Search

Studien undersøker vernepleieres forhandlinger og posisjonering av egne faglige bidrag og yrkesroller i tverrprofesjonelt samarbeid på skjermede avdelinger for personer med demens, i hovedsak samarbeid mellom vernepleiere og sykepleiere. Vi har valgt et kvalitativt forskningsdesign med intervjuer av ti vernepleiere. Vernepleiernes forhandlinger av faglige bidrag i tverrfaglig samarbeid dreier seg om ulike mulige yrkesroller. Resultater peker på at vernepleiernes helse- og medisinskfaglige kompetanse er sentral for å posisjonere seg i «sykepleierstillinger» og i samarbeid om ansvars- og arbeidsoppgaver med sykepleiere og andre yrkes- og profesjonsgrupper. Vernepleierne i studien etterlyser større rom for vernepleierfaglige bidrag, refleksjon om roller og innhold i miljøarbeid. Med bakgrunn i resultatene i studien argumenterer vi for nødvendigheten av å anerkjenne, anvende og tydeliggjøre vernepleieres faglige bidrag, profil og yrkesrolle samt å styrke innsatsen for kvalitet i tverrprofesjonelt samarbeid.

Dette er et notat fra et prosjekt som har vært gjennomført i et samarbeid mellom Hamar Katedralskole og Høgskolen i Lillehammer – barnevernpedagogutdanningen. Prosjektet har pågått i to perioder, i 2012 og 2013. Hvert høstsemester i disse to årene, har fire av våre 3. års studenter vært ved Hamar Katedralskole i praksis. Hver periode har vært på ca 16 uker. Vi vil forsøke å gi et innblikk i prosessen som har foregått fra den første henvendelsen og til prosjektets slutt. Her vil vi legge vekt på hva studentene gjorde og deres beskrivelse av møtet med elevene og utfordringer i praksisperioden. Videre vil vi beskrive og diskutere vår rolle som veiledere og utfordringer i gjennomføringen av prosjektet sett fra vårt ståsted som veiledere – og refleksjoner over erfaringer vi har gjort i forhold til gjennomføring av liknende praksisprosjekter.

Dette studiet Egen rolle – andres frihet, en kvalitativ studie av selvbestemmelse, miljøarbeid og mennesker med utviklingshemning har som formål å utarbeide kunnskap om selvbestemmelse, skape en fremstilling av tjenesteyteres refleksjoner om selvbestemmelse og erfaringer fra praktisering av selvbestemmelse i boliger. Innføringen av ansvarsreformen førte til at selvbestemmelsen til mennesker med utviklingshemning økte. Parallelt med ansvarsreformen og utarbeidelse av ulike lovverk om selvbestemmelsesrett og bruk av makt og tvang, har kunnskap og forståelse om utviklingshemning og selvbestemmelse i samfunnet økt. Utviklingshemningen påvirker i ulik grad de kognitive-, i noen tilfeller også de fysiske evnene, og kan skape en rekke ulike utfordringer og dilemmaer i praktisk omsorgsutøvelse. Samtidig har også samfunnets utvikling ført til nye utfordringer for tjenesteytere i helse- og omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemning. Problemstillingen jeg valgte for oppgaven er: Hvilke erfaringer har tjenesteytere med selvbestemmelse i miljøarbeid med personer med utviklingshemning? Datainnsamlingen ble gjort gjennom seks kvalitative dybdeintervjuer med tjenesteytere som arbeider i boliger med mennesker med utviklingshemning. Målsetningen med dybdeintervjuene var å utveksle synspunkter for å fremskaffe fyldige og beskrivende informasjon. Hovedtemaene i intervjuene (a) selvbestemmelse, (b) praktisering av selvbestemmelse, (c) maktperspektivet i omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemning, (d) foreldresamarbeid. Bearbeiding av innsamlet datamaterialet begynte med transkribering av intervjuene. Transkripsjonene ble så tematisert og analytisk fortolket i kategorier. Kategoriene ble utviklet på bakgrunn av de konseptuelle perspektivene som fremkom av intervjuene. Bearbeidingen fortsatte ved å lete etter mønster og sammenhenger mellom kategoriene og sentrale funn fra undersøkelsen. Resultater fra undersøkelsen er presentert, hvor relevant teori og forskning er knyttet opp mot de sentrale funnene. Drøfting av denne oppgaven består av funn fra presentasjon av resultater, og er knyttet opp mot både teori og andres forskningsresultater. Sentrale funn som fremgår av datamaterialet er at informantene forstår selvbestemmelse som å være aktør i eget liv og bestemme over valg som er av betydning og av preferanse for en selv. Samtidig blir det reflektert over at utviklingshemningen kan problematisere muligheten til å være selvbestemmende, og at det kan være naturlig at selvbestemmelse ikke er absolutt for denne mangfoldige gruppen. Det kommer tydelig frem at reduserte kognitive funksjoner kan være faktorer som påvirker evnen og begrenser muligheten til selvbestemmelse, likeledes med maktbruk, samfunnsskapte og strukturelle forhold. Tjenesteyterne som ble intervjuet uttrykte hvilke konsekvenser som kan forekomme ved å bestemme selv og ved ikke å bestemme selv, og vil bli presentert. Gjennom analysearbeidet kommer det tydelig frem at praktisering av selvbestemmelse er individuelt, situasjonsbestemt og kontekstavhengig. Når noe er individuelt, situasjonsbestemt og kontekstavhengig vil det være vanskelig å arbeide etter faste regler eller retningslinjer, og det kan derfor by på utfordringer for hvordan man skal håndtere og praktisere selvbestemmelse. Samfunnsskapte barrierer for selvbestemmelse vil være vanskelig å hanskes med for personer med utviklingshemning og for tjenesteytere, men det tydeliggjøres at tjenesteyteres kompetanse vil være avgjørende for praktisering av noe som er individuelt, situasjonsbestemt og kontekstavhengig.

Denne rapporten handler om barnevernstiltaket LINK i Trondheim kommune. LINK er et tiltak for ungdom mellom 12 og 16 år og regnes som et hjemmebasert hjelpetiltak. Dette betyr at ung-dommene i tiltaket bor hjemme sammen med sine foreldre eller foresatte, og møtes i LINKs lokaler tre ganger i uken etter skoletid. I tilegg til dette avholdes det en helgetur en gang i måneden i løpet av skoleåret. LINKs ide og virksomhet er å gi hjelp og støtte til ungdommene på tre arenaer; i LINKs lokaler gjennom jevnaldersosialisering, overfor skolen og overfor hjemmet. Rapporten er basert på en evaluering av tiltaket utført på oppdrag fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Evalueringen pågikk i snaue seks måneder, fra mars til oktober 2009. Det viktigste empiriske grunnlaget for evalueringen er feltarbeidet jeg utførte blant ungdommene og miljøterapeutene ved LINK. I tilegg til dette har jeg intervjuet og snakket med mange personer som har hatt erfaringer med og synspunkter på LINK; foreldre, saksbehandlere i barnevernet, ledere i barnevernet, familieterapeuter, terapeuter i BUP og lærere.

Regjeringen ønsker å satse på barn og unges sosiale kompetanse, så vel som skolekompetanse, gjennom forebyggende tiltak, og ønsker at disse tiltakene skal bygge skal bygge på kunnskap. Denne undersøkelsen har fokusert på de ungdommene som allerede er under barnevernets oppfølging, på grunnlag av rus, kriminalitet, skolevansker etc. Ifølge lov om barneverntjenester oppfordrer barneverntjenesten til å bruke eksterne tiltak som forebyggende arbeid, og dette er nødvendig da arbeidskapasiteten deres ikke øker i takt med arbeidsmengden. Denne undersøkelsen søker derfor et slikt eksternt tiltak, stiftelsen New Page, for å se hvordan de hvilke metoder de benytter for å øke vanskeligstilt ungdoms sosiale kompetanse. Tema for oppgaven er ”relasjon mellom vanskeligstilt ungdom og miljøarbeidere”, med 5 sentrale underspørsmål. For å belyse problemstillingen er det brukt kvalitativ metode i form av intervjuer. I alt 4 ansatte og 4 ungdommer er informanter. Intervjuene omhandlet stifinnernes hverdag på jobb, og ungdommenes opplevelser av relasjon med stifinnere og New Page. Intervjuguiden til stifinnerne var inndelt i 4 hovedtemaer: Metodikk, respons på metode og personlig, med mange underspørsmål i forhold til disse temaene. Ungdommenes intervjuguide var inndelt i to hovedtemaer, New Page og personlig. Funnene i oppgaven er delt inn i 3 hovedtemaer; Den gode relasjonen, Den autentiske miljøarbeideren og Kule metoder. Den gode relasjonen: Vi mennesker er helt avhengige av å ha relasjoner til andre mennesker, og evnen til å utvikle gode relasjoner utvikles fra vi er små barn. Gjennom gode relasjoner får vi anerkjennelse på hvem vi er, og gjennom gode relasjoner bygger man trygghet og tillit til andre mennesker. Begrepet relasjon er kanskje kjernebegrepet i sosialt arbeid, og den er tosidig. Det er derfor viktig at det bygges opp en god relasjon fra begge parter, dette er man avhengig av for å bygge et 6 Ann-Elisabeth Kolstad 2010 gjensidig tillitsforhold og mulighet til å skape endring. I relasjonen blir man hele tiden utfordret på følelser, og det er viktig at man er til stede i relasjonen. Man må vise en interesse og et engasjement slik at ungdommene skal føle at det er noen som bryr seg. Der de evner å bli signifikante andre for ungdommene, og gode rollemodeller, kan de ha nok påvirkningskraft og relasjon nok til å tåle utfordringer og evne å få til en endring. Den autentiske miljøarbeideren: I denne oppgaven omhandler definisjonen av miljøarbeid begrepene omsorg, gylne øyeblikk og grensesetting. For å greie å opparbeide den gode tilliten, er det helt avgjørende at ungdommene føler at stifinnerne er ekte. Denne følelsen styrkes dersom stifinnerne har opplevd noe av det samme som de selv går gjennom, for da føler ungdommene at stifinnerne vet hva de snakker om. Det er slik at ikke alle har relevant faglig utdanning, men mange har livserfaring som gjør at de kan sette seg inn i ungdommenes sted og dette bruker de bevisst, og dette profiterer ungdommene på. Stifinnerne samarbeider med ungdommenes foreldre, og må være obs på deres rolle i forhold til foreldre, og ydmykhet og respekt er viktige begreper i deres samarbeid. Kule metoder: New Page jobber med individuell oppfølging, på bakgrunn av en metode kalt Big Brother Big Sister, og oppsøkende ungdomsarbeid, og har 5 trinn som de følger i tilnærmingen til ungdommen. De bygger på etablering og matching, relasjon, rollemodell, læring og endring, og refleksiv og selvstendig. Som siste fase kan noen ungdommer bli en del av crosswork, hvor de selv får mulighet å hjelpe andre ungdommer. Ved 1:1 oppfølging av ungdom kreves det mye refleksjoner rundt grensene rundt personlig og privat, og her har stifinnerne ulike oppfatninger og grenser. Det å inneha en sosial rolle, innebærer også at man har ulike roller, og disse har vi ulike forhold til. En metode stifinnerne bruker i sitt arbeid er også ”kjøp og salg” av tjenester, og det handler om at man gir og tar i et samspill med andre. Oppgaven konkluderer med at ungdommene opplever stifinnerne i New Page annerledes enn ”den vanlige” miljøarbeideren, på bakgrunn av de gir mye av seg selv, de er ekte, og de har noen kule metoder.

Gjengangerne i norske fengsler har ofte sammensatte problemer. Med innsats fra helse- og sosialarbeidere før og etter soning er det håp om at intensjonene med straffegjennomføringen kan oppfylles.

Denne rapporten er en beskrivende evaluering av Næromsorg Sør`s arbeid med jenter i alderen 14-18 år. Næromsorg Sør er en privat stiftelse som presenterer seg blant annet som et tiltak som retter fokus på jenter og gutter i alderen 13-18 år, der rus-, psykiatri- eller atferdsproblematikk er utprega, og deres familier. Det er et nærmiljø- /næromsorgstiltak, som også kan være et alternativ til institusjonsplassering. Det jobbes med relasjoner og målet er å skape ny mestringstillit både hos jenta/gutten og familien. Tiltaket benyttes av barneverntjenesten som et hjelpetiltak med hjemmel i Lov om barneverntjenester § 4-4, første ledd. Problemene til jentene som utgjør utvalget i denne undersøkelsen beskrives som skulking, lese- og skrivevansker, rusmisbruk, slåssing hjemme og på skolen, truing og ødeleggelser hjemme, selvskading, sosial angst og tvangshandlinger. Det som trekkes fram i denne undersøkelsen er hva miljøterapeutene i Næromsorg Sør gjør i samspill med jenter og deres foreldre, hvordan de deltar i omsorg på hjemmebane, og hva de gjør for å støtte opp om jentenes bevegelser på ulike områder utenfor hjemmet. Disse spørsmålene følges opp og utformes som mer detaljerte problemstillinger i de to analysekapitlene; omsorgspraksis som grensesetting (kapittel 4) og omsorgspraksis som utviklingsstøtte (kapittel 5). Kvalitative intervjuer med jenter som tiltaket er rettet mot, deres foreldre og miljøarbeidere utgjør datamaterialet for undersøkelsen

This report is based upon a follow-up examination of how life has turned out for the sentenced after their release from the prison of Hassel. A similar examination has been conducted earlier, in 1995, by the researchers at KRUS (The correctional service of Norway staff academy) (Hammerlin & Kristoffersen 1998). The prison of Hassel is a serving alternative with a low security level, where the targetgroup is inmates who acknowledge that they have an intoxicant-problem. The prison can accommodate 26 inmates all together, and is the only prison in Norway that has it’s ideological rooting in activity theory. In the spring of 2004, we contacted 47 of the inmates that served their sentences during 2001 and 2002. 38 of the asked responded positively to the inquiry, and were interviewed by telephone. The starting point of the interview-guide was what the respondents themselves had experienced as most relevant during the serving, what they remembered the most from their time at the prison of Hassel, and what they thought had been of significance to them after the release. In the interviews, weight was put on how life after the release had turned out with regards to the use of intoxicants. Another important point was if they had been sentenced or in custody for committing crime again after the release. We also asked them to put into words how they experienced their own quality of life in regard to work, leisure-time, family and friends. The results of the examination show that 79% (30 persons) had changed their intoxicant- habits after the stay at the prison of Hassel. As many as 73,7% (28 persons), had neither been sentenced nor in custody after the release. The examination also provide a foundation for claiming that the most important single factor in staying away from intoxication and new criminal behaviour, is a steady job. Factors like civil status, living conditions and network is of significance to how each single person evaluate the quality of their life-situation. Several of the respondents expressed that they were lonely. A life without intoxicants has brought them closer to their families, but they have had to give up contact with former friends. The results of the examination give us positive feed-back on the environmental work we conduct, as well as a direction for the further professional development of the prison. Denne rapporten bygger på en undersøkelse gjort ved Hassel fengsel om hvordan det har gått med domfelte etter løslatelse fra fengselet. Det har tidligere vært gjort en lignende undersøkelse ved fengselet, foretatt i 1995 av forskere ved KRUS (Hammerlin & Kristoffersen 1998). Hassel fengsel er et soningsalternativ med lavt sikkerhetsnivå der målgruppen er innsatte som selv erkjenner å ha et rusproblem. Fengselet har 26 soningsplasser og er det eneste fengselet i Norge som har sin ideologiske forankring i virksomhetsteorien. Våren 2004 kontaktet vi 47 av dem som sonet dom ved fengselet i perioden 2001 og 2002. Av disse, var det 38 som svarte positivt på henvendelsen og ble intervjuet pr. telefon. Intervjuguiden tok utgangspunkt i hva respondentene opplevde som mest relevant under soningen, hva de husket best fra tiden ved Hassel fengsel og hva som har fått betydning for dem i ettertid. Det ble under intervjuet spesielt lagt vekt på hvordan livet etter løslatelsen hadde artet seg med hensyn til bruk av rusmidler. Et annet viktig punkt var om de hadde begått kriminelle handlinger de var dømt eller varetektsfengslet for. Vi ba dem også sette ord på hvorledes de opplever sin egen livskvalitet i forhold til arbeid, fritid, familie og venner. Resultatene fra undersøkelsen viste at i alt 79% (30 personer) hadde endret sine rusvaner etter oppholdet ved Hassel fengsel. Hele 73,7% (28 personer) hadde ikke blitt domfelt eller varetektsfengslet etter løslatelsen. Undersøkelsen gir også grunnlag for å hevde at den viktigste enkeltfaktoren for å holde seg unna rus og ny kriminalitet, er fast sysselsetting. Faktorer som sivil status, boforhold og nettverk har stor betydning for hvorledes den enkelte vurderer kvaliteten på sin livssituasjon. Flere av respondentene gir uttrykk for at de er ensomme. En rusfri tilværelse har knyttet dem nærmere familien, men de har måttet gi opp kontakten med tidligere venner. Resultatet fra undersøkelsen gir oss en positiv tilbakemelding på det miljøarbeidet vi utøver. Samtidig gis det også retning for hva fengselet faglig bør utvikle videre.

Hovedfagsoppgave i sosiologi Oppgaven er en analyse av hvordan fengselsbetjenter utøver sine yrkesroller i en organisasjon der de er pålagt motstridende arbeidsoppgaver. Betjentenes forståelse av sitt arbeid, og formidlingen av forståelse, i ulike kontekster er min tilnærming i analysen av betjentene. Jeg gjør en analyse av betjentenes fortellinger om sitt arbeid. Oppgaven er basert på data fra feltarbeid og intervjuer. Jeg deltok i betjentenes arbeidshverdag som deltakende observatør. Seinere i feltarbeidet gjorde jeg også ustrukturerte intervjuer, på bakgrunn av og som oppfølging til feltarbeidet, og data jeg fikk gjennom det. Fengslet er pålagt et dobbelt mandat. Fengslet skal beskytte samfunnet mot kriminelle samtidig som det skal drive rehabiliterende virksomhet overfor innsatte, og beskytte innsatte mot negative konsekvenser av fengslingen. Betjentene skal i sitt daglige arbeid utføre arbeidsoppgaver med formål kontroll og omsorg overfor innsatte. Kontaktbetjentordningen er under innføring i fengslet, denne ordningen formaliserer omsorg som et formelt krav til betjentrollen. Samtidig med omsorg som formelt krav skal betjentene ivareta kontroll og arbeidsoppgaver i tilknytning til sikkerheten i fengslet. Min tilnærming til betjentenes arbeidshverdag er med perspektiv på at kontroll og omsorg er motstridende hensyn. Betjentene har med dette motstridende krav til sin yrkesrolle. Oppgaven handler om betjentenes håndtering av de motstridende oppgaven. Betjentene skal iverksette både omsorg og kontroll, der de deler hverdag og har omgang med innsatte. Omsorg er i tillegg til å være et formelt krav også et hverdagshensyn. Oppgaven viser hvordan motsetninger blir synlige i betjentenes forståelse og formidling av egne arbeidsoppgaver. Etter å ha presentert motsetningene ser jeg hvilke strategier betjentene bruker for å mestre motsetningene. Mitt perspektiv på betjentenes forvaltning av krav og hensyn er preget av Erving Goffmans teorier. Med dette perspektivet ser jeg samvær å være av betydning der mennesker er sammen. Betjentene deler hverdag på avdelingen med innsatte; de opplever hverandre i ulike situasjoner hvor de også fyller ulike roller overfor innsatte. Goffmans rammeanalyse bruker jeg for å vise hvordan betjentene veksler mellom å holde fram ulike krav og hensyn i fortellinger om å være betjent. Oppgaven tar for seg hvordan motsetningen i det doble mandatet forplanter seg i organisasjonen, og blir synlig, og mestres i ulike rammer og på ulike nivå. Jeg bruker Yngvar Løchens analyse av det psykiatriske sykehuset for å belyse funksjon av betjentenes forvaltning. Betjenter kan, med referanse til ansvarlighet overfor organisasjonen, holde fram strukturkravet om kontroll og sikkerhet og holde skjult hensyn som er motstridende til dette der og da. I andre rammer kan andre hensyn holdes fram og argumenteres for ut fra en annen forståelse. Hvordan betjentene skifter mellom forståelsesrammer, der de er og i sin formidling om eget arbeid viser motsetningen i det doble mandatet og hvordan den mestres.

I en utviklingstid for kriminalomsorgen når det gjelder programvirksomhet, har dette også inspirert anstalter som allerede har hatt en arbeidsmodell for sin virksomhet. Åpne anstalter som Leira har gjennom årene prøvd å utvikle ulike modeller og har hatt erfaringer på at gjennomføringen av det ønskede ikke alltid har gått som man har ønsket. Selv om tjenestemenn har økt sin kompetanse, er det mange rammefaktorer som også skal være på plass for at man skal nå de målene man setter seg. Både stabile, interesserte og kompetente tjenestemenn, en aktiv og offensiv ledelse, tilpassede turnusordninger og materielle muligheter må være tilstede for at man skal lykkes. Leira innså at de hadde et behov for å styrke sitt soningsinnhold med tilleggsaktiviteter og fant inspirasjon og idéer fra programvirksomhet, andre vil kanskje kunne styrke sitt soningsinnhold ved å lære av åpne anstalters bruk av andre praktiske aktiviteter. Det som er vesentlig er imidlertid at aktivitetene blir satt inn i og begrunnet i en helhetlig tenkning, slik at man ikke bare supplerer med ”noe tilfeldig” fordi man ikke er tilfreds med dagens tilstand. Det framgår av dette opplegget at det finnes faglige begrunnelser for valg av tilleggsaktiviteter, noe som kanskje også kan være en hjelp for andre anstalter. Det som dette oppelegget synliggjør, er at det innenfor etaten finnes fagkrefter på alle nivåer som er i stand til å utvikle meningsfylte aktiviteter når man samarbeider på anstaltens premisser. Vi anser at et slikt arbeid som her er presentert, bør kunne gi andre inspirasjon til egenutvikling i tråd med kriminalomsorgens forventninger og overordnede målsettinger.