Search

I Gloppenelva ble det åpnet en laksetrapp i Eidsfossen i 1972, men trappen ble stengt i 2014 etter store skader under en flomhendelse, og det er ikke avklart om trappen skal restaureres. Inntil 1972 var Eidsfossen vandringshinder for anadrom fisk i Gloppenvassdraget. Det er ikke kjent om sjøaure vandret opp trappen og reproduserte oppstrøms i perioden 1971 til 2014, og det er ikke gjennomført kultivering med sjøaure oppstrøms Eidsfossen eller flyttet sjøaure forbi fossen. For å avklare om sjøaure har vandret opp og satt genetiske avtrykk i aurebestandene oppstrøms trappen i Eidsfossen ble det gjennomført genetiske analyser av aure på elvestrekningen mellom Eidsfossen og Trøselfossen som er neste vandringshinder oppstrøms, og i sideelva Ryssdalselva på denne strekningen. Genetiske analyser av aure i Gloppenelva

Hagen, I.J., Karlsson, S. Bjøru, B., Lo, H., Sægrov, H. & Urdal, K. 2023. Evaluering av kultivering i Suldalslågen. NINA Rapport 2271. Norsk institutt for naturforskning. Vi har i dette prosjektet evaluert effekten av kultivering av laks i Suldalslågen for gyteårene 2014 og 2015. Videre har vi vurdert om stamfisken representerer gytebestanden slik forvaltningen anbefaler, og vi har benyttet historiske skjellprøver fra 1979 og 1980 til å vurdere genetiske endringer i bestanden over tid. I Suldalslågen er regulanten pålagt å sette ut 40 000 ettårige smolt årlig, og andel kultivert laks i bestanden har i henhold til fangstrapporter ligget på rundt 40 % de siste årene. Til produksjon av smolt har det blitt benyttet i underkant av 30 stamlaks. For 2014 var stamfisken godt utnyttet med et forholdsvis jevnt bidrag fra hver stamfisk, og effektivt antall stamfisk var for dette året høyere enn faktisk antall som ble benyttet i krysninger. For 2015 ble det observert en større variasjon i antall avkom blant stamfisken, og effektivt antall stamfisk for dette året var derfor lavere enn det antallet som ble krysset. For de evaluerte gyteårene ble det observert en sterk Ryman-Laikre effekt. I forhold til effektiv bestandsstørrelse i den naturlig produserte andelen av bestanden har kultiveringen redusert den totale effektive bestandsstørrelsen med rundt 51 – 65 % for 2014 og 75 – 82 % for 2015. Årsaken til dette er at effektivt antall stamfisk har vært for lavt i forhold til den relativt tallrike gytebestanden og den høye andelen kultivert laks. Analyser av endringer i bestanden over tid tilsier at den effektive bestandsstørrelsen er redusert i forhold til historiske prøver, og det er sannsynlig at kultiveringen har bidratt til denne reduksjonen i effektiv bestandsstørrelse. I Suldalslågen har stamfisken vært betydelig større enn gjennomsnittsvekten i sportsfisket, basert på offentlige fangstrapporter. Dette tilsier at stamfisken ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger. Det er mulig at selektivt fiske med fredning av store naturlig produserte hunnlaks bidrar til forskjellen i størrelse mellom sportsfiske og stamfisk. Fredning av de største individene og høy beskatning kan føre til at stamfisken hentes ut fra en bestand som allerede har vært gjenstand for størrelsesbetinget seleksjon. Basert på beregnet innsig og andel fellfinneklippet fisk i fangstene de siste årene er det sannsynlig at laksebestanden i Suldalslågen vil kunne oppnå gytebestandsmålet uten smoltutsettinger. Smoltutsettingenes funksjon blir dermed å øke innsiget av laks til vassdraget og det høstbare overskuddet. Basert på et stort kunnskapsgrunnlag som viser inngripende negative effekter på bestanders genetiske tilpasning og produktivitet anbefaler vi på generelt grunnlag at smoltutsettinger ikke bør praktiseres med mindre sjøoverlevelsen er så lav at bestanden ikke er i stand å opprettholde seg selv. Dersom man velger å fortsette med smoltutsettinger i Suldalslågen bør antall smolt som settes ut reduseres samtidig som at flere stamlaks benyttes i krysninger.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Wacker, S., Florø-Larsen, B., Urdal, K. & Sægrov, H. 2023. Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen. NINA Rapport 2174. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi evaluert den årsklassevise effekten av frivillig kultivering i fire vassdrag i Vestland fylke: Arnaelva, Daleelva, Osenelva Vestre Hyen og Loneelva. De fire vassdragene er utsatt for forskjellig grad av negativ påvirkning, der Daleelva er i den mest alvorlige situasjonen. Store giftutslipp fra Dale Fabrikker har flere ganger nærmest utryddet laksebestanden i vassdraget, og bestanden er i dag under sterkt press fra vannkraftproduksjon og innkrysning av rømt oppdrettslaks. Arnaelva er noe påvirket av regulering og sterkt påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. Osenelva er regulert mens Loneelva er uregulert, og begge er mindre preget av innkrysning. I Arnaelva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert, og tilslaget av fiskeutsettinger for disse årene var lavt til moderat (henholdsvis 6,6 % og 13,8 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Arnaelva var naturlig produsert. Forholdet mellom andel utsatt fisk, effektivt antall naturlig gytefisk og effektivt antall stamfisk indikerte en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av kultiveringen (Ryman-Laikre effekt). Den observerte Ryman-Laikre effekten i Arnaelva kunne vært unngått ved et jevnere bidrag av antall avkom fra de ulike stamfiskene. I og med at gytebestandsmålet er oppnådd med hovedsakelig naturlig produksjon og det er et høstbart overskudd i elven, er det sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli nådd, også dersom kultiveringen avvikles. I Daleelva ble gyteårene 2014, 2015 og 2016 evaluert. Her stammer over 80 % av laksen fra utsettingene, og utsettinger er sannsynligvis nødvendige for å opprettholde laksebestanden i Daleelva med den nåværende situasjonen, men vi anbefaler at smoltutsettingene halveres for å redusere den høye andelen kultivert laks i bestanden og redusere den sterke Ryman-Laikre effekten. Gytebestandsmålet i Daleelva er oppnådd og vil også kunne nåes med færre utsatte individer i elven. Videre bør klekkeriet etterstrebe et jevnere bidrag mellom de ulke familiegruppene, igjen for å redusere den kraftige Ryman-Laikre effekten, som i all sannsynlighet reduserer bestandens genetiske variasjon og evne til å tilpasse seg miljøforandringer. Videre bør det innføres foreldretilordning og slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk, for å unngå at enkelte familier får et uforholdsmessig stort bidrag. I Osenelva Vestre Hyen ble gyteårene 2014, 2015 og 2019 evaluert. I denne bestanden var datagrunnlaget noe begrenset, men tilsier likevel at andelen kultivert laks i bestanden var lavt til moderat (henholdsvis 13 %, 5 % og 9 %). I Loneeva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert og andel utsatt laks for disse årene var også lavt til moderat (henholdsvis 4,6 % og 15,9 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Osenelva og Loneelva var naturlig produsert og at kultiveringen sannsynligvis ikke har vært avgjørende for gytebestandsmåloppnåelsen i disse bestandene. I Arnaelva og Loneelva ble stamfiskens størrelse (lengde og vekt) sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster. Dette tilsier at stamfisken i de årene vi har studert ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik seleksjon i kultivering er uheldig ved at det kan forstyrre den naturlige lokale tilpasningen til bestanden, og er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. For alle de evaluerte kultiveringsprogrammene er det viktig å etterstrebe et likt bidrag mellom de ulike familiegruppene. Standardisering av rognporsjoner der hver hunnfisk bidrar med like mange rogn hver, har stor betydning for å oppnå et jevnt bidrag. Der det blir benyttet en stor andel utsatt fisk som stamfisk bør det gjennomføres slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk for å unngå at noen familier bidrar uforholdsmessig mye til de neste generasjonene.

Hindar, K., Sægrov, H., Karlsson, S., Hellen, B.A., Kålås, S. & Urdal, K. 2023. Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden. NINA Rapport 2038. Norsk institutt for naturforskning I Uskedalselva i Hardangerfjorden forsvant laksebestanden før 1970, sannsynligvis på grunn av forsuring. Elva ble kalket fra januar 2002. Ungfiskundersøkelser dokumenterte vellykket rekruttering av laks i elva allerede etter gytingen høsten 2000, og fangstene av voksne laks økte kraftig fra 2005. Etableringen av laks skjedde uten utsettinger av laks og må derfor ha skjedd ved at fremmed laks vandret opp i elva og gytte. Uskedalselva ligger i en oppdrettsintensiv region og etableringen mellom 2000 og 2005 skjedde i en periode med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i elvene i regionen. Her presenteres resultatene fra en undersøkelse av det genetiske bidraget fra rømt oppdrettslaks under etableringen av laks i Uskedalselva. Det ble hovedsakelig analysert laksunger med alder 1+. Blant de 164 analyserte prøvene ble det estimert en samlet ikke-signifikant genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks på 5,6 %. Det var en tydelig og signifikant andel laks med oppdrettsopphav i noen årsklasser. Årsklassene fra gytingen i 2000 og 2003 var de mest tallrike i den tidlige etableringsfasen og utgjør 87 % av det analyserte materialet. Innkryssingen i disse ble estimert til hhv. 7,5 % og 1,4 %. Av voksne laks ble det analysert prøver fra 124 individer fanget i perioden 2010 – 2015. Samlet for disse ble det estimert en ikke-signifikant innkryssing på 6,5 %, men med stor variasjon mellom år og med signifikant høy innkryssing i 2015. Analyse av slektskap mellom ungfisk etter gyteårene 2000 og 2003 identifiserte henholdsvis 44 og 53 ulike helsøskengrupper. De fleste helsøskengruppene var representert med ett individ og noen med opptil 6 individer. Helsøskengrupper med genetisk opphav i rømt oppdrettslaks var ikke representert av flere eller færre individer enn helsøsken med opphav i villaks. Individer med sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks kom fra mange forskjellige helsøskengrupper. Dette indikerer at mange rømte oppdrettslaks bidro i den tidlige reetableringsfasen. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer, ble effektivt antall gytefisk for gyteårene 2000 og 2003 estimert til henholdsvis 35 og 40. En sammenlikning av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet viste store forskjeller mellom ungfisk fra gyteår 2000 og 2003. Sammen med det forholdsvis høye effektive antall gytefisk, indikerer dette at laks fra ulike laksebestander har bidratt i de ulike gyteårene. Sammensetningen av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet blant voksen laks i årene 2008 – 2015 var også forskjellig fra ungfisken fra gyteårene 2000 og 2003. Det kan dermed se ut som de første årene alene ikke ga grunnlag for en egen selvreproduserende bestand, men at det i flere påfølgende år kom gytefisk fra andre bestander til Uskedalselva. Oppfølgende analyser av laks fra de seneste årene vil kunne gi svar på om bestanden i Uskedalselva nå er etablert som en egen selvreproduserende bestand og også om det er en endring i innkryssingen av rømt oppdrettslaks i bestanden. Miljødirektoratet: M-2442|2023

Utviklingen innenfor genetiske verktøy gir nye muligheter innen miljøovervåkning. Formålet med undersøkelsene i denne rapporten er å vurdere hvordan ulike faktorer kan påvirke estimater av effektiv be-standsstørrelse. Effektiv bestandsstørrelse er et standardisert mål på hvor mange individer som fører sine gener videre til neste generasjon. Effektiv bestandsstørrelse kan direkte relateres til forventet tap av genetisk variasjon fra genetisk drift (tilfeldig endring i genetisk sammensetning) og er dermed meget relevant i overvåkning av bestander. Effektiv bestandsstørrelse er imidlertid i mange tilfeller vanskelig å beregne. Dette er særlig tilfelle i bestander med overlappende generasjoner og som utveksler genetisk materiale med andre bestander. Et alternativt og beslektet bestandsmål som er enklere å kvantifisere er effektivt antall foreldre. Dette er et standardisert mål på hvor mange foreldre som får avkom i enkelte år og er standardisert ut fra variasjon i antall avkom og kjønnsfordeling. En overvåkning av effektivt antall reproduserende individer vil kunne være kostnadseffektivt og gi verdifull kunnskap om bestandsutvikling og status. I vilkårsrevisjoner og for pålagte tiltak (som miljødesign) i regulerte vassdrag, er kunnskap om status og bestandsutvikling av stor betydning. Beregning av effektivt antall reproduserende individer for-utsetter en tilfeldig stikkprøve fra én årsklasse. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken, og ubeslektede individer i stikkprøven kan effektivt antall foreldre estimeres; jo større andel ubeslektede individer det er i stikkprøven desto flere foreldre har bidratt med avkom til den spesifikke årsklassen. Metoden er avhengig av et tilstrekkelig antall genetiske markører for å identifisere helsøsken, halvsøsken og ubeslektede individer. Metoden forutsetter i tillegg at stikkprøven er representativ for slektskapsforholdene i elva. Vi undersøkte muligheter og utfordringer ved bruk av ungfisk til estimering av effektivt antall gytefisk hos laks. Vi har benyttet prøver fra fem elver og flere gyteår, samt simulerte data. Resultatene viser at: • Antall genetiske markører og prøver må være tilpasset størrelsen på bestanden for å unngå underestimering av effektivt antall gytefisk. Antall prøver bør være minst like høyt som effektivt antall gytefisk. • Halv- og helsøsken var ikke tilfeldig fordelt i elva, men ble i stor grad funnet innenfor innsamlingsstasjoner. Slektskap ble dermed i mange tilfeller kraftig overestimert og effektivt antall gytefisk underestimert. • Undersøkelsen viser metoder for å vurdere om antall genetiske markører, antall prøver og romlig fordeling av prøvene var egnet for estimering av effektivt antall gytefisk fra ungfisk.

Denne rapporten belyser om utvandrende smolt av laks fra sårbare og viktige bestander har en avvikende høyere gjennomsnittlig lakselusindusert dødelighet enn gjennomsnittet for produksjonsområdet. Rapporten er utarbeidet av medlemmer av Ekspertgruppen for Trafikklyssystemet på oppdrag for styringsgruppen og Nærings- og fiskeridepartementet. Til sammenlikning vurderer hovedrapporten til ekspertgruppen hvert produksjonsområde som helhet (Vollset mfl. 2021). Å utføre slike heterogenitetsanalyser var blant anbefalingene til en ekspertgruppe som hadde til oppdrag å vurdere og gi råd om faglig vurdering av naturfaglige kriterier som kan brukes til å vekte laksebestander i Trafikklyssystemet (Thorstad mfl. 2021). Vurderingen gjøres for fire grupper av sårbare og viktige bestander: (1) bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i Kvalitetsnormen for villaks, (2) bestander som er knyttet til nasjonale laksevassdrag, (3) bestander definert som små og/eller sårbare og (4) bestander under reetablering etter behandling mot sur nedbør eller parasitten Gyrodactylus salaris. Utvandrende smolt fra sårbare og viktige bestander er vurdert å ha en høyere kategori av lakselusindusert dødelighet enn produksjonsområdet som helhet i følgende tilfeller: - Bestander under reetablering i produksjonsområde 8 i 2020 og i produksjonsområde 11 i 2021 - Bestander i dårlig eller svært dårlig tilstand for gytebestandsmål og høstingspotensial i produksjonsområde 10 i 2020 og i produksjonsområder 9 og 10 i 2021 - Små og/eller sårbare bestander i produksjonsområder 8 og 10 i 2021 For hvert av disse syv tilfellene er usikkerheten i kategoriseringen stor. Gjennomsnittlig lakselusindusert dødelighet for hver av de andre gruppene av sårbare og viktige bestander er vurdert å være i samme kategori eller i en lavere kategori enn produksjonsområdet som helhet. Vi har også vurdert om usikkerheten til konklusjonene for sårbare og viktige bestander avviker fra usikkerheten til konklusjonen for produksjonsområdet som helhet. Dersom usikkerheten er mindre for sårbare og viktige bestander enn for produksjonsområdet som helhet, vil dette samlet sett kunne styrke tilliten til hovedkonklusjonen. Et slikt avvik i usikkerhet kan blant annet inntreffe hvis sårbare og viktige bestander er bedre dekket av observasjonsdata eller har lengre utvandringsruter enn flertallet av bestandene i produksjonsområdet. Usikkerheten for enkeltgrupper av sårbare og viktige bestander er vurdert til å være mindre enn for produksjonsområdet som helhet i åtte tilfeller. Dette gjelder blant annet for konklusjonen om høy lakselusindusert dødelighet i produksjonsområde 4 i 2021, der usikkerheten er liten til middels for tre grupper av sårbare og viktige bestander, mens usikkerheten er stor for produksjonsområdet som helhet. Usikkerheten for enkeltgrupper av sårbare og viktige bestander er vurdert til å være større enn for produksjonsområdet som helhet i 11 tilfeller. I flere produksjonsområder tydet dataene på betydelige geografiske forskjeller i lakselusindusert dødelighet samtidig som ingen av gruppene av sårbare og viktige bestander ble vurdert til å ha høyere gjennomsnittlig dødelighet enn produksjonsområdet som helhet. Årsaken er at de fleste gruppene av sårbare og viktige bestander er spredt over ulike deler av produksjonsområdet. Det kan være betydelig heterogenitet innen en gruppe av sårbare og viktige bestander samtidig som gjennomsnittet er på nivå med produksjonsområdet som helhet. Et eksempel er produksjonsområde 5 i 2020, der ingen av gruppene av sårbare og viktige bestander ble vurdert til å ha høyere lakselusindusert dødelighet enn produksjonsområdet som helhet (lav dødelighet med middels usikkerhet). Imidlertid vurderer vi det som sannsynlig at lakselusindusert dødelighet var i moderat kategori for smolt fra bestander i indre fjordstrøk på Sunnmøre, i den sørligste delen av produksjonsområdet. Dette inkluderer trolig også et nasjonalt laksevassdrag og flere bestander i dårlig eller svært dårlig tilstand for gytebestandsmål og høstingspotensial. Dette eksempelet tyder på en heterogenitet i produksjonsområdet som ikke blir plukket opp av heterogenitetsanalysen som de blir gjort i denne rapporten. Produksjonsområde 5 var ett av tre produksjonsområder der lakselusindusert dødelighet var vurdert til forskjellig kategori i 2020 og 2021. De andre var produksjonsområder 2 og 4. Det er spesielt interessant å få informasjon om det var sårbare og viktige bestander som skilte seg ut med høyere dødelighet i året med lavest dødelighet i toårsperioden (dvs. produksjonsområde 2 i 2021, produksjonsområde 4 i 2020 og produksjonsområde 5 i 2020). Eksempelet fra produksjonsområde 5 i 2020 viser at det trolig var geografiske områder med sårbare og viktige bestander som hadde høyere dødelighetskategori enn produksjonsområdet som helhet, selv om dette ikke ble fanget opp i hovedanalysene. Vi fant ikke et slikt mønster for produksjonsområde 2 i 2021 og produksjonsområde 4 i 2020. Til slutt brukes erfaringene fra analysene i denne rapporten til å skissere hvordan heterogeniteten i lakselusindusert dødelighet kan synliggjøres bedre i framtidig trafikklysarbeid.

I produksjonsområdeforskriften fra 2017 (Anon. 2017a) er kysten delt inn i 13 produksjonsområder (POer), hvor bærekraftsindikatorer skal bestemme hvor stor produksjon man skal tillate i oppdrettsanlegg. I forskriften står følgende: «Produksjonskapasiteten i produksjonsområder for akvakultur reguleres i samsvar med områdets miljømessige bærekraft. Påvirkningen fra akvakultur på miljøet overvåkes etter de til enhver tid gjeldende miljøindikatorene […]». I første omgang er effekten lakselus produsert i oppdrett har på vill laksefisk den eneste miljøindikator. Nærings og Fiskeridepartementet (NFD) har derfor oppnevnt en styringsgruppe som igjen har oppnevnt en ekspertgruppe bestående av 10 forskere som skal evaluere lusepåvirkning fra oppdrett på villfisk. Mandatet til ekspertgruppen er: «Ekspertgruppen skal hvert år gjøre en grundig naturfaglig vurdering av hvordan vill laksefisk påvirkes av lakselus i hvert enkelt produksjonsområde.» Årets rapport har flere vesentlige endringer som en konsekvens av anbefalinger fra den internasjonale evalueringskomiteens rapport (Eliassen mfl. 2021). De 4 viktigste endringene i årets rapport er: 1. Beskrivelse av hvordan ny kunnskap blir inkludert 2. Illustrering av sammenheng mellom modeller og observasjoner 3. Hvordan Ekspertgruppen estimerer og kommuniserer usikkerhet 4. Hvordan Ekspertgruppen kommer til en felles vurdering basert på resultatene Av disse fire er det det siste punktet som får størst påvirkning på hvordan resultatene blir kommunisert. Endringen fører til at man istedenfor å konkludere hvilken kategori av lakselusindusert villfiskdødelighet Ekspertgruppen mener er riktig kategori, rapporteres en sannsynlighetsfordeling av dødelighet basert på SHELF metoden (se kapittel 5 for detaljer). Oppsummert er kategoriene for lakselusindusert dødelighet for vill laksepostsmolt for 2022 som følger: (1) Høy i PO3 og PO4 (2) Moderat i PO2, PO5, PO6, PO7 og PO8 (3) Lav i PO1, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13 Vurderingene av usikkerhet er som følger: I PO3 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var over 30 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var under 10 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har høy lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha middels usikkerhet. I PO4 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var over 30 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var under 10 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har høy lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO2, PO5, PO7 og PO8 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var mellom 10 og 30 %, usannsynlig at den var under 10 % og usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POene har moderat lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO6 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var mellom 10 og 30 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var under 10 % og usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har moderat lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO9, PO10 og PO11 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 % og veldig usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POene har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha stor usikkerhet. I PO12 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til ha liten usikkerhet. I PO1 var det veldig sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, veldig usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til å ha liten usikkerhet I PO13 var det svært sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, svært usannsynlig at den var mellom 10 og 30 % og svært usannsynlig at den var over 30 %. Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen vurderes konklusjonen om at POet har lav lakselusindusert villfiskdødelighet til ha liten usikkerhet. Fra og med 2020 er det i hvert PO også blitt inkludert en vurdering av hvordan smittepresset, altså antall produserte luselarver per time i hele produksjonsområdet, har variert gjennom årene og sesongen. Denne er presentert for å belyse hvordan smittepresset endrer seg i perioden etter overvåkning av laksesmolt avsluttes, når man forventer at sjøørret og sjørøye fremdeles oppholder seg i sjøen. Det er viktig å påpeke at det ikke er gjennomført en vurdering av lakselusindusert dødelighet for sjøørret eller sjørøye, ettersom det fremdeles er uklart hvilke kriterier man skal legge til grunn i slike vurderinger. Generelt øker smittepresset utover sommeren etter perioden smolten vandrer ut, med unntak av de nordligste POene (PO11-PO13). Det påpekes også at økningen i smittepress er spesielt høy i PO6 utover sensommeren. I mandatet påpekes det at «[r]apporten skal legge vekt på tilstanden knyttet til årets overvåkning, og samtidig se sammenhengen med foregående år og vurdere eventuelle trender.». I rapporten fra 2020 skrev vi et eget kapittel om vurderinger av trend. Dette kapittelet var i hovedsak en vurdering av hvordan mengden oppdrettsfisk eller totalt antall lus per areal har endret seg over tid. I 2022-rapporten repeterer vi ikke vurderingene, men har oppdatert figurene fra rapporten fra 2020. Vi konkluderer med at det ikke er store endringer i det generelle mønsteret vi så i 2020-rapporten, og at konklusjonen fra denne rapporten fremdeles er gjeldende. Det vil si at områder med høyt utslipp av lakselus fra oppdrett med jevne mellomrom vil ha høy kategori, men også at vurderingen av lakselusindusert villfiskdødelighet kan variere fra lav til høy avhengig av biologiske, fysiske og geografiske forhold. Ekspertgruppen påpeker også i år at det er økende smittepress i de nordlige områdene samtidig som det er flere produksjonsområder (PO8, PO9 og PO11) som har svært lite observasjonsdata av luseforekomster på villfisk. Ekspertgruppen er samstemt i sine konklusjoner.

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2020. publishedVersion

van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Mål Hensikten med denne rapporten er å gi en oversikt over bestandsutviklingen for oter (Lutra lutra), laks og sjøørret (Salmo) på Sunnmøre, ut fra tilgjengelige historiske data, eksisterende data og lokal kunnskap. Dette gir mulighet til å vurdere om bestandsendringene hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret. I tillegg kan en oversikt over bestandsendringene bidra til å vurdere betydningen av oter som predator på laksefisk sett i forhold til andre påvirkningsfaktorer inkludert lakselus, beskatning av laks, kultivering, redusert overlevelse i havet og inngrep i vassdrag på de nedadgående fiskebestandene Datatilgjengelighet Bestandsutviklingen for laks og sjøørret i rapporten er basert på data fra den offisielle fangststatistikken fra perioden 1969-2020. Oterdelen i rapporten har brukt historiske data på oterfunn, hvor den eldste kilden er datert helt tilbake til 1743. Mer detaljerte opplysningene om oterens utbredelse i Norge tilbake i tid ble tilgjengelig i den norske jaktstatistikken da det ble opprettet skuddpremie på oter på starten av 1900-tallet. Nåværende oterregistreringer (fra cirka 1980 til og med i dag) som ble brukt i rapporten er hentet fra oterregistreringene i oterfallviltregisteret, hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no. I tillegg har vi samlet inn lokal kunnskap om oter på Sunnmøre fra folk som bor nært eller direkte langs elvene. Bestandsutvikling for laks og sjøørret ut fra historiske data Fangsten av laks i elvene på Sunnmøre avtok kraftig i perioden 1979 til 1993 uten at årsaken til det er kjnt, men etter 1993 er det ingen tendens til endring i samlet fangst av laks i Sunnmørselvene totalt sett. Fra 1993 til 2020 økte samlet fangst i elvene i Nordfjord og har nær doblet seg i perioden. Beskatningen i sjøen er redusert i større grad i Nordfjord sammenlignet med Sunnmøre de siste 10-15 årene, men dette forklarer bare en del av forskjellene i fangstutviklingen i disse to områdene. Noen av elvene på Sunnmøre, eksempelvis Åheimselva nær kysten sør på Sunnmøre og Korsbrekkelva som ligger lengst fra kysten, har hatt samme fangstutvikling som elvene i Nordfjord siden 1993. Åheimselva ble derfor benyttet som en referanse-elv for fangstutviklingen i de øvrige elvene på Sunnmøre. I denne gjennomgangen er det beregnet fangst av voksen laks i elv fordelt på smolt-årsklasser som gikk ut fra elvene i perioden 1991 til 2019. Lengre tilbake i tid er fangststatistikken mer usikker. Mange elver på Sunnmøre ble rotenonbehandlet tidlig på 1990-tallet etter infeksjon av Gyrodactylus salaris. Det skjedde også endringer i sjølaksefisket med forbudet mot drivgarnsfiske som trådte i kraft i 1989. Av de siste årsklssene av smolt, er 2017 den svakeste, 2018-årsklassen var over middels tallrik og den fra 2019 ser ut til å bli blant dem som har hatt best overle-velse i sjøen de siste 20 årene. Av 2019-årsklassen er det bare fanget 1-sjøvinterlaks (dvs. laks som har vært i sjøen en vinter) (i 2020) og anslagene for totalfangst av denne årsklassen er dermed de mest usikre. Fangstutviklingen i flere av de mer tallrike laksebestandene på Sunnmøre ligner mye på utviklingen i Åheimselva, og det er ingen tendenser til at avstand til kysten er en faktor som har påvirket fangstutviklingen. Dette er en indikasjon på at lakselus ikke kan være en viktig forklaring på bestandsutviklingen, for da skulle en forvente at bestander som hadde lengst vandringsvei til kysten ble mer negativt påvirket enn elvene på kysten. I mange mindre tallrike bestander har det vært en klar nedgang i fangst i senere tid. Disse bestandene er spredt fra innerst til ytterst, med en tendens til mest nedgang for bestandene i elver lengst ute mot kysten der oterbestanden har økt mest i senere tid. Det foreligger beregninger av teoretisk smoltproduksjon i alle elvene, og gytebestandsmålet er basert på anslagene for smoltproduksjon. Gjennomsnittsfangsten av voksne laks fanget pr. hektar anadromt areal fra smoltårsklassene 1991-2019 i forhold til anslått smoltproduksjon (antall smolt/hektar) varierte mye mellom elver, med over fire ganger forskjell i minst og størst fangst pr. hektar for elver med samme anslåtte smoltproduksjon pr. hektar. Korsbrekkelva utmerker seg med den høyeste teoretiske smoltproduksjonen pr. hektar, men i denne elven var fangsten over dobbelt så høy som elven med nest høyest fangst pr. hektar, og betydelig mer enn anslaget for smoltproduksjon skulle tilsi. Gjennomgangen av fangststistikken for laks viser ingen klare tendenser i fangstutviklingen som kan knyttes til geografisk beliggenhet av elvene. Det synes likevel ut som om de minste bestandene spredt over hele distriktet, og flest i ytre strøk har hatt en mer negativ utvikling sammenlignet med middels tallrike og tallrike bestander, og dette kan indikere at det er lokale forhold som har vært avgjørende. Det kan ikke utelukkes at oterpredasjon har påvirket bestandsutviklingen i noen elver, og storflommer kan ha hatt negativ påvirkning på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Fangsten av sjøørret er redusert med omtrent 70 % i elvene på Sunnmøre og i elvene i Nordfjord siden tidlig på 1990-tallet, og utviklingen har vært parallell i de to områdene. Bestandsutvikling for oter ut fra historiske data Det er mye som tyder på at oteren har vært en tallrik art i Norge og Møre og Romsdal i gamle dager, hvor blant annet presten Hans Strøm forteller at oteren var tallrik langs kysten av Sunnmøre. Opprettelsen av skuddpremier på oter ved starten av 1900-tallet ga en mer detaljert beskrivelse av oterbestanden i Norge. Jaktstatistikken tyder på en bestand som var god de første årene av 1900-tallet, men som raskt ble redusert til svært lave nivåer helt frem til fredningen av oter i 1982. I løpet av denne perioden var 9 % av alle registrerte skuddpremier i Norge? fra Møre og Romsdal fylke. Etter fredningen var det forventet at oterbestanden ville øke. Antall oterobservasjoner i Møre og Romsdal i tidsperioden 1983 – 2020 er i samsvar med en oterbestand i vekst. Dette bekreftes også av lokalbefolkningen som ofte observerer oter som trives langs elvebredden. Samlet vurdering og lokal kunnskap Denne historiske oversikten gir mulighet til å kvalitativt vurdere om bestandsendringer hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret på Sunnmøre og bidra til kunnskapsbasert forvalting av oter og fisk. Økningen i oterbestanden langs kysten i de siste årene kan indikere at den muligens har bidratt til en nedgang i fiskepopulasjonen i noen av disse elvene som allerede har en lav fiskebestand. De historiske bestandsvurderingene av fisk tyder på at lokale forhold kan ha stor betydning for omfanget av bestandsnedgangen f.eks. lokal oterpredasjon eller storflom som påvirker på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Trendene i oterens fangststatistikk er i tråd med lokal kunnskap om oter. Lokal bekjente bekrefter den lokal varierende fiskebestander som følge av sammensatte årsaker som lakselus, fiskeoppdrett, klimaendringer og oter-predasjon. Oteren er antatt økt som følge av fredningen i åttitallet, fravær av naturlige fiender og økt mattilgang ved fiskeoppdrettsanlegg. van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Objective The aim of this project is to evaluate the population trends in otters (Lutra lutra), salmon and sea trout (Salmo) in Sunnmøre (Møre og Romsdal county) over time, by using available historical data. This information provides the opportunity to analyse whether the salmon and sea trout population changes coincides with the population changes in otters. In addition, mapping the otter population changes may help to assess the importance of otters as a predator on salmonids in relation to other factors reducing the fish populations, such as salmon lice (Gyrodactylus salaris), fishing quotes, fish cultivation and stocking practice, reduced fish survival in the sea and water level regulations for hydropower. Data availability The data for salmon and sea trout used in this report is based on data from the official catch statistics for the period 1969-2020. The otter part of this report has used historical data on otter findings along the coast, where the oldest source is dated as far back as 1743. More detailed information about the otter's distribution in Norway was available from the Norwegian hunting statistics when bounties for killed otters were given at the beginning of 20th century till the otter was protected in Norway in 1982. Current otter registrations (from circa 1980 up to and including today) for Møre og Romsdal county are taken from the otter registrations in the dead otter register hosted at NINA, the otter registrations in the register for road kills hosted by Naturdata AS and the registrations in artsobservasjoner.no, a citizen science online portal where people can register their observations on all kind of species and which is hosted by Artsdatabanken. In addition, we have collected local knowledge about otters in Sunnmøre by asking people who live close to the rivers. Population development for salmon and sea trout based on historical data A compilation of data from the official catch statistics shows no change in the total catch of salmon in the Sunnmørsel rivers since 1993, while the total catch in the rivers in Nordfjord has increased significantly and almost doubled in the same period. The total fish catch at sea has been largely reduced in Nordfjord compared with Sunnmøre during the last 10-15 years, but this explains only partly the differences in catch development between these two areas. Some of the rivers on Sunnmøre, for example the Åheim River near the coast south of Sunnmøre and the Korsbrekkelva furthest from the coast, have had the same catch development as the rivers in Nordfjord since 1993. The Åheim River was therefore used as a reference river for the catch development in the other rivers at Sunnmøre. In this review, adult salmon catches have been calculated, divided into smolt year classes originated from these rivers between 1991 and 2019. Further back in time, catch statistics are more uncertain and many rivers in Sunnmøre were treated with rotenone after infestation of salmon lice Gyrodactylus salaris in the early 1990s. There were also changes in salmon fishing at sea such as the ban on driftnet fishing which came into force in 1989. The catch development in several of the more numerous fish stock rivers in Sunnmøre is very similar to the development in the reference river Åheimselva, and there is no proof of distance to the coast to be a factor that has affected the fish catch changes. This indicates that also salmon lice alone cannot explain the changes of the different fish populations. In many rivers with low fish numbers, especially for those close to the coast, there has been a further decline in fish catches in recent times which may coincide with the increase in otter populations close to the coast. The review of catch statistics shows no clear trends in catch development that can be linked to the geographical location of the rivers. Nevertheless, it seems that the smallest fish populations are spread throughout the district, while smaller rivers in the outer areas towards the coast seem to have had a more negative development compared to the medium-sized rivers with numerous fish populations in the outer areas towards the coast. This indicates that local conditions are likely to be decisive. It cannot be ruled out that otter predation has affected the population development in some of these rivers with low fish numbers, while major floods may also have had a negative impact on spawning and rearing conditions in these rivers. Since the early 1990s sea trout catches have been reduced by about 70% in all the rivers in Sunnmøre and in the rivers in Nordfjord, and these developments have been identical in both areas. Population development for otters based on historical data There are numerous sources indicating that during the old days the otter has been an abundant species in entire Norway and in Møre og Romsdal county specifically, and the otter was especially numerous along the coast of Sunnmøre. The establishment of bounty practice for otters at the beginning of the 20th century provided a more detailed description of the otter population in Norway between 1900 and 1980. Hunting statistics indicate that otter numbers were likely high during the first years of the 20th century, but quickly reduced to very low numbers until the protection of otters in Norway in 1982. During the period in which bounties were given, 9% of all registered bounties were from Møre og Romsdal county. After its protection in 1982 the otter population has increased in the period 1983 – 2020, and the number of otter registrations in Møre og Romsdal county is in accordance with a growing otter population in Norway. This later is also confirmed by the local people who often observe otters thriving along the river banks. Overall assessment and local knowledge This historical overview provides an opportunity to qualitatively assess whether the population changes in otters may coincide in time with the fish stock changes in salmon and sea trout in Sunnmøre. The overview may therefore also contribute to the knowledge-based management of otters and fish stocks. An increase in the otter population along the coast during recent years may indicate that it has contributed to a decline fish populations in some of those rivers. The historical overview of fish and otters shows that probably local conditions may have been decisive, such as local otter predation in certain small rivers in combination with floods affecting spawning and rearing conditions. The trends in the number of otter registrations are in line with local knowledge about otters. Local persons confirm the locally varying fish stocks as a result of complex causes such as salmon lice, fish farming, climate change and otter predation. The otter is believed to have increased as a result of its protection in the eighties, the absence of natural enemies and because of increased food supply at fish farms.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Sægrov, H., Hellen, B.A., Øygard, J.-I. & Lo, H. 2021. Genetiske undersøkelser av laksen i Fortunelva. NINA Rapport 1987. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fortunelva og undersøke den genetiske sammensetningen i bestanden ved hjelp av prøver samlet inn fra 1970-tallet til 2020. Med dette materialet har vi vurdert den naturlige produksjonen i Fortunelva i forhold til bidraget fra kultivering, kvantifisert graden av genetiske endringer over tid, bygd opp et nær fullstendig slektskapstre for stamfisken og kvantifisert graden av innkrysning av rømt oppdrettslaks i ungfisk og voksenfisk. Vi har brukt denne informasjonen til å gjøre en samlet vurdering av kultiveringen i Fortunelva og til å gi konkrete råd om fremtidig praksis ved valg av stamfisk. De genetiske undersøkelsene av laksen i Fortunelva viser at det skjer naturlig gyting og rekruttering av laks på hele den anadrome strekningen. I områder i øvre del av elven dominerte likevel kultivert laks utsatt som plommesekkyngel blant ungfiskene. Blant stamfisken er andelen kultivert fisk høy, og ligger over 50 % for alle fangstår etter 2013. Dette tilsier at andelen kultivert fisk i gytebestanden sannsynligvis er tilsvarende høy og at kultiveringen sannsynligvis har stor påvirkning på bestanden i Fortunelva. Resultatene av analysene tilsier at det er en lav grad av innavl blant stamfisken i Fortunelva, og da sannsynligvis også i gytebestanden. Mange individer med opphav i kultiveringsprogrammet i Fortunelva har blitt fanget i Årdalsvassdraget. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva har dermed hatt en påvirkning ut over laksebestanden i Fortunelva. Analyser som sammenlikner historiske prøver fra 1970-tallet med prøver av stamlaks samlet fra 2000 – 2020, og to årsklasser av ungfisk, tilsier at laksebestanden i Fortunelva har en annen genetisk sammensetning fra 2000 og fremover sammenliknet med bestanden på 1970-tallet. Feilvandret laks med andre allelfrekvenser kan ha bidratt til å endre den genetiske sammensetningen i Fortunelva. Analysene indikerer at nye mitokondrielle haplotyper har blitt tilført bestanden. Analyser av variasjon rundt funksjonelt viktige gener viste signifikante endringer i allelfrekvens i løpet av perioden 2000 – 2020. Dette kan tilsi at bestanden i Fortunelva er gjenstand for et endret seleksjonstrykk i elva og/eller i havet. Det kan heller ikke utelukkes at allelfrekvensen har endret seg på grunn av seleksjon i anlegget eller ved tilfeldigheter fra valg av stamfisk og bidraget som enkelte stamfiskfamilier har gitt til den naturlige bestanden. Rømt oppdrettslaks og/eller villaks med sannsynlig oppdrettsopphav gyter i Fortunelva. Innkrysning med rømt oppdrettslaks kan også føre til genetiske endringer. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva er godt egnet til å benytte den samme prosedyren for valg av stamfisk som brukes ved de norske genbankene for anadrom fisk. Slektskapstreet gir informasjon om hvor mange generasjoner ulike individer kan spores tilbake til kjent opphav, og om det relative bidraget til hvert individ. Vi anbefaler at denne informasjon også inkluderes ved valg av stamfisk for å unngå overrepresentasjon av enkelte familier.

Den globale spredningen av regnbueørret (Onchorhynchus mykiss) har ført den inn på listen over de 100 verste invaderende arter i verden, utarbeidet av den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN. Den er også oppført på Fremmedartslista i Artsdatabanken, hvor den kategoriseres som en høyrisiko art. På denne bakgrunnen har Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet bestilt en oppdatert gjennomgang av kunnskapsstatus. Den norske produksjonen har de siste ti årene variert mellom vel 50 000 og nesten 90 000 tonn, mens smoltproduksjonen i samme periode har variert mellom 17 og 22 millioner individ. Hovedmengden produseres i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland. Årlig antall rapporterte rømte regnbueørret har variert fra under 10 000 til over 300 000 individ. Rømt regnbueørret kan konkurrere med stedegne arter om næringstilbud i ferskvann, og dessuten grave opp og skade gytegroper for laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta). Regnbueørret kan også være kilde til overføring av patogener og parasitter som for eksempel Gyrodactylus salaris som er en trussel for Atlantisk laks. Undersøkelser viser at regnbueørret som rømmer fra oppdrettsanlegg kan overleve og tilpasse seg tilgjengelige byttedyr i elv og sjø som andre anadrome fisk beiter på. Eksperimentelle studier har vist at i konkurranse med regnbueørret kan laksen bli fortrengt til marginale habitat og derved få redusert tilvekst. Frem til 1996 var det kjent 6 lokaliteter med selvrekrutterende bestander av regnbueørret i Norge, senere er det registrert 2-3 lokaliteter til med sannsynlig reproduksjon. Nye undersøkelser blant annet med miljø-DNA vil kunne gi et mer fullstendig bilde av forekomster av regnbueørret i norske vassdrag. Årsakene til at regnbueørret i liten grad etablerer naturlig reproduserende bestander i Norge og Europa ellers er ikke kjent. Dersom redusert fitness gjennom lang domestisering er årsak til manglende evne til etablering, vil import av nytt genmateriale fra andre avlslinjer evt også fra villfisk, kunne medføre større risiko for etablering. Dersom naturlig forekommende sykdomsorganismer hos stedegne laks og ørret er årsak, vil det være viktig å opprettholde bestander av de stedegne artene. Det er indikasjoner på at regnbueørret har høyere toleranse enn Atlantisk laks med hensyn på fluktuasjoner og forandringer i miljøet. I såfall vil endret flomregime, temperatur eller andre naturlige eller menneskeskapte forhold kunne forandre konkurranseforholdene mellom lokale arter og regnbueørret, og dermed medføre endret risiko for etablering.

Sundt-Hansen, L. E., Berg, O.K., Davidsen, J.G., Eikås L., Heggberget, T.G., Hellen, B.A., Kambestad, M., Karlsson, J., Rønning, L., Sægrov, H. & Ulvan, E.M. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2014-2019. NINA Rapport 1551. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i reguleringspåvirkete deler av Namsenvassdraget i perioden 2014-2019. Undersøkelsesområdet har omfattet strekningen fra Øvre Namsen mellom Namskroken og Nedre Fiskumfoss, samt de regulerte sideelvene Frøyningselva og Tunnsjøelva. Undersøkelsene er utført i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS på oppdrag for NTE Energi AS. Bakgrunnen for oppdraget er at Miljødirektoratet i 2013 utferdiget et pålegg om reguleringsundersøkelser med hovedfokus på småblank, som er en elvelevende, småvokst bestand av laks som bare finnes i øvre deler av Namsenvassdraget I undersøkelsesperioden har man startet undersøkelsene øverst i vassdraget og arbeidet seg systematisk nedover mot den nedre utbredelsesgrensen for småblank. På grunn av store habitatvariasjoner i undersøkelsesområdet var det nødvendig å benytte flere ulike undersøkelsesmetoder i Øvre Namsen. Metodene vi benyttet var i hovedsak strandnært elektrisk fiske, elektrisk båtfiske, drivtellinger og garnfangst. I undersøkelsene ble det også benyttet fjernmålingsmetoder (radiomerker med og uten sensor for aktivitet, akustiske merker, PIT-merker) for å kunne kartlegge habitatbruk, vandring og bevegelse hos småblank. Nye genetiske verktøy og metoder (enkelt-nukleotide-polymorfismer (SNPer), mitkondrielt DNA) ble videre benyttet for å gi ny kunnskap om bestandsstruktur, genetisk variasjon og for å skille mellom småblank, anadrom laks og hybrider mellom småblank og anadrom laks, i området Nedre Fiskumfoss og Aunfoss («hybridsonen») for å vurdere effekt av laksetrapp og konkurranse fra anadrom laks. Undersøkelsene viser at det er betydelige forskjeller i forekomst av småblank i de ulike delene av vassdraget. De største tetthetene i hovedelva ble funnet ved Mellingselva, Bjørnstad, Frøyningselva, Brekkvasselv og Trongfossen. I de undersøkte sidevassdragene Frøyningselva og Mellingselva ble det funnet forholdsvis høye tettheter av småblank. I hovedelva er det til dels svært tynne bestander av småblank oppstrøms samløpet med Mellingselva, i terskelbassengene ved Namsskogan sentrum, Kjelmyrfossen og Bjørhusdal, samt i de oppdemte områdene oppstrøms kraftverksdammene i Åsmulfossen og Aunfossen. Det var også svært liten forekomst av småblank i de undersøkte delene av Tunnsjøelva. Substratet i dette området ligner substratet nedstrøms utløpet av Mellingselva, der det ble fanget mye småblank, og virker å kunne være et gunstig leveområde for småblank. Resultatene fra drivtellinger og elektrofiske tilsier at det er lav til meget lav tetthet av småblank i hovedløpet av Namsen på strekningen mellom utløpet Mellingselva og Aunfoss. Disse metodene gir anslag på henholdsvis 13 000 og 20 000 småblank over 10 cm, med forbehold om usikkerhet knyttet til beregningene. Det ble også generelt fanget svært lite årsyngel av småblank i hovedelva Namsen, sammenlignet med sidevassdragene Frøyningselva og Mellingselva. Med forbehold om metodiske utfordringer indikerer dette at rekrutteringen i hovedelva er lav og kan være en flaskehals for bestanden. Videre kartlegging av gyteaktivitet og gytesuksess (rekrutering) i hovedelva bør prioriteres i fremtidige prosjekter. Undersøkelsene av vandringer og habitatbruk hos småblank viser at den er mer stasjonær enn det som er kjent hos andre relikte laksestammer. Småblank oppholdt seg innenfor et område på 1123 m2 halvparten av tiden og i 95 % av tiden innenfor et område på 4416 m2. Den maksimale avstanden mellom peilepunktene for individuelle fisk var i gjennomsnitt 242 meter, noe som i praksis innebærer at fiskene oppholdt seg innenfor samme del av elva gjennom hele undersøkelsesperioden. Hjemmeområdet var større for fisk i den øvre delen av undersøkelsesområdet, og arealet de brukte økte med alderen på fisken. Det var imidlertid stor individuell variasjon i størrelsen på hjemmeområdet. Forekomst av kjønnsmodne småblank ble undersøkt i området Snåsamoen og Mellingselva og de ble her observert fra 15. september til 29. oktober, mens det fra 24. november kun ble observert utgytt fisk. Dette kan tyde på at gytetidspunktet til småblank i dette området i hovedsak er i løpet av september og oktober. De genetiske analysene viser at småblankbestanden er delt opp i fire forskjellige underbestander, i tillegg til to bestander i Frøyningselva. Oppdelingen av de ulike underbestandene henger i stor grad sammen med fysiske barrierer for vandring. Det er størst genetisk forskjell mellom de nedre og øvre bestandene. Den genetiske strukturen til småblank er i stor grad styrt av en enveis genflyt fra øvre til nedre områder. Dette betyr at bestandene i de øvre delene ikke mottar nytt genetisk materiale fra noen annen bestand, og de er derfor avhengig av å opprettholde egne store livskraftige bestander. Bestandene i de nedre delene kan derimot tilsynelatende være livskraftige på grunn av at de helt eller delvis blir opprettholdt av immigranter fra bestander oppstrøms. Det ble fanget svært få individer av småblank i områder der anadrom laks har tilgang, fra Aunfoss og ned til Nedre Fiskumfoss («hybridsonen»). Genetiske analyser avdekket at individene i dette området enten var rene anadrom laks eller hybrider mellom anadrom laks og småblank. Siden 1998 har andelen laks med rent småblankopphav i dette området sunket dramatisk fra 20 % til omtrent null, og det samlede arvematerialet av laks med småblankopphav i hybridsonen ble estimert til 21,4 % i garnfangsten fra 1998 og til 2,6 % i garnfangsten fra 2015 og 2017. Den store dominansen av anadrom laks, og det faktum at denne hybridiserer med småblank forventes å føre til en utryddelse av småblank i området fra Aunfoss og ned til Nedre Fiskumfoss hvis ingen tiltak settes inn. I tillegg er det vist at anadrom laks med delvis småblankopphav kan vandre ut og returnere til Namsen. De viktigste reguleringseffektene i Øvre Namsen er endringer i vannføringsforhold, vanndekt areal, oppdemmingseffekter og effekter av kraftverksdrift. Den aller viktigste av disse reguleringseffektene er fraføring av vann fra Namsvatnet (Namsen), Frøyningen (Frøyningselva) og Tunnsjøflyan (Tunnsjøelva). I tillegg er levevilkårene for småblank påvirket av terskelbygging, bygging av laksetrapper og introduksjon av ørekyt. Fraføring av vann har i størst grad påvirket habitatet til småblank nedstrøms Storfossen i Namsen og nedstrøms Seterfossen i Tunnsjøelva, mens dette har gitt betydelig mindre forandringer i Frøyningselva. Habitatet på strekningen fra Storfossen til ovenfor samløpet med Mellingselva har tilsynelatende god kvalitet i form av substrat, men det er likevel en svært tynn bestand av småblank. Siden de øvre bestandene ikke mottar immigranter fra de nedre bestandene er de spesielt sårbare og har behov for ytterlige vern mot negative påvirkninger, samtidig som de nedre bestandene bør styrkes for å bevare den samlede genetiske variasjonen og integriteten til småblank. Det er flere mulige fysiske og biologiske tiltak som kan iverksettes for å sikre, styrke og gjenoppbygge småblankbestandene. Vi anser at de mest aktuelle tiltakene for å sikre en langsiktig overlevelse av småblank er stenging av laksetrapper, innføring av miljøbasert vannføring på elvestrekninger, fjerning eller modifisering av terskler, iverksettelse av fysiske habitattiltak og, bevaring av urørte sidevassdrag. Videre foreslår vi at det bør vurderes å etablere en levende og frossen genbank for småblank som sikrer at de ulike delbestandene ikke går tapt. Ut fra den observerte raske utviklingen av hybridisering mellom anadrom laks og småblank anbefaler vi å stenge laksetrappen i Nedre Fiskumfoss. Våre observasjoner indikerer at småblank med delvis anadrom opphav vandrer ut og vil over tid derfor kunne forsvinne og gjøre det mulig for en re-etablering av småblank på strekningen opp til Aunfoss, enten ved naturlig rekruttering eller ved utsettinger.

publishedVersion

Sundt-Hansen, L.E., Berg, O.K., Bremset, G., Davidsen, J.G., Heggberget, T.G., Hellen, B.A., Kambestad, M., Karlsson, S., Museth, J., Rønning L. & Sægrov, H. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1500. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Øvre Namsen har hovedfokus på bestandene av småblank og er en del av et undersøkelsesprogram som startet opp i 2014. Undersøkelsene utføres i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS, og er knyttet til reguleringene i Øvre Namsen på oppdrag for NTE Energi AS. Det skal benyttes en kombinasjon av en rekke metoder i felt og laboratorium for å gi en best mulig oppdatert status for fiskebestandene i reguleringspåvirkete deler av Øvre Namsen, og sluttrapport for feltbaserte undersøkelser i perioden 2014-2018 skal foreligge i løpet av 2019. I undersøkelsesperioden har man startet undersøkelsene øverst i vassdraget og arbeidet seg systematisk nedover mot den nedre utbredelsesgrensen for småblank. I 2017 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser ved bruk av elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og drivtelling i Øvre Namsen på strekningene Åsmulfoss-Aunfoss og Åsmulfoss-Nedre Fiskumfoss. I tillegg ble det gjennomført garnfiske i terskelbassenget ved Bjørhusdal og terskelbassenget ved Breifossmoen, og nedstrøms Trongfossen ble magasinene ved Aunfossen og Åsmulfossen undersøkt. Det ble også foretatt supplerende garnundersøkelser i Tunnsjøelva, samt telemetriundersøkelser av merket småblank i området like nedstrøms Brekkvasselv. På strekningen Åsmulfoss-Aunfoss ble det registrert svært få småblank i 2017. På denne strekningen er nå bestanden av småblank svært lav i forhold til relativt tallrik bestand observert tidligere. Under drivtelling ble det kun observert ett individ, og under garnfiske ble det fanget bare to individer. Det ble fanget betydelige mengder laks og aure under elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og garnfiske nedstrøms Aunfossen. Imidlertid er dette området etter trappebygging tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Dette gjør det svært vanskelig å skille mellom sjøvandrende laks og småblank på grunnlag av ytre utseende. På strekningen Aunfoss-Nedre Fiskumfoss gjenstår genetiske analyser av fisken som ble fanget med det elektriske båtfiske og strandnært elektrisk fiske. Foreløpige resultater av et utvalg av laks over 10 cm avdekket at dette kun var avkom av sjøvandrende laks, men det gjenstår å se om det finnes småblank i resten av prøvematerialet som skal analyseres fra denne strekningen. Sammenlignet med undersøkelser i 1998, har andelen laksunger økt fra ca. 23% i 1998 til ca. 50% i 2017 i magasinene til Øvre og Nedre Fiskumfoss. Under elektrisk båtfiske på strekningen mellom Åsmulfossen og Aunfossen ble det fanget til sammen 225 aurer, 27 ørekyter, fire trepiggete stingsild og ingen småblank. På strekningen mellom Aunfossen og Øvre Fiskumfossen ble det fanget til sammen 100 aurer og 345 lakser. I tillegg til små individer av laks og aure ble det fanget ni voksne lakser samt 31 aurer i lengdegruppen 20-60 cm. Av aurer lengre enn om lag 30 cm var det både sjøvandrende og stasjonære individer. Det ble til sammen fanget 314 lakser og 314 aurer av en størrelse som tilsvarer normale lengder for småblank og ungfisk av laks og aure. Dette gir en fangst per innsatsenhet på 1,29 laks og 1,29 aure per minutt, og 3,52 laks og 3,52 aure per 100 meter elvestrekning. Under strandnært elektrisk fiske i samme område ble det fanget til sammen 149 lakser og 20 aurer, mens det i sideelva Nesåa ble fanget 89 lakser og ni aurer.

Hagen Arnesen, I.J., Sægrov, H & Karlsson, S. 2018. Genetiske undersøkelser av villaksen i Samnangervassdraget. NINA Rapport 1520. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestanden i Samnangervassdraget har vært fåtallig i flere tiår. Kraftutbygging, forsuring av vassdraget, lakselus og innkrysning av rømt oppdrettslaks kan ha vært viktige faktorer. Denne rapporten inneholder resultatene fra en oppsummering av de økologiske forholdene i Samnangervassdraget, en redegjørelse for status og historikk til laks og sjøørret i vassdraget, en vurdering av den genetiske integriteten og opphavet til laks i vassdraget, samt anbefalinger for strategi ved reetablering av laks i Samnangervassdraget. Det eksisterer ikke tilstrekkelig referansemateriale i form av historiske prøver fra Samnanger-vassdraget til å si noe om laksen i vassdraget i dag har opphav i den opprinnelige stammen. Analyser av nyere prøver viser at individene i Samnangervassdraget skiller seg lite genetisk fra andre nærliggende laksestammer og at det er en høyst signifikant og betydelig grad av genetisk innkrysning med rømt oppdrettslaks. I gyteårsklassene av ungfisk fra 2011 og 2013 beregnet vi en innkrysningsgrad på henholdsvis 36 % og 23 %, og vi beregnet en innkrysningsgrad på 30 % i en stikkprøve av voksen laks innsamlet i årene 2011 – 2016. Analyser av effektivt antall gytelaks basert på ungfiskmateriale fra to årsklasser tilsier at gytebe-standen i vassdraget er liten. Dette understøttes av fangststatistikk og gytefisktellinger. Det er lite sannsynlig å fange tilstrekkelig antall vill stamlaks som oppfyller kriteriene for genetisk varia-sjon og liten risiko for innavl i Samnangervassdraget. Ved reetablering foreslår vi derfor at det suppleres med stamfisk fra Etne, og hvis nødvendig fra Kinso. Denne vurderingen er basert på genetiske sammenlikninger med nøytrale og funksjonelle genetiske markører og sammenlik-ninger av elvemiljø og alders- og størrelsessammensetning i laksebestanden med de omkring-liggende vassdragene Arnaelva, Eidfjord, Etneelva, Kinso, Loneelva, Oselva, Vosso og Åd-landselva. Ved reetableringen bør det legges vekt på å bruke stamfisk som ikke er innkrysset med opp-drettslaks og å oppnå høy genetisk variasjon i den etablerte bestanden. Siden man sannsynligvis kun lykkes i å fange et begrenset antall stamlaks hvert år, og tilslaget fra utsettingene forventes å kunne være høyt det/de første året/årene, foreslår vi en langsiktig plan der utsettingene gjøres på en slik måte at man unngår konkurranse mellom fisk fra de ulike utsettingsårene. Over tid vil man så kunne bygge opp en bestand som har opphav i et stort antall stamfisk der laks med opphav i rømt oppdrettslaks har blitt luket ut. Utover den obligatoriske stamlakskontrollen for å luke ut laks med opphav i rømt oppdrettslaks foreslår vi parvise slektskapsanalyser for å unngå krysninger mellom nært beslektede individer. Videre bør kultiveringen evalueres årlig ved hjelp av ungfiskundersøkelser og molekylærgenetisk sporing til stamfiskforeldre for å sikre at effektiv bestandsstørrelse optimaliseres.

Ekspertgruppen ble i mars 2017 oppnevnt for ett år for å foreta en vurdering av lakselusindusert dødelighet på villfisk i 13 produksjonsområder i Norge. En foreløpig rapport basert på data fra 2016 ble levert i april 2017 og den endelige rapporten som også inkluderer data fra 2017 er ferdigstilt i september 2017. De siste data fra overvåkingssesongen 2017 kom inn medio august noe som betyr at det har vært svært kort tid frem til ferdigstilling av rapporten fra ekspertgruppen. Ekspertgruppen har i sin vurdering benyttet data fra NALO (nasjonalt overvåkningsprogram for lakselus), resultater fra modellert smittepress og resultater fra modeller som beregner smitte og dødelighet på vill laksesmolt. I tillegg kommer annen relevant litteratur. Overvåkingsdata og ulike modeller har usikkerheter og i mandatet er ekspertgruppen også bedt om å vurdere usikkerhet i alle ledd av analysen. Det er generelt høy usikkerhet knyttet til utvandringsforløp og utvandringsruter for vill laksesmolt i alle produksjonsområdene. Ekspertgruppen er samstemt i at overvåkingsdata har lavest usikkerhet og at de ulike modellene har høyere usikkerhet. Usikkerhet for de ulike modellene er beskrevet i rapporten men ekspertgruppen har ikke klart å enes om en rangering av de ulike modellene basert på usikkerhet. Ekspertgruppen er samstemt i konklusjonene og i vurderingen av usikkerhetene i alle produksjonsområdene. I 2016 ble risikoen for lakselusindusert dødelighet satt til moderat for fem produksjonsområder (PO2, PO4, PO5, PO6 og PO7), høy risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt i ett område (PO3) og i de øvrige syv områdene ble risikoen for lakselusindusert dødelighet satt til lav (PO1, PO8, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13). I 2017 ble ti områder satt til å ha lav risiko for lakselusindusert dødelighet (PO1, PO2, PO6, PO7, PO8, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13), moderat risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt i ett område (PO5) og høy risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt for to områder (PO3 og PO4). Konklusjonen i PO2 og PO6 har høy usikkerhet. Framover blir det viktig å ytterliggere validere og kvantifisere usikkerheten i modellene som beregner lakselusindusert dødelighet. I denne sammenheng vil økt kunnskap om utvandringsforløp og utvandringsruter til vill laksesmolt være svært viktig. I tillegg bør man evaluere dødelighetsgrensene med nye lab-studier (benytte villaks fra ulike populasjoner) og undersøke effekten av kopepoditter og chalimus på overlevelse.

Ekspertgruppen ble i mars 2017 oppnevnt for ett år for å foreta en vurdering av lakselusindusert dødelighet på villfisk i 13 produksjonsområder i Norge. En foreløpig rapport basert på data fra 2016 ble levert i april 2017 og den endelige rapporten som også inkluderer data fra 2017 er ferdigstilt i september 2017. De siste data fra overvåkingssesongen 2017 kom inn medio august noe som betyr at det har vært svært kort tid frem til ferdigstilling av rapporten fra ekspertgruppen. Ekspertgruppen har i sin vurdering benyttet data fra NALO (nasjonalt overvåkningsprogram for lakselus), resultater fra modellert smittepress og resultater fra modeller som beregner smitte og dødelighet på vill laksesmolt. I tillegg kommer annen relevant litteratur. Overvåkingsdata og ulike modeller har usikkerheter og i mandatet er ekspertgruppen også bedt om å vurdere usikkerhet i alle ledd av analysen. Det er generelt høy usikkerhet knyttet til utvandringsforløp og utvandringsruter for vill laksesmolt i alle produksjonsområdene. Ekspertgruppen er samstemt i at overvåkingsdata har lavest usikkerhet og at de ulike modellene har høyere usikkerhet. Usikkerhet for de ulike modellene er beskrevet i rapporten men ekspertgruppen har ikke klart å enes om en rangering av de ulike modellene basert på usikkerhet. Ekspertgruppen er samstemt i konklusjonene og i vurderingen av usikkerhetene i alle produksjonsområdene. I 2016 ble risikoen for lakselusindusert dødelighet satt til moderat for fem produksjonsområder (PO2, PO4, PO5, PO6 og PO7), høy risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt i ett område (PO3) og i de øvrige syv områdene ble risikoen for lakselusindusert dødelighet satt til lav (PO1, PO8, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13). I 2017 ble ti områder satt til å ha lav risiko for lakselusindusert dødelighet (PO1, PO2, PO6, PO7, PO8, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13), moderat risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt i ett område (PO5) og høy risiko for lakselusindusert dødelighet ble satt for to områder (PO3 og PO4). Konklusjonen i PO2 og PO6 har høy usikkerhet. Framover blir det viktig å ytterliggere validere og kvantifisere usikkerheten i modellene som beregner lakselusindusert dødelighet. I denne sammenheng vil økt kunnskap om utvandringsforløp og utvandringsruter til vill laksesmolt være svært viktig. I tillegg bør man evaluere dødelighetsgrensene med nye lab-studier (benytte villaks fra ulike populasjoner) og undersøke effekten av kopepoditter og chalimus på overlevelse.

Karlsson, S., Diserud, O. H., Sægrov, H. Ugedal, O. 2017. Innkrysning av rømt oppdrettslaks i Sognefjorden. – NINA Rapport 1387. 13 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har vurdert rømt oppdrettslaks som den største trusselfaktoren for norske villaksbestander. Innkrysning av rømt oppdrettslaks blir derfor overvåket og inngår som et kvalitetselement i klassifiseringen av villaksbestander etter «Kvalitetsnormen for ville bestander av laks (Salmo salar)». Så langt har i alt 175 villaksbestander blitt kate-gorisert for dette kvalitetselementet. I denne rapporten har vi fokusert på å kvantifisere grad av genetisk innkrysning i ville laksebestander i Sognefjorden. Vi presenterer estimater av innkrysning i 11 laksebestander i Sognefjorden. Disse estimatene er basert på tidligere publiserte data og på analyser av nye stikkprøver fra 543 individer fra sportsfiske i 2016 i Årdalselva, Vikja, Sogndalselva og Daleelva. I våre estimater har vi kun inkludert stikkprøver fra inntil seks år, regnet fra siste tilgjengelige stikkprøve. Etter sammenslåing av stikkprøver fra de siste årene ble den genetiske innkrysningen av rømt oppdrettslaks i villaks estimert til 10,8 % i Daleeleva, 11,9 % i Vikja, 4,9 % i Nærøydalsleva, 11,6 % i Flåmselva, 11,2 % i Aurlandselva, 12,6 % i Sogndalselva, 14,2 % i Årøyelva, 5,3 % i Lærdalselva, 11,4 % i Årdalselva, 9,0 % i Mørkridselva og 9,2 % i Fortunelva.

Sundt-Hansen, L.E., Berg, O.K., Davidsen, J.G., Hellen, B.A., Bremset, G., Eikaas, L., Kambestad, M., Karlsson, S., Rønning, L., Sægrov, H. & Heggberget, T.G. 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport 2015 og planer for videreføring av undersøkelsene. - NINA Kortrapport 1, 30 sider. I 2015 ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen mellom Namsskogan sentrum og Trongfossen, samt garnfiske med påfølgende genetiske undersøkelser i området mellom Aunfossen og Nedre Fiskumfossen. Undersøkelsene, som har hovedfokus på bestandene av namsblank, er en videreføring av et undersøkelsesprogram som ble startet opp i 2014, og skal gjennomføres årlig til og med 2018. Undersøkelsene utføres i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS, og er knyttet til reguleringene i Øvre Namsen på oppdrag for NTE Energi AS. Undersøkelsene i 2015 omfattet strandnært elektrisk fiske, elektrisk båtfiske, merkestudier, garnfiske, undervannsobservasjoner og genetiske analyser. Flere av disse undersøkelsene ble påvirket av at det var svært sen snøsmelting i høytliggende deler av nedbørsfeltet. Dette medførte relativt lav vanntemperatur og svært lav ledningsevne da flere av undersøkelsene ble gjennomført i august 2015. De spesielle forholdene påvirket resultatene oppnådd under elektrisk fiske på grunn av svært lav fangbarhet av namsblank og aure. Erfaringene fra 2015 styrker inntrykket fra 2014, som tilsier at det må anvendes ulike metoder for å fange og observere namsblank. Kravet om skånsom fangst av namsblank øker behovet for å kombinere flere metoder i undersøkelsesperioden. Vandringer, gyting og habitatbruk hos namsblank i områdene ved Mellingselva ble undersøkt gjennom radio- og hydroakustisk merking i 2014 og 2015. I 2015 ble det også gjennomført merkestudier i området ved utløpet av Frøyningselva. I mai, juli og september ble det til sammen merket 88 namsblank, hvorav 28 individer med radiosendere, 13 individer med akustiske sender og 37 individer med PIT-merker. Det ble gjennomført manuelle peiling med tre ukers mellomrom fra slutten av august 2015, og tre dager i oktober 2015 ble 15 individer peilet to ganger daglig. Data fra merke- og peilestudier er foreløpig ikke analysert, men resultatene fra merkestudiene skal etter planen bli publisert i en egen rapport i løpet av 2016. Effektiviteten av strandnært elektrisk fiske i august var gjennomgående svært lav, noe som også er erfaringen fra tidligere undersøkelser i flere deler av Øvre Namsen. Imidlertid var det langt bedre resultater av elektrisk fiske i september, spesielt når fisket ble gjennomført om natta. Hovedutfordringen er at namsblank foretrekker rasktflytende områder, som ofte er for dype til å kunne fiske effektivt med vanlig utstyr for strandnært elektrisk fiske. For å øke effektiviteten av elektrisk fiske vil det fra og med 2016 gjøres forsøk med spesialkonstruert storhåv for fangst av fisk som flykter nedstrøms. Bruk av småmasket storhåv har tidligere vist seg å være effektivt for å fange årsyngel av laks i spesielt rasktflytende områder. For å fange namsblank i svært rasktflytende områder, må det trolig benyttes noe større maskevidde på nettet enn det som tidligere er benyttet i storhåv. I tillegg er det aktuelt med en bredere storhåv som må betjenes av to personer. For registrering av forekomst av namsblank har drivtelling om natten vist seg å fungere meget godt. På bakgrunn av disse erfaringene tas det sikte på at elektrisk fiske og drivtelling om natten benyttes i større grad enn opprinnelig planlagt i områder som skal undersøkes i 2016-2018. Det er viktig å se elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og drivtelling i sammenheng, siden det er trolig at anvendbarheten til de enkelte metodene vil variere med ulike hydrologiske forhold i Namsen. Strandnært elektrisk fiske synes mest effektivt på små og unge individer av namsblank, mens elektrisk båtfiske i større grad fanger store og eldre individer. Dette skyldes trolig forskjellig habitatbruk og habitatpreferanser hos ulike alders- og størrelsesgrupper. For fangst og merking av representative utvalg av namsblank (ungfisk, umoden fisk, kjønnsmoden fisk), synes derfor en kombinasjon av metodene å være bedre enn å satse utelukkende på én av metodene. For første gang har det ved hjelp av genetiske metoder blitt identifisert hybridisering mellom relikt og anadrom laks i Namsen. Hybridisering har blitt muliggjort ved bygging av fisketrapper i vassdraget. Videre dokumenterer genetiske analyser av fisk fanget i august 2015 at namsblank fortsatt finnes i området mellom Nedre Fiskumfossen og Aunfossen, selv om det har vært til dels betydelig oppganger av sjøvandrende laks siden 1980-tallet. Det er ikke mulig å fastslå om det fangete eksemplaret av namsblank har opphav fra dette området eller er en fisk som kommer fra områdene oppstrøms Aunfossen. Imidlertid er det langt flere observasjoner av laksehybrider enn namsblank med rent opphav. Dette tyder på at bestanden av namsblank i hybridsonen har blitt redusert og i dag er liten. Det planlegges å supplere materialet fra denne delen av undersøkelsesområdet i en senere del av undersøkelsesperioden. Erfaringene fra 2014 og 2015 muliggjør en justering og optimalisering av undersøkelsesopplegg i løpet av undersøkelsesperioden. De foreløpige resultatene viser at det er en relativt stor forekomst av namsblank i nærområdet til Mellingselva, sammenlignet med andre undersøkte områder i Øvre Namsen. I Namsen mellom samløpet med Mellingselva mot Namskroken er det en meget tynn bestand av namsblank. Det er også en tynn bestand av aure i området mellom Mellingselva og Namskroken. Det er en tynn bestand av namsblank i de sentflytende områdene mellom Steinåmoen og Namsskogan sentrum. Sistnevnte er i samsvar med resultater fra tidligere undersøkelser. I og med at sidevassdrag som Mellingselva og Frøyningselva har vist seg å være spesielt viktige leveområder for namsblank, vil det i resten av undersøkelsesperioden vies spesiell oppmerksomhet til utløpsområdene fra større sidevassdrag. En slik spissing av fokus vil kunne gjøres uten at det går ut over andre planlagte aktiviteter i undersøkelsesperioden. I 2016 vil det være mest aktuelt å benytte den største modellen av elektrisk fiskebåt i området mellom Trongfossen og Åsmulfossen. Strømaggregatet til denne modellen er nesten lydløs i drift, noe som trolig vil ha positiv effekt på fangbarhet. Aggregatet til den lille modellen har svært høyt støynivå, og det er indikasjoner på en viss skremselseffekt i mer sentflytende områder. Ut fra foreliggende erfaringer i Namsen og andre vassdrag, er det forhåpninger om at effektiviteten under elektrisk båtfiske blir betraktelig bedre i 2016 enn i starten av undersøkelsesperioden. For å redusere samlet belastning (fangst, transport, oppbevaring, merking) på namsblank som skal merkes, vil det i 2016 legges opp til en bedre koordinering av fangst og merking. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Sægrov, H., Hellen, B.A, Karlsson, S. & Sundt-Hansen, L.E. 2015. Fiskebiologiske undersøkelser i Frøyningselva i 2014. – NINA Rapport 1132. 29 s + vedlegg. Namsblanken finnes bare i Namsen med sideelver og er den eneste forekomsten i Europa av denne småvokste laksetypen som fullfører hele livssyklusen i elv. Namsblanken finns også i Frøyningselva, en sideelv til Namsen og som nå drenerer et 133,2 km² stort nedbørfelt nordvest for Namsskogan etter fraføring av 27,3 km² (17 %) til Åbjøravassdraget i 1979. Frøyningselva er 5,3 km lang, arealet er 253 900 m² og gjennomsnittlig vannføring er beregnet til 9,9 m³/s i perioden 2003-2013. De fiskebiologiske undersøkelsene i 2014 hadde som formål å kartlegge namsblankens utbredelse og tetthet i Frøyningselva og å vurdere eventuelle effekter på namsblanken av redusert vannføring som følge av fraføringene. I dagene 23.-25. september 2014 ble det el-fisket på 9 stasjoner i Frøyningselva. Det ble også fisket på én stasjon langs stranden i Frøyningen og på én stasjon i hver av to tilløpselver til Frøyningen. Det var svært lav vannføring (ca. 1 m³/s) og dermed meget gunstige forhold for el-fiske. Det ble fanget 113 namsblank (34 %) og 224 aure på de ni stasjonene i Frøyningselva. I Frøyningen og i de to tilløpselvene ble det ikke fanget namsblank, men totalt 128 aure. Det konkluderes med at utløpet av Frøyningen er øvre grense for utbredelse av namsblank i dette sidevassdraget til Namsen. I Frøyningselva var beregnet gjennomsnittlig tetthet av namsblank og aure henholdsvis 6,0 og 15,2 pr. 100 m². Det var høy tetthet av aure på stasjon 9 i utløpet av Frøyningen, hvis denne stasjonen holdes utenfor var gjennomsnittlig tetthet av aure bare 7,1/100 m² og på nivå med namsblank. Med utgangspunkt i beregnet gjennomsnittlig tetthet tilsier snittvektene en gjennomsnittlig biomasse på 122 gram namsblank og 162 gram aure per 100 m², totalt 284 gram fiskebiomasse per 100 m² i Frøyningselva. Når stasjon 9 holdes utenom var gjennomsnittlig fiskebiomasse 200 gram/100 m², fordelt på 129 gram namsblank og 72 gram aure per 100 m². Det var høyest tetthet i midtre og øvre del av Frøyningselva, der elva renner rolig og veksler mellom svake stryk og elveloner. Det ble fanget totalt 29 årsyngel av namsblank (26 %) og 64 årsyngel av aure (29 %). Det ble ikke fanget årsyngel av namsblank nærmest Frøyningen eller på de to stasjonene nærmest Namsen. Fra Namsen kan namsblanken lett vandre 300 meter oppover Frøyningselva før den møter på det første sannsynlige vandringshinderet. Videre oppover mot Trongen bro er elva stri og minst tre fossefall til er sannsynlige vandringshindre. Namsblanken ovenfor Trongen er derfor sannsynligvis selvrekrutterende, noe de genetiske analysene bekreftet. 107 individer av namsblank ble analysert for genetisk variasjon i 96 SNP markører og i åtte mikrosatellitt markører. Fire av disse individene fra én elfiskestasjon (stasjon 8) ble identifisert som artshybrider mellom laks og aure. To av dem hadde laks som mor og de to andre hadde aure som mor. Et lite antall prøver fra de enkelte elfiskestasjonene gjorde det vanskelig å med sikkerhet fastslå presise grenser for genetisk strukturering, men datamaterialet gir grunnlag for å konkludere at det finns minst to genetisk adskilte delpopulasjoner, en representert på stasjon 1 og 2 og en representert av de øvrige stasjonene ovenfor vandringshinderet oppstrøms stasjon 2. Signifikant genetisk forskjell ble også observert mellom de to øverste stasjonene (stasjon 8 og 9) og stasjonene i midten (stasjon 4-7), noe som kan representere en mulig oppsplitting i tre delpopulasjoner. Frøyningselva, namsblank, bestandsstatus, utbredelse og forekomst, genetisk variasjon, River Frøyningselva, stock status, abundance and occurrence, genetic variation

Hindar, K., Diserud, O., Fiske, P., Forseth, T., Jensen, A. J., Ugedal, O., Jonsson, N., Sloreid, S.-E., Arnekleiv, J. V., Saltveit, S. J., Sægrov, H. og Sættem, L. M. 2007 Gytebestandsmål for laksebestander i Norge. – NINA Rapport 226. 78 s. Denne rapporten gir forslag til gytebestandsmål for laks (Salmo salar) i 80 viktige laksevassdrag i Norge. Vassdragene er valgt ut på bakgrunn av at de er definert som – eller vurdert som – nasjonale laksevassdrag. Vi har tatt utgangspunkt i ni laksebestander der vi har data som er egnet til modellering av bestand-rekrutteringsforhold. Vi vurderer ulike typer gytebestandsmål som er basert på informasjon om gytebestand (S) og rekrutter (R). Dette kan være parametriske mål, dvs. mål som er utledet fra en SR-modell, eller også ikke-parametriske verdier fra SRdatapunktene. Egnete parametriske og ikke-parametriske mål ser ut til å være henholdsvis gytebestandens størrelse (uttrykt som antall egg) ved topp-punktet i Shepherd-modellen (Shep), eller også den gjennomsnittlige gytebestanden for de fem høyeste verdiene av R (Max5R). R er vanligvis ungfisktetthet i våre beregninger. Basert på kunnskap om SR-forhold i de ni vassdragene, finner vi at gytebestandsmålene i norske laksebestander kan grupperes i fire grupper av eggtettheter fra < 1,5 egg/m2 til > 5 egg/m2 (dvs gruppene er gitt som hhv. 1, 2, 4 og 6 egg/m2). Shep og Max5R, som vi fant var de mest robuste gytebestandsmålene i en analyse av usikkerhet i SR-forholdene i Altaelva, gir relativt like rangeringer av de ni elvene som er sammenliknet. Gytebestandsmål for det store flertallet av laksebestandene må bestemmes ut fra begrenset informasjon om den enkelte elv. Vi har søkt å overføre gytebestandsmål fra data-rike elver til data-fattige elver via en betraktning av skala (lakseførende areal) og en betraktning av bestandens populasjonsdynamikk/produktivitet. Arealet er beregnet med GIS-metoder fra digitalt kartverk i N50-serien fra Statens Kartverk, og kunnskap om vandringsstoppene i hovedvassdraget og i de enkelte sideelvene slik de er angitt i Direktoratet for naturforvaltning sin oversikt. Vurderinger av de enkelte vassdragenes produktivitet er i hovedsak basert på fangststatistikk (omregnet til fangst pr arealenhet), sjøalderfordeling og smoltalder fra skjellmaterialer (der disse finnes), samt generell informasjon om vassdragene. I tillegg har vi vurdert mer detaljert informasjon om bestandene (f. eks. smolt- og presmolttetthet) i de relativt få elvene der dette er rapportert. Ut fra gytebestandsmålet (egg/m2) har vi utledet hvor mange egg som bør gytes totalt i vassdraget, og det antallet hunnfisk som bør gyte for å møte gytebestandsmålet for vassdraget som helhet. For enkelte store vassdrag har vi beregnet gytebestandsmål ved å se på deler av vassdraget for seg. For alle elvene har vi beregnet hvor mange smolt gytebestandsmålet tilsvarer under antagelser om overlevelse fra egg til smolt. De fleste av de 80 vassdragene vi har behandlet, er gitt gytebestandsmål på 2 egg/m2 eller 4 egg/m2. Vassdraget med det største totale gytebestandsmålet er Tana, der det bør gyte om lag 55 000 kg hunnlaks pr år (12 500 individer) for å møte gytebestandsmålet. Andre vassdrag med høye mål for gytebestanden er Gaula, Orkla og Namsen der vi mener det bør gyte mer enn 18 000 kg hunnlaks pr år, og Numedalslågen og Altaelva der vi mener det bør gyte mer enn 12 000 kg hunnlaks pr år. Det må understrekes at vi her har utarbeidet et førstegenerasjons gytebestandsmål. De aller fleste variablene som benyttes i modelleringen er beheftet med usikkerhet, og for de fleste vassdragene vil informasjon om gytebestand og rekrutter være begrenset. De to største feilkildene for våre gytebestandsmål er sannsynligvis knyttet til beregning av produktivt elveareal og beregning av gytebestand ut fra informasjon om fangst. Vi foreslår å styrke kunnskapen om disse i det videre arbeidet med utarbeidelse av gytebestandsmål. Når det tas høyde for de premissene som ligger til grunn for SR-modelleringen og annen metodikk som vi har brukt, mener vi at metoden utviklet i denne rapporten kan brukes til å gi forslag til gytebestandsmål for alle lakseførende vassdrag i Norge.

Presented at "First international symposium on stock enhancement and sea ranching, Bergen 8-11 September 1997"

The coexistence of melanic Daphnia cf. longispina and facultatively planktivorous brown trout is reported from a clear-water, alpine lake. This co-occurrence is uncommon, presumably due to the vulnerability of pigmented Daphnia to fish predation. Lake Bjornesfjorden (Norway) provided an opportunity to test this assumption. About 20% of the fish caught in gill nets had fed on Daphnia. The trout exerted a marked selection for large-sized Daphnia prey, and a very strong selection for pigmented individuals relative to transparent ones. The persistence of a pigmented Daphnia population probably relies on limited recruitment and a low stock of the predator, and the availability of more favourable benthic prey organisms.