Search

Rybråten, S., Hesjedal, A., & Holmgaard, S.B. 2023. Betydningen av laks. Eksempler fra Namsenfjorden og Namsenvassdraget. NINA Rapport 2254. Norsk institutt for naturforskning. Norge er et kjerneområde for atlantisk laks og har et internasjonalt ansvar for å bidra til bevaring av villaksen. Historisk har laksen hatt betydning for bosettingsvalg og matforsyning i landet vårt, og i mer enn 11 000 år har mennesker høstet laks fra både elver og fjorder. Laksens kulturmiljø i Namsenvassdraget/Namsenfjorden og Deatnu-Tanavassdraget/Deanuvuotna-Tanafjorden har vært i fokus i forskningsprosjektet SALCUL (Bridging diverse knowledges for improved salmon management), der et av målene har vært å oppnå en mer nyansert forståelse av mangfoldet i menneskers forhold til og kunnskap om laks. Både nasjonalt og internasjonalt legges det i økende grad vekt på behov for samarbeid mellom ulike fagdisipliner og kunnskapsformer, inkludert lokal og tradisjonell kunnskap, i arbeidet med å utvikle helhetlige tilnærminger til bærekraftige naturforvaltningsløsninger. Til tross for at det i Norsk lakseforvaltningen er tradisjon for samarbeid og dialog mellom myndigheter, fagmiljøer, rettighetshavere og ulike brukerinteresser, så mangler norsk naturforvaltning konkrete retningslinjer og etablert praksis for hvordan man mest hensiktsmessig inkluderer lokal og tradisjonell kunnskap i vurderinger og forvaltningsprosesser. Et viktig utgangspunkt for at representanter for ulike kunnskapstradisjoner skal kunne etablere gode prosesser for samarbeid basert på gjensidig åpenhet og respekt, er en forståelse for hverandres ståsted. Med denne rapporten håper vi å synliggjøre noe av mangfoldet i praksiser, kunnskap og betydninger som knytter seg til laks, gjennom eksempler fra Namsenvassdraget og Namsenfjorden. Rapporten oppsummerer intervjuer gjennomført med personer som på ulikt vis har et forhold til laks og/eller laksefiske i elv eller sjø i dette området. Rapporten er basert på et begrenset antall informanter og heller enn å søke en statistisk representativ framstilling av laksens betydning i Namsenvassdraget og Namsenfjorden, så har målet vært å få fram bredde og variasjon i betydningen av laks knyttet til sjølaksefiske og elvefiske i Namdalen. Innledningsvis gir rapporten en presentasjon av Namsenvassdraget og Namsenfjorden og utviklingen av lakseforvaltningen i området, som bakgrunnsinformasjon og kontekstuell ramme før intervjumaterialet presenteres. Rapporten tar først for seg betydningen av laks knyttet til sjølaksefisket og retter deretter fokus mot elvefisket. Rapporten avsluttes med en oppsummerende diskusjon om betydningen av laks, dialog og samarbeid i Namdalen.

Thorstad, E.B. & Rybråten, S. 2021. Forvaltning av laks. NINA Rapport 1968. Norsk institutt for naturforskning. Laks er en viktig naturressurs i Norge, og Norge har ansvar for en stor andel av laksen rundt Nord-Atlanteren. Formålet med denne rapporten er å beskrive forvaltningen av laks, hvem som utfører den og hvordan kunnskap om laks brukes i dagens lakseforvaltning. I rapporten beskrives det hvordan lakseforvaltningen er bygd opp. Det beskrives hvordan laksefisket forvaltes, hvem som har rett til å fiske, hvordan fiskeregler bestemmes, og hvordan fangststatistikken fra sjølaksefisket og elvefisket samles og brukes. Videre beskrives det hvordan laksebestander vurderes i forhold til om de når gytebestandsmål og har et høstbart overskudd. Villaksen har en egen kvalitetsnorm under naturmangfoldloven som bestandene vurderes etter, og denne er også beskrevet. Det øverste ansvaret for lakseforvaltningen er det klima- og miljøministeren og Klima- og miljødepartementet som har. Miljødirektoratet ligger under departementet og har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Samtidig påvirkes laksen av aktiviteter og lover som ligger under andre departement. Lakseoppdrett er en stor næring som i stor grad påvirker villaksen med rømt oppdrettslaks, lakselus og andre sykdomsorganismer. Produksjon av vannkraft, annen bruk av vann fra vassdragene, veibygging, jernbaneutbygging og sikring mot flom er aktiviteter som påvirker laksen og vassdrag og sjøområder der laksen lever. Offentlig forvaltning er knyttet til lover og forskrifter. Viktige lover for forvaltning av laks, og som berører laksens leveområder og miljø, er beskrevet. Noen av disse er lakse- og innlandsfiskloven, naturmangfoldloven, akvakulturloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven. Flere internasjonale avtaler er også viktige for forvaltningen av laks. Av stor betydning er Norges tilslutning til NASCO, Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen. At Norge følger EUs vanndirektiv har også betydning for laksebestandene. Forvaltning av laks foregår dermed på flere nivå, fra internasjonalt til lokalt, og er et mangfoldig system.

Vistad, O.I., Gundersen, V., Wold, L.C., Skår, M., Rybråten, S. & Dokk, J. G. 2018. Effekter av å skilte og merke en eksisterende turrute. En undersøkelse av Turskilt-prosjekter i Vestby og i Brumunddal. NINA Rapport 1440. Norsk institutt for naturforskning. På oppdrag fra Gjensidigestiftelsen har vi studert turruter (for gange, i nærområder) i Brumunddal og Vestby. Vi har kartlagt kortidseffekter på bruksmengde og typen brukere, av det å merke og skilte (= tiltak) en eksisterende turrute. Vi har kombinert automatiske tellinger og spørreskjema i selvregistreringskasser før og etter tiltak, med telefonintervjuer med nye brukere fra etterundersøkelsen. Hovedfunnene er: Noe økt bruk av turrutene og en god del nye og uerfarne brukere etter at skilting/merking kom på plass, og disse nye er veldig godt fornøyde med tiltakene. God og variert informasjon er kritisk for å nå fram til nye brukere. Hovedproblemstillinger: Hvor mange benytter seg av turrutene? Finner vi endringer i bruksfrekvensen etter tiltak? Hvilke endringer kan eventuelt påvises når det gjelder typen brukere og deres opplevelser av skiltingen? Hvilken betydning har informasjon om stien/skiltinga? Kan vi identifisere flaskehalser for å få flere brukere på tur? Hva kan vi lære og dra nytte av videre? De automatiske tellerne registrerer ferdselsøkning på nær sagt alle stiene/turrutene, og dette er stier med både lite og mye bruk. I Brumunddal viste tellingene at ferdselen langs de tre studerte stiene økte med 50 %, og i Vestby var den tilsvarende økningen langs de fire stiene der 20 %. I Brumunddal er det mest komplisert å forklare årsakene til endringen, siden alle stiene leder til toppen, Bjørgeberget, som også var med i den kommunale kampanjen «10 topper i Ringsaker» i 2017. I tillegg hadde gangveger langs Brumunda blitt både etablert og utbedra i løpet av under-søkelsesperioden, noe som vekselvis både kan ha gitt mindre ferdsel (anleggsperioder) og mer ferdsel (etter fullføring). Det var økning i ferdsel, men det var likevel en nedgang i utfylte spørreskjema i etter-undersøkelsene. Det skyldes sannsynligvis at de «regulære brukerne» som fylte ut skjema før tiltaket ble gjennomfør ikke fyller ut igjen allerede ett år (i Vestby) eller to år (i Brumunddal) etterpå. Vi dokumenterer at det kommer til en god del nye brukere av turrutene etter at tiltaket med merking/skilting er gjennomført. I både Vestby og Brumunddal er det flere som – etter tiltakene – sier at de er dårlig kjent i turområdene i nærmiljøet sitt, enn det var i før-undersøkelsene. Dette er en klar indikasjon på at det har kommet til nye/uerfarne nærområde-brukere. Men ellers er det få klare endringer i typen brukere av turrutene før og etter tiltakene med merking/skilting, både når det gjelder demografi, preferanser og opplevelse gjennom ordpar som beskriver området. Måten turrutene brukes på (aktiviteter, turlengde, hyppighet) endrer seg heller ikke vesentlig.Når det gjelder opplevelsen av turområdet og av tiltaket er det viktig å legge vekt på telefonintervjuene med de nye brukerne. Her blir tema som trygghet og trivsel løfta fram, og både i Vestby og Brumunddal er de veldig positive til merking og skilting av de aktuelle turrutene. Det er også klart at det er de minst erfarne og de som kjenner områdene dårligst (f.eks. innflyttere) som særlig framhever det gode ved å skilte/merke. Flere uttrykker også at de bruker nærområdene mer til turgåing, men skjemaundersøkelsene viser ikke at brukerne generelt bruker områdene mer. I Vestby oppdaget de fleste av de nye brukerne turrutene ved en tilfeldighet, gjerne ved at de observerte merking/skilting direkte, eller at de fikk høre fra andre om tiltakene som var gjort. Her har mye av informasjonsarbeidet kommer etterpå og pågår stadig. I Brumunddal visste de fleste om tiltakene og turrutene, pga. nettinformasjon om «10 topper i Ringsaker» og lokale info-tavler med kart. Om en vil nå fram til nye grupper så er det helt avgjørende å informere godt om tiltaket. Vi avslutter rapporten med en punktliste over både funn og råd for videre tiltaksarbeid.

Gundersen, V., Nerhoel, I., Strand, O., Wold, L.C., Rybråten, S., Dokk, J.G., Vistad, O.I. og S.K. Selvaag. Ferdsel og bruk av Forollhogna villreinområde - NINA Rapport 1331. 168 s. Forollhogna er et særegent fjellområde når det gjelder ferdsel og bruk. Dette kan vi si etter å ha samlet inn en rekke datasett på ferdsel i perioden 2014 t.o.m. 2016, og sammenlignet dataene med andre fjellområder og nasjonalparker. Området har svært lav grad av tilrettelegging, og det er bare Pilegrimsleden som er merket gjennom nasjonalparken. Ferdselen er også på et lavt nivå, og den er spredt på mange umerket stier og tråkk i terrenget. Det er en spesielt stor andel lokale brukere i Forollhogna, og andel internasjonalt besøkende er den laveste som er målt i norske fjellområder, kun 7 %. Tradisjonell bruk står spesielt sterkt, knyttet til landbruk, jakt, fiske, bærplukking og enkle fotturer i området. Det er også spesielt at brukerne i stor grad ønsker liten grad av tilrettelegging og heller ikke ønsker å treffe mange andre besøkende på turen. Det er stor tilslutning til å bevare Forollhogna slik som den er i dag. Det er stor tilslutning blant lokalbefolkning, hytteeiere og de tilreisende at fjellområdet skal skjermes mot markedsføring, tilrettelegging og næringsutvikling. Dette skal heller skje i seterdalene og i bygdene. Dette hovedprinsippet er også nedfelt i Nasjonalparkstyret sin besøksstrategi for Forollhogna nasjonalpark og skal settes ut i livet i 2017. For å lyktes med en slik strategi er det avgjørende at man utvikler gode tilbud til hele spekteret av besøkende. Det er viktig å ikke bare tenke kulturopplevelser, tilrettelegging og aktiviteter i randsonen, men også at man har tilbud til de som ønsker uberørthet, stillhet og topptur/utsiktspunkt. Vi konkluderer med at et rikt tilbud på opplevelser langs gradienten sterk til ingen tilrettelegging i randsonen vil kunne fungere avlastende for ferdsel inn i selve nasjonalparken. Dette betinger god kvalitet og god markedsføring av tiltakene, og at man lykkes i å kanalisere de besøkende til steder som innehar de opplevelsene som etterspørres. Datasettene viser at ferdsel og næringsutvikling i Forollhogna har en sterk identitet knyttet til lokal bruk, tradisjonelt landbruk og det å høste av ressursene i fjellet. Dette har gitt et landskap fritt for merkede stier og turisthytter, og ellers med en enkel tilrettelegging for friluftsliv. Det er stor tilslutning i brukere og lokalbefolkning om at denne enkle tilretteleggingen videreføres. Derfor foreslår vi at tiltakene for friluftsliv og turisme også i fremtiden bør være enkle, stedsbetingete og bygge på landskapets historie og tradisjon. I stedet for «utsikt» og besøk til fjellområder bør de lokale aktørene innrette seg mot det å gi de besøkende mer «innsikt». Med «innsikt» mener vi her fokus på det som utgjør det særegne i Forollhogna knyttet til stille og fredelig fjellområder, samt aktivt landbruk og seterdrift i kulturlandskapet i seterdalene. Også gruvehistorien med cirkumferensen er en viktig del av denne identiteten og noe som gir en direkte kobling mellom bygdene og destinasjon Røros der tilførsel av mat og produkter har en svært lang tradisjon. Det er historiene rundt kulturhistorie, mat og matproduksjon, og det å ta vare på fjellet og de ressursene som finnes der, som bygdene rundt Forollhogna må formidle til de besøkende. Det er få problemer i forholdet mellom ferdsel og villrein i Forollhogna, sammenlignet med andre villreinområder. Ferdselen er liten og spredt og utgjør i all hovedsak en tilfeldig forstyrrelse på villreinen. Unntaket er fokusområdene langs aksen Synnerdalen-Vangrøftdalen, samt Grøntjørnan og innerst i Endalen, som er spesielt sårbare for villreinens arealbruk og trekk. Ferdsel langs aksen Synnerdalen-Vangrøftdalen hindrer reinen i å bruke østområdet sommerstid. Særlig viktig er gode helårsbeiter nord for Forollsjøen mot Nyhaugen. Dette er områder som utgjør en viktig ressurs for villreinen, spesielt med tanke på at klimaet endrer seg. Det er av betydning at forvaltningen tenker strategisk og langsiktig slik at man kan skjerme fokusområdene for uheldig påvirkning. Forvaltningsmyndighet må legge sterke føringer for hvor ferdselen skal være i fremtiden, fortrinnsvis i randområdene, utenfor fokusområdene og utenfor villreinområdet. Tilgangen til Forollhogna skjer via seterdalene. Unntaket er Rv 3 over Kvikne. Biltrafikk på setervegene utgjør nøkkelen for å regulere ferdsel inn i fjellet. Vi har pekt på at det er problemer med forstyrrelse på villrein på vårbeite i seterdalene. Tidlig brøyting/åpning av vegen utgjør en betydelig forstyrrelse for villrein enkelte steder. Vi anbefaler at forvaltningen har fokus på dette problemet og finner ordninger med veglagene for å redusere denne forstyrrelsen. Det bør heller ikke åpnes opp for brøyting av seterveger vinterstid for enklere tilgang til fjellet. Vi anbefaler at setervegene ikke åpnes for biltrafikk før 1. juli. Våre data viser at landbruks- og villreininteresser i området på generell basis ikke ønsker økt trafikk inn seterdalene mot fjellet. Turist-trafikken inn i fjellet starter ofte ikke før 1. juli og utgjør ikke noen store volum før i midten av juli. Likeledes avtar denne trafikken fra 15. september og utover til snøen kommer, ofte i begynnelsen av oktober. Det er derfor tre hektiske måneder med ferdsel sommerstid som virker forstyrrende på villreinen, mens det ellers i året er lite ferdsel. Vi anbefaler at man følger utviklingen av ferdsel i fokusområdene videre, og at man vurderer sterkt muligheten for å regulere biltrafikken på setervegene med bom. Det er spesielt skuldersesongen frem til 15. juli og etter 15. september forvaltningen bør forsøke å begrense ferdselen, slik at villreinen har mulighet til å trekke over fokusområdene. Det viktigste er ikke hva Forollhogna er, men hva det blir i fremtiden. Slik sett formes fremtiden med hva man vil med bygdene, fjellene og villreinen. Rapporten gir en omfattende statusoversikt over hvordan situasjonen var i 2017. Dette blir en viktig referanse for hvordan Forollhogna utvikler seg videre. Det heter seg at hvis det ikke finnes dokumentasjon, eksisterer ikke fenomenet i politikk og forvaltning. Vi håper denne dokumentasjonen gir legitimitet og handlekraft til å stake ut kursen videre for Forollhogna. På bakgrunn av de data som er presentert, har vi i denne rapporten gitt en rekke detaljerte forslag og anbefalinger med tanke på fokusområdene, tiltak i en besøksstrategi og videre oppfølging og kunnskapsinnhenting. Vi anbefaler blant annet at det merkes noen fostringsflokker med GPS for oppfølging av villreinens arealbruk og trekk i fokusområdene. Gundersen, V., Nerhoel, I., Strand, O., Wold, L.C., Rybråten, S., Dokk, J.G., Vistad, O.I. and S.K. Selvaag. Outdoor recreation and traditional use of Forollhogna wild reindeer range - NINA Rapport 1331. 168 p. Forollhogna is a special national park and mountain area when it comes to the types of traffic, outdoor recreation and use of the outfield. We can conclude like this after having collected a variety of data sets on visitation and local use of Forollhogna from 2014 until 2017, and compared the findings with other mountain areas and national parks in Norway. The area has very few recreational facilities and modern constructions, and the Pilgrim Route to Trondheim represent the only marked path through the area. The number of visitors is also at a relatively low level, and they are walking along many unmarked paths and tracks in the area. There is a particularly large share of local users in Forollhogna, and the portion of international visitors is the lowest ever measured in a Norwegian mountain area/national park, only 7%. Traditional uses are prominent, and include agriculture, hunting, fishing, berry picking or short walks. It is also special that a large part of the users prefers a low level of recreational facilities and they prefer not to meet many other visitors. There is a considerable support in maintaining Forollhogna as it is today.

Rybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Lokal og tradisjonell økologisk kunnskap i forskning og forvaltning av laks. En forstudie. – NINA Rapport 1290. 80 s. Rapporten tar utgangspunkt i foreliggende forskning om lokal økologisk kunnskap (LEK) av re-levans for kunnskap om, og forvaltning av villaks. Det er en voksende anerkjennelse av LEK som kilde til økt forståelse av økosystemprosesser, som bidrag til bærekraftige naturpraksiser og som verdifull kunnskap i naturforvaltningen. Dette uttrykkes både i rettighetsprosesser, innen forsk-ning og i forvaltning. I Norge er dette nå forankret i naturmangfoldloven. Lovens § 8 omhandler kunnskapsgrunnlaget og peker på at beslutninger så langt det er rimelig skal bygge på vitenska-pelig kunnskap, men også legge vekt på «kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bæ-rekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.» Forstudiens generelle del har rettet seg mot vitenskapelig litteratur som omhandler lokal, tradi-sjonell- og urfolkskunnskap. I studien er det i tillegg valgt to case-områder, Varanger og Namda-len, der vi har sett nærmere på LEK i lokale kilder. Her har vi også foretatt innledende intervjuer med ansatte ved lokale museer, sentrale personer i relevante institusjoner eller lag og enkelt-personer med kunnskap og erfaring fra fiske av laks i sjø eller elv. Litteraturgjennomgangen og intervjuene som dannet utgangspunkt for denne rapporten har be-lyst mangfoldet som inngår i forståelsen av LEK. Punktvis oppsummert har rapporten vist føl-gende:  LEK bør forstås som et mangesidig begrep som rommer et bredt spekter av erfaringsba-sert kunnskap, praksiser, institusjoner og verdisyn  Det knytter seg ulike forventninger til hva LEK er (og hva LEK ikke er) blant ulike repre-sentanter, for eksempel blant bærere av erfaringsbasert kunnskap, talspersoner for ulike interessegrupper, politikere, forvaltere/beslutningstakere og samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige forskere  Det er i mange miljøer etablert et vitenskapelig og politisk eller forvaltningsmessig skille mellom natur og kultur, eller det menneskelige og ikke-menneskelige. Dette utgjør et premiss som skaper utfordringer i forsøk på å koble LEK og vitenskapelig kunnskap, hvis ikke skillet drøftes og klargjøres  Norske studier av LEK viser til blandede erfaringer med kombinasjonen av LEK og viten-skapelig kunnskap i kunnskapsbasert naturressursforvaltning  Det er begrenset med innsamlet og tilgjengeliggjort LEK om laks og laksefiske fra elve-fiskere og sjølaksefiskere i Norge, selv om en del finnes bevart i ulike dokumenter, bilder, lydbånd, film og gjenstandssamlinger  LEK har en egenverdi og myndighetene har i forbindelse med artsforvaltningen også et ansvar for å ivareta tradisjonelle praksiser og kunnskap Det er begrenset flerfaglighet å spore i norske studier av LEK. Behovet for reelt samarbeid og en åpen tilnærming til ny kunnskapsproduksjon gjør seg gjeldende både innad i forsknings- og forvaltningsmiljøene og mellom forskere, forvaltere og lokalkunnskapsbærere. Kryssdisiplinært kompaniskap i nært samarbeid med lokale partnere sees her som en mulig arbeidsmåte. For å lykkes med dette ser vi behovet for «en tredje tilnærming» som både anerkjenner verdien av LEK og verdien av naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige tilnærminger til LEK. Som et første steg på veien i et slikt arbeid foreslås et lokalt forankret, flerfaglig prosjekt om LEK og laks. Prosjektet bør inneholde følgende elementer:  Lokal forankring, der lokale prosjektdeltakere er aktive både i utformingen av prosjektet, underveis i datainnsamlingen og i drøftingen og presentasjonen av resultatene  Dialog gjennom alle stadier av prosjektet  Flerfaglighet, der prosjektgruppa i tillegg til lokale partnere består av både lakseforskere og samfunnsvitere innenfor relevante miljøer som har jobbet med lokal og tradisjonell økologisk kunnskap  Gjensidig respekt for de ulike kunnskapene som representeres  Tilrettelegging av prosesser som bevisstgjør deltakerne om deres verdier og priorite-ringer  Metodeutvikling for gode prosesser for dialog og samarbeid, og for samskaping av ny kunnskap med utgangspunkt i både lokal og tradisjonell økologisk kunnskap og viten-skapelig produsert kunnskap Rybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Báikkálaš ja árbevirolaš ekologalaš máhttu luosa dutkamis ja hálddašeamis. Ovdastudia. – NINA Raporta 1290. 80 s. Raportta vuođđun lea ovdanbukton dutkan báikkálaš ekonomalaš máhtu hárrái (LEK) man áššáigullevaš lea máhttu ja hálddašeapmi luondduluosa birra. Lea lassáneaddji dohkkeheapmi LEKa hárrái gáldun eambbo áddet ekovuogádatproseassaid, váikkuhussan ceavzilis luondduprasisaide ja mávssolaš máhttun luondduhálddašeapmái. Dát dovddahuvvo sihke vuoigatvuohtaproseassain, dutkamis ja hálddašeamis. Norggas dát lea dál darvehuvvon luonddumáŋggabealatláhkii. Lága 8. paragráfa sisdoallá máhttovuđđosa ja čujuha dasa ahte mearrádusat galget dahkkot dieđalaš máhtu vuođul, muhto maiddái deattuhit “máhtu man vuođđun leat buolvvaid vásáhusat geavahettiin luonddu ja ovttasbarggadettiin luondduin, dasa guoski sámi geavaheapmi, ja mat sáhttet váikkuhit luonddumáŋggabealaga geavaheapmái ja suodjaleapmái.” Ovdastudia oppalaš oassái gullet dieđalaš girjjálaš gáldut mat sisdollet báikkálaš, árbevirolaš- ja eamiálbmotmáhttu. Leat maiddái válljejuvvon guokte case-guovllu, Várjjaga ja Namdalena, gos geahčadit LEK báikkálaš gálduin. Dáppe leat maiddái gažadan báikkálaš museaid bargiid, guovddáš persovnnaid áššáigullevaš institušuvnnain dahje servviin ja ovttaskasolbmuid geain leat máhttu ja vásáhusat luossabivddus mearas dahje jogain. Girjjálašvuohtaguorahallan ja gažadeamit mat leat dán raportta vuođđun, leat čuovggahan máŋgosa LEKa áddejumi hárrái. Čuoggáid mielde oktiigessojuvvon raporta lea čájehan čuovvovačča:  LEK berre áddejuvvot máŋggasuorggat doaban mii sisdoallá viiddis válljenmuni vásihanmáhtuin, praksisain, institušuvnnain ja árvooainnuin.  Leat sierranas vuordámušat dasa mii LEK lea (ja mii LEK ii leat) sierranas ovddasteaddjiin, ovdamearkka dihtii sis geain lea vásihanmáhttu, ja olbmuin sierranas beroštanjoavkkuin, politihkkáriin, hálddašeaddjiin/mearrideaddjiin ja servodatdieđalaš ja luonddudieđalaš dutkiin.  Máŋgga birrasis lea ásahuvvon dieđalaš ja politihkalaš dahje hálddahuslaš erohus luonddu ja kultuvrra gaskkas, dahje olmmošlaš ja ii-olmmošlaš. Dát gárdá premissan mii dagaha hálstalusaid geahččalit ovttastahttit LEKa ja dieđalaš máhtu, jos erohus ii ságaškuššo ja čielggaduvvo.  Norgga LEKa guorahallamat čájehit seagáš vásáhusaid ovttastettiin LEK ja dieđalaš máhtu diđolaš luondduvalljodathálddašeamis.  Leat unnán mat leat čohkkejuvvon ja ovdanbuktojuvvon LEK luosa ja luossabivddu birra maid leat addán johkaguolásteaddjit ja mearraluossabivdit Norggas, vaikke muhtun oassi gávdno áimmahuššon sierranas dokumeanttain, govain, jietnabáttiin, filmmain ja dávverčoakkáldagain.  LEK:as lea iešárvu ja eiseválddiin lea šládjahálddašeami oktavuođas maiddái ovddasvástádus áimmahuššat árbevirolaš praksisaid ja máhtu. Lea unnán máŋgafágalašvuohta mii vuhtto norgalaš guorahallamiin LEKa birra. Lea dárbu duohta oktasašbargui ja rabas lahkaneapmái ođđa máhttobuvttadeami hárrái sihka dutkan- ja hálddašanbirrasiid siskkabealde ja gaskal dutkiid, hálddašeaddjiid ja báikkálašmáhtolaččaid. Rastenhuvddalaš oktasašgoddi mas lea lagaš oktasašbargu báikkálaš guimmiiguin, sáhttá leat vejolaš bargovuohki. Jos dát galgá lihkostuvvat, de oaidnit dárbun “goalmmát geainnu” mii sihke dohkkeha LEKa árvvu ja luonddudieđalaš ja servodatdieđalaš lahkanemiid árvvu LEK:ii. Vuosttas lávkin dán bargui evttohuvvo báikkálaš gullevaš, máŋgafágalaš prošeakta LEKa ja luosa birra. Prošeakta berre sisdoallat čuovvovaš elemeanttaid:  Báikkálaš gullevašvuohta, mas báikkálaš prošeaktaoasseváldit leat aktiivvalaččat sihke prošeavtta hábmemis, dađistaga dieđuidčohkkemis ja bohtosiid ságaškuššamis ja ovdanbuktimis.  Dialoga buot dásiid áigge prošeavttas.  Máŋgafágalašvuohta, dan láhkai ahte prošeaktajoavkkus lassin báikkálaš guoimmit, leat mielde sihke luossadutkit ja servodatdiehttit gullevaš birrasiin mat leat bargan báikkálaš ja árbevirolaš ekologalaš máhtuin.  Goappatbealat respekta sierranas máhtuide mat ovddastuvvojit.  Proseassaid láhčin mat dahket dihtomielalažžan oasseváldiid sin árvvuid ja vuorohemiid birra.  Metodaovddideapmi buriid proseassaid várás dialoga oktasašbarggu hárrái. Rybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Local and traditional ecological knowledge in re-search and management of Atlantic salmon. A prestudy. – NINA Report 1290. 80 pp. The report takes its point of departure in existing research on local ecological knowledge (LEK) of relevance to conservation and management of Atlantic salmon (Salmo salar L.). There is a growing recognition of LEK as a source of knowledge of ecological processes, for contribution to sustainable practices and as valuable knowledge in management and decision-making. This is evident both in international conventions and guidelines and in legal documents. In Norway, this is now reflected in the Nature Diversity Act. Its § 8 clarifies the knowledge basis for decision-making and underlines that decisions should be based on scientific knowledge, but also empha-sise ‘knowledge that is based on many generations of experience acquired through the use of and interaction with the natural environment, including traditional Sami use, and that can promote the conservation and sustainable use of biological, geological and landscape diversity.’’ The general part of our study addresses scientific research on local-, traditional- and indigenous knowledge. The empirical part of our study focuses on two case study areas; Varanger in Finn-mark and Namdalen in Trøndelag. Here, we have assessed LEK in local sources and conducted initial interviews with local stakeholders. The literature review and the interview data reveals how the concept of LEK comprises multiple understandings and approaches, and points to the following:  LEK should be understood as a multi-faceted concept, accommodating a spectrum of experience-based knowledges, institutions, values and world-views.  Various stakeholders, like holders of LEK, interest group representatives, decision mak-ers and natural and social scientists, hold different expectations of what LEK is, or is not.  A scientific, political or administrative distinction between nature and culture, or the hu-man and non-human dimensions of our environment, can create a barrier in trying to couple LEK and science-based knowledge, unless the distinction is clarified and dis-cussed.  Norwegian studies so far report limited success in efforts trying to combine LEK and scientific knowledge in practical natural resources management.  To date, a limited amount of LEK about salmon and salmon fisheries has been collected and made available in Norway, even if several museums have collections of documents, photos, film and objects.  LEK has intrinsic value and the authorities have, as part of management of biological resources, a responsibility to also address traditional practices and LEK. The report ends by discussing how multidisciplinary projects actively combining LEK and scien-tific knowledge can be used to strengthen local involvement and reduce conflicts in Atlantic salmon management and conservation in Norway. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Med utgangspunkt i et 5 ½ måneders feltarbeid i Qeqertarsuaq på Vest-Grønland, dokumenterer og analyserer jeg i denne avhandlingen hvordan menn og kvinners lokale identitet er knyttet opp mot det omkringliggende landskapet og bruken av dette. Langt de fleste innbyggerne i Qeqertarsuaq er grønlendere og dermed inuitter. Til tross for at livsbetingelser, levesett og verdenssyn har endret seg siden den gang inngående kjennskap til omgivelsene var en nødvendighet for overlevelsen, har stedets fangsttradisjoner fortsatt stor identitetsmessig betydning for befolkningen. Et flertall av mennene i byen er derfor i en eller annen grad beskjeftiget med fangst, og mange av kvinnene med høyere utdannelse og lønnet arbeid er gift med en yrkesfanger. Avhandlingen viser at dette medfører en annen form for komplementære kjønnsroller enn representert ved den tradisjonelle, inuittiske arbeidsdelingen mellom menn og kvinner. For Qeqertarsuaqs innbyggere er omgivelsene levende erfart og en del av deres livsverden. I tillegg til fangst omfatter befolkningens bruk av landskapet også fiske og sanking av planter og bær. De praktiske aktivitetene i nærmiljøet danner et fundament for innbyggernes lokale tilhørighet, samtidig som de bidrar til historisk kontinuitet. Både tilhørighetsopplevelsen og forbindelsen mellom fortid og nåtid forsterkes ytterligere gjennom kvinnenes tilberedning og familienes inntak av måltider basert på egenhøstede råvarer. For både menn og kvinner blir det derfor viktig å tilpasse og videreføre enkelte tradisjonelle kunnskaper i deres identitetsforhandling. Selv om oppslutningen rundt fangeryrket er relativt stor i Qeqertarsuaq, er innbyggerne usikre på yrkets framtid. De grønlandske myndighetene oppfordrer dagens yrkesfangere til en gradvis omstilling til lønnet arbeid. Samtidig legger myndighetenes forvaltningspolitikk føringer på fangernes høsting av områdets levende ressurser. På denne måten opplever Qeqertarsuaqs innbyggere at en videreføring av deres levesett og verdier trues utenfra. Gjennom empiriske eksempler på innbyggernes høsting av nærmiljøet, tilberedning av lokale råvarer og deres reaksjoner på myndighetenes politikk, viser jeg hvordan natursyn og holdninger til statlig forvaltning er tett knyttet til konstruksjonen av en “moderne” lokal identitet.