Search

This study aimed to investigate the visible change in avalanche size and runout length on avalanche fans in Todalen, Longyeardalen and Adventdalen on Svalbard during the Holocene.

Lake sediments are frequently used as archives of climate and environmental change. Minerogenic sediment variability in alpine lakes is often used to reconstruct past glacier and slope process activity. Alpine lake sediments can however have many different origins, which may induce errors in paleoenvironmental reconstructions. The aim of this project was to enhance the understanding of minerogenic lake sedimentation in alpine lakes and improve their use as environmental archives. Catchment geomorphology and Holocene sediment sequences were analysed for five alpine lakes. Several minerogenic sediment sources were detected in catchments and sediment sequences. Slope-, fluvial-, periglacial-, nival- and aeolian sediment transportation processes contribute to create complex lake sediment patterns. Large variations in sedimentation rates were discovered within and between lakes, which has implications for sampling strategies and age-model constructions. Similar fine-grained minerogenic laminations were found in four of the investigated lakes, despite large differences in setting. The demonstrated similarity between glacial and non-glacial lakes may complicate interpretations of glaciolacustrine sediment signals. The main conclusion is that lake sedimentation in alpine environments is highly dependent on several geomorphological factors. All lakes should therefore be viewed as unique and the geomorphology should be thoroughly investigated before environmental reconstructions are based on lake sediment proxies. This study has confirmed the multi-source origin of alpine lake sediment, which also opens possibilities of more multi-faceted paleoenvironmental studies. Different process-proxies could potentially be used to separate different climate signals, e.g. precipitation, temperature and wind, in lake sediments. Analysis of grain-size distribution, detailed mineralogy and magnetic mineralogy in combination with X-ray radiography are suggested methods for such reconstructions.

Klimaendringer i Arktis endrer forutsetningene for sedimenttransport fra kilde til avsetning i Longyearbyen, Svalbard, og skaper potensielle problemer for infrastruktur og menneskesikkerhet. Sedimentkildene; isbreer, destabilisering av permafrost grunn og gravitasjonsprosesser er ofte lite dokumentert, og enda sjeldnere kvantifisert, noe denne studien ønsker å bedre. Studien er del av et langtidsprosjekt for monitorering av Longyearelva (RiS ID 11641) og er gjennomført i samarbeid med et tvillingstudie av Ottem (2022). Målene for oppgaven ble addressert ved bruk av detaljert kartlegging av den øvre delen av Longyeardalen ved bruk av drone, feltobservasjoner, volumutregninger av sediment, og datasøk etter eldre ortofoto. Dette var støttet av monitorering av vannføring, suspendert sedimentkonsentrasjon, og transport av bunnlast. Denne studien har vist at primærkilder til sediment i Longyeardalen er Larsbreen og Longyearbreen og de tilhørende iskjernemorenene. Sekundærkilder til sediment som snøskred og steinsprang finnes på skråningene i dalen langs aktive elvekanaler. Erosion av elvebredde og slumping i morenene drevet av tining er viktige sedimentkilder mot slutten av smeltesesongen. Dette er grunnet tining av det aktive laget som destabiliserer grunnen og tilgjengeliggjør sediment for erosjon. Daglige svingninger i suspendert sedimentkonsentrasjon var mest uregelmessige i midten av smeltesesongen, og høyest i sensesongen. Sedimenttransporten økte gjennom sesongen, og korrelasjon mellom sedimenttransport og vannføring avtok mot sensesongen. Dette indikerer at tining av det aktive laget er en viktig kontroll for sedimenttransport for både primær- og sekundærkilder, med økende påvirkning gjennom smeltesesongen. Det totale volumet av sediment fjernet fra morenene gjennom slumping til og med 2021 var minst 2.8 ± 0.6 x10^6 m3. En akselerasjon i destabilisering i morenene ble funnet for de siste 10 årene. Dette er grunnet retrogressiv bevegelse av slumping i iskjernemorenene grunnet eksponering for varme og vann, og glasifluvial erosion. Det spekuleres i om akselerasjonen forsterkes i økt tykkelse av det aktive laget på grunn av klimaendringer. Langtidsvirkningene av økt globaltemperatur på sedimenttransport er vanskelig å forutse. Det er noen indikasjoner på at sedimenttransporten i Longyeardalen kan øke. Dette begrunnes ved økende viktighet av sekundærkilder til sediment; elveerosjon og tinings-slumping i morenene. Elveerosjon øker ved tining av det aktive laget, noe som kan respondere betydelig til lufttemperaturøkning. Slumping utløst ved tining i morener er en uregelmessig, episodisk sedimentkilde med høy hydrologisk konnektivitet i Longyeardalen. Omfanget og hyppigheten avdisse kildene forventes å øke med temperatur og regn. Et skifte i sentrale sedimentkilder kan føre til mer uregelmessige, høye topper i sedimenttransport og økt transport i sensesongen. Dermed er det mulig at den totale sedimenttransporten kan øke til tross for tilbaketrekning av isbreene. En fortsettelse av monitorering er nødvendig for å forstå mer om variasjon mellom år og langtidsvirkninger av klimaendringer på sedimenttransport og destabilisering i permafrost i Longyeardalen. Det vil være nyttig med undersøkelser av tykkelse på det aktive laget i dalen og dronekartlegging i kommende år. Denne studien har bidratt med kvantifisert informasjon om sedimentkilder i 2021, og bistår i økt forståelse av hvordan sedimenttransport fra kilde til avsetning i Longyeardalen reagerer på klimaendringer. The climate change and rapid warming of the Arctic is changing the conditions for source-to-sink sediment transport in Longyearbyen, Svalbard, causing potential problems for infrastructure and human safety. The sediment sources; glaciers, permafrost degradation and gravitational processes are often not well understood, and even less quantified, something this study aims to remedy. The study is part of a long-term monitoring project of Longyearelva (RiS ID 11641) and is completed alongside a twin master study by Ottem (2022). The aims were addressed through detailed mapping of the upper part of Longyeardalen using drone mapping, field observations, sediment volume calculations, and data search of older orthophotos. This was supported by monitoring of discharge, suspended sediment concentration (SSC), and bedload transport. This study shows that the primary sources of sediment in Longyeardalen are the Larsbreen and Longyearbreen glaciers and ice-cored moraine systems. Secondary sedimentary sources such as snow avalanches and rock glaciers are located along the slopes of the valley and adjacent to active channels. River bank erosion and thaw driven slumps in the moraine systems are important sources of sediment in the late melting season. This is due to active layer thaw destabilising the ground and releasing sediment for erosion. Daily fluctuations in SSC were most irregular in the middle of the melting season, and largest in the late-season. Sediment transportation increased over the season and correlation of sediment transport with discharge decreased in the late-season. This suggests that active layer thaw is an important control on sediment transport from both primary and secondary sources, with increasing control over the season. The total volume of sediment that has been removed by slumping in the moraines by 2021 is at least 2.8 ± 0.6 x10^6 m3. An acceleration in degradation has occurred over the past 10 years. This is due to retrogressive behaviour of slumps in ice-cored moraines due to exposure to heat and water, and glaciofluvial erosion. It is speculated that acceleration is promoted by an increase in active layer thickness due to warming. The long-term consequence of warming on sediment transport is difficult to discern. There is some indication that sediment transport in Longyeardalen may increase. This is due to the increasing importance of secondary sediment sources; river erosion and thaw-slumps in moraines. River erosion increases with active layer thaw, which is highly sensitive to warming. Thaw-induced slumping in moraines is an irregular, episodic sediment source with high hydrological connectivity in Longyeardalen. Magnitude and frequency of these sources is expected to increase with warming and rainfall. A shift in sediment source contribution could lead to more irregular, high peaks and increased late-season sediment transport. Thus, the total sediment transport may increase despite the retreat of the glaciers. Continued monitoring is necessary to further understand the interannual variability and long-term climate change impacts on sediment transport and permafrost degradation in Longyeardalen. It would be beneficial with investigations of active layer thickness in the valley and drone mapping in future years. This study has provided quantified information on sediment sources and transport in 2021, and aids in the understanding of how the Longyeardalen source-to-sink system is responding to a warming climate.

Påvirkningen av klimaendringer på episodiske og dynamiske miljøer, slik som Longyeardalen «kilde-til-avsetning»-systemet, er lite dokumentert. Arktis responderer to til seks ganger raskere på klimaendringer enn resten av verden. Dette understreker viktigheten av langtidsovervåkning, for en forbedret forståelse av hvordan klimaendringer påvirker Arktis. Denne studien tar sikte på å undersøke den langsiktige geomorfologiske utviklingen av det arktiske Longyear-deltaet, med hensyn til elv-til-hav interaksjoner. Studien er en del av et langsiktig overvåkingsprosjekt (RiS ID 11641). Hydrologi, sedimenttransport, og erosjon i Longyeardalen ble undersøkt sammen med en tvillingstudie av Pallesen (2022), som fokuserte på sedimentkilder og -transport i systemet. En stor samling av fjernmålingsdata, sammen med hydrologisk og geomorfologisk overvåking og kartlegging, ble brukt til å undersøke målet med studien, samt kvantifisere endringer oppdaget i deltaet. Resultatene viser årlige trender, samt trender innad i sesongen, i vannføringen og transporten av suspenderte sedimenter. En hypotese var at det hydrologiske systemet var dominert av skiftende kontroller gjennom smeltesesongen. Begynnelsen av sesongen var dominert av snøsmelting, antydet av lav vannføring og sedimenttransport. Midten i sesongen var dominert av bresmelting, antydet av høye daglige svingninger og høy korrelasjon mellom vannføring og sedimenttransport. Slutten av sesongen var dominert av tining av permafrost, antydet av høy sedimenttransport og lav vannføring. Temperatur ble vist å være den viktigste kontrollerende variabelen for begynnelsen og midten av smeltesesongen. Langs Longyeardalens kystlinje var tre seksjoner identifisert; 1) en erosjonskystlinje vest for Longyear-deltaet, 2) en fluktuerende kystlinje langs Longyear-deltaet, og 3) en avsetningskystlinje øst for deltaet. Deltamorfologien er et resultat av sedimenttilførsel, fjorddybde og de påvirkende transportmekanismene. To konseptuelle modeller for deltautvikling er presentert. Den første viser deltautbygning over de siste 10 ka år, etter siste istid. Den andre illustrerer hvordan asymmetrisk utbygning av Longyear-deltaet med erosjons- og avsetningsområder skjedde som et resultat av transport langs kysten (longshore transport). De to hovedfaktorene som påvirker deltafrontposisjonen er isostatisk landheving og utbygning på grunn av sedimentasjon i delta- og kystsonen. Korttidsanalyser viser en rask netto erosjon av strandlinjen vest for deltaet, og rask netto utbygning øst for deltaet. Strandlinjen ved deltaet har i stor grad vært varierende og svært dynamisk de siste 30 årene. Langtidsanalyser viser ingen netto erosjon. Den korteste utbygningen var vest for deltaet, og en stor utbygning i øst. Den høyeste netto utbygningen som er dokumentert var opptil 167 m i deltafronten over de siste 85 årene. Den langsiktige prograderingen er et kombinert resultat av naturlig tilvekst og menneskeskapt påvirkning. Mest sannsynlig vil områder som allerede er utsatt for erosjon eller avsetning fortsette å gjennomgå den samme utviklingen i fremtiden. Arktis forventes å bli varmere med økt nedbør og redusert havis. De langsiktige konsekvensene av klimaendringer er vanskelige å forutse, selv om de sannsynligvis vil påvirke hele «kilde-til-avsetning»-systemet. Det anbefales å fortsatte med overvåking av systemet for en ytterligere forståelse av den glasifluviale nedbørssystemets effekt på elv-til-hav interaksjoner, samt tette kunnskapshull. The influence of climate change on episodic and dynamic environments, such as the Longyeardalen source-to-sink system, is little documented. The Arctic responds two to six times faster to climate change than the rest of the world, underlining the importance of creating long-term data series to improve the scientific understanding of how climate change impacts the Arctic. This study aims to investigate the long-term geomorphological development of the arctic Longyear delta with respect to river-to-ocean interactions. The study is a part of a long-term monitoring project (RiS ID 11641). The hydrology, sediment transport, and erosion in Longyeardalen were investigated along with a twin master study by Pallesen (2022), who focused on the source and transport in the source-to-sink system. A large collection of remote sensing data, together with hydrological and geomorphological monitoring and mapping, were applied to investigate the aim and quantify the changes detected in the delta. Results show seasonal and inter-seasonal trends in the discharge and the transport of suspended sediment. In Longyearelva it was hypothesized that the hydrological system was dominated by shifting controls through the melting season. The beginning of the season was dominated by snowmelt, suggested by low discharge and sediment transport. The middle of the season was dominated by glacier melt, suggested by high diurnal fluctuations and correlation between the discharge and sediment transport. The end of the season was dominated by thawing permafrost, suggested by high sediment transport and low discharge. The temperature was found to be the main controlling variable for the beginning and middle of the melting season. Along the Longyeardalen coastline three sections were identified; 1) an erosional coastline west of the Longyear delta, 2) a fluctuating coastline along the Longyear delta, and 3) a depositional coastline east of the delta. The delta morphology is a result of the sediment transported, the depth of the fjord, and the transport mechanisms acting upon it. Two conceptual models of delta development are presented. The first showing delta progradation over the last 10 ka years, after the past glacial. The second illustrates how the progradation of the Longyear delta became asymmetrical with a large erosional and depositional zone because of longshore transport. The two main factors that alter the delta front position were found to be isostatic uplift and progradation due to sedimentation in the delta and coastal zone. Short-term analysis shows rapid net erosion of the shoreline west of the delta and rapid net progradation east of the delta. The shoreline by the delta has been largely fluctuating and highly dynamic for the last 30 years. Long-term analysis shows no net erosion. The smallest progradation occurred west of the delta, with an overall large progradation in the east. The highest net progradation documented was up to 167 m in the delta front over the last 85 years. The long-term progradation is a result of combined natural accretion and anthropogenic interference. Areas that are already prone to erosion or deposition will likely continue to experience the same development in the future. The Arctic is projected to become warmer with increased precipitation and reduced sea ice. The long-term consequences of climate change are difficult to foresee, although they will likely affect the entire source-to-sink system. Continued monitoring of the system is therefore highly recommended for a further understanding of the glacifluvial catchment system's effect on the river-to-ocean interactions and closing knowledge gaps.

Denne oppgaven er en geomorfologisk og overflatesedimentologisk studie av fem forskjellige steder i det store fjordsystemet Isfjorden, som ligger på det vestlige kysten av Svalbard. Denne studien tar sikte på å få en bedre forståelse av de forskjellige kystområdene i dette bestemte fjordsystemet, analysere endringene over tid for å få en bredere forståelse av hvordan klimaet i endring kan påvirke følsomme kystlinjer på Svalbard. Feltarbeid er utført høsten 2020, og har resultert i detaljerte data om kystendringen på seks forskjellige steder, kombinert med feltobservasjoner i området rundt og den interne strukturen til noen utvalgte kystlandformer. Noen sedimentprøver ble tatt på valgt sted for å tjene som gratis data for analysen. Forbindelsesvannområdene til disse områdene er analysert ved hjelp av satellittbilder for å kunne foreta en mer korrekt analyse av de forskjellige endringene i dagens kystområder. Historiske flybilder fra 1990 har blitt levert av NPI på fem av seks forskjellige feltsteder, disse er analysert for å samle mer informasjon om tidligere endringer i disse områdene, på grunn av dette er det gjort en grundigere analyse av hvordan kysten har vært endret siden 1990 til 2020. Geomorfologisk og overflatesedimentologisk forskning er noe som mangler informasjon på Svalbard, og det er ikke gjort mye forskning i dette landskapet før. Kombinert med det følsomme landskapet på Svalbard, på grunn av geologien, den glasiale historien og de ekstreme værforholdene, kombinert med et skiftende klima som forårsaker økt temperatur, spesielt om vinteren og våren, økt nedbør, tining av permafrost og den økende tykkelsen på det aktive laget. Denne analysen viser at noen av disse utvalgte kystsystemene har opplevd en stor forskjell i kystområdene mellom 1990 og 2020, og noen av disse områdene viser nesten ingen forskjell i denne tidsperioden. Årsaken til endringen og årsaken til manglende endring har blitt diskutert, og noen teorier om hvilke endringer som er gjort, og krefter som gjør endringen har blitt fremhevet. This thesis is a geomorphological and surface sedimentological study of five different locations in the large fjordsystem of Isfjorden, which is located on the western coast on Svalbard. This study aims to get a better understanding of the different coastal areas in this particular fjord system, analyse the changes over time to get a wider understanding of how the changing climate might have an impact on sensitive coastlines on Svalbard. Fieldwork have been conducted in the fall of 2020, and have resulted in detailed data about the coastal change in six different locations, combined with field observations in the surrounding area and the internal structure of some selected coastal landforms. Some sediment samples were taken at selected location, to serve as complimentary data for the analysis. The connecting watersheds to these areas have been analysed by satellite imagery, to be able to conduct a more correct analysis of the different types of change in the modern day coastal areas. Historic aerial photos from 1990 have been delivered by NPI on five out of six different field sites, these have been analysed to gather more information about the past changes in these areas, because of this more in depth analysis have been made on how the coast have changed since 1990 to 2020. Geomorphological and surface sedimentological research is something that lacks of information in Svalbard, and not much research have been done in this landscape before. Combined with the sensitive landscape in Svalbard, because of the geology, glacial history and the harsh weather conditions, combined with a changing climate causing increased temperature, especially during winter and spring season, increased precipitation, thawing permafrost and the increasing thickness of the active layer. This analysis show that some of these selected coastal systems have experienced a large difference in the coastal areas between 1990 and 2020, and some of these areas show almost no difference in this time period. The cause of the change, and the cause of lacking change have been discussed, and some theories on what changes have been made, and forces making the change have been highlighted.

Som en konsekvens av økende fokus på geofarer gjennomføres en storstilt omstilling av infrastruktur og boligmasser i Longyearbyen, Svalbard (78⁰13’N, 15⁰38’E). Permanent erosjon- og flomsikring av Longyearelva ble ferdigstilt høsten 2019, etter en fireårig byggeperiode. Flere organer viste interesse for å igangsette et forskningsprosjekt som kunne resultere i en bedre forståelse av de rådende forholdene i det 22,2km2 store nedbørsfeltet rundt Longyearbyen. Denne masteroppgaven har dermed følgende problemstillinger; - Evaluere det nylig ferdigstilte erosjon og flomvernet. - Bidra til langsiktige observasjoner i Longyearelva, der vannføring, erosjon og sedimenttransport skal kvantifiseres og de respektive kildene skal identifiseres. Feltarbeidet ble gjennomført i perioden fra 5. juni til 15. september og dekket det meste av smeltesesongen i 2020. Vannstand og vannføring ble målt med henholdsvis en vanntrykksensor og punktmålinger med injeksjon av oppløst salt, før forholdet ble uttrykt i likninger. Vannprøver for kvantifisering av transport av suspendert materiale ble innhentet med hjelp av en automatisk ISCO-pumpe mens bunntransport ble overvåket med bruk av fargede markører (kornstørrelsene grus – blokk). Geomorfologisk kartlegging av morenene og det fluviale systemet ble basert på fjernanalyse og feltobservasjoner, med god oppløsning både romlig og tidsmessig. Kalkulering av kontinuering vannføring ga et gjennomsnitt på 1,5m3/s i 2020, der toppene i hydrografen på 8,6m3/s korrelerer med de rekordhøye temperaturene i den siste uken av juni. Høyeste målte konsentrasjon av suspendert materiale (KSM) var 24,1g/l (25.juni) og det spesifikke resultatet for transport av suspendert materiale (TSM) var 1866t/km2/yr. Ekstremverdiene for KSM samsvarer med de første oppsvingene i hydrografen, noe som indikerer en utvasking av lett tilgjengelig sediment. Både KSM og TSM er betydelig høyere enn i relativt tilsvarende nedbørsfelt - betydelig erosjon i morene kan ha økt tilførselen av materiale i tillegg til bygningsarbeid i kanalen. Kapasiteten for bunntransport i Longyearelva er små blokker eller større, ettersom selv de største markørene ble transportert 80m. Sedimentasjonsdammen som hadde kapasitet til 30 000m3 ble fylt og måtte tømmes i etterkant av flommen sent i juli. Plastringen av elvevollene viste bare tegn til skade nedstrøms Bunnbånd 8, som ellers viser tegn til kollaps og store setningsskader, noe som også ble dokumentert på andre bunnbånd. Litologi, byggeprosessen og kanalisering av vannet er elementer som antas å øke temperaturen i permafrosten og dermed redusere den mekaniske styrken i grunnen rundt bunnbåndene - en mulig forklaring på de skadene som har oppstått. Bunnbåndene har til en viss grad oppnådd målet om å hindre bunnsenkning, til tross for utbredte erosjonsgroper og transport av passive markører over bunnbånd 3 og 18. Resultatet av målingene fra 2020 bidrar som planlagt til datagrunnlaget for videre arbeid i et langtidsperspektiv (RIS ID 11641). Den fulle effekten av flomvernet ligger noen sesonger frem i tid, ettersom det antas at systemet trenger tid til å oppnå likevekt mellom transportkapasitet og tilgjengelig materiale. Analyse av termisk data fra elvekanalen og morene er anbefalt for videre forskning. The High Arctic town, Longyearbyen (78⁰13’N, 15⁰38’E), is rearranging its infrastructure as a consequence of increasing geohazards and awareness. After establishing permanent scour and flooding mitigation (sills and riprap) in Longyearelva, several institutions found it interesting to enhance the understanding of the local glaciofluvial system draining the 22.2km2 catchment. Therefore, the objectives for this thesis were to; - Assess the scour and flooding mitigation over the first ablation season since completion. - Quantify discharge, erosion, sediment transport and investigate the associated sources. - Contribute to the long-term monitoring in Longyearelva. Fieldwork was conducted from June 5th to September 15th, covering most of the 2020 ablation season in Longyearelva. Water-stage and discharge rating curves were established from a water pressure transducer and point measurements of discharge from slug injection of diluted salt. Water samples were acquired using an automatic ISCO-pump, and suspended sediment concentration (SSC) was determined gravimetrically and used to calculate suspended sediment yield (SSY). Bedload transport was monitored using coloured passive tracers (pebble to large cobble). Geomorphological mapping of the moraines and the fluvial system was based on remote sensing data with relatively high spatial- and temporal resolution combined with field observations. The hourly hydrograph illustrates an average discharge of 1.5m3/s and peaks up to 8.6m3/s. The peaks correlate with the record high air temperatures in late July. The highest recorded SSC at 24.1g/l coincides with the rising limb of the hydrograph on July 25th and indicates flushing of easily available sediments. The specific SSY was 1866t/km2/yr, and both SSC and SSY were considerably higher than in comparative catchments - erosion and active layer detachments in the moraine could have increased the sediment input combined with construction work. Bedload transport capacity is at least large cobbles, as transport of the largest passive tracers was documented. The sedimentation dam with an initial volume of 30 000m3 had to be excavated to increase the capacity after the late July Flooding. The riprap remained intact with only minor damages downstream Sill 8. Several sills collapsed or subsided, some developed scour holes, and a few remained intact. Lithology, construction work, and channelized water arguably affect the ground thermal regime and thus the mechanical strength of the ground around the sills – which could explain the subsidence and collapse. The scour mitigation limited a general channel degradation despite some scouring holes and transport of passive tracers over Sill 3 and 18. Baseline data for further studies were acquired as planned and contributed to the established monitoring program (RIS ID 11641). It is believed that the system needs time to achieve an equilibrium between capacity and available sediments before the full effect of the scour mitigation can be revealed. An analysis of thermal data in the fluvial channel and the moraines are considered highly interesting for further research.

Snøskred er en viktig geomorfologisk prosess i Arktisk, og snøskredvifter er en påfallende landform som forekommer under fjellplatåene i sentrale Svalbard. Tidligere studier av snøskredvifter i områdene rundt Longyearbyen har bemerket seg de lyse, nylige snøskredavsetningene som er avsatt over eldre, mørkere og mer omfattende skredvifter (Eckerstorfer, 2013; De Haas et al., 2015), men ingen forklaring på denne observasjonen eller oppfølgingsstudier vært utført. De tilsynelatende endringene i skredstørrelse og utløpslengde gjennom Holocen, som er gjenspeilet i fargen på overflateavsetningene til dagens skredvifter, ble undersøkt i denne masteroppgaven. Geomorfologisk kartlegging ble gjennomført i september 2019 og sammenlignet med fjernmålinger for å kvantifisere endringer i størrelse av avsetningslengde mellom de eldre og nyere skredavsetningene. Resultatene viser at de eldre avsetningene hadde i gjennomsnitt 33% lengre utløpslengde. Utløpslengden til snøskredene ble rekonstruert i det to-dimensjonale numeriske snøskredmodellen RAMMS, med det overordnende målet å belyse hvilke klimatiske og meteorologiske forhold som var nødvendige for å gjenskape de historiske skredene. Resultatene fra denne masteroppgaven antyder at de større snøskredene fra tidligere tid, mest sannsynlig var forårsaket av en økning i nedbør, muligens i kombinasjon med en endring i dominerende vindretning. En annen medvirkende faktor kan være en reduksjon av milde perioder i løpet av vinteren i tidligere tid, sammenlignet med dagens klima i sentrale Svalbard. Mangelen på milde perioder vil resultere i mer homogent snølag med færre svake lag i øvre del av snølaget, kan føre til veldig store skred som løsner hele snølaget. I dag løsner skred i den øvre delen av snølaget på grunn av islag. Resultatet fra denne studien antyder også at skred forårsaket av skavler ikke er nødvendig for dannelsen av snøskredvifter i sentrale Svalbard, ettersom en stor skredvifte i Adventdalen tolkes til å ha blitt utviklet av våte flakskred som har løsnet store deler av snølaget, under andre klimatiske forutsetninger. Snow avalanches are important geomorphological agents in the High Arctic, and snow avalanche fans are striking landforms that occurs below the mountain plateau margins of central Svalbard. Earlier studies of avalanche fans in the Longyearbyen area noted that light-coloured, recent avalanche debris is commonly draped on the surface of darker, more extensive and thus older avalanche fans (Eckerstorfer, 2013; De Haas et al., 2015), but no explanation for this observation nor follow-up studies were performed. This apparent changes in avalanche size and runout length during the Holocene, is reflected in the surface colour of the avalanche fans today, was investigated in this thesis. Geomorphological mapping conducted in September 2019 is compared to remote sensing data to quantify changes in fan size and runout lengths between the older and more recent avalanche deposits. Results show that the older deposits has on average 33% longer runout lengths. Avalanche runouts were then reconstructed using the twodimensional numerical avalanche model RAMMS, with the overall aim of elucidating what climatic and meteorological conditions were necessary to produce the larger avalanches in the past. The findings from this study suggest that the larger avalanches of the past were most likely caused by an increase in precipitation, possibly in a combination with a shift in prevailing wind direction. Another contributing factor may be that there were fewer winter warming events in the past compared to today's climate in central Svalbard. Today, avalanche release is restricted to the upper part of the snowpack due internal ice layers. Lack of warming events would result in a more homogeneous snow pack with fewer shallow failure surfaces, which would allow the entire snowpack to fail, resulting in much larger avalanches than are common today. The results of this study also suggest that cornice fall avalanches are not necessarily a requirement for avalanche fan development in central Svalbard, as a large avalanche fan in Adventdalen is interpreted to have been developed by full-depth wet slab avalanches under a different climatic setting than today.

I denne oppgaven er det sett på ulike trekantformede løsmasseskred, med deres utløsning og utvidelse nedover skredløpet. Skredene er valgt ut fra deres form på skredløpet og alle skredhendelsene skjedde i Møre og Romsdal. Skredet i Viromdalen skjedde i 2003, skredet ved Borga var i 2011 og skredene Årset og Vatne skjedde samme dagen i 2013. Målet med oppgaven har vært å finne hvorfor skredene startet og hvorfor de hadde en økende bredde ned fjellsiden. Med dette som utgangspunkt er det gjort ulike topografiske og hydrologiske GIS-analyser, i tillegg til å hente inn korttidsnedbør og døgnnedbør fra ulike nedbørstasjoner i området. Under feltarbeidet er det også tatt en rekke sedimentprøver, der 11 av disse er analysert i denne oppgaven for å se om det er noen sammenhenger med tanke på løsmassene og skredene. For skredene som er undersøkt ser det ut til å være en nær sammenheng mellom intens nedbør og løsnetidspunkt, i tillegg hadde alle skredene et tynt løsmassedekke (40°. Utvidelsen av skredene som er sett på i denne oppgaven har kommet i tilknytning med tynt løsmassedekke, glatt og jevn berggrunn, konvekse terrengformasjoner og terreng som går fra brattere til slakere helning. Selv om alle faktorene ser ut til å påvirke utvidelsen av skredene er en konkav form på terrenget, og spesielt tykkelsen på løsmassedekket dominerende faktorer. Det er også kommet med en teori om at ulike vegetasjonstyper kan virke inn på utvidelsen av trekantskred.

Kandidaten må undersøke Ottem skredet i felt, bruke tilgjengelige data (som f.eks. værdata)for å komme frem til utløsende faktor(er), samt gi en teoretisk beskrivelse. Siden analysen skal samkjøres med Sunndal kommunes ROS-analyse (Risiko- og sårbarhetsanalyse), må kandidaten også sette seg inn i betydningen for ROS-analyse og legge frem resultatene, slik at det kan brukes i den forbindelse. Når skredene på Ottem er vurdert skal kandidaten også vurdere om tilsvarende skred kan forekomme andre steder i Sunndalen. Hvis kandidaten finner lokaliteter som kan gi tilsvarende skred, skal kandidaten vurdere det, også disse vurderingene skal samkjøres med ROS-analysen.