Search

Background: According to the World Health Organization 15% of the world s population has some form of disability, and rehabilitation is the main health strategy to target disability. There is limited knowledge about patients entering rehabilitation centres in secondary care in Norway. Age, sex, and referral health condition are reported by the health authorities. A national standard is lacking for measuring the main variable in rehabilitation: disability. Furthermore, targeting patients resources so that they can gain better control over their life situations and improve their health status is emphasized for rehabilitation by the national health authorities. The aim of this study was to increase the knowledge basis of health characteristics with respect to disability in patients entering rehabilitation centres in secondary care. To accomplish this, we aimed to clarify conceptual models of disability and how disability can be measured. Finally, with respect to clinical implications, we aimed to increase understanding of how to reduce disability and promote health. The specific objective for the first part of this work was to evaluate the measurement properties of the Norwegian version of the World Health Organization Disability Assessment Schedule 2.0 (WHODAS 2.0) in Paper I. The second objective was to assess disability among rehabilitation patients and its predictors (Paper II). The third objective was to investigate the role of sense of coherence (SOC) and its relation to disability and health-related quality of life (HRQoL) in Paper III. Materials and methods: This thesis is based on data from a cross-sectional study. All patients in the Western Norway Health Region that were accepted for inpatient or outpatient rehabilitation at a rehabilitation centre in secondary care during the first half of 2015, and who were referred from hospitals or general practitioners, were invited by mail or at admittance. Each patient completed a comprehensive questionnaire before entering the rehabilitation centre. A randomised sample of patients invited by mail completed the WHODAS 2.0 a second time, within 5 15 days after the first completion to assess reproducibility (Paper I). To assess responsiveness of the WHODAS 2.0, another randomised sample completed the WHODAS 2.0 approximately 4 13 weeks after discharge from the rehabilitation centre. For definitions, taxonomy, and terminology, Consensus-based Standards for the selection of health status Measurement INstruments (COSMIN) was followed in Paper I and tests of reproducibility, construct validity and responsiveness were performed. In Paper II, the distribution of disability was assessed using descriptive statistics. Sociodemographics and health variables were investigated as predictors for disability in regression analyses. In Paper III, SOC was investigated as a predictor for disability in regression analysis, and two hypothesized models including SOC, disability, and HRQoL were examined using structural equation modelling. Results: In Paper I, the intraclass correlation coefficient was 0.87 for total disability score, with a range of 0.63 0.84 for domain scores. For construct validity, 6 of 12 expected correlations were confirmed, and confirmatory factor analysis did not reach a satisfactory fit with the original structure. For responsiveness, three of eight hypotheses were confirmed. In Paper II, the mean total disability score (SE) was 30 (0.5), with the six domain scores ranging from 11.9 to 44.7. The following variables were found to predict higher total disability score: neurological diseases, multimorbidity, low education, impaired physical fitness, pain, and symptoms of depression. For all disability domains of WHODAS 2.0, a lower Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) score predicted lower disability score. Paper III showed that SOC score was associated with reduced disability scores in the following domains of WHODAS 2.0: Cognition, Getting along, and Participation. Two structural models were compared for variables with direction of the association from SOC to HRQoL and disability or with disability as a mediator. Better SOC led to reduced disability which led to better HRQoL. The mental component of HRQoL had better model fit than the physical component. For both models, circulatory diseases reached a good fit whereas less good fit was reported for musculoskeletal diseases. Conclusions and implications: This study supports the use of WHODAS 2.0 as an instrument to investigate disability among rehabilitation patients. Our findings indicate that the instrument has limitations in detecting short-term changes after discharge from a rehabilitation centre. A moderate total disability score was found among patients entering a rehabilitation centre. The fairly high score in the disability domain of Participation, in addition to the domain Life Activities, should be considered when developing rehabilitation strategies. Disability may be reduced by targeting its predictors. Our results indicate that higher SOC decreases the score in disability domains with mental components. The role of SOC in relation to disability and HRQoL might vary between diagnostic groups. In rehabilitation, SOC could be a target for enhancing mental components of HRQoL, especially among patients with circulatory diseases.

Temaet for masterstudien er en skoles utvikling av kompetanse for inkluderende praksis. Studiens hensikt er å få innsikt i ledelsens begrunnelser for organiseringen av utviklingsarbeidet, hvordan ledelse blir utøvd i arbeidet og hvorvidt ledelsens valg ser ut til å bidra til kompetanseutvikling. Problemstillingen er: Hvordan begrunnes, organiseres og ledes en skoles utvikling av kompetanse for inkluderende praksis? Tre forskningsspørsmål har blitt utarbeidet for å tydeliggjøre problemstillingen: 1. Hvordan begrunner ledelsen organiseringen av utvikling av kompetanse for inkluderende praksis? 2. Hvordan ledes kompetanseutviklingen i lærende møter? 3. På hvilken måte beskriver lærerne sin praksis knyttet til inkludering i de lærende møtene? Masterstudien har hatt et kvalitativt forskningsdesign, hvor transkriberte data fra tre intervju og to lærende møter har blitt analysert. Det sosiokulturelle perspektivet ble lagt til grunn for studien, og språket ble løftet som det viktigste redskapet. Inkludering løftes stadig fram som grunnleggende for norsk skole. Inkludering omhandler holdninger, og rører ved skolens verdier. Inkludering har blitt analysert gjennom Nilsens tre dimensjoner: fysisk, sosial og faglig. Å utvikle grunnleggende elementer i en skoles kultur vil være krevende. Ved å rette søkelys på avgjørende faktorer i skolens arbeid for å utvikle praksisen, har studien en ambisjon om å bidra til ledelsens krevende prioriteringer. Ledelsen tar avgjørelser knyttet til organisering og struktur, men valgene kan ikke sees isolert. De må knyttes til skolens kontekst. Dermed vil graden av utvikling avhenge av ledelsens evne til å håndtere det praktiske og det menneskelige. Studien konkluderer med at ledelsen må ta i bruk sin praktiske klokskap, og utfordre tenkningen bak det eksisterende.

Master's thesis in Special education Denne masteroppgaven handler om nyutdannede lærere sitt møte med det inkluderende klasserommet. Studien har som formål å skaffe innsikt om hvordan nye lærere i skolen arbeider med- og forstår inkludering. Oppgaven er derfor et bidrag i den pågående debatten om inkludering og spesialundervisning i skolen, men legger også opp til en diskusjon om overgangen fra det å være lærerstudent til yrkesaktiv lærer. Inkludering er et viktig prinsipp for all opplæring i Norge, og har spilt en betydelig rolle i forskning og skolepolitikk verden over. At skolen skal være bygget på et ideal om inkludering er bredt akseptert, men samtidig eksisterer det ulike forståelser av hva inkludering faktisk handler om. Nasjonale- og internasjonale retningslinjer, målsetninger og styringsdokumenter er alle relativt vage og tvetydige. Det finnes ulike forståelser av hva inkludering er, men også hvordan man kan lykkes i å skape inkluderende praksiser. Jeg var derfor interessert i å undersøke hvordan seks nyutdannede lærere tolker inkluderingens innhold i begrep og praksis, og valgte å gjøre dette gjennom kvalitativt forskningsintervju. Forskningspørsmålet som har ligget til grunn for studien er: «Hvordan forstår nyutdannede lærere inkludering, og hvordan arbeider de med inkludering i praksis?» Resultatet viser at informantene hadde noe ulik forståelse av inkludering, men at det eksisterte en usikkerhet knyttet til begrepets meningsinnhold. Lærerne var stort sett opptatt av den individuelle tilretteleggingen i sin inkluderende praksis, hvor det ble sett på som en utfordring at ikke alle elevene hadde de samme forutsetningene til å være reelle deltakere i fellesskapet. Lærerne var enige om at alle elever kan være reelle deltakere, så lenge det finnes nok ressurser i skolen til å tilrettelegge for den enkeltes behov. Mangel på lærerressurser, samarbeid og en støttende ledelse ble trukket fram som barrierer i å skape en inkluderende praksis. Lærerne savnet en systematikk i dette arbeidet, hvor skolen arbeider som enhet mot en mer inkluderende skole. Studien viste at de nyutdannede lærerne følte seg ensomme i prosessen med å skape et inkluderende klasserom, noe som forsterket usikkerheten av å være ny i skolen.

Master's thesis in Special education Det overordnede formålet med denne studien har vært å få en dypere forståelse for relasjonsarbeid og inkludering av elever som faller utenfor læringsfellesskapet. Fokuset har vært på elever som viser utfordrende atferd og som ikke mestrer det sosiale samspillet, og hvordan lærerne kan være til hjelp her. Mer konkret er ønsket å undersøke hvordan lærere arbeider ved tilrettelegging av gode relasjoner mellom elever som viser utfordrende atferd og de andre elevene i læringsfellesskapet. Håpet er at dette kan føre til mer kunnskap om hvilke grep lærere kan ta i bruk for å sikre at alle elever blir inkludert. For å besvare studiens forskningsspørsmål ble det valgt å benytte observasjon og intervju i form av metodetriangulering. Det ble utført observasjoner i tre ulike klasserom og i etterkant av hver observasjon ble det gjennomført intervju med den aktuelle informanten. Datamaterialet ble videre analysert gjennom en tematisk analyse. Informantenes arbeid med å inkludere alle elevene i det sosiale fellesskapet viste seg å være en kompleks jobb. Funnene i denne studien indikerer at grunnmuren i arbeidet med å legge til rette for jevnalderrelasjoner er en positiv lærer-elev-relasjon. Det ble lagt stor vekt på viktigheten av en positiv relasjon til elevene som viste utfordrende atferd, dette for å kunne hjelpe å veilede elevene på best mulig måte i sosiale situasjoner. Det så også ut til at å ha et sosiokulturelt syn i form av å ha fokus på læring gjennom samhandling virket positivt både på elevene som viste utfordrende atferd, men også på resten av elevene. Gjennom dette sosiokulturelle synet ble det fokusert på sosial kompetanse i fellesskap, og informantene gikk frem som rollemodeller for å lære elevene å være inkluderende og respektere hverandre. Av andre viktige faktorer for å legge til rette for gode jevnalderrelasjoner, ble skole-hjem-samarbeid trukket frem som vesentlig. The overall aim of this study has been to achieve a deeper understanding of how to develop relations and social competence in the inclusive classroom. The focus was on students with challenging behavior who do not master social interaction, and what teachers can do to help. More specifically this study aims to point out what characterizes teachers’ work to facilitate good relations between students with challenging behavior and the other students in a learning environment. The hope is that this could lead to more knowledge concerning which techniques teachers might make use of in order to ensure that all students are equally included. To answer this study’s thesis statement, a mixed methods approach was considered the most optimal choice. Observations were carried out in three different classrooms, followed by interviews with the teachers in question. Subsequently, the data was analyzed through a thematic analysis. Achieving the goal of creating an inclusive classroom turns out to be complex process. Findings in this study indicate that a positive teacher-student relation is crucial when trying to facilitate relations between students. An emphasis was put on the importance of having a positive relation to students who show challenging behavior, as this helps the process of guiding these students in social situations. Having a sociocultural understanding of learning by focusing on learning through interaction appears to be positive, not only for the students with challenging behavior, but also for the other students. This understanding of learning made the teachers appear as role models in the classroom; aiming to teach the students to be including and respectful. Another important factor that seems to have a positive effect on inclusion, is a positive collaboration with parents.