compared with those with RDW in the lowest quintile (hazard ratio 1.71; 95% CI, 1.34 to 2.20). All effect estimates were essentially similar after exclusion of participants with anemia (n=1297) from the analyses. Conclusion: RDW is associated with incident MI in a general population independent of anemia and cardiovascular risk factors.

Haemoglobin measurement is one of the most frequently performed laboratory tests. The haemoglobin level has well known variability according to age and gender [1- 3]. However, the reference values are often from elderly cross sectional studies of younger subjects, and may not reflect the populations’ actual distribution today. Several lifestyle factors, including body mass index (BMI) and smoking habits, are associated with haemoglobin [4-7]. The last decade’s changes in nutritional status and lifestyle may influence on the distribution of haemoglobin. Although the interpretation of the significance of high or low levels of haemoglobin is central in clinical settings, possible population based changes in haemoglobin distribution have not been subject to much study. Because haemoglobin levels predict mortality and morbidity [8-12], a population-based change in haemoglobin level could have significant implications for health. Little is known about the distribution of haematological malignancies within a general population. Since haematological malignancies comprise a heterogeneous group of conditions [13], with various grades of aggressiveness, several sources of information are needed to address the prevalence and incidence of the diseases. Automated blood cell count including haemoglobin measurement within a setting of a population study, could be one of these sources. The present thesis is from a population- based study of 20-49 year old men in 1974, and from a study of men and women more than 24 years in 1994-95.

Diagnostisk Enhet ved UNN er ansvarlig for diagnostisk pakkeforløp for kreft, som har til hensikt å utrede pasienter med uspesifikke symptomer behandlende lege mistenker skyldes kreft eller annen alvorlig sykdom. Formålet med prosjektoppgaven er å vurdere om bestemte blodprøvesvar utenfor referanseområdet kan ha en prediktiv verdi med hensyn til diagnostisering av kreft eller annen alvorlig sykdom, hos pasienter som debuterer med ikke-spesifikke symptomer. Pasienttilfeller utredet i perioden 17.12.2013 til 29.05.2018 er gjennomgått og data innhentet retrospektivt. Prøvesvar for Hb, monocytter, lymfocytter, ALP, albumin, LD, ESR og CRP er registrert. Kjikvadrattest og Cochran-Mantel-Haenszel-test er utført i SPSS. NPV, PPV og sannsynlighetsrate for kreft ved prøve utenfor referanseområdet er beregnet. Av 358 pasienter ble 16,2% diagnostisert med kreft og 23,2% diagnostisert med annen alvorlig sykdom. Prøvesvar utenfor referanseområdet for Hb, monocytter, lymfocytter, albumin, LD, ESR og CRP er positivt assosiert med kreft, mens prøvesvar utenfor referanseområdet for Hb, ALP, albumin, CRP og ESR er positivt assosiert med annen alvorlig sykdom. Ved tilfeller hvor samtlige prøvesvar for alle blodprøvene var innenfor referanseområdet (n=152), ble 9 pasienter diagnostisert med kreft og 14 pasienter diagnostisert med annen alvorlig sykdom. Konklusjon: Alle de studerte blodprøvene anses relevante for innledede utredning innenfor denne pasientkategorien. Avvik blant disse øker sannsynligheten for at det påvises kreft eller annen alvorlig sykdom.

Bakgrunn. Pasienter med malign hematologisk sykdom krever ofte innleggelse av sentralt venekateter i forbindelse med behandling. Denne pasientgruppen er spesielt utsatt for infeksjon, samtidig som de kan mangle klassiske symptomer på dette. Vi har undersøkt forekomst av bakteriemi, mikrobefunn og seponering av kateter blant pasienter med akutt leukemi i forhold til nøytropeni og operatør (overlege eller assistentlege) ved kateterinnleggelse. Materiale og metode. Vi undersøkte forekomst av bakteriemi hos pasienter med akutt leukemi diagnostisert og behandlet mellom 2000 og 2011 ved Universitetssykehuset i Nord-Norge med innlagt sentralvenøst kateter. 43 pasienter hadde tunnelert sentralt venekateter (Hickman) og 58 hadde ikke-tunnelert sentralvenøst kateter (CVK). Hos 2 pasienter var katetertype ikke kjent. Resultater. Vi fant 49 bakterieisolater og 40 bakteriemiepisoder hos 103 pasienter med akutt leukemi hvorav 101 (98 %) ble behandlet for mistenkt infeksjon. 49 av 101 kateter ble seponert på grunn av infeksjonsmistanke. I 67 % av tilfellene med bakterievekst, var det vekst av Gram-positive bakterier. Nøytropeni ved infeksjonsdato (OR = 2,97, 95 % KI 1,18 - 7,50) var assosiert med økt risiko for bakteriemi. Nøytropeni ved kateterinnleggelse (OR = 3,13, 95 % KI 1,35 - 7,25) og bruk av CVK (OR = 3,82, 95 % KI 1,64 - 8,92) var assosiert med økt risiko for seponering av kateteret. Operatør og ultralydveiledning ved kateterinnleggelse, pasientens respons av initial leukemibehandling eller tid i behandlingsforløpet mistenkt infeksjon oppstod under, var ikke av betydning for eventuell utvikling av bakteriemi eller kateterseponering. Ved 22 % av kateterinnleggelsene manglet det dokumentasjon om hvem som hadde utført prosedyren. Fortolkning. I alt fikk 98 % av pasientene behandling for mistenkt infeksjon. Vi fant at nøytropeni ved infeksjonsdato var positivt assosiert med oppvekst i blodkultur. I 67 % av tilfellene med bakterievekst, var det vekst av Gram-positive bakterier. Nøytropeni ved kateterinnleggelse var assosiert med økt risiko for seponering av kateter i forbindelse med mistenkt infeksjon.

Bakgrunn: Hematologisk seksjon Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) utreder og behandler pasienter med blodsykdommer. Anemi kan oppstå både som følge av sykdommen, behandlingen eller begge. Erytrocyttransfusjoner brukes ved behandling av anemi. Dette er en ressurskrevende behandling og komplikasjoner kan oppstå. Behandling med epoetin har blitt satt fram som alternativ til erytrocyttransfusjoner. Vi ønsket å se på praksis ved erytrocyttransfusjoner ved Hematologisk seksjon, UNN, spesielt med tanke på endring i hemoglobinkonsentrasjon, dokumentasjon, komplikasjoner og kostnader. Vi studerte også indikasjon for behandling med epoetin. Materiale og metode: I denne studien har vi gjennomgått elektronisk journal for 73 pasienter som var innlagt ved Hematologisk seksjon, UNN, i perioden 01.05.06-30.04.07. Pasientene ble stratifisert i grupper etter diagnoser. Vi registrerte primært data knyttet til erytrocyttransfusjoner. I tillegg utførte vi søk i relevant litteratur. Resultater: Gjennomsnittlig antall innleggelser var 2,1, og gjennomsnittlig antall transfusjoner var 4,8. Pasientene med akutt myelogen leukemi (AML) var i gjennomsnitt innlagt 3,7 ganger og fikk 13,1 transfusjoner i studieperioden. 86,7 % av transfusjonene var dokumentert av sykepleiere, mens leger dokumenterte 60,9%. Det ble ikke registrert alvorlige komplikasjoner i forbindelse med erytrocyttransfusjoner. Fortolkning: Pasientene med AML var hyppigst innlagt og fikk flest transfusjoner. Erytrocyttransfusjoner ble oftest dokumentert av sykepleiere. Få av pasientene var egnet for epoetinbehandling.