Search

Bakgrunn: De siste årene har det vært et økt fokus på å inkludere en palliativ tilnærming i behandlingsforløpene til andre sykdommer enn kreft. Deriblant til dem som rammes av Parkinson sykdom. Denne sykdommen er uhelbredelig, forbundet med store sykdomsbyrder og lange forløp, som ikke bare påvirker livssituasjonen til pasienten, men også deres pårørende. Hensikt: Formålet med studien var å se om historiene til pasienter som lever med Parkinson sykdom og deres pårørende kunne vise om det var behov for å intergrere en palliativ tilnærming i behandlingsforløpet. Metode: Studien har et kvalitativt design, der det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer av til sammen åtte pasienter med Parkinson sykdom og deres pårørende. Intervjuene ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Analysen resulterte i det overordnede temaet: «Å opprettholde dagliglivet når kroppen endres». Det ble dannet tre kodegrupper: «Når kroppen ikke er som før», «Livet nå» og «Det som kommer». Studiens funn er diskutert i lys av Antonovsky sin teori om «salutogenese» og begrepet «livsverden». Allerede før diagnosetidspunkt merket pasientene endringer på kroppen som ble verre etter som sykdommen utviklet seg. Kroppsendringene gav store utfordringer i hverdagen og førte til bekymringer for fremtiden. På sykehuset møtte de stort sett et helsepersonell med sykdomssentrert fokus. De erfarte at helsetjenestene var fragmenterte og at de ulike helseaktørene samhandlet lite. Pasientene og pårørende tilpasset seg en ny hverdag preget av sykdom og behandling. Det var ulike behov for oppfølging og støtte til å mestre hverdagen. Konklusjon: Pasienter og pårørende erfarte store sykdomsbyrder og uforutsigbarhet som førte til bekymringer for hverdagen og fremtiden. Beskrivelse av det å leve med Parkinson sykdom, er en viktig kunnskapskilde for helsepersonell for å få økt innsikt i pasientens livsverden, for bedre å kunne hjelpe dem til å mestre hverdagen. En tidligere integrering av palliasjon kan bidra til et mer personsentrert behandlingsforløp.

Palliativ omsorg er knyttet til behandling og pleie av og omsorg for uhelbredelig kronisk syke. Det innebærer også omsorg for pasientens pårørende. NOU 2017: 16 På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende beskriver fagområdet, som ikke bare dreier seg om omsorg for døende, men også omfatter oppfølgning fra diagnosetidspunktet til døden. Denne oppsummeringen dreier seg om sen palliativ fase, hvor pasienten har kort forventet levetid. Pasientgruppen har mange og sammensatte utfordringer som krever helsetjenester på ulike nivåer, og som involverer mange ulike tjenester og faggrupper. Det som kjennetegner pasientene i denne situasjonen, er at helsetilstanden og funksjonsnivået reduseres samtidig som hjelpebehovet øker; tre fjerdedeler av de som dør, mottar kommunale helsetjenester. For å trygge pasienten og pårørende i deres hverdag er det derfor avgjørende at tjenestetilbudet har nødvendig kvalitet, er tilgjengelig hele døgnet og tilbys uavhengig av hvilken kommune pasienten bor i. Fagfeltet er stort og overlapper både geriatri, demensomsorg, onkologi, hjerte- og karsykdommer og nevrologiske lidelser, for å nevne noen. Omsorg: Nordisk tidsskrift for palliativ medisin er det eneste tidsskriftet innen palliativ medisin i Norden. For å skaffe en oversikt over feltet palliativ omsorg i kommunene har vi derfor gjort en systematisk gjennomgang av de ti siste årgangene av tidsskriftet Omsorg, hvor 43 av 400 artikler var av særskilt interesse for det kommunale tjenestetilbudet. Ut fra denne gjennomgangen ble følgende delområder identifisert: medbestemmelse, kvalitetsutvikling og kompetansebehov, organisering av det palliative omsorgstilbudet i kommunene, samhandling med spesialisthelsetjenesten (helhetlige pasientforløp), ulike verktøy/systemer innen palliativ omsorg i kommunene og støtte til etterlatte (sorgstøttearbeid). På bakgrunn av disse delområdene gjorde vi ulike søk i Oria, Swemed+, Pubmed og Google scholar, hvor utvalget er begrenset til fagfellevurderte artikler fra de siste fem årene. Totalt 103 vitenskapelige artikler ble inkludert i arbeidet med denne rapporten.

SK152

Innledning: Hensikten med denne studien er å beskrive den historiske utviklingen av behandling og omsorg ved livets slutt ved Diakonhjemmet sykehus. På slutten av 1800-tallet skjedde store samfunnsendringer. Økt befolkningsvekst i storbyene skapte grunnlaget for trange levekår, smittsomme sykdommer og økt underernæring. Både offentlige og ideelle organisasjoner måtte hjelpe. I 1890 startet en diakonal institusjon sykehjem for eldre menn i Oslo, og få år senere var Diakonhjemmet sykehus etablert. Metode: Denne undersøkelsen inkluderer arkiv- og forskningsdata fra Diakonhjemmet sykehus (1897-2017) gjennomført i henhold til juridiske og etiske regler. Vi brukte både kvalitative og kvalitative data, inkludert legejournalen. Vurderingene fra 1977 og 2017 inneholder sammenlignbare basisdata. For arkivdataene (1897-1967 brukte vi et forenklet spørreskjema fra våre sykehusstudier. Vi har brukt en beskrivende innholdsanalyse av dokumentasjon de siste tre dagene av livet på sykehuset. Resultater: Dokumentasjonen i legejournalen var begrenset de første tiårene. Sykehuset hadde begrenset utstyr ved oppstart. Mangel på faglige ferdigheter, undersøkelsesverktøy, kirurgi og medisiner ga få muligheter til å forlenge livet. De medisinske behandlingene ble bedre etter andre verdenskrig. Det var først på 1950-tallet sykepleierapporter ble en del av legejournalen. Elektroniske pasientjournaler ble innført på 1980 tallet og bidro til å gi en rask oversikt over pasientens situasjon. I det samme tiåret ble hospitsfilosofien og utviklingen av palliativ medisin introdusert i Norge med vekt på "helhetlig omsorg". Det tok likevel tid før omsorg for døende ble integrert i aktuelle fagplaner. Sykehuset har i dag et aktivt palliativt team. Økt levestandarden og medisinsk utvikling viser at 63% av pasientene som dør er 80+ mot 0 % de første ti-årene. Den umiddelbare dødsårsaken endret seg fra tuberkulose, kreft til sykdommer i luftveiene. Konklusjon: Denne rapporten omfatter behandling og omsorg ved livets slutt ved Diakonhjemmet sykehuset i Oslo i løpet av 120 år. Ved starten hadde legene få diagnostiske hjelpemidler. Levestandarden og medisinsk utvikling økte gradvis. Alder 80+ ved død, endret seg gradvis fra 0-63%. I dag er fysisk lindring et sentralt anliggende ved livets slutt, åndelig omsorg er det vanskeligere å dokumentere.

Background Researchers have shown that hospitalisation can decrease older persons’ ability to manage life at home after hospital discharge. Inadequate practices of discharge can be associated with adverse outcomes and an increased risk of readmission. This review systematically summarises qualitative findings portraying older persons’ experiences adapting to daily life at home after hospital discharge. Methods A metasummary of qualitative findings using Sandelowski and Barroso’s method. Data from 13 studies are included, following specific selection criteria, and categorised into four main themes. Results Four main themes emerged from the material: (1) Experiencing an insecure and unsafe transition, (2) settling into a new situation at home, (3) what would I do without my informal caregiver? and (4) experience of a paternalistic medical model. Conclusions The results emphasise the importance of assessment and planning, information and education, preparation of the home environment, the involvement of the older person and caregivers and supporting self-management in the discharge and follow-up care processes at home. Better communication between older persons, hospital providers and home care providers is needed to improve the coordination of care and facilitate recovery at home. The organisational structure may need to be redefined and reorganised to secure continuity of care and the wellbeing of older persons in transitional care situations. The Research Council of Norway funded the salary of the first author but had no other participation in the project. This study is part of a larger project, titled Crosscare-Old (project.nr. 256644/H10).

SK152

SK152

Introduction: The majority of nursing home (NH) patients suffer from complex diseases, including dementia. This makes advance care planning (ACP) particularly important. Objectives: The aim was to investigate the effect of an ACP intervention on communication among NH staff, patient, and family. We further investigated whether the intervention affected nursing staff distress. Methods: The ACP intervention was a part of the 4-month cluster randomized controlled COSMOS trial with a 9-month follow-up. Norwegian NH units (n = 72), with 765 patients were invited, and eligible units were cluster randomized to usual care or the intervention group. The ACP intervention consisted of an education program targeting all NH staff (nurses and physicians) and managers. Implementation was supported by a train-the-trainer approach, with regular phone calls from the researchers. The effect of the intervention was assessed by a data collection form and questionnaires. Nursing staff distress was assessed by the Neuropsychiatric Inventory -Nursing Home version. Results: Five hundred and forty five patients from 67 NH units were included and randomized to the intervention (N = 297; 36 units) and control group (N = 248; 31 units). Organized meetings between the family, patient, and nurses were conducted more frequently in the intervention compared to the control group at month 4 (OR = 3.9, 95% CI = 1.6 to 9.4, p = 0.002). Monthly contact between family and nurses was also more frequent in the intervention group (OR = 6.5, 95% CI = 1.6 to 3.5, p = 0.010). Nurses and families were more satisfied with their communication in the intervention compared to the control group. Staff distress was reduced in the intervention group at month 4 (B = -1.8, 95% CI = -3.1 to -0.4, p = 0.012). The intervention effect at month 4 did not persist during follow-up at month 9. Conclusion: Compared to control, the ACP intervention improved the communication, and family and staff satisfaction as well as reduced staff distress. However, during the follow-up period these positive effects were not persistent. Indicating the necessity for ongoing staff support regarding ACP. Trial Registration: www.ClinicalTrials.gov (NCT02238652).

Background. Norway has one of the lowest home death rates in Europe. However, it is the health authorities´ ambition to increase this by facilitating palliative care at home. The aim of this study was to achieve more insight, through home care nurses and general practitioners, of conditions that facilitate or hamper more time at home and more home deaths for patients with terminal disease and short life expectancy. Methods. We used a qualitative research design with four focus groups with a total of 19 participants, of either home care nurses or general practitioners, using semi-structured question guides. The data were processed by systematic text condensation and encompassed thematic analysis of meaning and content of data across cases, which included four steps of analysis. Results. Three main themes were identified: 1) The importance of a good start for the patient and family with five sub-themes, 2) ‘Passing the baton’ – the importance of collaboration across the health system with four sub-themes, and 3) Avoiding new hospitalization by establishing collaboration and competence within primary health care with four sub-themes. Conclusions. This study demonstrates that optimum palliative care at home depends on close collaboration and dialogue between the patient, family, home care nurses and general practitioner. It suggests the need for safer discharge routines and planning when hospitals transfer patients with terminal disease to their homes. A good start for the patient and family, where the initial interdisciplinary collaboration meeting takes place in the patient’s home, is crucial for a good result. The general practitioners’ perception of their ‘disconnection’ during hospitalization and prior to discharge has the potential to reduce patient safety. The family seems to be fundamental in gaining more time at home for the patient and supporting the patient to eventually die at home. Home-based palliative care demands experience and competence as well as regular supportive mentoring. publishedVersion

Source at https://doi.org/10.22605/RRH4276. Introduction: General practitioners (GPs) participate in a patient’s cancer care to different extents at different times, from prevention and diagnosis to treatment and end-of-life care. Traditionally, the GP has had a minor role in cancer treatment. However, oncological and surgical services frequently delegate limited cancer treatment tasks to GPs, especially in rural areas far from hospitals. The aim of this study was to explore the extent of GPs’ participation in cancer treatment in Norway. Methods: This study was an observational questionnaire study. In 2007, the chief municipal medical officer in all 93 municipalities in North Norway and a 25% random sample (85 municipalities) in South Norway was asked to identify up to five GPs who had recently participated in local treatment of cancer patients, and to forward a patient questionnaire to them. Results: Seventy-eight GPs in 49 municipalities returned completed questionnaires for 118 patients, most of them with progressive disease and living in rural areas. All the GPs reported substantial participation in therapeutic tasks for this select group of patients. Not counting palliative treatment, 64% of the GPs participated in cancer treatment either directly, or indirectly through referrals. Twenty patients received chemotherapy; they belonged to no particular diagnostic category. Eighty-eight percent of the GPs prescribed some kind of palliative medicine, such as analgesic, antiemetic, anxiolytic or antidepressant. Morphine was prescribed equally often by GPs and hospitals. Eighty-one percent of GPs reported having had a thorough conversation with the patient about the patient’s condition and circumstances. Conclusion: In this group of GPs, participation rates were high for most of the therapeutic and communicative tasks suggested in the questionnaire. GP participation is feasible not only in palliative care, but also in some aspects of oncological treatment and in clinical follow-up. Communication with both patient and hospital seemed good in this local setting. GPs are important helpers for some cancer patients.

Advance care planning (ACP) is a communication process for mapping a patient's wishes and priorities for end-of-life care. In preparation for the introduction of ACP in Norway, we wanted to explore the views of Norwegian pulmonary patients on ACP. We conducted four focus group interviews in a Norwegian teaching hospital, with a sample of 13 patients suffering from chronic obstructive pulmonary disease, lung cancer or lung fibrosis. Analysis was by systematic text condensation. Participants' primary need facing end-of-life communication was “the comforting safety”, implying support, information and transparency, with four underlying themes: 1) provide good team players; 2) offer conversations with basic information; 3) seize the turning point; and 4) balance transparency. Good team players were skilled communicators knowledgeable about treatment and the last phase of life. Patients preferred dialogues at the time of diagnosis and at different “turning points” in the disease trajectory and being asked carefully about their needs for communication and planning. Transparency was important, but difficult to balance. ACP for patients with life-threatening pulmonary disease should rest upon an established patient–doctor/nurse relationship and awareness of turning points in the patient's disease progression. Individually requested and tailored information can support and empower patients and their relatives., Advance care planning may increase patients' feeling of “a comforting safety”, meeting their need for support, information and transparency http://ow.ly/DMQJ30jdIPt

Tid som gave er et prosjekt i Sandefjord kommune som går ut på å organisere frivillige som støtte til alvorlig syke pasienter med kort forventet levetid og til deres pårørende. Pasientene bor enten hjemme eller er innlagt ved Lindrende enhet ved Sandefjord Medisinske Senter. Det er Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Vestfold som driver prosjektet, finansielt støttet av Helsedirektoratet, Sandefjord Kreftforening og Odd Gleditsch-fondet.

Background: Nursing home residents are a vulnerable population. Most of them suffer from multi-morbidity, while many have cognitive impairment or dementia and need care around the clock. Several ethical challenges in nursing homes have been described in the scientific literature. Most studies have used staff members as informants, some have focused on the relatives’ view, but substantial knowledge about the residents’ perspective is lacking. Objective: To study what nursing home residents and their relatives perceive as ethical challenges in Norwegian nursing homes. Research design: A qualitative design with in-depth interviews with nursing home residents, and focus-group interviews with relatives of nursing home residents. The digitally recorded interviews were transcribed verbatim. Analysis was based on Interpretive Description. Participants and research context: A total of 25 nursing home residents from nine nursing homes in Norway, and 18 relatives of nursing home residents from three of these nursing homes. Ethical considerations: This study was reported to and approved by the Regional Ethics Committee in Oslo, Norway. Findings and discussion: The main ethical challenges in Norwegian nursing homes from the residents’ and relatives’ perspective were as follows: (a) acceptance and adaptation, (b) well-being and a good life, (c) autonomy and self-determination, and (d) lack of resources. The relationship with the staff was of outmost importance and was experienced as both rewarding and problematic. None of the residents in our study mentioned ethical challenges connected to end-of-life care. Conclusion: Residents and relatives experience ethical challenges in Norwegian nursing homes, mostly connected to “everyday ethical issues.”

Bacheloroppgave sykepleie, 2017 Problemstilling: «Ved palliativ behandling på sykehus, hvordan kan god relasjon mellom sykepleier og pårørende gi en bedre sorgprosess og redusere komplisert sorg senere i livet?». Hensikt: Denne oppgaven har som hensikt å øke vår kunnskap om sorg- og kriseprosessen som rammer pårørende til pasienter i palliativ omsorg, for å kunne skape en god relasjon og være til støtte. Vi ønsker å utforske, få kunnskap om og økt faglig forståelse for hvordan sykepleieres funksjon kan redusere risikoen for komplisert sorg og psykiske lidelser senere i livet, dårlige erfaringer og vonde minner hos pårørende. Metode: Vår bacheloroppgave er en fordypningsoppgave der problemstillingen er basert på et selvvalgt tema. Vi vil gjøre et samfunnsvitenskapelig litteraturstudie hvor vi kombinerer det vi mener er relevant kunnskap i pensumlitteraturen, selvvalgt faglitteratur, erfaringer i praksis og kvantitative- og kvalitative forskningsartikler for å finne svar på vår problemstilling. Teori: Teorikapitlet er bygget opp med relevant teori for kunne besvare problemstillingen. Vi har benyttet sykepleieteoretiker Jean Watsons teori, retningslinjer og lovverk for å klargjøre sykepleierens plikter og funksjon, samt pårørendes rettigheter. Konklusjon: Teori og forskning som vi har drøftet i oppgaven viser at kunnskapsbasert praksis hjelper alle berørte parter i palliativ behandling. Med større fokus på døden i utdanningen øker faglig kunnskap hos sykepleieren som igjen reduserer faren for utbrenthet. Pasienten vil kunne få en bedre dødsprosess og de pårørende et bedre utgangspunkt for videre liv.

Bakgrunn: Det palliative tilbudet har hittil først og fremst har vært et tilbud til kreftpasienter, men det arbeides aktivt for å inkludere andre pasientgrupper med alvorlige sykdommer. Palliativ omsorg skal tilbys ut ifra behov og ikke prognose eller diagnose. Pasientgrupper med alvorlig sykdom med en jevn forverrelse av funksjon og symptomer har ofte behov for spesialisert palliativ omsorg, blant annet personer med demens. Helsepersonell på sykehjem mangler ofte spesialisert kunnskap om palliativ omsorg for personer med demens. Hensikt: Hensikten med denne studien er å finne ut hva helsepersonell sitter med av erfaringer knyttet til palliativ omsorg til personer med demens. På den måten vil det være mulig å si noe om hvilke tiltak som behøves for å gi palliativ omsorg av god kvalitet til denne pasientgruppen. Metode: Kvalitativ metasyntese. Systematiske søk i aktuelle databaser ble gjort for å finne kvalitative studier som omhandler helsepersonells erfaringer knyttet til palliativ omsorg til personer med demens. Disse ble deretter syntetisert ved hjelp av tematisk analyse. Resultat: Resultatene tyder først og fremst på at helsepersonell opplever at de mangler kompetanse innenfor demens, grunnleggende palliativ omsorg og palliativ omsorg til personer med demens. Manglende kompetanse er også grobunn for negative holdninger til demens som sykdom i samfunnet generelt. Det er også erfaringer som tilsier at forhåndssamtaler ikke er spesielt utbrett hos denne pasientgruppen, og at pårørende til denne pasientgruppen har spesielle behov og trenger ivaretakelse. Det tverrfaglige samarbeidet oppleves heller ikke som tilfredsstillende. Helsepersonell opplever at politiske føringer, offentlige systemer og for liten bemanning vanskeliggjør palliativ omsorg til personer med demens. Konklusjon: Ut ifra resultatene er det lett å anta at økt kunnskap og ferdigheter knyttet til demens som sykdom og palliativ omsorg til denne pasientgruppen vil gi økt kvalitet på tjenesten som blir gitt. Økt kompetanse på alle tjenestenivåer vil sannsynligvis fremme tverrfaglig arbeid og bidra til gode relasjoner til pårørende. Politiske føringer må tilrettelegge for dette og ressurser til tilstrekkelig bemanning er nødvendig.

Bachelor i sjukepleie SK152 Bakgrunn for val av tema: Då eg har jobba ei tid ved ein sjukeheim har eg ved fleire høve fått vore ein del av det å utøve palliativ omsorg kring eldre pasientar. Palliativ omsorg tykkjer eg er eit interessant felt innan sjukepleiaryrket og har vore noko eg har hatt lyst til å læra meir om. Det å jobbe med denne oppgåva har vore eit fint høve for meg til å kunne gå djupare inn i korleis me som sjukepleiarar kan verta betre på utøvinga av den palliativ omsorg kring eldre pasientar på sjukeheim. Problemstilling: Korleis kan eg som sjukepleiar utøve palliativ omsorg til eldre pasientar på sjukeheim? Framgangsmåte: Eg har nytta meg av pensumlitteratur og annan sjølvvalt litteratur som er relevant for temaet og problemstillinga mi. I tillegg har eg gjort eit systematisk søk i ulike databasar for å finne forskingsartiklar kring problemstillinga mi. Oppsummering av funn og konklusjon: Då det vert ei auke i talet eldre i åra som kjem, er det å kunna utøva palliativ omsorg til eldre pasientar noko som kjem til å krevja kunnskap og kompetanse blant sjukepleiarane. I funna mine frå forskingsartiklane, relevant litteratur og mi eiga erfaring kjem det fram nokre viktige faktorar innan den palliative omsorga. Dette er faktorar som god relasjon mellom pasient og sjukepleiar, tilpassing av informasjon kring sjukdom og behandling samt god symptomlindring.

Bacheloroppgave 2015

Bacheloroppgave 2015

Nesten halvparten av alle dødsfall i Norge skjer i et sykehjem. Samhandlingsreformen og verdighetsgarantien sier at den palliative omsorgen skal være godt tilrettelagt for den døende og deres pårørende. Vi har funnet litteratur som viser at den palliative omsorgen fungerer best når det blir opprettet team med tverrfaglig kompetanse. Basert på dette har vi som sykepleiestudenter i denne litteraturstudien valgt å fokusere på palliativ omsorg i sykehjem og hvordan vi som sykepleiere kan tilrettelegge denne på en best mulig måte. De grunnleggende behovene hos den døende pasienten har blitt satt i fokus. Vi har valgt å lage en case som utgangspunkt for oppgaven. I dette caset skriver vi om en dame som er i en palliativ fase og bor på sykehjem. Vi har sett at for å få en verdig avslutning av livet må den palliative omsorgen være av høy prioritet i sykehjemmene og sykepleieren har en stor rolle i dette arbeidet. I litteraturstudien kom vi også frem til ulike tiltak som kan hjelpe pasienten i å få god tilrettelagt palliativ omsorg. For å gi best mulig palliativ omsorg er tiltak som å gi et godt munnstell, tilby samtaler om åndelige/eksistensielle behov og det gode stell er noe av det vi kom frem til vi kan gjøre for den døende pasienten.

Studentresponssystem (SRS) har vært brukt over lengre tid i flere utdanninger, men har forholdsvis nylig blitt tatt i bruk innen sykepleierutdanningen. Å ta i bruk SRS i større klasser er en tilnærming for å aktivisere og engasjere studenter under forelesning. Hensikten med studien var å beskrive hva sykepleierstudenter opplever som hensiktsmessig bruk av SRS med tanke på deres læring. Data ble samlet fra ett fokusgruppeintervju med fire andreårs sykepleierstudenter som gjennomførte kurs i palliativ omsorg i 2013. Tre temaer ble identifisert; valg av pedagogisk metode som fremmer læring, tilbakemelding til og fra lærer, og gjennomføring av avstemning. Funnene tyder på at hensiktsmessig bruk av SRS forutsetter engasjerte lærere som kombinerer SRS med pedagogiske metoder som tilrettelegger for refleksjon og interaksjon mellom studentene, og mellom studenter og lærer. Nøkkelord: palliativ omsorg, forelesning, studentresponssystem, sykepleierstudenter

NORSK: Bakgrunn: Hvert år rammes flere personer av kreft i Norge, og mange av disse ønsker å dø hjemme. Samhandlingsreformen sier at kommunene skal kunne behandle personer med behov for palliativ omsorg i hjemmet. Hensikt: Litteraturstudien undersøker hvordan sykepleieren kan bidra til trygghet ved palliativ omsorg i hjemmet. Metode: Denne studien har brukt litteraturstudium som metode. Det har blitt brukt søkeord som palliative care, neoplasms, home health care, end-of-life i databaser som Cinahl og Ovid Nursing Database. Resultater: Kompetanse, kommunikasjon, symptomlindring, tilgjengelighet og kontinuitet er sentrale faktorer for å bidra til trygghet ved palliativ omsorg i hjemmet. Konklusjon: For at pasienten skal føle trygghet ved palliativ omsorg i hjemmet må sykepleieren ha god kompetanse, noe som kan opprettholdes ved å stadig holde seg oppdatert. Kommunikasjonen må være velfungerende, som betyr at sykepleieren må inneha kommunikasjonsevner. Kommunikasjon kan føre til gode relasjoner mellom pasient, sykepleier og pårørende. Innenfor symptomlindring må det tas sikte på tidlig identifisering av symptomer, rask lindring av symptomer og ha medikamenter tilgjengelig. En døgnkontinuerlig, tilgjengelig tjeneste skaper trygghet. Kontinuitet blant personalet og at personalet viser at de har tid, har også betydning for opplevelsen av trygghet. ENGLISH: Background: Every year, many people in Norway are affected by cancer, and many terminally ill cancer patients prefers to die at home. The Norwegian Coordination Reform (Samhandlingsreformen) says that the municipalities have to provide proper care for people in need of palliative care in their own homes. Aim: This literature review examines how nurses can contribute to safety in palliative care at home. Method: This literature review has used key words as palliative care, neoplasms, home health care and end-of-life in databases such as Cinahl and Ovid Nursing Database. Results: Competence, communication, symptom relief, availability and continuity are key factors to contribute to safety in the palliative phase at home. Conclusion: For the patient to feel safety in palliative home care, the nurse must have good competence, which needs to be maintained through continual learning. A central factor of ensuring the feeling of safety, is communication skills. These must be functional to assist in relationship building between patients, nurses and caregivers. Within symptom-relief, it is important with early identification of the symptoms, effective relief and having medications available. An 24 hour, available service, as well as continuity of staff, contribute to the feeling of safety. The nurse also has to show the patient that she has time for him.

Rural home nursing care is a neglected area in the research of palliative care offered to older cancer patients. Because access to specialized services is hampered by long distances and fragmented infrastructure, palliative care is often provided through standard home nursing services and delivered by general district nurses. This study aimed to illuminate the lived experience and to interpret the meaning of receiving home nursing care when being old and living with advanced cancer in a rural area in Norway. Narrative interviews were conducted with nine older persons, and a phenomenological hermeneutic approach was used to interpret the meaning of the lived experience. The analysis revealed three themes, each with subthemes: being content with what one gets, falling into place, and losing one's place. The phrase picking up the pieces was found useful to sum up the meaning of this lived experience. The three respective themes refer to how the pieces symbolize the remaining parts of life or available services in their environment, and how the older persons may see themselves as pieces or bricks in a puzzle. A strong place attachment (physical insideness, social insideness, and autobiographical insideness) is demonstrated by the informants in this study and suggests that the rural context may provide an advantageous healthcare environment. Its potential to be a source of comfort, security, and identity concurs with cancer patients’ strong desire for being seen as unique persons. The study shows that district nurses play an essential role in the provision of palliative care for older rural patients. However, the therapeutic value of being in one's familiar landscape seems to depend on how homecare nurses manage to locate it and use it in a more or less person-centred manner. Communication skills and attentiveness to psychosocial aspects of patient care stand out as important attributes for nursing in this context.

Mange pårørende står i utfordrende omsorgsoppgaver uten nok støtte (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011). En ny pårørendepolitikk er nødvendig, hvor det er svært viktig å ta vare på pårørende med store omsorgsbelastninger. Arbeidet med pårørende til alvorlig syke og døende er utfordrende for helsepersonell (Landmark, Svenkerud, & Grov, 2012). En av grunnene til dette kan være manglende kompetanse innen området (Runkle, Wu, Wang, Gordon, & Frankel, 2008). Prosjektets overordnede mål var å styrke kompetansen til ansatte i Hamar kommune i pårørendearbeid innen lindrende omsorg. Utviklingssenter for hjemmetjenester i Hedmark, Hamar kommune har utviklet et høgskolestudium som har fått navnet Pårørendearbeid innen lindrende omsorg (15 studiepoeng). Studiet ble gjennomført med første studentkull våren 2014. Målgruppen for studiet var personer som bidrar i det lindrende omsorgstilbudet i kommunen, institusjoner og i frivillige organisasjoner i lokalmiljøet. Studiet har blitt evaluert gjennom både spørreskjema før og etter studiet og intervjuer i etterkant. Resultatene fra spørreskjema før studiet viste at det var flere områder hvor studentene hadde behov for økt kompetanse. Gjennom studiet har studentene særlig fått økt kompetanse innen forskning og utviklingsarbeid på området, verktøy og metoder innen lindrende omsorg og den lindrende omsorgens posisjon i sentrale dokumenter.

Master's thesis in Health and social sciences Bakgrunn: Palliativ omsorg er et relativt nytt begrep i det norske helsevesenet, og det jobbes fortsatt med innføring av god palliativ behandling på norske sykehus. Kreftregisteret opplyser at tallet på pasienter med en kreftdiagnose stiger for hvert år. Dette gjør at behovet for helsepersonell som jobber med pasienter i palliativ fase vil øke. Hensikt: Hensikt med studien er å få mer kunnskap om sykepleierens utfordringer og erfaringer i pleie av pasienter med kreftsykdom i palliativ fase på en kirurgisk avdeling på et norsk sykehus. Metode: En fenomenologisk kvalitativ studie med dybdeintervju. Seks sykepleiere er blitt intervjuet med åpne spørsmål. Forskningsfeltet er kirurgiske avdelinger på et norsk sykehus der sykepleierne ikke har spesialkompetanse eller videreutdanning i kreftomsorg. Analysen har tatt utgangspunkt i Giorgis fenomenologisk analyse. Funn: Under analyseprosessen kom følgende tema fram: Idealet kontra realiteten, Janus ansikt, å være container for den døende pasienten og til sist arbeidsmiljø og kollegastøtte. Konklusjon: Studien har vist at det å pleie pasienter med kort forventet levetid på en kirurgisk avdeling er belastende, og kan i perioder være svært krevende for den profesjonelle sykepleier. For at den profesjonelle sykepleier skal kunne gi verdig pleie til pasienter med kreft, burde den profesjonelle også ivaretas i form av fagligveiledning, refleksjon og debrifing. 2015-06-15

Objectives: Patients with advanced cancer are often admitted to hospital as emergency cases. This may not always be medically indicated. Study objectives were to register the reasons for the emergency admissions, to examine interventions performed during hospitalisation and self-reported symptom intensity at admission and discharge, and to assess patients’ opinions about the admission. Design: This was a descriptive before-and-after study. Participating patients completed the Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) twice, upon hospital admission and prior to discharge. All patients underwent a structured interview assessing their opinion about the emergency admission. Medical data were obtained from the hospital records. Setting: The study was performed in two Norwegian acute care secondary hospitals with urban catchment areas. Participants: 44 patients with cancer (men 27 and women 17; mean age 69.2, SD 9.2) representing 50 emergency admissions were included. Results: Median length of stay was 7 days (95% CI 7.4 to 11.4). Median survival was 50 days (95% CI 51 to 115). 90% were admitted from home, and 46% had been hospitalised less than 1 month earlier. Lung and gastrointestinal symptoms and pain were the most frequent reasons for admissions. Mean pain scores on ESAS were reduced by 50% from admission to discharge (p

Det finnes generelt lite kunnskap om eldre med kreft, og spesielt når kreften når et avansert stadium og krever palliativ tilnærming. Samtidig som det kan forventes at geografiske helseulikheter vil øke i takt med en økende eldre befolkning, anses kunnskapen vi har om den rurale konteksten å være sparsom og utvelgende. Dette litteratursøket ønsker derfor å sette søkelys på hva vi vet om palliativ omsorg for hjemmeboende eldre som bor i rurale strøk: Hva består tilbudet av? Hvilke erfaringer har brukere og pårørende som mottar palliative tjenester i rurale strøk, og også hvilke utfordringer erfarer helsepersonell i denne konteksten?

NORSK: Innledning: Antallet palliative kreftpasienter øker stadig. Mange av disse ønsker å dø hjemme. Siden samhandlingsreformen i tillegg sier at kommunen skal være i stand til å yte pleie til denne pasientgruppen hjemme, fokuserer denne studien på hjemmesykepleien. Hensikt: Studien undersøker hvordan sykepleieren kan tilrettelegge for en verdig død hos kreftpasienten i hjemmet. Metode: Denne studien har brukt litteraturstudium som metode. Vi har brukt søkeordene dignity, terminal care, cancer, home care service, at home og nurs* i databasene Cinahl og Ovid Nursing. Resultat: Smerte- og symptomlindring, samhandling med pårørende, kommunikasjon, kunnskap og kompetanse, tverrfaglig samarbeid og tilgjengelighet, er sentrale faktorer for en god hjemmedød. Konklusjon: For at kreftpasienten skal kunne oppleve en verdig død i hjemmet, er det nødvendig med kompetanseheving i kommunene. God samhandling med pasient, pårørende og andre yrkesgrupper er avgjørende. Helsetjenesten må være tilgjengelig, og sykepleier må våge å ta opp eksistensielle spørsmål. ENGLISH: Introduction: The number of patients with palliative cancer is increasing. Many of them wish to die at home. Since The Norwegian Coordination Reform claims that the municipality shall be able to provide proper care for these patients in their own homes. Therefore, this study will focus on the home care service. Aim: This study investigates how the nurse may facilitate a dignified end-of-life care in the cancer patients’ own home. Method: We performed a literature search using Cinahl and Ovid Nursing databases. We applied search words like dignity, terminal care, cancer, home care service, at home and nurs*. Results: Key factors of a good death in the patients’ home are pain- and symptom management, interaction with the family, communication, knowledge and competence, interdisciplinary collaboration and accessibility. Conclusion: In order for the terminally ill cancer patient to experience a dignified end-of-life care at home, it is a need for increased competence in the municipalities. A good interaction between the nurse and the patient, his relatives as well as other professions, is decisive. The health care service needs to be accessible, and the nurse must have the courage to approach existential questions.

I livets siste leveår vil det store flertall gamle og pasienter med demens trenge kompetent omsorg, pleie, vurdering og behandling, med respekt for deres livsprosjekt og verdighet. Alle vil i de siste måneder, uker, dager og timer før de dør trenge kompetent omsorg ved livets slutt (palliative care), uavhengig av diagnose eller oppholdssted – til alle døgnets tider. Artikkelen drøfter utfordringer og muligheter, grunnlaget for nødvendig kompetanse: etikk, forberedende samtaler, organisering og samhandling.

Dette aktuelle oppdraget har fokusert på pasienter med behov for lindrende behandling ved livets slutt. I rapporten er forløpet avgrenset til å starte når livsforlengende behandling ikke lenger skal videreføres og frem til dødsøyeblikket. Et overordnet mål må være at de døende og deres pårørende blir ivaretatt på best måte. Vurderingen i rapporten er at antallet pasienter som dør i eget hjem i dag, er relativt lavt og at økning i andel hjemmedød inngår som en klar intensjon i samhandlingsreformen. I Norge ligger alt til rette for å organisere en god hjemmedød. Det er derfor en utfordring at vi nå har den laveste andelen i Europa. Det er ulik holdning i utvalgskommunene til hjemmedød hos ansatte, brukere og pårørende. For å tilrettelegge et godt palliativt tilbud trenger kommunene å styrke kompetansen hos ansatte, sikre tverrfaglig samarbeid, etablere gode styringsverktøy og tydeliggjøre ansvarsforhold knyttet til styring av tiltakskjeden. I dette arbeidet spiller lege ressursene en viktig rolle. I utvalgskommunene er det variabelt hvor godt denne er integrert med de øvrige pleie- og omsorgstilbudet i kommunen. Istedenfor å etablere egne palliative enheter i den enkelte kommune, kan en med fordel satse på å styrke kompetansen til de ansatte både i sykehjem og i hjemmetjenesten - ut fra en filosofi om at den palliative sengen er der pasienten befinner seg til enhver tid. Døden er en naturlig avslutning på livet, og kommunen er medansvarlig for at avslutningen skal skje på en verdig måte. Rapporten er utarbeidet i samarbeid med Diakonhjemmet Høyskole og Deloitte.

NORSK: Introduksjon: Lungekreft er en av de hyppigste kreftsykdommene i Norge og mange av pasienttilfellene går over til å bli palliative pasienter Hensikt: Hensikten med oppgaven er å gjøre sykepleiere forberedt til å møte en palliativ pasient med lungekreft som er plaget med angst, og hva sykepleieren kan gjøre for å få pasienter med lungekreft til å føle trygghet. Metode: Oppgaven er basert på litteraturstudie og det er benyttet forskningsartikler, pensumlitteratur og egenvalgt litteratur. Vi har benyttet oss av søkeordene; Palliative care, nursing, cancer, lung cancer, physiotherapy, breathlessness, end of life, communication og palliative treatment. Diskusjon: Kommunikasjonsferdigheter, nærhet og åpenhet er viktig for å lindre angst. Sykepleieren trenger ferdighetstrening i dette. Pasienter kan lære seg mestringsteknikker for angst. Lindring av dyspné kan føre til lindring av angst. Informasjon kan medføre både trygghet og angst. ENGELSK: Introduction: Lung cancer is one of the most common type of cancer in Norway and often the patients become palliative care patients. Purpose: The purpose of this thesis is to prepare nurses to meet a palliative care patient with lung cancer, who suffers from anxiety, and how to make these patients feel secure. Methodology: This thesis is based on a literature study, where research papers, curriculum literature and self-selected literature have been employed. We have used the search queries; palliative care, nursing, cancer, lung cancer, physiotherapy, breathlessness, end of life, communication and palliative treatment. Discussion: Communication skills, closeness and openness are important to alleviate anxiety. Nurses need training in these skills. Patients can learn coping techniques for anxiety. Relief of dyspnea can lead to relief of anxiety. Information can lead to both safety and anxiety.

Ubehagelige symptomer forekommer hyppig hos eldre pasienter innlagt i sykehus de siste levedager. For at eldre pasienter skal få en verdig død, er det en forutsetning at sykepleiere lindrer symptomer av fysisk, psykologisk, åndelig og eksistensiell karakter. Det kan være utfordrende for sykepleiere å åpne opp for samtaler med eldre pasienter om det å ha kort forventet levetid og døden. Behandling og tiltak som kun fører til at dødsprosessen forlenges bør avsluttes. Det kan være følelsesmessig vanskelig for både pasientens pårørende og sykepleiere at døende pasienter ikke får kunstig ernæring og væske. En verdig død er forbundet med at døende pasienter har noen hos seg i dødsøyeblikket.

Artikkelen har sitt utgangspunkt i en samtale mellom Tove Giske, Bjørg Sørfonden Bye og Ivar August Bye. Bjørg er en palliativ pasient og har kort forventet levetid. Hun hadde lungekreft med metastase til hjernen og senere til ryggmargen. Teksten omtaler om behandling og omsorg som Bjørg fikk.

NORSK: Introduksjon: Samhandlingsreformen (2008 – 2009) omhandler samhandling, som er dens evne til oppgavefordeling seg i mellom, for og nå et felles og omforent mål. I samhandlingsprosessen kan det oppstå svikt ved overganger (transitions). Dette skaper utfordringer og krever en god samhandling mellom de ulike tjenestenivåene ved utskrivelse av palliative kreftpasienter. Hensikt: Hensikten med studien var å beskrive sykepleiernes erfaringer, både i sykehus og i kommune, vedrørende samhandlingen ved utskrivelse av palliative kreftpasienter til eget hjem. Metode: Studien benyttet en kvalitativt beskrivende design med åpne fokusgruppeintervju. Deltagerne ble rekruttert fra et lokalsykehus og to kommuner. Det ble gjennomført fem intervjuer, med fire deltagere i hver gruppe, som datainnsamlingsmetode. I dataanalysen ble det benyttet kvalitativ innholdsanalyse. Resultater: Sykepleiernes erfaringer beskrives gjennom to hovedkategorier; felles møtearena og forståelse for hverandres arbeidsområde. På begge nivåene beskrives det at et felles møte før utskrivelsen får stor betydning for overføring av den palliative omsorgen. Det fremmer kontinuitet og bidrar til avklaring av forventinger og spørsmål. Sykepleierne erfarte at det var manglende kunnskap om hverandres organisering av tjenesten. Det var ønske fra sykepleierne i sykehus om mer kontinuerlig opplæring i bruk av teknisk utstyr og prosedyrer ute i kommunen, og at det burde finnes en enkel måte å få tak i kontaktpersoner og kreftsykepleiere. Sykepleierne i kommunen erfarte at det var uheldig at det ble utskrivelser på kveld og helg, og at det ved en del utskrivelser manglet utstyr og resepter. Konklusjon: Resultatene fra studien viste at det ligger et forbedringspotensial i å ha gode rutiner ved utskrivelse av palliative kreftpasienter. Det er viktig å ha felles møte før utskrivelse for å avklare forventninger, skape forutsigbarhet og kontinuitet i omsorgen. Dette bidrar til en bedre palliativ omsorg og en god ivaretagelse av pårørende. Resultatenes betydning for klinisk praksis kan bli økt fokus, refleksjon og utvikling av samhandlingen mellom tjenestenivåene. ENGELSK: Introduction: Interaction Reform (2008 - 2009) deals with interaction, which is its ability to distrubution of tasks among themselves, to reach a common and agreed goals. The interaction process can cause failure at the transitions. This creates challenges and requires a good interaction between the different service levels at the discharge of palliative cancer patients. Aim: The purpose of this study was to describe nurses' experiences, both in hospitals and in municipality regarding the interaction of discharge of palliative cancer patients to their own homes. Method: The study used a qualitative descriptive design with open focus group interview. Participants were recruited from a local hospital and two municipalities. It was conducted five interviews with four participants in each group, as data collection method. In the data analysis it was used qualitative content analysis. Results: Nurses' experiences are described by two main categories: common meeting arena and understanding of each other's work. On both levels, it describes that a common meeting before the discharge make the importance of transmission of the palliaitve care. It promotes continuity and contributes to the clarifying of expectations and questions. The nurses found that there was a lack of knowledge about each other's organization of the service. It was the wish of the nurses in the hospital for more continuous training in use of technical equipment and procedures outside of the municipality, and that there should be an easy way to reach the contact person and cancer nurses. The nurses in the community found that it was unfortunate that it became imposed on evenings and weekends, and that in some discharge were missing equipment and prescriptions. Conclusion: The results of the study show that there is room for improvement in having good practices by the discharge of palliative cancer patients. It is important to have a common meeting before discharge to clarify expectations, predictability and continuity of care. This contributes to a better palliative care and a good safeguarding of their relatives. The significance of results for clinical practice can be increased focus, reflection and development of interaction between service levels.

NORSK: Som sykepleier vil man i samtale med pasienter i en palliativ fase ofte kunne føle seg maktesløs og rådvill, og ikke vite hva man skal si eller gjøre. I denne oppgaven ser vi nærmere på hva man kan si og gjøre i slike situasjoner. I de vanskelige samtalene om lidelse og død står ærlighet sentralt, ikke bare ovenfor pasienten, men også ovenfor egne følelser omkring disse temaene. Det er ikke alltid nødvendig å si de rette ordene, men det viktigste man kan gjøre er å være der for pasienten. Videre omhandler oppgaven livskvalitet, da vi er interessert i å belyse om det at sykepleieren våger å gå inn i de vanskelige samtalene kan bidra til bedret livskvalitet for pasienter i livets sluttfase. ENGELSK: As a nurse one can in conversation with patients in a palliative phase often feel powerless and confused, not knowing what to say or do. In this thesis we look more closely at what we can say and do in such situations. In those difficult conversations about suffering and death are honesty central, not just towards the patient, but also towards own feelings about these matters. It is not always necessary to say those right words, but the most important you can do is to be there for the patient. Further thesis discusses quality of life, as we are interested to throw light on that if the nurse dares to go into those difficult conversations can contribute to improved quality of life for patients in the final stages of life.

NORSK: Vi har valgt å skrive om hvordan vi best mulig kan gi den eldre pasient med kreft god smertelindring i sykehjem. Vi har brukt litteraturstudie som metode. Vårt valg av sykepleieteoretiker falt på Joyce Travelbee, da vi mener hun fokuserer mest på den mellommenneskelige delen av sykepleien. Den mellommenneskelige delen av sykepleien er det som er relevant for vårt valg av tema, fordi vi ønsker å ha fokus på den smertelindrende behandlingen av pasienten med kreft. Utgangspunktet vårt blir å løse problemstillingen ut ifra helhetlig omsorg, men vi har begrenset det til den fysiske og psykiske smerten på grunn av oppgavens ordbegrensning. ENGELSK: We have chosen to write about how we best can provide the elderly patient with cancer good pain relief in nursing home. We have used literature as method. Our selection of nursing theorist fell on Joyce Travelbee, because we think she focuses mostly on the human part of nursing. It is the human part of nursing that is our choice of topic, because we want to have focus on the palliative treatment for the patient with cancer. Based on our issue of comprehensive care we want to solve the problem, but we have limited it to the physical and mental pain because word restriction of the assignment.

Et sentralt mål for palliativ omsorg er å unngå overflytting av pasienter i palliativ fase fra sykehjem til sykehus. Likevel skjer dette relativt ofte. Få studier har utforsket faktorer som bidrar til sykehusinnleggelse. Artikkelen omhandler pårørendes vurdering av sin næres siste levedager

Bakgrunn; Ufrivillig vekttap opptrer hos omlag halvparten av nydiagnostiserte kreftpasienter, særlig grad hos lungekreftpasienter. Så langt kan symptombehandling ikke reversere dette ufrivillige vekttapet. Kunnskap om pårørendes opplevelse av ufrivillig vekttap ved forskjellige krefttyper, fremkommer i tidligere studier og viser at de er bekymret. Kunnskap om hvordan pårørende opplever vekttapet spesifikt ved lungekreft i palliativ fase er ikke funnet og er grunnlag for studien. Hensikt; Få økt kunnskap om hvordan pårørende opplever det ufrivillige vekttapet, som rammer pasienten ved lungekreft, i palliativ fase. Teoretisk forankring; Denne studien er inspirert av hermeneutisk vitenskaplig forståelse og anvender Lazarus` (2006) begrep om mestring. Metode; Dette er en kvalitativ studie, som benytter Kvales metodiske tilnærming til det kvalitative forskningsintervjuet. Analysen er en innholdsanalyse som bygger på Lundman og Graneheim`s arbeider om manifest og latent tolking av mening i teksten. Studien omfatter intervju med fire kvinner, tre eldre kvinner og en ung kvinne, som er nærstående til en lungekreftpasient, i palliativ fase. Funn; Kvinnene ser og erkjenner det ufrivillige vekttapet ”her og nå” og i lys av tidligere erfaring – fortid og fremtid. Vekttapet er i liten grad et tema mellom ektefellene. Kvinnene kjemper en stille mestringskamp for om mulig å redusere vekttapet, ved å tilrettelegge måltider. Kvinnene involveres i liten grad av helsepersonellet i samhandlingen om den palliative pleien. Konklusjon; Kvinnene ser og erkjenner det ufrivillige vekttapet som symptomer ved kreftsykdommen. De prøver så langt det er mulig å støtte og tilrettelegge for gode måltider. Det ufrivillige vekttapet vekker sterk bekymring hos de pårørende, men er i liten grad et tema som tas opp mellom de nærstående. Belastningen de pårørende opplever bør i større grad støttes av helsepersonell.

NORSK: Introduksjon: Pasientmedvirkning er et sentralt begrep i palliativ omsorg og bidrar til god sykepleiepraksis. I møte med den eldre pasient i livets sluttfase er pasient-medvirkning utfordrende i forhold til pasientens tilstand, avhengighetsforhold, relasjon til pårørende og helsepersonell og etiske utfordringer. Få studier har fokus på denne spesielt sårbare pasientgruppens muligheter for medvirkning i sykehus. Hensikt: Studien som presenteres har til hensikt å beskrive variasjoner i hvordan sykepleiere oppfatter pasientmedvirkning i palliativ omsorg for eldre pasienter i sykehus. Metode: En deskriptiv kvalitativ metode med et fenomenografisk design er benyttet. Et strategisk utvalg av 20 sykepleiere ansatt i sykehus er inkludert i studien. Individuelle semi-strukutrerte intervju er gjennomført, og datamaterialet er analysert etter Dahlgren og Fallsbergs 7-trinnsmodell for analyse i fenomenografiske studier. Resultat: Sykepleiernes oppfattninger beskrives ved hjelp av fire kategorier: å dele kunnskap, å dele makt, å forholde seg til sårbarheten, å forholde seg til rammene. Resultatet synliggjør en kompleksitet knyttet til pasientmedvirkning for pasienter i en sårbar situasjon. Konklusjon: Det framkom store variasjoner i oppfatninger av hvorvidt pasientene blir hørt og gis mulighet til medvirkning. Sykehuset som arena for omsorg framstår av betydning for hvordan sykepleierne oppfatter at pasientene gis mulighet for medvirkning i livets sluttfase. ENGELSK: Introduction: Patient participation is an essential concept in palliative care and a basic component of nursing practice. Challenges to elderly patients’ participation at the end of life are associated with patients’ condition, dependencies, relationships to family and health care workers, and ethical issues. There is a scarcity of research on opportunities for participation for hospitalized patients in this particular group. Aim: The aim of this study is to describe nurses’ experiences with patient participation in palliative care for hospitalized elderly patients. Methods: This descriptive qualitative study applied a phenomenographic methodology. A strategic sample of 20 hospital nurses was selected for individual semi-structured interviews. Data was analyzed by means of the Dahlgren & Fallsberg 7-step model for phenomenographic research. Results: Nurses’ perceptions are described in four categories: sharing knowledge; sharing power; dealing with vulnerability; and dealing with the setting. The findings reveal complexity in patient participation in a situation of vulnerability. Conclusion: The degree to which patients were listened to and given opportunity to participate was perceived within a wide range of experiences. The hospital setting appeared a factor of influence on patients’ opportunity for participation at the end of life.

Mastergradsoppgave ved Avdeling for helsefag Høgskolen i Buskerud 15.12.09 Forskning viser at pasient, pårørende og helsepersonell har ulike tanker om hva som er god palliasjon. Relasjonene mellom pasient og pårørende fremstår som et viktig område å utforske nærmere. Det er viktig å få mer kunnskap om pasienters opplevelser og erfaringer om betydningsfulle relasjoner, med tanke på å utvikle helsetjenestetilbudet til beste for både pasient og pårørende.