Search

Havn, T.B., Munkeby, J.O., Lennox, R., Karlsen, D.H., Davidsen, J.G., Ulvan, E.M. & Solem, Ø. 2023. Effekten av overvåkingsfiske om høsten på overlevelse og atferd hos laks før og under gyting. NINA Rapport 2253. Norsk institutt for naturforskning. Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene til villaksen kartlegges årlig i over 200 vassdrag i Norge. En av de vanligste metodene som benyttes er analyser av skjellprøver fra fisk fanget med sportsfiskeredskap om høsten. Høstfiske er en metode som blir benyttet i omtrent 50 elver i Norge hvert år. Fisket foregår stort sett på samme måte som ved ordinært fang og slipp fiske med fiskestang, med unntak av at det tas skjellprøver av fisken og at det benyttes kraftigere redskap. Fisk som blir vurdert som rømt oppdrettsfisk avlives, og antatt villfisk blir gjenutsatt. I likhet med fang og slipp fiske om sommeren kan også gjenutsetting om høsten medføre dødelighet og atferdsendringer. Siden høstfiske ofte foregår kort tid før gyting kan det tenkes at risikoen for negative påvirkninger på gytingen er annerledes enn for laks som gjenutsettes om sommeren, siden restitueringsperioden før gyteperioden begynner er kortere. Hvorvidt gjenutsetting under høstfiske medfører dødelighet og påvirker gytingen er lite undersøkt, og ingen tidligere undersøkelser har inkludert en kontrollgruppe som kan brukes til å vurdere om den observerte atferden hos merket fisk er unormal eller ikke. I 2021 ble det gjennomført en undersøkelse for å evaluere effektene av høstfiske på gjenutsatt laks i Orkla i Orkland kommune. Villaks ble fanget, radiomerket og gjenutsatt både om sommeren (n = 34) og høsten (n = 40), og fulgt regelmessig frem til gytingen var gjennomført. Fisken som ble merket og gjenutsatt på sommeren antas å ha tilnærmet normal atferd i gytetiden, og ga et sammenligningsgrunnlag når atferden hos gjenutsatt fisk på høsten skulle vurderes. Dødelighet før og etter gjenutsetting ble registrert. Av 43 laks fanget under høstfiske døde fire (9,3 %), hvorav tre ble avlivet av fiskere på grunn av blødninger i gjellene og én døde etter gjenutsetting. Det meste av dødeligheten skjedde altså før gjenutsetting (tre av 43, 7 %), mens dødeligheten etter gjenutsetting var lav (én av 40, 2,5 %). Ettersom man kan forvente en viss grad av dødelighet ved høstfiske, både før og etter gjenutsetting, er det viktig å vekte denne dødeligheten (og tilsvarende reduserte rogndeponering) opp mot nytten av å ta ut oppdrettslaks fra elva. Hvor store konsekvenser denne dødeligheten har må vurderes for hver enkelt elv før man eventuelt setter i gang høstfisket, noe som er spesielt viktig i elver med små bestander hvor et uttak av fisk kan gjøre at ulempene med høstfiske er større enn fordelene. Analysene av atferd hos laks fanget om høsten ble delt opp i to; 1) i tiden før gyting, det vil si fra fisken ble fanget og merket om høsten frem til start på gyteperioden (fra 7. september til 11. oktober), og 2) i selve gyteperioden (11. oktober til 31. oktober). I tiden før gyting hadde en overvekt av radiomerket høstfisk (69 %) en annen atferd enn fisk merket om sommeren (kontrollgruppen). De fleste av disse høstfiskene gikk lengre nedstrøms eller kortere oppstrøms enn fisk i kontrollgruppen. Det var også en tendens til at denne effekten var større hos fisk som ble merket nært gyteperioden enn de som ble merket tidlig i september, selv om dette ikke var statistisk signifikant. I selve gyteperioden så det ut til at laksen hadde normal gyteatferd, og det ble ikke funnet noen forskjell i bevegelsesmønster mellom høstgruppen og kontrollgruppen, hverken for totalt samlet forflytningsdistanse eller gjennomsnittlig forflytning per dag. Dette tyder på at gjenutsetting ikke påvirket atferden i gyteperioden i stor grad, og at fisken mest sannsynlig deltok i gytingen. Inkluderingen av en kontrollgruppe i undersøkelsen i Orkla gjorde at vi kunne vise at høstfiske ser ut til å gi en kortvarig atferdsmessig forstyrrelse hos fisken, og at dette kan påvirke hvor i elva de gyter. Det er usikkert hvor stor denne effekten eventuelt er, da forskjellen i forflytning mellom fisk i gruppene var relativt liten i antall meter. Det var heller ingen tydelige tegn på at høstfiske hadde en negativ effekt på atferden under selve gytingen. Likevel viser våre resultater at høstfiske bør avsluttes i så god tid som mulig før gytingen begynner, og at to uker før er et absolutt minimum. Det bør også tas med i denne beregningen at gytetidspunktet i en elv kan variere fra år til år, slik at det kan være fornuftig å vurdere en tidligere stopp på høstfiske enn to uker før antatt start på gytetiden.

Næsje T.F., E.M. Ulvan, O.T. Sandlund, T.B. Havn., M. Berg, Ø. Kanstad Hanssen, B. A. Hellen og H. Skoglund 2021. Test av drivtelling til bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. NINA Rapport 2033. Norsk institutt for naturforskning. Målsettingen for undersøkelsene var å fremskaffe kunnskap for å vurdere metodiske usikkerheter, begrensninger og muligheter med sikte på forbedring av drivtelling som metode for bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. I 2019 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norwegian Research Centre (NORCE) og Rådgivende biologer (RB) åtte drivtellinger i Eira, mens NINA i 2018 og 2019 gjennomførte sju repeterte drivtellinger i Orkla. Ved de repeterte tellingene ble alle observerte gytefisk av laks og sjøørret registrert og klassifisert. Den samme elvestrekningen ble undersøkt av likt antall drivtellere ved alle syv tellinger. I Orkla gjennomførte i tillegg NINA og Skandinavisk naturovervåking i 2018 undersøkelser for å beregne sannsynligheten for å observere laks merket med eksternt synlige radiosendere og Peterson disk-merker. Dette gjorde det mulig å sammenligne effekter på antallet registrerte laks og sjøørret av ulike variabler som sikt under vann, tidspunkt for tellingen med hensyn til antatt gytetid og ulike mesohabitat (strykpartier, kulper o.l.) i elva. Undersøkelsen sammenlignet også variasjon i arts- og størrelsesklassifisering mellom tellelagene, ved gjentatte tellinger av samme institusjon og ulik praksis mellom institusjonene med hensyn til utøvelsen av metoden. Antallet laks og sjøørret registrert i hver tellerunde i Eira varierte mellom 1265 og 1729 fisk, dvs. det laveste antallet var 27 % lavere enn det største. Laveste antall laks (644) var 32 % lavere enn det største (947). For sjøørret var laveste antall (478 fisk) 49 % lavere enn det største (941 fisk). Undersøkelsen viser at store dype kulper kan medføre variasjoner i resultatene. Det var ingen klar trend over tid i antallet observasjoner av laks, og heller ikke mellom tellingene utført i oktober og i hovedperioden for laksens gyting i november. Derimot synes antallet sjøørret å avta i november når antatt hovedperiode for sjøørretgyting er passert. Mens det var liten forskjell mellom tellelagene mht. antall registrerte laks, var det større forskjell med hensyn til sjøørret. Størrelsesklassifisering av laks (små-, mellom- og storlaks) varierte mellom de ulike tellingene. Andelen smålaks varierte fra 39 til 65 %, andelen mellomlaks fra 27 til 49 %, og andelen storlaks fra 6 til 15 %. Dette er blant annet viktige parametere for å kunne fastslå antall kg hunnfisk av laks i elva og dermed oppnåelse av gytebestandsmål. Tellingene i Orkla foregikk under dårligere sikt enn standardkravene, og i 2018 også til dels vanskelige vannføringsforhold. Undersøkelsene ble gjennomført på en mindre del av lakseførende elvestrekning, dvs. at fisk fritt kan svømme ut og inn av undersøkelsesområdet. Det var stor variasjon i telleresultatene. Antall laks varierte mellom 305 og 958 i 2018, og mellom 216 og 500 i 2019, og for sjøørret mellom 128 og 203 i 2018, og mellom 188 og 367 i 2019. Dersom tellingene under den dårligste sikten utelates, ble variasjonen mindre i antall registrerte fisk. Siktforholdene påvirker også klassifiseringen til art. Det ble registrert en høyere andel sjøørret under de dårligste siktforholdene. Også for klassifiseringen av fiskestørrelse og bestemmelse av fiskens kjønn var avviket større med dårlig sikt i vannet. Dette vil påvirke beregnet mengde hunnfisk og dermed også oppfyllelse av gytebestandsmål. Variasjonen i antall kilo hunnfisk har konsekvenser for beregninger av graden av oppnåelse av gytebestandsmål. Det er derfor viktig å oppgi mulige kilder til variasjon og antatt presisjon på data ved drivtellingene slik at det kan tas med i vurderingene av resultatene og råd til forvaltningen. Det er behov for å samordne institusjonenes praksis når det gjennomføres drivtellinger. Metoden er avhengig av enkeltpersoners subjektive vurderinger. Denne årsaken til variasjon kan reduseres med økt standardisering av rutiner og praksis.

There is a concern that the ecosystems around the world are suffering from fragmentation. Ecosystems such as rivers have lost their connectivity to a large extent due to hydroelectric dams with no or insufficient passways for the natural flow of organisms, matter and energy. The Atlantic salmon, Salmo salar, is anadromous, migrating up rivers to spawn as adults and downstream to the sea as juveniles to feed. Before entering the sea, juveniles go through a parr-smolt transformation which alters their behavior, morphology, and physiology. Using radio telemetry, we assessed how the degree of smoltification, in combination with migrational timing and the juvenile’s size, affected their migration. Overall migratory success was found to differ significantly across the range of smoltification, with more fully smoltified juveniles having the highest probability (94%) of reaching the sea. No relationship was found between smoltification status and average migrational speed or delays when passing a dam. Migrational timing was also correlated to migrational success, with earlier juveniles being 50 % more likely to reach the sea than those leaving 2-3 weeks later. All of the tagged juveniles (28) that passed the dam were delayed by an average of 1,32 km/h relative to their median speed in the river, and 18 of the juveniles made it down to the sea. No effect of migrational timing was found with average migrational speed or with dam delays however. Unexpectedly, larger lengths were correlated with slower average migration speeds and greater delays when encountering a dam. This new knowledge about the degree of smoltification and its relation to migration success can help river management to direct their efforts in the right direction to strengthen salmon populations. Ekosystem som älvar och åar har i stor utsträckning förlorat konnektiviteten till följd av vattenkraftverk med otillräckliga passager för det naturliga flödet av organismer, materia och energi. Atlantlax Salmo salar är en anadrom fisk vars livscykel kräver att den vandrar mellan olika habitat. Den vandrar upp i vattendrag som vuxna för att leka och ut till havet som unga för att äta. De unga laxarna går igenom en utvecklingsprocess (smoltifiering) innan de simmar ut i havet vilket förändrar deras beteende, morfologi och fysiologi. Med hjälp av radiotelemetri bedömde vi hur graden av smoltifiering i kombination med timing och storlek påverkade deras nedströmsvandring. Vi såg en avsevärd skillnad inom dem olika smoltifierings graderna och en lyckad nedströmsvandring, de fullständigt smoltifierade fiskarna var mest sannolika att klara nedströmsvandringen (94%). Inget samband hittades mellan smoltifieringsgrad och genomsnittliga vandringshastigheten genom ån eller förbi ett vattenkraftverk. En lyckad nedströmsvandring var relaterad till tid och vi fann att de som vandrade tidigt hade 50% större chans att nå ut till havet än de som lämnade 2–3 veckor senare. Alla radiomärkta fiskar (28) som passerade vattenkraftverket vart försenade med -1,32 km/h jämfört med deras genomsnittliga hastighet, av 48 märkta fiskar klarade sig 18 ut till havet. Oväntat nog var längre längd relaterat till större förseningar både i medianhastighet och vid passage av en damm. Den här kunskapen om sambandet mellan smoltifieringsgrad och lyckad nedströmsvandring kan förbättra insatser som görs i åar och älvar för att optimera för djur och natur.

Havn, T.B., Solem, Ø., Kraabøl, M., Ulvan, E.M., Holthe, E., Puffer, M., Thorstad, E.B. & Økland, F. 2018. Vandring hos sjøørret i Driva etter etablering av fiskesperre. NINA Rapport 1416. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestanden i Driva har vært smittet med parasitten Gyrodactylus salaris siden midten av 1970-tallet. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er det ved Snøvassfossan etablert ei fiskesperre som skal stoppe oppvandring av all fisk. Formålet med denne langtidssperra er å hindre framtidig produksjon av laks oppstrøms sperra. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger smoltifiserer og vandrer ut, vil vassdragsavsnittene oppstrøms sperra bli fri for både for verter og parasitter. Etter at smitteforekomst i øvre og midtre deler av vassdraget er fjernet gjennom sanering, vil det gjennomføres kjemisk behandling i de nedre delene av vassdraget. Fiskesperra vil bli fjernet så snart Driva og øvrige deler av smitteregionen er friskmeldt. Siden sjøørret ikke er langtidsvert for Gyrodactylus salaris vil det i tiltaksperioden gjennomføres en rekke bevaringstiltak for å sikre en livskraftig bestand av sjøørret i Driva. Ett av tiltakene er å flytte sjøørret over fiskesperra slik at den kan ta i bruk områdene ovenfor. Vassdragsavsnittene oppstrøms sperra utgjør omtrent 70 % av anadrom strekning, og det er derfor viktig at sjøørret som flyttes opp tåler håndteringen og vandrer opp til de tilgjengelige gyteområdene. Siden sjø-ørretbestanden i Driva har en høy andel flergangsgytere, er det også viktig at utvandrende sjø-ørret overlever passering av sperrestedet etter endt gyting. Formålet med prosjektet var derfor å (1) undersøke atferd og overlevelse hos nedvandrende støing over sperra, og (2) kartlegge oppvandring, overlevelse og fordeling i vassdraget oppstrøms fiskesperra hos oppflyttet sjøørret. I mai 2017 ble 29 støinger av sjøørret og seks støinger av laks fanget på sportsfiskeutstyr ovenfor sperra, radiomerket og gjenutsatt. I september 2017 ble 44 oppvandrende sjøørret fanget i fisketrappa ved sperra, radiomerket og satt ut enten rett oppstrøms sperra (18 individer) eller ved Romfo bru (26 individer). Fiskens atferd, fordeling, passering av sperra og utvandring ble registrert av fem automatiske loggestasjoner plassert ved sperra og andre strategiske steder i vassdraget. I tillegg ble fiskens posisjon i elva registrert ved noen manuelle peilinger ved bruk av bil, inkludert i gytetida. Alle støingene som passerte fiskesperra under utvandring om våren overlevde på kort sikt. Langtidsoverlevelsen var også høy, siden 76 % av sjøørreten returnerte til elva etter sjøopphold på 57-116 dager. Noen av de oppvandrende fiskene passerte sperra etter gyting om høsten, men på grunn av en begrenset studieperiode og batteriliv på radiosenderne er det vanskelig å gi et presist estimat på overlevelse hos disse. Selv om overlevelsen hos radiomerket fisk under nedvandring var høy, viser funn av annen død fisk på sperrerista at det forekommer en viss dødelighet. Trolig vil jevnlig rensing av rista for trær, kvist og annet materiale redusere denne dødeligheten. All sjøørret som ble flyttet opp overlevde håndtering og merking, men de hadde forholdsvis korte vandringsavstander videre oppover i vassdraget. Mesteparten fordelte seg på kjente gyteplasser opp til Grensehølen nedstrøms Gråura. Lengste vandringsavstand oppstrøms fra utsettingsstedet var 26 kilometer og ble registrert for seks fisker som oppholdt seg ved Detlia i gytetida. Enkelte av fiskene vandret betydelig kortere, og åtte fisker ble værende i området like oppstrøms fiskesperra. I tillegg vandret to fisk nedstrøms over fiskesperra før gytetiden, og eventuell gyting var derfor trolig nedenfor sperra. Årsaker til at fiskene vandret kort kan være at de ble flyttet over sperra sent i sesongen, og at vannføringen og temperaturen var lav og varierte lite frem til gyting. I tillegg kan håndteringen i forbindelse med oppflytning og radiomerking føre til kortere vandringsavstand. Imidlertid var det en tendens til at fisk som ble satt ut på Romfo vandret lengre fra utsettingsstedet enn de som ble satt ut rett ovenfor sperra. Flytting av fisk et stykke oppstrøms sperra kan dermed bidra til en bedre fordeling av gytefisk over et større område.

Fangst, atferd og andeler av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden og Namsenvass-draget har blitt undersøkt i årene 2012 til 2014. Hovedmålsettingen med undersøkelsene har vært å skaffe kunnskap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene har vært å:  Vurdere dagens metoder for beregning av andel rømt oppdrettslaks i gytebestan-der av villaks  Sammenligne andel rømt oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med andel som vandrer opp i Namsenvassdraget  Sammenligne fangst per innsats for rømt oppdrettslaks og villaks i elva  Sammenligne vandringsmønsteret til rømt oppdrettslaks og villaks i elva  Sammenligne fordeling og atferd til rømt oppdrettslaks og villaks i gytetida  Undersøke tidspunktet for innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Nams-fjorden  Forbedre grunnlaget for målrettet oppfisking av rømt oppdrettslaks i elva Sammenhenger mellom fangst i kilenot og fangst i Namsen Det var sammenheng mellom hvor mye vill mellomlaks og storlaks som fanges i kilenøtene Namsfjorden og fangstene i sportsfisket i Namsenvassdraget. Undersøkelser i 2013 indi-kerte en sammenheng med en forsinkelse på en uke fra kilenøtene til elvefangstene for mellomlaks og storlaks. Detaljerte undersøkelser i 2014 viste en sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst per innsats i midtre deler av Namsen med en forsinkelse på ca. 9 dager for mellomlaks og ca. fem dager for storlaks. Kilenotovervåkning i sjøen kan derfor gi en tidlig indikasjon på mengden vill mellomlaks og storlaks i vassdraget Andeler rømt oppdrettslaks i kilenot- og elvefangster Det var 5,7 % og 5,0 % rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i henholdsvis 2013 og 2014. Mesteparten av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i kilenøtene senere i sesongen enn villaksen. I 2013 ble 74 % av all oppdrettslaksen fanget i slutten av juli til medio august (ukene 31-33), mens i 2014 ble 52 % av all oppdrettslaks fanget i disse ukene. Namsen, Namsenvassdraget, Namsfjorden, Nord-Trøndelag, villaks, rømt oppdrettslaks, kilenotfangst, radiotelemetri, fangst per innsats, stangfiske, gytetid, atferd, andel i fangst, andel i bestand © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

In Sweden, the Wels catfish (Silurus glanis) is a protected species and exist in only three known water systems in the country. With spawning habitats being destroyed by human activities, it is important to know more about the Swedish catfish’s reproductive behaviour and habitat preferences in order to protect the species. In this report, catfishes tagged with transmitters was tracked using radio telemetry, day and night for two weeks in Lake Båven during the spawning period. Habitat data on the depth, bottom hardness and vegetation was collected in known and potential spawning areas in the lake using an echo sounder. Habitat preference analysis indicated depth and bottom hardness as important factors when catfishes chose spawning habitat. The analysis did not indicate vegetation to be important. Habitat data from spawning positions of tagged catfishes was used to identify other sites suitable for reproduction in nearby areas. Home range during spawning was calculated for two catfishes and was found to be 1.05 and 1.35 ha. Based on this information and the identified sites suitable for spawning, the total available spawning habitat in the study area was found to be enough for 12 to 15 catfishes. This is relatively few, and indicates that additional spawning sites would benefit the population.

Undersøkelsene i Namsfjorden og Namsenvassdraget er en videreføring av undersøkelser som ble påbegynt i 2012, og videreføres i 2014. Denne rapporten er derfor en framdrifts-rapport fra undersøkelsene. Hovedmålsettingen med undersøkelsene er å skaffe kunn-skap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av den reelle andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene har vært å:  Vurdere sikkerheten i dagens metoder for beregning av andel oppdrettslaks i gyte-bestander av villaks.  Sammenligne bitevillighet og fangsteffektivitet for oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne vandringsmønsteret til oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne fordeling og atferd til oppdrettslaks og villaks i gytetida.  Sammenligne antall oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med antall som vandrer opp i nærliggende elver.  Undersøke tidspunktet for innvandring til fjorden av villaks og oppdrettslaks.  Bedre grunnlaget for målrettet oppfisking av oppdrettslaks i elva. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Namsfjorden ble undersøkt med fangst av laks i to doble kilenøter fra 16.05. til 10.09.2013. Maskevidden som ble benyttet (58 mm) medfører fangst av få laks mindre enn ca. 57 cm totallengde, og små laks var derfor un-derrepresentert i fangstene. I kilenøtene ble det totalt fanget 1046 villaks, 65 rømt oppdrettslaks, 6 kultiverte laks og 15 laks med usikkert opphav. Rømt oppdrettslaks vandret senere inn Namsfjorden enn villak-sen. Villaks ble hovedsakelig fanget mellom 27.05. og 11.08., mens rømt oppdrettslaks ble hovedsakelig fanget mellom 29.07. og 18.07. Blant villaksen var 14 % smålaks (< 66 cm), 64 % mellomlaks (66-88 cm) og 22 % storlaks (> 88 cm). Blant oppdrettslaksen var 11 % smålaks, 78 % mellomlaks og 11 % storlaks. Lengden til ensjøvinter villaks varierte mellom 52 og 73 cm (gjennomsnitt 62 cm), mens lengden til tosjøvinterlaks varierte mellom 57 og 101 cm (gjennomsnitt 76 cm), og lengde-fordelingen til tresjøvinterlaks varierte fra 66 til 114 cm (gjennomsnitt 88 cm). Det var til dels stort overlapp i lengden til sjøvinterårsklassene, hvor 43 % av tosjøvinterlaksen hadde lengder som lå innenfor lengdefordelingen til ensjøvinterlaks, mens 92 % av tresjøvinter-laksen hadde lengder som lå innenfor lengdefordelingen til tosjøvinterlaks. Namsen, Namsenvassdraget, Namsfjorden, Nord-Trøndelag, villaks, rømt oppdrettslaks, kilenotfangst, atferd, radiotelemetri, fangst per innsats, stangfiske, gytetid © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunn: Alle elvekraftverk har et definert inntaksområde for vann som ledes nedstrøms gjennom trykksjakter og turbiner for kraftproduksjon. Foran disse vanninntakene er det installert varegrinder som beskytter turbinene mot større objekter som kommer flytende med vannet. I mange tilfeller er turbinpassasje den eneste tilgjengelige vannveien for nedstrøms vandrende fisk. Valg av lysåpning i varegrinder foran turbininntakene har hittil først og fremst blitt gjort som følge av driftsmessige forhold av kraftverkseieren, og det har vært lite fokus på varegrinder som bevarings- og fiskeforsterkningstiltak i norske regulerte vassdrag med elvekraftverk. Dette til tross for at det har vært et tema i internasjonale fagjournaler i årtier. Varegrindene ved Hunderfossen kraftverk ble skiftet ut i løpet av vintrene 2009/10 og 2010/11. De gamle varegrindene hadde en lysåpning på 6 cm, mens de nye grindene har en lysåpning på 10 cm mellom de vertikalstilte elementene. Nedvandrende smolt kan passere med lysåpning 6 cm og med en åpning på 10 cm er det mulig for de fleste gytevandrende Hunderørretene å passere gjennom varegrindene under returvandringen mot Mjøsa. Fra et fiskebiologisk ståsted er det ikke ønskelig at hverken smolt eller støing passerer gjennom turbinen. Dette kan føre både til akutt dødelighet og skader med langtidsvirkning. For smolt som skal vandre videre gjennom Lågendeltaet med mye rovfisk (gjedde, abbor og lake) kan turbinpassasje føre til at de blir mer utsatt for predasjon. Hensikten med studiet var å undersøke om skifting til varegrind med større lysåpning (10 cm) gir økt risiko for at utgytt ørret (støing) og smolt passerer gjennom turbinene. Gytefiskundersøkelsen ble gjennomført høst og vår. Smoltundersøkelsen ble gjennomført om våren uten slipp av vann gjennom flom- og isluker, og resultatene er sammenlignet med tilsvarende telemetristudier i 1998. Videre er det undersøkt gytevandringer og gytested for radiomerket gytefisk oppstrøms dam og returvandring mot dam etter gyting. For utgytt ørret er det undersøkt terskelverdier for vannslipp over isluka i forhold til nedvandring forbi dammen og videre nedvandring gjennom minstevannføringsstrekningen til Fåberg. Materiale og metode; Til sammen ble det radiomerket 49 voksne Hunderørret fanget i fisketrappa ved Hunderfossen og 50 stk to-årig smolt fra settefiskanlegget ved Hunderfossen som alle ble satt ut ovenfor dammen. De radiomerkede ørretene ble peilet både manuelt og ved to automatiske dataloggingsstasjoner nedenfor Hunderfossen dam. Det ble gjennomført to forsøk med ulike vannslipp over isluka for å avdekke laveste funksjonelle terskelverdi og effekten av et kontinuerlig vannslipp på 5 m3/s over isluka i tre døgn. Resultater voksen ørret: Oppstrøms vandringer og gyteområder ble registrert for 40 gytevandrende Hunderørret. Gyting ble registrert på følgende syv lokaliteter; Strømshugguet ved Rybakken (3 stk), Øyer ved Tingberg (17 stk), Sæterfossen ved Skarsmoen (6 stk), Hovdefossen (1 stk), Tretten fra Lybekkstrømmen og ned til Hovdefossen (7 stk), Tretten ved Bådstø (5 stk) og Frya (1 stk). Dette er hovedsakelig de samme gyteplassene som er registrert tidligere. De mest intense periodene for returvandring foregikk i to puljer på henholdsvis høsten og våren; 10. – 31. oktober 2011 og 24. – 25. mai 2012. Det første forsøket med vannslipp over isluka avdekket en minste terskelverdi for på 3 m3/s for passasje av utgytt ørret. Dette tilsvarer et vannsøyle på 28 cm over lukekanten. Det andre lukeforsøket med 5 m3/s i tre døgn viste at 41,7 % av utgytt ørret foran turbininntaket passerte isluka i løpet av første døgnet, og 83,3 % hadde passert etter tre døgn. Background: All run-of-river hydro power plants have a turbine forebay area in which production water is drawn into the turbine shafts. In front of the intake shafts there are trash racks to avoid entrainment of coarse woody debris. In many cases the turbine waterway is the only available passage route for downstream migrating fish. The choice of spacing between the trash rack beams is generally based on operational considerations by the power plant owner, and only rarely considered in a conservational context by the authorities despite the fact that this has been an international research topic for decades. The old trash racks spaced 6 cm at Hunderfossen power plant was replaced with new and 10 cm spaced racks in 2009/10 and 2010/11. A 10 cm spacing provide very limited physical hindrance for migrating fish to pass the trash racks and enter the turbines. From a fisheries management point of view it is not desirable to allow neither smolts nor kelts of any species to pass through turbines due to the risks of instant mortality and long term damages. The lower reaches of River Gudbrandsdalslågen contain abundant populations of predator species like pike, perch and burbot which have the capacity to inflict delayed mortality through predation on damaged and perplexed smolts. The purpose of this study was to examine whether the effect of increased spacing between the steel elements of the trash rack (from 6 to 10 cm) inflicted increased risk of turbine entrainment of trout kelts and smolts. The kelt surveys were conducted in autumn and spring, and smolt surveys were done in early spring without release of spillwater through the spillways. The effect from increased spacing is evaluated by comparing findings from previous telemetry studies in 1998. In addition the study revealed spawning locations above the Hunderfossen dam, and further explored the lower threshold values for downstream passage of kelts through the iceand trash spillway. Material and methods: In total 49 adult trout were captured and tagged during their upstream migration in the fishway, and 50 hatchery-reared 2-year-old smolts were radio-tagged and released above the dam. Tracking was performed manually and by two automatic data logging stations. Two trials involving different water discharges through the ice- and spillway were conducted in order to reveal the lowest functional discharge required for downstream passage of kelts, and the effect of 3-days release of 5 m3/s during the migration period. Results adult trout: The spawning sites for 40 trout were recorded between Rybakken in Øyer and Frya in Sør-Fron. The most intense return migration periods for kelts occurred in autumn (10-31 October) and spring (24-25 May). The lowest water discharge required for passing kelts through the ice- and trash spillway was 3 m3/s, which correspond to a 28 cm water column over the spillway crest. Release of 5 m3/s during a 3 days period (day and night) resulted in a passage efficiency of 41.7 % after the first day, and 83.3 % after three days. However, only two (20 %) out of 10 trout that successfully passed the spillway continued further downstream migration towards Lake Mjøsa during the lowest regulated water flow, one trout migrated downstream during an artificial freshet, and the remaining 7 trout over-wintered in the pools below the dam. Results smolt: In total, 50 radio tagged smolts were released at Granrudmoen Øyer on May 16, and unlike the results from smolt studies in 1998, many of them migrated directly towards the turbine intake. First records of smolt passage on the ADS station at Fåberg was on May 17 0739 am. In total 27 smolts were logged at this ADS station, and no records were detected on the ADS station on the regulated river section. The smolt passages at Fåberg occurred between 17 and 28 May, and 67 % had passed Fåberg within 4 days after release at Granrundmoen. Smolt migration took place during nighttime. The remaining 23 smolts were either killed in the turbines or passed the ADS station without being recorded. It is concluded that probably all smolts passed the power plant by descending through the turbines. The data does not provide sufficient power to estimate mortality from turbine passage. Conclusions and recommendations for kelts: The return migration of kelts from the spawning grounds occurs in two heats; during, and shortly after, spawning in October and in the early phase of the spring flood in May. Release of 5 m3/s over three days resulted in 83.3 % passage efficiency of kelts, but 70 % of the passing kelts over-wintered in the pool below the dam, and only 30 % migrated to Lake Mjøsa. Aborted downstream migration may be a result of the 3-4 m free fall down to the concrete channel and friction damages to the skin, mucus and eyes during the descent. It is also recommended that the ice- and trash spillway is actively maneuvered to provide sufficient passage opportunities for kelts. The lower threshold value for kelt passage over the spillway crest was 3 m3s-1, which corresponds to a 28 cm water column. It is recommended that the ice- and trash spillway should release 5 m3s-1 from 5 October to 5 November each year. The height of the free fall from the spillway crest to the concrete channel floor should also be reduced to avoid injuries affecting the motivation to migrate. The concrete channel and the rock formations in the lower parts should be smoothed. Conclusions and recommendations for smolts: Compared to previous investigations when the old trash rack was present, hatchery-reared smolts quickly migrated towards the turbine forebay and descended without hesitation. This behaviour is interpreted as an effect of the new and coarser trash rack spacing. Whether these findings are representative for wild smolts is not clear, and similar investigations for wild smolts should be conducted. It is also recommended all hatchery-reared smolts are released below Hunderfossen dam to avoid losses from turbine mortality. Further, if wild smolts perform similarly, it is necessary to establish measures to prevent or reduce turbine entrainment of wild smolt. These include reduced rack spacing either as a permanent arrangement, or a temporary and removable rack to be installed during migration season. Selected measures and arrangements should be evaluated through further migration studies on wild and hatchery-reared smolts. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Vattenkraftstationer, med dammar och turbiner, utgör hinder för nedströmsvandrande smolt. Syftet med denna studie var att undersöka turbindödligheten för öringsmolt (Salmo trutta) vid två kraftstationer, de befintliga ytlänsarnas avledningseffekt och om effekten kunde förstärkas genom mörkläggning i form av övertäckning av kraftkanalen med en presenning vid turbinintaget. Utöver detta var avsikten även att undersöka om det fanns något samband mellan smoltgrad och smoltens förmåga att förflytta sig mot havet. I Emån i Småland fångades 46 öringsmolt som radiomärktes och sattes ut vid två kraftstationer och pejlades dagligen i sex veckor. Det var en större dödlighet vid den övre stationen än vid den nedre. Ytlänsen vid den nedre stationen hade en klart avledande effekt, men inte ytlänsen vid den övre stationen. Samtliga smolt som valde passage via isutskovet, gjorde det när kraftkanalen vid turbinintaget var övertäckt med presenning (d.v.s. ljusintensiteten minskades kraftigt). Det gick inte att påvisa någon skillnad mellan låg och hög smoltgrad eller tidig och sen utsättning för fördröjning vid den ena kraftstationen, inte heller för förflyttning efter de två kraftstationerna. Hydropower plants, with dams and turbines, form obstacles to smolts migrating downstream. The purpose of this study was to investigate turbine-induced mortality of brown trout (Salmo trutta) smolts at two power plants, guidance efficiency of existing diverters and whether the effect was enhanced by reducing light levels at the turbine intake by covering the power plant channel with an opaque tarpaulin. Furthermore, the aim was to investigate whether there was a relationship between smolt status and the smolts’ ability to move towards the sea. In the River Emån in Småland 46 trout smolts were caught, radio-tagged, released at two power plants and tracked daily for six weeks. There was a higher mortality at the upper power plant than at the lower one. The diverter at the lower power plant had a statistically significant guiding effect, but the diverter at the upper power plant did not. All of the smolts that chose passage through the trash gate did so when the power channel was covered with tarpaulin (i.e. light levels were greatly reduced). There was no evidence that smolt status or release date would affect passage times at the upper station, nor did smolt status affect swimming speeds downstream of the two power stations. Cost-Benefit Analysis of River Regulation