Search

Funding: This article is a contribution of the COVID-19 Bio-Logging Initiative, which is funded in part by the Gordon and Betty Moore Foundation (GBMF9881) and the National Geographic Society (NGS-82515R-20) (both grants to C.R.). COVID-19 lockdowns in early 2020 reduced human mobility, providing an opportunity to disentangle its effects on animals from those of landscape modifications. Using GPS data, we compared movements and road avoidance of 2300 terrestrial mammals (43 species) during the lockdowns to the same period in 2019. Individual responses were variable with no change in average movements or road avoidance behavior, likely due to variable lockdown conditions. However, under strict lockdowns 10-day 95th percentile displacements increased by 73%, suggesting increased landscape permeability. Animals’ 1-hour 95th percentile displacements declined by 12% and animals were 36% closer to roads in areas of high human footprint, indicating reduced avoidance during lockdowns. Overall, lockdowns rapidly altered some spatial behaviors, highlighting variable but substantial impacts of human mobility on wildlife worldwide. Postprint

Attraction sites are important for environmental pathogen transmission and spillover. Yet, their role in wildlife disease dynamics is often poorly substantiated. Herein, we study the role of salt licks as potential attraction sites for the spillover of gastrointestinal parasites from domestic sheep to wild reindeer. Eggs from the introduced sheep nematode Nematodirus battus were found in faecal samples of both species, suggestive of spillover. DNA metabarcoding of soil, collected at salt licks, revealed that N. battus, in addition to Teladorsagia circumcincta, were the most frequently occurring parasitic nematodes, with a significantly higher prevalence of nematodal DNA in salt lick soil compared to soil from control sites nearby. The finding of similar DNA haplotypes of N. battus in sheep, reindeer, and salt lick soil supports the hypothesis of spillover to reindeer via salt licks. More detailed investigation of the genetic diversity of N. battus across these hosts is needed to draw firm conclusions. Infection with these sheep nematodes could potentially explain a recently observed decline in the calf recruitment rate of the Knutsho reindeer herd. This study also supports the hypothesized role of artificial salt licks as hot spots for the transmission of environmentally persistent pathogens and illustrates the importance of knowledge about such attraction points in the study of disease in free-roaming animals.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022. I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt. For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet. I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden. Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp. This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020. In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer. Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018. Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%. There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons. It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021. From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males. The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations.

FOR ENGLISH ABSTRACT, SEE BELOW. Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., A., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189. Norsk institutt for naturforskning. Villrein er truet både nasjonalt og internasjonalt, og flere bestander har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Det er flere forhold som påvirker denne tilbakegangen, men det er godt dokumentert at forstyrrelser fra mennesker gjennom habitatødeleggelse, fragmentering og bruk av utmark til ulike formål har negativ innvirkning på reinens levedyktighet. Tilbakegangen i reinsbestandene har ført til at mye forskning er utført for å forstå og dokumentere hvordan reinen påvirkes av ulike forstyrrelseskilder. I det siste tiåret har vi utviklet statistiske metoder og en programvare (ConScape) for å beregne kvaliteten på alle villreinens leveområder og bevegelseskorridorer, og ikke minst hvordan disse påvirkes av ulike typer menneskelig infrastruktur og aktiviteter («samla belastning» eller «kumulative effekter»). Modellene bygger på GPS-data fra de største villreinområdene, og en stor mengde data fra hele Norge, som inkluderer landskapsdata (topografi, vegetasjon, veger, utbygginger, vannkraft, sti- og løypenett, turistvolum, private hytter, turisthytter osv.), data om klima, og lokalkunnskap på enkelte områder. Derfor finnes det i dag flere forskjellige statistiske kart som beskriver hvordan villrein oppfatter ressurser og barrierer på lokalskala, og hvilke områder og korridorer som er mest funksjonelle for villrein på større landskapsskala. Det siste er spesielt viktig, ettersom reinen oppfatter landskapet som et sammenhengende nettverk av matressurser eller områder som brukes til andre behov, som den får tilgang til gjennom korridorer. Det er imidlertid også områder som unngås fordi den samla belastningen av menneskelig aktivitet er for stor til at reinen våger å bevege seg inn i disse områdene, til tross for at de næringsmessig fremstår som gode områder. Alle kart, beskrivelsen av metoden og referanser til vitenskapelige og populær-vitenskapelige artikler er tilgjengelig i Nett-Appen: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway. Basert på modellene er det i tillegg utviklet et simuleringsverktøy for å støtte bærekraftig arealplanlegging og konsekvensutredning gjennom scenarioanalyser. Verktøyet er så langt brukt til å forutsi den forventede effekten av 80 avbøtende tiltak foreslått av lokale eksperter for å minimere samla belastning på reinsdyrs habitatfunksjonalitet og bevegelseskorridorer i flere områder i Norge (Setesdal, Nordfjella, Snøhetta, Hardangervidda; se Appendiks 1 og Nett-App). Scenarioer som kan testes inkluderer fjerning/stenging/omplassering av eksisterende infrastruktur, eller bygging av ny infrastruktur (eks. hytte, vei, sti, skiløype), endringer i bruksintensiteten (f.eks. av stier, hytter, veger), eller klimaendringer. Den statistiske tilnærmingen, programvare, kart, Nett-Appen og scenarioanalyser er utviklet i forskingsrådsprosjektene ledet av NINA «RenewableReindeer» (lenke), «ProdChange» og «OneImpact», samt i det relaterte prosjektet «Scenario analyse Øyulvsbu og formidling»; sammenligningen mellom statistiske kart med kart basert på ekspertvurderinger som brukes i kvalitetsnormene er støttet av Miljødirektoratets prosjekt «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein». Disse prosjektene ble eller er støttet av flere prosjektpartnere og finansieringskilder, inkludert Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat NVE, Sira Kvina Kraftselskap, Villreinprosjektet i Setesdalsheiene v/ Statkraft, Norsk Villreinsenter, Villreinrådet, Siri Bøthun Naturforvaltning, Norges miljø-og biovitenskapelige universitet NMBU, og flere internasjonale samarbeidspartnere (Universite Catholique Louvain, Julia Computing Inc, Sveriges lanbruksuniversitet SLU, University of Guelp, Canada, University of Alberta, Canada, The Nature Conservancy, Universidad Politecnica de Madrid, University of Glasgow). I Norge er det iverksatt prosesser og forvaltningstiltak for å motvirke forringelse av villreinområder. I 2020 vedtok regjeringen en kvalitetsnorm for villrein, for å oppfylle både internasjonale forpliktelser og nasjonale mål for bevaring av levedyktige bestander innenfor sine naturlige utbredelsesområder. Hvert fjerde år skal hvert av de 24 villreinområdene klassifiseres som enten god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød), basert på tre delnormer: 1) bestandsforhold; 2) lavbeiter; og 3) leveområde og menneskelig påvirkning. Delnorm 3 er et viktig verktøy for å dokumentere i hvor stor grad målene om å ta vare på villreinens leveområder nåes. Delnorm 3 tar sikte på å identifisere kritiske reduksjoner i habitatenes kvalitet og i hvor stor grad ulike områder henger sammen sett fra villreinens ståsted. På denne måten skal årsaken til endringer identifiseres, og statusen til området gjenopprettes til akseptable nivåer (gul) så raskt som mulig gjennom tiltak. På lengre sikt er målet at alle nasjonale villreinområder skal ha god kvalitet (grønn). Metoden(e) bør derfor være i stand til å identifisere områder der tap av habitat og fragmentering har økt over en kritisk terskel, og deretter kunne gi informasjon om det sannsynlige relative bidraget som skyldes menneskelig infrastruktur og aktiviteter. I gjeldende kvalitetsnorm er delnorm 3 basert på ekspertbaserte vurderinger av endringer i villreinobservasjoner, som antas å reflektere endringer i menneskelig påvirkning. Prosessen innebærer avgrensning av polygoner som representerer reinens sesongmessige utbredelse, bevegelseskorridorer og et sett med fokusområder der sosioøkologiske utfordringer knyttet til menneskelige aktiviteter er identifisert. I fokusområdene vurderer ekspertene villreinens bruk av området de 10 siste årene sammenlignet med forventningen basert på siste 50 år. Klassifiseringen utføres deretter ved å vurdere andelen tapt habitat innenfor alle fokusområder, sammenlignet med habitatet som er tilgjengelig innenfor sesongområdet. I denne rapporten gir vi en oversikt over den statistiske tilnærmingen og kartene, og vi evaluerer hvor likt to ulike tilnærminger (statistisk og ekspertbasert) identifiserer kritiske reduksjoner i habitatkvalitet og konnektivitet. I vårt tilfelle vil det i stor grad si at vi sammenligner de "statistiske kartene" med de "ekspertbaserte polygonene" identifisert i Delnorm 3. Vi diskuterer erfaringene ved å sammenligne de to tilnærmingene, og hvordan disse kan bidra til å nå målene for forvaltning av villreinområder. Dette var hovedfokus i prosjektet «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein» finansiert av Miljødirektoratet. Vi utfører også en test, ved å utføre en foreløpig statistisk klassifisering av tilstanden i villreinområdene etter Delnorm 3. Til slutt viser vi hvordan de statistiske kartene kan bidra til å avdekke hvilke av de 76 avbøtende tiltakene eller planleggingsalternativene om ble foreslått i Setesdal, Nordfjella og Snøhetta som vil være mest effektive for å tilbakeføre beiteområder til villreinen (Appendiks 1). Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistical modelling of cumulative impacts of human activities on wild reindeer areas. Identifying functional areas and performing scenario analyses for impact assessment and area planning. NINA Report 2189. Norwegian Institute for Nature Research Wild reindeer are threatened both nationally and internationally, and several populations have declined sharply or become extinct in recent decades. Several factors are responsible for these trends, but it is well documented that infrastructure development and disturbance by humans can cause habitat degradation and fragmentation, and can have a major negative impact on reindeer populations. This led to a large amount of research aimed at understanding and quantifying anthropogenic disturbance on reindeer, and supporting sustainable land planning. In the last decade we have developed statistical methods and a software (ConScape) to quantify the functionality of reindeer habitats, to identify movement corridors, and to measure the degree to which these are affected by the piecemeal development and "cumulative impact" of different infrastructure and human activities. The models are based on a large amount of GPS-positions from the largest wild reindeer management areas, and on a large amount of environmental covariates describing the landscape (topography, vegetation, roads, hydropower, trails, tourist volume, private cabins, tourist cabins, etc.), climate, and, in some areas, local knowledge. Based on these models, several maps have been produced to describe statistically how wild reindeer perceive resources and barriers on a local scale, and which areas and corridors are most functional in the entire landscape. The latter is particularly important, as reindeer perceive the landscape as a continuous network of functional areas that they can access through movement corridors. On the other side, reindeer also perceive the cumulative impact of different infrastructures and human activities, and respond by avoiding or decreasing the use of some areas due to disturbance and/or barriers to movements. All maps, a description of methods, and the reference list to scientific and popular publications are available in the Web App: https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway. In addition we developed a simulation tool to guide sustainable land planning and impact assessment through scenario analyses. The tool has already been used to predict the expected effect of 80 mitigation measures, suggested by boards of local experts to minimize cumulative impacts on reindeer habitat functionality and movement corridors in several areas in Norway (see Appendix 1 and Web-App). The scenarios that can be tested to include a combination of the removal/closure/relocation of existing infrastructures, changes in their intensity of use, the construction of new infrastructure (e.g. cottage, road, hiking and skiing trial, bridge over water magazines), and climate change. The statistical approach, software, maps, web-app and scenario analyses were developed within the Norwegian Research Council projects led by NINA “RenewableReindeer” (link), «ProdChange» and “OneImpact”, and in the related project "Scenario analyse Øyulvsbu og formidling". Comparison between statistical and expert-based maps was funded by the project from the Norwegian Environment Agency «OneImpact og kvalitetsnorm for villrein». These projects were or are supported by several partners and funding sources including the Norwegian Environment Agency, the Directorate of Water and Energy, the Hydropower company Sira Kvina, the wild reindeer project in Setesdal, the Wild reindeer centre / wild reindeer council, Siri Bøthun nature management Norwegian University of Life Sciences NMBU, and several international collaboration partners (Universite Catholique Louvain, Julia Computing Inc, Sveriges landbruksuniversitet SLU, University of Guelp, Canada, University of Alberta, Canada, The Nature Conservancy, Universidad Politecnica de Madrid, University of Glasgow). Parallel to this analytical work, management measures have been undertaken in Norway to counter the degradation of wild reindeer areas. In 2020 the government adopted the “Quality Standards for wild reindeer in Norway”, to meet both international obligations and national objectives for the conservation of viable populations within ecologically functioning habitats. Every fourth year, each of the 23 Norwegian sub-populations is classified into good (green), medium (yellow) or poor (red) quality, based on 3 sub-standards: 1) population conditions; 2) lichens; 3) human impact on habitats. Sub-standard 3 is therefore an important tool to ensure sustainable management of wild reindeer habitats. Sub-standard 3 aims to identify critical declines in habitat quality and connectivity in each wild reindeer area, so that the cause of the decline can be addressed, and the status of the area restored to acceptable levels (yellow) as soon as possible. In the longer term, the aim is that all national wild reindeer areas should be of good quality (green). The procedure thus needs to robustly identify areas where habitat loss and fragmentation increased above a critical threshold, and to provide information on the relative contribution of the responsible infrastructure and human activities. In the current Quality Standards, sub-standard 3 is implemented based on expert-based assessments of changes in available wild reindeer observations, that are assumed to reflect changes in human impact. The process involves the delineation of polygons representing reindeer seasonal ranges, corridors, and a set of focal areas where socio-ecological challenges related to human activities have been identified. The reduction in use of focal areas is assessed by the experts in the last decade compared to the previous four decades. The classification is then conducted by assessing the proportion of habitat lost within all focal areas, as compared to the habitat available within the seasonal range. In this report we provide an overview of the statistical approach, and we compare the performance of what we for simplicity call the “statistical maps” to the “expert-based polygons” developed in sub-standard 3, using both visual and quantitative approaches. We discuss the lessons learned by comparing the two approaches, and how these can help achieving the sustainability goals for the management of wild reindeer areas. This was the main focus of the project "OneImpact and quality standard for wild reindeer" funded by the Norwegian Environment Agency. As a proof of concepts, we also perform a preliminary statistical classification of the state of the wild reindeer areas following Delnorm 3 (“Sub-standard 3”). Last, we show how statistical approaches and simulations can help identifying the most effective among 76 measures suggested to mitigate cumulative impacts from anthropogenic activities in Setesdal, Nordfjella and Snøhetta (Appendix 1).

Flagstad, Ø., Kvalnes, T., Røed, K. H. Våge, J., Strand O., & Sæther B.-E. 2022. Genetisk levedyktig villreinbestand på Hardangervidda. NINA Rapport 2176. Norsk institutt for naturforskning. Villreinbestanden på Hardangervidda, som er Norges største villreinområde, er svært utsatt for habitatfragmentering som følge av utbygging av infrastruktur og annen menneskelig aktivitet. Bestandsstørrelsen er sterkt påvirket av høsting og den årlige bestandsveksten avhenger også av værforholdene. Som et verktøy for CWD-bekjempelse og kartlegging, er høstingsregimet de siste årene endret, med en større andel bukk i uttaket. En endring i høstingsstrategi, enten i form av økte uttak eller en endret kjønns- og aldersstruktur blant de høstede dyra, har ikke bare demografiske effekter, men kan også ha betydelige genetiske konsekvenser. Genetisk variasjon er helt essensielt for en bestands langsiktige overlevelse, og påvirkes av en rekke ulike økologiske og evolusjonære prosesser. Den mest grunnleggende mekanismen - naturlig utvalg eller seleksjon - medfører at de best tilpassede individene under rådende miljøforhold har best mulighet til å videreføre sine gener til etterfølgende generasjoner. Ved en bestandsreduksjon vil naturlig seleksjon bli mindre effektiv, og tilfeldige endringer i genetisk sammensetning, såkalt genetisk drift, får større spillerom. Dette kan føre til økt tap av genetisk variasjon og at dårlige genvarianter (skadelige mutasjoner) øker i frekvens i bestanden. Den helt grunnleggende parameteren som bestemmer omfanget av den genetiske driften, er den effektive bestandsstørrelsen (Ne). Effektiv bestandsstørrelse er bestemt av antall individer av begge kjønn som parer seg og får avkom. Siden ikke alle individer tar del i reproduksjon, er Ne som oftest betydelig lavere enn den faktiske bestandsstørrelsen (N). I denne rapporten redegjør vi for arbeidet med å vurdere den genetiske levedyktigheten til villreinbestanden på Hardangervidda og evaluere de genetiske konsekvensene av bestandsendring som verktøy for CWD-bekjempelse. Våre analyser viser en viss grad av genetisk differensiering mellom stammen på Hardangervidda og nabobestandene, men kun begrenset genetisk særegenhet. De genetiske variantene som finnes på Hardangervidda finnes altså i stor grad også i nabobestandene i Nordfjella og Setesdal, selv om det er forskjeller i deres forekomster. Gitt gjennomsnittlige høstingsrater på Hardangervidda for perioden 2005-2018, estimerte vi Ne til å være i underkant av 2000 dyr. Dette, sammen med noe immigrasjon fra nabobestandene, tilsier svært lave nivåer av genetisk drift i bestanden for denne perioden. Sånn sett framstår bestanden som relativt robust og må kunne betraktes som genetisk levedyktig på lang sikt. Det bør dog understrekes at med inntoget av CWD og det endrede høstingsregimet som ble gjennomført i 2019-2021, er Ne allerede redusert til i underkant av 1000 dyr. Våre simuleringer av til dels betydelige bestandsreduksjoner viser at selv med kort tid (0-5 år) på lavt bestandsnivå (færre enn 2000 dyr i totalbestand), kan man risikere at tapet av genetisk variasjon i form av heterozygositet har oversteget 5% etter 100 år dersom uttaket omfatter en stor andel bukk. I tillegg er det slik at sjeldne alleler ved en plutselig bestandsreduksjon tapes i langt større omfang enn heterozygositet. Slike alleler kan være av betydning for utviklingen av nye tilpasninger til et endret miljø. Konsekvensen av CWD-smitte i bestanden på Hardangervidda og virkningen av ulike tiltak må nøye veies opp mot påvirkningen på bestandens genetiske levedyktighet. Det vurderes som kritisk å ivareta den genetiske variasjonen i bestanden for å sikre dens levedyktighet og tilpasningsevne til nåværende og framtidige miljøbetingelser. Vi vet fremdeles lite om langtidseffektene av endringene som skjer i leveområdet til villreinen og et føre-var prinsipp i forvaltningen av arten anses som viktig. Flagstad, Ø., Kvalnes, T., Røed, K. H. Våge, J., Strand O., & Sæther B.-E. 2022. Genetically viable reindeer population on Hardangervidda. NINA Report 2176. Norwegian Institute for Nature Research. Wild reindeer on Hardangervidda, which is Norway's largest reindeer area, are highly exposed to habitat fragmentation from infrastructure development and other human activity. Population size is strongly influenced by harvesting and annual population growth also depends on weather conditions. As a tool for CWD control and mapping, the harvest regime has been altered in recent years, with a larger proportion of males harvested. An altered harvesting strategy, either as increased harvest or altered sex and age structure among harvested animals, not only has demographic effects, but can also have substantial genetic consequences. Genetic variation is pivotal for long-term population viability and is affected by a number of ecological and evolutionary processes. The most basic mechanism - natural selection - favors the best adapted individuals under prevailing environmental conditions, increasing their probability to pass on their genes to subsequent generations. Upon population reduction, natural selection will become less effective, and random changes in genetic composition, i.e., genetic drift, becomes increasingly important. This can lead to loss of genetic variation at the same time as deleterious mutations may increase in frequency. The basic parameter determining the strength of genetic drift is the effective population size (Ne). Effective population size is determined by the number of individuals of both sexes that mate and produce offspring. Since not all individuals take part in reproduction, Ne is usually considerably lower than the actual population size (N). In this report, we address genetic viability in the population of wild reindeer on Hardangervidda and evaluate the genetic consequences of population reduction as a tool for CWD control. Our analyzes show some genetic differences between the population on Hardangervidda and the neighboring populations, but only limited genetic uniqueness, meaning that virtually all alleles found on Hardangervidda are also found in the neighboring populations in Nordfjella and Setesdal, although their frequencies differ. Given average harvesting rates on Hardangervidda for the period 2005-2018, we estimated Ne to be just below 2,000 animals. This, together with some immigration from neighboring populations, suggests very low levels of genetic drift in the population for this period. From this point of view, the population appears relatively robust and must be considered genetically viable in the long term. However, it should be noted that with the introduction of CWD and the altered harvesting regime implemented in 2019, Ne has already been reduced to less than 1,000 animals. Our simulations of population reduction show that even with a short time (0-5 years) at low population size (fewer than 2000 animals in the total population), there is a risk that the loss of genetic variation (heterozygosity) will exceed 5% after 100 years if the harvest includes a large proportion of males. Moreover, after a sudden population decline, rare alleles are lost to a far greater extent than heterozygosity. Such alleles can be important for the development of new adaptations to environmental change. Indeed, the consequence of CWD infection and the impact of various management actions must be carefully weighed against the impact on the genetic viability of the population. We stress the importance to maintain genetic variation to ensure population viability and adaptability to current and future environmental conditions. We still know little about the long-term effects of the changes that occur in wild reindeer habitats and a precautionary management approach is considered important.

Solberg, E.J., Veiberg, V., Strand, O., Hansen, B.B., Rolandsen, C.M. Andersen, R., Heim, M., Solem, M.I., Holmstrøm, F., Granhus, A., Eriksen, R. & Bøthun, S.W. 2022. Hjortevilt 1991–2021: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 2141. Norsk institutt for naturforskning. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpeperioden vært drevet av NINA. Hovedformålet er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten viser vi hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2021), med spesielt fokus på utviklingen i siste kontraktsperiode (2017-2021). I tillegg viser vi utviklingen i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle tre- og andre plantearter i skog, og utviklingen i lavbeiteressursene på Hardangervidda og i Nordfjella villreinområde. I siste kontraktsperiode har vi også gjennomført flere delprosjekter med relevans for hjorteviltovervåkingen. Disse omfatter 1) vurdering av overvåkingspotensialet i fallviltmaterialet som innsamles i norske kommuner, 2) utredning av mulige metoder for rådyr-overvåking, 3) vurdering av samgangen mellom Overvåkingsprogrammet for hjortevilt og Hjorteviltregisteret, 4) evaluering av slaktevektdata for elg og hjort i Hjorteviltregisteret, og 5) kvalitetsvurdering av sett dyr-data i Hjorteviltregisteret. Resultatene fra disse delprosjektene rapporteres i denne rapporten. I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I siste kontraktsperiode har bestandstettheten vært relativt stabil i Nordland, Agder og Vestfold og Telemark, mens den er redusert i Troms, Trøndelag, Oppland og Hedmark. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Vestfold og Telemark og Agder (0,15-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Nordland, Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35). Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen, og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Agder. I de siste to-tre delperiodene er det også nedgang i vekter og rekrutteringsrater i Nordland, Trøndelag, Oppland og Hedmark. I Troms er det også negative tendenser, men langt mindre uttrykt enn i de andre overvåkingsområdene. I siste kontraktsperiode var bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) relativt stabil i overvåkingsområdet i Troms og Agder, mens det var en negativ utvikling i bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) i Nordland, Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Vestfold og Telemark. Hjorten fortsetter å øke sitt utbredelsesområde og er nå sannsynligvis vår mest tallrike hjorteviltart. I 2021 ble det felt over 50 000 hjort. De tetteste hjortebestandene finnes fremdeles på Vestlandet og i sørlige deler av Trøndelag, men bestandsveksten i deler av Sør- og Østlandet fortsetter. Hjorten overvåkes spesifikt i fem overvåkingsområder med ulik bestandshistorikk og bestands-status. Hjortebestandene i Innlandet og i Vestfold og Telemark kjennetegnes av moderat bestandsvekst de siste 10 årene, relativt balanserte kjønnsrater, høyt innslag av eldre hanndyr i uttaket, og ingen entydig vektreduksjon hos kalver og åringer. I områdene lenger vest og nord er vekstbetingelsene dårligere og kroppsvektene lavere. Overvåkingsområdet Vestland sør har hatt svært høye tettheter av hjort gjennom flere tiår, noe som resulterte i synkende vekter fram til ca. 2010, da bestanden ble redusert. Ny bestandsvekst siden 2015 har ikke ført til ytterligere vektreduksjon, og kraftig økning i avskytingen de siste årene kan ha stoppet bestandsveksten. Det er for tidlig å si om disse grepene også har resultert i en ny bestandsreduksjon. Også i Trøndelag og Vestland nord har det vært vesentlig reduksjon i slaktevekter siden 1990-tallet. I siste kontraktsperiode fortsatte den negative trenden i Vestland nord, i takt med fortsatt økende bestandstetthet. I Trøndelag ser det ut til at forvaltningen har lyktes med å gjennomføre en bestandsreduksjon, og vi registrerer ingen ytterligere negativ utvikling i slaktevekter. I begge bestander ser vi jevnere kjønnssammensetning i uttak og bestand, økt alder blant felte bukker, og økende andel kalv i jaktuttaket. De ulike overvåkingsområdene for villrein viser store variasjoner i utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. I forrige kontraktsperiode ble det også påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella villreinområde (i 2016), og det samme skjedde på Hardangervidda i 2020. Dette resulterte i en fullstendig sanering av bestanden i Nordfjella sone 1 i 2017-2018, og en stor økning i jaktkvotene på Hardangervidda (særlig bukkekvotene). Tiltaket på Hardangervidda er iverksatt for å øke tilgangen til prøvemateriale fra voksen bukk, hvor det er størst mulighet for å påvise CWD, samt for å redusere faren for spredning av sykdommen til andre bestander. På Hardangervidda har tiltaket så langt ført til sterkt redusert andel voksen bukk i bestanden, men kun en beskjeden reduksjon i bestandsstørrelse og kalvetilvekst. I flere av de andre overvåkingsområdene ser vi tendenser til redusert kondisjon og lavere andel kalv pr. simle/ungdyr. Dette gjelder både i Forollhogna, Knutshø, Rondane og Snøhetta. I Setesdal-Ryfylke er datagrunnlaget relativt dårlig, men kalvetellingene viser økt mellomårsvariasjon i kalveandelen. I flere områder har endret avskyting av voksen bukk og kalv ført til betydelige endringer i bestandens kjønns- og alderssammensetning i siste kontraktsperiode. I dag er pro-sentandelen bukker tre år og eldre omkring 10-20 % etter jakt i de fleste overvåkingsområdene. For Svalbard har reinsdyrbestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen økt mer eller mindre eksponentielt siden 1990-tallet. Den store variasjonen i kalveproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelse som har kjennetegnet svalbardreinen, har avtatt betraktelig i seinere år. Dette henger sammen med en gradvis økning i bærekapasiteten. Bestanden av rein på Svalbard kontrolleres ikke gjennom jakt, og varierer derfor naturlig som følge av samspillet mellom bestands-tetthet og miljømessige forhold. Basert på data fra Landsskogtakseringen har vi sett på utviklingen i beitetrykk og beitetilbud. Det høyeste beitetrykket på lauvtrær finner vi i dag i Oppland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Oppland er også regionen med klart høyest beitetrykk på furu, etterfulgt av regionene Buskerud, Hedmark, Vestfold-Telemark og Østfold-Akershus. Den største økningen i beitetrykk ble regi-strert i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. I alle landsdeler har det også vært en økning i dekningsgraden av blåbærlyng. Med unntak av Finnmark, har det vært en nedgang i omfanget av ungskog i alle landsdeler. Ungskog inneholder generelt sett et langt høyere tilbud av beitetrær og andre beiteplanter sammenlignet med eldre skog. Nedgangen i andel ungskog tilsier en generell reduksjon i skogens beitetilbud for hjorteviltet. På kort sikt er skogbruket den viktigste driveren av utviklingen i beitetilbud. Siden 2009 har det vært en betydelig økning i skogavvirkning innen mange av landets fylker. Dette forventes å øke omfanget av unge suksesjonstrinn og følgelig øke beitetilgangen i de kommende årene. Et prøveflatenettverk for lavbeitetaksering ble etablert på Hardangervidda i 2016, og siden i Nordfjella sone 1 i 2017 og sone 2 i 2018. Prøveflatene ble deretter retaksert etter to år i Nordfjella og etter fem år på Hardangervidda. Erfaringene er at lavdekning, lavhøyde og lav-dybde varierer mye mellom delområder, men at parameterverdiene har endret seg lite over tid. Et unntak er lavhøyden og lavdybden i Nordfjella sone 2, som tilsynelatende økte mye fra 2018 til 2020. I Nordfjella sone 1 så vi ingen tilsvarende økning, til tross for at villreinbestanden ble utryddet fra området i løpet av vinteren 2018. Sannsynligvis påvirkes lavbeiteressursene vel så mye av den romlige fordelingen av rein som av den absolutte bestandsstørrelsen, og både målefeil og værforhold kan ha påvirket de registrerte verdiene. Resultatene fra de uavhengige delprosjektene viser 1) at antallet fallvilt av elg, hjort og rådyr øker i takt med bestandsstørrelsen, og at fordelingen i grove årsakskategorier gir relevant informasjon om hva som forårsaker at hjortevilt dør utenom jakt. Manglende data på hva som legges ned av innsats, i ulike kommuner og mellom år, for å finne og rapportere fallvilt gjør det likevel utfordrende å bruke materialet i overvåkingssammenheng. Deler av problemet kan løses ved å utarbeide en felles instruks og at det gjennomføres kursing av fallviltpersonell og viltforvaltere i kommunene. 2) Rådyrovervåking i Norge har et stort forbedringspotensial. I rapporten peker vi på noen forbedringsmuligheter, men utredningen vil ikke ferdigstilles før i neste programperiode. 3) Samgangen mellom Overvåkingsprogrammet og Hjorteviltregisteret har i perioder vært utfordrende, men fungerer i dag bra. 4) Slaktevektdata samlet inn for elg og hjort utenfor overvåkingskommunene er preget av varierende kvalitet, men ikke verre enn at det er mulig å ‘rense’ materialet rimelig bra med enkle prosedyrer. I Hjorteviltregisteret bør det historiske slaktevektmaterialet renses for duplikater og andre feil, og erfaringene påpekt i rapporten bør utnyttes til å unngå tilsvarende feil i framtida. En opplagt forbedring vil være å knytte et unikt ID-nummer til alle individer som registreres i Hjorteviltregisteret. 5) De fleste kommuner med elg- og hjortejakt registrerer nå sine sett dyr-data i Hjorteviltregisteret, og kvaliteten på materialet synes å være rimelig bra. Dette gjelder både det historiske og det nye datamaterialet. Men det er fortsatt forbedringsmuligheter. De fleste elgjaktkommunene ser nå ut til å bruke den nye sett dyr-instruksen, mens kun et fåtall av hjortejaktkommunene synes å gjøre det samme. Gitt at dette stemmer, er det mange hjortejaktkommuner som fortsatt har en jobb å gjøre med å få jaktlagene til å endre til ny instruks.

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Kvie, K., Våge, J., Skarin, A. & Strand, O. 2022. Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. NINA Rapport 2126. Norsk institutt for naturforskning. Innledning Kvalitetsnormen for villrein er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirkning. Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt av regjeringen sommeren 2020 Kvalitetsnorm for villrein (Rangifer tarandus) - Lovdata. Miljødirektoratet har bestemt at de ti nasjonale villreinområdene skal klassifiseres i 2021/22. En nasjonal ekspertgruppe oppnevnt av Klima- og miljødepartementet, og lokale representanter oppnevnt av Miljødirektoratet, har gjennomført klassifiseringen. Medlemmene er personlig oppnevnt og representerer ikke sin arbeidsgiver i dette arbeidet. Ekspertgruppa skulle 1) gjennomføre klassifisering av hvert enkelt villreinområde i henhold til kvalitetsnorm for villrein, 2) vurdere om datagrunnlaget er godt nok for de enkelte måleparametere, og gi råd om nødvendige forbedringer før neste klassifisering, 3) gi råd om metodeutvikling som kan bidra til mer presis klassifisering og mer effektiv drift av arbeidet med kvalitetsnormen, og 4) gjennomføre påvirkningsanalyser som kan klarlegge årsakene til at et villreinområde ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Nilsen, E.B, Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2021. NINA Rapport 2158 / Veterinærinstituttet rapport 22, 2022. 52 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2021 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2021. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukk de siste årene. Avslutningsvis rapporteres de første resultatene av et arbeid som er påbegynt for å estimere andelen gamle (12 år og eldre) elger i norske elgbestander. I 2021 ble 21 661 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To hos elg, ei ku på 17 år fra Vinje og en 13 år gammel okse fra Bamble. Videre ble det påvist ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne. Totalt i perioden 2016-2021 er klassisk CWD påvist hos 20 villrein, og atypisk CWD er påvist hos ni elger og to hjorter. I det store og hele har innsamlingen av prøver i 2021 vært preget av god oppslutning. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 72 %, 78 % og 80 % i 2020, 2019 og 2018. Ettersom klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen 1 år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt er over 83 % av felte villrein testet i ulike områder, hvorav i gjennomsnitt 77 % med prøver fra både hjerne og lymfeknute. Ved å øke andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne, kan vi raskere avdekke forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller at registreringen er mangelfull. For eksempel var 1 % av prøvene ikke merket med kommune eller område og 3 % manglet informasjon om art. For 21 % av prøvene fra ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra felte dyr under jakt eller fra fallvilt. Prøver mottatt i jaktsesongen har vi derfor registrert som en prøve fra et jaktet dyr. Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis 18 % til 27 % og 21 % til 30 %. Det var også en økning for villrein fra 8 % til 25 %, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23 % begge år). Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har vi estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette estimerer modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden. Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3. Vurdert fra alderssammensetningen på de innsamla kjevene, ser det ut til å være en betydelig nedgang i andelen bukk som er 5 år og eldre de siste to-tre årene. Samtidig øker andelen av tre og fire år gamle bukker blant de innsamla kjevene. Dette skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, herunder økt rekruttering av unge bukker som følge av lavt uttak av kalv, simler og ungdyr, og dermed også unge bukker, når avskytingen i all hovedsak har vært dreid mot voksne bukker. Det er derfor å forvente at en relativt (og uvanlig) stor andel av bestanden før jakt de siste to åra har bestått av yngre bukk. Atypisk CWD i Norge synes hovedsakelig å ramme dyr som er 12 år eller eldre, og av den grunn er det av interesse å vite om vi kan beregne, basert på variasjon i høstingsstrategier, hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle. Vi har påbegynt et arbeid hvor vi sammenligner resultater fra en teoretisk modell med data fra bestander (kommuner) hvor voksne elger er aldersbestemt. De empiriske analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I gjennomsnitt var andelen gamle (12 år og eldre) elgkyr av alle voksne (2 år og eldre) elgkyr høyere i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate. I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lav kalv pr. ku). I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker. I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år.