Search

Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 – 2022. NINA Rapport 2272. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinje-reguleringen ble det i perioden 2020 – 2022 utført fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi på oppdrag av Statkraft. Prosjektet er en oppfølging av arbeidet som startet i 2011. Bakgrunnen for inneværende undersøkelser var et pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold og Telemark om overvåking av gytebestand og ungfisk av ørret i Tokkeåi, med særlig fokus på storørret. Storørret er storvokste, fiskespisende individer, og det er knyttet forvaltningsmessig interesse til i hvilken grad disse utgjør en egen gytebestand. Tokkeåi er en gyteelv for storørret som bruker Bandak og Vestvanna som næringslokalitet. Den er også gyteelv for elvestasjonær ørret, som tilbringer hele livet i Tokkeåi, og for ørret som bruker Bandak og deltaflaten som næringslokalitet, men som ikke oppnår samme størrelse som storørret. Livshistorien til ørret er et komplisert samspill mellom genetikk, miljø og tilfeldigheter. Hovedutfordringen med å skille avkom (ungfisk) av storørret fra annen ørret basert på utseende alene er den høye graden av fenotypisk plastisitet i veksten til arten. Genetikk: Undersøkelser av genetisk variasjon i ungfisk fanget ved 9 stasjoner i Tokkeåi og to stasjoner i Dalaåi viste tre genetiske grupper. Gruppene var i all hovedsak sammenfallende med den geografiske beliggenheten, der fisk fra de to øverste stasjonene i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen dannet én genetisk gruppe, de to stasjonene i Dalaåi en annen genetisk gruppe, og de sju stasjonene i Tokkeåi fra Helvetesfossen ned til Bandak dannet en tredje genetisk gruppe. Undersøkelser av øyerogn og plommesekkyngel hentet i gytegroper fra Neset («Terskel 2») ned til elveosen som var identifisert som storørret-gytegroper eller småørret-gytegroper viste ingen genetisk gruppering til storørret og småørret. Ved analyse sammen med ungfiskprøvene grupperte både storørretrogn og småørretrogn til ungfisken innsamlet ved stasjoner i Tokkeåi nedenfor Helvetesfossen. Ut fra de genetiske analysene i denne studien, som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret. Imidlertid representerer ørret ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi egne delbestander av ørret. Slektskap mellom parvise individer av ungfisk viste en forholdsvis større andel beslektede individer på stasjonene ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi sammenliknet med stasjonene i Tokkeåi mellom Helvetesfossen og elveosen til Bandak. Dette indikerer at gytebestanden ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi er forholdsvis liten sammenliknet med gytebestanden i Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Slektskapsanalyser mellom prøver fra gytegropene viste at enkelte gytegroper besto av mellom én og minst seks helsøskengrupper og at samme helsøskengruppe kunne være repre-sentert i mer enn én gytegrop, men da fortrinnsvis i nærliggende gytegroper. Ungfisktetthet: Basert på årene med tetthetsberegninger i Tokkeåi (2011-2022, med unntak av 2014 og 2015) ble gjennomsnittlig tetthet på stasjon 2-7 (Tokkeåi nedstrøms samløpet med Da-laåi) beregnet til 28,6 (± 6,2) årsunger (aldersgruppe 0+) per 100 m2 og 13,6 (± 2,4) eldre unger per 100 m2. Det var ingen signifikante endringer i samlede tettheter over tid. Det var imidlertid stor bakgrunnsvariasjon i tettheter mellom år, da tetthetene kan variere betydelig innad i enkelte stasjoner over tid. Stasjon 3, 5 og 7 hadde de høyeste tetthetene av årsunger, med tettheter enkelte år mellom 50 og 100 årsunger per 100 m2. De tre stasjonene har alle substrat som egner seg for årsunger, mens stasjon 2, 4 og til dels stasjon 6 har grovere substrat, som er egnet for eldre ørretunger. I Dalaåi dominerte eldre ørretunger stasjon B (ovenfor foss), mens årsunger i hovedsak var dominerende på stasjon 8 (nedenfor foss). Over tid må tettheten av 0+ på stasjon B regnes som stabilt lav, men i 2021 og 2022 var det lavere 0+ tettheter enn i tidligere år. Grunnet stor variasjon i tetthet av ørret over tid i Dalaåi, var det her heller ingen signifikante trender. Gytegropkartlegging: Antallet store gytegroper var relativt stabilt i perioden 2011 til 2022, og varierte mellom 43 og 55 groper per år. Det ble brukt en kombinasjon av dykking/drivtelling, observasjoner fra land og observasjoner med drone, til å estimere antall store groper gravd av storørret. De samme områdene brukes hvert år av stor gytefisk. De viktigste gyteområdene for stor ørret synes å være i den øvre del av Tokkeåi som er tilgjengelig for oppvandring fra Bandak, som karakteriseres av noe grovere substrat og høyere vannhastighet enn de nedre delene av elva. Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, og Huvestadhylen ble brukt i alle år, mens andre områder har variert noe. Det ble ikke estimert antall gytegroper gravd av mindre gytefisk, men fordelingen langs elvestrekningen ble registrert. Hovedtyngden av groper gravd av mindre gytefisk (< 40 cm) ble funnet i de nedre delene av Tokkeåi. Området rundt Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) og ved Elvarheim har finere substrat og var mye brukt av mindre gytefisk. Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fisheries ecology assessments in Tokkeåi. Investigations during 2020 – 2022. NINA Report 2272. Norwegian Institute for Nature Research. Fisheries ecology assessments were conducted between 2020 and 2022 as part of the Tokke-Vinje hydropower license renewal, funded by Statkraft. This project is a continuation of the work that started in 2011. The current assessment was mandated by a decision issued by the County Governor of Vestfold and Telemark pertaining to the continued monitoring of spawners and juvenile brown trout (Salmo trutta) in River Tokkeåi, with an emphasis on large bodied brown trout, hereafter denoted large trout. Large trout are piscivorous individuals, and there is great interest in determining the extent to which they constitute a genetic subpopulation. Tokkeåi is the spawning ground for adfluvial (also known as lacustrine-adfluvial) large trout that use the downstream lakes Bandak and Vestvanna for feeding. It is also the spawning ground for river resident trout that spend their entire life in the river, and for smaller adfluvial trout that use the lakes for foraging, but do not achieve a similar growth as large trout. The expressed life history of an individual brown trout is the result of a complicated interaction between genetics, environmental factors, and chance. Telling the offspring of large trout apart from those of other trout based on phenotype alone is challenged by the high degree of phenotypic plasticity in the growth of brown trout. Genetics: Genotypes in juveniles caught at nine study sites in Tokkeåi (two above a barrier, and seven below) and two sites in the tributary Dalaåi showed three distinct clusters. These clusters largely coincided with geographic location: two sites above the barrier in Tokkeåi formed the first cluster; the two sites in Dalaåi formed the second cluster; and the seven sites on mainstem Tokkeåi below the confluence of the rivers formed the third cluster. Fertilized eggs and alevins sampled from spawning redds with known parents (large or small, identified during spawner surveys), showed no grouping with their a priori-defined parental phenotype, and clustered genetically with juveniles from the seven sites below the confluence. Based on a geographically representative sample of juveniles from study sites and a targeted sampling of redds produced by known parents, there was no evidence that large trout represent a genetic subpopulation in Tokkeåi. Brown trout above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi represent relatively isolated subpopulations. Sibship analyses showed a greater proportion of related individuals in these two portions of the river system compared to the portion below the confluence. This suggests that the effective population sizes above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi are smaller compared to the population below the confluence. Sibship analysis showed that certain redds consisted of one to six full-sib groups and that the same full-sib group could be represented in more than one redd, chiefly in close proximity. Juvenile density: Population density estimates between 2011 and 2022 (2014 and 2015 not sampled), averaged 28.6 (± 6.2) young-of-the-year and 13.6 (± 2.4) parr per 100 m2 at study sites 2 – 7 below the confluence. There were no significant trends in the combined densities over time. However, intrasite variability was substantial. Sites 3, 5, and 7 had the highest densities of YOY, with densities between 50 and 100 YOY per 100 m2 certain years. These sites have finer substrate sizes that provide suitable shelter to YOY, whereas sites 2, 4, and 6 have coarser substrate, which is suitable for parr. Parr dominated the upper site in Dalaåi, whereas site 8 below the partial barrier was dominated by YOY. There were no significant trends in the density of juveniles in Dalaåi due to substantial intra-site variation, and the density of YOY at the upper site was consistently low. Spawning redd surveys: The number of large redds remained relatively stable from 2011 to 2022, and varied between 43 and 55 large redds per year (i.e. excavated by large trout). A com-bination of drift snorkeling, observations from the riverbank, and observations made by aerial drone was used to estimate the number of large redds. The same sections of the river were consistently used by large spawners over the study period. The most important spawning sites for large trout appeared to be in the upper half of mainstem Tokkeåi (i.e. below the confluence), which is characterized by somewhat coarser substrate and greater flow velocities than the lower portion of the river. The reaches Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, and Huvestadhylen were used by spawners every year, whereas other reaches have seen less consistent use. The num-ber of redds excavated by smaller spawners (< 40 cm) was not estimated, but the spatial distri-bution along the length of the river was noted. Smaller spawners were found chiefly in the lower half of Tokkeåi. The reaches around Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) and the Elvarheim reach all have somewhat finer substrate and were used to a greater extent than the upper section of the river.

Etter oppdrag fra Statens vegvesen Region øst har NIBIO og samarbeidspartnere Faun og LFI utført forundersøkelser av biologiske kvalitetsparametere (bunndyr, begroingsalger og fisk) og vannkjemi i bekker og vassdrag som vil kunne berøres av anleggsaktivitet ved bygging av ny E18 Retvet – Vinterbro. Undersøkelsene har omfattet følgende bekker og vannforekomster (fra sør mot nord): Tingulstadbekken (TIN), Kråkstadelva (KRÅ), Glennetjern (GLE), Skuterudbekken (SKU), Bølstadbekken (BØL) og Vassflobekken (VAS). TIN og KRÅ har avrenning mot Hobølelva og Vansjø,GLE har avrenning mot Hølenvassdraget, SKU og BØL har avrenning mot Årungen og VAS har avrenning mot Gjersjøen. Glennetjern er et lite tjern som er en del av Hølenvassdraget...

Kraabøl, M., Brabrand, Å, Bremnes, T., Heggenes, J., Johnsen, S. I., Pavels, H., Saltveit, S. J. 2015. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Sluttrapport for perioden 2010-2013 - NINA Rap-port 1050. 99 sider + vedlegg. Bakgrunn og hensikt: NVE åpnet for vilkårsrevisjon av Tokke-Vinje vassdraget i 2007. I den forbindelse ønsket Statkraft å gjennomføre ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi fra utløpet av Lio kraftverk og ned til Bandak. Hovedfokuset på undersøkelsene har vært storørret og økologiske forhold omkring dens livshistorie og bestandsstatus. Storørret representerer spesielle økologiske og kulturelle verdier, og er en av innlandsvassdragenes mest verdifulle fiskeressurser. Hensikten med prosjektet Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi og de tilhørende tilleggsundersøkel-ser var følgende: Kartlegge dagens situasjon og bestandsstatus for storørretstammen, vurdere deltaområdets økologiske funksjon i forhold til storørret og dens byttedyr, evaluere effektene av de selvpålagte restriksjonene til Statkraft og foreslå eventuelle nye tiltak i Tokkeåi og Bandak. Undersøkelsene omfattet bunndyr, ungfisk hos ørret, ørretens byttefiskarter og diett, vanntemperatur og genetiske undersøkelser. Nedenfor gis et sammendrag av resultetene, drøftingene og forslag til tiltak. Bunndyr i Tokkeåi: Det var en betydelig dominans av fjærmygglarver på alle stasjonene, og tettheten av bunndyr var generelt lav. Døgnfluene ble funnet i størst individantall øverst og nederst i den storørretførende delen av elva. Steinfluene økte i antall nedover elva, mens vårfluene var fåtallige både øverst og nederst. Flere arter av planktoniske og halvplanktoniske krepsdyr ble funnet i Tokkeåi. Disse funnene relateres til vanninntaket til Lio kraftstasjon og må ha kommet ned til Tokkeåi gjennom tunnelen ved tapping fra Byrtevatn. Alle stasjonene (med unntak av st. 3) fikk en beregnet økologisk tilstandsklasse «God» eller «Svært god» i 2012. St. 3 fikk en normalisert EQR verdi på 0,55, som gir tilstandsklasse «Moderat», dvs. lavere enn akseptabel tilstandsklasse. Indeksene angir kun tilstand som følge av organisk påvirkning i rennende vann og kan ikke brukes til å angi og klassifisere virkninger av vassdragsreguleringer. Bunndyr i deltaet: Bunndyrsamfunnet i deltaområdet var variert og bestod av viktige næringsdyr for fisk. Krepsdyrene marflo og asell ble funnet i høye tettheter, og særlig i deltaets østlige del. Damsnegl den vanligst forekommende sneglearten. Flere arter av vårfluer, døgnfluer og steinfluer ble funnet hvert år, men i 2012 var individantallet svært lavt. Døgnfluer var den mest vanlige av disse gruppene, og de var tilstede på alle stasjoner. Døgnfluer, steinfluer og vårfluer finnes i et større antall i den vestlige delen av deltaet. Det strandlevende krepsdyret linsekreps, som er et viktig næringsdyr for fisk, ble funnet i høye individantall på flere av stasjonene i deltaet. Linsekreps er halvplanktonisk og er assosiert med grunne områder med vannvegetasjon. Den mest tallrike gruppen i bunnprøvene var imidlertid fjærmygg. Ungfisk i Tokkeåi: På strekningen fra samløpet mellom Dalaåi og Tokkåi og videre ned til deltaområdet ble det funnet relativt høye tettheter med årsunger av ørret. Tetthetene av årsunger var noe lavere på de fire øverste stasjonene sammenlignet med de tre nederste. I 2011 ble det registrert tettheter mellom 30 og 40 ind. /100 m2 på de fleste stasjonene, mens det i 2012 var over 40 ind. /100 m2 på flere stasjoner. Tettheten av eldre ørretunger var gjennomgående lavere, og snittet for alle stasjonene varierte mellom 10 og 14 ind. /100 m2. Tettheten av eldre ørret var også lavest i de øvre deler av den storørretførende delen av Tokkåi. Veksten karakteriseres som beskjeden og typisk for elver med lav sommertemperatur. I tillegg til ørret ble det funnet ørekyt og bekkeniøye, men med påfallende lave tettheter. Tokke-Vinje vassdraget, ørret, storørret, niøye, stingsild, sik, bunndyr, temperaturforhold, ferskvannsbiologiske undersøkelser, vilkårsrevisjon, Tokkeåi, Bandak, Telemark, Tokke kommune

Ved bygging av småkraftverk føres vann bort fra elvestrekningen mellom inntak og avløp fra kraftverket. Uten kompenserende tiltak i form av minstevannføring, kan de negative konsekvensene av småkraftverket bli betydelige for stasjonære ”bekkebestander” eller fisk fra innsjø/større elv som benytter bekker som gyte- og oppvekstområder. En sentral problemstilling for denne undersøkelsen var om den pålagte minstevannføringen fører til at ørret også etter utbygging benytter berørt strekning som gyte- og oppvekstområde. Utvelgelsen av egnede vassdrag ble gjort i samarbeid med NVE, og besto av Usma og Berdalselva i Møre og Romsdal, Stølsdalselva i Hordaland og Vågåna i Rogaland. Undersøkelsen ble gjennomført i september og oktober 2013. Det ble bare fanget ørret. Den sentrale problemstillingen var å få belyst hvorvidt pålagte minstevannføringer fører til at ørret også etter utbygging kan benytte berørt strekning som gyte- og oppvekstområde. I Berdalselva, Stølsdalselva og Vågåna besto bestanden av årsunger (0+) og flere årsklasser av eldre ørretunger. Konklusjonen er at minstevannføringer gjør det mulig å opprettholde bestander av ørret som reproduserer på strekning med minstevannføring. I Usma ble det ikke påvist årsunger, men tre årsklasser av eldre ørret. I Usma er det svært store forskjeller i størrelsen på sommer- og vintervannføring. Tørrlegging av gytegroper og innefrysing av egg kan være et problem dersom vannføringen i gyteperioden er høyere enn vannføringen om vinteren, og dødelighet på rognstadiet kan her gi variasjoner i bestandsstørrelse

I denne årsrapporten presenteres de viktigste resultatene fra undersøkelsene i 2012 i det fire-årige undersøkelsesprogrammet «Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi». I forbindel-se med revisjon av Hogga dam ble det i tillegg igangsatt undersøkelser for å kartlegge ungfisk av ørret, niøye og bunndyr i deltaområdet til Tokkåi i Bandak. Resultatene er kun rapportert summarisk. En mer utførlig diskusjon i henhold til prosjektets formål vil bli gjort i sluttrapporten i 2014. Bunndyr i Tokkeåi og Dalaåi: Det ble gjennomgående funnet lave tettheter av bunndyr i Tokke-åi. På alle de undersøkte stasjonene var det antallmessig betydelig dominans av små fjær-mygglarver. Dersom fjærmygglarver trekkes ut av materialet, var det små forskjeller i den pro-sentvise fordelingen mellom de såkalte EPT-artene (døgn-, stein- og vårfluer), der steinfluer dominerte. EPT-artene er viktige næringsdyr for fisk. De er relativt store og inngår i drivet, som er en viktig for ørretunger på næringssøk. Alle stasjonene med unntak av st. 3 fikk en økolo-gisk tilstandsklasse «God» eller «Svært god», i henhold ti EU sitt Vanndirektiv. St. 3 fikk til-standsklasse «Moderat», dvs. lavere enn akseptabelt. Bunndyr i deltaet: Bunndyrsamfunnet bestod av larver av vårfluer, døgnfluer, fjærmygg og mudderfluer, hvorav flere er viktige næringsdyr for fisk. Det ble imidlertid også funnet høye tettheter av marflo og asell på flere av stasjonene, men variasjonen i utbredelse og tetthet var stor. Av øvrige krepsdyr ble linsekreps funnet i store mengder på alle lokalitetene. Temperaturmålinger i deltaet: Det ble målt små forskjeller i temperatur mellom bunnsubstratets overflate og 30 cm nede i grusen. Disse forklares med døgnvariasjon og forsinket soloppvar-ming nede i substratet. Det ble ikke registrert utstrømning av grunnvann med typiske grunn-vannstemperaturer. Ungfiskregistreringer i Tokkeåi og Dalaåi: På strekningen fra samløp med Dalaåi til deltaområ-det ble det funnet relativt høye tettheter av årsunger (0+) av ørret i 2012, og tettheter over 40 ind. /100 m-2 ble beregnet på flere stasjoner. Tettheten av ørretunger eldre enn 0+ lå på de fleste stasjoner mellom 1 og 25 ind./100 m-2 Generelt sett var tettheten av eldre ørretunger høyere på de fleste stasjonene i 2012 sammenlignet med 2011. I Dalaåi nedenfor foss ble det i 2012 beregnet 19,4 ind. av 0+/100 m-2, mens tettheten ovenfor var 14,1 ind. av 0+/100 m-2. Det bemerkes at det i 2011 ikke ble funnet 0+ ovenfor fossen. Det ble også funnet lave tettheter av ørekyt og bekkeniøye i 2012, men ingen 3-pigget stingsild. I 2012 var 0+ ørret i Tokkeåi mel-lom 40 og 64 mm, og kroppslengdene i 2012 var signifikant mindre sammenlignet med 2011 på de øverste stasjonene. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Johnsen, S.I., Kraabøl, M., Brabrand, Å., Saltveit, S.J., Dokk, J.G. og Pavels, H. 2012. Fiskebiologiske undersøkelser i Bandak og Tokkeåi 2011. - NINA Rapport 862. 50 s. Det har ikke vært gjennomført større fiskebiologiske undersøkelser i Bandak før eller etter reguleringen i 1892. Den første undersøkelsen av ørret fanget i Bandak ble gjennomført i perioden 1911-1913. I nyere tid har undersøkelsene hatt fokus på storørret og vært konsentrert til innløpselven Tokkeåi og dens utløp i deltaområdet ved Dalen. På grunn av manglende kunnskap om fiskesamfunnet fra tidligere kan vi ikke si noe om historiske endringer. For å øke kunnskapen om fiskesamfunnet ble det gjennomført en fiskebiologisk undersøkelse i Bandak 2011. I tillegg til undersøkelsen i Bandak gjennomføres det parallelt en fireårig undersøkelse av de biologiske forholdene i Tokkeåi og på deltaflaten ved Tokkeåis utløp i Bandak. Begge undersøkelsene gjennomføres i samarbeid mellom NINA og LFI. I Bandak ble det gjennomført et prøvefiske i siste halvdel av august. Det ble satt garn i fire ulike habitater; strandsone (0-15 m), profundalsone (>30 m), øvre del av pelagialen (0-6 m) og dypere deler av pelagialen (15-21 m). Som et supplement til prøvefiske ble det gjort undersøkelser av strandsonen og deltaområdet utenfor Dalen med elfiskebåt. I tillegg til undersøkelsene i innsjøen ble det utført ungfiskregistreringer i Tokkeåi, flere mindre tilløpsbekker og i strandsonen i Bandak. Det er også gjennomført temperaturmålinger i Tokkeåi og Dalaåi, samt registreringer av gytefisk og gytegroper i Tokkeåi. Denne rapporten er den endelige rapporteringen av undersøkelsene i Bandak. Undersøkelsene i Tokkeåi skal sluttrapporteres i 2014, og funn fra dette prosjektet i 2011 er i hovedsak presentert i resultatkapittelet. Enkelte resultater fra Tokkeåi er imidlertid diskutert nærmere, da de har betydning for tolkningen av undersøkelsene i Bandak. I tillegg til å oppdatere status for fiskebestandene, var hovedhensiktene med undersøkelsen i Bandak å vurdere reguleringseffekter og tilrå aktuelle kompensasjonstiltak for fisk. Hovedfunnene fra undersøkelsen i Bandak og Tokkeåi i 2011: - Sik dominerer i de frie vannmassene i Bandak, mens ørret dominerer i strandsonen. Røye ble kun fanget i dypere områder langs bunn og i de frie vannmassene. - Effekter av reguleringen av Bandak er vurdert som små for sik- og røyebestanden. Dette gjelder i forhold til både næringsforhold og rekruttering. Ørretbestanden synes å ha mer en god nok rekruttering i forhold til næringsgrunnlaget rundt hele Bandak. Fiskeutsettinger ansees som uaktuelt. Strandsonen i Bandak er liten med bratte strender, og reguleringseffekten på næringsdyrproduksjonen er trolig relativt liten. Det må her understrekes at grunne områder som deltaflaten ved Dalen er langt mer utsatt for vannstandsendringer som følge av regulering. Denne diskusjonen vil tas opp i sluttrapporteringen av undersøkelsene i Tokkeåi. På et generelt grunnlag antas det at tapping av vann fra dypere vannlag fra Byrtevatn og Vinjevatn kan ha redusert temperaturen i Bandak gjennom vekstsesongen. Dette kan ha ført til redusert næringsdyrproduksjon og endret dominansforholdet mellom arter. - Sikbestanden beskattes i svært liten grad. Dette reflekteres i alderssammensetningen med relativt mye fisk eldre enn 10 år. - Hard beskatning av siken i Bandak kunne gitt positive effekter både på sikbestandens kvalitet og ørretens tilgang på småsik som følge av økt rekruttering og trolig flere fiskespisende ørret. På grunn av innsjøens størrelse og dermed krav til en veldig stor fangstinnsats, ansees dette tiltaket som svært lite realistisk å gjennomføre. - Den samlede ørretbestanden i Bandak kan karakteriseres som middels tett. Den største tettheten ble funnet på deltaflaten, og her kan forekomsten av ørret karakteriseres som tett. - Ørreten i Bandak vokser dårlig, og ørretbestanden er trolig for tett i forhold til næringsgrunnlaget. - Tiltak for å bedre forhold for storørret bør vurderes nøye, da det er en fare for å øke den generelle rekrutteringen av ørret. Det er også verdt å påpeke at hvis storørreten ikke er representerer en egen distinkt stamme, så bør tiltak rettes inn mot å bedre næringsforholdene for ørret generelt. - Det er høyst sannsynlig et høstingspotensiale på ørret mindre enn 30 cm. Det er imidlertid viktig at beskatningen av ørret større enn 30-35 cm begrenses på deltaflaten. - Det er flere uavklarte forhold rundt ørretbestanden i Bandak, særlig i forhold til genetisk segregering av ørret som reproduserer på ulike steder. Dette er spørsmål som vil kunne avklares gjennom genetikkstudier og videre undersøkelser i det pågående prosjektet i Tokkeåi. Disse funnene vil være avgjørende for forståelsen av systemet og iverksettelse av målrettede tiltak.

Bioforsk og LFI har på oppdrag fra Statens Vegvesen overvåket elvene Fura, Vingerjessa og Terninga i forbindelse med at det planlegges ny Riksvei 3 mellom Løten og Elverum. Vannkjemi, bunndyr, fisk, og bunnsediment (kjemi og kornfordeling) er undersøkt. Vannforekomstene oppnår i dag ikke god tilstand, hovedsakelig pga. for høye verdier av næringsstoffer og enkelte tungmetaller. Undersøkelsene gir stort sett et godt grunnlag for vurdering av nåtilstand, dvs. før ny vei anlegges, men det anbefales at vannkjemi undersøkes bedre, enten ved mer frekvente målinger av utvalgte parametre eller ved å sette opp automatisk overvåking med sensorer.