Search

Denne rapporten presenterer funn fra kompetanse- og samarbeidsprosjektet ExitAge. Bakgrunnen er hevingen av aldersgrensen for stillingsvern i 2015. Prosjektet belyser de eldste yrkesaktive og virksomheters håndtering av avgangsalder og aldersgrenser: Hva kjennetegner de eldste seniorene? Hvordan forholder virksomheter seg til sine eldste ansatte og til aldersgrensen? Har endringen av aldersgrensen gitt problemer eller nye muligheter?

Master i økonomi og administrasjon Pensjon er et aktuelt tema i stadig endring som påvirker alle. Vi spør: Hvordan kan innskuddsløsninger bli bedre enn ytelsespensjon? Med Monte Carlo-simulering har vi simulert pensjonsforløp til individene i utvalget vårt, 891 ansatte ved sykehjem i Oslo. Vi har sett hvordan investeringsprofil, innskuddssats, pensjonsalder og risikoaversjon påvirker nytten av pensjonsutbetalinger. Hovedresultatene viser at innskuddsløsningene blir bedre enn ytelsespensjon dersom innskuddssatsen settes høyt nok eller dersom pensjonsalderen økes tilstrekkelig. Vi finner at hvis man har en innskuddssats på 7 % og investeringsprofil 100 % så vil de fleste i utvalget vårt ha større nytte av hybridpensjon enn ytelsespensjon dersom de går av med pensjon ved 67 år. For innskuddspensjon må innskuddssatsen være 10 % eller pensjonsalder 70 år før de fleste får større nytte av innskuddspensjon enn ytelsespensjon. Pension is a topic of high actuality. It is in constant change and it affects everyone. This study seeks to answer the question: How can a defined contribution pension plan become better than a defined benefit pension plan? It uses Monte Carlo-simulations to simulate the pension course of the individuals selected for this study, 891 employees in nursing homes in Oslo. It further demonstrates how investment profile, retirement contribution, retirement age, and risk aversion affect the utility of pension payments. The key findings of this study show that a defined contribution plan becomes better than defined benefit plan if the retirement contribution is set high enough or if the retirement age is increased sufficiently. More specifically, this study shows that a retirement contribution in the range 7 to 10 per cent and a retirement age in the range 67 to 70 years will cause a defined contribution plan to perform better than a defined benefit plan for most of the selection of individuals given investment profile 100 %.

Denne oppgåva handlar om finansieringa av alderspensjonen i folketrygda. Problemstillinga eg har undersøkt er kvifor det vart umogleg å halde på ein alderspensjon på to-tredjedelar av løna til ein vanleg industriarbeidar. Planane med å etablera folketrygda starta etter at Einar Gerhardsen lova å etablere ein folkepensjon som skulle gi ein alderspensjon på to-tredjedelar av løna til ein vanleg industriarbeidar i 1963. Oppgåva har tre hovuddelar. I første del har eg analysert planane for å finansiere alderspensjon, og undersøkt kor realistiske dei finansielle planane for å finansiere ein alderspensjon på to-tredjedelar av løna til ein vanleg industriarbeidar var. Ved å samanlikne kostnadsprognosane og føresetnadane som vart lagt, med den faktiske utviklinga, har eg kome fram til ein eintydig konklusjon om at desse planane var grundige og realistiske. Kostnadsprognosane for uførepensjonen var derimot mykje lågare enn dei faktiske utgiftene. I neste del av oppgåva har eg forklart korleis nye politiske lover etter at folketrygdlova vart vedtatt i 1966 endra finansieringa av alderspensjonen i folketrygda radikalt, ved å innlemme arbeidsløyse-, ulukkes- og sjuketrygda. Pensjonsalderen vart dessutan satt ned, og det vart vedteke ei rekkje aukar i minstepensjonen. I denne prosessen fekk òg sosiale forhold større tyngde, medan forsikringsdelen av alderspensjonen som skulle sikre ein alderspensjon på to-tredjedelar av løna til ein vanleg industriarbeidar, vart svekka. I den siste delen av oppgåva har eg forkart følgjene av dei nye politiske vedtaka som kom etter vedtaket av folketrygda i 1966. Vedtaka av nye sosiale ordningar etter 1966, gjorde at folketrygda i 1972 ikkje lenger var finansielt berekraftig. For å løyse dette problemet, vart det sommaren 1972 etablert eit trygdebudsjett som skulle få kontroll på kostnadsveksten. Gjennom 1970-talet vart mekanismane som skulle regulere nivået på alderspensjonen, endra ei rekkje gongar utan at det kom noko enkelt politisk vedtak om å senke nivået på alderspensjonen. Følgjene av desse endringane var at ein ved inngangen til 1980-talet hadde svekka nivået på alderspensjonen markant, og lovnaden om ein alderspensjon på to-tredjedelar av løna til ein vanleg industriarbeidar var ikkje lenger mogleg å oppnå.

Artiklene i Samfunnsspeilet er tilgjengelige fra SSBs nettsider: http://www.ssb.no/ssp/ Det er tydelig at ønsket pensjonsalder varierer blant arbeidstakere i aldersgruppen 50-61 år. Både utdanning, helse og bosted har betydning for valget, men variasjonen er størst blant menn. Menn som har god helse, høyere utdanning og bor i store kommuner, vil gjerne jobbe lenger. Menn som har dårlig helse, dårlig utdanning og bor i små kommuner, vil helst slutte tidligere. Kvinner ønsker å pensjonere seg i mer lik alder, på tvers av utdanningsnivå, helsetilstand og bosted.

Det har vært en betydelig økning i tallet på pensjonister siden folketrygden ble innført i 1967. Veksten fortsetter og vil bli særlig sterk de nærmeste tiårene fordi levealderen fortsatt forventes å øke, samtidig som store kull født etter krigen når pensjonsalderen. For å motvirke en kraftig økning i folketrygdens utgifter til alderspensjon har et flertall på Stortinget sluttet seg til hovedprinsippene for en pensjonsreform med levealdersjustering. Dette innebærer at de årlige ytelsene blir redusert hvis levealderen øker. Den enkelte kan motvirke dette ved å utsette pensjoneringen, med om lag 8 måneder for hvert år levealderen over 62 år øker, ifølge våre beregninger. Denne artikkelen gir en oversikt over faglige vurderinger og forslag til konkret utforming av levealdersjusteringen.

Pensjonsreformen er den viktigste velferdsreformen i Norge på mange tiår. Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå har hatt en sentral rolle i pensjonsreformen gjennom vår modell for simulering av skolegang, arbeid og trygd (MOSART). Modellen inneholder et representativt utvalg av den norske befolkningen, kombinert med en detaljert gjengivelse av regelverket for trygde- og pensjonsytelser. Det gjør modellen i stand til å fange kompleksitet og heterogenitet på en måte som er unik i norsk sammenheng. Derfor er MOSART brukt til å anslå fordelingsvirkninger og analysere konsekvenser for statsfinanser og arbeidsinsentiver av ulike reformforslag. Med denne rapporten ønsker vi å gjøre tilgjengelig et omfangsrikt sett av analyser som har vært foretatt i tilknytning til St.meld. nr. 5 (2006-2007). I tillegg til å utdype konsekvensene av Regjeringens forslag til pensjonsreform, vil vi også presentere virkninger av forslag som ble forkastet i prosessen. Vår ambisjon er å gi viktig innsikt i problemstillinger og konkrete avveininger som man har stått overfor i arbeidet med pensjonsreformen. Samtidig ønsker vi å synliggjøre forutsetningene og usikkerheten som er knyttet til denne typen langsiktige framskrivinger. Det er i hovedsak tre begrunnelser bak pensjonsreformen. For det første skal reformen begrense veksten i pensjonsutgiftene som vil følge av en permanent aldring av den norske befolkningen i tiårene som kommer. Om få år vil årskullene født etter andre verdenskrig bli alderspensjonister. I forhold til dagens pensjonister vil de være flere, leve lenger og ha større rettigheter til tilleggspensjon. Vi forlater en demografisk epoke som har vært svært gunstig sett fra et statsfinansielt synspunkt og trer inn i en situasjon som vil forverre forholdet mellom pensjonsmottakere og sysselsatte som skal finansiere pensjonene med skatteinnbetalinger. Middelalternativet i Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsframskrivinger anslår at det i 2050 vil være 2,7 personer i aldergruppen 22-60 år for hver person som er 67 år og eldre, mens forholdstallet i 2006 er 4,6 personer. Ved å begrense veksten i pensjonsutgiftene, skal pensjonsreformen sikre en bedre byrdefordeling mellom generasjonene. Målsetning nummer to for reformen har vært at det nye systemet skal gi insentiver til økt arbeidsinnsats, både i den yrkesaktive perioden og gjennom utsatt pensjonering. Det vil i større grad gjøre det mulig å skjerme de gjennomsnittlige pensjonsytelsene fra innstramningen. En tredje målsetning med pensjonsreformen er et enklere og mer gjennomsiktig pensjonssystem. I rapporten vurderer vi hvordan Regjeringens forslag til pensjonsreform tar hensyn til denne tredelte begrunnelsen. Vi kan måle hvilken byrde pensjonssystemet legger på offentlige budsjetter gjennom den såkalte bidragsraten, som kan tolkes som den skattesatsen som er tilstrekkelig for å finansiere pensjonsutbetalingene, gitt at finansieringsbyrden plasseres på samlet arbeids- og pensjonsinntekt i samme budsjettperiode. I 2006 er bidragsraten for alderspensjon om lag 11 prosent, mens den i 2050 dobles til i underkant av 22 prosent hvis dagens pensjonssystem blir videreført. Ved en overgang til Regjeringens reformforslag vil bidragsraten i 2050 være 17,6 prosent. Våre analyser viser at det i hovedsak er den aktuarisk fleksible pensjonsordningen (inkludert levealdersjustering) som i størst grad fører til reduksjon i bidragsraten. Indekseringen av løpende pensjonsutbetalinger reduserer også bidragsraten, men i mindre grad. Opptjeningsmodellen i Regjeringens forslag er derimot isolert sett noe dyrere enn dagens pensjonssystem. Prosjektstøtte: Finansdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet.