Search

Evju, M., Grainger, M., Olsen, S.L., Roos, R.E., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2023. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre. NINA Rapport 2257. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode, Dracocephalum ruyschiana, er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten (forekomstruter). Populasjonsstørrelse og -struktur ble estimert for hver populasjon hvert år, ved å bruke tettheten av individer i overvåkingsrutene, samt arealet dragehode forekommer på (registrert i forekomstruter langs transekter) innenfor lokaliteten. Populasjonsvekstraten for hver populasjon hvert år ble beregnet som forholdet mellom populasjonsstørrelsen (antall individer totalt) i år t over antall individer i forrige år t ‒ 1. Et gjennomsnitt ble beregnet for hver lokalitet og år, over alle overvåkingsruter på lokaliteten. I tillegg beregnet vi vektede gjennomsnitt av populasjonsvekstraten for hver region, hver naturtype og for alle populasjoner samlet. Vi vektet populasjonsvekstratene per lokalitet med den overordnede populasjonsstørrelsen (i den gitte lokaliteten i det gitte året), og et vektet gjennomsnitt ble deretter beregnet totalt (over alle populasjoner), per region og per naturtype. Denne tilnærmingen gjør at endringer i store populasjoner har mer betydning, mens endringer i små populasjoner har mindre effekt på overordnede vekstrater. Populasjonsvekstratene gir dermed et representativt estimat på endringer i dragehodepopulasjonen innenfor regionen/naturtypen. De 25 populasjonene som inngår i overvåkingen, varierer enormt i størrelse, med estimater på fra ca. 40 individer på den minste til 30 000‒50 000 på den største lokaliteten. Det er store mellomårsvariasjoner i populasjonsstørrelse innad i populasjonene, som gjenspeiles i fluktuasjoner i lokale populasjonsvekstrater. Når man ser alle de 25 populasjonene som inngår i over-våkingen, under ett, er gjennomsnittlig populasjonsvekstrate rundt 0 i alle overvåkingsårene. Det tyder på at på tross av opp- og nedganger lokalt, er dragehodepopulasjonen på et overordnet nivå stabil. Også i de tre regionene er dragehodepopulasjon i hovedsak stabil når man ser alle populasjoner i regionen under ett, med log-vekstrater svært nære 0 i alle overvåkingsårene. Det er ingen forskjeller i populasjonsvekstrater mellom populasjoner på semi-naturlig eng og de på åpen grunnlendt kalkmark. De store mellomårsvariasjonene gjør at bare årlig overvåking over flere år kan avdekke langsiktige trender i populasjonsutviklingen, og gi oss et bedre grunnlag til å forstå årsaken til mellom-årsvariasjonene. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor viktig. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. En slik utvidelse bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Dette vil gi et forbedret kunnskapsgrunnlag for langsiktig forvaltning av dragehode, som en basis for å nå forvaltningsmål for arten og ivareta det genetiske mangfoldet i populasjonens naturlige utbredelsesområder.

Vascular plants and lichens often produce a diversity of carbon-based secondary compounds (CBSCs) to protect them against biotic and abiotic stresses. These compounds play important but often compound-specific roles in community and ecosystem processes by affecting herbivore and decomposer activity. However, our understanding of what drives community-level CBSCs among ecosystems or across environmental gradients is limited.We measured concentrations and compositions of CBSCs for all dominant vascular plant and lichen species present across a 500-m alpine elevational gradient. These measurements were combined with data on species composition and abundance to obtain whole-community measures of plant and lichen CBSCs across the gradient.At the whole community level, plant CBSCs had the lowest concentrations while lichen CBSCs had the highest concentrations at the highest elevations. Further, plant CBCSs shifted from those associated with herbivore defence towards those protecting against light and oxidative stress as elevation increased, while lichen CBSCs showed the opposite pattern.Synthesis. Our findings that individual compounds show contrasting responses to the same environmental gradient highlight the importance of studying qualitative as well as quantitative changes in CBSCs. Further, the divergent responses between vascular plants and lichens reveal that in systems where both groups are abundant, they need to be considered simultaneously to better understand how future environmental changes may impact on ecosystem-level processes.A free Plain Language Summary can be found within the Supporting Information of this article.

Lichens and bryophytes are abundant primary producers in high latitude and high elevation ecosystems, and they play an important role in ecosystem processes such as decomposition and nutrient cycling. Despite their importance, little is known about the decomposability of lichens and bryophytes either among or within species, at the whole community level, or how this decomposability is affected by their functional traits. Here, we studied decomposability of lichens and bryophytes at the community-level and individual species-level (using 21 species and genera) collected from an elevational gradient in alpine Norway. In order to isolate the elevation effect on litter quality, we used a standardized laboratory bioassay to measure decomposability. In contrast to our expectations, we found that community-level decomposability of lichens and bryophytes increased with elevation and thus decreasing temperature. In contrast, phosphorus release from the litter decreased with elevation while nitrogen release was unresponsive. Decomposability was explained by nutrient concentrations, litter pH and primary producer group identity (lichens versus bryophytes) at both the individual species and community levels. Species turnover (changes in species composition and abundance) was the main driver of decomposability across elevation at the community level, despite some of the traits explaining decomposability showing high intraspecific variability. Our study highlights the importance of among-species variation in determining lichen and bryophyte decomposability. Further, the higher decomposability that we found for higher elevations suggests that global warming might result in a shift towards slower decomposable lichen and bryophyte species.