Search

Utført på oppdrag av Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Åström, J., Ødegaard, F., Hanssen, O. og Åström, S. 2017. Endring i leveområder for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp ved Gaula. Forekomst og dynamikk av elveører fra 1947 til 2014. – NINA Rapport 1314. 32 s. Den unike faunaen av invertebrater på sand- og siltbanker langs vassdrag har vært fremhevet som sterkt truet både i nordisk og europeisk sammenheng (Andersen & Hanssen 1994, 2005). Elvesandjeger Cicindela maritima og stor elvebreddedderkopp Arctosa cinerea er karakterarter for disse sårbare naturområdene, og begge har rødlistekategori «sterkt truet» (EN) i Norsk rødliste for arter (2015). Begge disse artene har historisk hatt store populasjoner langs elva Gaula i Sør-Trøndelag, og dagens forekomster er fortsatt viktige på nasjonal basis. Målet med denne studien var å se om man ved hjelp av flybilder kunne se endringer i artenes leveområder langs Gaula over tid, karakterisere hastigheten i habitatsforandringene og om mulig spore årsaken til endringene. Potensielle habitater ble identifisert og utviklingen kartlagt ved hjelp av flybilder fra 1947 til 2014. Sandhabitater holdes naturlig åpne av forstyrrelser som gjenskaper habitater. Samtidig gror andre habitater igjen. Gjennomgangen av det historiske bildematerialet viser at det har vært en betydelig nedgang i mengde og forbindelse mellom egnete habitater, og at spesielt nydanningen av sandområder er liten. Habitatmengden har minket med omtrent 37% i området fra Støren til utløpet ved Øysand, og forbindelsen mellom habitatene har samtidig minket med omtrent 62%. Artene har samtidig gått sterkt tilbake eller forsvunnet fra flere lokaliteter. Elveforbygging og utgraving for fiksering av elveløpet er sannsynligvis de viktigste årsakene til nedgangen i egnete habitater for elvebreddfaunaen. Vassdraget har gjennomgått så store forandringer at det ikke lenger er i stand til å meandrere som tidligere. Som en følge av dette har økt gjengroing blitt en trussel, særlig med senere tids spredning av den fremmende arten hage-lupin (Lupinus polyphyllus). Forutsetningene for å oppnå levedyktige bestandsstørrelser for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp er dermed sterkt begrenset. Beskyttelse og skjøtsel av sandhabitater er nødvendig for å stanse den negative utviklingen for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp langs Gaula. Det anbefales i tillegg å samle inn individer fra de fåtall lokaliteter med fortsatt gode bestander og rekolonisere nye habitater med disse. For å oppnå en tilfredsstillende bestandssituasjon, kreves sannsynligvis på sikt også en økning av mengden sandhabitater langs elva. Åström, J., Ødegaard, F., Hanssen, O. and Åström, S. 2017. Habitat changes for Southern dune tiger beetle and Giant riverbank wolf spider at river Gaula. Occurrence and dynamics of riverbanks from 1947 to 2014. – NINA Report 1314. 32 pp. Sand- and silt-banks along rivers host a unique invertebrate fauna, which is highly threatened in both a Nordic and a European setting (Andersen & Hanssen 1994, 2005). Southern dune tiger beetle, Cicindela maritima, and Giant riverbank wolf spider, Arctosa cinerea, are signature species for these vulnerable habitats, and both are classified as “Endangered” (EN) in the Norwegian Red List for Species (2015). Both species have historically had large populations along the river Gaula in the county of Sør-Trøndelag, Norway, and the current populations are still important on a national basis. The purpose of this report was to identify changes in the habitat areas of these species along the river Gaula by using areal imagery, characterize the rate of change, and if possible, identify the causes for the changes in habitat. Potential habitats and their development through time was identified from orthophotos from 1947 through 2014. Sandy habitats are naturally kept open and recreated by disturbances, while others are lost through natural revegetation. Our analysis of the historical photos reveals that there has been a substantial decrease in the amount and connectivity of suitable habitats, and that especially the formation of new habitats has been low. The amount of habitat in the study area, from Støren to the river mouth at Øysand, has decreased by approximately 37%, and the connectivity of habitats has simultaneously decreased by approximately 62%. Populations of both species have been severely reduced or lost from multiple locations along the river during the same time. Riprapping of the riverbank and excavation of sand are likely the most important causes for the development, which is characterized by a fixating of the river channel, with subsequent decrease of habitat suitable for the riparian invertebrate fauna. The river has been so severely altered that it no longer is able to meander naturally, as it used to. As a result, encroachment by vegetation is an added threat to the species, especially considering the recent spread of the alien invasive species Large-leaved lupine (Lupinus polyphyllus). The potential to achieve long-term self-sus-taining populations of C. maritima and A. cinerea along the river stretch is therefore greatly reduced. We conclude that protection and maintenance of sandy habitats is necessary to stop the negative development for C. maritima and A. cinerea along the river Gaula. It is further recommended to colonize new habitats from the few source habitats that still have large populations. To reach a satisfactory long term conservation status, it is likely also necessary to increase the amount of sandy habitats along the river. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Bergan, M. A. og Aanes, K. J. 2017. Vannøkologiske undersøkelser i små vassdrag i Vannområde Orkla - Resultater fra undersøkelser av vannkvalitet og bunndyr høsten 2016 - NINA Rapport 1343. 70 s. Denne rapporten presenterer kortfattede resultater, tilstandsklassifiseringer og vurderinger fra bunndyrundersøkelser og stikkprøvetaking av vannkvalitet senhøsten 2016. Undersøkelsene er utført ved 30 stasjoner i 27 vannforekomster i vannområde Orkla. Resultatene fra 2016 viser at det for mange vannforekomster er «God» eller «Svært god» økologisk eller vannkjemisk tilstand. Mange av disse hadde høsten 2016 liten eller ingen påvirkning som overskrider eller truer vannforekomstenes resipientkapasitet. Andre har mer usikker tilstandsklassifisering, der en stikkprøve av vannkvalitet og en enkelt undersøkelse av bunndyrsamfunn (på kun en stasjon) ikke er nok til å gjøre sikre konklusjoner. Bunndyr er et velegnet kvalitetselement for vannkjemisk påvirkning, men samfunnene av bunndyr kan reetableres hurtig fra «artsbanker» ovenfor påvirket strekning, dersom det er periodevise punktutslipp eller episodisk påvirkning kun ved bestemte tider av året (f.eks. ifbm kraftige nedbørperioder) i vannforekomsten. Enkelte vannforekomster skiller seg svært negativt ut, der både vannkvalitetsmålingene og bunndyr som kvalitetselement viser en betydelig belastning. Vannmiljøet og helsetilstanden i disse vannforekomstene anses å være tilnærmet ulevelig for akvatiske organismer. Årsaken kan knyttes særlig til gruvepåvirkning i Skauma, Bjøråa og Malisæterbekken, mens Mobekken har en foreløpig ukjent, trolig sammensatt, påvirkningskilde. Utover dette viser bakterienivåene i Kjelbekken/Kjela at det trolig er påslag av sanitært avløpsvann (kloakk) eller gjødsel i denne vannforekomsten. Denne undersøkelsen er gjennomført etter en periode med tørt, kaldt vær, der det har vært svært liten avrenning fra nedbørfeltet. Dette begrenser kunnskapsgrunnlaget, som derfor ikke er godt nok til å konkludere helhetlig, spesielt for den vannkjemiske situasjonen under perioder med økt nedbør og større avrenning. Vi anbefaler å gjennomføre supplerende undersøkelser under varierende miljøforhold, problemkartlegge og finne årsakssammenhenger, som grunnlag for å iverksette tiltak i vannforekomster der påvirkningene åpenbart har medført redusert økologisk og vannkjemisk tilstand.

Geologi og geofare GE491 01.06.2017 Blåhenbekksvartskiferen: et vindu i ordovisisk paleogeografi og avsetningsmiljø tar for seg den geologiske historien rundt svartskiferen funnet i området ved og rundt Blåhenbekken i Sør-Trøndelag, og hvilket av de to forhistoriske kontinentene Laurentia og Baltika den stammer fra. Dette undersøkes ved å kartlegge området rundt Blåhenbekken og ta prøver av svartskiferen, slik at den geokjemiske sammensetningen kan sammenlignes med tilsvarende prøver fra andre svartskifre i regionen, ettersom det er noenlunde avklart hvilket kontinent enkelte av disse stammer fra. Arbeidet gjort i denne oppgaven og den påfølgende diskusjonen konkluderer med at Blåhenbekksvartskiferen hører til Fundsjøgruppen, og at det dermed er sannsynlig at den ble avsatt ved den baltiske kontinentalmarginen. Dette er sannsynlig ettersom Blåhenbekksvartskiferen har høyest innhold av uran og vanadium av alle svartskifrene i Trondheimsdekkekomplekset. Den geokjemiske signaturen ellers er nokså differensiert. Flere faktorer påvirker signaturene, som hvorvidt det er reduserende forhold i vannsøylen og sedimentet eller ikke, om det er høy eller lav produktivitet, samt ulike prosesser under metamorfosen som skjedde under den kaledonske fjellkjededannelsen.

Solberg, E. J. & Rolandsen, C. M. 2016. Bestandsutvikling og avskytning av elg i Malvik kommune. Evaluering av bestandskondisjon og måloppnåelse i planperioden 2013-2014. – NINA Kortrapport 18. 26 s. Omleggingen til lokalbasert viltforvaltning innbefatter at mye av ansvaret for den praktiske hjortevilt-forvaltningen nå er overført til jaktrettshaverne under forutsetning av at disse har en kommunalt god-kjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen er det meningen at valdet etter planperiodens slutt gjennomfører en evaluering av måloppnåelsen i planperioden. I denne rapporten har vi evaluert elgbestanden og forvaltningen av denne innenfor de valdene i Malvik kommune med bestandsplan: Malvik grunneierlag – Malvik statsallmenning (MgMs) og Meraker Brug AS (MB). Elgbestanden i Malvik er i rimelig god kondisjon. Slaktevektene er noe lavere enn i nabokommunene Stjørdal og Trondheim, mens rekrutteringsratene befinner seg et sted imellom. De relativt høye tvil-lingratene er typisk for elgbestandene i Trøndelag og medfører at bestandene her er jevnt over mer produktive enn bestandene lenger sør i Norge. Til tross for relativt god kondisjon fant vi at både rekrutteringsratene og slaktevektene for kalv og åringsdyr i Malvik har sunket de siste 10-15 årene. Dette kan være en indikasjon på at bestandstettheten nå er for høy til at alle dyrene kan vokse seg så store som de har potensiale til. Forvaltningsmålene til Malvik kommune ble for det meste nådd i planperioden 2013-2014, men ikke alle. Det siste skyldes at noen av målene var relativt ambisiøse, og i tillegg er enkelte mål bare delvis under forvaltningens kontroll. I siste planperioden (2013-2014) var det et mål å redusere bestanden til et nivå der 0,5 eller færre elg ble sett pr. jegerdag og samtidig redusere kjønnsraten til rundt 2 kyr sett pr. okse. Målene ble stort sett nådd for bestandstettheten, men i liten grad for kjønnsraten (3 kyr sett pr. okse). Årsaken var at jakttrykket ble for lavt og i for liten grad rettet mot hunndyr. For å få bestanden under forvaltningsmålet bør jakttrykket i en overgangsperiode økes og/eller kjønnsraten i bestanden må dreies mot flere okser. Foruten de primære forvaltningsmålene hadde Malvik kommune en rekke sekundære forvaltningsmål med hensyn til fallvilt, slaktevekter og rekrutteringsrater. I planperioden utgjorde antallet registrerte fallvilt av elg ca. 5,1 % av jaktuttaket, som er på linje med forvaltningsmålet (5 %). Tilsvarende var rekrutteringsratene stort sett i samsvar med forvaltningsmålene, mens slaktevektene jevnt over var lavere enn målsetningen. Både fallvilt, rekrutteringsrater og slaktevekter kan imidlertid variere uav-hengig av de tiltakene som blir iverksatt av forvaltningen, og det er derfor lite hensiktsmessig å ha sterke forventinger til slike sekundære forvaltningsmål på kort sikt For neste periode anbefaler vi at bestanden reduseres noe fra dagens nivå. Bestandsreduksjon vil redusere sannsynligheten for at slaktevekter og rekrutteringsrater synker ytterligere, men samtidig vil det på sikt bli færre elg å høste. Stor nedgang i jaktuttaket kan skape misnøye blant jegerne og i tillegg kan det være vanskelig å tilpasse jaktinnsatsen og jakttrykket til den lavere bestanden. Som en mellomløsning foreslår vi derfor at Malvik først fokuserer på å redusere bestanden, for deretter å bedre kjønnsraten ved å dreie avskytningen mer over på ku. Det er imidlertid viktig at kjønnsraten ikke forverres ytterligere, noe som er fort gjort i en nedskytingsfase. En stabilisering av bestanden under 0,5 elg sett pr. jegerdag vil sannsynligvis kreve et jaktuttak i 2016 på samme nivå eller noe høyere som i 2015, gitt den samme strukturen i avskytningen. Hvorvidt uttaket er tilstrekkelig må evalueres i etterkant av hver jaktsesong. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hanssen, O. og Staverløkk, A. 2016. Bille-inventering i det foreslåtte skogreservatet Gølløvtjønnberget i Midtre Gauldal, med særlig fokus på Phryganophilus ruficollis – NINA Kortrapport 38. 23 s. Vedboreren Phryganophilus ruficollis er i Norge hittil kun kjent fra Lierne kommune i Nord-Trøn-delag og fra grenseområdet mellom kommunene Melhus og Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag. Larvene utvikles i grove gran- og bjørkelæger angrepet av gråporekjuke (Cinereomyces lind-bladi), for det meste i naturskog med høyere bonitet. Den har trusselkategori sterkt truet (EN) i rødlista fra 2015, og FM i Nord-Trøndelag som har forvaltningsansvaret for arten arbeider med en handlingsplan for den. FM i Sør-Trøndelag har i et høringsforslag foreslått opprettet et skogreservat kloss inn til noen av de kjente funnene av P. ruficollis i Midtre Gauldal kommune. Det er i denne sammenheng interessant å vite om reservatet fanger opp deler av bestanden i området. Formålet med denne undersøkelsen har således vært å forsøke å påvise billen ved hjelp av vindusfeller, samt vurdere potensialet for arten i forhold til forekomst av gråporekjuke, og uten å gjøre nevneverdig skade på områdets dødved-flora og -fauna. Med befaringer rundt i det foreslåtte skogreservatet, samt vindusfellefangst i de mest dødvedrike partiene sommeren 2016, lyktes det ikke å påvise verken larver eller voksne individer av P. rufi-collis. Innenfor reservatets grenser ble det kun påvist én granlåg med gråporekjuke, men pga. en forsiktig søkestrategi for ikke å gjøre for mye skade, kan noen være oversett. Hovedinntrykket er uansett at de fleste granlæger i området inneholder andre sopparter (særlig rødrandkjuke, Fomitopsis pinicola). Etter denne undersøkelsen vurderer vi at det fremdeles er uvisst om arten har en bestand innenfor det foreslåtte skogreservatet Gølløvtjønnberget. Vindusfellene ga for øvrig et materiale på nesten 800 individer biller, fordelt på 171 arter, der-iblant den truete (VU) skyggebillen, Mycetochara obscura, og de nær truete (NT) artene huldre-smeller Diacanthous undulatus og borebillen Stagetus borealis. Kortvingen Scydmoraphes mi-nutus, glansbillen Ipidia binotata og fuktbillen Pteryngium crenatum er hittil ikke påvist andre steder i Trøndelag enn i gammelskog i Midtre Gauldal. Om lag 70% av de 171 artene fra vindus-fellene er knyttet til død ved eller ulike vedsopp. Det antas at det totale antallet biller i dette området er mer enn 300 arter. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Morten Bergan, Terje Bongard, Elisabet Forsgren, Oddvar Hanssen, Johanna Järnegren. 2015. Biologiske miljøundersøkelser av Søra og Gaula etter diesel-lekkasje fra Statoilstasjonen på Klett – NINA Rapport 1105. 76 s. Et utslipp av om lag 180 000 liter diesel har skjedd ved et uhell fra Statoils bensinstasjon ved Klett, Trondheim kommune. Lekkasjen skal ha pågått i en to års-periode, da den skal ha oppstått etter januar 2012. Om lag 80 000 liter er pumpet opp fra grunnvannet fram til desember 2014. Dieselen har avløp gjennom grunnvannsig og via sjøørretbekken Søra ut i Gaula, Gaulosen og Trondheimsfjorden. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble engasjert av Statoil for å foreta foreløpige undersøkelser av akvatisk (bunndyr og laksefisk), terrestrisk (invertebrater og fugler) og marin biologi for å vurdere konsekvenser av dieselutslippet i de berørte resipientene. Fiskeregistreringer med bærbart fiskeapparat ble utført ved tre tidsperioder (mai, juli og september/oktober) i 2014 på strekninger i Gaula og i sjøørretbekken Søra med kroksjø ned mot munning til Gaula. Det ble avdekket svært lave ungfisktettheter av både laks og ørret på de undersøkte stasjonene i Gaula, med en tendens til økende tetthet med økende avstand fra dieselutslippet oppover vassdraget. Antall fangede laks- og ørretunger basert på fangstinnsats og estimerte tetthetsnivåer er lavere enn hva tidligere undersøkelser har avdekket, og svært mye lavere enn forventet. Det er sannsynlig at noe av årsaken til dette skyldes dieselutslippet. Den tidligere sjøørretbekken Søra nedstrøms E39 var fisketom i 2014. Årsaken kan med en større grad av sikkerhet knyttes direkte til dieselutslippet. Kroksjøen var fisketom i mai 2014, og dette skyldes også dieselutslippet, men store forekomster av skrubbeflyndre hadde rekolonisert området i juli og september/oktober 2014, sannsynligvis som følge av lavere innhold av diesel etter at utslippskilden nå var sanert og avbøtende tiltak iverksatt. Alle fiskearter tar skade av eksponering av diesel eller andre oljeholdige stoffer, og laksefisk kan anses som spesielt følsomme for denne typen forurensning. Utslipp til ferskvann er ansett som mer skadelig enn utslipp sjø. På bakgrunn av artenes kjente livshistoriestrategier er sjøørret teoretisk mer utsatt for dieseleksponering enn laks på de eksponerte strekningene i Gaula og Gaulosen. Vårt datamateriale for de nedre delene av Gaula er foreløpig lite, og vi kan ikke konkludere med stor sikkerhet rundt hovedårsaken til lav forekomst av laksefisk i 2014. Vi har lite sammenligningsgrunnlag for ungfisktetthet, både når det gjelder data fra de senere år, så vel som historiske data og data fra årene like før utslippet fant sted. Vi anser det derfor som viktig at overvåkingen av ungfiskbestandene av laks og ørret i nedre deler av Gaula og i Søra fortsetter i uforminsket eller økende omfang. Det er svært viktig å følge med på utviklingen hos fiskesamfunnet i årene som kommer etter at dieselutslippet nå er sanert. Dette vil være den sikreste måten å dokumentere både korttids og langtidseffekter av dieselutslippet, og få en bekreftelse på hvorvidt de lave tetthetene av ungfisk som ble registrert i 2014 kan skyldes dieselutslippet eller i større grad kan knyttes til andre forhold. Resultatene av bunndyrundersøkelsene som presenteres her er basert på et lite antall prøver i mai 2014 og mer omfattende prøvetaking i juni og november 2014. Det er opprettet til sammen 16 prøvestasjoner. Resultatene viser at Søra er uten liv nedenfor lekkasjestedet ved Statoilstasjonen og helt ut til samløpet med Gaula. Artsmangfold og forekomster er imidlertid oppsiktsvekkende lave også i Gaula langt ovenfor utslippsområdet. I tillegg er gravearbeidene i Søra ovenfor Klett så omfattende at bunndyrfaunaen er slått nesten helt ut også ovenfor utslippet. Øverste deler av Søra, ovenfor Heimdal, har en rik fauna som vil fungere som rekoloniseringsbank når forholdene bedres nedover. Bare halvparten av forventede arter ble registrert i hele området, og i kroksjøene ble det ikke funnet noen eksemplarer av døgn-, stein- eller vårfluer. Det ble funnet ett eksemplar av vårfluen Glossosoma nylanderi i Gaula nedenfor utslippet i juni. Arten sto tidligere på rødlista. Det ble gjort forsøk på å framskaffe data for invertebrater (hovedsakelig biller) på stein- og grusflater langs Gaula, både oppstrøms, nedstrøms og ved utløpet av Søra, 9. juli og 5. september 2014, men resultatene ble ikke representative da tidspunktene for søk var ugunstige. Resultatene blir presentert her, men ny innsamling vil bli foretatt i løpet av mai-juni 2015, når de aktuelle artene har sitt voksne stadium. Vi har en del kunnskap om den elvelevende billefaunaen i dette området fra tidligere undersøkelser. I juni 2014 utførte vi en mindre marin undersøkelse av forekomst av fisk og krepsdyr (marin epifauna) i to områder i Gaulosen: ved Gaulas utløp (potensielt påvirket av dieselutslippet) og et område lenger fra utløpet (trolig mer upåvirket av dieselutslippet). Resultatene tyder ikke på noen påvirkning av utslippet på denne typen fauna, men vår undersøkelse var meget begrenset i omfang. Lukten av diesel og kloakk er blitt mindre i løpet av året, men kjennes ennå og registreres når substratet virvles opp. Den fattige ferskvannsfaunaen i selve Gaula langt ovenfor utslippsområdet kan skyldes både saltvannspåvirkning og diesellekkasjen. Grusuttak og forbygninger i Gaula har ført til hydromorfologiske endringer som har gjort kroksjøene mer utsatt for flo og fjære, og de dreneres nå så kraftig at det opprinnelige økosystemet er endret. Gaula kan i nedre deler og inn i kroksjøområdet nå karakteriseres som et brakkvannsområde eller estuarie. Området opprettholder ikke lenger en typisk elvefauna, men domineres av marine krepsdyr. Morten Bergan, Terje Bongard, Elisabet Forsgren, Oddvar Hanssen, Johanna Järnegren. 2015. Environmental impact assessment of Søra and Gaula after a diesel-leakage – preliminary results from 2014. – NINA Report 1105. 76 pp. A leakage of approx. 180 000 liters of diesel occurred accidentally from a gas station near Klett, Trondheim municipality. The leakage went on undiscovered during a two-year period from 2012 to 2014. About 80 000 liters have been skimmed from the ground water by December 2014. The ground water drains into the River Gaula through a sea trout tributary (Søra) and potentially valuable meandering freshwater areas in connection with the important salmon and seatrout river Gaula. Preliminary results from investigations of freshwater fish and benthic invertebrates indicate that diesel have had a negative impact on the aquatic fauna, but both Søra and Gaula are already under heavy stress from other pollution sources and extensive hydromorphological changes. Diesel impact is severe from the leakage point in Søra and into the Gaula River, where the pollution drains into the large Trondheimsfjord basin. Further investigations and monitoring studies are necessary in order to reveal both the short-term and long-term consequences. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Elvesandjeger, Cicindela maritima, er en karakteristisk billeart som tilhører løpebillene. I Norge er elvesandjegeren nesten utelukkende knyttet til sand- og siltflater langs større elver. Bestandene har i lang tid vært i tilbakegang i Skandinavia og er i Norge vurdert som sterkt truet (EN) i rødlista for arter fra 2010. Menneskelige inngrep som vassdragsregulering, uttak av masse og veibygging på elvebreddene er blant de viktigste årsakene til at elvesandjegeren har gått tilbake. Denne rapporten oppsummerer arbeidet med oppfølging av handlingsplanen for elvesandjeger i perioden 2009 til 2013. Resultatene fra kartleggingen av elvesandjeger i perioden 2009 til 2013 viser at arten fortsatt finnes i fem av de åtte vassdragene den er påvist. Den norske bestanden av elvesandjeger består av sju helt isolerte populasjoner, hhv. i Gaula, Folla, Glomma, Dombås, Lom, Alta og Karasjok. Av de totalt 48 lokalitetene med nåværende forekomster ble 37 registrert som nye i kartleggingsperioden. Alle nye lokaliteter, samt justering av gamle lokaliteter er rapportert til Naturbase pr. 01.05.14. Det konkluderes med at arten har gått ut fra Drammensvassdraget, Surna og Verdalselva. Bestandene i midtre deler av Glomma (Rena-Elverum) og midtre deler av Gaula (Støren) har også gått ut. Totalt over de fem årene har det blitt telt opp nærmere 13 000 larvehull og 840 voksne individer. Tilsammen finnes trolig en totalbestand på minimum 2000 reproduserende individer av elvesandjeger. Den klart største bestanden finnes i Karasjok og Tana og består trolig av mer enn halvparten av alle norske individer. Videre er bestandene ved Faksfall sør for Dombås i Dovre kommune og i Lom kommune nokså store og stabile, selv om lokalitetene er forholdsvis små. I nedre deler av Glomma finnes arten fortsatt på mange lokaliteter som virker relativt stabile, men her vurderes bestanden som sårbar. Når det gjelder Altaelva og Folla, finnes relativt få lokaliteter med få individer og tilfeldige hendelser kan være en trussel for disse. Situasjonen i Gaula er trolig mest kritisk. Prosjektets kartleggingsstrategi vurderes som vellykket, og de aller fleste lokaliteter for elvesandjeger i Norge anses som kjent bortsett fra Karasjok og øvre deler av Tana, der arten trolig finnes mer eller mindre kontinuerlig i en strekning på nærmere 90 km. En viktig del av handlingsplanen har vært å følge populasjons- og habitatutviklingen slik at iverksettelse av tiltak fortløpende kunne vurderes. Dette har vært gjort for noen lokaliteter både gjennom telling av larvehull og voksne. Vår totalkunnskap om størrelsen på de enkelte bestandene og hvordan disse varierer, er imidlertid fortsatt svært begrenset. En rekke ulike tiltak er foreslått i handlingsplanen. Mange av disse er fulgt opp fortløpende i planperioden og noen tiltak har blitt iverksatt som direkte følge av at elvesandjeger ble valgt ut som prioritert art i 2011. Det er også gjennomført en rekke formidlings- og informasjonstiltak. Naturmangfoldloven er klar på at det økologiske funksjonsområdet kan endres over tid. Siden elvebredder er et dynamisk miljø, vil det si at avgrensninger av funksjonsområdet bør revideres med jevne mellomrom. Vi foreslår at dette bør gjøres ca. hvert femte år. Fokus i oppfølging av arbeidet med elvesandjeger bør derfor være todelt. For det første, vil det være viktig å prioritere overvåking av utvalgte bestander og deres leveområder. Det bør da utarbeides en robust metodikk som kan brukes på ulike typer lokaliteter. For det andre, bør informasjonsarbeidet følges opp på flere fronter. Det er viktig at informasjonstavler kommer ut på lokaliteter der dette er anbefalt. Skjøtsel og ferdselsforbud bør også følges opp der dette er anbefalt. Norge, Finnmark, Sør-Trøndelag, Hedmark, Oppland, elvesandjeger, handlingsplan, Norway, action plan, tiger beetles, Cicindela maritima The tiger beetle, Cicindela maritima, is a characteristic beetle species belonging to the ground beetles (Carabidae). In Norway, Cicindela maritima, is exclusively associated with sand- and silt riverbanks along the larger rivers. The Scandinavian populations have been declining for a long time and in Norway the species is currently considered endangered (EN) according to the Red Data List 2010. Human pressure hydroelectric power regulation, excavation of masses, and road construction along rivers are among the most important reasons why this tiger beetle are declining. This report summarizes the follow-up of the action plan for Cicindela maritima during 2009 to 2013. The results from monitoring of Cicindela maritima during 2009 to 2013 shows that the species is still present in five out of eight river systems where the species originally was recorded. In Norway the species is found in seven completely isolated populations. That is the river systems/municipality of Gaula, Folla, Glomma, Dombås, Lom, Alta og Karasjok. Out of a total of 48 localities with present occurrences, 37 where registered in the project period. All new localities as well as adjustments for old ones, are reported to Naturbase per 01.05.14. It is concluded that the species has disappeared from the river systems of Drammen, Surna and Verdal. The former populations in central parts of Glomma (Rena-Elverum) and Gaula (Støren) are also gone. Close to 13000 larval pits and 840 adults have been recorded during the five year project period. The total population of Cicindela maritima in Norway is estimated to a minimum of 2000 reproducing individuals. The population in Karasjok and Tana is by far the largest, including more than half of the total individuals of Norway. The populations at Faksfall in Dovre municipality and at Lom are relatively large and stable despite that they occupy a rather small area. In lower parts of Glomma the species is still present at several localities which seems relatively stable, but the total situation in this area is considered vulnerable. When it comes to the Alta-river and Folla, there are only a few localities including a very small number of individuals and random incidents may be threat against these. The situation in Gaula is possibly the most critical. The strategy of monitoring was evaluated as successful, and most localities of Cicindela maritima in Norway most be considered well known except for Karasjok and upper parts of Tana, where the species probably can be found more or less continuously for a distance of 90 km. An important part of the action plan has been to follow the development of the population and the habitats in order to assess implementation of actions. For some of the localities counting of larval pits and adults has been performed. The knowledge about population size of the different populations varies, but in general it is very limited. A series of different actions are proposes in the action plan. Many of these are continuously followed up in the project period, and some actions are implemented as a result of the selection of Cicindela maritima as a species of action priority in 2011. Several efforts of information activity and public outreach are also performed. The Nature Diversity Act states that ecological function areas may be changed over time. Since riverbanks represent a dynamic environment the boarders that limit a function area should be revised within regular time intervals. We recommend to do this about every fifth year. The future follow-up of management of Cicindela maritima should focus on two topics. First, it would be important to start monitoring of selected populations and their habitats. A robust methodology suitable for different types of habitats should be prepared. Secondly, information activity should be followed up at different levels. Information boards should be put out at recommended sites. Management and barring of access should also be implemented where relevant. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Drivavassdraget har bestander av sjøvandrende laksefisk på en om lag 85 kilometer lang elvestrekning mellom Sunndalsøra og absolutt vandringshinder 580 meter over havet i Drivdalen. Etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble introdusert på 1970-tallet har ungfisbestandene av laks (Salmo salar L.) blitt kraftig redusert, og i løpet av de siste 10 årene har også ungfisbestandene av ørret (Salmo trutta L.) hatt en betydelig nedgang. En mulig medvirkende årsak til sistnevnte er utslipp fra skiferindustrien i Drivdalen. Formålet med undersøkelsene var å undersøke om utslippene fra skiferindustrien i) påvir-ker bunnfaunaen negativt og ii) er en medvirkende årsak til en obsevert nedgang i mengde ørretunger i senere år. For å kartlegge forekomsten av bunndyr ble det tatt åtte sparkeprøver (fire prøver ved to tidspunkt) på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve influensområdet. ASPT-indeks, EPT, Forsuringsindeks 1 og Forsuringsindeks 2 for stasjonene ble beregnet. Alle bunndyr-lokalitetene hadde «god økologisk tilstand» eller bedre. Midt i utslippsområdet var artsan-tall og forekomster lavere enn referansestasjonene, men denne effekten var borte allerede ved nedre deler av anleggsområdet. For å vurdere effekten av partikkelutslippet på ørret ble ungfisk plassert i bur på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve utslippsområdet. Forsøket pågikk i 14 dager, fisken ble observert daglig, og det ble tatt prøver for histologiske undersøkelser ved to tidspunkt. All fisk overlevde forsøket. Fiskens adferd var tilsynelatende normal på alle stasjonene med unntak av stasjonen i utslippsområdet, hvor fisken ofte ble observert svømmende helt i overflata. Ved histologiske undersøkelser ble det ikke påvist partikler i gjeller og indre or-ganer, men mulige partikkelinduserte sykdomsforandringer ble påvist hos fisk fra utslipps-området.Det ble på samtlige stasjoner tatt vannprøver for analyser av fysiske og vannkjemiske pa-rametrer, samt forekomst av termotolerante koliforme bakterier. I vannprøven fra utslippet ble det påvist svært forhøyede konsentrasjoner av partikler, kobber og totalt fosfor. På bakgrunn av undersøkelsen foreslås følgende tiltak for å bedre situasjonen i de øvre delene vassdraget: • Bygging av små sedimenteringsdammer, som kan tømmes med jevne mellomrom, eller ved behov. • Kartlegging av kildene til de forhøyede verdiene av kobber og fosfat i utslippsvan-net. • Innsamling av vannprøver på stasjoner for å overvåke konsentrasjonene av vann-kjemiske parametrer på lav vannføring. Norge, Sør-Trøndelag, Oppdal kommune, Driva, sjøørret (Salmo trutta, bunndyr, konsekvensutredning, økologisk tilstand, utslipp,skiferindustri, suspenderte partikler, patologi © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Berger, H.M, Johnsen, B.O., Saksgård, R., Forseth, T., Schartau, A.K.L., Thorstad, E.B. & Ugedal, O. 2014. Ferskvannsøkologiske undersøkelser i Stugusjøen, Tydal kommune, 28 år etter introduksjon av Mysis relicta. - NINA Rapport 1039. 46 s. Krepsdyret Mysis relicta ble i 1973 satt ut som et kompensasjonstiltak for å bedre næringsforholdene for aure i Stugusjøen, Tydal kommune. Sammen med utsettingsmaterialet av M. relicta fulgte også krepsdyret Pallasea quadrispinosa utilsiktet med. Hensikten med å sette ut M. relicta var å innføre et næringsdyr som skulle kompensere for redusert bunndyrproduksjon som følge av reguleringen av innsjøen, og som kunne tilpasse seg vannstandsendringene i reguleringssonen. Som bakgrunn for utsettingene var positive erfaringer fra tilsvarende utsettinger av M. relicta i svenske innsjøer. Senere studier har vist at næringstilbudet for pelagiske fiskearter i dype innsjøer, som for eksempel røye, har blitt dårligere etter introduksjon av M. relicta. Målsettingen med denne undersøkelsen var å fremskaffe en tilstandsvurdering av de ferskvannsøkologiske forhold i Stugusjøen 28 år etter utsetting av M. relicta. Undersøkelsene omfatter innsamling og analyser av vannkjemi, dyreplankton og fisk. Undersøkelsene ble i stor grad gjennomført med samme metodikk som tidligere undersøkelser. Innsamlinger ble foretatt i juli/august og i begynnelsen av september 2001. Denne rapporten ble skrevet i 2002, men ble den gang kun levert til oppdragsgiver og ikke publisert. Siden resultatene kan være av allmenn interesse, blir rapporten nå tilgjengeliggjort ved publisering som NINA Rapport. Stugusjøen er svært næringsfattig (ultraoligotroft), men med relativt høye kalsiumkonsentrasjoner og god bufferkapasitet. Vannkvaliteten gir gode forhold for de fleste ferskvannslevende organismer, men det lave næringssaltinnholdet begrenser primærproduksjonen. Planktonundersøkelsene tyder på at tettheten av vannlopper, som kan være viktige næringsdyr for fisk, er lav, men på samme nivå som i tiden før M. relicta ble etablert. De totale tetthetene av planktonkrepsdyr er også på samme nivå. Bestandene av M. relicta og P. quadrispinosa ble ikke undersøkt, men bør kartlegges for å gi en bedre beskrivelse av tilstanden i innsjøen. Endringer i planktonsamfunnet bør også følges opp parallelt med undersøkelser av M. relicta. Fangst per innsats av aure var 0,4 fisk per garndøgn (alle maskevidder og dyp), og bestanden vurderes som tynn. En sannsynlig årsak til dette er begrensede gytemuligheter. Auren ser ikke ut til å vokse spesielt godt som ungfisk, men basert på de få eldre fiskene som ble fanget, ser veksten ut til å vedvare til høy alder. Det meste av auren ble fanget i strandsonen ned til 10 m dyp, og relativt få fisk ble fanget i de fri vannmassene. Den bunnlevende auren ernærte seg hovedsakelig av P. quadrispinosa (43 %) og M. relicta (23 %), samt noe vann- og landinsekter. Tettheten av større insektlarver er trolig sterkt redusert etter reguleringene som en konsekvens av innfrysning og tørrlegging av strandsonen. Reguleringen har dermed ført til en utarming av store deler av de produktive områdene for aure. Tilgang til relativt store byttedyr som M. relicta og P. quadrispinosa er trolig positivt for auren i en slik situasjon. Marflo (Gammarus lacustris) ble ikke funnet i magen hos fisk i våre undersø- kelser, noe som tyder på et sammenbrudd i bestanden etter reguleringene. Auren i Stugusjøen var av god kvalitet. Kjøttfargen hos store fisk var lyserød til rød, kondisjonsfaktoren var tilfredsstillende, og det var lite synlige parasitter på fisken. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I denne rapporten beskrives tap, endringer og tilstand for SEFRAK-registrerte bygninger eldre enn 1900 i Melhus kommune i Sør-Trøndelag fylke i perioden 2008-2013, samt samlet resultat for Flora, Melhus, Snåsa og Vega, som er de fire kommunene som ble kontrollregistrert i 2013. Resultatene analyseres i forhold til samfunnssektor, sosial miljøsammenheng, bygningstyper og geografiske variasjoner. Undersøkelsen er del av Riksantikvarens overvåkningsprogram Gamle hus da og nå, som gjennomføres ved kontrollregistrering i felt hvert femte år i 18 utvalgte kommuner. 3. omdrev av feltregistreringen startet i 2010. Bygningene som inngår i undersøkelsen ble SEFRAK-registrert i perioden 1975-1995. Det opprinnelige undersøkelsesgrunnlaget i overvåkningsprogrammet for Melhus kommune var 1429 bygninger. Ved første gangs kontrollregistrering i 2003 var 287 av bygningene gått tapt og i 2008 ytterligere 38. I 2013 ble det registrert 31 nye tap, slik at antall gjenstående bygninger i 2013 er 1073. 25 % av bygningene i det opprinnelige undersøkelsesgrunnlaget i Melhus er tapt. Det årlige tapet i perioden 2008 til 2013 er på 0,6 %.

The Siberian tit is a northern taiga species and a habitat specialist. There is a small population in South Norway, with a limited range in northern parts of Hedmark county and adjoining areas in Oppland and Sør‐Trøndelag counties. The Finnish population declined considerably in the latter half of the 1900s as a result of clear‐cutting of forest. Little new information about the South Norwegian population has been obtained since Bengtson & Sonerud (1991) published their review of population status and trends up to the 1980s. In the present study, a line‐transect census was carried out along a total length of 314 km of suitable biotope. The aim was to obtain up‐to‐date information on population status and, in the event that there had been a decline, whether this could be due to forestry or to more intense interspecific competition as a result of climate change and/or winter feeding by humans. Only five Siberian tit territories were found, while 191, 38 and 109 territories respectively were recorded for willow tit, crested tit and great tit. The census also indicated that the range of the Siberian tit has shrunk over the past 30 years, becoming restricted to three core areas: around the northern half of Lake Femunden, Aumdalen and Folldal. Some areas that were censused in the late 1970s, were recensused during the present study, and no Siberian tits were found in areas where the species previously made up 9 % of the avian community. The proportion of willow and great tits was considerably higher than in the late 1970s. Analyses showed little difference between the tit species in habitat choice. Nor was there any tendency for Siberian tits to be observed at higher elevations than previously, which would be a probable response to climate change. Bengtson & Sonerud (1991) estimated that the Siberian tit population in South Norway was at least 1000 pairs in the late 1970s. On the basis of the new census, it is estimated that the population is now roughly 70–140 pairs, which corresponds to a population decline of 86–93 %. This may be linked to the general decline that has been observed in the Swedish population during roughly the same period. Possible reasons suggested for the population decline are a combination of felling of old‐growth forest and more intense competition with other species of tits, which could in turn be a result of milder winters and more winter feeding. The thesis discusses possible management measures in response to the decline. Lappmeis er en nordlig taigaart og en habitatspesialist. Den sørnorske populasjonen er liten, og utbredelsen begrenser seg til de nordlige delene av Hedmark med tilgrensende områder i Oppland og Sør‐Trøndelag. Den finske bestanden har gått kraftig tilbake på siste halvdel av 1900–tallet på grunn av hogst. Det er lite ny kunnskap om den sør‐norske bestanden siden Bengtson & Sonerud (1991) sin oppsummering av status fram til 1980‐tallet. For å få ny kunnskap om bestandsutviklingen, og om årsaken til en eventuell nedgang i bestanden kan skyldes hogst eller økt interspesifikk konkurranse grunnet klimaendringer og/eller vinterfôringer, takserte vi 314 kilometer i egnet biotop. Vi fant 5 territorier av lappmeis, mens for granmeis, toppmeis og kjøttmeis fant vi henholdsvis 191, 38 og 109 territorier. Lappmeisens utbredelse hadde også i løpet av de siste 30 årene krympet mot tre gjenværende kjerneområder i Femundstraktene, Aumdalen og Folldal. Også retakseringer av områder som ble undersøkt på slutten av 1970–tallet, viste at lappmeis ikke ble observert i områder hvor den utgjorde 9 % av fuglesamfunnet tidligere. I den samme perioden hadde andel av granmeis og kjøttmeis økt nokså betydelig. Analyser viste også at det var liten forskjell i habitatvalg mellom meiseartene. Med hensyn til eventuelle klimaendringer viste analysene også at det var ingen trend på at lappmeisfunn lå høyere over havet nå enn før. På slutten av 1970–tallet var bestandsestimatet fra Bengtson & Sonerud (1991) minst 1000 par. I dag anslår vi en bestandsstørrelse på omtrent 70–140 par. Lappmeisens nedgang i bestanden vil etter dette være på 86–93 %. Nedgangen kan relateres til en generell bestandsnedgang i Sverige i omtrent samme periode. Vi antar at bestandsnedgangen kan skyldes en kombinasjon av avvirkning av eldre skog og økt konkurranse fra andre meiser, som igjen kan skyldes både mildere vintre og økt fôring om vinteren. Mulige forvaltningstiltak blir diskutert.

Dette faggrunnlaget for billearten Phryganophilus ruficollis omfatter to deler. Den biologiske delen omfatter systematikk, morfologi og økologi, samt påvirkningsfaktorer, mens det i handlingsplandelen foreslås tiltak for å sikre en langsiktig overlevelse av arten i Norge. Billearten Phryganophilus ruficollis tilhører billefamilien vedborere (Melandryidae) og er en karakteristisk art som ikke kan forveksles med noen andre biller i vår del av verden. Den er kun kjent fra to områder i Norge, dvs. Lierne i Nord-Trøndelag, der arten først ble påvist og i Gauldalen nær Støren i Sør-Trøndelag. Den har ellers svært få forekomster i hele sitt utbredelsesområde som strekker seg fra Mellom-Europa og nord til midtre deler av Skandinavia og østover gjennom Sibir og til Japan. Arten utvikles i Norge i gamle, grove liggende stammer av soppinfisert gran og bjørk. I Norsk rødliste for arter 2010 er Phryganophilus ruficollis vurdert til sterkt truet (EN) på bakgrunn av at den har et lite utbredelsesområde og forekomstareal, kombinert med at populasjonene trolig er kraftig fragmenterte og at reduksjonen i areal og/eller kvalitet på artens habitat er pågående. Den viktigste trusselen for Phryganophilus ruficollis er reduksjon i arealet av naturskog, der naturlig dynamikk skaper skogbildet. Slik skog vil generelt være mer heterogen enn produksjonsskogen; den vil ha en mer variert alderssammensetning og store mengder død ved av ulike dimensjoner og grader av nedbrytning. Både skogbrannbekjempelse og de siste hundreårenes skogsdrift er av betydning for å forklare overgangen fra en slik naturskogspreget skog til dagens skogbilde, der mengden død ved nå er på vei opp, men likevel ligger langt under det man finner i naturskog. For å sikre langsiktig overlevelse av arten i Norge, vil en handlingsplan være et viktig virkemiddel. En slik plan vil ha som hovedmål å øke kunnskapen om artens utbredelse og forekomster, og å sikre leveområdene, samt legge til rette for en positiv habitat- og bestandsutvikling gjennom å foreslå målrettete tiltak. Det legges opp til en handlingsplan over 5 år fra 2014. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag er ansvarlig for oppfølging av handlingsplanen. Første fase tar sikte på å øke kunnskapen om utbredelse og forekomstene av Phryganophilus ruficollis gjennom kartlegging og overvåking Kartleggingen vil omfatte både kjente og potensielle nye lokaliteter. Sikring av lokaliteter er trolig et svært relevant tiltak da det er usikkert i hvilken grad arten vil kunne overleve i skogarealer der det tas ut tømmer. Det vil også være aktuelt med biotopforbedrende tiltak på lokaliteter der arten er kjent eller i potensielle forekomstområder. Dette kan bestå i å skape ynglevirke ved å sette igjen gamle vindfall av bjørk og gran. Slike tiltak må vurderes og følges opp for hver lokalitet som en del av kartleggings- og overvåkingsarbeidet. Det legges ellers opp til et målrettet informasjonsarbeid, samt at det foreslås tema for følgeforskning rettet mot å tette kunnskapshuller knyttet til forvaltning av arten. Siste fase bør omfatte en evaluering av tiltakene og bestandssituasjonen, samt foreslå videre oppfølging. This scientific basis for action plan for the beetle Phryganophilus ruficollis is decided into two parts.The biological part includes systematics, morphology and ecology and impact factors, while the action plan presents management actions in order to ensure the long term survival of this species in Norway The beetle species Phryganophilus ruficollis belongs to the family Melandryidae, and it is a characteristic species that hardly can be mistakes for any other species in our part of the World. It is known only from two areas in Norway: Lierne in Nord-Trøndelag county, from where the species was first recorded, and Gauldalen close to Støren in Sør-Trøndelag county. Very few occurrences are known from the total distribution area which range from Central Europe and north to central parts of Scandinavia, and eastwards through Siberia to Japan. The species develops in old, coarse lying fungus infected trunks of spruce and birch. In the 2010 Norwegian Red List Phryganophilus ruficollis has been assessed as endangered (EN) based on a small area of occupancy and a small distribution area, combined with possibly fragmented populations and an ongoing reduction in area and quality of habitat. The most important impact factor for Phryganophilus ruficollis is the reduction in area of natural forests where natural dynamics make up the main forest structure. Such types of forests will generally be more heterogeneous than otherwise production forests. The age composition would be more varied, and large quantities of dead wood in different dimensions and degrees of decomposition would be present. Both forest fire fighting and forestry industry during the past century may explain the change from natural forests to how the forests look today, where the amount of dead wood is increasing, but far from such amounts in a natural forest. In order to ensure the long term survival of this species in Norway, an action plan would be an important tool. The main aim of the action plan is to increase knowledge of the occurrences and the distribution range of the species, and to protect the habitat areas and arrange for a positive development of habitats and populations through management actions. A proposal for an action plan is presented for 5 years from 2014. The County Governor of NordTrøndelag is responsible for implementing the action plan. The first phase aims to increasing knowledge of distribution and occurrences of Phryganophilus ruficollis through detailed mapping and monitoring. The survey activities include both known and potentially new localities. Protection of localities is probably a very relevant management action since it is uncertain to which degree the species will be able to survive in areas where timber is removed. It will also be relevant with habitat improvement actions in localities where the species is known or in potential areas of occupancy. This actions may include increasing the amount of habitat by leaving wind fallen trees of birch and spruce. Such management actions have to be evaluated in each locality as a part of the mapping and monitoring activity. It is planned for a directed information campaign, and topics for follow up research are proposed in order to fill the knowledge gaps tied to the management of the species. The last phase should comprise an evaluation of the actions initiated and the state of the populations studied, as well as a plan for future directions. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Etter reguleringen av Fundin i 1970 er det gjennomført én fiskebiologisk undersøkelse i 1981, samt gjennomført et enkelt prøvefiske og samlet inn fangstskjemaer i hvert av årene 1999- 2001. Da det var over 10 år siden forrige undersøkelse var det ønskelig med en ny oppdatert status av fiskesamfunnet i Fundin. Undersøkelsen har et særlig fokus på ørretbestanden og ørretutsettingene. Garnfangstene i Fundin viser at ørreten bruker hele innsjøen til næringssøk. Det var imidlertid en størrelsessegregering mellom de ulike habitatene. I strandsonen ble det fanget ørret i alle størrelser, mens det kun ble fanget ørret større enn 22 cm i de frie vannmassene. At det også ble fanget en del ørret på dypere vann skyldes trolig gode forekomster av skjoldkreps og marflo i dette habitatet. Ørretbestanden i Fundin kunne karakteriseres som tynn (mot middels) med storvokst fisk. Relativ tetthet av ørret var omtrent på samme nivå som i 1999 og 2000. Dag- og nattfiske med elfiskebåten langs damkrona (kledd med sprengsteinblokker) viste også at det var store forskjeller i ørretens habitatbruk gjennom døgnet. Sammenlignet med dagfiske ble det fanget relativt lite ørret større enn 14 cm om natten. Dette kan tyde på at fisk over denne størrelsen forlater skjulestedet etter mørkets frembrudd, trolig i forbindelse med næringssøk. Undersøkelsen i 2012 viste at harrbestanden har økt kraftig de siste 10 årene, og den relative tettheten av harr i strandsona var på samme nivå som for ørret. At det har vært en økning i harrbestanden stemmer også med inntrykket til lokale fiskere. Harrbestanden i Fundin er knyttet til strandsonen. Analysen av stabile karbonisotoper (δ13C) i ørret fanget i strandsona, de frie vannmasser og på dypt vann reflekterer at fisken har tatt føde i det habitatet den ble fanget. Isotopsignaturen i muskel reflekterer fiskens næringsopptak de siste to-tre måneder. Den tydelige forskjellen mellom ørret fanget i strandsona og i de to andre habitatene tyder derfor på at det i sommersesongen ikke skjer noen særlig grad av vandring fram og tilbake mellom strandsona og de dypere deler av innsjøen. Den fisken vi fanget ute i vannmassene og på dypt vann ser ut å ha oppholdt seg der gjennom sesongen. Forekomsten av marflo i relativt store mengder i magene til pelagisk ørret kan tyde på at fisken beveger seg mellom bunnære vannlag og de åpne vannmassene, men at den altså ikke oppsøker strandsona i særlig grad. Det var en svak økning i δ15N-verdiene med økende fiskestørrelse hos ørreten. Økningen er imidlertid så liten at konklusjonen må være at ørreten i Fundin bare i svært liten grad spiser fisk. En utfordring ved evalueringen av de pålagte utsettingene i Fundin er at utsettingsmengden har variert mye mellom år. Den utsatte ørreten kommer inn i de regulære garnfangstene fra fire års alder og tilslaget ser ut til å variere med antallet ørret satt ut fire til fem år tidligere. I 2007 og 2008 ble det satt ut et stort antall fisk, henholdsvis 28900 og 43000, og den relativt høye andelen settefisk (36 %) for ørret større enn 30 cm, skyldes i all hovedsak bidraget fra disse årsklassene. Da det i årene før 2007 ble satt ut relativt lite ørret var det flere skjulplasser og høyst sannsynlig var næringsgrunnlaget stort nok til å opprettholde vekst og kvalitet for det store antallet ørret satt ut i 2007 og 2008. Man bør derfor være forsiktig med å øke antall settefisk fra dagens pålegg da utsettingsmengdene har variert så mye at man ikke kjenner nivået for opprettholdelse av dagens vekst og kvalitet. I tillegg har harrbestanden økt betraktelig de siste 10 årene, og det er usikkert i hvilken grad dette vil påvirke ressursgrunnlaget for ørreten over tid. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Öberg, S. 2013. Faglig grunnlag for handlingsplan for stor elvebreddedderkopp (Arctosa cinerea). – NINA Rapport 984. 27 s. Stor elvebreddedderkopp (Arctosa cinerea) er en karakteristisk edderkoppart som tilhører ulveedderkoppene (Lycosidae). I Norge er stor elvebreddedderkopp knyttet til sand- og grusdominerte elvebredder samt tilsvarende habitater langs innsjøer, og har blitt funnet i slike habitater i fylkene Sør- og Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal. I gjeldende Norsk Rødliste er stor elvebreddedderkopp vurdert til sterkt truet (EN). Forslaget til handlingsplanen for stor elvebreddedderkopp har som målsetting å sikre langsiktig overlevelse av arten i Norge. Det er videre et mål at arten skal være livskraftig i alle vassdrag der den forekommer, og derfor foreslås det å opprettholde alle bestander og øke bestander med høy utdøelsesrisiko av arten gjennom tiltak. Stor elvebreddedderkopp er med sine 9-17 mm en av de største artene av edderkopper som finnes i Norge. Størrelsen, utseendet og edderkoppens habitat og levevis gjør denne arten enkel å identifisere. Kroppen er lysgrå til beige eller lysbrun i fargen, med mørkere tegninger og mørkebrune eller mørkegrå chelicerer (kjever). Beina har samme farge som kroppen, men er forsynt med mørke ringer. Til sammen gjør dette at edderkoppen er godt kamuflert mot underlaget den normalt lever på, sand- og grusdekkede elvebredder. Ligger den og venter i sitt jakthull er det derimot lettere å finne den, da hullene kan være ganske iøynefallende. Stor elvebreddedderkopp er avhengig av at habitatet ikke blir ødelagt av menneskelig aktivitet og gjengroing. Arten trenger flom ved jevne mellomrom for at dens habitat skal holdes åpent og vegetasjonsfri. Alle inngrep som påvirker elvenes naturlige flomdynamikk eller direkte ødelegger artens habitat (reguleringer, utbygninger, elveforbygninger, veibygninger, masseuttak, oppdyrking med mer) er av stor negativ betydning for denne arten. Tråkk og ferdsel kan også være negativt. Optimal skjøtsel for stor elvebreddedderkopp handler om å sikre eller forbedre forholdene. Det legges opp til en handlingsplan med en varighet på fem år; 2011-2015. Ansvaret for gjennomføringen av handlingsplanen er lagt til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Første fase (første år) av handlingsplanen bør innebære at det settes i gang en kartlegging på kjente og usikre lokaliteter, gjøres en vurdering av skjøtselsbehov på kjente lokaliteter og at det settes i gang informasjonsarbeid. I neste fase (andre til fjerde år) bør det fokuseres på videre kartlegging av mulige nye lokaliteter og gjennomføring av skjøtselstiltak, samt overvåking av bestander. Siste fase (femte år) bør innebære en evaluering av tiltakene og bestandssituasjonen, samt utarbeidelse av forslag til videre oppfølging. Arctosa cinerea is a characteristic spider species belonging to the wolf spiders (Lycosidae). In Norway, the species is related to vegetation free sand- and shingle-covered riverbeds and lakeshores, and has been found in such habitats in several localities in Sør-Trøndelag, NordTrøndelag, and Møre og Romsdal. In the 2010 Norwegian Red List Arctosa cinerea has been assessed as endangered (EN). The main objective of this management plan for Arctosa cinerea is to ensure the long term survival of this species in Norway. Furthermore, a main objective is to maintain populations and increase populations of high extinction risk through management. Arctosa cinerea (9-17 mm) is one of the largest species of spiders occurring in Norway. The size, appearance, and habitat of the species make the identification easy. Its body is light grey to beige or light brown with dark markings and dark brown or dark grey chelicerae. The legs have the same colour as the body, but with dark annulations. Altogether, this colouring makes the species well camouflaged against the inhabited sand- and shingle-covered surface. But if the spider is in position in its tubular retreat it is easier to detect, as these retreats are quite conspicuous. The survival of Arctosa cinerea is dependent on the subsistence of its habitat, which can be destroyed or disappear through human impacts and overgrowth. The species requires regular flooding for its habitat to remain open and vegetation free. All impacts that affect the rivers natural flooding dynamics or directly destroy the habitat of the species (flood regulations, constructions of buildings and roads, channelisations, extractions, cultivation etc.) are of great negative significance for this species. Traffic, leisure activities, and other disturbance factors can also have a negative impact. An optimal management of Arctosa cinerea is a question of securing or even improving the conditions for the species. An action plan is presented for the period 2011-2015. The County Governor of Sør-Trøndelag is responsible for implementing the action plan. It is suggested that the first phase of this action plan should prioritise evaluating the need for specific management of known localities, initiate an information strategy and mapping activities. The next phase should primarily focus on identifying new localities and implementation of management actions, and initiate studies for population estimates. The last phase should comprise an evaluation of the actions initiated and the state of the populations studied, as well as a plan for future directions. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Det er imidlertid ikke gjort noen større fiskeundersøkelse de siste 10 årene. Det var derfor ønskelig med en ny oppdatert status av fiskesamfunnet i Aursunden, med et særlig fokus på sik-, ørret- og røyebestandene. De viktigste momentene har vært betydningen av næringskonkurranse, habitatbruk og predasjon. Fiskesamfunnet i Aursunden synes i liten grad å ha endret seg siden undersøkelsene på midten av 1970-tallet. Den største forskjellen synes å være at røyebestanden, fra å være kraftig redusert som følge av tap av gyteplasser etter regulering og introduksjon av sik, nå nærmest er borte fra Aursunden. Undersøkelsen i 2011 gav følgende hovedfunn: ? Siken dominerer i alle habitater. ? Sikbestanden er lite beskattet, og består av en stor andel gammel fisk. ? Røya er nærmest fraværende i fangstene (både i prøvefiske og lokalt fiske). ? Med unntak av noen få fiskespisende ørret som ble fanget pelagialt ble det kun fanget ørret i strandsonen. Ørretbestanden er relativt tynn, men sammenlignet med bestander i andre tilsvarende innsjøer (både regulerte og uregulerte) er bestanden relativt god. ? Det er relativt store gyte- og oppvekstområder for ørret i innløpselver i Brekkfjorden og i Molinga. ? Harrbestanden er fåtallig, og synes å være knyttet til strandnære områder i nærhet til de store elvene (særlig Glåma) i Brekkfjorden. Lake og abbor forkommer sporadisk. ? Det viktigste tiltaket for å bedre forholdene for sik, røye og ørret er et hardt fiske på sikbestanden. Et årlig fangstuttak på inntil 25 tonn sik anses som gunstig i de første 2-3 årene, men vil kanskje være et høgere beskatningstrykk enn bestanden kan bære i det lange løp. Legger vi føre var-prinsippet til grunn, bør en bærekraftig beskatning av sikbestanden i Aursunden deretter holdes under 15 tonn i året. Et hardt fiske på sikbestanden kan potensielt føre til: o bedre vekst og kvalitet på siken o redusert konkurranse mellom sik og røye, og dermed bedre forhold for røye o redusert konkurranse mellom sik og ørret i strandsonen o økt rekruttering av sik og dermed økt forekomst av egnet byttefisk for stor ørret ? Bedre forhold for ørret generelt, samt større sannsynlighet for flere storvokste ørret vil også gjøre Aursunden mer attraktiv som sportsfiskedestinasjon. ? Det anbefales ikke å sette ut fisk (ørret eller røye) før sikbestanden er redusert og effekten av dette er evaluert. ? For å evaluere det igangsatte næringsfisket etter sik anbefaler vi at: o Det tas ut totalt 30 sik i året fra det pågående næringsfiske fra maskeviddene 35, 39 og 45 mm (flytegarn) for analyse av kvalitet, vekst og alder. 30 tilfeldige sik hvis det brukes storruse. o Det gjennomføres et nytt prøvefiske i 2014 (tre år etter oppstart av næringsfisket). Det anbefales at ekkoloddregistreringer også innlemmes i denne undersøkelsen. o Årlig uttak av sik registreres (vekt og antall). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Målet med denne rapporten er å beskrive utviklingen i storaurebestandene i Femund og Iste-ren over en periode på ca. 30 år og gi råd om forvaltningen av bestandene. Både Femund og Isteren huser viktige storaurebestander. Til tross for at begge innsjøe-ne ligger omkring 650 m o.h. er det stor forskjell på gjennomsnittlig vekst hos auren i de to be-standene. Isteren er en grunn og relativt produktiv innsjø, der auren i gjennomsnitt når 62 cm ved 10 års alder. Femund er derimot djup, kald og lavproduktiv, og en 10-årig aure er vesentlig mindre, bare omkring 48 cm i gjennomsnitt. I begge innsjøene er det sik mellom 5 og 20 cm som er den viktigste byttefisken for den fiskespisende auren. I Femund spiser auren yngel og ungfisk av sik, og den er derfor avhengig av jevn og god rekruttering i sikbestandene for å ha et godt mattilbud. Den småvokste "siksilda" (sik, kjønnsmoden < 20 cm), som bare finnes i Iste-ren, er en mer stabilt tilgjengelig matressurs, da den også som voksen er i den størrelsesgrup-pa som auren foretrekker i dietten. Denne rapporten baserer seg på data fra Femund fra 1982 til 2009, og fra Isteren fra 1977 til 2006. Det analyserte materialet av aure fra Femund består i hovedsak av fangster ved vårt eget prøvefiske med prøvegarnserier i perioden 1983-94, samt fisk fanget som bifangst ved det kommersielle garnfisket etter sik drevet av Femund fiskerlag (FF) 1982-2009. I tillegg er det registrert (1991-2011) og merket (1991-2003) fisk i fiskefella i Elgåa. Gytebestanden i den mindre Litjåa ble undersøkt i 1994-95. Ved prøvefisket ble det fanget aure ned i 10,8 cm og opp til 56 cm, mens vanligste lengdegruppe var 30-35 cm. I disse fangstene var fisken mellom 2 og 12 år gammel. Vanligste aldersgruppe var 5 og 6 år. FFs fiske foregikk for det meste med 35 og 39 mm garn, og de fanget derfor større og eldre fisk enn i vårt prøvefiske. Den minste auren som ble fanget i FFs fiske var 19 cm, den største 90 cm. Vanligste aldersgruppe var 7-8 år, eldste fisk var 14 år og mange fisk var eldre enn 10 år. Hos aure fanget i Femund var det stor variasjon i vekst, alder og størrelse ved utvandring fra gyteelv, alder ved overgang til fiskeføde, og alder og størrelse ved første gyting. Dette har blant annet sammenheng med at det er mange gyteelver av svært ulik størrelse som utnyttes av auren i Femund. Dette illustreres ved forskjellene mellom Elgåa, som er en relativt stor gy-teelv, og Litjåa, som er liten. Forskjellene i gytefiskens størrelse i disse to elvene reflekterer trolig den variasjonen vi vil finne dersom alle gyteelvene ble undersøkt. I Litjåa var vanligste størrelse og alder for gytefisken 35-40 cm og 7 år; i Elgåa 50-55 cm og 10 år. Alder ved første gyting var 4 år i Litjåa og 5 år i Elgåa. Ungfisken som vandret ut fra Litjåa var vanligvis 7-11 cm. Størrelse ved utvandring er ikke undersøkt i Elgåa, men analyse av fisk fanget i Femund tyder på at vanlig størrelse ved utvandring var opptil 17 cm. Dette er trolig den viktigste bak-grunnen for den store variasjonen vi ser i vekstmønsteret til den auren som fanges i innsjøen. Alder og størrelse ved utvandring fra oppvekstelv til innsjø påvirker fiskens evne til å slå over på fiskeføde og dermed hele det framtidige vekstforløpet. Gjennomgående hadde stor Femundaure bedre kondisjonsfaktor enn små. Den minste lengdegruppa (30-40 cm) hadde imidlertid en signifikant tendens til økning i kondisjonsfaktor fra begynnelsen av 80-tallet til 2000-tallet. Tilsvarende var det en svak tendens til bedre årlig tilvekst hos ungfisk (2.-6. leveår) fanget i Femund, mens eldre fisk hadde en svak motsatt ten-dens. Bedre tilvekst hos ungfisk mens den lever i bekken og økning i kondisjonsfaktoren til den minste fisken i innsjøen kan henge sammen med at vintrene blir kortere og vanntemperaturen om sommeren høyere. The aim of this report is to provide management advice regarding the piscivorous brown trout in the lakes Femund and Isteren based on data from the last 30 years. Femund and Isteren are the uppermost large lakes in the Femund-/Trysilelva/Klarälven river system. Both lakes have healthy stocks of piscivorous brown trout (Salmo trutta). Although both lakes are situated approximately 650 m a.s.l., there are significant differences in mean growth rates of the trout. While the mean size of a 10-yr old trout in Isteren was around 62 cm, the corresponding length of a 10-yr old trout in Femund was around 48 cm. Both lakes are oligotrophic, but Femund is deep (max. 134 m, mean 30 m), while Isteren is shallow (max. 45 m, mean 7.4 m). Whitefish is the major prey of piscivorous trout in both lakes, with prey lengths between 5 and 20 cm. Both lakes have polymorphic whitefish stocks. In Femund, all morphs outgrow the predation window, while the small-sized whitefish morph in Isteren seldom reach lengths above approximately 20 cm. Thus, Isteren trout always find suitable and accessible prey. This report is based on trout data from Femund from 1982-2009, and from Isteren from 1977-2006. The Femund results are from our own survey fishing during four years between 1983 and 1994, and trout caught as a by-catch in the commercial whitefish fishery during 1982-2009. In addition, spawning trout were recorded (1991-2011) and tagged (1991-2003) in the Femund tributary Elgåa. Brown trout was investigated in the smaller tributary Litjåa in 1994-95. The survey nets (mesh sizes 8-52 mm, knot-to-knot) in the lake caught brown trout between 10 and 56 cm, while the median length group was 30-35 cm. Age of fish in survey net catches varied between 2 and 12 years, while the median age groups were 5 and 6 years. The by-catch from the whitefish fishery (mainly gill net meshes 35 and 39 mm, knot-to-knot) consisted of brown trout between 19 and 90 cm, with median age groups 7 and 8 years. Brown trout in Femund exhibited large variation in growth, age and size when leaving the nursery stream, age at becoming piscivorous, and age and size at first spawning. This is partly caused by the varying size of spawning streams, as illustrated by fish in the rivers Elgåa and Litjåa. In the smaller Litjåa, median size and age of spawners were 35-40 cm and 7 years, while in the larger Elgåa, corresponding figures were 50-55 cm and 10 years. Age at first spawning was 4 and 5 years, respectively. The juveniles leaving Litjåa were mainly 7-11 cm. We lack corresponding data for Elgåa, but analyses of fish caught in the lake indicate that the median size of these fish when leaving the nursery stream was around 17 cm. Differences in size when leaving the nursery streams is likely the major reason for the variation in growth pattern seen in Femund brown trout. Age and size at entering the lake influence their ability to turn piscivorous, which has a bearing on the future growth trajectory. The condition factor (K) was generally better among large than small Femund trout. However, the smallest size group, 30-40 cm, exhibited a significantly increasing trend from the 1980s to the 2000s. There was a weak trend of improved annual growth in juvenile fish (2-6 yrs) caught in the lake, whereas older fish showed the opposite trend. The improved K and increased annual growth in juvenile fish may reflect the reduced ice-cover period and increased summer water temperatures of the lake. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I denne rapporten beskrives omfanget av tap, samt skadene som er påført de automatisk fredete kulturminnene (fornminnene) i Trondheim kommune, Sør- Trøndelag i perioden 2005-2010. Kulturminnene i Trondheim kommune ble første gang registrert og kartfestet i 1965 i forbindelse med utarbeiding av Økonomisk kartverk for kommunen. I 1997 ble disse fornminnene oppsøkt på nytt og det ble da utarbeidet en oversikt over fornminnenes tilstand og de endringer som hadde skjedd i løpet av de 32 årene som var gått mellom registrering og kontroll. Fornminnene ble igjen kontrollert i 2005. Også da ble det utarbeidet en oversikt over tilstand og endringer. Ved denne kontrollen ble alle enkeltminner målt inn ved hjelp av GPS og alle data ble lagt inn i kulturminnedatabasen Askeladden. Undersøkelsen i 2010 er således den tredje kontrollen som blir foretatt av fornminnene i Trondheim. På samme måte som tidligere er fornminnenes tilstand og endringer registrert. Det er også identifisert hvilke typer tiltak som har forårsaket skader og tap. Resultatet av årets undersøkelse som omfatter 167 fornminner viser at i løpet av de siste fem årene er ett av fornminnene fjernet mens 20 andre er skadet. Det er virksomhet i forbindelse med husbygging og fritidsaktiviteter som står for de fleste skadene og det ene tapet. Dette var også den aktiviteten som hadde forårsaket mest ødeleggelse i periodene 1965-1997 og 1997-2005. Den største trusselen for fornminnene i Trondheim vil trolig også i fremtiden være husbygging og fritidsaktiviteter fordi svært mange av fornminnene ligger i tilknytning til bolig- og hytteområder. Oppdraget er utført på bestilling av Riksantikvaren som ønsker en kartlegging av årsakene til at den registrerte kulturminnebestanden desimeres.

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Utført på oppdrag fra Riksantikvaren

Oppdragsgiver: NIKU, Distriktskontoret for Trondheim Under ei arkeologisk utgraving i Prinsensgate 49 i Trondheim hausten 2000 vart det påvist ardspor i overgangen mellom naturbakken og dei antropogene laga og restar etter anlegg av ymse typar. Det vart samla inn 89 jordprøver frå lokaliteten. Det er analysert makrofossilar i 29 av jordprøvene, mikrofossilar i 6 og det er utført 13 14C-dateringar av trekol og forkola korn. Det er mykje pollen av kornslag og åkerugras i jordprøvene frå fyllmassen i ardspora, og det er plantemakrofossilar av åkerugras og korn. Resultata av 14C-dateringane syner at det var dyrka mark på staden frå ca. AD900.

Kartlegging av forurensning i Nordgruvefeltet har pågått siden 1978. Undersøkelsen var i 1990 konsentrert om veltene ved Kongens/Arvedalens gruve, der det er utført analyse av vannprøver og fast avfall. Fra veltene og gruva går årlig ca 3 tonn kopper og 5-6 tonn sink til Orva. Også i Christianus Sextus-området er det gjort undersøkelser i 1990. Her har forurensningstransporten endret seg lite siden 1978, og Orvsjøen tilføres ca 1,7 tonn kopper og 4,1 tonn sink fra dette området. For å få fisk i Orvsjøen kreves det en reduksjon i koppertransporten på vel 90%. Arbeidet i 1990 har hovedsakelig vært rettet mot overflatevann og fast avfall, men i samarbeid med Bergavdelingen, NTH er transporten i grunnvannet også vurdert. Bergvesenet

Vannkvalitet og transport av forurensninger er undersøkt ved den nedlagte Storwartz gruve, Røros. Forurensningstransporten har avtatt i løpet av de siste 12 år, men den er fortsatt betydelig, ca 0,6 tonn kopper og 2,7 tonn sink pr år. De viktigste forurensningskildene er avgangsdeponiene. Tiltak som kan redusere metallavrenningen er heving av grunnvannsnivå og tildekking. Deponert avgang inneholder høye konsentrasjoner av vannløselig metaller. Flytting av masser må ikke foretas uten tiltak for å hindre utvasking. Bergvesenet