Search

Evju, M., Grainger, M., Olsen, S.L., Roos, R.E., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2023. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre. NINA Rapport 2257. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode, Dracocephalum ruyschiana, er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten (forekomstruter). Populasjonsstørrelse og -struktur ble estimert for hver populasjon hvert år, ved å bruke tettheten av individer i overvåkingsrutene, samt arealet dragehode forekommer på (registrert i forekomstruter langs transekter) innenfor lokaliteten. Populasjonsvekstraten for hver populasjon hvert år ble beregnet som forholdet mellom populasjonsstørrelsen (antall individer totalt) i år t over antall individer i forrige år t ‒ 1. Et gjennomsnitt ble beregnet for hver lokalitet og år, over alle overvåkingsruter på lokaliteten. I tillegg beregnet vi vektede gjennomsnitt av populasjonsvekstraten for hver region, hver naturtype og for alle populasjoner samlet. Vi vektet populasjonsvekstratene per lokalitet med den overordnede populasjonsstørrelsen (i den gitte lokaliteten i det gitte året), og et vektet gjennomsnitt ble deretter beregnet totalt (over alle populasjoner), per region og per naturtype. Denne tilnærmingen gjør at endringer i store populasjoner har mer betydning, mens endringer i små populasjoner har mindre effekt på overordnede vekstrater. Populasjonsvekstratene gir dermed et representativt estimat på endringer i dragehodepopulasjonen innenfor regionen/naturtypen. De 25 populasjonene som inngår i overvåkingen, varierer enormt i størrelse, med estimater på fra ca. 40 individer på den minste til 30 000‒50 000 på den største lokaliteten. Det er store mellomårsvariasjoner i populasjonsstørrelse innad i populasjonene, som gjenspeiles i fluktuasjoner i lokale populasjonsvekstrater. Når man ser alle de 25 populasjonene som inngår i over-våkingen, under ett, er gjennomsnittlig populasjonsvekstrate rundt 0 i alle overvåkingsårene. Det tyder på at på tross av opp- og nedganger lokalt, er dragehodepopulasjonen på et overordnet nivå stabil. Også i de tre regionene er dragehodepopulasjon i hovedsak stabil når man ser alle populasjoner i regionen under ett, med log-vekstrater svært nære 0 i alle overvåkingsårene. Det er ingen forskjeller i populasjonsvekstrater mellom populasjoner på semi-naturlig eng og de på åpen grunnlendt kalkmark. De store mellomårsvariasjonene gjør at bare årlig overvåking over flere år kan avdekke langsiktige trender i populasjonsutviklingen, og gi oss et bedre grunnlag til å forstå årsaken til mellom-årsvariasjonene. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor viktig. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. En slik utvidelse bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Dette vil gi et forbedret kunnskapsgrunnlag for langsiktig forvaltning av dragehode, som en basis for å nå forvaltningsmål for arten og ivareta det genetiske mangfoldet i populasjonens naturlige utbredelsesområder.

Source at https://vkm.no/

Source at https://vkm.no/.

1. Plantations of alien conifer species are common worldwide, and set to become even more prevalent in coming decades. To minimize the rate at which their offspring --- so-called "wildlings" --- colonize surroundings, and reduce the burden of conifer plantations on native ecosystems, managers need to know which ecosystems are most and least susceptible. 2. We compared how likely wildlings are to establish across a wide range of ecosystems, focusing on four groups of alien conifer species planted in Norway. We used data from detailed surveys around 82 plantation stands to model the relationship between ecosystem type and wildling abundance, accounting for seed rain (estimated), climate, and other sources of variation between sites. We also tested whether differences in susceptibility between individual ecosystem types could be generalized based on broad, shared characteristics. 3. We found that ecosystem susceptibility to wildling establishment (modeled as relative establishment likelihood) was poorly correlated with surveyed wildling density (abundance/area). Susceptibility generally varied as much or more than wildling density, with relative establishment likelihoods spanning several orders of magnitude between the most and least susceptible ecosystems for every species group. 4. The four groups of conifer species showed somewhat similar patterns of establishment likelihood across ecosystem types, with intensively farmed ecosystems repeatedly among the least susceptible. We found that ecosystems characterized by destabilizing disturbance tended to be more susceptible than others, but broad ecosystem characteristics did not clarify patterns of susceptibility much, neither within nor across species groups. 5. *Synthesis and applications* Differences in wildling establishment between ecosystems can be exploited to keep alien conifers within plantation boundaries. Stands hemmed in by agriculture or other unsusceptible ecosystems will result in relatively few wildlings, while stands near susceptible ecosystems like landslides will need monitoring and control. Managers should be aware that the density of wildlings in a given ecosystem may not reflect its relative susceptibility, because variation in seed rain, climate, and site characteristics obscures the relationship between ecosystem type and wildling establishment.

Evju, M., Olsen, S.L., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2021. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana. Beskrivelse av metodikk og resultater 2017‒2020. NINA Rapport 1976. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode Dracocephalum ruyschiana er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten. Innsamlede data er brukt til å estimere populasjonsstørrelser og populasjonsvekstrater i perioden 2017‒2020 og undersøke hvordan disse varierer med region, naturtype og skjøtsel. Populasjonene i Oslofjordområdet er generelt mye større enn på Ringerike og Hadeland. Det er variasjoner i populasjonsstørrelser mellom år. På åpen grunnlendt kalkmark, som dominerer rundt Oslofjorden, er det for flere lokaliteter en svak nedadgående utvikling i populasjonsstørrelse, drevet særlig av antall vegetative planter og småplanter. På semi-naturlig eng, som dominerer på Ringerike og Hadeland, har flere populasjoner en svakt positiv utvikling. Den usedvanlig tørre sommeren 2018 resulterte i en nedgang i antall blomstrende individer og i antall småplanter. Populasjonene viste imidlertid stor grad av restitusjon allerede de to første årene etter tørkesommeren. Tidsseriene er foreløpig så korte at det er vanskelig å vurdere trender i populasjonsstørrelse over tid, men dataene viser stor variasjon i populasjonene mellom regioner, mellom naturtyper og blant lokaliteter med ulik vegetasjonshøyde. Tidligere studier har vist en tendens til at dragehodepopulasjonene kan deles i fire genetiske grupper som er geografisk adskilte. Dagens overvåking av dragehode dekker to av de genetiske gruppene. Det trengs lange tidsserier for å skille trender i populasjonsutvikling fra mellomårsvariasjoner knyttet til variasjoner i værforhold. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor helt avgjørende. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. Utvidelsen bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Evju, M., Olsen, S.L., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2021. Monitoring of Dracocephalum ruyschiana. Methods and results 2017‒2020. NINA Report 1976. Norwegian Institute for Nature Research. Northern dragonhead Dracocephalum ruyschiana is a priority species according to The Biodiversity Act. It is a drought-tolerant, light-demanding and somewhat lime-demanding plant that is limited to the south-eastern parts of Norway. In 2016, NINA developed a monitoring protocol aimed at surveying status and trends for the Norwegian populations. Monitoring was started in 2017 and has been gradually expanded to by 2020 include 25 populations in the Oslo Fjord area, Ringerike and Hadeland, covering the two habitat types dry calcareous meadow and semi-natural meadow. For each population, the number of ramets of northern dragonhead, including fertile, vegetative and small plants, is counted in permanently marked 1 m2-plots. Other monitoring indicators include vegetation height, cover of different vegetation layers, cover of red-listed species, invasive alien species and woody species. In addition, the presence/absence of northern dragonhead is recorded in a set of plots systematically placed in the locality. Collected data are used to estimate population sizes and growth rates in the period 2017‒2020 and investigate how these vary with region, habitat type, and management. The populations in the Oslofjord area are generally larger than in Ringerike and Hadeland. There are variations in population size between years. On dry calcareous meadows, which is dominating in the Oslofjord area, we see several weakly declining populations, driven particularly by reductions in the number of small and vegetative plants. On semi-natural meadows, dominating in Ringerike and Hadeland, several populations seem to have growing populations. The unusually dry summer of 2018 resulted in a clear decrease in the number of flowering plants and small plants. The populations seem to be resilient to such drought events. The time series are, however, still short, and there is limited data to assess population trends. Previous studies have shown a tendency for the dragonhead populations to be divided into four genetic groups that are geographically separated. The current monitoring covers two of the genetic groups. Long time series are needed to distinguish trends in population development from among-years variations related to weather conditions. A long-term perspective on the benefits of monitoring is absolutely crucial. We recommend that a long-term plan be prepared for increased funding and a gradual expansion of monitoring. The expansion should ensure that regions and main genetic groups are covered by monitoring and that the number of populations per region is large enough to detect regional variations in trends.