Search

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V. G., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. Forfang, K., Opsahl, N. N. & Spets, M. H. 2023. Stamlakskontroll 2022. NINA Rapport 2268. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2022 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laksen klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2011 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1713 klassifisert som villaks, 14 som rømt oppdrettslaks, 255 som utsatt laks og 29 som usikre. Skjellprøver fra 1507 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 250 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1470 identifisert som vill eller utsatt, og 240 av disse (16,3 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med én til 21 stamlaks analysert) til 58 % forkastet (11 av 19 i Toåa i Møre og Romsdal).

Ambjørndalen, V., Aronsen, T., Jamtfall, E., Kanstad-Hanssen, Ø. & Næsje T.F. 2023. Overvåking og uttak av rømt oppdrettslaks i vassdrag i Trøndelag og Nordland etter rømming fra lokaliteten Dolma N i 2021. NINA Rapport 2283. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømming av oppdrettslaks fra Midt-Norsk Havbruk AS sitt anlegg Dolma N 26. august 2021, fikk NINA i oppdrag å organisere et overvåkning- og utfiskingsprogram for 2021 og 2022. Rømmingen skjedde som følge av en 6 m lang flenge i nota. Fisken hadde en snittstørrelse på ca. 4 kg ved rømmingstidspunktet, og Midt-Norsk Havbruk rapporterte at det rømte i underkant av 39.000 oppdrettslaks fra merda. I etterkant ble det meldt om gjenfangster i sjøen på ca. 13.000 oppdrettslaks fra innleide fartøy og gjenfangstfiske igangsatt av Midt-Norsk Havbruk og statsforvalterne i Trøndelag og Nordland. I tillegg til fangstene som er registrert av Midt-Norsk Havbruk, fikk Fiskeridirektoratet inn tips om observasjoner av stimer og fangster av oppdrettslaks på mer enn 10 fisk fra ca. 20 yrkesfiskere og privatpersoner. Observasjonene ble gjort i nærheten av rømmingsområdet, men også så langt nord som Vistenfjorden i Vevelstad kommune. I 2021 ble det totalt samlet inn 675 skjellprøver fra de 16 elvene med overvåkning med høstfiske, uttaksfiske og garn- og notfiske. Blant disse var 314 oppdrettslaks, 350 villaks og 11 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 46,5 %. Videre ble det registrert totalt over 1771 laks fra de 13 elvene under drivtelling og utfisking. Blant disse ble 745 visuelt vurdert som villaks og over 1026 vurdert som oppdrettslaks (inkludert observasjoner under drivtelling og uttak uten skjellprøve i Vefsna og Lomselva). Andelen oppdrettslaks i observasjoner (inkl. uttak uten skjellprøve) ved drivtelling var da 57,9 %. Blant disse var over 236 observert i forbindelse med drivtelling og utfisking i Nordfolda (n=1), Åbjøra (n=28), Urvollvassdraget (n=1), Bogelva (n>200), Lakselvvassdraget (n=3) og Halsanelva (n=3). I Vefsna (n=90) og Lomselva (n>700) ble det avlivet over 790 oppdrettslaks uten skjellprøver i forbindelse med utfisking. Alle observerte og avlivede oppdrettslaks uten skjellprøve ble rapport til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Blant de 314 skjellprøvene av oppdrettslaks høsten 2021, kunne antall vintre bestemmes for 300 av disse, og skjellanalysen viste at det var 293 som mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (ingen soner i skjellene som indikerer lav vekst på grunn av vintre i sjøen). Førtito av disse oppdrettslaksene hadde ingen informasjon om lengde, men var oppgitt til å være i størrelseskategorien mellomlaks. Sammenligning av estimert lengde til den slaktede fisken fra merda fisken rømte fra og lengdefordelingen til oppdrettslaksen som ble fanget og prøvetatt i vassdragene i 2021, indikerte at noen av oppdrettslaksen i vassdragene var større enn de som sannsynligvis hadde rømt fra Dolma N. Dersom oppdrettslaksen fra Dolma N som vandret opp i de undersøkte vassdragene hadde samme lengdefordeling som fisken som rømte, kan det også ha vært fisk fra andre rømminger enn Dolma N i de undersøkte vassdragene. På grunnlag av størrelsen og tidspunktet for rømmingen påla Fiskeridirektoratet også miljøovervåking i 2022 for følgende vassdrag: Storelva i Lonet, Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. En plan for overvåkning- og utfiskingsaktiviteter ble utarbeidet i samarbeid med Skandinavisk naturovervåking (SNA) for de åtte vassdragene i produksjonsområde 7 (Nord-Trøndelag med Bindal) og 8 (Helgeland til Bodø). På grunn av et høyt antall oppdrettslaks i 2021 ble andre undersøkelser i nærliggende vassdrag inkludert av NINA og SNA, og det er totalt undersøkt og rapportert fra 14 vassdrag i denne rapporten. Lokale forvaltningslag i aktuelle elver ble også kontaktet før sportsfiskesesongen for å samle inn flest mulig skjellprøver i deres respektive vassdrag. Høstfiske med stang og håndsnøre ble organisert i følgende vassdrag; Salvassdraget, Vefsna og Fusta, mens drivtelling ble utført i Terråkelva, Åbjøravassdraget, Urvollvassdraget, Bogelva, Storelva i Tosbotn, Eidevassdraget og Lomselva. Not- og garnfiske ble gjennomført i Storelva i Lonet. For elver der det allerede var planlagt høstfiske eller annen aktivitet i forbindelse med OURO (Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk), eller det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks, ble det organisert en ekstra og/eller utvidet innsats. Det praktiske arbeidet og innsamling av skjellprøver ble utført av lokale kontaktpersoner. Det ble totalt samlet inn 385 skjellprøver fra de ti elvene med overvåkning, høstfiske, uttaksfiske, sportsfiske og garn- og notfiske i 2022. Blant disse var 42 oppdrettslaks, 331 villaks og 12 usikre. Den totale andelen oppdrettslaks blant skjellprøvene var da 10,9 %. Videre ble det observert totalt 2052 laks fra de ti elvene under drivtelling. Blant disse ble 2036 visuelt vurdert som villaks og 16 vurdert som oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i observasjoner ved drivtelling var da 0,8 %. Disse var observert i forbindelse med drivtelling i Åbjøravassdraget (n=12), Bogelva (n=1), Vefsna (n=1) og Leirelva (n=2). De fleste av disse oppdrettslaksene tilhørte størrelseskategorien mellomlaks, men noen smålaks og én storlaks ble også observert. Det var mulig å bestemme antall vintre for 26 av de 28 skjellprøvene som NINA analyserte fra sommeren og høsten 2022. Skjellanalysen viste at samtlige mest sannsynlig hadde rømt inneværende år (2022) og stammer derfor ikke fra Midt-Norsk Havbruk sin rømming i 2021. Fangstrapport fra Åbjøravassdraget (n=2), Lomselva (n=17), Fusta (n=9) og Vefsna (n=22) viste totalt 50 fangede oppdrettslaks i sportsfiskesesongen 2022. Kun syv skjellprøver av antatt oppdrettslaks fra disse vassdragene ble sendt inn fra Fusta (n=5) og Vefsna (n=2), og verifisert som rømt oppdrettslaks. Antall rømt oppdrettslaks fra 2021 (n=1340) til 2022 (n=58) viste en nedgang på 95,7 %. Denne sammenligningen inkluderte kun avlivet og observerte oppdrettslaks fra de samme elvene som ble rapportert i 2021 og 2022. Tidsrom, innsats og undersøkelsesmetoder varierte noe mellom årene.

Hindar, K., Sægrov, H., Karlsson, S., Hellen, B.A., Kålås, S. & Urdal, K. 2023. Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden. NINA Rapport 2038. Norsk institutt for naturforskning I Uskedalselva i Hardangerfjorden forsvant laksebestanden før 1970, sannsynligvis på grunn av forsuring. Elva ble kalket fra januar 2002. Ungfiskundersøkelser dokumenterte vellykket rekruttering av laks i elva allerede etter gytingen høsten 2000, og fangstene av voksne laks økte kraftig fra 2005. Etableringen av laks skjedde uten utsettinger av laks og må derfor ha skjedd ved at fremmed laks vandret opp i elva og gytte. Uskedalselva ligger i en oppdrettsintensiv region og etableringen mellom 2000 og 2005 skjedde i en periode med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i elvene i regionen. Her presenteres resultatene fra en undersøkelse av det genetiske bidraget fra rømt oppdrettslaks under etableringen av laks i Uskedalselva. Det ble hovedsakelig analysert laksunger med alder 1+. Blant de 164 analyserte prøvene ble det estimert en samlet ikke-signifikant genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks på 5,6 %. Det var en tydelig og signifikant andel laks med oppdrettsopphav i noen årsklasser. Årsklassene fra gytingen i 2000 og 2003 var de mest tallrike i den tidlige etableringsfasen og utgjør 87 % av det analyserte materialet. Innkryssingen i disse ble estimert til hhv. 7,5 % og 1,4 %. Av voksne laks ble det analysert prøver fra 124 individer fanget i perioden 2010 – 2015. Samlet for disse ble det estimert en ikke-signifikant innkryssing på 6,5 %, men med stor variasjon mellom år og med signifikant høy innkryssing i 2015. Analyse av slektskap mellom ungfisk etter gyteårene 2000 og 2003 identifiserte henholdsvis 44 og 53 ulike helsøskengrupper. De fleste helsøskengruppene var representert med ett individ og noen med opptil 6 individer. Helsøskengrupper med genetisk opphav i rømt oppdrettslaks var ikke representert av flere eller færre individer enn helsøsken med opphav i villaks. Individer med sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks kom fra mange forskjellige helsøskengrupper. Dette indikerer at mange rømte oppdrettslaks bidro i den tidlige reetableringsfasen. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer, ble effektivt antall gytefisk for gyteårene 2000 og 2003 estimert til henholdsvis 35 og 40. En sammenlikning av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet viste store forskjeller mellom ungfisk fra gyteår 2000 og 2003. Sammen med det forholdsvis høye effektive antall gytefisk, indikerer dette at laks fra ulike laksebestander har bidratt i de ulike gyteårene. Sammensetningen av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet blant voksen laks i årene 2008 – 2015 var også forskjellig fra ungfisken fra gyteårene 2000 og 2003. Det kan dermed se ut som de første årene alene ikke ga grunnlag for en egen selvreproduserende bestand, men at det i flere påfølgende år kom gytefisk fra andre bestander til Uskedalselva. Oppfølgende analyser av laks fra de seneste årene vil kunne gi svar på om bestanden i Uskedalselva nå er etablert som en egen selvreproduserende bestand og også om det er en endring i innkryssingen av rømt oppdrettslaks i bestanden. Miljødirektoratet: M-2442|2023

The viability of wild Atlantic salmon populations is threatened by genetic introgression from escaped farmed salmon. Farmed Atlantic salmon are genetically improved for important commercial traits and a life in captivity but are poorly adapted to the natural environment. The rate of gene flow from escaped farmed to wild salmon depends on their spawning success and on offspring survival at various life stages. We here investigate relative survival of introgressed juvenile Atlantic salmon (parr) in a river in northern Norway. The studied population has experienced genetic introgression from farmed salmon for about four generations (20 years). We followed two cohorts of parr from the year of hatching (0+) to the age of 2 years (2+). Farmed genetic introgression was quantified at the individual level and on a continuous scale using diagnostic SNPs. Population-level genetic introgression decreased from 0+ to 2+ by 64% (2011 cohort) and 37% (2013 cohort). This change was driven by a 70% (2011 cohort) and 49% (2013 cohort) lower survival from age 0+ to 2+ in introgressed parr compared to parr of wild origin. Our observations show that there is natural selection against genetic introgression with a potential cost of lower productivity. aquaculture, Atlantic salmon, farmed salmon, genetic introgression, Salmo salar, survival

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V.P., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2022. Stamlakskontroll 2021. NINA Rapport 2133. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2021 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 1967 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1721 klassifisert som villaks, 19 som rømt oppdrettslaks, 201 som utsatt laks og 26 som usikre. Skjellprøver fra 1550 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 228 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1532 identifisert som vill eller utsatt, og 223 av disse (14,6 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (åtte bestander med fem til 46 stamlaks analysert) til 56 % forkastet (fem av ni i Steinsdalselva). Miljødirektoratet: M-2271|2022

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V.P., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2022. Stamlakskontroll 2021. NINA Rapport 2133. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2021 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 1967 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1721 klassifisert som villaks, 19 som rømt oppdrettslaks, 201 som utsatt laks og 26 som usikre. Skjellprøver fra 1550 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 228 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1532 identifisert som vill eller utsatt, og 223 av disse (14,6 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (åtte bestander med fem til 46 stamlaks analysert) til 56 % forkastet (fem av ni i Steinsdalselva).

Både laksefangster og lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var lavere i 2021 enn noen gang tidligere registrert (basert på dataserie som startet i 1980). Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2021. Stamlakskontroll 2020. NINA Rapport 1973. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2020 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2478 laks fra 54 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 2162 klassifisert som villaks, 24 som rømt oppdrettslaks, 260 som utsatt laks og 32 som usikre. Skjellprøver fra 1780 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 252 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1747 identifisert som vill eller utsatt, og 241 av disse (13,8 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med åtte til 77 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (to av fire i Kinso).

Berntsen, H.H., Næsje, T.F., Østborg, G., Ambjørndalen, V. & Saksgård, L. 2021. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2020. NINA Rapport 2019. Norsk institutt for naturforskning. Altaelva • Av 889 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Altaelva i 2020 var 883 villaks og seks laks var av ukjent opphav basert på skjellanalyse. Det ble ikke funnet innslag av rømt oppdrettslaks i dette skjellmaterialet. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten er dermed i samme størrelsesorden som i de siste fire årene (variasjon: 0 – 0,7 %). • Villaksfangsten i sportsfisket i 2020 var dominert av smålaks (< 3 kg), som utgjorde 71 % av den fangede villaksen. Mellomlaksen (3-7 kg) og storlaksen (> 7 kg) utgjorde henholdsvis 8 % og 21 % av fangsten. Villaksen var dominert av fisk i størrelsesgruppen 51-65 cm (62 %). • Skjellanalysene viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom to og seks år, hvor størsteparten (63 %) hadde vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og syv år, hvor 75 % av fisken hadde vært ett år i sjøen før tilbakevandring. Den store andelen énsjøvinter laks blant villaksen er én av årsakene til overvekten av smålaks i fangsten. • Høy andel smålaks gir erfaringsmessig overvekt av hanner og totalt sett ble det fanget flere hanner enn hunner i sportsfisket (79 % hannfisk og 21 % hunnfisk). • I 2020 ble det gjennomført ordinært høstfiske med sportsfiskeutstyr i Altaelva 17.-30. september. Det ble fisket i alle sonene unntatt Sautso. Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 115 laks, hvorav 111 var villaks og fire var av usikkert opphav basert på skjell-analysen. Det ble ikke funnet noe innslag av rømt oppdrettslaks i skjellmaterialet fra det ordinære høstfisket. Innslaget av oppdrettslaks i den ordinære høstfiskefangsten i 2020 (0 %) er dermed lavere enn i de siste 4 årene (variasjon: 0,7 - 3 %). • Årsprosenten basert på prosentvis innslag av rømt oppdrettslaks i sport- og høstfisket i 2020 ble beregnet til 0 %. Dette er lavere enn i 2013-2019 (variasjon: 0,3 – 10,6 %). Repparfjordvassdraget • Av 786 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Repparfjordvassdraget i 2020 var 763 villaks, to rømte oppdrettslaks og seks laks var av ukjent opphav basert på skjellanalyse. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten (0,3 %) er dermed i samme størrelsesorden som i de siste 4 årene (variasjon: 0,2 – 1 %). • Villaksfangsten i sportsfisket i 2020 var dominert av smålaks (< 3 kg), som utgjorde 70 % av den fangede villaksen. Mellomlaksen (3-7 kg) og storlaksen (> 7 kg) utgjorde henholdsvis 19 % og 11 % av fangsten. Villaksen var dominert av fisk i størrelsesgruppen 46-60 cm (65 %). • Skjellanalysen viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom to og seks år, hvor størsteparten av laksen hadde vandret ut i sjøen etter fire år (48 %) og fem år (40 %) i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og fire år, hvor 67 % av fisken hadde vært ett år i sjøen før tilbakevandring. Den høye andelen énsjøvinter laks blant villaksen er én av årsakene til den høye andelen av smålaks i fangsten. • De to rømte oppdrettslaksene fanget i sportsfisket var begge storlaks (> 7 kg) og veide 7,6 kg og 8 kg, og var henholdsvis 85 cm og 89 cm lange. Den ene oppdrettslaksen hadde vært to år i sjøen etter rømming, mens den andre hadde være tre år i sjøen etter rømming. • Høy andel smålaks gir erfaringsmessig overvekt av hanner og blant villaksen ble det totalt sett fanget flere hanner enn hunner i sportsfisket (66 % hannfisk og 34 % hunnfisk). De to rømte oppdrettslaksene var en hann og en hunn.

Berntsen, H.H., Næsje, T.F., Østborg, G. & Saksgård, L. 2021. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2021. NINA Rapport 2087. Norsk institutt for naturforskning. Altaelva • Av 485 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Altaelva i 2021 var 479 villaks og seks laks var av ukjent opphav (pga. dårlig skjellkvalitet) basert på skjellanalyse. Det ble ikke funnet innslag av rømt oppdrettslaks i dette skjellmaterialet. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten er dermed i samme størrelsesorden som i de siste fem årene (varia-sjon: 0 – 0,7 %). • Fangsten av villaks i sportsfisket i 2021 var dominert av smålaks (< 3 kg), som utgjorde 56 % av den fangede villaksen. Mellomlaksen (3 - 7 kg) og storlaksen (> 7 kg) utgjorde henholdsvis 17 % og 27 % av fangsten. Villaksen var dominert av fisk i størrelsesgruppen 51 - 65 cm (54 %). • Skjellanalysene viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom tre og seks år, hvor størsteparten (66 %) hadde vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og fem år, hvor 65 % av fisken hadde vært ett år i sjøen før tilbakevandring. Den store andelen énsjøvinter laks blant villaksen er én av årsakene til overvekten av smålaks i fangsten. • Høy andel smålaks gir erfaringsmessig overvekt av hanner og totalt sett ble det fanget flere hanner enn hunner i sportsfisket (68 % hannfisk og 32 % hunnfisk). • I 2021 ble det i siste halvdel av september gjennomført ordinært høstfiske med sportsfiskeutstyr i Altaelva. Det ble fisket i alle sonene unntatt Sautso. Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 61 laks. Basert på skjellanalyse var 59 av disse villaks, mens to ble bestemt til usikkert opphav pga. dårlig skjellkvalitet. Det ble ikke funnet noe innslag av rømt oppdrettslaks i skjellmaterialet fra det ordinære høstfisket. Innslaget av oppdrettslaks i den ordinære høstfiskefangsten i 2021 (0 %) er dermed lavere enn i de siste 4 årene (variasjon: 0 - 3 %). • Årsprosenten basert på prosent innslag av rømt oppdrettslaks i sports- og høstfisket i 2021 ble beregnet til 0 %. Dette er likt det som ble funnet i 2020 (0 %), og lavere enn i 2013-2019 (variasjon: 0,3 – 10,6 %). Repparfjordelva • Av 788 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Repparfjordvassdraget i 2021 viste skjellanalysen at 785 var villaks og én var rømt oppdrettslaks, mens to laks ble satt til usikkert opphav pga. dårlig skjellkvalitet. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten (0,1 %) er dermed er noe lavere enn i de siste 5 årene (variasjon: 0,2 – 1 %). • Smålaks (< 3 kg) utgjorde mesteparten (82 %) av villaksfangsten i sportsfisket i 2021. Mellomlaksen (3 - 7 kg) og storlaksen (> 7 kg) utgjorde henholdsvis 14 % og 4 % av fangsten. Villaksen var dominert av fisk i størrelsesgruppen 46 - 60 cm (75 %). • Skjellanalysen viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom tre og seks år, hvor størsteparten av laksen hadde vandret ut i sjøen etter fire (36 %) eller fem år (56 %) i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og fire år, hvor 81 % av fisken hadde vært ett år i sjøen før tilbakevandring. Den høye andelen énsjøvinter laks blant villaksen er én av årsakene til den høye andelen av smålaks i fangsten • Den rømte oppdrettslaksen fanget i sportsfisket veide 3,4 kg og var 67 cm lang. Oppdrettslaksen manglet vintersone i skjellene og hadde mest sannsynlig rømt samme år som den ble fanget i elva. • Høy andel smålaks gir erfaringsmessig overvekt av hanner og blant villaksen ble det totalt sett fanget flere hanner enn hunner i sportsfisket (76 % hannfisk og 24 % hunnfisk). Den rømte oppdrettslaksen var en hann.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene. En ny kartlegging av tilstanden for alle laksebestandene viste at bare én av fem laksebestander var i god eller svært god tilstand, mens over en tredel av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand. Tilstandene for bestandene i 2015-2019 var ikke forbedret sammenlignet med i 2010-2014, og det var ingen endring i hva som var de største negative påvirkningene.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2021. Stamlakskontroll 2020. NINA Rapport 1973. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2020 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2478 laks fra 54 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 2162 klassifisert som villaks, 24 som rømt oppdrettslaks, 260 som utsatt laks og 32 som usikre. Skjellprøver fra 1780 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 252 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1747 identifisert som vill eller utsatt, og 241 av disse (13,8 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med åtte til 77 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (to av fire i Kinso).

Karlsson, S., Barlaup, B. T., Diserud, O. H. & Normann, E. S. 2020. Vossolaksen – genetisk status. NINA Rapport 1907. Norsk institutt for naturforskning. Redningsaksjonen for Vossolaksen startet i 2010 og blir formelt avsluttet i 2020. I den forbindelse ønsker forvaltningen en oppsummering av kunnskapen om den genetiske statusen til laksen i vassdraget. I henhold til kvalitetselementet «genetisk integritet» i «Kvalitetnormen for ville bestander av laks» har laksebestanden i Vossovassdraget stor grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks og er klassifisert som svært dårlig tilstand (rødt). I dette prosjektet har vi gjennomgått eksisterende data av voksen laks for å se hvordan innkrysning har forandret seg over tid og på forskjeller i innkrysning mellom kultivert og naturlig produsert laks. I tillegg har vi analysert et stort materiale av laksunger med alder 0+ (laksyngel) og 1+ innsamlet i Bolstadelva og Vosso i 2019 for å undersøke grad av innkrysning og for å beregne effektivt antall gytefisk. Resultatene indikerer at det allerede tidlig på 90-tallet var en del innkrysning med oppdrettslaks. Estimater av innkrysning viser en betydelig mindre grad av innkrysning i kultivert fisk sammenliknet med naturlig produsert fisk og viser effekten av skjellanalyser og genetiske analyser av stamfisk for å luke ut rømt oppdrettslaks og avkom etter rømt oppdrettslaks. De siste 10 årene viser en mulig økning i innkrysning av oppdrettslaks blant den naturlig produserte fisken og en mulig nedgang i den kultiverte laksen. Årsyngel (0+) viste en stor grad av innkrysning i Bolstadelva og i Vosso på henholdsvis 12,7 % og 11,6 % mens det var en betydelig mindre og ikke signifikant grad av innkrysning i aldersgruppe 1+ fra Bolstadelva (7,0 %) og Vosso (2,5 %). Vi kan ikke konkludere med hvorvidt denne forskjellen skyldes ulike gyteår med forskjellig innslag av rømt oppdrettslaks eller innkryssede individer i de ulike gyteårene eller en mye høyere dødelighet hos innkryssede individer fra 0+ til 1+. Estimater av innkrysning ved de ulike innsamlingsstasjonen viste ingen tydelig tendens til at noen områder i vassdraget genererer avkom med en større grad av innkrysning enn andre områder. Ved å identifisere hel- og halvsøsken beregnet vi effektivt antall gytefisk og det var høyere effektivt antall gytefisk i Vosso (58 i 0+ og 64 i 1+) enn i Bolstadelva (40 i 0+ og 47 i 1+). Familiestrukturen var forholdsvis flat med høyst to, og i de fleste tilfeller én, representanter fra de ulike helsøskengruppene. Det var ingen tydelig forskjell i antall avkom avhengig av sannsynlighet for opphav i villaks (versus oppdrettslaks). Så lenge utsatt laks i Vossovassdraget utgjør en stor andel av bestanden, viser våre resultater at kultivering av laks der stamfisken har blitt kontrollert for oppdrettsopphav kan redusere omfanget av innkrysning i bestanden. Ved en nedtrapping av utsatt fisk bør derfor bestanden nøye overvåkes og så langt det er mulig bør rømt oppdrettslaks tas ut fra vassdraget. Muligheten å ta ut innkryssede individer, etter genetisk kontroll av opphav bør også vurderes. Det er også viktig å overvåke den effektive bestandsstørrelsen som direkte kan relateres til tap av genetisk variasjon og innavl. Analysene av effektivt antall gytefisk og familiestruktur i dette prosjektet, basert på ungfiskprøver, kan være en god måte å overvåke bestanden på og vil kunne gi oppdaterte tall på bestandsstatus.

Villaksen sliter fortsatt, til tross for mange gode tiltak. Økt dødelighet på grunn av lakselus er en viktig årsak. Det er også lyspunkter for laksen. Noen trusler er sterkt redusert på grunn av effektive tiltak, som sur nedbør og parasitten Gyrodactylus salaris. Disse truslene medførte tap av laks i mange elver, men i de fleste er laksen tilbake og i økning. Overbeskatning foregår i liten grad, på grunn av effektiv regulering av fisket. Til tross for bedring på viktige områder, er antallet norsk laks i havet mer enn halvert siden 1980-tallet. Også i 2019 var antallet gytefisk som kom tilbake fra havet lavt. Særlig har det vært en nedgang på Vestlandet og i Midt-Norge. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak. Generelt lav overlevelse i havet har også bidratt. I takt med at laksebestander har blitt redusert, så har laksefisket blir betydelig redusert eller stengt. Rømt oppdrettslaks og lakselus er de største truslene mot laks. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus har økt. Kraftregulering og andre fysiske inngrep er også trusler mot laks. Det er mulig å gjøre mange flere tiltak for å bedre forholdene for laks i regulerte elver. Pukkellaks er en økende trussel, der tiltak og kunnskap om effekter er mangelfulle. Infeksjoner knyttet til lakseoppdrett er også en stor trussel, med mangelfulle tiltak og lite kunnskap.

Solberg, I., Aronsen, T., Hanssen, Ø.K., Lamberg, A. & Næsje, T. 2020. Overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Nordskag og Heggvika i 2019. NINA Rapport 1850. Norsk institutt for naturforskning. Det ble igangsatt ekstra overvåking i enkelte vassdrag i Trøndelag høsten 2019 på grunn av rømminger fra SalMar ASA sin oppdrettslokalitet, Nordskag i Frøya kommune i mai 2019, og Mowi Norway ASA sin lokalitet, Heggvika i Hitra kommune i august 2019. Ved rømmingstidspunktet var gjennomsnittsstørrelsen på fisken som rømte fra Nordskag 5 kg, mens fisken som rømte fra Heggvika var 2,4 kg. Variasjonen i størrelsen på fisken er ikke kjent. Forventet gjennomsnittslengde til disse oppdrettslaksene vil henholdsvis være ca. 75-85 cm og 60-65 cm. Rømmingene var av ukjent omfang, men Fiskeridirektoratet vurderte det slik at det ikke var usannsynlig at noen tusen fisk rømte fra begge lokaliteter. Det antas at en ukjent andel av fisken vil være kjønnsmoden og vil kunne gå opp i elver og gyte med villaks, og da spesielt de større individene. Fiskeridirektoratet påla derfor ekstra overvåking i følgende elver høsten 2019: Stordalselva, Norddalselva, Oldenelva, Teksdalselva og Lakselva på Hitra. NINA organiserte et høstfiske med stang før villaksens antatte gytetid i Teksdalselva, Oldenelva, Stordalselva og Nord-dalselva, og utførte lysfiske på høsten i Lakselva på Hitra. NINA hadde også et overordnet ansvar for å koordinere den pålagte overvåkingen med andre planlagte og pågående aktiviteter i vassdragene. Annen type overvåkingsdata som ble samlet inn fra de aktuelle elvene om sommeren og høsten 2019 innbefattet skjellprøver fra sportsfiske i alle elvene utenom Lakselva på Hitra, samt visuelle data i form av videoovervåking i Stordalselva og Norddalselva og drivtelling i Teksdalselva. Analysen av videoopptak fra Norddalselva for 2019 var ikke ferdigstilt ved utarbeidelse av denne rapporten, men en stor del av oppvandringen var kartlagt, og foreløpige tall blir presentert. Som et supplement til overvåkingen i elvene ble det også foretatt en gjennomgang av data fra skjellprøver tatt under kilenotovervåking i Trondheimsfjorden og Namsfjorden. Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 528 laks fra overvåkingen utført med stang (n = 435 fra sportsfiske og n = 93 fra høstfiske) og blant disse var det 8 oppdrettslaks (1,5 %). I tillegg ble det tatt seks skjellprøver av et utvalg av den observerte laksen under lysfiske i Lakselva, alle disse var av villaks. Fra den visuelle overvåkingen ble det observert fem oppdrettslaks av totalt 4156 laks (0,1 %) i videoovervåkingen i Støvelfossen i Stordalselva, og én oppdrettslaks blant 115 laks under drivtellingen i Teksdalselva (0,9 %). I videoovervåkingen i Norddalselva har så langt seks oppdrettslaks av 2600 oppvandrende laks (0,2 %) blitt registrert (merk at noe analyse av videoopptakene gjenstår). Hverken Norddalselva eller Oldenelva hadde fangst av oppdrettslaks i sportsfiske eller høstfiske i 2019, men merk at skjellmaterialet fra Oldenelva var begrenset med kun 14 prøver fra sportsfiske og fire fra høstfiske. Begge disse elvene er elver som vi har lite informasjon om angående rømt oppdrettslaks fra tidligere år og høstfiske ble arrangert for første gang i 2019 i begge vassdragene. Det ble ikke observert eller fanget oppdrettslaks under lysfisket i Lakselva (andel rømt oppdrettslaks 0 %). Lakselva på Hitra er også et vassdrag som det generelt foreligger lite informasjon om angående rømt oppdrettslaks. NINA har ikke tidligere utført lysfiske i denne elven. I Stordalselva ble det fanget én oppdrettslaks i sportsfisket som ga en andel på 0,4 %, andelen har ellers vært null de siste årene (2016-2018). Andelen rømt oppdrettslaks i høstfiske, som ble arrangert for første gang i 2019, var 5 % (2 av 40). Fem av totalt åtte oppdrettslaks fanget i elvene ble tatt i sportsfisket i Teksdalselva. Andelen var 6,3 %, noe som er innenfor samme størrelsesorden som i de tre foregående årene (2016-2018). Ingen oppdrettslaks ble fanget under høstfisket, men antallet innsendte skjellprøver var lavt (n = 14). Ettersom det årlig fanges en del oppdrettslaks i Teksdalselva, er dette en elv som inngår som en av de overvåkede elvene i det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks. I overvåkingen i sjø var andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfisket i Namsfjorden og i Trondheimsfjorden henholdsvis 4,6 % (71 oppdrettslaks av 1550 laks) og 4,3 % (24 oppdrettslaks av 565 laks), noe som er innenfor samme størrelsesorden som i tidligere år. Vekstmønsteret i skjellet kan gi informasjon om hvor lenge oppdrettslaksen har vært i sjøen etter rømming. Fravær av vintersoner med lav vekst i skjellene indikerer at oppdrettslaksen har rømt samme år som den ble fanget. Oppdrettslaksen som rømte fra Nordskag og Heggvika i 2019 vil ha skjell som er definert som «nyrømt» uten vintersoner. Skjellanalysen av de totalt åtte opp-drettslaksene fanget i elvefisket indikerte at alle hadde rømt inneværende år. Basert på fangst-tidspunkt, lengde og vekt kan det ikke utelukkes at fire av dem stammet fra Nordskag og de resterende fire fra Heggvika. Fra overvåkingen i kilenøtene i sjøen var det en stor andel av den fangede oppdrettslaksen som potensielt kan ha stammet fra både Nordskag og Heggvika. Basert på skjellanalysen hadde over 60 % av oppdrettslaksen fanget i Namsfjorden (43 av 71 oppdrettslaks) rømt inneværende år, og over en tredjedel av disse (n = 15) kan, basert på fangsttidspunkt, lengde og vekt, ha stammet fra rømmingen ved Nordskag. Videre ble mange små, nyrømte opp-drettslaks fanget etter 8. august (da rømmingen ved Heggvika skjedde), og minimum 14 individer kan ha stammet fra denne rømmingen. I Trondheimsfjorden kunne 46 % av alle fangede oppdrettslaks (11 av 24) ikke utelukkes å tilhøre enten Nordskag (7 av 11) eller Heggvika (4 av 11) basert på fangsttidspunkt, vekt og lengde (i tillegg til skjellanalysen). Basert på fiskens lengde i merdene som det rømte fisk fra og rømmingstidspunktet, vil trolig en høyere andel av laksen som rømte fra Nordskag enn Heggvika kjønnsmodnes i 2019. Selv om både moden og umoden oppdrettslaks kan vandre opp i vassdrag, kan vi anta at en større andel av fisken som rømte fra Heggvika vil vandre opp i vassdrag først i 2020.

Wacker, S., Næsje, T.F., Karlsson, S., Ugedal, O., Diserud, O.H., Ulvan, E.M., Saksgård, L., Aronsen, T. 2020. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks blant laksunger og voksen laks fra samme årsklasse i Altaelva. NINA Rapport 1853. Norsk institutt for naturforskning. Genetisk innkrysning av oppdrettslaks kan i tillegg til effekter av kraftutbygging potensielt ha bidratt til redusert smoltproduksjon i Sautso. I enkelte år har den øvre delen av Altaelva (Sautso) hatt en høy andel rømt oppdrettslaks i fangster om høsten. I Norge regnes genetisk innkrysning som en av de mest alvorlige truslene mot villaksen, siden innkrysning kan påvirke bestandenes lokale genetiske tilpasning og potensielt også levedyktighet. Denne undersøkelsen viser sammen med en tidligere studie, en høyere grad av genetisk innkrysning i Sautso enn i nedre deler av Altaelva. Undersøkelsene tyder også på redusert overlevelse i elva for ungfisk som er avkom av rømt oppdrettslaks sammenliknet med ren villaks. I den første delen av rapporten har vi undersøkt den genetiske innkrysningen i årsyngel (0+) fra Sautso og fra nedre deler av Altaelva fra gyteårene 2015-2017. Andelen rømt oppdrettslaks var fra og med 2015 lav i hele Altaelva. Vi observerte likevel en signifikant grad av innkrysning i årsyngelen i Sautso fra disse årene, men ikke i de nedre delene av Altaelva. I fravær av rømt oppdrettslaks vil den genetiske innkrysningen i årsyngelen være et resultat av gyting av tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Antall prøver samlet inn i Sautso i disse årene var forholdsvis lavt og vi kan derfor ikke konkludere om genetisk innkrysning i ungfisk hovedsak skyldes gyting av rømt oppdrettslaks eller tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Innkrysning av oppdrettslaks i ungfisk har dermed vedvart i den undersøkte perioden 2008 til 2017, men i all hovedsak i Sautso. Den andre delen av rapporten undersøker genetisk innkrysning i ungfisk og tilbakevandrende voksen fisk fra de samme gyteårene; 2008, 2009 og 2011. Gyteårene 2008 og 2009 ble valgt ut fordi vi tidligere har påvist genetisk innkrysning i voksen laks fanget i 2014, og majoriteten av disse var fra gyteårene 2008 og 2009. Gyteåret 2011 ble valgt ut fordi innkrysning i 0+ ungfisk fra dette gyteåret var relativt høy i Sautso. I Sautso var graden av genetisk innkrysning høyere i ungfisk enn i tilbakevandrende voksen fisk for alle tre gyteårene (2008, 2009 og 2011). Genetisk innkrysning i ungfisk var signifikant for to av tre gyteår, mens genetisk innkrysning i voksen fisk ikke var signifikant for noen gyteår. Dette tyder på lavere overlevelse for individer med genetisk innslag av oppdrettslaks. Overlevelsen av individer med genetisk innslag av oppdrettslaks fra gyteårene 2008 og 2009 kan ha vært redusert enten i elva eller i havet. Resultatene for fisk fra gyteåret 2011 antyder at høyere dødelighet blant individer med helt eller delvis oppdrettsopphav i størst grad skjedde i tidlig i ferskvannsfasen (0+ til 2+) og i mindre grad i den siste livsfasen i elva eller etter de vandret ut i havet. Graden av genetisk innkrysning var relativt høy i årsyngelen, redusert i 2+ ungfisk, men ble ikke ytterligere redusert i tilbakevandrende voksen fisk. Graden av genetisk innkrysning var lav og ikke signifikant i 2+ ungfisk, og det var derfor liten mulighet til å observere ytterlig reduksjon av innkrysning til tilbakevandrende voksen fisk. Vi kan derfor ikke utelukke at vi ved en høyere grad av innkrysning i eldre laksunger også kunne ha observert en redusert grad av innkrysning i voksen laks og at også overlevelsen i havet blir påvirket av genetisk innkrysning. I nedre deler av Altaelva fant vi ingen signifikant genetisk innkrysning i ungfisk fra gyteårene 2008, 2009 og 2011. Det var derfor ikke forventet at genetisk innkrysning var redusert i tilbakevandrende voksen fisk. I motsetning til Sautso tydet resultatene på en svak oppgang i graden av genetisk innkrysning fra ungfisk til voksen fisk. En viktig forutsetning for tolkningen av resultatene er at prøvene av voksen laks fanget i henholdsvis Sautso og i de nedre delene er laks som også ble født i disse områdene i elven og derfor kan sammenliknes med ungfisken. Det er ikke kjent om laks som er født i de øvre (Sautso) og de nedre delene av Altaelva vil vandre tilbake for å gyte som voksen laks i de samme områdene («homing» innad i elven). I tillegg er laks fanget i Sautso sannsynligvis laks som også vil gyte i dette området, mens laks fanget i de nedre delene kan ha innslag av laks som er på tur opp til Sautso. Det kan heller ikke utelukkes at egenskapen til å vandre tilbake til fødestedet for å gyte vil kunne være påvirket av innkrysning av oppdrettslaks.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø, Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2020. Stamlakskontroll 2019. NINA Rapport 1836. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2019 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2463 laks fra 56 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1985 klassifisert som villaks, 45 som rømt oppdrettslaks, 305 som utsatt laks og 128 som usikre. Skjellprøver fra 1860 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 279 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1776 identifisert som vill eller utsatt, og 267 av disse (15,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (10 bestander med fire til 52 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (fem av ti i Kinso og tre av seks i Granvinselva).

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø, Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2020. Stamlakskontroll 2019. NINA Rapport 1836. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2019 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2463 laks fra 56 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1985 klassifisert som villaks, 45 som rømt oppdrettslaks, 305 som utsatt laks og 128 som usikre. Skjellprøver fra 1860 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 279 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1776 identifisert som vill eller utsatt, og 267 av disse (15,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (10 bestander med fire til 52 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (fem av ti i Kinso og tre av seks i Granvinselva).

Skoglund, S., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2020. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2019. NINA Rapport 1734. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har pågått årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer innsendt fra sportsfisket og overvåkningsfisket på høsten. I 2019 ble det sendt inn 504 skjellprøver fra laks tatt i sportsfisket i Altaelva. Basert på skjellanalyser ble disse klassifisert til 494 villaks, én oppdrettslaks og ni laks med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfisket var lavt og utgjorde 0,2 % av totalfangst. I villaksfangsten fra sportsfisket i Altaelva ble det registrert flest storlaks (> 7 kg, 52 % av totalfangst), men også mye smålaks (< 3 kg, 43 %). Fangst av mellomlaks (3 – 7 kg) var vesentlig mindre og utgjorde 5 %. Skjellanalysene viste at smoltalder hos tilbakevandrende laks varierte mellom to og seks år, og en overvekt (64 %) av laksesmolten vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder varierte mellom ett og fem år, hvorav 45 % var ensjøvinter og 48 % flersjøvinter laks. Oppdrettslaksen målte 69 cm og veide 3 kg, og hadde sannsynligvis rømt i løpet av vinteren 2019. Høsten 2019 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fisket 64 laks med stang, blant disse var 63 villaks og én rømt oppdrettslaks (1,6 % innslag). Oppdrettslaksen hadde vært én vinter i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2019 på 0,7 %. Årsprosenten har dermed holdt seg stabil de tre siste år, og var 0,3 % i 2017 og 0,8 % i 2018. Fra sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt skjellprøver fra 1055 laks, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert til 1032 villaks, to rømte oppdrettslaks og 21 laks med usikkert opphav. Usikkerheten begrunnes i dårlige eller manglende skjellprøver. Andelen oppdrettslaks i skjellprøvene fra Repparfjordelva var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,2 % av totalfangst. Dette er lavere enn det som er registrert i sportsfiskefangstene de siste tre årene (2018: 1 %, 2017: 1 % og 2016: 0,8 %). Det ble fisket flest smålaks (68 %) under sportsfisket i Repparfjordelva, mellomlaks utgjorde 22 % av fangsten og storlaks 10 %. Smoltalder hos villaks varierte mellom to og sju år, der flest laks hadde vandret ut av elva etter fire (41 %) og fem år (43 %). Sjøalder hos villaks varierte mellom ett og fem år, og mesteparten vandret tilbake til elva etter ett år i sjøen (51 %). Ved sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt to rømte oppdrettslaks, én mellomlaks og én storlaks. Mellomlaksen målte 82 cm og 5,8 kg, og hadde sannsynligvis rømt sist vinter (2019). Storlaksen målte 93 cm og 9,4 kg, og skjellkarakterene viste at den har vært ett år i sjøen etter rømming. I 2019 ble det gjennomført ordinært høstfiske i Repparfjordelva, der det ble fisket 37 laks. Basert på skjellprøver ble de bestemt til 34 villaks og tre med usikkert opphav. Det ble ikke funnet tydelige skjell fra oppdrettslaks ved høstfisket. Årsprosenten i Repparfjordelva ble beregnet til 0,05 %, og har hatt en merkbar nedgang de tre siste år (2017; 4,7 % og 2018; 0,25 %).

Solberg, I., Aronsen, T., Gjertsen, V., Moe, K., Lamberg, A. & Næsje, T. 2020. Sluttrapport for overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Geitryggen og Austvika i 2018. NINA Rapport 1859. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømminger av et anslått antall på totalt 106 700 oppdrettslaks fra Marine Harvest ASA (nå Mowi Norway AS) sine oppdrettslokaliteter Geitryggen og Austvika i Trøndelag i februar 2018 ble det igangsatt ekstra overvåking av rømt oppdrettslaks i elver i Trøndelag i 2018 og i 2019. Det ble i henhold til pålegget gitt av Fiskeridirektoratet, utført overvåking i følgende elver: Namsen (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Årgårdsvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Aursunda (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Bogna (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Oksdøla (skjellprøver fra sportsfiske og lysfiske om høsten), Steinsdalselva (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Salvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske) og Nordfolla (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske). Det er også gjennomført video-overvåkning i Steinsdalselva, Salvassdraget og Nordfolla. I tillegg er skjellprøver fra laks fanget i kilenotovervåking i Namsfjorden og ved Kvaløya ved Vikna inkludert i overvåkingen. Overvåkningen i 2018 er beskrevet i mer detalj i en egen rapport (Aronsen mfl 2019). 1.1 Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2019 med sammenligning av resultater fra 2018 Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 2206 laks i de overvåkede vassdragene fra sports- og høstfiske (inkludert uttaksfiske). Blant disse var det 143 oppdrettslaks, hvilket gir en andel rømt oppdrettslaks på 6,5 %. Mesteparten av oppdrettslaksen ble fanget i Salvassdraget som utgjorde over 63 % av det totale antallet (91 av 143 individer), dernest fulgte Namsen med 21 % (30 av 143 individer) og Steinsdalselva med 14 % (20 av 143 individer). I de andre vassdragene ble det fanget én eller ingen oppdrettslaks under sport- og høstfisket. I Namsen ble det fanget 25 oppdrettslaks i sportsfisket som ga en andel på 2,2 %. Dette er i samme størrelsesorden som i tidligere år (i 2018 var andelen 2,1 %). I høstfisket var andelen lav; 1,8 % (5 av 275), hvilket er en lavere andel sammenlignet med resultater fra perioden 2014-2017 (variasjon 8, 0 – 15,8 %), og noe lavere enn i 2018 der andelen var 3,2 %. I Bogna, Aursunda og Årgårdsvassdraget ble det ikke fanget noen oppdrettslaks, hverken i sportsfisket eller høstfisket. Antall skjellprøver innsendt per undersøkelse varierte fra 22 (høstfiske i Aursunda) til 176 (sportsfiske i Årgårdsvassdraget). I 2018 ble det heller ikke fanget noen oppdrettslaks i Bogna og Aursunda, mens i Årgårdsvassdraget ble det til sammen fanget fem oppdrettslaks (fire i sportsfisket og en i høstfisket). I 2019 ble det observert en oppdrettslaks ved videoovervåkning i Berrefossen i Årgårdsvassdraget, mens det i 2018 ikke ble observert oppdrettslaks under videoovervåkningen. I Oksdøla ble det fanget én oppdrettslaks i sportsfisket. Merk at antall skjellprøver av laks fra dette fisket var lavt (n = 12). Ingen rømte oppdrettslaks ble observert eller fanget under høstfisket som ble utført som et lysfiske der ca. 80 % av den anadrome strekningen ble undersøkt (totalt 78 laks ble observert og 18 skjellprøver ble tatt av et utvalg av den observerte fisken). Det finnes ingen informasjon om rømt oppdrettslaks i Oksdøla fra 2018. I Nordfolla var det ingen fangst av oppdrettslaks i sportsfisket, men én oppdrettslaks ble fanget i høstfisket. Merk at antall skjellprøver av laks fra Nordfolla var svært lavt (n = 9 fra sportsfisket og n = 4 fra høstfisket). Skjellmaterialet fra sport- og høstfiske var begrenset også i 2018. I videoovervåkingen fra 2019 og 2018 ble det registrert henholdsvis tre og syv oppdrettslaks, hvilket utgjorde 6 % og 8,4 % av den registrerte laksen. Fangstene og observasjonen av rømt oppdrettslaks i Nordfolla i 2018 og 2019 gir grunnlag for å overvåke Nordfolla med hensyn til rømt oppdrettslaks i fremtiden, da det kan være et vassdrag som tiltrekker seg oppdrettslaks. Salvassdraget er et vassdrag som i de fleste år har høye innslag av rømt oppdrettslaks, og i 2019 ble det gjennomført flere ulike undersøkelser i vassdraget (sportsfiske, uttaksfiske med harpun, kilenotfiske, garnfiske og høstfiske). NINA fikk totalt tilsendt 214 skjellprøver og Veterinærinstituttet 23 skjellprøver av laks fra vassdraget, hvorav 91 var oppdrettslaks basert på skjell-analyse. Ved utregning av andel rømt oppdrettslaks i sportsfiske er kilenotfiske i Salvatnet inkludert, og i 2019 var denne andelen på 35,6 % mot 29,8 % i 2018. I høstfiske i 2019 ble det fanget fire oppdrettslaks i Moelva og fem i Sakstjønna (samlet andel rømt oppdrettslaks på 31 %), mens andelen oppdrettslaks i garnfisket i Sakstjønna i 2018 var 14,2 % (2 av 14). Resultater fra videoovervåkning i Moelva i 2019 var ikke ferdigstilt ved utarbeidelse av denne rapporten, men foreløpige tall tyder på at andelen er i størrelsesorden 10-20 %. Blant 491 laks registrert på oppvandring i videoovervåkningen i Moelva i 2018 ble 428 klassifisert som villaks og 63 som oppdrettslaks (12,8 % rømt oppdrettslaks). Andelen rømt oppdrettslaks i Steinsdalselva var 2,1 % i sportsfisket (2 av 94) og 18,9 % i høstfisket (18 av 95). I 2018 var andelene betydelig høyere både i sportsfisket (11,5 %) og i høstfisket (35,6 %) der det totalt ble fanget 46 rømte oppdrettslaks. Steinsdalselva er et vassdrag som også tidligere har tiltrukket seg mye rømt oppdrettslaks spesielt om høsten, og ettersom hovedtyngden av høstfisket foregår i nedre del av elven, er den estimerte andelen trolig ikke representativ for hele vassdraget. Undersøkelsene i 2019 bar imidlertid preg av større fiskeinnsats i øvre deler av elven enn hva som er blitt gjort i tidligere år, noe som kan være årsaken til at andelen rømt oppdrettslaks i høstfisket var lavere i 2019. I videoovervåkingen i fisketrappa i Normelandsfossen ble det registrert tre oppdrettslaks av totalt 2541 laks i 2019. 1.2 Rømt oppdrettslaks i sjøovervåkingen i 2019 Innsig av oppdrettslaks i Namsfjorden og ute ved kysten ved Kvaløya ble overvåket i kilenøter gjennom sommeren og deler av høsten. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfisket i Namsfjorden var 4,6 %, noe som er innenfor samme størrelsesorden som tidligere år. Ved Vikna ble det fanget hele 184 oppdrettslaks som ga en svært høy andel i 2019 (30,5 %) sammenlignet med 2018 (7,2 %). 1.3 Rømthistorikk for fanget oppdrettslaks med skjellprøve i 2019 Analyse av vekstmønsteret i skjellet kan fortelle oss om den fangede oppdrettslaksen er rømt inneværende år (ingen vintersoner), eller om den har vært ett eller flere år i sjøen etter rømming. Vekstmønsteret i skjellene kan også fortelle oss om oppdrettslaksen har rømt på et tidlig stadium (smolt/postsmolt < 30 cm) eller etter lengre tid i sjømerdene. Oppdrettslaksen som rømte fra Geitryggen og Austvika i 2018 vil være laks som sannsynligvis rømte ved en størrelse på > 30 cm og som hadde tilbragt ett år i sjøen siden rømming. Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for 91 av de 143 oppdrettslaksene fanget i elvene. Majoriteten av disse (71 av 91) ble vurdert som nyrømte dvs. rømt i 2019, og det er lite sannsynlig at disse stammer fra rømmingene fra Geitryggen/Austvika. Basert på antall vintersoner i skjellet var det syv individer som hadde rømt i 2018 og som kan ha kommet fra disse lokalitetene. Disse oppdrettslaksene ble fanget i Namsen. Også mesteparten av oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i sjøovervåkingen hadde rømt inneværende år. Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for 53 av de 71 fangede oppdrettslaksene i Namsfjorden og for 149 av 184 fanget ved Vikna, og henholdsvis over 80 % og 95 % av disse manglet vintersoner i skjellene og stammer derav lite trolig fra Geitryggen/Austvika. Basert på skjellanalysen (vintersoner i skjell og estimert lengde ved rømming) var det til sammen ni individer som ble fanget i sjøovervåkingen som kan ha stammet fra rømmingene fra Geitryggen og Austvika i 2018. Flesteparten av disse ble fanget i Namsfjorden. Det er relativt stor usikkerhet i størrelsen til den rømte fisken ved rømningstidspunktet, og trolig var det stor variasjon i lengden på fisken som rømte. Blant oppdrettslaksen der antall vintre i sjøen etter rømming ikke kunne bestemmes, hadde over 70 % av individene fanget i elv (38 av 52), og tilnærmet 100 % av oppdrettslaksen fanget i sjø (51 av 53) rømt etter smoltstadiet (rømningslengde > 30 cm). Disse oppdrettslaksene kan ikke utelukkes å ha kommet fra røm-mingene ved Geitryggen/Austvika basert på estimert rømningslengde. På rømmingstidspunktet i 2018 var sannsynligvis de fleste av fiskene umodne, og ville først kjønnsmodnes i sjøen i 2019. Det var kun elver relativt nær rømmingslokalitetene som ble undersøkt. Vi kan derfor ikke utelukke at oppdrettslaks fra rømmingene som ble kjønnsmoden i 2019 vandret opp i elver som ikke ble undersøkt i den pålagte undersøkelsen.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Brandsegg, H., Eriksen, L.B., Erlandsen, S. E.& Spets, M.H.2019. Stamlakskontroll 2018. NINA Rapport 1698. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2018 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2392 laks fra 53 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1831 klassifisert som villaks, 66 som rømt oppdrettslaks, 427 som utsatt laks og 68 som usikre. Skjellprøver fra 1946 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 295 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1884 identifisert som vill eller utsatt, og 276 av disse (14,6 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks og varierte fra ingen forkastet stamlaks (syv bestander med én til 59 stamlaks analysert) til åtte forkastet av elleve testet i Bævra.

Skoglund, S., Næsje, T.F., Berntsen, H.H., Østborg, G. & Saksgård, L. 2019. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2018. NINA Rapport 1587. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har pågått årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I 2018 ble det sendt inn 392 skjellprøver fra sportsfisket i Altaelva, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert som 383 villaks og ni laks med usikkert opphav. Det ble ikke funnet noe innslag av oppdrettslaks i skjellmaterialet fra sportsfisket i Altaelva. I laksefangsten fra sportsfisket i Altaelva ble det registrert mye storlaks (> 7 kg, 45 % av totalfangst), men også mye smålaks (< 3 kg, 43 %). Skjellanalysene viste at smoltalder hos tilbakevandrende laks varierte mellom tre og fem år, og at en overvekt (59 %) av laksesmolt hadde vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder varierte mellom ett og fem år, dominert av laks med ett år i sjøen (47 %) før oppvandring i elv. I siste halvdel av september 2018 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. På grunn av lave sportsfiskefangster var det et sterkt lokalt ønske om at det ikke skulle fiskes i Sautso under høstfisket. I denne sona ble det derfor gjennomført visuelle undersøkelser ved bruk av dykkere. I de andre sonene i elva ble det fisket 63 laks med stang, hvorav 61 villaks og to oppdrettslaks (3 % innslag). Én av oppdrettslaksene hadde skjellkarakterer til nylig rømt fisk, mens den andre hadde vært minimum én vinter i sjøen etter rømming. Fiskefella ved utløpet til kraftverket i Sautso ble holdt i drift august-oktober. Det ble tatt skjellprøver fra ti laks tatt i fella, der alle var villaks. Ved drivtellingene i Sautso i oktober ble det observert 104 laks (40 % smålaks, 20 % mellomlaks og 40 % storlaks). Det ble ikke observert åpenbare oppdrettslaks. Det skal imidlertid bemerkes at drivtellingen ble gjennomført med få dykkere og forholdene under tellingen var relativt dårlige med redusert sikt. Andelen oppdrett i Sautso i 2018 ansees derfor som meget usikker. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2018 på 0,8 %. Årsprosenten har dermed holdt seg stabil de tre siste år, og var 0,3 % i 2017 og 1,0 % i 2016. Fra sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt skjellprøver fra 839 laks, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert som 822 villaks, ni rømte oppdrettslaks og åtte laks med usikkert opphav. Usikkerheten kommer av dårlige eller manglende skjellprøver. Andelen oppdrettslaks i skjellprøvene fra Repparfjordelva var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 1 %. Dette er i samme størrelsesorden med det som er registrert i sportsfiskefangstene de siste tre årene. Av villaks fanget under sportsfisket i Repparfjordelva utgjorde smålaks den klart dominerende størrelsesgruppen med 80 % av samlet fangst. Smoltalder hos villaks varierte mellom to og seks år, der flest laks hadde vandret ut av elva etter fire (46 %) og fem år (40 %). Sjøalder på villaks varierte mellom ett og seks år, der de fleste vandret opp i elva etter ett år i sjøen (79 %). De ni oppdrettslaksene som ble fanget under sportsfisket i Repparfjordelva i 2018 bestod av én smålaks og åtte mellomlaks (3-7 kg). Smålaksen målte 47 cm og de åtte mellomlaksene målte 69-76 cm. Fangsten av oppdrettslaks under sportsfisket i Repparfjordelva i 2018 var i likhet med foregående år størst mot slutten av fiskesesongen. Mesteparten (67 %) av oppdrettslaksene fanget i sportsfisket hadde rømt i inneværende år. De to gjenstående individene hadde henholdsvis ett år og to år i sjøen etter rømming. Per 25.11.2018 var det ikke mottatt skjellprøver fra høstfisket i Repparfjordelva i 2018.

Mengden laks som hvert år kommer fra havet er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av fisket, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Høy dødelighet på grunn av lakselus medfører at det kan bli vanskelig å fortsette et bærekraftig fiske, særlig på bestander i indre fjordstrøk på Vestlandet. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep og pukkellaks er også store trusler. Vannkraftregulering og fysiske inngrep reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Vellykkede tiltak mot effekten av sur nedbør og mot parasitten Gyrodactylus salaris har medført økte laksebestander i de deler av landet som er rammet. Regulering av fiske har nesten fjernet overbeskatning.

Aronsen, T., Berntsen, H.H., Johansen, M.R., Moe K. & Næsje, T.F. 2019. Overvåkning av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømminger fra lokalitetene Geitryggen og Austvika i 2018. NINA Rapport 1636. Norsk institutt for naturforskning. På grunn av rømminger av totalt 106 700 oppdrettslaks fra Marine Harvest AS (nå Mowi Norway AS) sine oppdrettslokaliteter Geitryggen og Austvika i Trøndelag i februar 2018 ble det igangsatt ekstra overvåkning av rømt oppdrettslaks i elver i Trøndelag i 2018. Det ble i henhold til pålegget gitt av Fiskeridirektoratet utført overvåkning i følgende elver i 2018: Namsen (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Årgårdsvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Aursunda (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Bogna (skjell-prøver fra sportsfiske og høstfiske), Oksdøla (forsøk på innsamling av skjellprøver fra sports-fiske og høstfiske), Steinsdalselva (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske), Salvassdraget (skjellprøver fra sportsfiske og høstfiske) og Norfolla (skjellprøver fra sportsfiske og høst-fiske). Det ble også gjennomført videoovervåkning I Årgårdsvassdraget, Steinsdalselva, Salvassdraget og Nordfolla som vil bli rapportert separat da dataene fra disse undersøkelsene ikke var klare ved utarbeidelse av denne rapporten. I tillegg ble visuell klassifisering av opp-drettslaks fra kilenotovervåkning i Namsfjorden og ved Kvaløya ved Vikna inkludert i overvåkningen. Det var vanskelige fiskeforhold i store deler av fiskesesongen i 2018 på grunn av lite nedbør i starten av sommeren. Det var også vanskelige forhold for undersøkelser om høsten 2018 på grunn av mye nedbør. Dette har mest sannsynlig gitt et lavt antall innsendte skjellprøver på grunn av lave fangster i de mindre vassdragene. 1.1 Andeler rømt oppdrettslaks i vassdrag 2018 Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 1685 laks og blant disse var det 131 rømte oppdrettslaks (7,8 %). I de fleste av vassdragene var andelene oppdrettslaks i samme størrelsesorden som i perioden 2014 ─ 2017. Av det totale antallet rømte oppdrettslaks ble 75 % fanget i Salvassdraget og Steinsdalselva. Andelen rømt oppdrettslaks blant innsendte skjellprøver i Namsen var 2,1 % (19 oppdrett av 917 laks) i skjellprøver fra sportsfiskefangstene og 3,2 % (6 oppdrett blant 187 laks) i høstfiskefangstene. Andelen under sportsfisket var i samme størrelsesorden som 2014 ─ 2017 (variasjon 1,2 ─ 3,8 %), mens andelen i høstfisket var lavere enn andelen i perioden 2014 ─ 2017 (variasjon 8,0 ─ 15,8 %). Hverken Bogna eller Aursunda hadde fangst av oppdrettslaks blant henholdsvis 10 og 29 innsendte skjellprøver av laks fra sportsfisket i 2018 eller blant henholdsvis 43 og 10 innsendte skjellprøver av laks fra høstfisket i Bogna og Aursunda i 2018. Vi har ikke data fra Oksdøla fra 2018 da vi ikke har skjellprøver av laks fra sportsfisket eller høstfisket, I Årgårdsvassdraget var andelen oppdrettslaks 4,8 % (fire oppdrett blant 84 laks) blant innsendte skjellprøver fra sportsfisket i 2018 og 6,3 % i høstfisket (en oppdrett blant 16 laks). Dette er høyere enn i perioden 2014 ─ 2017 (variasjon 0 ─ 0.6 % i sportsfisket og 0 ─ 3,8 % i høstfisket, men merk at det kun ble fanget fem oppdrettslaks til sammen i høstfisket og sportsfisket og at det var få prøver fra høstfisket (16 prøver av laks). I Norfolla var andelen rømt oppdrettslaks blant skjellprøver fra sportsfiskefangstene 11,8 % (to oppdrett blant 17 laks) og 14,3 % (en oppdrett blant syv laks) i høstfiskefangstene. Merk at antall skjellprøver var for lavt til å gi et godt estimat på andel oppdrett i vassdraget. Tre fangede oppdrettslaks, til tross for et lavt antall innsendte skjellprøver, gir allikevel grunn til å følge opp Norfolla med hensyn til rømt oppdrettslaks fremover. Det finnes imidlertid ikke tidligere data på rømt oppdrettslaks i fangster fra Nordfolla. Steinsdalselva hadde betydelige andeler og antall rømt oppdrettsfisk i fangstene i 2018. Blant innsendte skjellprøver fra sportsfisket var andelen 11,5 % (9 oppdrett blant 78 laks) og for høstfisket var andelen 35,6 % (37 oppdrett blant 104 laks). Andelen i sportsfisket var høyere enn tidligere registrert (1,2 % i 2015 og 4,4 % i 2017), mens andelen om høsten er den nest høyeste som er registrert (variasjon 9,8 ─ 43,1 % i perioden 2014 ─ 2017). Steinsdalselva er et vassdrag som også tidligere har tiltrukket seg mye rømt oppdrettslaks spesielt om høsten. Høstfisket foregår primært i nedre deler av vassdraget og er mest sannsynlig ikke representativt for andelen oppdrettslaks i hele vassdraget, men høstfisket har blitt utført på samme måte som tidligere år og vi kan dermed konkludere med at det var en høy andel og et høyt antall oppdrettslaks i fangstene i Steinsdalselva i 2018. Andelen oppdrettslaks i Salvassdraget var 29,8 % (50 oppdrett blant 168 laks) i sportsfiske-sesongen 2018 basert på skjellprøver fra fangster i nedre del av vassdraget og kilenotfiske i Salvatnet. Salvassdraget har også i tidligere år hatt høye andeler oppdrettslaks i sportsfisket. I perioden 2014 ─ 2017 var variasjonen 9,7 ─ 36 % og andelen i 2018 er da den nest høyeste sammenlignet med denne perioden. Det ble også utført et høstfiske med garn i Sakstjønna i Salvassdraget i 2018. Andelen oppdrettslaks i dette fisket var 14,3 % (to oppdrett blant 14 laks). Dette er lavere enn i tidligere år (2014, 2015 og 2016: variasjon 33 ─ 57 %) men merk at andelen er basert på et lavt antall prøver. 1.2 Andelen oppdrettslaks i sjøovervåkningen Andelen oppdrettslaks ble også undersøkt ved kilenotfiske i Namsfjorden og med kilenot/krokgarnfiske ved Kvaløya i Vikna kommune. Andelen oppdrettslaks basert på fiskerens vurdering av laksens utseende var 1,2 % (16 antatte oppdrett eller usikker oppdrett blant 1384 laks) i Namsfjorden, noe som er lavt i forhold til tidligere år (2013 ─ 2017: variasjon = 1,3 ─ 5,7%). Ved Kvaløya var andelen oppdrettslaks, basert på fiskerens vurdering av laksens utseende, 4,8 % (26 antatte oppdrett blant 544 laks) som er svært lavt i forhold til tidligere år (2011 ─ 2017: variasjon = 17 ─ 52%). Andelen rømt oppdrettslaks i fangstene er forventet å øke noe når skjellprøvene blir analysert. 1.3 Rømthistorikk for fanget oppdrettslaks med skjellprøve i 2018 Vekstmønsteret i skjellet kan gi informasjon om hvor lenge oppdrettslaksen har vært i sjøen etter rømming. Fravær av vintersoner med lav vekst i skjellene indikerer at oppdrettslaksen har rømt samme år som den ble fanget. Vekstmønsteret kan også fortelle oss om oppdretts-laksen har rømt på et tidlig stadium (smolt/postsmolt < 30 cm) eller etter lengre tid i sjø-merdene. Oppdrettslaksen som rømte fra Geitryggen og Austvika vil være laks som rømte ved en størrelse på > 30 cm og som hadde rømt i samme år som de ble fanget. Steinsdalelva og Salvassdraget var de eneste av de undersøkte vassdragene med høye andeler av oppdrettslaks som sannsynligvis hadde rømt inneværende år (> 80 %) og som potensielt kan ha rømt fra Geitryggen og Austvika) basert på skjellanalysen.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Nordland til og med Finnmark. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Vossoprosjektet ble igangsatt i år 2000 med Miljødirektoratet (den gang Direktoratet for naturforvaltning) som oppdragsgiver. Prosjektet har som målsetting å reetablere laksestammen, og er basert på årlige undersøkelser av laksens ulike livsstadier og miljøforhold i elv og fjord. Kunnskapen som ble opparbeidet i første del av prosjektet ga grunnlaget for «Redningsaksjonen for Vossolaksen». Denne pågår i perioden 2010‐2020. Siden oppstarten har arbeidet med Vossolaksen utviklet seg til et bredt samarbeid mellom forskere, forvaltning, næringsaktører og lokale krefter. Dette har ført til en rekke konkrete tiltak for å styrke laksebestanden og for å redusere potensielle trusler. Målet for redningsaksjonen er at en i 2020 skal nå gytebestandsmålet med naturlig rekruttert fisk og at en på sikt får etablert en selvreproduserende og høstbar bestand av Vossolaks. Fylkesmannen i Hordaland, Miljødirektoratet

Rømt oppdrettslaks er vurdert som ein alvorleg trugsel for dei norske villaksbestandane. Årleg vert det sett i verk ei rekkje tiltak for a hindre rømt fisk frå å gyta med villaksen. Tiltaka omfattar fleire metodar i elv. Fyrst og fremst utfisking med stong, men og harpunering, garnfangst og notkast vert nytta. I denne rapporten brukar vi ein tidsserie frå kilenotfangstar i Vossoprosjektet frå åra 2000 til 2017 for å vurdere utvikling i innsig og andel av rømt oppdrettslaks inn til Osterfjordsystemet i Nordhordland. Fangstane er basert på bruk av kile og sitjenøter på fleire stasjonar inkludert ved Trengereid i Sørfjorden og på strekningen Stamnes-Bolstad fjorden. Nøtene ligg difor i innvandringsruta for Vossolaksen og føremålet med notfiske har vore a registrere innsig av villaks, merka villaks som inngår i kultivering og forsøk, rømt oppdrettslaks og rømt regnbogeaure. I tidsserien er det totalt registrert 988 rømt oppdrettslaks i notfiske ved Trengereid og tilsvarande 752 på strekninga Stamnes­-Bolstadfjorden. For sesongen 2017 var talet rømt oppdrettslaks på dei to stasjonane høvesvis 30 og 6. I heile tidsserien viser utviklinga ein klar reduksjon i andelen rømt fisk i fangstane frå 2011 da innsiget av villaks var aukande men også talet på rømt oppdrettslaks har vore lægre på begge stasjonane dei siste åra.

Rømt oppdrettslaks er vurdert som ein alvorleg trugsel for dei norske villaksbestandane. Årleg vert det sett i verk ei rekkje tiltak for a hindre rømt fisk frå å gyta med villaksen. Tiltaka omfattar fleire metodar i elv. Fyrst og fremst utfisking med stong, men og harpunering, garnfangst og notkast vert nytta. I denne rapporten brukar vi ein tidsserie frå kilenotfangstar i Vossoprosjektet frå åra 2000 til 2017 for å vurdere utvikling i innsig og andel av rømt oppdrettslaks inn til Osterfjordsystemet i Nordhordland. Fangstane er basert på bruk av kile og sitjenøter på fleire stasjonar inkludert ved Trengereid i Sørfjorden og på strekningen Stamnes-Bolstad fjorden. Nøtene ligg difor i innvandringsruta for Vossolaksen og føremålet med notfiske har vore a registrere innsig av villaks, merka villaks som inngår i kultivering og forsøk, rømt oppdrettslaks og rømt regnbogeaure. I tidsserien er det totalt registrert 988 rømt oppdrettslaks i notfiske ved Trengereid og tilsvarande 752 på strekninga Stamnes­-Bolstadfjorden. For sesongen 2017 var talet rømt oppdrettslaks på dei to stasjonane høvesvis 30 og 6. I heile tidsserien viser utviklinga ein klar reduksjon i andelen rømt fisk i fangstane frå 2011 da innsiget av villaks var aukande men også talet på rømt oppdrettslaks har vore lægre på begge stasjonane dei siste åra. Fiskeridirektoriatet

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Eriksen, L.B., Andersskog, I.P.Ø, Brandsegg, H., Halv-orsen, B.U. & Hemphill, E.J.K. 2018. Stamlakskontroll 2017. NINA Rapport 1486. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2017 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2280 laks fra 55 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1715 klassifisert som villaks, 55 som rømt oppdrettslaks, 459 som utsatt laks og 51 som usikre. Skjellprøver fra 1865 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 273 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1825 identifisert som vill eller utsatt, og 255 av disse (14,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks og varierte fra ingen forkastet stamlaks (ni bestander med tre til 92 stamlaks analysert) til syv forkastet av åtte testet i Granvinselva.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Eriksen, L.B., Andersskog, I.P.Ø, Brandsegg, H., Halv-orsen, B.U. & Hemphill, E.J.K. 2018. Stamlakskontroll 2017. NINA Rapport 1486. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2017 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2280 laks fra 55 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1715 klassifisert som villaks, 55 som rømt oppdrettslaks, 459 som utsatt laks og 51 som usikre. Skjellprøver fra 1865 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 273 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1825 identifisert som vill eller utsatt, og 255 av disse (14,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks og varierte fra ingen forkastet stamlaks (ni bestander med tre til 92 stamlaks analysert) til syv forkastet av åtte testet i Granvinselva.

Anon. 2018. Status for norske laksebestander i 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 122 s. Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks er andre store trusler mot villaks, men risiko for ytterligere skade er mindre enn for trusler knyttet til fiskeoppdrett. Vannkraftregulering og andre inngrep har en betydelig negativ påvirkning, men skadeomfanget vil trolig ikke øke. Flere tiltak kan gjøres for å redusere effekten av disse to faktorene. Sur nedbør har på grunn av kalking og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Laksebestandene i Sør-Norge har økt på grunn av den omfattende kalkingen. Parasitten Gyrodactylus salaris er en stadig mindre trussel mot villaks. Antall elver med kjent forekomst av parasitten er redusert fra femti til sju. Etter vellykkede utryddelsesaksjoner har laksebestander blitt gjenoppbygd i tidligere smittede vassdrag. Faren for spredning er redusert. Sjøørret har hatt relativt stabile bestander på Østlandet og Sørlandet, men har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Jordbruksaktivitet, fysiske inngrep i vassdragene og lakselus ser i dag ut til å være de alvorligste menneskeskapte påvirkningene.

Skoglund, S., Ulvan, E.M., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2018. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2017. NINA Rapport 1429. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har skjedd årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I skjellmaterialet fra laks fanget under sportsfiske i Altaelva var det ifølge skjellanalyser 673 villaks og én oppdrettslaks. Skjellmaterialet fra sportsfisket i Repparfjordelva besto av 1064 villaks og 12 oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i de innsendte skjell-prøvene fra sportsfiskefangstene i de to elvene var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,1 % i Altaelva og 1,1 % i Repparfjordelva. Dette er i samme størrelsesorden med det som er registrert i sportsfiskefangstene i de to elvene i 2016. I Altaelva ble det fanget én oppdrettslaks, en storlaks (> 7 kg), som ble tatt tidlig i sportsfiskesesongen. Blant villaksen var det flest storlaks (47 %), etterfulgt av 38 % smålaks (< 3 kg) og 15 % mellomlaks (3 - 7 kg). Skjellanalysene viser at smoltalder hos villaks i Altaelva varierer mellom tre og seks år, med en overvekt (61 %) av individer med smoltalder på fire år. Sjøalderen på villaks varierte mellom ett og sju år, med flest individer med sjøalder på ett år (43 %) og sjøalder på tre eller flere år (43 %). I siste halvdel av september 2017 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fanget til sammen 142 laks hvorav 138 var villaks, én oppdrettslaks og tre laks var av ukjent opphav. Innslaget av oppdrettslaks i høstfisket var 0,7 %. Oppdrettslaksene som ble tatt i sportsfisket og i høstfisket hadde begge vært minst ett år i sjøen etter rømming. I tillegg ble det tatt én oppdrettslaks i fiskefella ved utløpet til kraftverket i Sautso senere på høsten. Den hadde vært tre år i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2017 på 0,3 %, en reduksjon fra tidligere år: 2016 (1,0 %), 2015 (2,5 %), 2014 (6,8 %) og 2013 (10,6 %). I Repparfjordelva ble det tatt 12 oppdrettslaks i 2017, én smålaks, seks mellomlaks og fem storlaks. Smålaksen målte 59 cm, de seks mellomlaksene var 73 - 85 cm, mens de fem storlaksene var 85 - 101cm. Fangsten av oppdrettslaks i Repparfjordelva var i likhet med foregående år størst mot slutten av fiskesesongen. Det er knyttet en del usikkerhet til oppvandringstidspunkt for oppdrettslaks, siden tallmaterialet er så lite i begge de undersøkte vassdragene. Fem oppdrettslaks fanget i sportsfisket (42 %) hadde rømt i inneværende år, fire individer hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og tre individer hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Smålaks var den klart dominerende størrelsesgruppen hos villaks i Repparfjordelva og utgjorde 76 % av all villaks fanget under sportsfiske i vassdraget. Smoltalder hos villaks varierte mellom tre og åtte år, og i likhet med Altaelva var det flest individer med smoltalder på fire år (49 %), men også en stor andel med smoltalder på fem år (42 %). Sjøalder på villaks varierte mellom ett og fem år, og individer med sjøalder på ett år (74 %) var klart dominerende i fangsten fra Repparfjordelva.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene på strekningen fra og med Østfold til og med Hordaland. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Vossoprosjektet ble igangsatt i år 2000 med Miljødirektoratet (den gang Direktoratet for naturforvaltning) som oppdragsgiver. Prosjektet har som målsetting å reetablere laksestammen, og er basert på årlige undersøkelser av laksens ulike livsstadier og miljøforhold i elv og fjord. Kunnskapen som ble opparbeidet i første del av prosjektet ga grunnlaget for «Redningsaksjonen for Vossolaksen». Denne pågår i perioden 2010‐2020. Siden oppstarten har arbeidet med Vossolaksen utviklet seg til et bredt samarbeid mellom forskere, forvaltning, næringsaktører og lokale krefter. Dette har ført til en rekke konkrete tiltak for å styrke laksebestanden og for å redusere potensielle trusler. Målet for redningsaksjonen er at en i 2020 skal nå gytebestandsmålet med naturlig rekruttert fisk og at en på sikt får etablert en selvreproduserende og høstbar bestand av Vossolaks.

Lakseinnsiget har vært lavt de siste ti årene. I 2016 var innsiget av laks fra havet til Norge ca. 470 000 laks, noe som er mer enn en halvering siden 1980-tallet. Fordi fisket har blitt redusert er det nok laks i de fleste elvene til å opprettholde gytebestandene. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som er tilgjengelig for fiske har blitt mye mindre, og i noen tilfeller helt borte. Reduserte laksebestander skyldes at laksen har lav overlevelse i sjøen, men menneskeskapte påvirkninger bidrar også vesentlig på lokalt og regionalt nivå. Bestandene i Midt-Norge og Vest- Norge er mest redusert. Vitenskapsrådet vurderer rømt oppdrettslaks som den største trusselen mot norsk laks. Mange bestander er genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige. Villaks med oppdrettsgener kan være dårligere tilpasset livet i naturen. Storskala elveforsøk har vist at innkryssing kan gi redusert produksjon og overlevelse, og dermed færre laks. En ny undersøkelse har også vist at innkryssing av oppdrettslaks endrer alder og størrelse på laksen i norske elver, ved at det blir færre stor laks som har vært mer enn to år i sjøen. Lakselus er også en betydelig bestandstrussel. Vitenskapsrådet har for første gang vist en sannsynlig effekt av lakselus på bestandsnivå i en nasjonal analyse. Beregnet årlig tap av villaks på grunn av lakselus var ca. 50 000 laks per år for årene 2010-2014, det vil si et tap av 10 % av villaksen grunnet lakselus. Andre infeksjoner knyttet til oppdrett er en trussel som også kan ha betydelig negativ påvirkning på villaksen, men kunnskapen her er dårlig. Den innførte parasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør og overbeskatning er trusler som har hatt stor negativ påvirkning på laks, men tiltak har medført at disse faktorene er under kontroll på et nasjonalt nivå. Vannkraftreguleringer og andre fysiske inngrep er også trusler mot villaks der det ikke er stor fare for forverring av situasjonen. Det er imidlertid mulig å gjennomføre flere tiltak for å redusere effekten av disse to faktorene.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Balstad, T., Eriksen, L. B. og Spets, M. H. 2017. Stamlakskontroll 2016. - NINA Rapport 1330.14 s. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2016 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Utfra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert) eller usikker. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2301 laks fra 60 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1839 klassifisert som villaks, 90 som rømt oppdrettslaks, 283 som utsatt laks og 79 som usikre. Skjellprøver fra 1940 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 329 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de videresendt til genetisk analyse var 1877 identifisert som vill eller utsatt, og 307 av disse (16,4%) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Andel forkastet stamlaks varierte mye mellom bestander; fra ingen til 57%.

En kvalitetsnorm for villaks ble vedtatt under Naturmangfoldloven i 2013. Kvalitetsnormen er en standard som alle laksebestander bør nå. Formålet er å bidra til at bestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet, må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (nådd gytebestandsmål) og ha et normalt høstbart overskudd. Til sammen har 148 bestander blitt vurdert etter kvalitetsnormen (hvorav 104 er tidligere vurdert men revidert i denne rapporten, og 44 nye er vurdert i denne rapporten). Bare 29 bestander (20 %) hadde god kvalitet eller svært god kvalitet, som er kravet for å nå standarden etter kvalitetsnormen. Det vil si at 119 bestander (80 %) ikke nådde normens mål om minst god kvalitet. Av disse hadde 42 bestander (28 %) moderat kvalitet og 77 bestander (52 %) dårlig eller svært dårlig kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens bestander i Sør-Trøndelag, Troms og Hordaland hadde dårligst kvalitet. De fleste bestandene nådde gytebestandsmålet. Årsaken til at mange bestander likevel ikke hadde god nok kvalitet etter normen var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når en bestand ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket den negativt. En tredel av laksebestandene (48 bestander) hadde en så stor genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (49 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (51 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Skorstad, L.M., Østborg, G.M & Næsje, T.F. 2017. Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2016. NINA Rapport 1381. 31 s. Det ble i perioden 3. mai til 21. september 2016, fanget totalt 1627 laks i kilenøtene i Namsfjor-den. Blant disse var 1521 villaks, 64 rømt oppdrettslaks, 41 med usikkert opphav og én kultivert laks. Antall villaks fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 var dermed høyere enn i 2015 (1521 villaks), og i 2013 og 2014 (henholdsvis 1046 og 1192 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i 2016 var 3,9 % (64 av totalt 1627 laks), hvilket er i samme størrelsesorden som i 2015 (3,4 %, 51 av totalt 1532 laks), men lavere enn i både 2013 (5,7 %, 65 av totalt 1132 laks) og 2014 (5,0 %, 65 av totalt 1293 laks). Dette skyldes hovedsakelig flere fangede villaks i 2016 siden antallet rømt oppdrettslaks er omtrent likt tidligere år. Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen. Over halvparten av villaksen (68,6 %, 1043 av totalt 1521) ble fanget i det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (3. mai – 10. juni) og 58,7 % (893 av 1521) av all villaksen ble fanget i ukene 21, 22 og 23 (23. mai – 10. juni). Mesteparten (76,6 %, 49 av totalt 64) av den rømte oppdrettslaksen ble derimot fanget i det ekstraordinære fisket etter den ordinære kilenotsesongen som ble avsluttet 28. juli. Undersøkelsen i 2016 understreker som tidligere år nødvendigheten av at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lenger enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Det var flest mellomlaks (66-88 cm) i kilenotfangstene i Namsfjorden i 2016, både blant villaksen (69,4 %) og den rømte oppdrettslaksen (67,2 %). På grunn av maskevidden (58 mm) i notlinet i fangstkammeret på kilenota, vil andelen smålaks i kilenotfangstene være lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget. Det var færre hanner enn hunner både blant villaksen (70,6 % hunner) og den rømte oppdrettslaksen (73,8 % hunner). Blant villaksen var det en overvekt av hunn-laks innenfor alle størrelsesklassene med 64,6 % hunner og 35,4 % hanner blant smålaksen, 73,5 % hunner og 26,5 % hanner blant mellomlaksen og 64 % hunner og 36 % hanner blant storlaksen. Blant den rømte oppdrettslaksen var det like mange hunner som hanner blant både smålaksen og storlaksen, mens det hos mellomlaksen var en klar overvekt av hunner (85,7 % hunner, 14,3 % hanner). Over halvparten (68,2 %, 1031 av 1512) av villaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 hadde vært to år i sjøen før den returnerte til elva. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år. Flest villaks vandret ut i sjøen etter tre år i elv (66,3 %). Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smoltlengde var 13,3 cm (± SD 2,0). Basert på skjellanalyse hadde oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 vært null til to år i sjøen etter rømming. Mesteparten (69,6 %) av den rømte oppdrettslaksen var uten vintersone i skjellene og har følgelig mest sannsynlig rømt inneværende år. Videre var det 51,7 % som ikke hadde vintersone og som hadde vokst mindre enn 10 cm etter rømming. Disse oppdrettslaksene kan følgelig ansees som nyrømt oppdrettslaks. I 2016 ble 8,3 % av oppdretts-laksen estimert til å ha rømt på et tidlig stadium, som smolt/postsmolt med tilbakeberegnet lengde < 30 cm ved rømming.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Balstad, T., Eriksen, L. B. og Spets, M. H. 2017. Stamlakskontroll 2016. - NINA Rapport 1330.14 s. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2016 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Utfra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert) eller usikker. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2301 laks fra 60 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1839 klassifisert som villaks, 90 som rømt oppdrettslaks, 283 som utsatt laks og 79 som usikre. Skjellprøver fra 1940 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 329 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de videresendt til genetisk analyse var 1877 identifisert som vill eller utsatt, og 307 av disse (16,4%) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Andel forkastet stamlaks varierte mye mellom bestander; fra ingen til 57%. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Aronsen, T., Karlsson, S., Ugedal, O., Diserud, O.H., Ulvan, E.M., Saksgård, L. & Næsje, T. 2017. Undersøkelser av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaksbestanden i Altaelva. NINA Rapport 1385 32 s. Til tross for tiltak for å bedre forholdene for villaks i øvre deler av lakseførende strekning av Altaelva (Sautso) etter kraftutbyggingen i 1987, har Sautso fortsatt redusert smoltproduksjon og fangster av voksen laks. I tillegg har det i enkelte år i Sautso vært høye andeler oppdrettslaks om høsten rett før villaksens gyteperiode. Andelen rømt oppdrettslaks i fangstene om høsten har i Sautso variert fra 0 % i 2015 til 36 % i 2013, mens tilsvarende andeler i resten av Altaelva har variert fra 2 % i 2015 til 17 % i 2011. En teori er at genetisk innkrysning av oppdrettslaks (genetisk påvirkning som følge av at rømt oppdrettslaks gyter i naturen) sammen med effekter av kraftutbyggingen kan bidra til den reduserte villaksproduksjonen i Sautso, ved at avkom av krysninger mellom oppdrettslaks og villaks har lavere overlevelse enn ren villaks. Utfra at det i enkelte år er observert høyere andeler rømt oppdrettslaks i Sautso sammenliknet resten av Altaelva, forventes det større grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Sautso enn lengre ned i elva. For å undersøke dette har vi undersøkt genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i 1+ laksunger fra Sautso og nedre deler av Altaelva (Jøra/Vina/Raipas) fra gyteårene 2010, 2011, 2013 og 2014. Videre har vi undersøkt om grad av innkrysning endrer seg med alderen til laksungene for avkom fra gyteårene 2011, 2013 og 2014. Vi undersøkte innkrysning blant 0+, 1+ og 2+ laksunger som var avkom fra 2011 og 2013 og 0+ og 1+ laksunger fra 2014. Til sist har vi undersøkt om det er høyere grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Sautso enn i nedre deler av Altaelva blant voksen villaks som returnerer til Altaelva for å gyte. Dette ble undersøkt for voksen villaks fanget under høstfisket i 2014. Vi fant at 1+ laksungene i Sautso hadde signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks i to av de fire årene, 4,5 % innkrysning i 2011 og 6,9 % i 2013. Det var derimot ingen signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks hos 1+ laksunger i noen av årsklassene i nedre deler av Altaelva. Dette tyder på at laksunger i Sautso i større grad enn laksunger i nedre deler av Alta er påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. I laksungene fra gyteårene 2011 og 2013 fant vi avtagende genetisk innkrysning fra 0+ til 1+ og fra 1+ til 2+. I avkom fra 2011 var det 5,0 % innkrysning i 0+ laksunger, 4,5 % i 1+ og 1,8 % i 2+. I 2013 fant vi 9,6 % innkrysning i 0+ laksunger, 6,9 % i 1+ og 6,0 % i 2+. I disse to årsklassene var den genetiske innkrysningen signifikant i både 0+ og 1+ laksunger og i 2013 var det fremdeles signifikant innkrysning i 2+ laksunger. For gyteåret 2014 var det ikke signifikant innkrysning i 0+ laksungene (0,5 %) eller 1+ (1,6 %), og det var heller ingen nedgang fra 0+ til 1+. Selv om det ikke var statistisk signifikante endringer mellom aldersklassene for 2011 og 2013 indikerer resultatene våre at avkom med oppdrettslaksgener har høyere dødelighet enn rene villaksunger. For å undersøke i hvilken grad voksenfisken som kommer tilbake til Altaelva for å gyte er påvirket av genetisk innkrysning, og hvorvidt voksen laks også viser en større grad av inn-krysning i Sautso sammenliknet med laks fanget i de nedre delene, undersøkte vi innkrysningen i voksen villaks fanget under høstfisket i Altaelva i 2014. I motsetning til ungfisken, som hadde signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks i to av fire år i Sautso, men ikke i nedre deler av Altaelva, fant vi signifikant genetisk innkrysning både i Sautso (2,3 %) og i nedre deler av Altaelva (4,6 %) blant voksen villaks.

I denne rapporten presenteres en individuell gjennomgang av laksebestandene i 219 vassdrag og sidevassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 191 bestander (pluss ni sidevassdrag). Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet i tidligere rapporter og omtales bare kortfattet her.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Balstad, T., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2016. Stamlakskontroll 2015. - NINA Rapport 1266. 14 s. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk utarbeidet i 2014 ble skjell fra all stamlaks sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Utfra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kulti-vert) eller usikker. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2625 laks fra 61 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 2085 klassifisert som villaks, 101 som rømt oppdrettslaks, 328 som utsatt laks og 110 som usikre. Skjellprøver fra 2030 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 397 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Høsten 2015 utførte LFI Uni Research Miljø drivtelling av gytefisk i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Rogaland. Gytefisktellingene har blitt gjennomført i forbindelse med en rekke ulike prosjekter og med ulike finansieringskilder. I tillegg ble det utført aktivt uttak av rømt oppdrettslaks, samt at en rekke elver i Hardangerelvene ble kartlagt ved snorkling etter observasjoner av rømt laks fra en ukjent rømming. I denne rapporten har vi sammenstilt resultatene fra disse undersøkelsene. Det er også inkludert resultater fra tidligere års tellinger for å gi en beskrivelse av utvikling i bestandsforhold og innslag av rømt oppdrettslaks.

Ulvan, E.M., Aronsen, T., Næsje, T.F., Skorstad, L.K., Saksgård, L.M., Østborg, G.M & Fiske, P. 2016. Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2015 - NINA Rapport 1270. 31 s. Det ble i 2015 fanget totalt 1479 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Blant disse var 1411 villaks, 51 rømte oppdrettslaks, 13 med usikkert opphav og fire kultiverte laks. Antall villaks fanget i kilenøtene i Namsfjorden var høyere i 2015 (1411 villaks) enn i 2013 og 2014 (henholdsvis 1046 og 1192 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i 2015 var 3,4 %, hvilket er lavere enn i både 2013 og 2014 (henholdsvis 5,7 og 5,0 %). Dette skyldes både flere fangede villaks, samt lavere antall fangede rømt oppdrettslaks i 2015. Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen, hvor 43 % av villaksen ble fanget i ukene 21, 22, 23 og 24. Mesteparten (69 %) av all den rømte oppdrettslaksen ble fanget i det ekstraordinære fisket (etter den ordinære kilenotsesongen). Dette understreker nødvendigheten for at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lengre enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Det var flest mellomlaks i kilenotfangstene i Namsfjorden i 2015, både blant villaksen (57 %) og den rømte oppdrettslaksen (61 %). På grunn av maskevidden (58 mm) i notlinet i fangstkammeret på kilenota er andelen smålaks i kilenotfangstene lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget. Det var færre hanner enn hunner både blant villaksen og den rømte oppdrettslaksen. Over halvparten (53,5 %) av villaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2015 hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år. Flest villaks vandret ut i sjøen etter tre år i elv (68 %). Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smoltlengde var 13,2 (± SD 2,2) cm. Oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2015 hadde vært null til to år i sjøen etter rømming. Mesteparten (66 %) av den rømte oppdrettslaksen var uten vintersone i skjellet og har mest sannsynlig rømt inneværende år. Videre var andelen oppdrettslaks som ikke hadde vintersone og som hadde vokst mindre enn 10 cm etter rømming 58 %. Disse oppdrettslaksene må ansees som nyrømt oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks som ble estimert til å ha rømt på et tidlig stadium (< 30 cm ved rømming) var 4 % i 2015.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Balstad, T., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2016. Stamlakskontroll 2015. - NINA Rapport 1266. 14 s. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk utarbeidet i 2014 ble skjell fra all stamlaks sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Utfra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kulti-vert) eller usikker. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2625 laks fra 61 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 2085 klassifisert som villaks, 101 som rømt oppdrettslaks, 328 som utsatt laks og 110 som usikre. Skjellprøver fra 2030 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 397 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks.

Anon. 2016. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9b, 849 s. I denne rapporten behandles 224 vassdrag. Det gis en vurdering av måloppnåelse (forvaltningsmål og gytebestandsmål) for i alt 186 bestander (pluss syv sidevassdrag). Bestandsstatus ble klassifisert for 186 bestander. Metodene som er benyttet for å vurdere måloppnåelse er beskrevet, mens metodikken for å klassifisere bestandsstatus er beskrevet i hovedrapporten (Anon. 2016).

Anon. 2016. Status for norske laksebestander i 2016. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9, 190 s. Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i sjøen og elvene har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Redusert mengde villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske, er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks. Rømt oppdrettslaks framstår generelt som den største trusselen mot norske laksebestander, ved at den utgjør den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Lakselus framstår også som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Vannkraftreguleringer, sur nedbør, fysiske inngrep og den innførte parasitten Gyrodactylus salaris framstår som stabiliserte trusler, med lavere risiko for ytterlige tap. Nye undersøkelser har vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig vedvarer tilførsel av rømt oppdrettslaks til gytebestandene. Også i 2015 var nivået av rømt oppdrettlaks for høyt i mange elver (middels eller høyt innslag i 22 % av undersøkte bestander). I tillegg til at villaksen endres genetisk på grunn av innkrysning av oppdrettslaks, viser mange undersøkelser at produksjon og overlevelse av villaks vil reduseres på grunn av slik innkrysning.

I 2013 ble det i statsråd vedtatt en kvalitetsnorm for villaks under Naturmangfoldloven. Formålet er å bidra til at ville bestander skal ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Nor-men er retningsgivende for myndighetenes forvaltning. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet så må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (ha nådd gytebestandsmålet), og den må ha et normalt høstbart overskudd. I denne rapporten er 104 norske laksebestander vurdert etter kvalitetsnormen. Av disse hadde 23 bestander (22 %) god eller svært god kvalitet, 29 bestander (28 %) moderat kvalitet og halvparten dårlig eller svært dårlig kvalitet. Det vil si at 81 bestander (78 %) ikke nådde kvalitets-normens mål om minst god kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens de i Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms hadde dårligst kvalitet. De aller fleste bestandene nådde gytebestandsmålene, slik at årsaken til at mange bestan-der ikke nådde god kvalitet var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når bestander ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket dem negativt. Vitenskapsrå-det vil i 2016 analysere hvilke faktorer som har påvirket disse bestandene. En tredel av villaksbestandene (33 bestander) var så genetisk påvirket av rømt oppdretts-laks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (35 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (36 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Fangst, atferd og andeler av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden og Namsenvass-draget har blitt undersøkt i årene 2012 til 2014. Hovedmålsettingen med undersøkelsene har vært å skaffe kunnskap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene har vært å:  Vurdere dagens metoder for beregning av andel rømt oppdrettslaks i gytebestan-der av villaks  Sammenligne andel rømt oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med andel som vandrer opp i Namsenvassdraget  Sammenligne fangst per innsats for rømt oppdrettslaks og villaks i elva  Sammenligne vandringsmønsteret til rømt oppdrettslaks og villaks i elva  Sammenligne fordeling og atferd til rømt oppdrettslaks og villaks i gytetida  Undersøke tidspunktet for innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Nams-fjorden  Forbedre grunnlaget for målrettet oppfisking av rømt oppdrettslaks i elva Sammenhenger mellom fangst i kilenot og fangst i Namsen Det var sammenheng mellom hvor mye vill mellomlaks og storlaks som fanges i kilenøtene Namsfjorden og fangstene i sportsfisket i Namsenvassdraget. Undersøkelser i 2013 indi-kerte en sammenheng med en forsinkelse på en uke fra kilenøtene til elvefangstene for mellomlaks og storlaks. Detaljerte undersøkelser i 2014 viste en sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst per innsats i midtre deler av Namsen med en forsinkelse på ca. 9 dager for mellomlaks og ca. fem dager for storlaks. Kilenotovervåkning i sjøen kan derfor gi en tidlig indikasjon på mengden vill mellomlaks og storlaks i vassdraget Andeler rømt oppdrettslaks i kilenot- og elvefangster Det var 5,7 % og 5,0 % rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i henholdsvis 2013 og 2014. Mesteparten av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i kilenøtene senere i sesongen enn villaksen. I 2013 ble 74 % av all oppdrettslaksen fanget i slutten av juli til medio august (ukene 31-33), mens i 2014 ble 52 % av all oppdrettslaks fanget i disse ukene. Namsen, Namsenvassdraget, Namsfjorden, Nord-Trøndelag, villaks, rømt oppdrettslaks, kilenotfangst, radiotelemetri, fangst per innsats, stangfiske, gytetid, atferd, andel i fangst, andel i bestand © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Balstad, T. & Eriksen, L. B. 2015. Stamlakskontroll 2014. – NINA Rapport 1143. 13 s. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for 2014 for utsetting av anadrom fisk, ble skjell fra all stamlaks sendt inn til registrering, arkivering og skjellanalyse hos Veterinærinstituttet, seksjon for miljø- og smittetiltak. Skjell fra villfisk, samt laks klassifisert som usikker, ble fortløpende transportert videre til NINA for obligatorisk genanalyse. Samlet resultat fra skjellanalyse og genetisk testing bestemte om en stamlaks var godkjent for videre bruk i kultivering i hvert enkelt vassdrag. I alt ble 2171 stamfisk fra 51 forskjellige vassdrag analysert for opphav utfra vekstmønster i skjell. Av disse ble 1686 identifisert som villaks, 114 som rømt oppdrettslaks, 209 som kultivert laks og 116 som usikre. I alt ble 1608 stamfisk sendt videre for genetiske analyser for å teste mulig oppdrettsgenetisk opphav. Av disse ble 251 stamlaks beregnet å ikke ha rent villaksopphav og derfor underkjent som stamfisk. Resultatene fra stamfiskkontroll 2014 viser at analyser for å ekskludere stamfisk med oppdrettsgenetisk opphav er nødvendig.