Master's thesis in Risk management and societal safety November 2014 publiserte PST på sine hjemmesider at trusselsituasjonen i Norge ble ansett som skjerpet. I følge PST var det blitt gjennomført flere arrestasjoner i andre vestlige land for å avverge terrorangrep, hvor det i mange tilfeller ble påvist tilknytning til terrorgruppen Daesh. Når Daesh i september 2014 publiserte en tale hvor de oppfordret til angrep på alle allierte av USA, ble Canadas parlament ble rammet av terror fire uker senere. Dette ble tatt på alvor fra PST sin side, og oppdateringen ble publisert. I oppdateringen skrev PST at de anså det som sannsynlig at det kunne trues med, og bli forsøkt utført, terrorangrep i Norge i løpet av de neste 12 månedene (Alsèn, 2014). Dette skapte stor medieoppmerksomhet, og preget avisforsider i ukene som fulgte. PST har de gjennom sine årlige trusselvurderinger skildret et trusselbilde preget av økende usikkerhet og kompleksitet, for eksempel ved å peke ut soloterrorisme som en særskilt utfordring. Flere teoretiske bidrag argumenterer for at securitytrusler av slik natur unndrar bruk av sannsynligheter, og det kan stilles spørsmål ved hvorfor PST har valgt å benytte begrepet. På bakgrunn av dette har følgende problemstilling blitt studert: «I hvilken grad benytter PST sannsynlighetsbegrepet i kommunikasjon om terrortrusler, og vil bruk av sannsynligheter være en god form for risikokommunikasjon?». For å svare på problemstillingen, ble det gjennomført en kvalitativ innholdsanalyse av to strategiske utvalg: trusselvurderinger, blogginnlegg og annet relevant innhold fra PST sine nettsider fra 2011 til 2015, og avisartikler publisert i Dagbladet og VG fra november 2014 til februar 2015. Det første utvalget ble brukt til å studere hvordan PST tidligere har kommunisert, da det var relevant å finne ut hvorvidt sannsynlighetsbegrepet har vært en del av risikokommunikasjonen for eksempel i trusselvurderinger. Avisartiklene ble valgt ut for å studere hvordan sannsynlighetsbegrepet har blitt brukt når trusselbildet oppdateres; hvilke budskap har offentligheten mottatt om dette? Blir sannsynlighetsbegrepet benyttet aktivt av PST når de kommuniserer om trusselbildet? Det har blitt valgt ut flere teoretiske bidrag for å drøfte problemstillingen, og bidragene har i neste rekke blitt brukt til å diskutere hvorvidt sannsynlighetsbegrepet vil være en god form for risikokommunikasjon. Bidragene kaster lys over at securitytrusler, deriblant terrortrusler, innehar en epistemisk usikkerhet som gjør det utfordrende å tilegne seg sterk bakgrunnskunnskap. På grunn av dette kan et terrorangrep komme overraskende, og ryste et helt samfunn; teori argumenterer for at terrorisme som fenomen innehar karakteristikker som skremmer oss i en annen grad enn andre typer risiko. Å kommunisere om terrorisme vil derfor være utfordrende på flere måter. Funnene viser at PST tidligere har benyttet kategorier av trusselnivå, men at en har gått bort fra disse av flere grunner. I etterkant av dette har de på sine hjemmesider vist til trefaktormodellen i forhold til terrorisme, hvor sannsynlighetsbegrepet ikke vil være en del av risikodefinisjonen. At sannsynlighetsbegrepet brukes når trusselbildet oppdateres, bryter derfor med hva de selv har trukket frem og anbefalt. Funnene viser også at PST ikke definerer sannsynlighetsbegrepet på en forenlig måte, og det er derfor ikke tydelig ovenfor offentligheten hvordan vurderingen egentlig bør forstås. Media fokuserer i stor grad på «den høye terrorfaren», og kommunikasjonen til PST i aviser tydeliggjør at åpenheten til PST er veldig begrenset av forskjellige årsaker. Sannsynlighetsbegrepet er det som preger risikokommunikasjonen i størst grad, og usikkerheter som blir nevnt knyttes ikke til den faktiske vurderingen som er gjort. Kommunikasjonen kan derfor gi et inntrykk av at PST besitter mye faktabasert kunnskap om terrortrusselen, til tross for vanskeligheten av å tilegne seg sterk bakgrunnskunnskap om securitytrusler. Avhandlingen konkluderer for det første med at kombinasjonen av begrepet PST benytter og media sitt fokus, gjør at sannsynlighetsbegrepet i stor grad preger kommunikasjonen ut til offentligheten. PST bruker sannsynlighetsbegrepet aktivt, og dersom en sammenligner med trusselvurderingene ser en at begrepet blir brukt i en helt annen grad enn tidligere. På grunn av dette, argumenteres det for at viktige aspekter ved trusselen blir tilslørt, og at offentligheten derfor ikke vil få innsikt i trusselens faktiske natur. For det andre konkluderes det med at sannsynlighetsbegrepet alene ikke vil være et godt verktøy, men det kan sies å være nødvendig for å indikere hvorvidt en trussel øker eller avtar. Et fokus på å forsikre offentligheten om at en jobber effektivt med å redusere trusselen, og eventuelle konsekvenser dersom et angrep inntreffer, vil kunne gi mer meningsfull kommunikasjon enn å vise til en sannsynlighet. På bakgrunn av disse to delkonklusjonene, gis det en helhetlig konklusjon om at PST sine tidligere kategorier av trusselnivå vil ha sine svakheter, men være velkjent, og derfor fungere bedre som verktøy i risikokommunikasjonen enn begrepet som har blitt lagt til grunn når trusselbildet oppdateres.