Search

The objective of SCANGREEN 2019-22 was to find species, varieties and seed blends/mixtures of Agrostis, Festuca, Poa and Lolium that are suited for pesticide-free management of putting greens in the two major climatic zones of the Nordic countries and in the northern USA. The four test sites in the Nordic countries were Reykjavik GC, Iceland and NIBIO Apelsvoll in the the northern zone, and NIBIO Landvik, Norway and Smørum GC, Denmark in the southern zone. The two US test sites were located at Troll Turfgrass Research Facility in Massachusetts and at University of Minnesota. The trials included 30 candidate varieties representing eight different species and subspecies from 13 different seed companies/representatives, and three seed mixtures of red fescue and colonial and creeping bentgrass, a seed mixture of creeping bentgrass and perennial ryegrass and a seed blend of red fescue. Monthly evaluations of overall impression, tiller density, winter hardiness, disease and weed coverage etc., were done from three weeks after sowing in June-September 2019 until October 2022. The trial at Smørum GC was established in May 2021. The trials were established according to a split-plot design with three blocks (replicates), species on main plots and varieties on subplots. The experimental greens were mown three times per week – Monday, Wednesday, and Friday and deficit-irrigated to 80% of field capacity three to four times per week in periods without sufficient natural rainfall. Fertilizer (mean N–P–K ratio, 100–22–74) was given as completely balanced compound fertilizers every second week. Each experimental green was divided in different management levels: High and low fertilizer rate and high and low mowing. The two fertilizer rates were 10 and 17 g N m−2 yr−1 and the two mowing heights were 3 and 5 mm. Mixtures were managed at both regimes. There was no use of pesticides or plant growth regulators in any of the trials. SCANGREEN 2019-2022: Turfgrass species, varieties and seed mixtures for Scandinavian putting greens. Final results from a four-year testing period.

To reduce the dependency of fungicides in treating turf grass diseases we investigated the use of biostimulants and colour pigments and their capacity to prevent the proliferation of microdochium and anthracnose on annual meadow grass (Poa annua). The study was conducted in two sites (Landvik, Norway and Bingley, United Kingdom) for two years (May 2020 – May 2022). The biostimulant Hicure could reduce the fungicidal use from three to two without loss of efficiency in treating the fungal diseases. The biostimulant also preserved the visual quality of the turf grasses when reducing the fungicidal treatment from three to two. The colour pigment Ryder in all treatments was effective at increasing the colour intensity of the turf grasses compared to the control. Additionally, the biostimulant treatments could treat anthracnose better than the fungicidal only treatment. The biostimulant Hicure and the colour pigment Ryder have potential for further research and development to reduce the use of fungicides while simultaneously preserving the pristine quality of turf grasses in golf greens. Evaluation of Different Integrate Turf Management Programs to Reduce Microdochium Patch

Høsten/vinteren 2022-2023 ble det utført et forsøk på NIBIO Landvik med ulike metoder for utvasking av frø fra bær av svartsurbær (Aronia melanocarpa), samt hvordan disse behandlingene påvirker frøets spireevne. Metodene var lett vasking (fjerning av plantesaft og mindre plantedeler) og grundig vasking (fjerning av plantesaft og det meste av fruktkjøttet), enten for hånd eller ved hjelp av en industrielt tilpassa vaskemaskin. Tidsstudier, utregnet som arbeidstid (minutter) pr kg med friske bær, viste at den totale tida til utvasking og rensing av frø av svartsurbær ble omtrent halvert når det ble vasket med maskin sammenlignet med vasking for hånd, uansett hvor nøye/grundig vaskingen ble utført. Mest effektivt var det å maskinvaske ut frøet i en grundig prosess hvor plantesaft og mesteparten av fruktkjøttet ble fjernet før frørensing (6,5 minutter pr kg bær). Under vaskeprosessen, både ved bruk av vaskemaskin og for hånd, ble det vasket ut mer frø (flotert bort sammen med fruktkjøttet) når det ble vasket grundig enn ved mer lettvint vasking. Ved maskinvasking utgjorde denne forskjellen 1 g frø pr kg bær (8%). Frøet som var igjen etter den grundige vaskingen var imidlertid tyngre og spirte bedre enn frøet som var lettere vasket. I middel for to ulike stratifiseringstider (90 og 120 dager), var spireevnen hos frø som var lett og grundig maskinvaska henholdsvis 65 og 77%. Selv om spirehastigheten (opptelling etter 7 dager) var raskere hos frø som var stratifisert i 120 dager, var det ikke nødvendig med mer enn 90 dagers stratifisering for å oppnå maksimal spireevne. I middel for 4 ulike vaskemetoder var spireevnen etter opptelling etter 35 dager 66-67 % uansett om stratifiseringslengden var 90 eller 120 dager. Ut fra en helhetsvurdering anses en forholdsvis grundig maskinvasking, med fjerning av plantesaft og mye av fruktkjøttet, som den mest effektive metoden ved utvasking av frø av svartsurbær. Noe frø vil gå tapt i en slik grundige renseprosess, men det tapte frøet er lett og har dårlig spireevne. Arbeidsforbruk, frøavling og frøkvalitet ved ulike metoder for utvasking av frø fra svartsurbær (Aronia melanocarpa)

Denne rapporten gir resultater fra andre år (2021) i prosjektet"ROBO-GOLF: Bedre gresskvalitet, redusert gjødselkostnad og mindre bruk av fossil energi ved bruk av robotklippere på fairway og semi-rough". Arbeidspakke (WP1) omfatter forsøk med sammenlikning av robotklipper og manuell klipper (sylinder-klipper på fairway, 15 mm klippehøyde; rotorklipper på semirough, 35 mm klippehøyde) til ulike grasarter. Resultatene viste forskjeller mellom robotklipping og manuell klipping, som for det meste ble sett på semi-rough når det gjelder sykdommer, ugress (hvitkløver) og jordpakking. En tendens til lavere sykdomsforekomst med robotklipping ble sett spesielt på semi-rough i alle arter på sensommeren/høsten, men også i Agrostis capillaris på fairway. Mer hvitkløver på de robotklippede ruter med Lolium perenne i semi-rough resulterte i et lavere helhetsinntrykk. I arbeidspakke 2 (WP2) ble nitrogen (N) gjødseleffekten av retur av klipp med robot- vs. manuell klipping studert på fairway etablert i en blanding bestående av Poa pratensis, Agrostis capillaris og Festuca rubra. Årlige N-rater på 0, 30, 60, 90 og 120 kg/ha/år, hver delt inn i 6 like tilførsler, ble brukt over sesongen. Innsamling av klipp én gang per måned viste at tilbakeføring av klipp både for manuell og robotklipping økte gressveksten sammenlignet med når klippet ble fjernet. Samtidig var N-konsentrasjonen i klippet høyere om våren og forsommeren, men ikke på sensommeren og høsten. Helhetsinntrykket av gresset viste samme høye vurdering for robot- og manuell klipp. I WP3 ble demonstrasjonsforsøk med robotklippere sammenlignet med sylinderklippere på fairway og rotorklippere på semi-rough videreført fra 2020 på fem golfbaner i Norden. Helhetsinntrykk, dekning av ugress og sykdommer og energibruk ble registrert månedlig fra mai til september. Helhetsinntrykk i robotklippede ruter var stort sett lik manuelt klippede ruter på fairway og semi-rough. På noen datoer resulterte robotklipping i signifikant høyere helhetsinntrykk enn manuell klipping.

Denne rapporten gir resultater fra første år i prosjektet ‘ROBO-GOLF: Bedre gresskvalitet, redusert gjødselkostnad og mindre bruk av fossil energi ved bruk av robotklipper på fairway og semi-rough’ I arbeidspakke (WP) 1 ble forsøk med sammenlikning av robotklipper og manuell klipper (sylinder-klipper på fairway, 15 mm klippehøyde; rotorklipper på semi-rough, 35 mm klippehøyde) til ulike grasarter anlagt på NIBIO Landvik i 2020. Foreløpige resultater fra perioden 11.august - 30.oktober 2020 (etter at grasdekket var etablert) viste bedre helhetsinntrykk med robotklipping enn med manuell klipping på fairway, spesielt i engkvein (Agrostis capillaris) som ble mindre angrepet av mikrodochiumflekk. På semi-rough var derimot skuddtettheten mindre og bladbredden større, og engrapp (Poa pratensis) ble mer invadert av tunrapp og mer angrepet av rust ved robotklipping enn ved manuell klipping.

Denne tekst er sluttrapport for STERF-prosjektet: SCANGREEN 2015-18

Høsten/vinteren 2020-2021 ble det utført et forsøk på NIBIO Landvik for å undersøke hvilke metoder som er mest effektive for utvasking av frø fra bær av svartsurbær (Aronia melanocarpa), samt hvordan disse behandlingene påvirker frøets spireevne. Metodene var lett vasking av friske bær (kun fjerning av noe fruktkjøtt) og grundig vasking (fjerning av alt fruktkjøtt) av enten friske eller frosne bær. For alle behandlingene ble frøets spireevne undersøkt både med og uten stratifisering ved 4 °C i 77 dager. Tidsforbruket ved grundig og lett vasking var henholdsvis 46,0 og 23,5 minutter pr. kg friske bær. Uansett metode for utvasking var det ingen spiring hos frø som ikke ble stratifisert. Også stratifiserte frø fra friske bær, som enten var lett eller grundig vasket ut, spirte dårlig (3-7 %). Best spiring (63 %) var det av stratifiserte frø fra bær som var frosset ved -2 °C i 2 måneder før grundig utvasking.

I forbindelse med prosjektet ‘Fra grasmark til blomstereng’ mottok NIBIO i 2017-2020 støtte fra Aust- og Vest Agder (nå Agder) kompetansefond til å utvikle NIBIO Landvik til ‘Norsk kompetanse-senter for blomstereng og naturfrø’. Prosjektet bestod av to deler, nemlig (1) Innsamling av lokale frøpopulasjoner og utvikling av frøavlsteknikk for urter til blomstereng, og (2) Utvikling av metoder for omdanning av monoton grasmark til artsrik blomstereng gjennom innsåing av norsk frøblanding. I del 1 av prosjektet ble det fra 2017 til 2019 samla inn frø og etablert oppformeringsfelt med rundt 60 populasjoner av 30 naturengarter typiske for slåtteenger på Sørøstlandet. Flesteparten av oppformeringsfelta lå på Landvik, men et økende antall kontraktfrøavlere ble også engasjert i produksjonen. Det ble utført et stort antall frøavlsforsøk, spesielt med ulike frøhøstingsmetoder. Salget av blomsterengfrø (eksl. grasfrø) økte fra 7 kg i 2018 til 50 kg i 2019 og 110 kg i 2020. I del 2 av prosjektet ble det i 2017 etablert seks forsøksfelt fra Grimstad i sør til Nannestad i nord for å finne fram til optimal skjøtsel før og etter innsåing av norsk blomsterengblanding i eksisterende monoton grasmark. Forsøka viste at det sikreste tiltaket for å redusere konkurransen fra graset og øke tilslaget ved såing er å slå grasmarka to ganger pr sesong med raking/fjerning av avklippet. Dette bør gjennomføres i minst to år før og minst to år etter innsåing av blomsterengfrøet. Gjennom prosjektet har det blitt holdt mange foredrag og det har vært et stort antall medie-oppslag. Vi vurderer at målet for prosjektet er oppnådd og at NIBIO Landvik pr 1.1. 2021 er godt etablert som ‘Norsk kompetansesenter of blomstereng og naturfrø’.

Enghumleblom (Geum rivale) er en flerårig, 25–40 cm høy urt i rosefamilien (Rosaceae). Plantene har opprette, hårete stengler med oppdelte blad, finnete ved basis og trekobla lenger oppe. Blomstene er nedoverbøyde eller nikkende og sitter i åpne, greinete blomsterstander (bilde 1). De rødbrune eller purpurfarga begerbladene er nesten like lange som de rødgule kronbladene innafor. Fram til frømodning er blomstene for det meste lukka eller halvåpne.

Firkantperikum (Hypericum maculatum) og prikkperikum (Hypericum perforatum) er flerårige urter i perikumfamilien (Hypericaceae). De to artene er ganske like - begge blir 20-80 cm høye og har eggrunde blad og sterkt gule blomster med fem kronblad. Stengelen er kraftig, mer greinet på prikkperikum enn firkantperikum. Forskjellen ligger ellers i at prikkperikum har smale, spisse begerblad, to lister i stengelen og perforerte blad (derav det latinske navnet perforatum); vi kan holde et blad opp mot lyset og se små huller mellom nervene. Firkantperikum har butte begerblad og stengel med 4 lister (firkantet).

INTRODUCTION: Percutaneous coronary intervention (PCI) aims to provide instant relief of symptoms, and improve functional capacity and prognosis in patients with coronary artery disease. Although patients may experience a quick recovery, continuity of care from hospital to home can be challenging. Within a short time span, patients must adjust their lifestyle, incorporate medications and acquire new support. Thus, CONCARDPCI will identify bottlenecks in the patient journey from a patient perspective to lay the groundwork for integrated, coherent pathways with innovative modes of healthcare delivery. The main objective of the CONCARDPCI is to investigate (1) continuity of care, (2) health literacy and self-management, (3) adherence to treatment, and (4) healthcare utilisation and costs, and to determine associations with future short and long-term health outcomes in patients after PCI. METHODS AND ANALYSIS: This prospective multicentre cohort study organised in four thematic projects plans to include 3000 patients. All patients undergoing PCI at seven large PCI centres based in two Nordic countries are prospectively screened for eligibility and included in a cohort with a 1-year follow-up period including data collection of patient-reported outcomes (PRO) and a further 10-year follow-up for adverse events. In addition to PROs, data are collected from patient medical records and national compulsory registries. ETHICS AND DISSEMINATION: Approval has been granted by the Norwegian Regional Committee for Ethics in Medical Research in Western Norway (REK 2015/57), and the Data Protection Agency in the Zealand region (REG-145-2017). Findings will be disseminated widely through peer-reviewed publications and to patients through patient organisations. TRIAL REGISTRATION NUMBER: NCT03810612.

Blåklokke (Campanula rotundifolia L.) hører til klokkefamilien (Campanulaceae) og vokser i ugjødsla slåtte- og beitemark, tørrbakker, veikanter, på berg og i lysåpen, beita skog på tørr og nitrogenfattig jord over hele Norge (Figur 1). Den har en tynn, spinkel stengel og vakre, blå blomster, og regnes som en indikatorplante for naturenger. Vi ønsker derfor å få oppformert frø av lokale populasjoner av blåklokke til bruk i NIBIOs regionale frøblandinger for alle landsdeler. Blåklokkefrøet er imidlertid smått (tusenfrøvekt rundt 50 mg, bilde 2) og blåklokke vil derfor sjelden utgjøre mer enn 5 vekt% av frøblandingene. Vi regner med at det for landet som helhet er behov for 10-20 kg blåklokkefrø pr år.

Hanekam (Lychnis flos-cuculi) hører til nellikfamilien (Caryophyllaceae). Arten er flerårig og sprer seg med jordstengler. Den vokser langs kysten fra svenskegrensa til Vesterålen og i låglandet innafor, samt på spredte steder i Troms og Finnmark (Figur 1). Hanekam er mest vanlig på åpen og fuktig jord, langs bekkekanter, i sumper og på fuktig skogsbunn. Planten er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel og blir utkonkurrert av mer kraftigvoksende arter ved god tilgang på næring. Den trives best der enga blir slått, men også på ugjødsla beiter. I NIBIOs blomsterfrøblandinger har vi så langt brukt den i friskengblandinga for Sørøstlandet, men det er ikke utenkelig at den etter hvert vil inngå også i friskeng- og fuktengblandinger for andre landsdeler.

Rundbelg (også kalt ‘rundskolm’, Anthyllis vulneraria) er en flerårig, inntil 30 cm høy urt i erteblomstfamilien (Fabaceae). Arten har følgende morfologiske kjennetegn

Gjødselverdi av struvitt fra HIAS IKS ble i potteforsøk sammenlignet med vanlig handelsgjødsel-P (Opti-P), samt et kontrolledd uten tilførsel av P. Til forsøket ble anvendt krykvein, flerårig raigras, rødsvingel og bygg. Potter med krykvein og raigras gjødslet med struvitt og Opti-P vokste stort sett likt frem til 1-2 uker før forsøkets avslutning, hvor det var tendens til at tilveksten i potter med struvitt falt. I potter med null P var tilveksten lavere enn i potter med struvitt og Opti-P i hele perioden. Resultatene viser, at potter med krypkvein og raigras gjødslet med struvitt hadde samme tørrstoffproduksjon som potter gjødslet med Opti-P de første ca. 12 uker etter såing, hvilket tyder på,at struvitten i dette forsøket hadde potensiale til rask frigøring av P.

Engknoppurt (Centaurea jacea, bilde 1), fagerknoppurt (Centaurea scabiosa), og svartknoppurt (Centaurea nigra) er flerårige urter i kurvplantefamilien (Asteraceae). Blomstene kan forveksles med blomstene til ulike tistelarter, men artene i knoppurtslekta som vokser naturlig i Norge har ikke torner.

Prestekrage (Leucanthemum vulgare, bilde 1) hører til kurvplantefamilien (Asteraceae) og finnes over hele Norge med unntak av de høyeste fjellområdene og deler av Finnmark (figur 1). På Vestlandet var den ikke en del av den opprinnelige floraen, men ble trolig innført som ugras med grasfrø på slutten av 1800-tallet. Plantene blir 20 – 70 cm høye og finnes både i friske og tørre slåtteenger, langs veier og jernbaner, samt i åker- og skogkanter, naturbeiter og plener. Den finnes mest på ugjødsla mark, men kan og vokse der det er noe gjødsla. Planten er flerårig, med rotstokk og overvintrende rosetter.