Search

To explore how patients in biopsychosocial pain rehabilitation perceive encounters with interprofessional teams. The focus of this article is to explore how interactions can perpetuate or diminish chronic pain stigma.An ethnographic approach was applied to the study. Participant observation of interprofessional encounters and clinical encounters in a pain rehabilitation ward was undertaken in 2016 (19 weeks). Interviews with 12 professionals and seven patients were conducted. Data were analysed in an abductive process using thematic analysis.The patients perceived their encounters with interprofessional teams as supportive, with implications for pain stigma. This is presented as two themes: (1) being seen as credible, involving patients being believed in and a concept of being overactive at the expense of their own health, and (2) being helped to see their situation in a new light, which involves enthusiasm about changing and challenging views in a process with professionals who were supportive and united across professions.Interprofessional biopsychosocial pain rehabilitation may be an intervention that can diminish internalised stigma in patients suffering from chronic pain. The study contributes to increased understanding of patient perceptions of positive encounters with professionals during a learning process in rehabilitation and of the imbued influence on power relations. This appears to be fundamental to diminishing pain stigma, as the occurrence of stigma is dependent on differences in power.KEY MESSAGESInterprofessional biopsychosocial pain rehabilitation can be an intervention for diminishing internalised pain stigma in patients.Knowledge on how encounters with professionals induce personal learning processes among people with chronic pain.

Avhandlingen er en monografi som viser hvordan livet etter en hjerneskade kan innebære stor angst og utrygghet. For noen kan det føre til selvmordstanker. Men når man finner en måte å leve med skaden på, viser dette seg som et liv knyttet til kulturelle symboler som både kan beskytte mot utryggheten og representere høyverdige verdier. Ulykker, hjerneslag og andre skader i hjernevevet kan føre til problemer med oppmerksomhet, hukommelse, tempo og problemløsing. I denne studien er det brukt etnografisk forskningsmetode der forskeren har deltatt i rehabilitering og intervjuet deltakere med slike skader. Selve hjerneskaden kan føre til opplevelser av gjentatte brudd mellom den enkelte og omgivelsene. I avhandlingen vises det hvordan vanskene utspiller seg og hvordan personene håndterer livet. Det som kalles ”værendets krise”, er en krise i opplevelsen av selve tilstedeværelsen i verden. Krisen kan skape stor angst og tanker om heller å dø enn oppleve denne tilstanden. Personene forsøkte hele tiden å skape kontinuitet i tilværelsen. Mange opplevde et liv med mye kaos. Men de var også truet av skjulte forestillinger om normalitet. Hjerneskader er knyttet til menneskets indre selv, og skaden kan kulturelt sett symbolisere grunnleggende avvik fra normaliteten. Rehabiliteringstilbudet kunne oppleves som et fristed fra samfunnsmessige krav til normalitet, samtidig som deltakerne måtte håndtere sine problemer på samme måte som i samfunnet utenfor for å få nytte av tilbudet. De som unnslapp kaoset og kom videre i livet sitt, knyttet seg til verdier som avviser det moderne samfunnets hektiske jag. De la vekt på naturen, på fred og ro, på kvaliteter ved å leve her og nå og på nærhet til andre. En livsstil bygget på slike verdier kunne bidra til opplevelsen av kontinuitet og trygghet i tilværelsen.