Search

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge hvilke forventninger det første kullet i den femårige integrerte masterutdanningen for grunnskolelærere har til arbeidet som profesjonelle lærere i skolen. Det empiriske grunnlaget for rapporten består av svar fra studenter som nettopp hadde startet i det siste året i grunnskolelærerutdanningen. Spørreskjemaet omfattet i hovedsak spørsmål med faste svaralternativer, men med anledning for respondentene til å kommentere sine svar. Datainnsamlingen ble gjennomført høsten 2021, i en periode preget av Covid19-pandemien med nedstengning og utstrakt nettbasert undervisning som erstatning for planlagt undervisning på campus. Det er også verdt å merke seg at undersøkelsen ble gjennomført før studentene hadde startet arbeidet med masteroppgaven, og deres vurderinger av utdanningen og betydningen av masteroppgaven må forstås i lys av det. Resultatene viser at studentene generelt sett ser fram til yrkesstarten med forventning og spenning. De føler seg godt forberedt til å undervise i fagene de har fordypning i fra utdanningen. Samtidig viser kommentarene at mange er usikre på om de i tilstrekkelig grad er rustet for bredden og kompleksiteten i utfordringene de forventer å møte i skolen. Denne usikkerheten handler i første rekke om to forhold: For det første er de urolige med tanke på eventuelt å undervise i fag de ikke har fordypning i. Videre indikerer svar og kommentarer at de mener de er lite forberedt til å håndtere en del av de oppgavene som understøtter møtet med elevene i klasserommet. Det gjelder i første rekke samarbeid med foresatte, kontaktlærerrollen, samarbeid med skolens hjelpetjenester og tilrettelegging for elever med særskilte behov. Studentene forventer at overgangen fra utdanning til arbeidet i skolen blir krevende. De har en offensiv og læringsorientert holdning til møtet med disse utfordringene. Når det gjelder deres eget behov for tilrettelegging og lærings-støttende tiltak, peker de i første rekke på forventninger om samarbeid med erfarne kolleger, tilpasning fra ledelsen i form av arbeids- og undervisningsplaner som de kan mestre og deltakelse i en kvalitetssikret veiledningsordning i tråd med de nasjonale prinsippene for veiledning av nyutdannede lærere. På spørsmål om hva studentene mener de vil kunne tilføre det profesjonelle fellesskapet i skolen, peker de på entusiasme og glød for elevenes læring og skolemiljø og vilje til å stimulere til elevmedvirkning og demokratiforståelse. Studentene gir også uttrykk for at de tror de kan bidra med en kritisk-analytisk og utforskende tilnærming til undervisning og læring. Både svar og kommentarer viser at svært mange av studentene primært oppfatter arbeidet med masteroppgaven som en ytterligere fordypning og spesialisering i fag.

Høsten 2018 ble det innledet et forsøk med å opprette stillinger for lærere i kombinasjonsstillinger knyttet til grunnskolelærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). De som ble tilsatt, arbeider til daglig i grunnskolen og har i de fleste tilfellene erfaring som praksislærere. Prosjektet er ett av flere tiltak som er knyttet til en utviklingsavtale mellom USN og Kunnskapsdepartementet, som har som formål å videreutvikle og styrke samarbeidet mellom universitetet og praksisfeltet innenfor universitetets profesjonsutdanninger. For å koordinere og lede dette arbeidet ble det opprettet en prosjektorganisasjon kalt USN Profesjon. USN Profesjon ledes av Kristin Barstad, og ordningen med kombinasjonsstillinger er ett av fire hovedsatsingsområder som omfatter både lærerutdanningene og helse- og sosialfagutdanningene ved USN. Denne rapporten tar for seg ordningen med kombinasjonsstillinger slik den har blitt gjennomført i den femårige grunnskolelærerutdanningen ved USN. Arbeidet er gjennomført i samråd med Arild Hovland, som er dekan ved Fakultet for humaniora, idrett og lærerutdanning, og Anne Fængsrud, som er visedekan for lærerutdanningen. Det empiriske grunnlaget for rapporten består i hovedsak av fokusgruppeintervjuer med lærere som er tilsatt i kombinasjonsstillinger ved hvert de fire studiestedene ved USN som tilbyr grunnskolelærerutdanning, og programkoordinatorene ved de aktuelle studiestedene. Vi retter en stor takk til alle de som på ulike måter har gjort arbeidet med denne rapporten mulig, og håper den vil stimulere til videre drøfting og kvalitetsutvikling av den femårige grunnskolelærerutdanningen ved USN.

The aim of this article is to introduce an ecosystemic approach to mentoring, inspired by the theory of ecologies of practices (Kemmis, Edwards-Groves, Wilkinson, & Hardy, 2012). It is suggested that relationships between practices and their environment resemble in many ways the relationships between natural organisms and ecosystems. From this perspective, mentoring is understood as a social practice that exists in the midst of other social practices and derives its essential qualities and its existence from its relation to other practices. The theory of ecologies of practices is based on the conception of practices as ‘living entities’. From the perspective of ecologies of practice, practices of mentoring and induction can be regarded as ecosystems of their own within the wider ecosystems of social, political and educational practices. In the research literature, the concept of ecosystem has been represented in a number of different variations. The concept was first introduced in education research by the developmental psychologist Urie Bronfenbrenner (1979), who described human development and socialisation in terms of nested circles of varying sizes. Lately, the ecosystem concept has also been used in the context of learning in ways that have been influenced by research in the fields of economics, business and information technology. The theory of ecologies of practices is rooted in an ontological understanding of the importance of learning for human existence: the human species exists as part of the natural ecosystem and, consequently, social practices are based on how the species acts to survive and thrive in the ecosystem. Based on these assumptions, ten ecological principles are introduced and applied to practices of mentoring: (1) networks, (2) nested systems, (3) niches, (4) interdependence, (5) diversity, (6) cycles, (7) flows, (8) development, (9) dynamic balance, and (10) resilience. Finally, some limitations and criticisms of the ecosystem approach are reflected upon.

peerReviewed

The aim of this article is to introduce and reflect on the development of mentoring in Finland as implemented in the form of the Peer-Group Mentoring (PGM) model. Firstly, the main characteristics and principles of the PGM model are introduced, after which experiences from implementing the model are analysed based on a literature review. We examine the following research questions: (1) How have the mentoring practices of newly qualified teachers developed towards the PGM model within the educational ecosystem in Finland? (2) How has the PGM model found its relational space (‘ecological niche’) in this ecosystem? and (3) How has PGM been experienced by mentors and mentees in terms of professional learning and well-being? Theoretically, our examination is based on an ecosystemic view: we see mentoring as an integral element of teachers’ professional development, which, in turn, is an integral part of the education ecosystem. Our methodological approach is a systematic review of mentoring research in Finland over the period 2004–2019. The research material consists of policy documents, research reports, peer-reviewed articles and doctoral dissertations. Our research: (1) demonstrates how mentoring has evolved gradually from traditional one-to-one mentoring towards a reciprocal, collegial and dialogic approach; (2) shows how the PGM model has inhabited its niche in the ecosystem of education; and (3) presents how PGM has been experienced by mentors and mentees. The main challenge in applying the model is the lack of national agreement concerning the organisation of mentoring. Applying the concept of learning ecology, mentoring can be seen as struggling for a niche within initial teacher education and in-service training. Finding a sustainable solution for mentoring therefore requires developing the ecosystem as a whole and allowing growing space for mentoring as an integral part of the education ecosystem.