Search

This evaluation assesses Norway’s peace efforts in Sri Lanka from 1997 to 2009. It tells the story of Norway’s engagement, assesses the effects and identifies broader implications and lessons. The analysis is based on interviews with key informants, an in-depth perusal of ministry archives in Oslo, several subsidiary studies, and a review of relevant research, secondary literature and the Sri Lankan press. Since the end of the Cold War, Norway has shown remarkable foreign policy activism in the pursuit of peace and Sri Lanka is a prominent example of this. Norwegian efforts to bring about a negotiated settlement between successive Sri Lankan governments and the Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) spanned a twelve-year period. Apart from its role as peace facilitator, Norway was involved as a ceasefire monitor and an aid donor during this period. The Sri Lankan peace process is largely a story of failure in terms of bringing an end to the civil war. Norway, however, cannot be held solely or primarily responsible for this ultimate failure and its involvement contributed to several intermediate achievements, including the Ceasefire Agreement, the Oslo meeting in which both sides expressed a commitment to explore a federal solution, and the signing of a joint mechanism for post-tsunami aid. The ceasefire in particular had positive impacts on the ground situation, but in the end these accomplishments proved to be ephemeral. The peace process reproduced, rather than transformed underlying structural obstacles to conflict resolution. It failed to induce fundamental changes in the disposition of the state and anti-state formations in Sri Lanka, and to some extent it caused a further entrenchment of positions. The hurting stalemate which led to the Ceasefire Agreement (CFA), initial peace talks and a period of ‘no war-no peace’, was followed by an escalating shadow war and finally open hostilities ending in the defeat of the LTTE in May

I perioden 1989 til 1997 var Norge engasjert som tilrettelegger under fredsprosessen i Guatemala. Engasjementet var det første i en lang rekke fredsprosesser hvor Norge kom til å spille aktive roller. I tillegg representerte det en konkretisering av en ny kurs i norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigens slutt. Da det bipolare spenningsforholdet mellom USA og Sovjetunionen opphørte, samtidig som Norge valgte å bli værende utenfor EU, oppstod det et vakuum i norsk utenrikspolitikk. Norge ble nødt til å finne en ny måte å gjøre seg bemerket på internasjonalt. Raskt falt valget på en utvidelse av den tradisjonelle bistandspolitikken. Fred, demokrati og menneskerettigheter seilte opp som Norges nye eksportvarer. Norske politiker, humanitærarbeidere, medier og til dels forskere, var med på å målbære ideen om Norge som en humanitær stormakt. Da fredsprosessen i Guatemala begynte for alvor i 1990 hadde det mellomamerikanske landet vært plaget av borgerkrig i 30 år. Skiftende militærregjeringer på høyresiden hadde væt i kontinuerlig konflikt med marxistisk-inspirerte geriljagrupper på venstresiden. Krigen hadde variert i intensitet, men hadde sin mest blodige periode på begynnelsen av 1980-tallet. Mellom 1981 og 1982 ble nærmere 200 000 mennesker drept, 40 000 ”forsvant”, 400 landsbyer ble jevnet med jorda, minst 100 000 guatemalanere flyktet til Mexico, og en million ble flyktninger i eget land. Hvordan kunne Norge som befant seg på andre siden av Atlanterhavet, og som tradisjonelt hadde svært få forbindelser i Guatemala, bidra til å løse konflikten? Norges engasjement for fred i Guatemala var ikke selvsagt. Latin-Amerika har vært en del av verden der norske interesser tradisjonelt har vært svært få. Men Norge hadde flere frivillige organisasjoner stasjonert i Guatemala. Spesielt var Kirkens Nødhjelp sentral. Etter å ha bidratt med nødhjelpsarbeid i forbindelse med et jordskjelv i 1976, hadde organisasjonen gått over til å drive mer generelt bistandsarbeid. Sammen med Det lutherske verdensforbundet, som mellom 1985 og 1994 var ledet av den norske generalsekretæren Gunnar Stålsett, tok Kirkens Nødhjelp initiativ til fredsforhandlinger. Norske myndigheter sikret prosjektet økonomisk ryggdekning. Formen det norske engasjementet i Guatemala tok, med tett samarbeid mellom UD og Kirkens Nødhjelp, og med pågående enkeltpersoner som drivkrefter, var i følge Utenriksdepartementet selve nøkkelen til norsk fredsmeglingssuksess. Det er denne type organisering som etter 1989 har gitt navn og form til den såkalte norske modellen for fred – et tett samarbeid mellom staten, private organisasjoner og sentrale forskningsinstitutter. Det finnes imidlertid en rekke begrensinger for små stater som engasjerer seg i konfliktløsningsprosesser. I alle konflikter finnes det i større og mindre grad preget av asymmetriske maktforhold. Det vil si at styrkeforholdet mellom de stridende partene er skjevt, gjennomslagskraften er ulik. Små stater som opptrer som tredjeparter i fredsprosesser har som regel relativt få virkningsfulle press- og lokkemidler tilgjengelig, og blir derfor karakterisert som svake meglere. Når en megler er svak vil det ofte være slik at den sterkeste parten i konflikten får sette agendaen for både forhandlinger og avtalene som kommer ut av dem. Dette skyldes at det er vanskelig for den svake megleren å presse den sterkeste parten til å innta holdninger den ikke ønsker å innta. I Guatemala var det asymmetriske maktforholdet mellom forhandlingspartene, regjeringen og geriljaen, tydelig. Norge ønsket å tilgodese begge parter, og å sørge for at regjeringen, som var den sterkeste parten, ikke trakk seg fra forhandlingene. Dette medførte at det politiske handlingsrommet til de norske aktørene ble innskrenket. I en rekke tilfeller valgte Norge å la sin rolle som kritiker av menneskerettighetsbrudd vike for rollen som brobygger eller kontaktformidler. Gjennomgangen av Norges rolle under fredsprosessen i Guatemala viser hvordan realpolitikk kan få forrang for idealpolitikk, og berører samtidig den mer generelle og uopphørlige debatten om fred versus rettferdighet.