Search

Additional file 1. Breed overview for envenomated dogs and healthy control dogs.

Additional file 1. IHC score of CD3, CD18, Ki67 and β-catenin in tumor- and control samples.

Background: Envenomation by the European adder (Vipera berus) is common in dogs in Europe. Cardiac arrhythmias occur but clinical studies of envenomated dogs are limited. Objectives: To describe arrhythmias in dogs within 48 hours of envenomation, and investigate associations between arrhythmia grade, serum troponin I (cTnI), and snakebite severity score (SS score). Animals: Twenty-one client-owned dogs bitten by V berus. Methods: Prospective cohort study of envenomated dogs. Ambulatory electrocardiograms were recorded from presentation to 48 hours after snakebite, and arrhythmias graded 0 to 3 based on frequency and severity. Serum cTnI was measured at presentation, 12 hours, 24 hours, 36 hours, and 14 days after bite. An SS score of 1 to 3 was recorded at admission and based on clinical examination. Results: All dogs survived. Twelve dogs (57%) developed arrhythmias, all of which were ventricular in origin. Severe complex ventricular arrhythmias (VAs) were observed in 6 dogs (29%). Eighty-one percent of dogs (n = 17) had increased cTnI concentrations at 1 or more time points. Dogs that developed arrhythmias had significantly higher concentrations of cTnI at 12 hours (1.67 [0.04-32.68] versus 0.03 [0.01-0.052]; P = .002), 24 hours (1.88 [0.2-14.23] versus 0.06 [0.01-2.06]; P = .009), and 36 hours (3.7 [0.02-16.62] versus 0.06 [0.01-1.33]; P = .006) after bite compared to those that did not. Contingency table analysis showed that SS score was not significantly associated with arrhythmia grade (P = .9).

Hoggormen, Vipera berus, er den eneste giftige slangen i Skandinavia. Hoggormbitt er en vanlig sesongavhengig årsak til at hunder kommer akutt inn på dyreklinikker. Det finnes få studier som beskriver karakteristikker hos hunder bitt av hoggorm og omstendighetene rundt bittepisoden. Formålet med denne bacheloroppgaven var å redegjøre for hunder bitt av hoggorm ved å se på fenotypiske karakteristikker som hunderase, alder, kjønn og vekt. Sekundært ønsket vi å kartlegge sesongvariasjon og tidspunktet på dagen hundene ble bitt. Materialet i denne retrospektive studien er gjennomført på bakgrunn av tre datasett av hunder bitt av hoggorm på Østlandet i 2006-2009, 2017-2019 og 2020. Det sammenfattende studiematerialet består av 222 hunder. Resultatene våre tilsier at rasegruppen stående fuglehunder kan være mer utsatt for hoggormbitt sammenlignet med andre hunderaser. Gjennomsnittsvekten blant hundene var 21,8 kg og gjennomsnittsalderen var 4 år. I studiematerialet var det en overrepresentasjon av tisper. Videre viste resultatene at de fleste hundene ble bitt i hoderegionen i mai-august i tidsrommet 12.00-16.00. Det er en sammenheng mellom observert hoggorm og tid til ankomst hos veterinær. Eierne som observerte hoggormbittet oppsøkte veterinær raskere sammenlignet med eierne som ikke observerte bittepisoden. Våre funn viser at fenotypiske egenskaper kan ha betydning for om hunden blir bitt av hoggorm.

Envenomation of dogs by the European adder (Vipera berus (V. berus)) is a common emergency in veterinary practice in Europe. Despite its common nature, little research exists regarding the clinical effects of this type of snakebite in dogs. In this thesis, clinical and clinicopathological effects were prospectively and longitudinally assessed in dogs envenomated by V. berus with an emphasis on cardiac, renal and haemostatic systems. Whether severity of initial clinical signs might give an indication as to the subsequent development of effects on these body systems, was also of interest. Dogs naturally envenomated by V. berus and presenting to the small animal clinics at NMBU Oslo, Evidensia Oslo Dyresykehus, Anicura Dyresykehus Oslo and Anicura Jeløy Dyresykehus, during 2017 and 2018, were recruited to the studies. A total of 60 envenomated dogs were included in different parts of the project and were assessed at five timepoints after bite, from presentation to the clinic to two weeks after bite. Data collection involved severity scoring of clinical signs, continuous 48- hour ambulatory electrocardiography (ECG), serum cardiac troponin I (cTnI, a cardiac injury biomarker) measurement, serum and urine biomarkers for kidney function and injury, and plasma coagulation parameters. The main findings were: - During the first 48 hours after envenomation, a large proportion of dogs developed myocardial injury, detected as a ventricular arrhythmia (12/21, 56%) or increased cTnI concentrations ( 17/21, 81%). Severe arrhythmias were detected in 6 of 21 (29%) dogs. Myocardial injury appeared to have resolved 14 days after bite (Paper I). - There was evidence of mild, transient, non-azotaemic acute kidney injury (AKI) in dogs after V. berus envenomation, as measured by novel urinary AKI biomarkers and compared to a group of healthy control dogs. However, further assessment of many of the urinary biomarkers used in these studies is needed to elucidate their specificity for AKI , especially in the face of concurrent systemic inflammation (Papers II and III). - Envenomated dogs in this cohort were hypercoagulable already at presentation and still at 15 days after V. berus envenomation, as measured using a thrombin generation assay, thrombin-antithrombin complexes and phosphatidylserine equivalents, and compared to a group of healthy controls. Dogs that that receive antivenom treatment might be less hypercoagulable than their non-antivenom treated counterparts (Paper IV). - The severity of clinical signs at presentation was not generally a useful indicator for the subsequent development of clinical or clinicopathological effects in this cohort of envenomated dogs (Papers I-III). This thesis provides new insights into the effects of V. berus envenomation in dogs and contributes to the generally sparse evidence base upon which treatment and monitoring decisions of these patients can be made. Based on the cardiac and renal effects observed in this cohort of envenomated dogs, prolonged ECG monitoring for ventricular tachycardia and hospitalisation with supportive intravenous fluid therapy, appear to be sensible recommendations after V. berus bites in dogs. The clinical significance of the hypercoagulable state detected is unclear, but coagulation parameters measured in paper IV may serve as laboratory endpoints in future randomised controlled trials of antivenom efficacy. Sykdom forårsaket av bitt av hoggorm (Vipera berus) er vanlig blant hunder i store deler av Europa. På tross hyppig forekomst er de kliniske effektene av hoggormbitt hos denne arten mangelfullt beskrevet. I dette doktorgradsprosjektet ble kliniske og klinisk-patologiske effekter av hoggormbitt hos hund studert prospektivt, med hovedvekt på bittets effekter på hjerte, nyrer og koagulasjon. I tillegg ble det undersøkt om alvorlighetsgraden av kliniske sykdomstegn ved ankomst til dyreklinikk kunne forutsi i hvilken grad de studerte organsystemene ville rammes. Hunder med hoggormbitt som ble behandlet ved smådyrklinikken ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU), Evidensia Oslo Dyresykehus, Anicura Dyresykehus Oslo og Anicura Jeløy Dyresykehus i løpet av 2017 og 2018 ble inkludert i studien, og totalt deltok 60 hunder i de ulike delene av prosjektet. Data ble samlet ved fem ulike tidspunkter, fra presentasjon på klinikk og frem til to uker etter bitt, og inkluderte en klinisk vurdering ved hjelp av et scoringssystem, kontinuerlig 48-timers ambulatorisk elektrokardiografi (EKG), serumnivåer av troponin I (cTnI, markør for hjerteskade), biomarkører for nyrefunksjon og akutt nyreskade (AKI) i serum og urin, samt koagulasjonsparametere i plasma. Hovedfunnene i forskningsprosjektet kan oppsummeres i de følgende punktene: - En betydelig andel av hundene utviklet myokardskade i løpet av de første 48 timene etter hoggormbittet, definert som ventrikulære arytmier (12/21, 56%) eller forøkede cTnI konsentrasjoner (17/21, 81%). Alvorlige arytmier ble oppdaget hos 6 av 21 (29%) av hundene. Etter 14 dager var avvikene normaliserte (Artikkel I). - Ved hjelp av nyere biomarkører i urin for AKI, ble en mild, kortvarig, ikkeazotemisk AKI identifisert blant hundene som var bitt av hoggorm, ved sammenligning mot data fra en gruppe friske kontrollhunder. Videre studier er nødvendig for å klargjøre spesifisiteten til flere av disse urinmarkørene, særlig i pasienter med systemisk inflammasjon (Artikkel II og III). - Ved målinger av trombingenerering, trombin-antitrombinkomplekser og fosfatidylserin ekvivalenter, ble det funnet at hunder med hoggormbitt var hyperkoagulable allerede ved ankomst til klinikk, og fremdeles etter 15 dager, sammenlignet med en gruppe friske kontrollhunder. Hunder som ble behandlet med antivenin var mindre hyperkoagulable sammenlignet med hunder som ikke mottok denne behandlingen (Artikkel IV). - Alvorlighetsgrad av kliniske sykdomstegn ved ankomst til klinikk samsvarte ikke med grad av myokard- eller nyreskade i denne kohorten med hunder bitt av huggorm (Artikler I-III). Denne avhandlingen gir ny innsikt i effektene av huggormbitt hos hund, og bidrar til økt kunnskap som behandling og overvåkning av disse pasientene kan baseres på. Ut ifra effektene på hjerte og nyrer observert i denne studien, vil innleggelse og observasjon, inkludert EKG-overvåkning, samt intravenøs væskebehandling være et hensiktsmessig behandlingsregime ved denne tilstanden. Den kliniske betydningen av den hyperkoagulable tilstanden til hunder bitt av hoggorm er foreløpig usikker, men koagulasjonsparametere brukt i artikkel IV kan være til nytte i randomiserte kontrollerte kliniske studier med hensikt å vurdere klinisk effekt av antiveninbehandling ved huggormbitt hos hund. The Raagholt Research Foundation ; Arkitekt Finn Rahn's Fund ; Dyrlege Smiths Fund ; The Agria and SKK Research Fund for Pets

Inledning: Inom veterinärmedicin är behovet stort av fler objektiva mätmetoder som är validerade och reliabla. En mätmetod för funktionell kapacitet och träningstolerans som överförts från humanmedicin till veterinärmedicin är 6 minuters gångtest (6MGT). 6MGT är ett submaximalt gångtest som är välanvänt och validerat inom humanmedicin. Syfte: Syftet var att undersöka användbarheten av 6MGT hos hund, inom vilka olika sjukdomsområden testet har använts och hur standardiserat 6MGT är hos hund. Metod: En systematisk litteratursökning utfördes i fyra olika databaser. Efter flera olika omgångar av granskning inkluderades 14 vetenskapliga artiklar som använt 6MGT hos hund. Resultat: 6MGT har använts hos hund inom fem olika sjukdomsområden, hjärtsjukdom, lungsjukdom, övervikt och fetma, muskelsjukdom och brakycefalt syndrom. Den generella upplevelsen av användning av testet var positiv, testet ansågs vara enkelt att utföra och vältolererat. 6MGT är ännu inte standardiserat hos hund. Konklusion: Vi ser potential för att 6MGT hos hund ska kunna användas kliniskt inom veterinärmedicin. Men mer forskning behövs för att standardisera testet och få fram referensvärden.

For dyrehelsepersonell er det velkjent at mange hunder stresser ved dyreklinikkbesøk, men i hvilken grad er ukjent. Derfor ble det gjennomført en litteraturstudie og en klinisk studie som inkluderte 30 friske hunder. Formålet med studiene var å finne ut i hvilken grad fysiologiske og kliniske variabler endrer seg hos hunder ved veterinærbesøk. Litteraturstudiet viste at ved de fleste tilfeller oppstår det økning i både hjertefrekvens, blodtrykk og kroppstemperatur på veterinærklinikken sammenlignet med et kjent hjemmemiljø. Respirasjonsfrekvens viste derimot ingen signifikant endring. Gjennom vår kliniske studie fant vi at både hjertefrekvens og respirasjonsfrekvens økte ved veterinærbesøket, mens kroppstemperaturen, slimhinnefarge og kapillærfylningstid var uendret. Våre funn viser at endringer i de fysiologiske variablene hos hunden ved veterinærbesøk forekommer. Både hjertefrekvens og blodtrykk har en tendens til å øke ved veterinærbesøk hos de fleste hunder. Når det gjelder respirasjonfrekvens og temperatur er det variasjon i funnene mellom de ulike studiene. Funnene kan være med på å hjelpe veterinærer under den kliniske undersøkelsen av hunder, samt legge til rette for videre studier rundt stress hos hund ved klinikkbesøk.