Search

Artikkelen presenterer funn fra brukerstyrte dialogseminarer med tjenestemottakere i Nav om deres gode erfaringer med Nav. Et sentralt utgangspunkt er oppfatningen av at mennesker med behov for langvarig oppfølging fra velferdstjenestene, også er de som kan bidra med verdifull kunnskap om hva som oppleves hjelpsomt i denne prosessen, og hvorfor. Analysen identifiserer seks temaer av betydning for brukerne: Relasjon, gjensidighet, valgmuligheter, tid, kunnskap og kunnskapsdeling. Disse er videre kombinert til to overordnede kategorier: Relasjon og kunnskap. Forskningen etterspør mer konkret kunnskap om hvordan brukere opplever sine møter med hjelpeapparatet, og studiens bidrag er å drøfte funnene som uttrykk for «hjelpsomme relasjoner». Studien er også et eksempel på brukerinvolvering i forskning, samt utvikling av metoder som fasiliterer brukermedvirkning i tjenesteutvikling. Studien er særpreget ved at dialogseminarene, og således dataene artikkelen er basert på, er produsert innenfor rammene av brukerinvolvert forskning: Prosjektet er initiert av brukere som medforskere i det Norges forskningsråd -finansierte forskningsprosjektet Motsetningsfylte institusjonelle logikker? Samspillet mellom utdanningssystemet og helse- og velferdsfeltet («InLog-prosjektet» ).

Family-Group Conferences – a manual-based model for empowering social work? This study addresses the claimed controversy between professionalism as evidence-based and professionalism that acknowledges local contexts and service-users’ individuality. The discussion uses the Family Group Confe- rence model, as this model is manual-based, structured, and follows specific steps and procedures, while at the same time it should potentially facili- tate deliberating and empowering processes. The results indicate that use of manual-based or evidence-based methods do not necessary devalue social work practices and professional discretion. Rather, manual-based methods can potentially contribute to the development of a professional and critical consciousness needed in order to carry out social work in complex surroun- dings. Artikkelen tar utgangspunkt i debatten om hvorvidt evidensbasert sosialt arbeid innebærer en nedvurdering av sosialarbeiderens bruk av skjønn, hensyn til lokal kontekst, samt brukerens autonomi. Diskusjonen er konkre- tisert ved å kontekstualisere den innenfor internasjonal og norsk forskning om Familierådsmodellen (FGC) siden dette er en sosialfaglig interven- sjon som er manualbasert, strukturert og som følger spesifikke prosedyrer, samtidig som dens målsetting er å igangsette frigjørende og myndiggjør- ende prosesser hos brukeren. Analysen av foreliggende forskning indikerer at den manualbaserte modellen ikke trenger å gå på bekostning av sosial- faglige verdier og bruk av skjønn. I artikkelen diskuteres nødvendigheten av en nyansert tilgang til evidensdebatten, for eksempel om hvorvidt evidens- eller manualbaserte metoder også potensielt bidrar til utvikling av profesjo- nell og kritisk bevissthet som er nødvendig for å utøve godt sosialt arbeid. Det konkluderes med at feltet trenger mer forskning på hvordan manual- og evidensbaserte intervensjoner omsettes i praksis

As part of a course on changing attitudes developed by KREM, a Norwegian service user organization, narratives are used to explore and understand identity formation. The process is based on the role of shame in the lives of those whose life experiences lead to a reliance on government social benefits to sustain themselves. Shame is identified as an obstacle that affects everyday life and undermines one's capacity to take actions that can lead to and support self-sufficiency. Exploring oneself through the construction of the fairy tale can provide service users with a renewed sense of empowerment. Using identity formation and the concept of shame as the conceptual framework, this analysis focuses on the use of narratives to construct and interpret stories. It concludes with both practice and research implications of using narratives to acquire an understanding and sensitivity to service user perspectives.

Artikkelen omhandler opplæringsprogrammet og oppfølgingsmodellen «Helhetlig, prinsippstyrt og metodisk tilnærming» (HPMT) i lys av kompetanseutvikling hos veiledere innen Kvalifiseringsprogrammet. HPMT ble utviklet av Arbeids- og velferdsdirektoratet som svar på et uttalt kompetansebehov hos veilederne i Kvalifiseringsprogrammet i forbindelse med opprettelsen av Nav. Artikkelen er en kvalitativ analyse av observasjons- og intervjudata med veiledere i Kvalifiseringsprogrammet som gjennomførte opplæring i HPMT. Veiledernes kompetansebehov og hvorvidt opplæring i HPMT har bidratt til kompetanseutvikling er fokus for analysen. Veilederne opplever seg tryggere og mer kompetente i sitt oppfølgingsarbeid, men funnene illustrerer ambivalens da det er utfordrende å definere hva kompetansen består i. Tolkningsarbeidet i artikkelen er et forsøk på å fange opp kompleksiteten i kompetansebegrepet: Funnene forstås i lys av sosiokulturelle perspektiver på læring og kompetanseutvikling og tolkes som uttrykk for utvikling av yrkesrelevante ferdigheter, handlingsberedskap og opplevelse av personlig kontroll og innflytelse i forhold til opplæringsprogram og konkret anvendelse av modell. Analysen peker også på betydningen av å forstå kompetanseutvikling i et aktørperspektiv og å ta høyde for praksishverdagens kravstruktur.

Forskning om nettverksintervensjoner peker på sosialarbeideres holdninger som en barriere i forhold til om de tilbyr brukerne slike metoder. I et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo har nettverksråd som metode blitt effekt- og prosessevaluert. Artikkelen bygger på kvalitative forskningsintervjuer med ni sosialarbeidere ved deltakerkontorene. Hvordan har de opplevd metoden og det å rekruttere brukere? Et sentralt funn i intervjuene er viktigheten av å finne riktig tidspunkt for anvendelse av nettverksråd. Uttrykket «timing» blir da sentralt. I artikkelen analyseres «timing» som et hverdagsbegrep for sosialarbeideren som kan knyttes til refleksivt sosialt arbeid og vurderinger av hva som er «hjelpsom hjelp».

This masterthesis investigates how 5 people with drugaddiction experience receiving help and treatment in traditional healthcare institutions compared to a voluntary organization named «Back in the ring» (BITR). The mainly focus in BITR`s work is yoga as a part of recovery from drugaddiciton, and they have created a model called «Bruker-reisen» that they use in their work. The model is based on principles of yogaphilosophy, where they start to focus on themselves through yogapractice, and later on connects with relations and interactions with other people. The study uses relational recovery to investigate these processes. The ambition is to create knowledge about how the people in the study exerience treatment from drugaddiction, and how it interconnects with ruling relatings, and how the ruling relations promote or inbitit recovery. My researchquestion is: What kind of experiences do they have from their recovery-work on becoming free of drugs, and how do they experience BITRs approach as a part of their recoveryprocess that made «drugfree» possible? Institutional ethnography is the methodological framework for my study, and this involves that recovery is studied from the standpoint of the individuals everyday experiences, and from there «problematics» are identified, and how this is connected to ruling relations and the organization of services. My data contents qualitative interviews, participatory observation and connected ruling relation as texts that can be adressed, through the language the informants use in the inteviews. Three problematics emerged from the field where they received public services: 1) Lack of interaction between the differnt functions in the servicesystem, 2) They experienced how categories where ruling them instead of beeing met on their own needs on how this help could be helpful, 3) They experience that many different welfaretexts prevented comprehensive help and lack of being looked at as human. The recovery with BITRs treatment-approach was identified more like «guiding who led to», in the ruling relations: 1) «A dual glance» (The leader and yogateachers have both embodied experiences with drugaddiction and have experienced the process to becoming drugfree. This creates trust, 2) relationwork, 3) participation and 4) the effect of yoga. Yogaphilosophy as a ruling relation focused new roles and relations, and the participants were engaged in activities and experienced acknowledgment. Yoga as a ruling relation also included the embodied, and it created room for working with the connectiong between body and mind and became a replacement for drug addiction. Findings in this study is hard to generalize, and won`t tell anything about results for the future, but the study illustrates the need to create help services that is more organized with resources to work with the relational and more in line with what the drugaddicted need, including focusing the body within the social work practice. Experience-competence could be integrated in the services. The study challenges IEs opinion toward ruling relations only as written texts. The body, practice and where it takes place, can be studied as ruling relations. Denne masterstudien omhandler fem personer med rusavhengighet og deres erfaringer med ulike systemer for behandling for å komme ut av rusen, først gjennom offentlige tilbud og så gjennom en frivillig aktør, stiftelsen «Back in the Ring» (BITR). BITR bruker en erfaringsbasert modell som kalles «Bruker-reisen». Den er utviklet etter prinsipper fra yogafilosofi hvor man starter med å øke fokus på seg selv, for å gradvis inngå i relasjoner og samhandling med andre. I studien tilnærmes prosessen som relasjonell recovery. Studiens ambisjon er å få kunnskap om hvordan informantenes erfaringer med rusbehandling henger sammen med overordnede styringssystemer, og hvorvidt disse legger føringer eller skaper barrierer for å lykkes. Problemstillingen er: Hvilke føringer og barrierer har brukerne erfart i sitt arbeid med å bli rusfri, og hvordan opplever de BITR sitt hjelpetilbud i prosessen med å komme ut av rusavhengighet? Institusjonell etnografi er det metodologiske rammeverket for studien, noe som innebærer at recovery studeres fra den enkeltes hverdagserfaringer, hvorfra det identifiseres «problematikker», og hvordan disse kan henge sammen med styringsrelasjoner og organisering av tjenester. Data består av kvalitative intervju, deltakende observasjon og kobling til styrende tekster som fremkommer i intervjuene. Tre problematikker ble analysert innen den behandling informantene hadde mottatt fra offentlige tjenester: 1) For lite samhandling mellom tjenestene, 2) Opplevelsen av at man må tilpasse seg kategorier i systemet istedenfor at tjenester tilrettelegges etter hva brukernes behov og 3) Mange standardiserte styringstekster opplevdes som hinder for helhetlig hjelp og å bli sett som individ. Innen BITR sin behandlingstilnærming ble det identifisert problematikker som i større grad viste til føringer i styringsrelasjonene: 1) Egenerfaring/brukerkunnskap hos leder og andre yogalærere 2) Stort fokus på relasjonsarbeid, 3) Involvering og ansvarliggjøringog 4) Yogaens virkning. Yogafilosofi som styringsrelasjon la opp til mer fokus på nye roller og relasjoner, og deltakerne ble aktivert og opplevde seg anerkjent. Yoga som styringsrelasjon handlet også om det kroppslige, skapte rom for å jobbe med forbindelser mellom kropp og tanker og ble en erstatning for rus. Studiens funn kan ikke generaliseres, og den sier heller ingenting om resultatene for de intervjuede på sikt, men den illustrerer behovet for å utforme hjelpetjenester som i større grad kan organiseres med ressurser til å arbeide mer med det relasjonelle og mer i tråd med den rusavhengiges behov, inkludert fokus på kroppen i det sosiale arbeidet. Erfaringskompetanse kunne også vært mer integrert på tjenesteområdet. Studien utfordrer IE sitt syn på styringsrelasjoner som bare uttrykt i form av tekster, også kropp, praksis og stedet recovery foregår, kan studeres som styrende relasjoner.

Introduksjon: Forskning, praksis og medieoppslag viser at barnevernets praksis kan provosere og utfordre når avgjørelsene kan oppleves som unødvendig eller krenkende for familier. Min studie handler om barnevernets praksis på småplasser. Innen forskningen hevdes det at nettopp småplassen er en utfordring for profesjonell praksis, dette på bakgrunn av tilgjengelige ressurser, kompetanse, samarbeid og rollekonflikter, enn i større kommuner. Jeg ønsker å bidra til å få mer kunnskap om barnevernsfaglig arbeid i små lokalsamfunn fra et innenfraperspektiv, som vil si saksbehandlers ståsted. Formål: Å få kunnskap om hvordan saksbehandlere i barnevernet på småplasser reflekterer rundt sin kompetanse og profesjonelle yrkesrolle. Metode: Det ble gjennomført semistrukturerte intervju med til sammen 6 informanter fra to ulike interkommunale samarbeid i barnevernstjenesten, i kommuner med 6000 eller færre innbyggere. Datamaterialet ble analysert med tematisk analyse, og tre hovedkategorier ble kodet fram. Funnene er diskutert i lys av blant annet rolleteori fra samfunnsforskeren Erving Goffman og begreper som profesjonalitet og kompetanse. Resultater: Overordnet for mine funn var en både-og-innstilling blant informantene; det som er en hindring i en situasjon, kunne være fordel i en annen. Av fordeler kunne informantene nevne større mulighet for å spesialisere seg på oppgaver, økt mulighet for refleksjon og kvalitetssikring av det faglige og bruke reisevei ut til kommunene til forberedelse og debrief. Av ulemper med småplassen kan det nevnes at det hindrer kompetansehevingen, et ubehag ved å bo og arbeide i samme lokalsamfunn fordi man hele tiden må balansere rollene sine. Fordelen ved småplassen er at man er bruker av det samme system og at nærheten til brukerne også kan oppleves som noe trygt.

Forskningsspørsmålet for å undersøke temaet til denne masteravhandlingen er: Hvordan jobber og samhandler sosialarbeidere med ungdom med psykiske utfordringer i helse- og velferdstjenesten? Dette kan presiseres i to delspørsmål: 1) Hvilket kunnskapsgrunnlag besitter sosialarbeider med i sin profesjon? 2) Hvilken posisjon har sosialarbeidere sammen med andre profesjoner innen psykiskhelsehjelp? Resultatene av masteravhandlingen viser at samtlige sosialarbeidere jobber med relasjonskompetanse i sin praksiskontekst. Sosialarbeidere benytter egen ‘bagasje’ som følge av erfaringskunnskap og «møte ungdom der de er». Sosialarbeidere forsøker i sin praksiskontekst å forstå kontekstuelle fenomenet fra «skoene» til ungdommens lokalmiljø, og bidrar med innenfra kunnskap i interaksjon med ungdommenes samhandlingsforløp. Sosialarbeidernes bidrag med det praktisk myndiggjørende prosess (empowerment) og helsefremmende (salutogenese) perspektiver fra traumeforskning, er essensiell kunnskap med å skape en endring i ungdommens liv. Resultatene av masteravhandlingen viser også til at samtlige sosialarbeidere jobber med sine ‘ryggmargsreflekser’ parallelt med sin kompetanse som ‘Brobyggere’, til psykologen på ‘huset ‘og spesialisthelsetjenesten i møte med ungdommers psykiske helseutfordringer. Sosialarbeidernes relasjonelle gjensidighet med ungdommen ble en «trygg base», og ungdommen kunne sammen med sosialarbeideren gå gjennom «broen» for å innsikt og bearbeiding av emosjonelle smerte. Det individuelle arbeidet fra sosialarbeider sammen med et tverprofesjonelt samarbeid, viser seg å påvirke sosialarbeiderens samhandlingsforløp med ungdom til å bli en ‘suksess historie’.

Denne avhandlingen er en deltakende aksjonsforskningsstudie av egenorganisering blant mennesker som opplever bostedsløshet. Studien baserer seg på boligprosjektet «Karigate» – et beboerstyrt fellesskap med demokratisk styrte bedrifter, for mennesker som sto langt unna bolig- og arbeidsmarkedet. Gjennom å studere boligprosjektets mål om å skape noe nytt på boligmarkedet, og ved å mobilisere mennesker som selv har opplevd bostedsløshet, er avhandlingens formål å bidra til økt kunnskap om barrierer og muligheter for egenorganisering blant mennesker som har utfordrende bosituasjoner. Problemstillingen for avhandlingen er: Hvilke forhold har betydning for egenorganisering blant mennesker som opplever bostedsløshet, og på hvilken måte? Et sentralt utgangspunkt for avhandlingen er å forstå egenorganisering som en kollektiv handling. Studien er derfor inspirert av teorier om sosiale bevegelser, der kollektiv handling forstås som resultat av prosesser knyttet til kollektiv identitet, kollektiv innramming, ressursmobilisering og politisk mulighetsrom. Identitet og posisjonering, stigma og demokratisk deltakelse er også sentrale perspektiv for å forstå utviklingen av den kollektive handlingen. Studien er forankret i et kritisk realistisk vitenskapssyn, hvilket innebærer en forståelse av at praksis og eksperimenter representerer en mulighet til å utprøve potensialer i en uferdig verden. Sosiale strukturer konstitueres av et sett posisjoner som inntas av aktører, og som utgjør strukturelle betingelser som aktørene kan gjenskape og omdanne gjennom sine aktiviteter. Deltakende aksjonsforskning og en kritisk-utopisk innretning gir mulighet til å utforske og utfordre grenselandet for hvilke former for egenorganisering som anses som mulig, gjennom å realisere visjoner om hva verden kan bli (Mathiesen 2011; Melucci 1992). Avhandlingen baserer seg på et fireårig prosjekt for å etablere «Karigate». Prosjektet ble igangsatt av en gruppe kvinner på en akuttovernatting, som i samarbeid med sosialarbeidere, meg som forsker og en frivillig organisasjon, planla, implementerte og gjennomførte prosjektet. Både aksjonen og kunnskapsproduksjonen har vært gjennomført i samarbeid mellom forskeren og deltakerne i «Karigate», gjennom kontinuerlig å veksle mellom konkret utprøving, dataproduksjon, dialog og refleksjon. Data består av feltnotater, kvalitative intervjuer, refleksjonsmøter og dokumenter, analysert i samarbeid med deltakerne. Resultatene viser tre sentrale funn som bidrar til å forstå mulighetene for egenorganisering blant bostedsløse: Det første er hvordan egenorganisering ble hemmet av deltakernes opplevelse av stigma og institusjonalisering, blant annet konkretisert via hvordan de opplevde seg fastlåst gjennom språkbruk. Det andre funnet er hvordan bevisstgjøring om betydningen av språk og uttrykk, var avgjørende for utvikling av en kollektiv identitet, «vi»-følelse og en samlende fortelling om «Karigate». Det tredje funnet er hvordan organiseringen av prosjektet og relasjonen til den frivillige organisasjonen, ble avgjørende for prosjektets framvekst og avslutning. Avhandlingens resultater er formidlet gjennom fire vitenskapelige artikler. Artikkel 1 viser hvordan arbeid med språk var nødvendig for å bevisstgjøre deltakerne, forskeren og omverdenen om kategorier og begreper som begrenset handlingsrommet, mulighetene og horisonten for egenorganisering. Ved å utfordre begreper som holdt deltakerne tilbake i stigmatiserte posisjoner, som bruker, brukerstyring, aktivitet, botilbud og rusmisbruker, ble en bevisstgjøringsprosess igangsatt. Denne prosessen er viktig å anerkjenne som kunnskap som muliggjorde praktiske muligheter for å realisere «Karigate». Artikkel 2 viser hvordan kollektiv identitet og kollektiv handling påvirket hverandre gjensidig i møtet mellom initiativtakerne og deltakere som kom til. Deltakerne utviklet kollektiv identitet gjennom prosesser karakterisert av grensedragninger mot omverdenen, bevisstgjøring knyttet til språk, idéen og fortellingen om prosjektet, samt forhandlinger om prosjektutforming., Den kollektive identiteten vokste også fram av spenningen mellom identitetspolitiske målsetninger og ambisjoner om materiell endring. Artikkel 3 viser betydningen av prosjektorganisering og relasjonen til den frivillige organisasjonen. I artikkelen analyseres hvordan relasjonen mellom deltakerne, forskeren og organisasjonen endret seg gjennom prosjektperioden. Særlig viktig er det å forstå hvordan graden av medvirkning varierte i ulike faser. Ressursene fra organisasjonen var nødvendige for å realisere prosjektet. Samtidig viser artikkelen hvordan flere utfordringer bidro til sterk avhengighet og kooptering av egenorganiseringen; utfordringene var knyttet til maktforskjeller, til forståelsen av medvirkning, prosjektorganisering og til frivillige organisasjoners rolle som både tjenesteyter og talerør for vanskeligstilte. Artikkel 4 drøfter dette funnet i en analyse av utfordringer i møtet mellom marginaliserte gruppers kollektive handlinger og hjelpeapparatets reaksjoner på dem. I artikkelen diskuterer vi at slike prosesser er påvirket av politisk kontekst, institusjonelle forhold, kollektiv innramming og identitet, og vi utvikler en modell for å reflektere over slike prosesser. Samlet sett belyser avhandlingen hvordan egenorganisering blant bostedsløse er påvirket av prosesser knyttet til identitet, kollektiv handling, ressursmobilisering og organisatoriske forhold. Resultatene avdekker ny kunnskap om bostedsløses behov, ressurser og muligheter, samt barrierer knyttet til stigma og organisatoriske forhold. Koblingen mellom språk og bevisstgjøring, kollektiv identitet og kollektiv handling framstår som spesielt viktig for å forstå framveksten av egenorganiseringen. Bevisstgjøring og identitetsarbeid var ikke bare et mål i seg selv, men et nødvendig middel for å jobbe med å bedre de materielle forutsetningene. This PhD-dissertation is a participatory action research study of self-organization among people experiencing homelessness. The study is based on the housing project “Karigate” – a resident led community with democratically led businesses for people disenfranchised from access to housing and work. The dissertation aims to contribute to new knowledge about barriers and possibilities for self-organization, among people with challenging housing situations, by studying the project aimed to create a new housing solution, and by mobilizing people who have experienced homelessness themselves. The overall research question is: Which factors are important for self-organization among people experiencing homelessness, and in what way? A key focal point for the dissertation is the study of self-organization as a collective action. Accordingly, the dissertation is inspired by social movement theory, where collective action is connected to processes of collective identity, collective action framing, resource mobilization and political opportunities. Other perspectives used to understand the collective action are identity and positioning, stigma and participatory democracy. The study is informed by a critical realist epistemology, where practice and experiments represent opportunities to explore potentials in an unfinished world. Social structures are constituted by a set of positions taken by actors, that make up social conditions, which are recreated and transformed by the actors’ activities. Participatory action research and a critical-utopian direction allows for exploring and challenging the frontier land of forms of self-organization considered possible within the existing order, by realizing visions of what the world can become (Mathiesen, 2011; Melucci, 1992). The study is based on a four-year project to establish “Karigate”. The project was initiated by a group of women in a homeless shelter, and they planned and implemented it together with social workers, me as researcher, and a non-governmental organization (NGO). The collective action and the production of knowledge are both a joint effort between the participants and the researcher, by continuously alternating between practice, data production, dialogue and reflection. Data consist of field notes, qualitative interviews, dialogue meetings and written documents, analyzed in collaboration. The results show three main findings contributing to the understanding of possibilities for self-organization among homeless people. The first is how self-organization was hampered by the participants experience of stigma and institutionalization. The second finding is how consciousness-raising and language was essential for the development of a collective identity, a sense of “we” and a coherent narrative about “Karigate”. The third finding is how the organization of the project and the relation to the NGO were crucial for the emergence of the project, as well as its termination. The dissertation is composed of four scientific articles. Article 1 analyzes how language work was necessary to raise awareness among the participants, the researcher, and the outside world, about categories and concepts that limited the courses of actions, possibilities and horizon for self-organization. Challenging the concepts that kept the participants in stigmatized positions; service user, user control, housing facility and substance misuser, started a process of consciousness-raising. This process created knowledge that made new practical opportunities to realize “Karigate” possible. Article 2 analyzes how collective identity and collective action interacted in the meeting between the initiators and later participants. The participants developed solidarity and collective identity through processes characterized by boundary-making with the outside world, group consciousness of language, and negotiations about the idea and narrative of the project. The collective identity emerged from the tension between politics of identity and ambitions for material change. Article 3 shows the importance of project organization and the relation to the NGO. The article analyzes how the relation between the participants, the researcher and the NGO changed during the project period. Of paramount importance is how the level of participation varied in different phases. The resources from the NGO were necessary to realize the project. Simultaneously, several challenges contributed to strong dependence and co-optation of the self-organized project; the challenges were related to power differences, different understandings of participation, project organization, and to the NGO’s role as both service provider and advocate for the disadvantaged. Article 4 discusses this finding in an analysis of challenges in the encounter between marginalized groups’ collective actions and helping professions. In the article we discuss such processes as affected by political and institutional context, collective action framing and identity, and develop a model for reflection over similar processes. The overall contribution of the study is how self-organization among homeless is affected by processes related to identity, collective action, resource mobilization and organizational arrangements. The results uncover new knowledge about homeless people’s needs, resources and possibilities, and barriers related to stigma and organizational context. The interaction between language and consciousness, collective identity and collective action appears particularly important for understanding the emergence of the self-organized project. Consciousness-raising and identity work was not just and end, but a necessary means for working to improve the material conditions.

Dette er en kvalitativ studie basert på semistrukturerte intervju hvor vi utforsker overgangen fra barnehage til skole fra foreldrenes perspektiv. Når vi møter foreldre i terapi, beskriver de ofte forskjellen på å være foreldre til et barnehagebarn og å være foreldre til et skolebarn. Studien har en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming, og vi har følgende problemstilling: Hvordan opplever foreldrene at familiesystemet og foreldrenes rolle endrer seg når barnet begynner på skolen? Studien har intervjuer fra åtte mødre hvis barn startet på skolen i august 2020. Det viser seg at respondentene har relativt likt syn på overgangen fra barnehage til skole når det gjelder samarbeid med, og informasjon fra skolen før barna starter på skolen i august. Vi ville høre om foreldrenes erfaringer og ressurser, samt å utforske om det var noen felles faktorer som gjorde at foreldrene mestret overgangen. Vi erfarte at foreldrene savnet mer informasjon om skolen før barnet startet på skolen, og foreldrene brukte sin egen erfaring fra barndommen og skolegangen når de forberedte barna på skolestart. Foreldrene har tillit til skolen, og er mer bekymret for barnas sosiale ferdigheter og venner enn de akademiske prestasjonene når barna går i 1. klasse. Foreldrene ønsker å være mer aktive i samarbeidet med skolen. Når et barn begynner på skolen, påvirker det hele familien, både individuelt, relasjonelt og kontekstuelt.

Rusproblematikken rammer ikke kun den som er rusavhengig, men også alle menneskene rundt som er glad i og bryr seg om den avhengige. Samtidig kan menneskene i livet til den rusavhengige utgjøre en forskjell i veien til rusfrihet. Målet for oppgaven har vært å skape større forståelse for hvordan foreldre kan være en ressurs og hvilke behov de har gjennom ungdommens behandlingstid. Med dette som utgangspunkt har studien følgende problemstilling: Hvordan beskriver foreldre til ungdom i rusbehandling rollen som pårørenderessurs og hvilke forhold omkring behandlingen har betydning for at de kan mestre en slik rolle? Studien har et kvalitativt forskningsdesign med semistrukturert intervju som datainnsamlingsmetode. Utvalget består av åtte foreldre. To intervjuer ble gjennomført med både mor og far, de resterende fire intervjuene ble gjennomført med en mor eller en far. Alle har eller har hatt ungdom i rusbehandling. Kategoriene er dannet gjennom en temasentrert analyse. For videre tolkning og forståelse av materialet er teori om mestring, medvirkning og salutogenese brukt i samråd med tidligere forskning og en sirkulær forståelse. Analysen viser at foreldre er en ressurs når de er til stede for ungdommen uten å la fortiden definere samspillet. Foreldrene blir en bedre ressurs når de er opptatt av å vedkjenne seg og ta tak i de endringer som er nødvendige hos dem selv. For å være en ressurs må foreldre utvikle seg, gå videre og få det bedre med seg selv. Analysen viser at foreldrene har belastninger knyttet til å være pårørende. Dette medfører at de har ulike behov gjennom ungdommens behandlingstid. Funnene viser at foreldrene kan ha behov for hjelp til attribusjon som skaper større handlekraft. Informering i ulik form fremkommer som viktig for foreldrenes opplevelse av medvirkning, som igjen forsterker opplevelsen av begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Sosial støtte forstått som sosial- og symbolsk kapital er hyppig omtalt som grunnlag for mestring. Den symbolske kapitalen som oppstår i møte med andre pårørende viser seg å være spesielt viktig for foreldrene. Studien viser behandlingsstedets mulighet til å forsterke foreldres potensial for å være en god ressurs. Det fremkommer i studien at foreldre har delvis ulike behov. Det vil være viktig at behandlingsstedet åpner for foreldrenes medvirkning og tilpasser seg foreldres behov i samråd med foreldrene.

Hensikten med denne studien er å få en dypere forståelse av «kulturens betydning» for synet på barneoppdragelse og barneoppdragelse i praksis når man selv ble oppdratt av foreldre fra Kosovo, men som forelder selv skal oppdra sitt barn i Norge. Må man som mor «forhandle» mellom ulike idealer for barneoppdragelse og finne en egen balanse i dette, og oppstår det konflikter mellom eldre generasjoners syn, ens eget og det «norske»? Mange foreldre viderefører mye av det de selv vokste opp med, og oppdrar egne barn slik de selv ble oppdratt. Barndom og oppvekst varierer fra land til land, og preges av ulike verdenssyn, verdier, tradisjoner og skikker (Salole, 2020, s. 74). Hva som kreves av foreldrerollen, er ikke alltid lett å forstå som forelder i et nytt land. Man må som oftest finne løsninger som gjør at tilpassingen i det nye landet blir lettere, samtidig som man bevarer og holder det gamle livet levende. Studien er basert på seks kvalitative intervjuer med mødre i to aldersgrupper med ulik bakgrunn. Resultatene som blir presentert gir et bilde av hva som ligger til grunn for deres syn på barneoppdragelse. Hva slags betydning familie, nettverk og venner har for egne holdninger og praksis blir også vektlagt i studien. Oppdragelsesstiler, familiestruktur og ulike kulturforskjeller inngår i det teoretiske rammeverket, som også blir brukt i drøftingen av resultatene. Studien viser at skillet mellom mødrene som er oppvokst i Kosovo og mødrene som er oppvokst i Norge, er relativt lite. Til tross for ulik oppvekst i ulike land, prøver begge partene å forholde seg til både norske og albanske idealer for synet på barneoppdragelse. Mødrene i denne studien viser til at det å kombinere to kulturer på en gang kan være utfordrende, men at det handler om å finne balansen mellom disse. Kombinasjonen av de norske og albanske idealene skal ikke være et hinder, men heller en positiv ressurs i videre oppdragelse av barn.

Master i sosialfag MST-CAN er en evidensbasert, intensiv, helhetlig og hjemmebasert behandlingsmetode for alvorlige og komplekse barnevernssaker der foreldrene utøver vold og omsorgssvikt. Denne studien presenterer foreldreperspektiver på MST-CAN; en viktig kilde til kunnskap, da det kan belyse andre sider av behandlingen enn de sidene som inkluderes når en behandling evalueres innenfor rammen av behandlingsmål og symptomreduksjon. Det har hittil ikke blitt gjennomført forskning som belyser brukerperspektivet i MST-CAN, og derfor er denne studien den første av sitt slag. Det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer med 4 aleneforeldre og ett foreldrepar etter avsluttet behandling i MST-CAN. Materialet ble analysert med tematisk analyse. Funnene er diskutert i lys av teoriene terapeutisk allianse og salutogenese, samt forskning på MST-CAN og empirinær teori om selve behandlingsmodellen. Hovedfunn er at samtlige foreldre var positive og tilfredse med MST-CAN, hvor dette synes å være nært knyttet til en sterk terapeutisk allianse mellom foreldrene og terapeuten, faglig dyktige terapeuter, skreddersydd behandling med virksomme og effektive intervensjoner, samt høy tilgjengelighet og mye ressurser. Foreldrene opplevde at relasjonen til terapeuten skapte tillit og trygghet, hvor dette var avgjørende for å sette i gang og stå i endringsprosessen. Behandlingen i MST-CAN hjalp foreldrene til å mestre foreldrerollen og egen psykisk helse, hvor dette også hadde vedvart etter avslutning av behandling da informantene opplever at behandlingsmålene i dag er helt eller delvis oppnådd.

Master i sosialfag Denne masterstudien handler om brukermedvirkning i statlig tilsyn med tjenester til kommunenes innbyggere. Tilsynet gjaldt kommunens tjenester til personer med samtidig rusproblem og psykisk lidelse (ROP-tilsynet). Brukermedvirkning i tilsynsarbeid er et relativt nytt og hittil lite utprøvd område for tilsynsmyndighetene. Formålet med studien var å beskrive og drøfte fylkesmennenes erfaringer; hvordan planla de tilsynet for å legge til rette for brukermedvirkning, hvordan vurderte de utbyttet, og hvilke føringer og barrierer peker de på for brukermedvirkning i tilsynsarbeid? Studien bygger på data fra Helsetilsynets spørreundersøkelse om ROP-tilsynet (besvart av 16 av 16 fylkesmenn) om erfaringer med brukere som informanter; Helsetilsynets veileder for tilsynet; og invitasjonsbrevene til brukerne. Disse er analysert kvalitativt ved bruk av en kombinasjon av tematisk og teoridrevet analyse. Resultatene viser at fylkesmennene stort sett opplevde forberedelser og gjennomføring av intervjuer med brukerne som positivt. De anerkjente også brukernes kunnskap som verdifull. Når det gjaldt det konkrete utbyttet relatert til selve tilsynsarbeidet, viser funnene et mer nyansert bilde. Informasjonen fra brukere hadde nytteverdi for spissing av temaer til de videre intervjuene med ansatte i de kommunale tjenestene, men når det gjaldt synliggjøring av brukerperspektivet i tilsynsrapportene, erfarte flere at det var vanskelig å nyttiggjøre seg informasjonen. Hensyn til personvern ble trukket frem som en barriere. Opplevelsen av begrenset utbytte ble også knyttet opp til tidsbruken, og det ble fremhevet at brukermed-virkning er ressurskrevende. Prosedyrer for tilsynsarbeidet er basert på Helsetilsynets veileder, og tekstanalyse av denne peker på en viktig kontekst for tilsynsarbeidet som kan ha betydning for fylkesmennenes vurderinger. Brukermedvirkningen var på et konsulterende nivå; brukere skulle intervjues, men veilederen var ellers uklar på konkretisering av hvordan informasjonen fra brukerne skulle anvendes. Studien har implikasjoner for videre utvikling av tilsynsmetoder med brukermedvirkning da den viser at det er behov for mer refleksjon om hva brukermedvirkning er og hvordan medvirkning kan praktiseres innenfor rammene av statlig tilsynsarbeid.

Master i sosialfag Hensikten med denne kvalitative studien var å få innsikt i hvordan ansatte ved et krisesenter yter hjelp og vektlegger morsrollen til voldsutsatte mødre, og hvordan mødrene opplever deres hjelp. Dette temaet er det forsket lite på. Seks ansatte deltok i individuelle intervju og gruppeintervju, mens to voldsutsatte mødre (tidligere beboere) deltok i individuelle intervju. Temasentrerte tilnærminger ble brukt som analysemetode på datamaterialet. Analysen viste at temaene morsrollen, tillit, roller og hjelp er betydningsfulle for tilnærmingen de ansatte tilstreber, og mødrenes opplevde hjelp. Det la grunnlag for tolkning, jeg brukte tidligere forskning om morsrollen ved krisesenter, tolkningen uttrykte ulike for mer for sosial støtte. Særlig var emosjonell og informativ støtte beskrivende for de ansattes tilnærming. Videre fant jeg anerkjennende og relasjonell tilnærming for tillittskapning, og at de står i en rolle der faglige vurderinger fører dem over i «ekspertrollen». Dette er en kompleks yrkesrolle. Studien understøtter internasjonal forskning om morsrollen i denne konteksten, de ansatte viste ambivalens; bekymring for mødrenes håndtering av voldelige forhold («forståelige mangler»); samt kompleksiteten de står i. Den «private mor» er der med sine barn, de ansatte inntar posisjonen «big mother» gjennom veiledning og støtte, og praktiserer dermed et «meta -foreldreskap». Studien indikerer at ansatte på krisesenteret vektlegger morsrollen, og at mødrene er fornøyde oppholdet på krisesenteret. Hovedbekymringen til de ansatte er barna, men mor er barnets signifikante andre, og det kan være behov for større vektlegging av morsrollen. Funnene indikerer behov for ytterlige kompetanseheving hos ansatte om utøvelsen av morsrollen. Slik kan innsikten rundt kompleksiteten av å være volsutsatt mor, økes. Samarbeidet mellom krisesenter, barnevern og andre hjelpeinstanser kan også bedres. The purpose of this qualitative study was to gain insight in how employees at a shelter provide help and emphasize motherhood to exposed mothers, and experiences for the mothers. There has been little research on this topic. Six employees participated in individual interviews and in group interviews, while two intimate violence- exposed mothers (former residents) participated in individual interviews. Theme-centered approaches were used as method of analysis on the data. The analysis showed that trust, roles and help are significant in the approach the employees are striving for, and also the mothers' experienced help. This laid the groundwork for interpretation. I used previous research on motherhood at shelters, the interpretation expressed differently for more social support. In particular, emotional and informative support was descriptive of the employees' approach. Furthermore, I found an appreciative and relational approach to confidence building, and that they play a role in which professional assessments bring them into the "expert role". This is a complex professional role. The study supports international research on motherhood in this context, the employees showed ambivalence; concern for the mothers' handling of violent relationships ("understandable deficiencies"); and the complexity they stand in. The "private mother" as the exposed mother, the employees occupy the "big mother" position through guidance and support, thus practicing a "meta-parenting". The study indicates that employees in the shelter center emphasizes motherhood, and the study shows that mothers are satisfied with their stay at the shelter. The main concern of the employees is the children, but the mother is the child's significant other, and there may be a need for greater emphasis on motherhood. The findings indicate the need for additional competence raising among employees about the exercise of motherhood. In this way, insight into the complexity of being a mother in this context can be increased. Collaboration between shelter centers, child welfare services and other support agencies can also be improved.

Master i sosialfag There is an increasing focus on a user- and coping perspective in mental health and substance abuse services today. The users' experience of their own situation and what they think is important in their own recovery must be sought and taken into account. There is much that indicates that peer support workers are an important part of this work. This master thesis is about how employees with experience based knowledge can help to strengthening a user´s perspective in mental health and substance abuse services. The thesis focuses on peer support workers in recovery-oriented drug and mental health work. Recovery is an academic perspective in the practice of mental health and substance abuse services, which has emerged as a result of changes in user involvement within services over the past two decades. Recovery is based on systematic experience based knowledge, where control over your own life, openness to what helps and not, rights as citizens and choices are highlighted. The study is qualitative, and it is based on interviews with five employees in the section of mental health and substance abuse, in a municipality that works recovery-oriented. The purpose of the study is to provide an insight into how employees in different positions experience the role of a peer support worker and experienced based knowledge, and how this can help to strengthening a user´s perspective in the services. The results show that the employees in the various positions experience and reflect around the role of the peer support worker with emphasis on different aspects of the role, as well as the opportunities and challenges. In summary, the master thesis showed that there are several positive aspects and opportunities in the role of a peer support worker. At the same time, it is a relatively new field, which is therefore still in development. The informants, among other things, showed uncertainty in how to utilize the role of a peer support worker and the experienced based knowledge in a good way in the drug and mental health services. The study is a contribution to the qualitative studies of peer support workers in mental health and substance abuse services. The study has attempted to investigate how the role and competence a peer support worker possesses can help to strengthening a user´s perspective. Det er i dag et stort fokus på at rus- og psykisk helsetjenester skal utformes i et bruker- og mestringsperspektiv. Brukernes opplevelse av egen situasjon og hva de mener er viktig i egen bedringsprosess, skal etterspørres og tas hensyn til. Det er mye som taler for at brukeransettelser er en viktig del av dette arbeidet. Denne masteroppgaven handler om hvordan ansatte med erfaringskompetanse kan bidra til å styrke et brukerperspektiv i rus- og psykisk helsearbeid. Masterstudien har fokus på erfaringskonsulenter innen recovery-rettet rus- og psykisk helsearbeid. Recovery er et faglig perspektiv i praktiseringen av tjenester innenfor rus og psykisk helse, som har vokst fram som følge av endringene rundt brukerinvolveringen i tjenestene de to siste tiårene. Recovery bygger på systematisert erfaringskunnskap, hvorav kontroll over eget liv, åpenhet for hva som hjelper og ikke, rettigheter som innbygger og valgmuligheter fremheves. Studien er kvalitativ og baserer seg på forskningsintervjuer med fem ansatte i seksjon for psykisk helse og rus, i en kommune som arbeider recovery-orientert. Studiens hensikt er å gi et innblikk i hvordan ansatte i ulike stillinger opplever erfaringskonsulentrollen og erfaringskompetansen, og hvordan rollen kan bidra til å styrke ønsket om et brukerperspektiv i tjenestene. Resultatene av studien viser at de ansatte i ulike stillinger opplever og reflekterer rundt erfaringskonsulentrollen med vekt på forskjellige aspekter ved rollen, samt muligheter og utfordringer. Sammenfattende viste masterstudien at det er mange positive aspekter og muligheter ved erfaringskonsulentrollen. Samtidig ble det vist til at det er et relativt nytt felt, som derfor stadig er i utvikling. Informantene knyttet blant annet usikkerhet til hvordan man skulle benytte seg av erfaringskompetansen og rollen på en god måte i praksis. Studien er et bidrag til de kvalitative undersøkelsene om erfaringskonsulenter innen rus- og psykisk helsearbeid. Studien har forsøkt å undersøke hvordan rollen og kompetansen en erfaringskonsulent besitter kan bidra til å styrke et brukerperspektiv i tjenestene.

Master i sosialt arbeid Å bli forelder kan være en overveldende opplevelse. Forskning på̊ feltet viser at det er ulike faktorer som påvirker hvordan mødre i dag opplever barselperioden, og hva som fører til god eller dårlig psykisk helse hos kvinner i barsel. Denne mastergradsoppgaven omhandler hvordan fem nybakte mødre beskriver mestringsopplevelser i hverdagen med det nyfødte barnet. Ved kvalitative forskningsintervjuer undersøker jeg problemstillingen: Hva oppleves som mestring hos førstegangsmødre og hva slags betydning har mestringsopplevelser for tilfredshet og styrket tro på sin nye rolle som mor? En forståelse som ligger til grunn for undersøkelsen er at mestring er relevant for både mødre og barns psykiske helse, og for mor-­‐barn relasjonen, samt at arbeid med tidlig intervensjon hos nybakte foreldre kan forebygge mot problemfylte familiestrukturer og/eller utvikling av psykiske vansker hos barn og ungdom. Informantene ble rekruttert fra en helsestasjon i Oslo, og kriteriet var at de var førstegangsmødre med barn under 12 uker ved intervjutidspunktet. Gjennom semi-­‐strukturerte, kvalitative intervjuer har jeg spurt mødrene om deres opplevelse av hverdagen når barnet har vært 9-­‐10 uker gammelt, og analysert fram mestringsfortellinger i datamaterialet. Sentrale funn er at mødrene kobler mestring til hverdagslige erfaringer omkring 1) kropp, 2) hverdagsaktiviteter, 3) sosiale relasjoner, 4) samspill med barnet. Mødrene fremhevet betydningen av å mestre de små hverdagsaktivitetene med barnet, å ha et trygt nettverk, anerkjennelse i møter med profesjonelle i helsesektoren, og betydningen av å få respons fra barnet sitt og oppleve å kunne tilfredsstille barnets behov. Funnene har blitt analysert, tolket og diskutert med mestringsteori som teoretisk fortolkningsramme. Betydningen av mine funn er diskutert i lys av tilknytnings-­‐ og utviklingsteori, og relevant forskning på feltet. Det som står frem som implikasjoner for praksisfeltet er betydningen av nettverk, og hvordan vi som praktikere fremstår i møte med nybakte foreldre. Videre betydningen av å mestre hverdagens aktiviteter som fokus i tidlig intervensjonsarbeid og at kunnskap om sensitivt samspill er viktig i arbeid med foreldre og spedbarn. Becoming a parent can be an overwhelming experience. Previous research shows that there are various factors that affect how mothers today are experiencing postpartum period, and what leads to good or poor mental health among women after childbirth. This master thesis explores how five new mothers describe mastering everyday experiences with the newborn. By qualitative research interviews, I examine the research question: What is perceived as coping with first time mothers and what kind of impact has mastery experiences for satisfaction and improved confidence in her new role as mother? An understanding that underlies this qualitative study is that mastering is relevant for both mothers and children's mental health and for mother-­‐child relationship, and that work on early intervention with new parents can prevent against troubled family structures and / or development of mental problems for children. Data consists of five qualitative, semi-­‐structured research interviews. The informants were recruited from a clinic in Oslo, and the selection criteria was that they should be first time mothers and that the child was under 12 weeks at the time of the interview. I have asked mothers about their experience of life when the child was 9-­‐10 weeks old, and analyzed until mastery stories in the data. Key findings are that the mothers connect coping with everyday experiences about 1) body, 2) daily activities, 3) social relationships, 4) interacting with the child. The mothers highlighted the importance of mastering the everyday activities with the child to have a secure network, recognition in meetings with professionals in the health sector, and the importance of getting response from their child and experience to meet the child's needs. The findings have been analyzed, interpreted and discussed with coping theory as theoretical framework for interpretation. The significance of my findings is further discussed in light of the attachment-­‐ and development theory, and relevant research. The study indicates some implications for practice, as the importance of networking and how we as practitioners meet new parents. Furthermore, the importance of mastering everyday activities as focus in early intervention work and that knowledge of sensitive interaction is important in working with parents and infants.

Master in International Social Welfare and Health Policy Nursing shortage or the shortage of nurse workforce is a global public health crisis affecting both the developed and developing countries alike. Because nurses are the frontline in most health systems, the lack of them thereof, is a hindrance in delivering effective health care service to the world population. The critical demand of nurses is severe in the Sub-Saharan region and East Asia that are still suffering from the double burden of diseases, i.e. AIDS/HIV, and infectious diseases such as malaria. An estimation of 600 000 nurses, for instance, are needed in Sub-Saharan region to meet the United Nation’s (UN) Millennium Goals (MDG). The developed countries of Norway and England may not face the same health problems that come with the double burden of diseases and nursing shortages. However, challenges, such as, global financial crisis, cost containment, a ‘double whammy’, low inflow and high outflow of nurses from the workforce are some of the many factors that affect the need for more nurses. The underlying multiple factors of burdensome workloads and poor working conditions are increasing job-related burnout and dissatisfaction. Consequently, these further generate a vicious cycle of turnover and outflow of nurses from the workforce. The content analysis approach of international and national policy frameworks, recent media attention and published studies on the subject of nursing shortages in England and in Norway, are the primary sources for analyzing the status quo, implications and policy interventions of nursing shortages in both countries. In addition, this thesis is aiming to attempt to uncover the possible short-term and long-term solutions in light of national and international policy frameworks on recruitment and retention of nurse workforce.

Master i familiebehandling I denne masteroppgaven har jeg valgt tema bekymringsmelding fra barnehage til barnevernstjenesten. Målet med oppgaven er å undersøke barnehageansattes erfaringer av rutiner og samarbeid når det gjelder bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Det var også av interesse å undersøke de ansattes syn på samtaleformen hvor barn og foreldre deltar sammen, om den har potensiale for å anvendes i barnehage, for eksempel når det gjelder tidlig intervensjonsarbeid ovenfor barn og foresatte i barnehagen. Min to-delte problemstilling er: hvilke kjennskap og erfaringer har de barnehageansatte til rutiner og samarbeid tilknyttet bekymringsmelding til barnevernstjenesten? og hvilket syn har de barnehageansatte på anvendelse av samtaleformen hvor foreldre og barn deltar sammen i barnehagen? Studie er en kvalitativ undersøkelse basert på åtte semi-strukturerte forskningsintervju, med åtte barnehageansatte som jobbet direkte med barn i kommunal eller privat barnehage. I analysen av intervjuene har jeg forholdt meg til – Kvale og Brinkmanns (2009) tre fortolkningsnivåer for å angi gyldigheten av tolkningene: selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse. På den måten har jeg fokusert på og først å fange opp informantenes egne erfaringer og opplevelser (selvforståelse) og deretter har jeg drøftet dette ved hjelp av teorier om foreldre-barn-samspill, tilknytning, salutogenese og tverrfaglig samarbeid. Mine hovedfunn er: Ønske om større grad av tverrfaglig samarbeid. Mer informasjon om barnevernstjenesten. Styrke bekymringsmeldingsrutinene, både individuelt og i felleskap i barnehagen. Ønske om mer kompetanse i å vite hva man skal se etter i foreldre- barn samspill. Kompetanseheving og mer bruk av barnesamtale i barnehagen. Informantene er ambivalente til brukene av foreldresamtale med barn tilknyttet tema, men flere er positive til å bruke samtaleformen i tilfeller hvor foresatte strever med grensesetting, når barn sliter sosialt i barnehagen og overgangen skole- barnehagen. Det er også generelt ønske om mer kunnskap til foreldresamtaler med barn. Kort vei til styrer, intern veiledning og muligheten for å ringe barnevernstjenesten anonymt bidrar positivt i en bekymringsmeldingsprosess. In this master thesis I have chosen the topic of concern from kindergarten to child welfare services. The aim of the study is to examine employees' experiences of nursery practices and cooperation in terms of concern for child welfare services. It was also of interest to examine the employees' views on call form where children and parents participate together, if it has the potential to be used in kindergarten, for example in terms of early intervention work to children and parents in kindergarten. My to-piece question is: what knowledge and experience they have daycare staff procedures and cooperation associated with concern for child welfare services? And what vision they have daycare staff on the application of conversation form where parents and children participate together in kindergarten? The study is a qualitative study based on eight semi-structured research interviews with eight nursery staff who worked directly with children in public or private kindergarten. The analysis of the interviews I've interacted with - Kvale and Brinkmann (2009) three levels of interpretation to indicate the validity of interpretations: self-awareness, critical understanding based on common sense and theoretical understanding. That way, I have focused on first capture the interviewees' own experiences (self-awareness) and then I have discussed this with the help of theories of parent-child interaction, attachment, salutogenesis and interdisciplinary collaboration. My main findings are: Desire for greater interdisciplinary collaboration. More information about child welfare services. Strength of concern procedures, both individually and jointly in kindergarten. Wishing for more competence in knowing what to look for in parent-child interaction. Competence and more use of child conversation in kindergarten. Informants are ambivalent to the farms of parents talk with children associated theme, but more positive towards using conversation form in cases where parents struggle with setting boundaries, when children are struggling socially in kindergarten and transition school-kindergarten. It is also generally desire more knowledge to parents conversations with children. Close to controls, internal guidance and the ability to call child services anonymously contribute positively in a concern process.