Search

En enslig, mindreårig asylsøker er en asylsøker som kommer til landet uten følge av foreldre eller andre med foreldreansvar, og som oppgir å være under 18 år. Mange har ingen dokumentasjon som viser grunnleggende identitetselementer som navn, fødselsdato og nasjonalitet. I Norge er det Utlendingsdirektoratet (UDI) som avklarer søkernes identitet, herunder fastsetter alder. Dersom det ikke med rimelig sikkerhet er mulig å fastslå om søkeren er over eller under 18 år, jf. utlendingsloven § 88, tilbys en medisinsk aldersvurdering. For at barn skal sikres rettighetene de har krav på i det norske samfunnet, er det nødvendig å skille barn fra voksene. Medisinske aldersvurderinger har vært gjenstand for en stor debatt siden det ble etablert som praksis i 2003. En stor del av denne debatten dreier seg om metodenes validitet og det finnes ingen nasjonal eller internasjonal gullstandard eller retningslinjer for hvordan medisinske aldersvurderinger bør gjennomføres og fortolkes. Slik medisinske aldersundersøkelser er gjennomført i Norge, kan de deles opp i fem delundersøkelser. I denne oppgaven vil jeg undersøke hvorvidt det finnes et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for de medisinske aldersundersøkelsene som skiller barn fra voksne. Dernest ønsker jeg å finne ut om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig for å etablere nasjonale retningslinjer for medisinske aldersundersøkelser, dersom det legges til grunn at dette skal gjennomføres med samme krav til kvalitet som ved etablering av andre medisinskfaglige retningslinjer. Jeg har søkt etter litteratur om samsvar med kronologisk alder basert på følgende fem delundersøkelser: 1) klinisk undersøkelse av tenner, 2) røntgenologisk undersøkelse av tenner, 3) sammenstilling av klinisk og røntgenologisk undersøkelse av tenner, 4) Greulich og Pyle (GP)-skjelettalder vurdert ved røntgenundersøkelse av hånd og 5) sammenstilling av tannalder og GP-skjelettalder. For tre av delundersøkelsene har jeg gjort systematisk litteratursøk og for to av delundersøkelsene viser jeg til nylig publiserte kunnskapsoppsummeringer fra Kunnskapssenteret, hvor jeg har vært en av de medisinske ekspertene. Konklusjonen er at det ikke finnes vitenskapelig evidens for å skille barn fra voksne basert på de medisinske aldersundersøkelser som frem til nå er anvendt i Norge, og det finnes ikke et kunnskapsgrunnlag for å utarbeide retningslinjer dersom disse skal oppfylle samme krav som medisinskfaglige retningslinjer forøvrig.

Innledning Hvert år kommer det unge asylsøkere til Norge som ikke vet hvor gamle de er eller ikke kan dokumentere dette. For å sikre at barn får de rettigheter de har krav på og at voksne ikke blir behandlet som barn, er det nødvendig å fastsette en kronologisk alder. I Norge har det i flere år vært benyttet evaluering av modning av skjelett i hånd og av tannutvikling for å estimere alder på asylsøkere hvor det foreligger tvil. Disse metodene har i stor grad blitt kritisert for ikke å være presise, men per dags dato er det ikke funnet bedre metoder. I 2016 fikk Folkehelseinstituttet et nasjonalt fagansvar for å evaluere og forbedre metodene (fra 1.1. 2017 overført med Avdeling for Rettsmedisinske fag til Oslo universitetssykehus). Den rettsmedisinske faggruppen har i samarbeid med Kunnskapssenteret for helsetjenesten i Folkehelseinstituttet gjennomført en systematisk kartlegging av det vitenskapelige grunnlaget for flere metoder som benyttes til medisinske aldersvurderinger. Formålet med denne systematiske oversikten er å sammenfatte den forskningsbaserte dokumentasjonen om samsvaret mellom kronologisk alder og skjelettalder basert på modningsstadier fra Greulich og Pyle-atlaset (GP skjelettalder), og eventuelt å belyse variasjoner mellom ulike populasjoner. Siden Greulich og Pyle-atlaset er den mest anvendte metoden for estimering av kronologisk alder basert på håndrøntgen, valgte vi å fokusere analysen på dette systemet. Parallelt har vi også gjennomført en systematisk oversikt på aldersestimering med Demirjians utviklingsstadier av visdomstenner. Metode Vi søkte etter studier i Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL), MEDLINE, Embase og Google Scholar. Søket ble avsluttet mai 2016. Det ble utført ett felles søk for studier som benyttet røntgen av tenner eller hånd, samt CT eller MR av krageben, kne og ankel til aldersvurdering for barn og unge mellom 10 og 25 år. Søket for studier som benyttet Greulich og Pyle-atlaset på håndrøntgen ble oppdatert i januar 2017. To personer leste uavhengig av hverandre tittel og sammendrag for 10640 referanser. Av disse fant vi 658 publikasjoner som kunne være relevante for aldersestimering basert på håndrøntgen. To personer vurderte disse uavhengig av hverandre i fulltekst. Vi inkluderte 17 studier som har estimert alder basert på Greulich og Pyle-atlaset og samtidig har oppgitt data for hvert kronologiske år. Vi har inkludert to ulike måter å fremstille dataene på (i denne rapporten kalt fremstilling A og B). Begge metodene forutsetter en kjent kronologisk alder og en observert skjelettalder: A) tar utgangspunkt i kronologisk alder og fremstiller gjennomsnittlig forskjell mellom kronologisk alder og GP skjelettalder basert på modningsstadier i Greulich og Pyle atlaset for aldersgrupper separat (ikke slått sammen aldre i mer enn årlige intervaller). B) tar utgangspunkt i skjelettalder og fremstiller gjennomsnittlig kronologisk alder fra GP skjelettalder i Greulich og Pyle-atlaset. To personer vurderte uavhengig av hverandre risiko for systematiske skjevheter i de inkluderte studiene ved QUADAS-2 sjekklisten for å vurdere kvaliteten av studier av diagnostisk nøyaktighet. Resultat Vi fant 17 studier som hadde sammenlignet kronologisk alder med GP skjelettalder basert på håndrøntgen og GP-atlaset. Studiene inkluderte fra 68 til 2614 personer med kjent kronologisk alder. Alle unntatt én studie inkluderte både gutter og jenter. Det var tre studier fra Tyrkia, fire studier fra India, og én studie hver fra henholdsvis Canada, Frankrike, Italia, Iran, Kina, Nederland, Spania, Taiwan, Pakistan og USA. Vi vurderte at flertallet av studiene hadde enten lav eller uklar risiko for systematiske skjevheter basert på QUADAS sjekklisten. Ett unntak var studiene med fremstilling B, hvor tre av fire studier hadde resultater med høy risiko for en spesiell form for seleksjonsskjevhet kalt aldersmimikering. Det klare flertall av studiene har oppgitt resultatene som gjennomsnittlig forskjell mellom kronologisk alder og GP skjelettalder for aldersgrupper basert på modningsstadier i Greulich og Pyle-atlaset (fremstilling A). Analysen viser at variasjonen mellom studiene var større enn man kan forvente ved tilfeldighet, men samtidig var det relativt moderate variasjoner mellom studier fra ulike deler av verden. Det var sjelden at differansen mellom GP skjelettalder og kronologisk alder oversteg ett år i gjennomsnitt for en gruppe. Fire studier, inkludert to vi analyserte basert på forfatternes rådata, fremstilte resultatene som gjennomsnittlig kronologisk alder i modningsstadier fra Greulich og Pyle-atlaset (fremstilling B). Vi fant at resultatene fra tre av disse studiene i høy grad var påvirket av alderssammensetningen av testpersonene. Denne skjevheten er tidligere beskrevet som aldersmimikering (engelsk: age mimicry). Aldersmimikering fører til at gjennomsnittsalder for hvert utviklingsstadium preges av alderssammensetningen i den inkluderte studiepopulasjonen. Kun én av de fire studiene med denne fremstillingsmåten hadde en stor inkludert populasjon som var relativt jevnt fordelt på alder: Chaumoitre 2016. Resultatene fra denne, som er en forholdsvis stor studie på en multietnisk populasjon i Marseille (Frankrike), fant at differensen mellom GP skjelettalderen på bildene i atlaset (modningsstadiene) aldri var større enn 0,5 år fra gjennomsnittet i kronologisk alder. Chaumoitre 2016 anga et pålitelig estimat for variasjonen i alder for denne populasjonen dersom man skal bruke atlaset til estimering av kronologisk alder. Basert på denne studien varierte bredden på 95 % prediksjonsintervaller for aldrene 10-19 år for gutter fra 4,0 år til 5,9 år. Diskusjon Vi inkluderte studier med to ulike måter å fremstille resultatene på (fremstilling A og B). Flest studier presenterte funnene som gjennomsnittlig forskjell mellom kronologisk alder og GP skjelettalder for separate aldersgrupper basert på årskull (fremstilling A). Denne analysemetoden gir samlede resultater for GP skjelettalderen til en gruppe individer av ett årskull (for eksempel alle gutter som er 14 år). Fremstillingen reflekterer at Greulich og Pyle-atlaset opprinnelig er utviklet for å beskrive barns normale skjelettmodning. Flere av de inkluderte studiene hadde som mål å utvikle nasjonale referansestandarder. Vi har oppsummert disse studiene, og funnet at samsvaret mellom GP skjelettalder og kronologisk alder i snitt er relativt godt, selv om visse aldersgrupper i enkeltstudier kan ha en gjennomsnittsforskjell på over ett år. Disse studiene viser at Greulich og Pyle-atlaset, som er utviklet basert på røntgenbilder av barn tatt på 1930-tallet, fremdeles beskriver normal skjelettutvikling relativt godt i ulike populasjoner som er undersøkt de siste 10-15 årene. Imidlertid kan ikke standardavvikene som viser hvordan GP skjelettalder fordeler seg fra kjent alder legges til grunn for prediksjonsintervall hvis Greulich og Pyle-atlaset skal brukes til å estimere kronologisk alder (det vil si et «omvendt» scenario). Analyser av hvordan kronologisk alder fordeler seg fra GP skjelettalder (fremstilling B) er mest egnet for å anslå usikkerheten når Greulich og Pyle-atlaset benyttes til kronologisk aldersestimering. Disse studiene må imidlertid ha en studiepopulasjon som er jevnt fordelt på alder, og sørge for at nedre og øvre aldersgrense ikke settes henholdsvis for høyt eller for lavt. For at resultatene skal bli så riktige som mulig må den inkluderte populasjonen være tilstrekkelig stor, ha tilstrekkelig mange og omtrent like mange individer i hvert alderstrinn samt dekke hele den forventede aldersspredningen for de stadiene man ønsker å undersøke. Hvis ikke kan studien bli preget av fenomenet aldersmimikering, og resultatene blir upålitelige.Vi vurderte at kun én studie unngikk dette og hadde tilstrekkelig godt studiedesign til å gi en mer korrekt skildring av hvordan kronologisk alder fordeler seg fra skjelettalderen: Chaumoitre 2016. Først når det finnes flere tilsvarende studier er det mulig å vurdere metodens pålitelighet på tvers av studier, regioner og etnisiteter. En alternativ løsning er et prosjekt der man samler inn grunndata der observasjonene av kronologisk alder og modningsstadium er angitt per individ. Tilgangen på slike rådata vil også gi mulighet til å statistisk modellere dataene slik at effekten av aldersmimikering minimeres også i datasett med en ujevn aldersfordeling. Konklusjon Vi har oppsummert studiene som fremstiller GP skjelettalder fra kjent kronologisk alder, og funnet at samsvaret mellom GP skjelettalder og kronologisk alder i snitt er relativt godt, selv om visse aldersgrupper i enkeltstudier kan ha en gjennomsnittsforskjell på over ett år. Disse studiene kan ikke legges til grunn når Greulich og Pyle skal brukes til å estimere kronologisk alder. Studiene som viser hvordan kronologisk alder fordeler seg fra GP skjelettaldrene (modningsstadiene) illustrerer direkte med hvilken usikkerhet Greulich og Pyle-atlaset estimerer kronologisk alder for en populasjon. Vi fant kun én studie med fremstilling B som hadde et pålitelig studiedesign: Chaumoitre 2016. Denne studien viste at for den inkluderte populasjonen vil 95 % prediksjonsintervall være på det minste 4 år bredt og på det meste 5,9 år bredt for gutter mellom 10 og 19 år. Dette gir et inntrykk av hvor stor variasjonen kan være når metoden tas i bruk på en gitt populasjon. For å utforske usikkerheten for Greulich og Pyle-atlaset til å estimere kronologisk alder for andre populasjoner trengs det flere studier med tilsvarende studiedesign som Chaumoitre 2016. En alternativ løsning dersom grunndata hadde vært tilgjengelig, er å anvende andre statistiske metoder for å unngå aldersmimikering av resultatene.

Many athletes struggle with disordered eating or eating disorders (ED) as they attempt to conform to demands or competition regulations that might be ill-suited to their physique. In this situation, participation in sports may lead to an array of health concerns that may adversely affect the athlete’s short and long-term health at a variety of performance levels and sports. The peak onset of ED is adolescence, when most athletic participation and competition takes place and athletes begin to focus on a particularly sport. For athletes, the biological changes occurring during adolescence might affect not only attitudes toward weight and shape, but also performance. To prevent the medical and psychological consequences related to ED, early intervention and identification is important.

Per i dag vet vi ikke forekomsten av spiseforstyrrelser eller andelen unge topputøvere som har symptomer på spiseforstyrrelser. Hensikten med denne studien var derfor å foreta en kartlegging av alle 1.klasseelevene ved toppidrettsgymnasene i Norge. Dette på bakgrunn av at studier viser en høyere forekomst av spiseforstyrrelser blant eliteutøvere enn i normalbefolkningen, og det kan synes som om idretten bidrar til at enkelte utøvere utvikler spiseforstyrrelser. Videre var det ønskelig å se om det er en høyere forekomst blant jenter i forhold til gutter og om det er en sammenheng mellom type idrett og forekomst av selvrapportert spiseforstyrrelse og symptomer på spiseforstyrrelse.

Master's thesis in Special education SAMMENDRAG I denne studien settes søkelyset på de voksnes ansvar i relasjonen til barn og hvordan dette står sentralt i arbeidet mot mobbing i barnehagen. Studien bygger på fire pedagogers refleksjoner og erfaringer. God relasjonskompetanse handler om å være bevisst egne bidrag i relasjoner. Selvrefleksjon og avgrensning kan bidra til å forklare hva som ligger bak våre begrunnelser og handlinger. Det kan være ubehagelig å sette søkelyset mot voksne som av ulike grunner ikke ser betydningen av varm og tydelig voksenledelse, og dermed selv kan bli en opprettholdende faktor for mobbing. Begrunnelsene er derfor mange for å arbeide med personalets bevissthet rundt hva som skjer i samspill mellom voksne og barn. «Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller barn som krenker barnets opplevelse av å høre ti og være en betydningsfull person for fellesskapet» Med utgangspunkt i denne definisjonen fra forskningsrapporten «Hele barnet – hele løpet; mobbing i barnehagen» (Lund et al., 2015), rettes søkelyset videre mot hvordan nettopp voksenrollen kan krenke barnets opplevelse av tilhørighet og følelsen av å være betydningsfull for fellesskapet. Hvilke holdninger råder i barnehagene i forhold til denne tematikken, og hvordan kan barnehagene arbeide med disse holdningene? Dialektisk relasjonsteori (Schibbye, 2009), er brukt for å forstå relasjoner ut fra et gjensidig og prosessuelt perspektiv. Annen teori som belyser studiens tematikk er den autoritative voksenrollen (Baumrind, 1991), trange og romslige samspillsmønster (Bae, 2009a), anerkjennelse (Honneth & Holm-Hansen, 2008; Lund & Helgeland, 2016; Schibbye & Løvlie, 2017), relasjoners betydning (Drugli, 2017; Pianta, 1999), varm og tydelig voksenledelse i arbeidet mot mobbing (Idsøe, Roland, & Søbstad, 2017; Lund, 2014b), omsorgsarbeid og personlighet (Gotvassli, 2006). For å belyse de spørsmål oppgaven reiser, er det brukt en kvalitativ tilnærming i form av intervju. Utvalget består av fire pedagoger fra tre ulike barnehager. Det fremkommer av studiens resultater at mobbing er et begrep som er anerkjent og godtatt i barnehagen. Det gis inntrykk av en grunnleggende innsikt og bevissthet på relasjonsbygging mellom voksne og barn. Det blir sett på som betydningsfullt å arbeide med holdningsarbeid og veiledning i forhold til voksenrollen, da alle informantene samtykker i at voksne kan krenke barn gjennom sin væremåte.

Master's thesis in Special education Designet i masteroppgaven er en kvalitativ studie der hensikten er å belyse pedagogenes refleksjoner, erfaringer og opplevelser av sin egen relasjonskompetanse satt i sammenheng med å forebygge utviklingen av utagerende atferd hos barn i alderen to til tre år i barnehagen. Fokuset er rettet mot betydningen av pedagogenes relasjonskompetanse. I studien er den overordnede problemstillingen: Hvilken betydning har pedagogers relasjonskompetanse i arbeidet med å forebygge utviklingen av utagerende atferd? I tillegg til problemstillingen, har det blitt utarbeidet tre forskningsspørsmål. De er; 1. Hvordan opplever pedagogene sin egen relasjonskompetanse? 2. Hvordan beskriver pedagogene utagerende atferd? 3. Hvilke metoder blir brukt for å forebygge utviklingen av utagerende atferd? Undersøkelsen inneholder en presentasjon av tidligere relevant forskning og en teoretisk forståelsesramme satt i sammenheng med problemstillingen. Studiens teoretiske fundament bygger på sosial læringsteori og systemteoretisk forståelse, med kontekstens betydning som grunnlag. Relasjonskompetanse, utagerende atferd og forebygging av utagerende atferd er rammeverket for gjennomføringen og drøftingen i undersøkelsen. Fire individuelle intervjuer av strategisk utvalgte pedagoger med barnehagelærerutdannelse, danner grunnlaget for utvalget i studien. Pedagogene jobbet i ulike barnehager, og på avdelinger med barn i alderen to til tre år. Som en ramme for intervjuene, ble det brukt en intervjuguide som var utformet med utgangspunkt i et semistrukturert intervju. Pedagogene ble spurt om egne erfaringer, refleksjoner og opplevelser knyttet til relasjoner, relasjonskompetanse, utagerende atferd og forebygging. Som et grunnlag for presentasjon av datainnsamlingen, analysen, drøftingen og konklusjonen er det en forståelsesramme innen hermeneutisk tilnærming, med et fenomenologisk perspektiv. Funnene i studien viser at pedagogene ser betydningen av å være gode rollemodeller i det daglige i barnehagene. Pedagogene verdsetter kunnskap og kompetanse, samtidig som de mener det er vesentlig å være til stede sammen med barna i hær og nå situasjoner. Pedagogene poengterer at det er sentralt å være bevisst på egen væremåte, og hvordan de selv er i samspillet med små barn. Konklusjonen påpeker at det er nødvendig å ha fokus på å forebygge utviklingen av utagerende atferd i barnehagen, der kunnskap og kompetanse om relasjoner og relasjonskompetanse er betydningsfullt. Det vil si at pedagogene har et stort ansvar i arbeidet med å videreformidle sin kunnskap og kompetanse til andre voksne i barnehagene.

Master i samfunnsernæring Bakgrunn: Tidligere studier viser en høy forekomst av spiseforstyrrelser blant toppidrettsutøvere sammenlignet med den øvrige befolkningen, spesielt innenfor vektavhengige idretter. Lite forskning er gjort i forhold til unge idrettsutøveres matkultur, og for å finne ut mer om hvordan man kan forebygge spiseforstyrrelser er det behov for en bedre forståelse av utøvernes matkultur og forhold til mat. Hensikten med oppgaven var å finne ut mer om unge idrettsutøveres tanker og holdninger til mat, og hvordan matvanene og matkulturen er i ulike idrettsmiljøer. Metode: Kvalitativ metode ble benyttet i masteroppgaven. Det ble gjort semi-strukturerte dybdeintervjuer med ni toppidrettselever fra ulike toppidrettsgymnas i Norge. Utøvere fra både vektavhengige idretter og ikke-vektavhengige idretter ble rekruttert. Utvalget bestod først og fremst av utøvere fra utholdenhetsidretter og utøvere fra ballspillidretter. Intervjuene hadde en fenomenologisk tilnærming, og det ble gjort en konvensjonell innholdsanalyse av datamaterialet. Resultater: Utholdenhetsutøvernes matvaner og matkultur bar preg av struktur og planlegging. De spiste sunt og matpakken var en del av kostholdet deres. Ballspillutøvernes matvaner var noe mer tilfeldig, selv om de fleste ballspillutøverne også spiste sunt. Utøverne opplevde at det ble mer informasjon og fokus på ernæring jo høyere nivå de konkurrerte på. Første klasse på toppidrettsgymnas var en utfordring for noen av utøverne. Noen av utøverne mente at det var viktig å unngå et "stresset forhold til mat", og det kunne være bra å ha noen i miljøet som var litt avslappet til mat. Enkelte av utøverne mente det var feil at toppidrettsutøvere måtte være sunne hele tiden. Konklusjon:Gjennom intervjuene har vi sett at det var noen ulikheter mellom utøverne fra ballidrett og utøverne fra utholdenhetsidrett. Det kreves mer forskning på området, men muligens bør intervensjoner for å forebygge spiseforstyrrelser være mer spesifikke. Muligens bør en også intervenere tidligere, blant utøvere på lavere nivå. Første klasse på toppidrettsgymnas er en tid det er viktig å være bevisst på for personer som jobber med unge utøvere, da informantene opplevde dette første året som en utfordring. Det er viktig å unngå et overfokus på ernæring blant utøverne. Med tanke på forebygging av spiseforstyrrelser er det viktig at utøverne får lov til å være vanlige ungdommer også, og ha et noe mer "avslappet"� forhold til mat, hvor de ikke er nødt til å fokusere på idretten og prestasjonsernæring til en hver tid