Search

Bakgrunn: Gode kommunikasjonsferdigheter er en sentral kompetanse i intensivsykepleie og således et sentralt læringsutbytte i utdanningen av intensivsykepleiere. Vi utviklet et undervisningsopplegg der simulering med profesjonell skuespiller blir benyttet som pedagogisk metode for å utvikle avanserte kommunikasjonsferdigheter. Bruk av skuespiller i kommunikasjonstrening er en etablert pedagogisk metode ved utdanning av leger, men så vidt vi vet lite brukt i utdanning av intensivsykepleiere. Hensikt: Evaluere intensivsykepleierstudentenes opplevelse av læringsutbytte og erfaringer med å bruke fullskalasimulering med skuespiller som læringsmetode i kommunikasjonstrening. Metode: Evalueringsstudie med deskriptivt survey design. Masterstudenter i intensivsykepleie fra to kull (n= 3) ble invitert til å delta. Spørreskjemaet besto av totalt 21 spørsmål, der 17 spørsmål hadde oppgitte svarlternativer på en Likert-skala (1-5, ikke i det hele tatt -svært stor grad). De siste fire spørsmålene var åpne, med mulighet for svar i fritekst. Resultat: Studentene ga positive tilbake meldinger på undervisningsoppleggetog vurderte å ha godt læringsutbytte av simuleringen(gjennomsnitt 4.8). Spesielt bruken av profesjonell skuespiller og debriefingen som ble gjennomført umiddelbart etter simuleringen (gjennomsnitt 4.5) ble vurdert å ha stor betydning for studentenes læringsutbytte. Nytten ved bruk av video var mer usikker. Konklusjon: Resultatene viste at studentene hadde godt læringsutbytte av simuleringen og at skuespiller bidro positivt til dette ved å skape realismei gjennomføringenav scenariene. Simulering med profesjonell skuespillerer en ressurskrevende pedagogisk metode, men resultatene fra denne studien gir grunnlag for å videreføre simulering med profesjonell skuespiller som metode for å utvikle avanserte kommunikasjonsferdigheter.

Master i intensivsykepleie Bakgrunn: De senere år har det vært økning i antall pasienter med kompliserte postoperative forløp og respiratortid over 24 timer på en thoraxkirurgisk intensivavdeling. Pasientgruppen er spesielt utsatt for komplikasjoner som følge av respiratorbehandling, og faktorer som alvorlig hjertesvikt kan bidra til utfordringer i respiratoravvenningsprosessen. Dette har ført til behov for kvalitetsforbedring og kvalitetssikring av avvenningsprosessen. Hensikt: Hensikt med masteroppgaven var å utvikle en kunnskapsbasert protokoll for respiratoravvenning, for kvalitetsforbedring og kvalitetssikring av respiratoravvenningsprosessen. Metode: Masteroppgaven har blitt strukturert etter Modell for kvalitetsforbedring, som er utviklet av Kunnskapssenteret. Helsedirektoratets veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer er blitt brukt som retningslinjemetodikk og anbefalingene er gradert med GRADE. Arbeidet er evaluert ved hjelp av verktøyet AGREE II. Resultater: Det har blitt utarbeidet en kunnskapsbasert protokoll for avvenning som er tenkt brukt som et hjelpemiddel for å sikre en systematisk og kunnskapsbasert respiratoravvenningsprosess. Konklusjon: Protokollen kan bidra til kvalitetsforbedring og kvalitetssikring av respiratoravvenningsprosessen. Videre kan den bidra til kortere respiratortid, færre komplikasjoner som følge av respiratorbehandlingen, redusert lidelse og bedret utkomme for pasientene. Kortere respiratortid vil også være gunstig av ressursmessige hensyn. Background: In recent years there has been an increase in the number of patients receiving mechanical ventilation for more than 24 hours in a Thoracic Surgery ICU. The population is particularly exposed to the complications from mechanical ventilation, and factors such as severe heart failure may contribute to challenges in the ventilator weaning process. Purpose: The purpose of this Master Thesis was Development of an evidence-based guideline for ventilator weaning, for quality improvement and quality assurance for the ventilator weaning process. Method: The Master Thesis was structured in accordance to the Knowledge Centre for the Health Services `s Model of Quality Improvement, and the protocol was developed by the Norwegian Directorate of Health`s Guidelines for Development of Evidence-based Guidelines. The recommendations were graded by the GRADE tool, and the Guideline were critically assessed by using the AGREE II instrument. Results: The results yielded an evidence-based protocol for weaning which is intended as an aid to ensure a systematic and evidence-based ventilator weaning process. Conclusion: The weaning-protocol can contribute to quality improvement and quality assurance of the ventilator weaning process. Moreover, it can contribute to shorter time on the ventilator, fewer complications resulting from mechanical ventilation, reduced suffering and improved outcome for patients. Shorter time spent on mechanical ventilation is also favorable with regards to cost.