Search

Self-assessed work ability is a prospective predictor of sick leave and is defined as the subjective balance between human resources and work demands. Since self-assessed work ability is not equivalent to health status, it is important to identify factors that contribute to self-assessed work ability and that are modifiable to change, since they have the potential to reduce sick leave and related problems. The metacognitive model suggests that metacognition may be related to work ability and work status, and a previous study reported an association between memory confidence (metacognition) and work ability. We aimed to replicate this finding and to test its robustness. In a cross-sectional study with convenience sampling, 502 participants responded to self-reporting measures. As expected, confidence in memory correlated significantly with self-assessed work ability, and this association held even when controlling for gender, age, impairing physical illnesses, anxiety and depression symptoms, negative automatic thoughts related to anxiety, fear of bodily sensations, and intolerance of uncertainty. Memory confidence may be a target for treatment with a view to improving work ability.

Social anxiety disorder (SAD) is characterized by a marked or intense fear/anxiety of social situations in which the individual may be scrutinized by others. It is one of the most common mental health disorders with a life-time prevalence of 12 %. SAD often has an early onset and is considered a relatively chronic disorder if left untreated. Furthermore, SAD is also associated with the development of depressive symptoms and work-related problems. Currently, the treatment of choice for SAD is individual Cognitive-behavioural Therapy based on the Clark and Wells model (1995) which builds on Beck’s schema theory (Beck, 1976) and the Self-Regulatory Executive Function (S-REF) model of psychological disorder (Wells & Matthews, 1994). Central to the model is the view that individuals with SAD hold negative beliefs about the social self which cause them to engage in an information processing style characterized by self-attention and safety behaviors. This style is not capable of providing unambiguous disconfirmation of social fears and concerns during feared social situations. Hence, the Clark and Wells model accounts for the persistence of SAD with reference to a number of specific cognitive-behavioural mechanisms involving vicious circles that are responsible for maintaining the problem. A conceptual feature of the Clark and Wells model (1995) is that it draws on different theoretical frameworks in an integrative way that may create upper limits to what can be achieved in conceptualization and treatment of the disorder. For example, it places the content of cognition in center stage and argues that schemas or negative beliefs give rise to self-processing and social anxiety. However, the S-REF model (Wells & Matthews, 1994) that partially informed its development emphasizes failures to adaptively regulate processing such as worry and attention as the main features of psychological disorder. This effect is thought to emerge from metacognitive beliefs (i.e. beliefs about cognition) rather than from the content of negative self-beliefs. The aim of the current PhD project was therefore to explore the relative importance of metacognitive beliefs versus social phobic cognitive beliefs to social anxiety and to related problems such as depression symptoms and work status in socially anxious individuals. Furthermore, the thesis also includes a preliminary investigation of Metacognitive therapy (MCT; Wells, 2009) for SAD using single case methodology with the aim to investigate the feasibility of this treatment. Study 1 examined change in negative cognitive and metacognitive beliefs as independent correlates of symptom improvement in 46 SAD patients undergoing evidence based treatments. Both types of beliefs decreased during treatment. However, change in negative metacognitive beliefs was the only consistent independent predictor across all outcomes and change in cognitive beliefs did not significantly predict outcomes when change in self-consciousness was controlled. Study 2 aimed to test the relative contribution of metacognitive beliefs to depression symptoms in 102 SAD patients when also controlling social anxiety severity and factors postulated in cognitive models. In this study we found that negative metacognitive beliefs and low confidence in memory were the only factors explaining individual variance in depression symptoms when the overlap between the predictors were controlled. Study 3 aimed to test the relative contribution of metacognitive beliefs to work status (in- or out-of-work) in a sample of 204 high socially anxious individuals when also controlling social anxiety severity and factors postulated in cognitive models of SAD. Being out-of-work was associated with greater symptom severity and greater endorsement of maladaptive coping strategies and beliefs. However, only negative metacognitive beliefs significantly predicted work status when the overlap between predictors were controlled, suggesting that greater endorsements of negative metacognitive beliefs were associated with being out-of-work. Study 4 aimed to explore the effects of MCT for SAD using single case methodology across three patients with different presentations of SAD; performance type, generalized, and generalized with comorbid avoidant personality disorder, representing increasing SAD severity/complexity. All patients responded during treatment and achieved substantial symptom reductions which were largely maintained at 6 months’ follow-up, suggesting that MCT was a feasible treatment for these patients. In summary, the current thesis indicates that change in metacognitive- rather than cognitive beliefs is associated with symptom improvement in individuals undergoing treatment for SAD. Metacognitive- but not cognitive beliefs are statistical predictors of depression symptoms in patients with SAD, and of work status amongst high socially anxious individuals. These emerging data support the idea that moving beyond the content of cognition and towards a greater metacognitive-focused conceptualization and treatment of SAD may contribute positively to further developments. In line with this notion, MCT which aims to target metacognitive beliefs and strategies directly rather than the content of cognition appears to be a suitable treatment and was associated with positive outcomes for patients with different presentations of SAD. Hence, the metacognitive approach has the potential to advance our understanding and treatment of SAD, and the current thesis supports further research in this direction.

Metakognitiv terapi (MCT) for depresjon er en manualisert behandling som bygger på Wells og Matthews (1994) sin modell for kognitiv og emosjonell selvregulering. Den metakognitive modellen søker å forklare sårbarhet for, og opprettholdelsen av psykiske lidelser. Den forfekter at det er tankeprosesser heller enn tankeinnhold som er det sentrale ved ulike psykiske lidelser, og for depresjon er ruminering (depressiv grubling) spesielt fremtredende. Ved MCT for depresjon er det derfor et sentralt mål å redusere uhensiktmessige rumineringsprosesser, samt å fasilitere metakognitiv prosesseringsmodus. Denne studien er en kasusserie på MCT ved depresjon. Fem pasienter som tilfredsstilte kriteriene til en depressiv lidelse har mottatt opptil 10 timer MCT. Behandlingen var assosiert med stor og klinisk signifikant endring i depressive symptomer, ruminering og metakognitive antakelser ved endt behandling, og bedringen vedvarte for majoriteten av pasientene ved seks måneders oppfølging. På tross av at denne studien har flere metodologiske svakheter som for eksempel ingen baseline-måling og et lite utvalg, indikerer resultatet at MCT ved depresjon er en behandlingstilnærming som må undersøkes nærmere i større kontrollerte studier.

Selv om MCQ-30 regnes som gullstandarden for registrering av metakognitive antagelser, inneholder den ikke antagelser som er spesifikt knyttet til sosial angst. I denne oppgaven, forsøker vi å identifisere unike metakognitive domener som både har spesifisitet for sosial angst, og som predikerer sosial angst kontrollert for generelle metakognisjoner og kognitive antagelser knyttet til sosial angst. Det ble utarbeidet to spørreskjema, som henholdsvis målte metakognitive antagelser (MCQ-SB) og metakognitive mål for prosessering (MCQ-SG). Oppgaven rapporterer evalueringen av de psykometriske egenskapene til de to skjemaene, og drøfter deres relevans i videre forskning og klinikk. Blant faktorene som konstituerte disse skjemaene hadde to faktorer både spesifikk og prediktiv verdi for sosial angst utover kognitive antagelser relatert til sosial angst, men det var kun én av faktorene (MCQ-SG-FNE) som utgjorde et nytt teoretisk domene utover det som allerede er beskrevet i MCQ-30. Den andre faktoren (MCQ-SB-GEN) er generelle negative metakognisjoner som er satt i en sosial kontekst. Oppsummert finner vi indikasjon for at metakognisjoner om kognitiv kontroll i sosiale situasjoner er sterkt knyttet til sosial angst, samt at metakognitive mål knyttet til fremtreden og prestasjon er unikt knyttet til sosial angst. Samtidig har vi identifisert et behov for videre arbeid med metakognitive domener for å kunne benytte spesifikke skjema til evaluering av mer overordnede forskningsspørsmål og klinisk praksis. Although MCQ-30 is considered the gold standard for measuring metacognitive beliefs, it does not contain beliefs specifically related to social anxiety. This paper aims to identify novel metacognitive domains that are specific to social anxiety, as well as predictive for social anxiety. General metacognitions and cognitive beliefs related to social anxiety are controlled for. Two questionnaires were developed; one describing metacognitive beliefs (MCQ-SB) and one describing metacognitive goals for processing (MCQ-SG). This paper reports the evaluation of the psychometric properties of the two questionnaires and discusses their relevance for further research and practice. Among the factors that constitute these questionnaires, two factors had both specific and predictive value for social anxiety beyond cognitive beliefs related to social anxiety, but only one of the factors (MCQ-SG-FNE) is a novel theoretical domain beyond what is already described in MCQ-30. The other factor (MCQ-SB-GEN) describes general negative metacognitions placed in a social context. In summary, our findings suggest that metacognitions about cognitive control in social situations are strongly associated with social anxiety, and that metacognitive goals related to appearance and performance are uniquely related to social anxiety. Coincidently we have identified a need for further work on metacognitive domains, in order to use specific questionnaires for evaluation in preeminent research questions and clinical practice.

Psykoterapier har ennå ikke klart å demonstrere tilstrekkelig empirisk evidens for deres påståtte endringsmekanismer. Å identifisere og verifisere endringsmekanismer kan likevel anses som en av hovedprioriteringene i terapeutisk forskning. I denne litteraturgjennomgangen har vi syntetisert tilgjengelig forskning på en relativt ny terapeutisk modell: den metakognitive modellen, også kjent som S-REF-modellen. Målet vårt var å evaluere påstanden om at endring av dysfunksjonelle metakognitive antagelser er assosiert med endringer i symptomutfall - på tvers av psykiske lidelser og behandlingstilnærminger. Vi gjorde dette ved å gjennomføre en systematisk litteraturgjennomgang, hvor tjueseks artikler ble inkludert på grunnlag av at de hadde en statistisk analyse av sammenhengen mellom endring i metakognisjoner og endring i symptomer på tvers av ulike behandlingsintervensjoner. Vi hypotetiserte at alle effektive terapeutiske intervensjoner endret metakognisjoner gjennom behandlingsløpet, uavhengig av lidelse, og at denne endringen var assosiert med endringer i symptomutfall. Endring i metakognisjoner ble observert i alle inkluderte artikler som testet for dette. Denne endringen var også tilstede i intervensjoner som ikke adresserte metakognitive antakelser direkte. Metakognitiv terapi (MCT) viste størst reduksjon av dysfunksjonelle metakognitive antakelser i artikler som sammenlignet MCT med andre terapeutiske intervensjoner. Samlet sett var endringer i metakognitive antakelser relatert til endringer i symptomutfall på tvers av alle psykiske lidelser inkludert i denne artikkelen, selv om bidraget til spesifikke metakognisjoner varierte avhengig av studiedesign, behandling og lidelse. Endring i “negative antakelser om at bekymring er farlig og ukontrollerbart” viste seg å være den mest relevante metakognitive antakelsen relatert til symptomsendring. Denne litteraturgjennomgangen gir ytterligere støtte til den metakognitive modellen, og underbygger et skifte i forståelse av psykopatologi fra innholdsorientert til vektlegging av mental regulering. Våre funn viser at metakognitiv endring kan anses som et robust korrelat til symptomendring, noe som berettiger en ytterligere evaluering av metakognisjoner som en mulig endringsmekanisme i psykopatologi. Vi oppfordrer derfor fremtidig forskning til å undersøke videre forholdet mellom metakognisjoner og symptomutfal med studiedesign som gir mulighet for å teste kausalitet. Psychotherapies have yet to demonstrate sufficient empirical grounding in their purported mechanisms of change. Yet, identifying and verifying mechanisms of change could be considered one of the main priorities of therapeutic research. In this review, we set out to synthesize the current empirical data of a relatively new therapeutic model: the metacognitive model – also known as the S-REF model. Our aim was to evaluate the claim that changing dysfunctional metacognitive beliefs would be associated with change in symptom outcomes across different psychological disorders and treatments. We did this by conducting a systematic literature review, which yielded twenty-six articles with a statistical analysis of the relationships between changes in metacognitive beliefs and symptom change across different treatment interventions. We hypothesized that all effective therapeutic interventions change metacognitions following treatment regardless of disorder, and that this change was associated with changes in treatment outcome. Our synthesis showed that at least some metacognitive change occurred following treatment in all the articles testing for metacognitive change. This was also the case for interventions that did not directly target metacognitive beliefs. Metacognitive therapy (MCT) was, when compared to other treatments, superior in decreasing dysfunctional metacognitions. Overall, we found that changes in metacognitive beliefs were related to symptom change across all mental disorders included in this review, although the contribution of specific metacognitions varied between studies, treatments, and disorders. Change in “negative beliefs about the uncontrollability and danger of worry” appeared as the most relevant metacognitive domain related to change in a variety of symptoms. This review gives further support to the metacognitive model, reflecting a shift in the understanding of psychopathology from content-oriented to an emphasis on mental regulation. We urge future research to investigate the relations between metacognitions and symptom outcome further, with study designs appropriate for testing causality. Nonetheless, our results show that metacognitive change is a relatively robust correlate of symptom change with the implication that further evaluation of metacognitive mechanisms in psychopathology is warranted.

Introduksjon: ========= Både kognitiv atferdsterapi med eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet og metakognitiv terapi for generalisert angstlidelse, har allerede i flere behandlingsstudier vist seg effektive i å behandle generalisert angstlidelse med samtidig depresjon. I tillegg til å dokumentere effekten av intervensjonene i kliniske behandlingsstudier, er et viktig ledd i å evaluere effekten av både nyere og eldre metoder, å identifisere hvilke elementer som blir modifisert i behandling, hvor betydningsfulle ulike elementer er i lidelsen, og hvilke faktorer som har mest å si for symptomlette. Med bakgrunn i at den metakognitive modellen for generalisert angstlidelse vektlegger ulike antagelser som sentrale i opprettholdelse av generalisert angstlidelse og intoleranse for usikkerhetsmodellen, og pasientpopulasjonen skårer forhøyet på disse antagelsene, ønsker jeg å sammenligne den relative viktigheten til en type kognisjon karakterisert av intoleranse for usikkerhet versus metakognisjon, hos personer med bekymringsangst og samtidig depresjon. Kunnskap om dette vil informere oss om behandling av generalisert angstlidelse bør omhandle gyldigheten av tanker og oppfatninger (kognitiv terapi) og/eller gyldigheten av antakelser om regulering av tenkning (metakognitiv terapi). I tillegg kan sammenhengene mellom elementer i en nettverksanalyse gi kunnskap om hvordan psykologiske faktorer er relatert til hverandre og til symptomer. Metode: ====== For å undersøke forholdet mellom teoretiske mekanismer og symptomer, svarte deltakere på utvalgte ledd fra 8 standardiserte spørreskjema, basert på begreper hentet fra en kognitiv modell og den metakognitive modellen. Alle spørreskjemaene måler symptomer og følelser, tanker og antagelser, atferd og strategier relatert til bekymringsangst/generalisert angstlidelse. Deltakere ble rekruttert i nettforum og -grupper for personer med mentale helsevansker. Totalt 14 faktorer ble inkludert i de enkle bivariate korrelasjonene og i det regulariserte partielle korrelasjonsnettverket. For å avgjøre, og kvantifisere, hvilke av de 14 elementene i det partielle og regulariserte korrelasjonsnettverket, som hadde den største umiddelbare påvirkningen på de øvrige elementene, ble forventet påvirkning beregnet (sentralitetsindeks). Resultater: ======== Samtlige 14 elementer, med unntak av de positive metakognitive antagelsene om bekymring, var positivt og signifikant assosiert med angst i de enkle bivariate korrelasjonene. Noden som omhandler positive metakognitive antagelser om bekymring var betydelig mindre sentral for symptomer, enn både intoleranse for usikkerhet og negative metakognitive antagelser om bekymring. Noden som omhandler negative metakognitive antagelser om bekymring var mest sentral i nettverket som helhet, etterfulgt av; inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse (1.22), type 2 bekymring (1.09), depresjon (0.73), behov for kontroll (0.65) og prospektiv angst (.61). De negative metakognitive antagelsene om bekymring var betydelig sterkere forbundet med både type 1 og type 2 bekymring, enn både intoleranse for usikkerhet (kognisjon) og andre domener av metakognitive antagelser. Metakognisjoner, særlig behovet for kontroll, positive metakognitive antagelser om bekymring og kognitiv-selvbevissthet, var sterkere forbundet med strategier for å håndtere bekymring enn intoleranse for usikkerhet, men underdimensjonen prospektiv angst/behovet for predikerbarhet hadde også et unikt bånd til slike strategier. Intoleranse for usikkerhet (kognisjon) var noe sterkere forbundet med strategier for å unngå å bekymre seg, enn metakognitive antagelser, særlig den ene underdimensjonen i intoleranse for usikkerhet; inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse. Diskusjon: ======== Gjennom å studere det partielle regulariserte nettverket var det tydelig at både metakognisjoner og intoleranse for usikkerhet var forbundet med en rekke komponenter i bekymringsangst. Negative metakognitive antagelser om bekymring og type 2 bekymring var generelt sterkere relatert til atferd/bekymring/strategier, enn intoleranse for usikkerhet. Strategier for å unngå å bekymre seg, inhibitorisk angst, type 2 bekymring og kognitiv tiltro var direkte forbundet med psykologiske symptomer (angst og depresjon). Det er konsistent med den metakognitive modellen at type 2 bekymring, uhensiktsmessige strategier for å håndtere bekymring og sammenfall i selvregulering (inhibitorisk angst), medierer relasjonen mellom metakognisjoner og symptomer. Der er også i tråd med den metakognitive modellen at antagelser om kognitive funksjoner (kognitiv tiltro) kan bidra til symptomer. Intoleranse for usikkerhet var knyttet til type 1 og type 2 bekymring og strategier for å håndtere og unngå å bekymre seg, men i mindre grad enn metakognisjoner. Riktignok var intoleranse for usikkerhet sterkere relatert til strategier rettet mot å unngå å bekymre seg, enn metakognisjoner. Intoleranse for usikkerhet, og særlig underdimensjonen inhibitorisk angst, var direkte relatert til symptomer (angst og depresjon). Sammenhengene mellom dimensjoner i intoleranse for usikkerhet og andre elementer i lidelsen er forenlig med at et høyt behov for predikerbarhet og usikkerhetsaktivering ligger til grunn for lidelsen, som antatt i en transdiagnostisk modell hvor intoleranse for usikkerhet er inkorporert. Men sammenhengene i nettverket tyder i enda større grad på at de prospektive og inhibitoriske aspektene av intoleranse for usikkerhet er et produkt av ineffektiv mental regulering gitt av skjevheter i det metakognitive kontrollsystemet. Man kan imidlertid ikke konkludere sikkert i kryss-seksjonelle data. De betydelige sammenhengene mellom metakognisjoner, og til dels intoleranse for usikkerhet, og andre komponenter i bekymringsangst (strategier og symptomer), reflekteres i høye sentralitetsmål på særlig tre elementer: negative metakognitive antagelser om bekymring, inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse og type 2 bekymring. Den overlegne sentraliteten til komponenter som kun vektlegges i den metakognitive modellen: negative metakognitive antagelser om bekymring, type 2 bekymring og behovet for kontroll, indikerer at den metakognitive modellen totalt sett vektlegger de mest sentrale elementene i generalisert angstlidelse/bekymringsangst. Samtidig er elementer vektlagt i intoleranse for usikkerhetsmodellen: inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse og prospektiv angst/behovet for predikerbarhet, også nokså sentrale, og øker potensielt sin påvirkning på nettverket ved å interagere med høyere ordens sårbarheter (f.eks. negative og positive metakognitive antagelser om bekymring, samt behovet for kontroll). Implikasjoner av funnene for gjennomføringen av terapiene og videre forskning blir diskutert. Konklusjon: ========= Den høye sentraliteten til særlig negative metakognitive antagelser om bekymring, inhibitorisk angst/usikkerhetsparalyse, type 2 bekymring og behovet for kontroll kan være en slags forklaring på hvorfor kognitiv atferdsterapi med et eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet og metakognitiv terapi for generalisert angstlidelse er effektive (de adresserer jo mange av disse sentrale elementene), muligens hvorfor metakognitiv terapi har vist seg bedre enn kognitiv atferdsterapi med et eksplisitt fokus på intoleranse for usikkerhet (den adresserer flere sentrale elementer) og hvorfor behandlingene har vist seg mer effektive enn behandlinger som ikke adresserer disse faktorene. Imidlertid, ny kunnskap om hvordan psykologiske faktorer er relatert til hverandre og symptomer reiser mange interessante spørsmål om underliggende prosesser i bekymringsangst. Et særlig viktig spørsmål dreier seg om naturen til underdimensjoner i intoleranse for usikkerhet (prospektiv og inhibitorisk angst) og deres sammenheng med tankestiler, metakognitive antagelser og strategier implisert i generalisert angstlidelse/bekymringsangst. På bakgrunn av dette er det behov for flere longitudinelle studier hvor man studerer de prospektive og inhibitoriske aspektene av intoleranse for usikkerhet og metakognisjoner sammen.

Background: Social anxiety disorder (SAD) is associated with substantial individual suffering, lower quality of life and considerable economic cost for society. It is also considered a major risk factor for developing depression and is associated with poor occupational functioning. Prominent cognitive models focus on the content of thoughts and social fears as mechanisms underlying social anxiety and its related problems. However, the metacognitive model emphasizes metacognitive beliefs and individual differences in attentional control as important transdiagnostic factors underlying emotional disorders and related problems in general, and could therefore potentially provide new knowledge about which factors underlie social anxiety and its related problems. However, research on the metacognitive model for social anxiety is scarce, and no studies have, to the author´s knowledge, investigated the relative contribution of attentional control and metacognitive beliefs in this context. Aims: The current study therefore aimed to investigate the relative contribution of attentional control and metacognitive beliefs in explaining severity of social anxiety and depression symptoms, and as potential determinants of work status in an analogue SAD-sample. Method: In a cross-sectional design, 346 high socially anxious individuals participated in an online survey about psychological factors in social anxiety and related problems. Results: Attentional control- and metacognitive belief domains were unique predictors of social anxiety, symptoms of depression and work status even when controlling for social fears. Conclusions: These findings suggest that metacognitive beliefs and attentional control are important underlying factors of social anxiety, depression symptoms, and work status in individuals with social anxiety. These findings are in line with the metacognitive model and suggest that targeting poor attentional control and maladaptive metacognitive beliefs has the potential to reduce social anxiety and depression symptoms, and to facilitate return to work among those with social anxiety.