Search

Rapporten presenterer resultater fra en kvalitativ undersøkelse av ambulant psykisk helsehjelp til barn i barnevernsinstitusjoner, gjennomført i januar/februar 2023. Det er gjort intervju med ledere og helseansvarlige i 18 institusjoner over hele landet og regionalt helseansvarlige i fire av fem barnevernsregioner, samt en dokumentstudie. Vi finner at godt over halvparten av institusjonene har erfaring med å motta ambulant psykisk helsehjelp, og at det varierer mye mellom institusjonene hvilket omfang og former for ambulante tilbud de har fått. Mange har gode erfaringer med ambulante tilbud, og ønske om økt tilgang til ambulant psykisk helsehjelp. Rapporten gir eksempler på ulike typer ambulante team, opplevd tilgjengelighet, fleksibilitet og nytte, og utfordringer barnevernet opplever knyttet til det å sørge for psykisk helsehjelp. Rapporten viser også at kommunale tjenester brukes i liten grad, og at det er stor enighet om at det vil være nyttig med mer samarbeid. Politikkdokumenter og tilsyn tyder på stor bevissthet om utfordringene knyttet til psykisk helse hos barn i barnevern, men lite konkretisering av strategi for å oppnå mål om mer ambulant psykisk helsehjelp. ISBN: 978-82-14-07967-8

Dette er første offentlige statusrapport fra evalueringen av pilot for strukturert tverrfaglig oppfølgingsteam i kommunene som SINTEF og NTNU utfører på oppdrag for Helsedirektoratet. Piloten skal bidra til å implementere og teste ut «Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov» i praksis i seks kommuner. Piloten startet høsten 2018 og skulle opprinnelig avsluttes i 2021. Piloten er utvidet med to år, ut 2023. Fire av pilotkommunene deltar i fortsettelsen. Arbeidet med implementering av tiltakene i pilotkommunene har av flere årsaker tatt betydelig lengre tid enn det som ble planlagt og det har derfor så langt ikke vært mulig å evaluere effekt av tiltakene på individnivå. Evalueringen har derfor hittil omhandlet vurderinger av implementering av tiltakene, med fokus på prosess. ISBN: 978-82-14-07534-2

Vi har undersøkt hvordan sykepleierkapasitet kan frigjøres gjennom ny ansvars- og oppgavedeling og bruk av teknologi i kommunale helse- og omsorgstjenester, samt i psykisk helsevern og TSB. Prosjektet består av en kunnskapsoppsummering (48 vitenskapelige artikler og 36 forskningsbaserte dokumenter), og intervjuer med sykepleiere (30 informanter). Resultatene fra kunnskapsoppsummeringen viste at oppgavedeling fra lege til sykepleier omtales mest i internasjonal litteratur. I Norge skjer oppgavedeling i liten grad systematisk og er følgelig lite gjenstand for forskning. Økt oppmerksomhet rettes mot teambaserte tjenestemodeller, og det pågår flere forsøk med tverrfaglige team i Norge med lovende resultater. Internasjonale studier antyder at teamarbeid fortsatt preges av parallelljobbing motivert av delegering av arbeidsbelastning. Bruk av spesialsykepleiere er i vekst, men det er ennå ikke en godt nok definert og kjent rolle. Bruk av ny teknologi krever god utnyttelse og tilpasning til arbeidsprosesser, samt stabil infrastruktur. Intervjustudien viste at ansvars- og oppgavedeling generelt er lite formalisert i sykehjem og hjemmetjenester. Innen psykisk helsevern og TSB oppleves ansvar og oppgaver relevante i større grad. Teamorganisering varierer og kulturbygging kreves. Ny teknologi kan virke tidsbesparende og muliggjør bedre behandling, men en rekke forutsetninger må være til stede for at teknologien skal oppleves nyttig. Frigjøring av sykepleierkapasitet gjennom ny ansvars-/oppgavedeling og bruk av teknologi ISBN 978-82-14-07555-7

Dette er en kortversjon av første offentlige statusrapport fra evalueringen av pilot for strukturert tverrfaglig oppfølgingsteam i kommunene som SINTEF og NTNU utfører på oppdrag for Helsedirektoratet. Piloten skal bidra til å implementere og teste ut «Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov» i praksis i seks kommuner. Piloten startet høsten 2018 og skulle opprinnelig avsluttes i 2021. Piloten er utvidet med to år, ut 2023. Fire av pilotkommunene deltar i fortsettelsen. Arbeidet med implementering av tiltakene i pilotkommunene har av flere årsaker tatt betydelig lengre tid enn det som ble planlagt og det har derfor så langt ikke vært mulig å evaluere effekt av tiltakene på individnivå. Evalueringen har derfor hittil omhandlet vurderinger av implementering av tiltakene, med fokus på prosess. ISBN: 978-82-14-07541-0

Oppsummeringen finnes på: www.omsorgsbiblioteket.no Regjeringen har utarbeidet en kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet, med fem hovedområder: et aldersvennlig samfunn, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenester. Reformperioden strekker seg over fem år fra 1. januar 2019. Det første året vil målet være å sette reformen på dagsordenen i kommuner og fylkeskommuner, helseforetak og allmennheten samt å samle kunnskap som er av relevans for gjennomføring av reformen. Et regionalt støtteapparat skal veilede kommuner og tiltaksytere gjennom dialogmøter og læringsnettverk, samt utarbeide forslag til løsninger på hvordan reformen kan aktualiseres og implementeres lokalt. Det er også opprettet et nasjonalt støtteapparat som skal bistå det regionale støttearbeidet. Senter for omsorgsforskning (SOF) er, sammen med Helsedirektoratet og KS, en del av det nasjonale støtteapparatet og har gjennom det første året av reformimplementeringen jobbet med kunnskapsoppsummeringer som tar for seg kunnskap på reformens satsingsområder. Gjennom arbeidet med kunnskapsoppsummeringene fremkom det noen sentrale temaer som går på tvers av alle de fem satsingsområdene. Vi har derfor laget dette dokumentet som tar for seg tverrgående tematikk, og dermed må ses på som et overordnet dokument som angår reformarbeidet i sin helhet.

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning øst gjennomført en kartlegging av det medisinskfaglige tilbudet i heldøgns omsorgsboliger. Oppdraget har bakgrunn i at det tidligere er gjennomført undersøkelser av det medisinskfaglige tilbudet i sykehjem og at det mangler tilsvarende undersøkelse for heldøgns omsorgsboliger. To forskere gjennomførte kartleggingen i perioden juni 2020-februar 2021. Det ble valgt en kvalitativ innfallsvinkel for best å kunne få frem de erfaringer og opplevelser bemanning i boligene, fastleger og brukerrepresentanter hadde. Til sammen ble elleve ledere og ansatte i heldøgns omsorgsboliger intervjuet i tillegg til syv fastleger og fire representanter for brukerorganisasjoner. Rekrutteringen av informanter var basert på at vi ønsket å inkludere omsorgsboliger med ulike beboergrupper. Dette innbefattet eldre med somatisk sykdom, eldre med demenslidelser, personer med rus og psykiatriproblemer, personer med psykisk utviklingshemming, samt personer med funksjonshemming og multifunksjonshemming. Vi rekrutterte omsorgsboliger som hadde ulike samarbeidsformer med fastleger. Omsorgsboligene var lokalisert i både store og små kommuner i forskjellige deler av landet. Kartleggingen viser at beboere i heldøgns omsorgsboliger gjennomgående har stort behov for medisinskfaglig bistand. Ett fellestrekk for beboergruppene er deres behov for støtte og hjelp fra ansatte i bolig for å a) kontakte fastlege og bestille time, b) uttrykke og beskrive plager og symptomer for legen, og c) følge opp medisinering og råd for helseadferd gitt fra legen i etterkant av legebesøket. For noen av gruppene med høy sykelighet og nedsatt funksjonsevne, er også transport til fastlegekontoret krevende og beskrevet som en «amerika-reise» for enkelte. Kartleggingen viser videre at omsorgsboligene har organisert det medisinskfaglige tilbudet ulikt. Ansatte og ledere i noen av omsorgsboligene hvor vi gjorde intervjuer, hadde forsøkt å rekruttere noen få fastleger til å yte tjenester til alle - eller de fleste av - beboerne i boligen i stedet for at hver beboer hadde sin individuelle fastlege. Disse initiativene ble iverksatt av ledelsen i boligene som fant det krevende å samarbeide med et stort antall fastleger. I forhold til fastlegetilknytning fant vi tre ulike modeller. Dette var: i.) Alle beboere har hver sin individuelle fastlege. Denne ordningen tar utgangspunkt i at beboere i heldøgns omsorgsboliger er å betrakte som hjemmeboende og dermed faller inn under fastlegeordningen på lik linje med andre hjemmeboende personer. Av fordeler kan denne ordningen gi kontinuitet i relasjonen mellom pasient - lege, også imellom overgangen fra privat hjem til omsorgsbolig. Relasjonen kan være bygget opp over mange år, hvilket innebærer at fastlegen har god pasientkjennskap forut for pasients fallerende helse og aldringsprosesser. Ordningen er i tråd med fritt valg av fastlege. Ulempene er knyttet til vanskeligheter med å gjennomføre hjemmebesøk og motsatt: dersom pasienten har svært dårlig helse kan vedkommende ha vanskeligheter med å komme til undersøkelse på legekontoret. Det er heller ikke gitt at pasient – lege kontakten er opparbeidet over år. Av ulike årsaker (pasienten flytter og bytter lege, utskifting av fastleger) kan fastlegen først ha fått legeansvar for pasienten etter at vedkommende har nådd høy alder, og til og med etter at vedkommende har flyttet inn i en omsorgsbolig. ii.) Noen få fastleger ga legetjenstester til flere av beboerne i en omsorgsbolig. Denne ordningen sprang ut ifra at de ansatte i boligene hadde et særskilt godt samarbeid med enkelte fastleger som hadde spesiell interesse for beboergruppen. Ansatte anbefalte nye beboere å bytte lege til disse navngitte fastlegene som boligen hadde et godt samarbeid med og som gjerne var lokalisert nær boligen. Denne ordningen har som fordeler at det utvikler seg gode samarbeidsrelasjoner omkring beboeren(e) mellom fastlegene og ansatte i boligen. Fastlegene er oppdatert på beboerens helsetilstand, og kjenner beboerne når det kommer en henvendelse. Ansatte i boligen og fastlegene kjenner også hverandres vurderingskompetanse og kan dele oppgaver. Noen ulemper er at fastlegene kan bli kontaktet ad hoc i en full hverdag. Boligen må dessuten formidle kontakt om foretrukne fastleger og anbefale fastlegebytte for nye beboere som egentlig skal velge fastlege selv. iii.) Én felles fastlege for alle beboere i boligen. Denne ordningen ble begrunnet med at beboerne i boligen har store behov for hjelp som krever mye oppfølging og kontinuitet, samt at de ansatte i boligen opplever det som enklere å forholde seg til én lege de kjenner godt og samarbeide nært med denne. Fordeler ved denne modellen er at den tilrettelegger for hyppig og proaktiv kontakt mellom beboere og fastlegen. Fastlegen kommer til faste avtalte dager, og kan se til flere av beboerne samtidig. Fastlegen har et godt og regelmessig samarbeid med bemanningen og god kjennskap til deres vurderingskompetanse. Utfordringer er knyttet til at nye beboerne blir oppfordret å bytte fastlege, hvilket i de fleste tilfeller vil bety et brudd med den opprinnelige fastlegen. Listen til en felles fastlege kan dessuten være fulltegnet. Fastlegen kan videre få mange beboere på listen med store medisinske behov. Det ble også nevnt som en ulempe at fastlegen ikke har tilgang til undersøkelsesutstyr i boligen, noe som vanskeliggjør en del undersøkelser og tester. Dette poenget er også gyldig for modell ii. Modell ii og iii synes å ha vokst frem som en respons på at det er krevende for personell som gir tjenester til beboere i heldøgns omsorgsboliger å finne gode samarbeidsformer med et stort antall fastleger. I dette ligger det også forskjeller mellom by og land, der det i byer er flere fastleger, og omsorgsboligene må samarbeide med flere fastleger enn på små steder. I våre case er det ansatte og ledere i de enkelte boligene som har lagt til rette for at boligen utvikler et samarbeid med enkelte (og færre) fastleger slik som i modell ii og iii. Kommuneledelsen har i liten grad vært involvert i disse prosessene. Kartleggingen viste at modell ii og iii synes å gi bedre integrerte tjenester med mer og bedre samhandling mellom medisinskfaglig personell omkring beboerne. Gitt brukergruppens manglende autonomi til å forvalte sine egne behov for legehjelp og ta beslutninger, og dermed være avhengig av hjelp fra for eksempel hjemmesykepleien til å formidle sine behov, synes modeller der beboerne mottar legetjenester fra et begrenset antall fastleger å gi et klart bedre medisinskfaglig tilbud. De forhold som særlig synes å ha betydning for at legetjenesten oppleves som en integrert del av den helhetlige helseoppfølgingen til personer som bor i heldøgns omsorgsbolig er at: • Fastleger og ansatte i boliger har god kjennskap til beboere og deres helsetilstand • Det er god samarbeidskompetanse og gode relasjoner mellom ansatte tilknyttet boligen og fastleger • Fastleger har interesse og kompetanse for beboere i særskilte grupper/mindre diagnosegrupper • Det tas hensyn til reiseavstand og tilgang til fastlegekontoret for personer som i begrenset grad kan reise Samlet sett ut ifra denne studien ser vi at noen verktøy og virkemidler kan være nyttige for å sikre medisinskfaglig kompetanse og oppfølging til beboere i heldøgns omsorgsboliger. Dette innbefatter særlig å utvikle et system for faste årskontroller hos beboere som i liten grad er i stand til å kontakte fastlege selv. Å utvikle integrerte timer eller årshjul for bedre oppfølging av beboere kan også være et nyttig grep. Spørsmålet er hvem som skal følge opp dette og lage avtaler. Det må diskuteres mellom de som samarbeider om tjenestene til beboerne. Når det gjelder beboere med sjeldne diagnoser og tilstander, kan læringsnettverk og kortfattede faglige prosedyrer bli utviklet og delt med fastleger som har det medisinske ansvaret. Den gjennomførte studien har hatt et eksplorerende fokus med utgangspunkt i fem case i syv kommuner og et begrenset antall informanter. En videre utredning av organiseringsformer og løsninger for å knytte fastleger tettere til omsorgsboligene for å kunne ivareta et forsvarlig medisinskfaglig tilbud synes viktig. Dette gjelder også trender og sammenhenger mellom kommunestruktur og organisering av medisinskfaglig oppfølging. Kartleggingen har vist at beboere i heldøgns omsorgsboliger utgjør en variert gruppe som gjennomgående har et stort behov for medisinskfaglig bistand. Nærmere kartlegging av innhold og omfang av hjelpebehov i de ulike beboergruppene bør innhentes ved mer omfattende undersøkelser og baseres på tallmateriale.

Leveransen gir en oversikt over internasjonale, europeiske og nasjonale drivere og føringer for verdiskaping og næringsutvikling. Videre er det foreslått sju mulighetsområder for verdiskaping, knyttet til Trondheim. Mulighetsområdene er evaluert med tanke på verdiskapingspotensial, lokale behov, lokale fortrinn og terskel for å utløse potensialet. Evalueringsmetodikken er en videreutvikling av tidligere arbeid for Trondheim kommune ('Nye muligheter for verdiskaping i Trondheimsregionen'). Innspill er hentet i form av intervjuer med relevante nøkkelpersoner som representerer ulike miljøer. Mulighetsområdene er beskrevet enkeltvis med tilhørende forslag til tiltak for Trondheim kommune samt en kort oversikt over relevant næringsliv, relevante kompetansemiljøer samt referanseprosjekter. Leveransen gir videre en opplisting av forslag til arbeidsformer eller metoder som kommunen kan benytte seg av for å bidra til at potensialet i mulighetsområdene realiseres.

Rapporten sammenfatter resultater fra prosjektet "Evaluering av pakkeforløp for kreft". Pakkeforløp for kreft ble innført i Norge i 2015 og skal sikre at pasienter opplever et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Målet med prosjektet: (1) å beskrive helsepersonells og pasienters erfaringer med pakkeforløp for kreft, med vekt på perioden fra pasienten henvises med begrunnet mistanke om kreft til behandlingsstart, og (2) å drøfte om hensikten med pakkeforløp har blitt oppnådd. Datagrunnlaget i prosjektet består av intervjuer med helsepersonell (N= 82) og pasienter (N=19). Vi konkluderer med at pakkeforløp for kreft er en betinget suksess. Det ser ut til at pakkeforløp bidrar til kortere ventetid for pasientene, og til et bedre organisert forløp. Overholdelse av forløpstider er viktig både for pasienter og helsepersonell, men samtidig påpeker helsepersonell at tid ikke bør være det eneste kvalitetskriteriet. Videre er det lite som tyder på at pakkeforløp bidrar til styrket brukermedvirkning. Open access. Published by SINTEF.

Regjeringen har utarbeidet en kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet, med fem hovedområder: et aldersvennlig samfunn, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenester. Reformperioden strekker seg over fem år fra 1. januar 2019. Det første året vil målet være å sette reformen på dagsordenen i kommuner og fylkeskommuner, helseforetak og allmennheten samt å samle kunnskap som er av relevans for gjennomføring av reformen. Et regionalt støtteapparat skal veilede kommuner og tiltaksytere gjennom dialogmøter og læringsnettverk, samt utarbeide forslag til løsninger på hvordan reformen kan aktualiseres og implementeres lokalt. Det er også opprettet et nasjonalt støtteapparat som skal bistå det regionale støttearbeidet. Senter for omsorgsforskning (SOF) er, sammen med Helsedirektoratet og KS, en del av det nasjonale støtteapparatet og har gjennom det første året av reformimplementeringen jobbet med kunnskapsoppsummeringer som tar for seg kunnskap på reformens satsingsområder. Gjennom arbeidet med kunnskapsoppsummeringene fremkom det noen sentrale temaer som går på tvers av alle de fem satsingsområdene. Vi har derfor laget dette dokumentet som tar for seg tverrgående tematikk, og dermed må ses på som et overordnet dokument som angår reformarbeidet i sin helhet.

Et hasteoppdrag for Helsedirektoratet der Senter for omsorgsforskning så på mulighetene for å øke kapasiteten i tjenestene dersom COVID-19 skulle kreve det. Oppsummeringene er korte analyser av muligheter og konsekvenser ved å øke kommunenes innsats uten å gå på bekostning av kommunens plikt til å gi forsvarlig helsehjelp. Forskerne mener omsorgstjenestene kan være i stand til å mobilisere, men at utfordringen er at norske kommuner er svært ulike ut fra befolkning, ressurser, antall smittede og tilgang på helsepersonell og kompetanse.